Jeg kan ikke skryte på meg grønne fingre, men er selvfølgelig pålagt å gjøre mitt beste når det kommer til barnas julegaver. Eller nærmere bestemt eldstemann sin julegave fra lillebroren sin. Baktanken var at min bedre halvdel skulle fungere som gartner og læremester, men i et svakt øyeblikk glemte jeg dette og kastet meg uti noe helt ukjent. Nemlig potteplanter, og det med barn som tilskuere! Og som vi alle vet, barn sier det rett ut om vi ikke duger, så jeg måtte virkelig gjøre min flid med arbeidet og late som at jeg var en ekspert!
Det hele fant sted for noen uker siden, og et fint lite drivhus fikk plass på den knøttlille kjøkkenbenken vår, rett over varmtvannstanken. Utviklingen på frøene som ble plantet gikk i et rasende tempo. Og en etter en stakk små grønne hoder opp av jorden, helt til sist uke! Da oppdaget vi et hvit lag over den ene esken, og jeg måtte bite i meg all frykt for muggel. (“Grøss”) Det ble gjort kort prosess på den planten, og mine barn lå nesten på gulvet med tårer i øynene og hånlatter når de så sin mor delvis i panikk prøve å pille ut det ekle i søppelbøtten. Ikke mye medlidenhet og heller ingen hjelpsomhet her i gården.
De siste dagen har jeg sett at plantene var på vei å vokse ut av drivhuset sitt, og vi måtte til verks for å redde dem før det var for sent. Jeg hadde selvfølgelig ikke nye potter eller jord liggende, så min mor ble redningen. Merkelig at hun kan ha satt en så “u”huslig datter til verden!
Denne jobben gikk på sett og vis greit, og selv om hjelpen uteble var de små sjefene innom kjøkkenbenken for å passe på at moren ikke avlivet blomstene. De var også nysgjerrige på hva skruen og bindersene hadde sammen med blomsterting og gjøre, og jeg kunne stolt informere dem om at det var for å støtte opp plantene om de overlever ompottingen!
Vanligvis dør alle potteplanter som kommer inn i mitt hus, så jeg tenkte å belønne dem som har holdt ut mitt selskap med litt ny og næringsrik plantejord. Jeg har en eller annen gang hørt at de trenger det, i tillegg til vann og lys. Dessverre for meg er det kaktusene som overlever og derfor har jeg utsatt marerittet av å flytte dem over i en større potte. For å si det sånn, iløpet av prosessen rant alle mulige former for bannskap gjennom hode mitt og delvis ut munnen. Særlig når de grusomme kaktusene nesten kastet seg over hånden min og skjøt piler etter meg. Men nå har de altså fått bedre plass, og kan vokse opp til å bli noen enda mer ufine planter. (Og jeg sitter her med det jeg mistenker er noen pigger i hånden!)
Den eneste planten som har overlevd over tid, er den jeg fikk hos min mor da eldstemann kom til verden. Den har på merkelig vis klamret seg til livet, selv når den har vært utsultet og avglemt! Så i dag belønnet jeg den med ny jord og en dæsj med vann.
Det blir spennende å se om plantene overlever og blir større. Vi skal prøve å finne på en bedre løsning når det kommer til drivhus, og det er nesten så jeg vurderer å bygge meg et eget som kan stå i en vinduskarm!
Det er fortsatt stille før stormen i Tromsø, og vi tok en aldri så liten kjøretur for å sjekke forholdene. Ole holder seg på god avstand, og det er null stress med tanke på ekstremvarselet som henger over oss.
Viden er fortsatt innenfor normalen, og kun en liten tønne var blåst avsted. Kjøreturen over til Kvaløya gikk helt uten komplikasjoner.
Vi tar som sakt livet med ro, og bruker de sjarmerende vindforholdene til kiting. Og kaste bort en slik mulighet på en lørdag ville være synd, i alle fall ifølge gjengen vi observerte på vår vei.
Solen skinner, og skaper et magisk lys over byen.
Det er til og med blå himmel, vinden var fortsatt levelig med, og jeg skulle veid hundre kilo til. Is og vind er en dårlig kombinasjon når du skal stå i ro for å ta bilder.
Ellers kan jeg informere om at vinden har tatt vimplene på Rimi på Storelva. Samt at vi har handlet in alternativ mat som kan varmes på ovnen og strømmen skulle ta seg en pause. Spar og Rema er vist utsolgt for telys, så jeg regner med at flere har forberedt seg på mulig strømbrudd.
Folk går fortsatt lørdagstur, og til en forandring er veiene helt uten den idiotiske saltingen som foregår vinterhalvåret. Godt føre til tross for null grader med andre ord.
Så nå kan vi finne frem strikkingen og sette oss til å vente på Oles ankomst.
Siden jeg er klar over at januarsalget ikke fortsetter resten av året har jeg planlagt inn litt innkjøp nå, og på grunn av uforutsette utgifter til en umulig bil var det ikke så alt for vanskelig å holde seg til planen om å handle “ting og klær” på tilbud. Så i dag benyttet jeg og min bedre halvdel muligheten til litt shopping. Egentlig hadde jeg mest lyst å bli hjemme på sofaen siden en heller kjedelig forkjølelse har angrepet meg, men det går jo ikke når jeg vet at ved neste mulighet for shopping så er salget over.
Men med tanke på at jeg tror vi har oppfylt listen som jeg hadde planlagt innkjøp for, så kan jeg se mellom fingrene på en snufsen nese og et litt sløvt blikk.
Planen i dag var å finne en bukse og nye vintersko til eldstemann, han har en stygg uvane med å hoppe opp noen klesnummer over natten, så når han først trenger klær bør vi ha noen klare. Og både sko og bukse fant vi på tilbud til en veldig ok pris. Jeg skulle også fornye innholdet i klesskapet mitt etter en fantastisk vektoppgang på fem kilo. Det hører ikke mye ut, men gudene skal vite at det har vært mye arbeid med å få vektnålen til å krype oppover. Egentlig skulle jeg kjøpe meg noen nye bukser, siden de jeg har er litt for trange, men det var dårlig fangst der. (Noe det vil være frem til jeg legger på meg minst fem kilo til.) Men jeg fant mange gensere/cardigans og en ny vinterkåpe.
Vel hjemme var det bare å regne ut hva innsparingen var, og da ble det litt lettere å svelge summen bilen har kostet oss den siste tiden. Typisk at store utgifter bare må komme når man helst skulle klart seg uten dem.
Siden jeg har en plan om å regne sammen alt vi bruker på klær og småting i år fører jeg opp hvor mye som er brukt, hva prisen ville vært uten rabatt og hvor mye som er “spart” underveis. Og bare det er motiverende til å faktisk følge opp prosjektet vi har startet.
Selv om innsparing er fascinerende er jeg mer fokusert på selve forbruket, for med bevisstgjøring ønsker jeg at vi faktisk ser hva vi bruker og begrenser innkjøp til det som er nødvendig. Jeg sier ikke at vi skal bli helt hysteriske, men litt oppmerksomhet rundt vårt eget forbruk er sunt.
I dag brukte jeg lunsjpausen min til å stikke en tur på butikken for å kjøpe en fantastisk, nydelig og høyst nødvendig sjokolade. Jeg tenkte at det ville være redningen mot den innpåslitne hodepinen som sakte med sikkert prøvde å felle meg over ende, og gjorde humøret mitt like ustabilt som solen om sommeren i Tromsø. Og siden jeg ikke jobber alene og med krav om konsentrasjon, er godt humør og en våken hjerne en stor fordel.
På butikken var det langt fra vanskelig å finne den sjokoladen jeg hadde i takene, samtidig som jeg registrerte en baby i nærheten. For tiden slår de inn på radaren og forteller meg at nå er det på tide med en baby til. Jeg er selvfølgelig veldig uenig med kroppen på det punktet, for jeg har aldeles ikke glemt hvor slitsomt det var med leieboer. For ikke å snakke om at vi fortsatt ikke er ferdig med nattevåkingen etter at minstemann kom til verden, for fem år siden.
Når jeg kom til kassa studerte jeg først forsiden på avisene for å se om en av dem skulle bli veskefyll, men så ble jeg obs på situasjon foran meg. Der var den skyldige i gråten, mammaen og det jeg antar er søknene. Den lille tassen var aldeles ikke fornøyd med å ligge i en bilstol på en handlevogn, og moren plukk den opp. (Jeg understreker her at “den” blir brukt kun fordi jeg ikke la merke til om det var gutt eller jente. Jeg ser også på babyer som små personer og tiltaler dem gjerne etter foreldrenes informasjon om kjønn.) Hendelsen foran meg sendte ut et eller annet signal til mitt små irriterte hode, og jeg fikk tidenes største medfølelse for moren! For jeg har selv stått i kassen med en handlevogn full av varer, en gråtende baby og i tilleg en utålmodig herremann som ville ha alt han ikke kunne få. Den ganger var det ingen hjelp å få, og bare noen hevede øyenbryn som så på meg med sintøyne. Jeg tipper minstemanns ganske høylytte klage holdt på å sprenge trommehinnene deres, så det var vel ikke uten grunn.
Mødre skulle hatt flere armer, spesielt i situasjoner som inneholder mange handleposer og barn!
Men i alle fall, jeg så at denne moren sikkert kunne tenke seg litt hjelp å tilbydde meg å legge opp varene for henne. Det skulle nå bare mangle at man hjelper dem som trenger det, og da ville det jo også gå kortere tid før jeg fikk rive papiret av sjokoladen og stappe den i meg på meget ukvinnelig vis.
Da varene var ferdigstablet, skulle det jo betales, og siden mammaen hadde en liten tass på armen var det ikke så lett å finne bankkortet i lommen. Hun spurte pent om hjelp, og igjen var det en selvfølge at jeg fisket ut korte, smilte pent og fortsatte misjonen min om å få sjokoladen i eie.
Det var ikke før etterpå at jeg innså at jeg faktisk hadde vært å rotet i lommen til et vilt fremmed menneske, og at jeg oppfattet det som en helt normal hverdagslig situasjon. Men jeg har jo ikke egentlig noen vane med å stikke hendene i andres lommer, så konklusjonen ble at jeg i min tid som turnusarbeider var blitt miljøskadet. Jeg er utdannet omsorgsarbeider og har jobbet i pleien i mange år før jeg gikk over til kontorjobb. Og på den tiden var det ikke unormalt å rote rundt i andres ting og lommer.
Jeg håper at mammaen på handletur fikk en fin dag videre, for det gjorde i alle fall jeg. En god gjerning og sjokolade kan nesten eliminere hodepine.
Jada, da har jeg brukt den siste timen til å lese om hvordan andre folk har hatt det i helgen, og det er helt klart nedslående lesning for meg. Her har det vært det totale kaos med sure barn og enda surere foreldre, for det meste. Jeg kan ikke skryte på meg idyll med morsomme familieaktiviteter og koselige dager mens vi venter på solen. Så om du føler for moralsk støtte etter en kaotisk og umulig familiehelg skal du bare lese videre. Budskapet er udelt negativt, og du skal slippe å høre ord som fantastisk, strålende, nydelig og perfekt. Prøv heller trøtt, irriterende, håpløs og umulig.
Fredagskvelden gikk greit, da var hele gjengen sliten etter en lang uke, så timene gikk fort og ungene kom i seng til et relativt greit tidspunkt. (Trodde vi, helt til lørdags morgen klokken 05:24.)
Men da klokken bikket 00:00 viste jeg at det ville bli en usannsynlig dårlig dag. Minstemann hadde fryktelig vondt, noe som jo også fører til at en av oss er våkene. Når han endelig fikk sove litt ut på morgenkvisten bestemte eldstemann seg for at det var morgen, han som vanligvis må rives ut av sengen om morgenen fordi alle våre forsøk på mild vekking er forgjeves. Og han hadde ingen planer om å være stille, så lillebroren ble vekket før mor og far i huset klarte å avverge hendelsen. Det igjen førte til at den minste var potte sur, og eldstemann var heller ikke noe bedre. Så hele formiddagen brukte de til å krangle, og et par ganger var både nyttnevene og tennene inkludert i kampen.
Det har vært noen slike runder i helgen, og det betyr vel at søskenkjærligheten er på topp!
Selv om vi alle var i overkant trøtte var vi nødt til å dra på butikken og apoteket, men bare vi nevnte at vi skulle ut døren slo minstemann seg vrang. Noe som jo er ganske normalt når han har en dårlig dag, å selv om vi lokket med lekebutikk var svare blankt nei. Så vi hadde to valg, bli fri for mat/medisin eller ringe å spørre mamma og lillesøster om de kunne passe den lille rampen. Det kunne de heldigvis, for å ta han med på handling når han er urven i kroppen vil bare føre til at vi aldri mer kommer oss ut døren. Eldstemann var sur for at han måtte være med, men på grunn av bursdagen som var planlagt inn på søndag skulle gaver kjøpes. Og jeg er ikke så alt for oppdatert på hva niåringer liker, i alle fall ikke ifølge min egen. Så beklager til alle vi møtte på som så en irritabel mor og en trassig guttunge, vi hadde bare en særdeles dårlig dag. Jeg prøvde å skjerme dere, men jeg kunne liksom ikke la være å be min kjære sønn om å holde opp med maset. Han hadde bare glemt av avtalen om at masing på butikken resulterer i “ingen ting”.
Under handleturen fikk jeg min bedre halvdel å kjøre meg innom garnbutikken som hadde sin siste dag med salg, slik at jeg kunne forebygge med noen søte små nøster som ikke lager lyd og langt mindre krangler for småting. At jeg fikk dem med rabatt gjøre jo også at jeg kunne forsvare det hele i forhold til prosjekt onkel skrue! Guttene ventet i bilen, de fikk ikke være med inn. Og jeg mistenker at de heller ikke ville det. En haug gale damer som er ville i blikket på et lite område kan være direkte skadelig for men, det er i alle fall forklaringen jeg har fått tidligere. Dette var muligens høydepunktet med helgen, sånn utenom cola til frokost på lørdag og en stor pose smågodt på lørdagskvelden.
Tror likheten er slående mellom meg og frosken i dag, så sto over selvfotografering.
Resten av dagen gikk med til enda mer krangling mellom guttene, og når jeg endelig kunne få dem i seng jublet jeg. Men jeg var også så trøtt og sliten at jeg bare ble liggende rett ut på sofaen med telefon i hendene. Der kunne jeg lese om alle som hadde det fryktelig morsomt med kino, middag, vennekvelder og nattlig bytur. Jeg fordømte dem alle og og vurderte å lage et surt ansikt på samtlige positive statuser på facebook. Men jeg lot være, for vanligvis med normal søvn er jeg en av de ekle og slemme lykkelige som bare har det så bra! Så jeg satt heller å furtet for meg selv, og så på dårlige såpeserier på tv som gjorde at selv ikke mannen ville ha selskap av meg. Han tasset i seng, så jeg fikk sitte i fred å surmule.
Natten tilbragte jeg på sofaen, siden min yngste sønn hadde okkupert min plass i storsengen. Jeg husket sist natt godt, og tenkte litt frydefylt at i dag var det mannen sin tur å være våken. Og sofaen er virkelig ikke så verst, for der kan jeg ligge helt i fred uten å våkne skviset inn i vegen med tapetmerke i pannen og blåøye etter at en fot traff meg i nattemørke.
Tenkte at litt fyr i ovnen ville gjøre livet litt mer koselig, men det varte ikke så lenge. 30 grader inne er ikke så koselig som det høres ut som.
Så nå skal bare mandag komme, for arbeidsdagen vil bli den rene feriedag så slitsom som helgen har vært! Ingen som roper mamma, ingen som ber meg lage dem mat, ingen som roper når jeg er på do, ingen som kommer inn til meg når jeg er på do, og ingen megling mellom slåsskjemper.
Og for guds skyld, jeg er ikke mindre glad i guttene selv om de av og til hopper meg på tynnslitte nerver! De har det aldeles utmerket, og lider ingen nød selv om moren til tider er både lei og irritabel. Jeg tar heller ikke skade av at ungene er mer en sure noen dager, men det må da være like lovlig å skrive at det ikke er fult så bra, som å legge ut lange tekster og magiske bilder om et romantisk familieliv.
Nå skal jeg gå å legge meg, etter at jeg har funnet frem klær til i morgen, pakket sekker og vesker, ryddet opp det verste rotet etter helgen og plages enda litt mer med strikkeprosjektet som nekter å samarbeide. Takk og pris for at det er mandag i morgen!
I ni år har jeg gjort mitt beste for å føre mine barn bak lyset en dag i året, og jeg har lagt ned utallige timer for at min aldri så lille(store) løgn skulle være så troverdig som mulig. Jeg har sneket meg bak hushjørner, lusket meg rundt i butikkene, funnet de beste gjemmeplasser og virkelig fått bruke de små grå.
De første årene gikk det veldig lett, og bestefar kunne godt brukes som rekvisitt for at skuespillet skulle bli så magisk som mulig. På den tiden avslørte ikke engang den hårete plastmasken min store hemmelighet. Og ikke var det så nøye med hvordan papiret så ut, eller hvordan merkelapp gaven var prydet med.
Men så gikk årene, og jeg måtte bli mer og mer kreativ i mine metoder for å bedra de flotte trollungene mine, og de som kjenner meg vet hvor elendig jeg er på den slags. Mamma kan bare kastet et blikk på meg så forstår hun om jeg prøver meg på usannheter. Men jeg har virkelig gjort mitt beste, og brukt timesvis foran speilet der jeg har sakt høyt til meg selv: “Tenk det, julenissen har vært her i natt når vi sov, spring i vinduet å se om det er noen fotspor der!” Vi har til og med laget fotspor ute, men måtte legge det av oss når den førstefødte arvingen bemerket at nissen, han kommer gjennom pipa han!
Nissemann som passer på og venter på besøk som kommer gjennom pipen!
Etter noen år måtte vi gi oss med at nissen kom på besøk etter middagen, og jeg la en plan om at nissen måtte komme innom her om natten siden han tross alt har veldig mange han skal besøke gjennom en eneste natt! Så hver lillejulaften før jeg la meg, fant jeg frem de superhemmelige pakkene og la utenfor soveromsdørene våre, og jeg har til og med kravlet ut av sengen og byttet om på pakker når vi har fått natte besøk av en liten tass.
Jeg har jaktet på julegavepapir som om det skulle være gull, og har ved flere anledninger fått andre til å skrive på merkelappene. (Min håndskrift er lett gjenkjennelig, selv om den ikke er lettlest.) Papiret har vært gjemt i bagasjerom, klesskap, boder, under senger, oppå skap og under sofa, tullet inn i poser eller papir så ikke småtrollene skulle forstå sammenhengen. Gavene er kjøpt på topphemmelige tidspunkt, og jeg har passet på å legge merker til barnas ønsker som kom før julen startet. Slik at nissegaven virkelig var noe de ønsket seg, innen rimelighetens grenser! Gavene har vært gjemt på samme plasser som innpakningspapiret, og har til og med vært satt bort hos slektninger i dagene før den store dagen.
Også i år så det ut til å gå etter planen, og både innpakningspapir var sneket inn i huset med samme presisjon som en tenåring med noen øl i lommen på vei ut av huset. Gavene var nøye valgt ut, merkelappene skrevet av noen utenfor husstanden og gjemmeplassen var gjennomtenkt. Trodde jeg i alle fall. Jeg hadde satt posen ved siden av garnet mitt og lagt rot oppå pakkene. Jeg hadde til og med gjort min flid å byttet ut tingene som opprinnelig sto i posen og samlet støv, så det ikke skulle være åpenbart at det var noe muffens på gang.
Selvfølgelig, i dag av alle dagene i den eldste arvingens niårige liv, bestemte han seg for å snike i mammas rot! Han som vanligvis ikke finner garnet og rotet mitt spesielt underholdende, og tasse forbi det uten å ense dens eksistens. Og ut av rommet kommer han med store øyne, og før han fikk ut et ord oppfattet jeg situasjon og sa han skulle være muse stille! Jeg kastet ut antennene og fikk bekreftet at minstemann var på trygg avstand, opptatt av å legge julepakker under den nypyntede busken! Jeg geleidet den eldste inn på rommet, og sa at det var virkelig fryktelig dumt at han gikk å snek i mine ting. Etter en prat fikk han beskjed om å tenke seg om før han nevner dette, slik at ikke julehemmeligheten min blir avslørt for den minste arvingen som forsatt lever i troen om at julenissen stikker innom oss hver julaften.
Plassen ingen andre enn meg benytter, og som vanligvis aldri får oppmerksomhet av guttene i huset!
Det var en trist gutt som tasset i seng i kveld, med vissheten om at nissen er noe mamma har funnet på. Og jeg føler meg faktisk litt skuffet over at jeg ikke kan stille klokken tilbake og gjemme de dumme gavene en annen plass, slik at han enda et år innerst inne kunne tro at nissen forsatt finnes!
Men jeg gir ikke opp, og skal vel klare å pønske ut noe slik at han får troen på nissen tilbake!
Og til alle de som måtte mene at jeg er riv ruskende gal og en fryktelig mor som lyver for sine barn, ta deg en bolle! Mine beste minner fra juletiden da jeg var barn er at nissen alltid kom med pakke til oss, og selv om jeg mistenkte at det hele var juks, trodde jeg innerst inne at nissen hadde vært på besøk. Og med tankene om nissen fra barndommen, kjenner jeg at den gode og trygge julestemningen siger over meg.
I går, den 21. desember 2014 klokken 1914 for å være helt nøyaktig, på Jekta kjøpesenter i Tromsø, inne på BR-leker, opplevde jeg noe som satte meg ut! (Puh, det var en lag setning, beklager det! Skal prøve å holde meg i nakkeskinnet!)
Som vanlig er jeg i siste liten, men i går tenkte jeg og min bedre halvdel at vi skulle prøve å være litt i forkant med bursdagsgaven til minstemann. Ikke at planen var å kjøpe noe der og da, men vi skulle se om vi fant noe vi vet han ønsker, for så å sjekke tilbud rundt dette.
Forsåvidt er det ikke så vanskelig å finne noe til arvingen, og antakeligvis ville han bli veldig fornøyd med et par sokker, så lenge de involverte kjøretøyer eller superhelter. Han er ikke vant til å få alt han peker på, så da er det litt ekstra stas å finne noe han virkelig vil like. (Utenom når han er på sykehuset, da blir vi merkelig svake og kan fort gi etter å kjøpe han en svær eske lego!)
Så turen gikk innom lekebutikken på det lokale kaoskjøpesenteret, her snakker vi om hundrevis av ville mennesker med panikk i øynene, nå i juletiden. Så på vår ferd til lekebutikken måtte vi både hoppe over hinder av handlende som har falt over ende som syke sauer og andre som plutselig tok en usving og tydelig mistet feste i virkeligheten. Men uten så alt for mye strev kom vi oss til målet, og stilte oss opp ved legoavdelingen, som også er det tryggeste alternativet for å få den minste i familien til å juble å gå rundt seg selv.
Nå er hverken jeg eller min bedre halvdel av de smarteste på legomarkedet, så vi sto med andre ord å klødde oss i hodet. Hva skulle vi velge liksom, det var jo hundrevis av ulike esker av alle slag! Men kort oppsummert er brannmenn på førsteplass, superhelter på andreplass og resten av legoklossene på tredjeplass. Egentlig ønsker han seg en lego dyrehage, men dessverre ser det ikke ut som det finnes innen vårt territorium, og før sommerferien har vi jo ikke de helt største planene om å dra inn på ukjente jaktmarkeder!
Plutselig kom den en guttunge ut av det blå, en av den høflige typen som åpenbart har fått en rimelig grei oppdragelse der han hører til, og han så tydeligvis vår nød, og tilbydde oss sin hjelpende hånd! Han var vel en plass mellom 8-12 vil jeg tro, men nå er jeg ingen ekspert på å finne rett alder på de jeg kommuniserer med!
” Hei, trenger dere hjelp, det ser litt ut som at dere ikke vet hva dere skal kjøpe. Er det en julegave eller?” Guttungen så spørrende på oss.
“Ja det er mulig vi trenger litt hjelp, og det er faktisk en bursdagsgave vi ser etter!” Vi ble litt satt ut, men vi tar helt klart imot all den hjelp vi kan få!
” Men da var det bra dere møtte meg, for jeg kan faktisk ganske mye om lego! Hvor gammel er jenta/ gutten?” Han så spørrende på oss, og tenkte sikkert at vi så helt malplassert ut der mellom alle legoklossene med spørrende blikk!
” Det er en gutt, og han blir fem år!” Vi kunne jo ikke gjøre annet enn å svare, og håpe at den selverklærte eksperten kunne faget sitt godt.
” Ja, men da har dere flere alternativer!” Jeg så tydelig iveren i øynene til gutten!
Og vi fikk absolutt den beste veiledningen i gavehandling på lange tider, for han kunne absolutt det meste om alle eskene, og han var heller ikke av typen som på død og liv skulle selge oss det som kostet mest. Nei han fant frem både store og små esker, forklarte forskjellen med aldersgrupper og merking, viste oss hvordan pakker som hadde ekstra spesielle figurer, resonerte seg frem til at femårige gutter flest liker superhelter og biler, og anbefalte oss noen praktiske esker som en femåring klarer å bygge helt selv!
Eller var det egentlig så illle?!
Så jeg vil med dette si noen alvorlige ord til de foresatte, du/dere har gjort en fabelaktiv jobb med å oppdra en guttunge i dagens “mas og krav generasjon”! Her var det ikke mye snakk om å skulle ha mest og dyrest, nei han var rett og slett ute å fortelle de ulike kvalifikasjonene til lekene slik at en snart fem år gammel gutt virkelig skulle glede seg over bursdagsgaven sin! Han var høflig, han lyttet og om jeg var deg/dere ville jeg vært verdens stolteste forelder! Takk for at dere har vist meg at et faktisk finnes barn med god oppdragelse i et samfunn der det negative alt for ofte fremheves! Og ikke minst takk for at dere bekrefter mine tanker om at barn i dag ikke er så ille, heler tvert imot!
Ha en strålende jul om du/dere foresatte leser dette! Her er tommelen opp, for den er dere absolutt fortjent!
Til alle dere i Tromsø og omegn som leser alt tullet jeg skriver, del gjerne dette innlegget videre så jeg kanskje når de ansvarlige for guttens oppdragelse! 🙂
Juletreet er i hus, og her kommer oppdateringen om hvordan! Om du leste listen min for hvor langt jeg var kommet i julemaset her om dagen, kunne du se at jeg hadde to alternativer for treet. Jeg regnet med at pessimisten ville vinne og innkjøp av et svinedyrt tre med manglende greiner og barnåler som drysser bare du ser på dem ville bli et faktum. Men heldigvis tok jeg feil!
Som vanlig hadde jeg laget meg optimistiske planer om at treet skulle hugges i skogen rundt hytta til mine foreldre, der jeg valgte ut treet sammen med mine barn. Men de fleste år har denne planen forsvunnet ganske fort ut av tidsskjemaet.
Men i år var planen helt klar, vi skulle kjøre tidlig på morgenen slik at vi rakk å velge tre før mørket ble kastet over oss. (Bor nord i Norge, det er bare noen timer med lys nå om dagen…) Jeg hadde gitt beskjed til guttene at det eneste været som kunne stoppe oss var storm som nærmet seg orkan, resten kunne vi takle som de vikingene vi er. Uteklær var lokalisert fra alle aktuelle gjemmesteder og vekkeklokken var stilt inn så vi ikke skulle forsove oss. Som om det liksom noen ganger kommer til å hende, men jeg ville ikke ta risikoen. Pappa var allerede på hytten, og jeg rinte og spurte pent om han kunne vente med å kjøre hjem, så han kunne ha treet på taket til byen. Det kunne han, og jeg kjente forventningene bygge seg opp.
Før jeg la meg om kvelden oppdaget jeg en faretruende hoste på min eldste sønn, og det gikk opp for meg at jeg ikke hadde tatt sykdom med i beregningen. Noe som var dårlig jobbet av meg, for hvordan år har vi liksom klart å være friske gjennom julen? Jeg husker enda med skrekk den julen vi lå strødd rundt i leiligheten med tidenes kjipeste omgangssyke! Men jeg tok en telefon til min mor, og spurte pent om hun kunne se etter guttungen siden han hostet stygt. På dette tidspunktet var han i rimelig grei form, så jeg tenkte at det sikkert ville gå greit.
Når alarmen ringte følte jeg meg langt fra utsovet, og kjente på smertene i bena at nå måtte det være veldig kaldt ute. Jeg går jo rundt med konstant tannpine der, selv om jeg bare har tenner i munnen. Humøret var heller ikke på topp, men det er det stort sett aldri når jeg våkner, og du skal lete lenge før du finner noen som er like gretten som meg. Eler, egentlig er jeg ikke så gretten, det er bare det at jeg enda sover, og gjør det minst til klokken ni hver morgen! Og gryntingen er ikke fordi jeg er sint, det er fordi jeg sliter litt med å snakke i søvne!
Eldstemann hadde forsatt hostingen om natten, og vi tok avgjørelsen om at han måtte bli hjemme for å bli frisk. Det var han forsåvidt fornøyd med, og jeg mistenker at han så muligheten for at bestemor skulle skjemme han bort med ekstra spilletid og godteri. Så han var snar med å fine sin egeninnkjøpte datamaskin og ta skoene på. Han hadde ikke feber, og jeg følte ikke den helt store bekymringen med å dra bort noen timer.
Resten av oss hoppet i klærne, eller nesten i alle fall og haltet ut i bilen. Som sagt, bena verket noe aldeles fryktelig, men det skulle ikke stoppe meg i å finne dette års perfekte juletre. Minstemann hadde like store forventninger som sin mor, og kunne heller ikke vente med å komme seg avgårde!
Kjøreturen tok en plass mellom en og to timer, og det er mulig noen ekstra skruer ble ristet løs når vi humpet avgårde på vaskebrette som omtales som vei. Den var med andre ord ikke blitt noe bedre enn sist vi var der en gang i høst.
Vel fremme var det bare å få på seg vinterklær og ta fatt på den lange og bratte bakken opp til hytta. Jeg prøvde å ikke kjenne så godt etter, men det var sannelig ikke lett når den ene foten hadde dovnet bort under kjøringen og den andre bare nektet å samarbeide slik jeg ville. Heldigvis var minstemann i god form, og hadde sovet relativt godt om natten. Så han tok fatt på bakken med friskt mot, og var veldig klar for å overaske bestefaren med at nå var vi fremme. At det var så kaldt at kulden rev i halsen klarte heller ikke ta mote fra meg, selv om jeg pustet som en gammel dame som hadde sprunget maraton, og det før jeg i det hele tatt hadde satt meg i bevegelse. Og midt oppe i det hele kjente jeg at kaffen som ble kjøpt på veien ville ut, noe som ikke er en fornøyelse når du er kvinne og må tisse ute i minusgrader og vind…
Etter en kjapp gange opp monsterbakken brukte jeg mine siste krefter for å løpe om kapp med tiden, for å nå toalettet før det hele endte i en pinlig episode.
Jeg rakk doen, og kan love at det var en fornøyelse.
Etter do-besøk og en rask matbit gikk turen ut for å finne det aller beste juletreet, der jeg trasket i spissen, etterfulgt av en spent fireåring, far min med saga og min bedre halvdel som bakerste ledd. Jeg studerte buskene, og så at dette kom til å bli en utfordring, men som jeg skrev i går, er det umulig for meg å takle et stygt juletre. Jeg gikk fra busk til busk, snublet i tuer og einerbærbusker som var kamuflert med snø. Minstemann trasket etter, men syntes ikke helt om morens ubestemte framferd.
Han fant mange trær han syntes passet bra, blant annet en liten einerbærbusk, ei bjørk og et juletre uten barnåler. Jeg mistenker at han bare foreslo disse for å terge meg, og at han hadde gått i skole av faren og bestefaren. Typisk mannfolk!
Etter en stund startet klagekoret bak meg, og beskjeden jeg fikk var at vi skulle tatt med niste så lang tid som jeg brukte. Jeg fant fram supersynet, og etter noen runder i ring ble jeg enig med meg selv om hvordan tre som var best. Pappaen min saget og min bedre halvdel hjalp til for at det ikke skulle ramle over en strømledning. (Som om jeg kan noe for at strømledningen måtte stå akkurat der mitt juletre var plantet?!) Jeg selv sto på avstand og tok bilder, med påskudd om at jeg passet på guttungen. Han igjen var mer opptatt av et musehull som gikk inn under noen småbusker, og kunne ikke brydd seg mindre om juletreet.
Nøyere inspeksjon viste at det var et fint tre vi hadde felt, men jeg kan selvfølgelig ikke si det med sikkerhet før det står midt i stuen, klar til pynting!
Når juletreet var fraktet til hytta, bestemte jeg meg for å traske en tur i skogen å plukke litt never. Det fungerer mye bedre en tennbriketter som stinker, og gir liksom vedfyringen litt ekstra sjarm. Men ettersom mørket kom sigende, var det bare å returnere. Jeg har åpenbart et særdeles dårlig mørkesyn, og snublet mer enn jeg gikk. Men det ble en liten pose som sikkert vil vare en stund.
Bakken ser helt grei ut, men det er til du setter dine ben på den og innser at den på mystisk vis ble flere grader brattere enn hva det så ut til å være.
Minstemann fant fort ut at det var bedre å gå etter bestefar, og ga bare beskjed til meg om at “Du går bare på umulige plasser, der selv ikke reven går!”
Jeg tror faktisk de glemte oppgaven vi hadde foran oss, og kjeftet litt for å få dem på rett spor. Buskene som ble ryddet unna før snøen kom kan ligge der til våren melder sin ankomst!
Årets juletre, som bare venter på å komme inn i varmen! (Jada, det var den høyeste busken i området, men det som ikke skal inn i hus går til vedfyringen neste vinter!)
Siden min mor hadde gitt meg beskjed om at hun og min far skulle på handling var det bare å returnere til bilene, med juletreet på en hjemmesnekret slede. Meg og minstemann på rattkjelkene, som skulle få lov å bli med hjem til byen, siden alle våre forsøk på hyttetur som regel går dårlig i de ni månedene vinter vi sliter med. Skal si det var morsomt å suse ned bakken og kjenne frykten for å kræsje med bilen vokse! Jeg er åpenbart ikke blitt mer forsiktig når det kommer til akeferdigheter siden jeg var barn. Minstemann tok det litt mer med ro, og hadde vett til å bremse seg nedover.
Etter at vi var kommet halvveis på hjemveien fikk jeg telefon fra min mor, storegullet var blitt dårligere og han hostet så mye at han kastet opp. Hjerte mitt bløde og jeg kjente sinnet mot idioten som lå 20km under anbefalt hastighet øke i takt med minuttene. Og med det samme jeg tenkte de tankene så bremset han enda litt mer. Jeg følte meg også litt som verdens slemmeste mor som hadde dratt bort når han kunne bli enda dårligere. Men mamma har heldigvis god erfaring som mamma, så han led ingen større nød, og lurte på hvorfor vi var så snare med å komme hjem. Han hadde helt sikkert sett for seg enda flere timene klistret i en plastskjerm!
Juletreet løsnet vi fra taket, og låste inne i garasjen i påvente av at allergimedisin min skal fungere optimalt, slik at vi kan ta inn busken som garantert skjuler tusenvis av småkryp som vil levne til i varmen.
Siden det meste nå om dagen handler om julen, har jeg laget meg en sjekkeliste for hvor jeg ligger i terrenget for å komme i mål med alle selvpåførte oppgaver og tradisjoner.
1. Er julevasken i boks?
Jada, det ser ut til at jeg ligger godt foran skjema, for her om dagen ble 30×30 cm vasket under kjøkkenbordet etter besøk av en skive med kaviar! Og jeg er jo ikke umenneskelig å kaster hybelkaninene ut før jul, det ville jo være direkte smakløst! Ja å siden det er mørkt store deler av dagen ser vi ikke noen fingermerker på vinduene, og da er de heller ikke der!
Som alltid er jeg pent kledd!
2. Er de syv slag på plass?
Jes, her kan jeg skryte av grønne, gule, rosa, svarte, blå, rosa og hullete sokker! Det er jo ikke så nøye med hva det skal være syv av! (På en annen side har jeg sikkert spist syv ulike typer kaker de siste 14 dagene, og da har de teknisk sett vært i hus!) Og nå ringte telefon, og svigermor kunne informere at i morgen stikker hun innom med brød, lefser og kjeks! Kjekt å være litt bortskjemt når ikke mine evner på kjøkkenet er mye å skryte av, å det er vel det hun er redd for kanskje?! Men mest sannsynlig vil hun bare glede oss litt, og det er vi veldig, veldig, veldig glade for! Men pepperkakehuset er funnet frem fra sist jul, og har fått plass i en vinduskarm.
Slik jeg skulle ønske det var!
3. Er julepynten på plass?
Jepp, julepynten er nøye plassert rundt i leiligheten der det var plass, jeg brukte faktisk mange timer på å leite frem pynten på loftet, og noen flere i et forsøk på å bestemme plasseringen med to overivrige unger rundt meg! De ble utnevnt som vinnere av den konkurransen, alt står hulter til bulter og det er riktig så sjarmerende rundt oss!
Lurer på hvor det ble av stearinlysene!?
4. Er julegavene laget, pakket inn og levert.
Tja, i alle fall 2-3 gaver er laget, pakket inn og nesten levert! Og om jeg sjekker tidsskjemaet fra sist jul, så er jeg ganske godt i rute! (Jada, det blir villmanns shopping lillejulaften, den slipper jeg ikke unna!) Men jeg har klart å lage noen flere hjemmelagede gaver, og bare det er ganske godt jobbet så glad som jeg er å ligge på sofaen med macen i fanget når ungene er i seng!
Jepp, nøyaktig to-tre pakker er klare å nesten levert!
5. Er juletreet høgd, brakt til gårds og planlagt inn i tidsprogrammet?
Njææ, jeg har tenkt på treet, og laget en ganske strategisk plan for hvordan det skal komme i hus på lørdag med to mulige løsninger.
A, vi skal kjøre til hytten, gå i skogen, velge ut tre med fornøyde unger som synger julesanger i et lystig humør, hogge treet og frakte det til byen med et smil om munnen.
B, vi kan kjøpe et svinedyrt tre som er felt for flere måneder siden transportert i varme/kulde/varme/kulde og garantert vil minste 90prosent av barnålene bare vi ser på det! Det blir gjerne å være uten greiner på en ene siden, og jeg vil konkludere med at jule er ødelagt, mens mannen ber meg bli voksen. (Med god grunn, ifølge mine foreldre som sier jeg er en umulig unge når det kommer til juletreet, plassering og pynt!)
Optimisten i meg sier A, pessimisten og fornuften sier B! (Og mannen sier at jeg er en stor unge, og han vurderer å nekte meg juletre om jeg ikke oppfører meg bedre!)
” Om vi kutter av toppen, så er det helt perfekt! “
6. Er hårklippen unnagjort slik at vi kanskje klarer å få til et fint familiebilde uten sovesveis?
Joda, alle tre guttene har vært innom frisøren, og ser riktig så fine ut, og etter at mannen fikk i oppgave å ringe nesten samtlige frisører i byen for å finne meg en time, skal mitt hår fikses på selveste lillejulaften. Det betyr at jeg muligens må legge om på skjemaet for siste frist for innkjøp av gaver. Nå skal etterveksten til pers og håret skal kortes ned siden det har vokst som ugress siden sist!
Typisk dårlig hårdag!
Så jeg kan med andre ord konkludere med at vi ligger godt foran skjema, og at det helt klart blir jul uansett om jeg er klar eller ikke!
I dag var en sånn ettermiddag som vi helst kunne hoppet over, med sure unger og irriterte foreldre.
Guttene var i det krigerske hjørnet, og om de ikke krangle om noe, så gikk praten i hvem som var tøffest. Det var de selvfølgelig ikke enige om, og når jeg hørte “slå hardere, så skal du få se at jeg er tøffest” ba jeg dem pent om å holde opp før det hele endte i tårer. Det hjalp selvfølgelig ikke, for begge har selektiv hørsel på disse dagene, og etter den niende gangen holdt jeg munn og tenkte at de får lære på den harde måten da.
Når jeg hørte “smak” og så minstemann sprette bak en sofapute samtidig som eldstemann krøket seg sammen, innså jeg at min antagelse kom til virkelighet. Og som de fleste andre normale mennesker kjente jeg meg litt småsur over ungene som absolutt ikke ville høre etter, med en liten bekymring for hvor slaget traff.
Med nærmere inspeksjon oppdaget jeg at neseblodet flommet fra den eldste, og du trenger vel ikke være forsker for å skjønne at storebrors nese ble offer for en rimelig sterk knyttneve. Og jeg måtte virkelig bite meg i tungen for å ikke si “hva var det jeg sa!”, for det ville vel gjøre situasjonen noen hakk mer intens. Og dessuten hadde jeg evig nok med å redde sofaen og trøste den ikke fullt så uskyldige eldstemann, samt fortelle minstemann at det ikke er lov å slå andre. Sur-munnen ramlet ned til knærne og jeg så den lille vibreringen i kinnet som betyr gråt.
I noen sekunder lurte jeg på hva i alle dager jeg tenkte når jeg satte barn til verden, men det gikk heldigvis like fort over. Jeg vil ikke unnvære dem for noe i verden, selv ikke på slike dager.
Et bilde av guttene når de er enige!
Eldstemann fikk beskjed om å sitte i ro, klær ble vrengt av og lagt i kaldt vann og minstemann fikk beskjed om å si unnskyld, samt en liten preken for at når de leker på den måten er begge skyldige. Jeg informerte også om at de fikk være venner resten av kvelden så ikke julenissen trodde de er slemme gutter. Minstemann sa seg enig med moren om at han kunne vente med å bli bokser til han ble voksen, og eldstemann ga meg beskjed om at julenissen ikke finnes. Og da var vi igang igjen! Minstemann rasende fordi nissen finnes, og eldstemann som nektet!
Så det var nesten litt godt da minstemann skulle til mine foreldre på avlastning og eldstemann ble hjemme når vi dro på handling.
Vel inne på butikken observerte vi et foreldrepar, med to stykk gutter, i en ganske lik situasjon som vår! Den ene dultet den andre så han ble sint, og foreldrene prøvde etter beste evne å ro dem ned uten alt for mange blikk fra uvitende folk som aldri har opplevd ekte søskenkjærlighet. Og selv om jeg følte litt medfølelse med dem, kunne jeg ikke la være å glise når jeg tenkte hvor heldige vi var som kunne handle alene!
