Steinihavet En slags mammablogg uten alt det rosa

Hvordan kan det ha seg at sanden som brukes i barnehagen er tusen ganger mer innpåsliten en den vanlige vi har i sandkassen? Den klistrer seg fast over alt, og er så og si umulig å vaske bort. 

Når minstemann skal hentes i barnehagen hender det at jeg har litt vanskeligheter å se han i mylderet av små barn. Alle ser nemlig ut som små sandlopper, og det er kun bevegelsene og noen glimt av fargerike klær som skimtes igjennom et fint lag med sand, og som gjør at jeg kan se at det er noen barn der. For å si det slik, jeg beundrer virkelig de ansatte i barnehagen som har supersyn og klarer å holde oversikten over småtassene. For de virvler rundt i en rasende fart. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Heldigvis bruker ungene å bli veldig glade når de ser foreldrene, og dette er grunen til at vi finner dem så fort. De roper gjerne mamma og kommer springende og kaster seg opp i armene våre. (Noe som også fører til at vi blir fulle av pittesmå sandkorn, så om du ser meg skitten når jeg handler en ettermiddag er det fordi jeg har vært å hentet minstemann i barnehagen!) 

Sanden er nesten umulig og vaske bort, og uansett hvor mye såpe og vann som skal til ser det t som den har trukket inn i huden. Det kan være en mulighet for at hendene er blitt solbrune, men er ikke helt sikker siden sanden er brun. Når det kommer til klær ser det ikke ut som at vaskemaskin gjør en god jobb, for uansett hvor mange ganger jeg vasker er det forsatt samlet sand i klærne. Til og med i undertøyet, som har vært godt beskyttet av uteklær. 

Pusse brillene til guttungen er en risikosport, og jeg er veldig redd for at glassene etter hvert vil være like effektive som å se gjennom en brusflaske. Papir+sand=sandpapir…Flaks at han trenger noen nye ganske snart, for neste gang de kastet ned en trapp eller hoppes på vil de pensjonere seg. (Og at vi har reservebriller i mellomtiden, vi har til og med to par solbriller!) 

Men hvordan kan det ha seg at sanden i barnehagen er så umulig, de kan vel ikke bruke EU-godkjent sand som det var så mye snakk om på 90tallet? Da en eller annen skrue kom frem til at vanlig sand var skadelig og at alle lekeplasser skulle «sikres» med den nye sanden som oppfører seg som sement når det regner. (Noe det gjør store deler av året!) Hvor mange millioner ble ikke brukt på å bytte ut dette, istedenfor på noe som faktisk var viktig? 

Sukk, jeg må vel bare gå å sette på neste maskin med klær, støvsuge, vaske den nå brune badebaljen og håpe at jeg får klærne någenlunde rene. Slik at jeg ikke blir beskyldt for å ikke være så nøye på det når det gjelder hygiene på barna og meg. 

(Heldigvis er sanden der vi egentlig skal ha en vakker sommerplen ganske så bra å leke i, og den kan vaskes bort uten problem!)

Noen flere som sliter med mye sand i disse fine vårdagene? (Eller sommer for oss som holder til i nord i alle fall!) 

Det gikk plutselig opp for meg at vi er ferdig med «røre alt som ikke er lov» perioden. Og jeg kan ikke annet enn å juble av glede, endelig! Tre år med null mulighet til å synke ned i sofaen uten å måtte sprette opp med det samme igjen. Jeg kan ha pynt på stuebordet uten å være redd for at det skal bli babymat, TVen får stå i fred og potteplantene til bestemor er trygge. (Det har de egentlig alltid vært, for vi har passet på som hauker!) 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Minstemann fant tidlig ut at det var gøy å trykke på alle knappene for å få frem bilde på tven. 

Om vi var så uheldig å ha døren til oppvaskmaskin litt åpen klarte han å få den opp, muligens med magi. Og da gikk det ikke lang tid før alle koppene var slengt utover gulvet. (Jeg hadde ikke oppvaskmaskin når eldstemann kom til verden, så var ikke helt forberedt på dette.) 

I en alder av seks mnd kunne han stå, og like lite forberedt som jeg var med eldstemann hadde jeg ikke sikret noen av skapdørene. Det tok ca 3minutter og tømme hele skapet! Legg merke til den usannsynlig ryddige stuen, har litt vanskelig for å tro at dette er hjemme hos oss! (Men så hadde jeg ryddet bort alt som små fingre ikke fikk lov å røre!)

Av erfaring hadde jeg byttet ut alle ting som kunne knuses i guttenes høyde når de var små, desverre knakk de koden for å klatre veldig fort. Men for all del, jeg er veldig glad for at de faktisk kan bevege seg rundt. For det er ingen selvfølge, men det må uansett være litt lov å klage, for når du har hoppet opp av sofaen minst 20ganger de siste fem minuttene er du litt småfrustrert, og vurderer muligheten for at de faktisk skal få lov å knuse noe. 

Fant ut ganske fort at brusflasker var mer morsomt en søppelskapet, så hadde alltid noen flasker litt gjemt rundt omkring i kjøkkenkroken. Kom meg aldri så langt at jeg skrudde opp skaplås, men regner med at den ikke hadde fungert mer en noen dager uansett. OG når jeg tenker meg om er det ekstremt irriterende med dører som ikke går opp når jeg skal bruke dem…

Men nå er altså denne tiden over, nesten litt vedmodig. Det var jo tross alt svært god trening når vi måtte hoppe opp hele tiden! 

Men skal ikke lyve, jeg synes det er fantastisk godt å kunne sitte i ro i sofaen mer en 2minutter av gangen, og jeg blir stadig like begeistret når minstemann hører etter når jeg sier “Nei, den skal du ikke leke med!”. 

Så om du enda er inne i dette, hold ut, det går over om en stund 😀 

Tenk, i dag kunne jeg ringe til legekontoret for å be om å bli friskmeldt, endelig skal jeg tilbake i arbeidslivet etter å ha vært hjemme siden før jul. Og ikke snakk om at jeg vil vente helt til neste uke før jeg starter, så da får heller sykemeldingen endres. Jeg er så heldig og få komme tilbake til min gamle jobb, men bare for å jobbe dagtid. Nøyaktig det jeg trenger, for etter at minstemann kom til verden har det ikke vært mulig å jobbe turnus. 

Det føles litt rart å skulle bli «kontordame» og ikke jobbe aktivt i pleien. Men jeg liker også denne typen arbeid, så vil tro at det går helt fint. Vil savne å jobbe tett på barna, men i det minste vil jeg være tilstede i boligen. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter så lenge borte er det mye å sette seg inn i, masse informasjon som skal på plass. For ikke snakke om at rutinene hjemme skal endres, det siste halvåret har vi kunne ta det litt med ro om morgenen, men nå må vi avgårde mye tidligere. Og for minstemann er det ikke så lett å «stresse» når han er sliten etter en lang natt, men jeg vil tro at det går bra etter hvert! Storegullet var veldig fornøyd med at han kunne være på sfo om morgenen, og jeg håper at han fortsetter med de tankene en stund til. Det blir også litt sjonglering for å få alle lege/behandling/div timer til å gå opp, men vi skal prøve å samle flere ting på en dag når det er noe. 

Det er rett og slett helt fantastisk godt å kunne føle seg «frisk» igjen, for selv om jeg virkelig hadde behov for sykemeldingen min er det vanskelig å ikke kunne gå på jobb. For hvem vil vel ikke føle seg nyttig? Og selv om jeg enda har noen små plager, er de ikke så store at jeg må sitte hjemme hele dagen. 

Og det beste av alt er alle de gode menneskene jeg har jobbet sammen med, som ønsker meg velkommen tilbake og er glad for at jeg er der! Det føles virkelig godt, og jeg må si at jeg har savnet dem alle den tiden jeg har vært borte. 

(Bilde fant jeg på facebook og synes teksten er genial! Helt klart et motto jeg lever etter!) 

«Wrææææl» en illsint liten tass kaster seg ned på gulvet, rasende og overhode ikke motakelig for tilsnakk eller kontakt i det hele tatt. 

Han er fornærmet, og han vil ha viljen sin, og det bryr han ikke at det er masse fremmede folk rundt når vi står i kassen for og betale en ukes forsyninger. Du prøver fortvilet å få han opp, og håper at ingen beskylder deg for barnemishandling når du prøver å være konsekvent fordi han ikke kan få alle de bladene han ønsker. Og ikke kan du gå rett ut heller, for mat MÅ dere ha. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så slår tanken meg, det heter seg jo at barn skal gjenspeile foreldrenes oppførsel, og jeg blir alvorlig bekymret for at jeg har store hukommelsestap. For kan det ha seg slik at jeg gjør det samme når jeg ikke får lov å kjøpe den dyre buksen jeg ønsker meg eller alle de fem par skoene jeg ville ha! At jeg ligger der midt på gulvet og hyler for å få viljen min?Kan det være slik at om noen sier et feilt ord til meg så hyler jeg det lille jeg klarer og kaller alle rundt meg dum? For ikke snakke om presser ut en hel rekke krokkodilletårer, som kan få hvem som helst som ikke kjenner meg å smelte og gi meg hele verden. 

Jeg får trøste meg med at dette hender ikke så alt for ofte, men så har jeg jo alerede konstantert hukomelsestap, så da går det sikkert fint uansett. 

(Dette må jo være grunnen til at barna oppfører seg litt merkelig i den såkaldte trassalderen, det er egentlig vi voksene som kommer i den! ) 

Så om du er blitt utsatt for min dårlige oppførsel vil jeg bare unnskylde!

Å be barna om å rydde er like effektivt som å spørre kleshaugen som samler seg iløpet av dagen å vaske seg selv! 

Det første du får høre er at de skal bare, så skal de bare litt til og enda litt mer. 

(Altså ungene, ikke klærne.) 

Når du etter hvert blir smålei og truer med å fjerne leker og det som alvorligere er, hender det at de tar i et tak, men du kan selvfølgelig ikke forvente at de rydder slik du tenker. 

For barn rydder ikke slik vi gjør det, de er laget for å rydde på sin egen måte. Noe som ofte kan være til stor frustasjon for småfrustrerte foreldre som sliter seg i håret og skulle ønske at jul og bursdag var uten gaver. For ikke snakke om besteforeldre som ofte får lyst å kjøpe bare liten ting, eller du selv som lider av dårlig samviktighet når du er på en etterlengtet handletur, og har overgitt ansvaret for dine søte små rotekopper til din bedre halvdel. (Eller til en annen frivillig som gjerne passer smårampen en liten stund og sikkert skjemmer dem bort etter noter!) 

Når barn rydder leker de, de flytter bare på tingene og det er derfor de aldri ender opp der de skal være. Skal boken i hyllen kan du være sikker på at underveis er den et romskip som skal til mars eller en flåte nedover en elv i en jungel, som strander på en øde øy. Og det er derfor boken havner i sengen og ikke i hyllen. Og med seg på veien har som regel boken selskap av en hel rekke andre leker som var folk på flåten. 

Ber du dem legge de nyvaskede klærne i skapet ser de en mulighet til å bruke traktor og henger, og de springer rundt og roter ut enda mer mens de leter. Så blir klærne lastet opp og alt annet som er i nærhet, og underveis glemmer de at skapet er målet.

Når du sier at småbilene skal legges i kassen sin, må du nesten bare regne med at de må kjøre dit. Å på veien kan du være sikker på at det blir en ulykke og de må tilkalle forsterkninger i form av ambulanse og brannbil. Så må alle sykehusremedier finnes frem, for bilen må garantert opereres, og sykehuset er ikke i lekekassen, det er under stuebordet. 

Når dukken skal legges bort ser de bare rart på deg, for i deres verden er den levende og du ville da aldri legge dem i en skuff uten bleiebytte/mat og stell. Og hvem kan vel stelle en dukke uten ekstra klær, bleier og en kopp med vann som de listig har smuglet inn i sofaen, som fungerer som stellebord. Og så blir dukken lei seg og vil ikke sove, og de må bare trøste den for det gjør jo alltid du når de gråter. 

Men det er en ting du kan gjøre som får dem til å rydde som deg, bestikkelser. 

(Men for all del, hold deg unna mer leker!) 

Så de magiske ordene er «Om dere rydder opp alle lekene slik mamma vil, så skal dere få en hel rute med sjokolade etterpå! Og om barnet er i rett alder kan du også friste med penger, og jeg kan garantere at rote blir borte mye fortere en du hadde klart! 

Men dette forutsetter at du ønsker å gjøre deg selv en «bjørnetjeneste» som kan straffe seg i lengden, hvis ikke må du desverre gå den vanskelige veien med å lære dem å rydde med å delta selv!

Skal du være syk eller ha ansvar for noen andre som er det må du utvikle en enorm tålmodighet. Du må lære deg at venting er like vanlig som å puste. 

Skal du til legen må du vente på time, vente på prøver, vente på henvisning, vente på nye timer og nye prøver. Gang på gang må du gjøre dette, og ventetiden er lang. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Skal du søke om noen form for støtte, må du vente. Du må vente på attester, papirer og behandlingstid.

På mange måter stopper livet opp. Du står på vent og vet ikke helt hvor veien går videre. Alt plages utifra ventingen, når det skal komme svar og når det skal gjøres nye undersøkelser. 

For vår del venter vi på svar og kunnskap, på en grunn til plagene til minstemann. Og vi vet at det ikke er sikkert at vi noen gang får svar, men vi velger å håpe. For selv om vi ikke får en grunn vil vi kanskje få en beskjed om at det ikke finnes noen, og kan da forholde oss etter det. Nå står stille og drømmer om at vi skal komme oss videre. Og vi ønsker at prøvene vi får svarpå om 2-3mnd vil gi oss en rettning å gå, for det er vondt å hele tiden gå rundt uten å vite, med tusen spørsmål. For uvissheten er like vanskelig som ventingen. 

Vi venter på NAV, på et svar om vi får økonomisk støtte for å dekke de utgiftene vi har ekstra og vi venter på dommen om hva de synes er en krevende hverdag. Jeg håper jeg har formulert meg riktig og at de ser hvor vanskelig vi har det. Hvor mye vi gjør ekstra i forhold til det andre «vanlige» familier gjør, og jeg ønsker at grunn og hjelpestønaden skal bedømmes ut fa de opplysningene jeg fikk når jeg søkte. Men jeg vet ikke hva utfallet blir og jeg vet ikke hvem som skal behandle søknaden, om dette er et menneske som er der for å gjøre en god jobb eller om det er et som bare vil få unna papirere. Og hele tiden venter jeg, og prøver å ha så lite forhåpninger som mulig. For vi har ikke søkt om dette fordi vi ønsker og synes det er gøy, vi har gjort det fordi vi trenger støtten og fordi det kan hjelpe oss å komme gjennom hverdagen på en litt bedre måte. 

Vi forbereder oss på at resten av livet også vil bestå av venting, uansett utfall og vei det tar.  Vi venter på å komme til verden, venter på å leve, venter på å få egen familie og vi venter til slutt på at vi skal gå bort. 

Og for å klare alt dette må jeg bare ønske at tålmodigheten skal bli større en ventingen, og at det blir like normalt som å puste. 

Som småbarnsmamma er jeg blitt vant med at ting ikke ligge på de plassene de vanligvis skal ligge, og jeg har etter hvert måtte innse et lego og småstein er like vanlig i sengen som pute, teppen, 20-30bamser, lekebiler, traktor, et ganske stort antall bøker, to unger og en mann. Jeg undrer meg ofte over hvordan jeg hadde det før guttene kom til verden, og har kommet frem til at det må ha vært litt kjedelig og ensomt. 

I går når middagen skulle lages fant jeg en sokk og en trepinne på steikovnen, og jeg holdt på å kaste sokken inn i stuen. (Ut av syn, ut av sinn!) Men den var full av stein!?? Og da snakker jeg ikke om smågrus, men store gråsteiner som tydeligvis var plukket ut nøye på skoleveien hjem, med en pinne i den andre hånden. (Og skoene og den andre sokken i sekken, noe som faktisk gjorde meg veldig stolt. For jeg har etter hvert blitt ganske vant til at det mangler en av alle tingene som kommer i par!) Og av erfaring valgte jeg å ikke komme med noe spørsmål om hvorfor. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

(Orket ikke vaske steikovn før bilde ble tatt, og innrømmer at noen ganger så glemmer vi det etter matlagingen. Sorry, men det er HELT normalt hos de fleste!) 

Jeg blir heller ikke forundret når jeg finner blyantstreker på doringen, bordet eller veggen og jeg er veldig vant til å finne leker i kjøleskapet. Og jeg har mer en en gang opplevd at gardinene er brukt som snørrpapir, for ungene har selektiv hukommelse og glemmer gjerne at dette ikke er lov. 

(Det hender at også vårt kjøleskap er overfylt med mat. Og for meg som mammablogger å legge ut bilde av kjøleskapet, blir nesten det samme som en moteblogger å legge ut bilder av seg selv i bikini. Ganske avslørende med andre ord. ) 

Så jeg har kommet frem til at jeg egentlig hadde feil forestilling av hva som var normalt før jeg fikk barn. For etter min erfaring er det disse tingene som er normale. Og det unormale er når du har et ryddig hjem der alt ligger på rett plass, der du er ensom i sengen og der du ikke finner kunst overalt. 

(En liten svale tegnet med tusj på kjøkkenbordet, vakker kunst som skal få være der en stund. Før jeg prøver å finne ut en mulig løsning for å ta det bort uten å skade bordet!) 

Dette er et aldri så lite skryteinnlegg, så om du ikke liker å lese om andre som er fornøyd med seg selv kan du bare gå videre. 

For en uke siden fikk jeg tilbud om å gjesteblogge på babyverden.no med innlegget kjennetegn på en uflidd mamma. Noe jeg også gjorde, og i dag fikk jeg spørsmål om den finske «søstersiden» til babyverden kunne oversette dette og bruke hos dem. Synes det er utrolig morsomt at den ble så godt motatt, så sa selvfølgelig ja 🙂 Veldig godt å se at det jeg skriver faller i smak, kjenner det er godt for selvbilde mitt å få slike tilbakemeldinger. Så kommer helt klart til å forsette med bloggingen 🙂 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har også fått hjelp til å endre bloggen min av marenbj.blogg.no og håper dere liker den 🙂 Synes den ble bedre i alle fall, og er superglad for at noen hjelpet meg, jeg er rett og slett håpløs på slike ting! 

I morgen trekker jeg 2 vinnere av konkurransen som du finner her, så dette blir siste sjangse til å melde seg på 🙂 

Håper alle har en veldig fin kveld. 

Hvor ofte har vi ikke hørt at vi må endre våre vaner rundt søvn til minstemann, at vi skjemmer han bort og gjør oss en bjørnetjeneste når vi lar han få sove i vår seng. At det sikkert ikke er ubehag som holde han våken med dårlige rutiner. 

Vi har fått råd om å la han gråte, råd om å legge han tidliger/seinere, råd om å bytte rom, råd om å ha det varmt/kald, råd om det ene og det andre. Men hvordan skal alt dette kunne hjelpe når gutten ikke sover fordi han har smerter? 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Når jeg søker på søvnproblemer på nett finner jeg bare ting som omhandler rutiner/uvaner, aldri noe om medisinske årsaker til at barn ikke sover. Og jeg blir frustrert, for det må da være andre som har det som oss der ute. Jeg skulle så gjetne ønske at jeg kunne lese noe om hva det vil si å leve med barn som har søvnproblemer av medisinske grunner, og hva vi kan gjøre for å få en lettere hverdag. For nå må vi gå veien helt alene, vi må finne retningen selv. 

Guttungen er en liten tass som ønsker å sove, som blir glad når det er leggetid og han får muligheten til å legge seg. Han legger seg alltid i sin egen seng, og om han hadde hatt muligheten ville han vært en unge som sov lenge om morgenen. Når han våker om natten prøver han alltid å sove mer, men det sier seg selv at når den lille kroppen ikke finner roen går det ikke. Selv når han sover ligger han å vrir den lille kroppen, kaster seg rundt og er urolig. Ofte gråter han i søvne, og det skjærer i hjerte å høre den trøstesløse gråten. Jeg får så vondt av han, jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne ta bort smertene. 

For å overleve lar vi han sove sammen med oss, vi lar han komme inn til vår seng og legge seg der når han ønsker. For jeg tror at omsorgen og nærheten har får gir han mer en om han skulle ligge ensom og alene i sengen sin med smertene. Han trenger å ha en trygg voksen sammen med seg, som kan holde rundt han og trøste. Om vi ikke skulle ha han sammen med oss måtte den ene av oss være våken hele natten, vi ville aldri få muligheten til å sove. I det værste periodene sover den ene av oss på sofaen, som regel pappaen. Så står han opp med guttene og jeg får noen sårt trengte timer søvn på morgenen. Vi vet aldri når han våkner, hvor mange timer søvn han får lov å ha i løpet av en natt, og de få gangene han sover mye blir vi bekymret og våkner. For da går tankene automatisk på om noe er galt, og vi må opp å sjekke at han har det bra. Det er ikke lett å leve med et barn som ikke har det bra, og vi håper og tror at det vi gjør er til det beste for han. Om han trenger nærhet skal han få det, om han trenger en våken mamma skal han få det og jeg vil aldri frata han tryggheten uansett hvor mange anbefalinger og meninger andre måtte ha. Alle barn har behov for omsorg, og noen trenger mer en andre. 

Så om du noen ganger kommer å forteller meg at det jeg gjør er galt, ønsker jeg at du skal prøve å gå i våre sko noen uker. Få kjenne på kroppen hva det vil si å leve uten søvn, å leve med bekymringene og se hvor vanskelig det er å ha et lite barn som ikke har det greit. 

Hverdagen vår handler om å overleve, om å dekke de primære behovene vi har og gi barna våre en oppvekst de fortjenere. Vi har gitt avkall på våre egene ønsker og tanker, og  er på ingen måte bitter for dette. Men jeg skulle ønske at andre kunne ha litt mer forståelse  for hvorfor vi ikke deltar så mye som vi gjorde før, hvorfor vi ikke er de beste vennnen og hvorfor vi er slitene. Jeg er glad for alle som ønsker og gi oss tips og råd, men det er lov å bruke hode og se hvorfor situasjon er som den er.

Tusen takk til alle dere fantastiske mennesker vi har rundt oss, som tar vare på oss og ser oss for de vi er, som ikke blir sinte når vi avlyser avtaler og som har forståelse for at vi aldri legger planer langt frem i tid. Vi ser dere og er evig takknemelig for dette. 

Ligger nede for telling, ikke helt slik jeg skulle bruke denne uken så er en smule bitter og vanskelig å ha med å gjøre. Kan ha noe med at hver gang jeg sovnet i natt måtte jeg løpe inn på do, skal spare dere for detaljene. Men til slutt tippet jeg bare over på gulvet å ble liggende, orket ikke de tre meterne til sengen. 

Det hele startet selvfølgelig når vi enda var i campingvognen, og jeg kan love deg at det ikke er plassen å være når man er syk. Heldigvis var mamma og pappa på hytta, for både jeg og mannen ble like dårlig. Så etter litt om og menn og litt for mye styr fikk jeg pakket alt i bilen. Mamma kjørte deres bli med meg og minstemann og pappa kjørte våres bli med mannen. Det ble noen stopp på turen hjem, og jeg kan love deg at jeg nesten gråt av lykke når jeg endelig kom inn døren hjemme. 

Ligger med tidenes omgangssyka, og kan ikke huske å vært så dårlig siden jeg en gang for lenge siden fikk noro-viruset. (Alle som jobber i helsesektoren vil jeg tro vet hva dette er, og hvor jævlig og smittsomt det er! ) 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg kan ikke trøste meg med at dette fungerer som en svært effektiv slankekur, for jeg griner over alle gram som flyter av kroppen min, for det er nesten umulig å få dem på plass igjen. 

Minstemann er hos mamma til vi blir i stand til å være mennekser igjen, og eldsteskatten får være noen ekstra dager hos pappaen sin. Takk og pris for at vi sammarbeider godt og at ingen av oss er av den vansklige typen når det gjelder fordeling av samvær. Jeg håper bare at han ikke blir syk, det holder at vi og minstemann har vært gjennom noen ekstremt tøffe dager. Og jeg er også evig takknemlig for at mamma og pappa kan passe lilleskatten, vet ikke hvordan vi skulle klart det uten dem. 

Det værste som kan hende er at begge foreldrene i en familie blir syk på samme tid, det passer svært dårlig bestandig. 

I dag har jeg fått i meg cola, og jeg krysser fingrene for at formen er stigende. 

Så om dere ikke får noen kontakt med meg på noen dager vet dere hvorfor, jeg er rett og slett halvdød og ligger og synes synd på meg selv! 

Om du ser bortifra at jeg ikke fungerer som mamma er jeg også bitter over at dette skulle være første dag på jobb siden jul, og en dag jeg har gledet meg til lenge. Skal si det var flaut å ringe og si at jeg ble borte enda noen dager, siden jeg faktisk har vært sykemeldt lenge. Men jeg kommer sterkere tilbake og ser virkelig frem til å få jobbe bare på dagtid. Det var virkelig godt å få beskjed og muligheten til å fortsette på min gamle jobb, selv om det foreløpig bare er frem til jul. Men jeg kan jo bare håpe at det fungerer og at det etter hvert kan bli en permanent løsning. For når du finner en arbeidsplass der du trives og har fantastiske folk du jobber sammen med er det trist å måtte bytte!

Over og ut!