“Påskeferie”, ender som vanlig i kategorien ødelagt ferie.

Påskekatastorefen er et faktum, vi har vært innom en rekke utfordringer de siste dagene og jeg får igjen bekreftet at vi ikke kan ha ferie uten noe form for komplikasjoner. 

Det hele staret med bilen og det idiotiske batteriet som ikke ville virke. Tiden som var beregnet ble for kort, og bilen vi fikk til utlån var ikke egnet for en allergiker. Satte jeg mine bein inn i bilen gikk det nøyaktig tre sekunder før jeg så ut som et monster. (Fikk det bekreftet av guttungen når han så meg og sa “mamma monster”. ) Flott, ingen mulighet for at jeg kunne kjøre noen plass med andre ord. Bilen har tydeligvis vært boplass for et eller annet dyr, som hverken jeg eller den ene av guttene mine tåler. (Litt usikker på hvordan dyr det var, for vanligvis blir jeg ikke spesielt dårlig av dem…) Vi ble lovet at bilen skulle være ferdig dagen etter, noe som viste seg å ikke stemme. De hadde fått opp en ny feilmelding og var nødt til å sjekke det ut. Supert tenkte jeg, hvordan skulle jeg nå få handlet og gjort alt klart til ferieturen? Og hva om vi ikke fikk bilen hjem? (Jeg ignorerte det siste spørsmålet og pakket det meste vi skulle ha med. ) 

I 13tiden, tre timer før vi burde være på vei ut av byen fikk kjæresten mulighet å kjøre meg på butikken så vi fikk handlet inn til påsken. Noe som sjeldent er lurt å gjøre på sparket, ettersom jeg ville gråte når jeg så summen på handleturen. Tenk at det skal være så dyrt å spise godt i norge. Jeg konkluderte med at jeg har godt av 10kilo ekstra, så da må jeg betale for det også. På vei hjem kom jeg på at nå er det dagesvis før et apotek åpner igjen, og jeg har selvfølgelig ikke hentet noen av de viktige medisinene til minstemann. Det var bare å ta en usving, og krysse fingrene for at det ikke var for lang kø på apoteket. Men selvfølgelig var det kø, og nå gikk egentlig tiden ifra oss. Klokken nærmet seg 1500 og det var virkelig på tide å få hentet guttene. 

På vei til barnehagen kom vi på at det kanskje var på tide å høre om bilen var klar, så vi ringte til verkstedet. Men nei, den var ikke klar og vi måtte vente til i morgen. Heldigvis er de VELDIG gode på service der, og de hadde fått inn en annen bil vi kunne bytte til. Samme typen som vi har fra før, bare stasjonsvogn, automatgir og litt eldre. Men alt er bedre en dyret vi kjørte rundt på nå. Vi sprang inn i barnehagen, reiv med oss klærne og guttungen og ropte God påske til alle. 

Vel fremme på verkstede får vi beskjed om at bilen vi skal låne stinker juletre, da snakker jeg ikke om de vi drasser inn i julen, men wonderbaum. Jeg roper NEEEEI, inne i hode mitt. Men hvordan valg har vi, heldigvis reagerer ingen av oss på å puste inn parfymert lukt, så vi får overleve dette. VI skal på påskeferie, uansett bil. Vi avtaler at vi kan hente vår egen bil etter påsken, så får de gjort den ferdig uten stress og vi kommer oss til campingvogna. 

Nå er klokken fem, og vi må få alt i bilen. (Og når vi skal bort med 2unger i en uke er det mye bagasje…) Skisko, uteklær, mat og medsiner pakkes så praktisk som mulig med tanke på at vi mest sannsynlig må gå opp tidenes lengste og kjipeste bakke i mørket.  Klokken 18 er vi endelig klare, og vi tenker at vi stopper å kjøper pølse med brød så vi har litt mat i magen. Og siden vi regner med at minstemann vil sovne på veien er det like greit han får kveldsmat med det samme. Pølsene blir kjøpt og vi kjørere videre. 

Så hører vi et hyl i baksete, og det viser seg at minstemann mistet pølsen sin på det våte, skittene og veldig udelikate gulvet. For å få slutt på hylene stoppet vi på nytt, for å kjøpe han en ny pølse. (Joda, vi kunne sikkert løst det på andre måter, men av og til er det helt greit å gjøre det enkelt.) 

Endelig er vi på vei, og et par timer etter start er vi fremme. Det er mørkt og minstemann sover, vi vurderer føret i bakken til å være såpas bra at vi kan prøve å kjøre opp. (Det viser seg i ettertid å være en dårlig avgjørelse!) Vi kommer halveis, og vi bestemmer oss for at jeg tar med ungene og springer opp mens kjæresten rygger ned igjen. Vanligvis burde gå veldig bra. (Siden det kan være svært uheldig å ha uteklær på ungene under kjøreturen sitter de bare i ullklærne sine, og siden bilen står midt i en bakke tar vi ikke sjangsen på å finne frem uteklærne å ta dem på.) Så jeg ofrer jakken min til minstemann, som enda sover. Jeg ber storegullet om å springe opp så han holder varmen, og prøver på den samme mens jeg bærer en liten slapp gutt. Han er nå våknet og virker ikke helt i form. 

Når vi endelig kommer opp kaster jeg etter pusten og priser meg lykkelig over at mamma og pappa er på hytta og kan hjelpe til med guttene. Pappa går ned for å hjelpe til å bære. Men så oppdager jeg en prikk på minstemann, og lurer opp genseren. Der er det hundrevis av andre prikker, og vannkoppene er et faktum. Flott, bare det vi trengte når vi skal bo i campingvogn på vinterstid. Han har mye feber, og det er medisintid, men de ligger i bilen. Så jeg kaster på meg jakken, sko og votter og går for å hjelpe å bære. Men så slår det meg, hvorfor er de ikke kommet opp med noe? 

Jeg stopper i campingvognen og slår på varmen, for så å springe ned til bilen. 

Men den står ikke der den burde, hjulene låste seg når den skulle rygges bak og den står fast i “grøften”. (Egentlig skal det være en grøft der, men nå er det bare snø, heldivis…) Det er ikke sjangs at vi får den løs selv, så vi tar ut bagasjen og kommer oss opp igjen. Vi får ringe etter forsterkninger i morgen. (Og igjen hyler jeg inne i hode mitt, jævla idiotbil og alt annet som ikke går etter plan….) 

Vi får bagasjen på plass og varmen opp i vogna. Ungene sovner til slutt og vi tenker at vi får komme oss til byen så fort bilen er løs. Vi har ikke lyst å være så langt unna lege når minstemann er syk, siden han kan bli veldig dårlig og trenge legehjelp. 

Dagen etter oppdager vi at det er kommet enorme mengder med snø, og det blåser mye. Med andre ord øker skredfaren og sjangsen for at veien stenges er stor. Ut på dagen får søskenbarnet mitt muligheten å komme med traktoren å få oss løs, og vi oppdager at veien er stengt. 

Supert tenker jeg, det var liksom bare det som manglet. Heldigvis har jeg såpas mye erfaring at jeg har pakket ekstra medisiner, mat og klær så vi skal klare oss lenge. De skal vurdere skredfaren dagen etter, og vi krysser fingeren for at vi kommer oss hjem da. 

Dagen går, og det er forstatt like stor rasfare. Men formen til minstemann er stabil, så vi klarer oss godt. Men som vanlig blir det ekstremt lite søvn, og vi går rundt i svime. Men eldstemann trenger også oppmerksomhet og vi er ute så mye som mulig med han. Og det blir en liten skitur i nysnøen, noe som resulterte i en dritsur unge og en frustret mamma. 

Fredagen kom, og ut i fra det vi kunne se av værtegn ville de åpne den stengte strekningen. Jeg pakket alt og var klar når de vurderte åpning klokken 9. Beskjeden kom at veien forventes åpnet klokken 1030, og vi kasta oss rundt for å få alt klart. Nå skulle vi hjem, for det er langt fra gøy å være fanget i en campingvogn med sykt barn, som ikke sover og ikke vil spise. Samt gråter hver gang storebroren ser på han. 

Ungene blir puttet i bilen og vi starter på hjemturen med hjerte i halsen. Selv om veien er åpen så er det forsatt en vis risiko for snøras, og det er ikke lenge siden det gikk et enormt snøskred der. Men vi kommer oss trygt igjennom og humøret stiger. 

På vei mot byen oppdager vi enorme mengder snø, mye mer en vi hadde ute på lande. Dette lover ikke godt, for vi skal tross alt komme oss inn hjemme. Vi nærmer oss hjemmet og ser store fjell av snø som ikke var der for et par dager siden, og vel fremme konstanterer vi at her må fres og spade finnes frem. (Bokstavelig talt.) Det er så mye snø at det ikke er sjangs for minstemann å gå for egen maskin fra bilen til ytterdøra, for selv jeg som er lang i bena har problemer. Jeg runder hushjørnet og oppdager at vinden har gjort sitt, ytterdøra og inngangspartiet er sperret av en vegg av snø. Skulle egentlig tro at vi hadde vært bort i ukesvis, ikke bare et par dager. 

Vanligvis ville jeg aldri la en syk unge får leke ute, men i dag hadde jeg ikke noe valg. Jeg fant fra spade og gikk løs på veggen, og vi kom til slutt frem til døren.

Etter dette måtte bodtaket og verandaen til gamlingene ryddes, og det ble desverre min oppgave. Og ut i fra knirkingen i treværket konstanterte jeg at det ikke var et sekund for tidlig. Så i morgen må vi opp på hustaket, for vi vil ikke risikere å få det i hode. 

Nord-Norsk vinter kan være veldig sjarmerende, men nå føler jeg egentlig for at våren skal komme. Resten av påsken skal vi bruke innendørs såfremst vi ikke må ut å rydde snø, med gardinene igjen. (For det eneste vi ser er et hav av snø som dekker for utsikten vi vanligvis har. Hurra for kjellerleilighet!) 

 

 

Hårklipp på treåringen = katastrofe?

Da var den tiden inne igjen, hårklipp på 3åringen i huset. Vi har utsatt det så lenge som mulig, for vi har enda friskt i minne sist gang håret skulle klippes. Han hylte og skreik og ville aldeles ikke klippe seg, og han insisterte på at det gjorde vondt i håret. Så etter flere dagers intensiv motivasjon og skryt kom vi oss endelig til frisøren. Siden vi vet av erfaring at det kan være greit å se noen andre klippe seg først, og gjerne et barn minstemann ser opp til var det storebror som var først ute. Han var eksemplarisk i sin oppførsel, for vi hadde på forhånd bestukket han med premie om alt gikk bra. Det er jo lov å håpe at lillebror ville være like flink. (Jeg tør ikke tenke på hva de andre rundt oss tenkte da vi roset og skrøt av storebror som den ivrigste sportskomentator i beste sendetid…) 

Så var det lillebror sin tur, og han satt til dels i ro. Og vi passet på å kun kommentere det som var positivt, med adressert ros av de prestasjonene han gjorde. Takk og pris for at frisøren er en erfaren mann som tydeligvis har klippet en hær av sinte og trassige treåringer, så hårklippen ble veldig bra. 

Men denne gangen har vi ikke hatt tid til å forberede han, vi har heller ikke muligheten å ta med storebror som et godt forbilde og som vanlig fikk vi ekstremt dårlig tid. Så vi sprang inn i barnehagen, røsket med oss klær og utstyr og plukket opp ungen i farta, mens vi ønsket alle god påske. (Jada, jeg kom på det etter at vi var pasert ytterdøren at han skal dit i morgen også…) Sprang opp i den elendige lånebilen og kjørte avgårde. Og som jeg har skrevet om før måtte vi jo få ikke bare en men tre sinkekjørere foran oss. 

Vi ankommer sentrum og finner med en nødskrik parkeringsplass, for så å oppdage at 3åringen har sovnet! Katastrofe, vi vet godt hvor sur han blir når han endelig får seg litt søvn. Jeg lurer han ut av bilen og snakker med med en stemme som skal oppfordre til at nå skal vi gjøre noe veldig morsomt. Han glimter med øynene og sier “hmf…” Et dårlig tegn med andre ord. 

Når vi kommer inn hos frisøren er han helt våken, takket være en lastebil som skulle fylle opp øltanken i nabobygget. (Jeg priser meg lykkelig, sån flaks.) 

Men så oppdager vi at det ikke er den vanlige frisøren vår, ikke bra i det hele tatt. 

Jeg setter guttungen i stolen og snakker med en så glad og fornøyd stemme jeg kan at nå skal han endelig få klippet bort håret så han ikke får det i øynene igjen. (Som jeg sa, var det virkelig på tide med en klipp.) Jeg tar av uteklærne og formidler til frisøren hvordan frisyre jeg ønsker. Jeg håpet vrikelig at mannen hadde mye erfaring og var usedvanlig dyktig å klippe.

Men til min store overaskelse sitter gutten i ro, helt i ro og ser rett frem i speilet. Ikke protesterer han når kappen kommer på, og ikke sier han noe når klippemaskin kommer frem. Han sitter til og med i ro med hode når klippen starte, og jeg roser og roser. Så kommer vi til den delen der de skal våte håret, her har det vært store problemer før. Han liker ikke å bli våt i håret, såfremst det ikke er i kombinasjon med et badekar eller baseng. Men han sier forsatt ingen ting, og sitter musestille. Jeg er tror nesten jeg drømmer, eller at jeg har tatt med meg feil unge fra barnehagen. Håret blir klippet og det ser helt fantastisk ut. 

Frisøren spør om han vil ha voks i håret, og mistemann sier “ja takk”. Nå er jeg stum, har det virkelig gått helt knirkefritt? 

Så nå er jeg verdens stoltetset mamma, med verdens flinkeste lille 3åring.

(Og når jeg tenker meg om hadde jeg vel egentlig vært det uansett utfall av frisørtimen, for ungene mine er verdens mest dyrebare skatter.) 

Harlem shake

Vanligvis ville ting som dette gå meg hus forbi, jeg lever ofte i en tåkete, rotete mammaboble og bruker svært lite tid på denne formen for underholdning. Men så har det seg sån at jeg bor i samme leilighet som tre gutter, som alle synes at dette er veldig morsomt. Så sangen og shaken har sneket seg inn bakdøra.

Når jeg tok et overblikk i stuen oppdaget jeg at til og med påskepynten har blitt opphengt i dette. Fire små søte kyllinger har laget sin egen verson.

Om du lever i samme verden som meg, og ikke skjønner hva jeg snakker om kan du søke på harlem shake på youtube, og du vil få opp tusenvis av treff med ulike versoner av ‘shaker’. Og jeg trodde aldri jeg skulle si dette, men jeg har helt klart fått noen favoritter.

2 syke barn, 1par armer…

Jeg har kåret meg selv til supermamma, for ikke engang supermann ville taklet to syke barn og kort tidsfrist på en bedre måte…

Etter 3-4timer søvn var det endelig morgen, og jeg sier endelig fordi det faktisk er svært slitsomt å stå opp 20ganger om natten, for å trøste, bytte nattklær, berolige og medisinere. Begge guttene er syke og jeg var nesten hundre prosent sikker på at eldstemann har vannkopper og minstemann en kraftig ørebetennelse som ikke vil gi seg…

Så når dagen staret måtte jeg ringe legekontoret for å få time, avbestille et møte og min behandling. Og gi beskjed til skolen og barnehagen at guttene blir hjemme i dag. Alt dette skulle gjøres med en utrøstelig treåring på armen som økte lydvolumet med det samme jeg åpnet munnen og en syvåring som surket og ville sitte på fanget. Det gikk forsåvidt greit å få gitt beskjed, selv om jeg måtte gjennta meg selv 7-8 ganger så de i andre enden skulle høre hva jeg sa. 

Vi fikk legetime klokken 11, og jeg tenkte som så at da det må vi klare å rekke. MEN skal si deg at der tok jeg feil. 

I forkant fant jeg frem klær og fikk stelt guttene, jeg klarte til og med å lure i dem litt sjokoladekjeks og cola så de skulle ha litt falsk energi mens vi var hos legen. De er heldigvis ikke bortskjemte med den typen snaks i hverdagen, og når de får det så spiser de uansett hvor syke de er. Men å få på dem klærne tok dobbelt så lang tis dom beregnet, minstemann hylte og ville ikke dra noen plass. Eldstemann har selektiv hørsel og får bare med seg det som går til hans fordel. Men etter mye om og men fikk jeg på dem klærne, og er på vei ut døren for å koste av bilen. Så hører jeg “mamma bæææsj!”, og varsellampen lyser i hode mitt. Det er bare å vrange av minstemann klærne og komme seg på bade, helst før det renner gjennom bleien. (Enda et nytt symptom på listen, har vi omgansyka på vei også?!) Når vi er ferdig der har vi virkelig dårlig tid, så jeg kaster på guttungen klærne. Og hadde noen vært i nærheten og hørt oss ville jeg blitt beskyldt for barnemishandling! Han hylte nemlig så høyt han klarte og ropte hjelp, ikke snakk om sammarbeid nei…Jeg lar guttene stå i gangen (og håper at de er såpas syke at de ikke går løs på hverandre) og springer ut for å koste av bilen. Det blåser ute og uansett hvordan jeg koster havner alt på meg og oppi skoene mine. Endelig ferdig henter jeg ungene, de lever enda og har ingen synlige skader! Selv om de skuler på hverandre der jeg bærer den ene og sleper den andre etter meg til bilen. Jeg stapper dem i bilen og ber om at bilen skal starte. (Vi må bytte batteri og den er ikke spesielt sammarbeidsvillig, den heller!) Men før jeg kan sette meg inn å kjøre må jeg igjen koste av bilen, for det ramler ned enorme mengder snø. Og nå er det nøyaktig 5min til vi skal være inne på legekontoret. 

Etter et par forsøk starter bilen og vi kommer oss avgårde, men tror du ikke at alle sinkekjørerne i byen er ute på tur i dag!! Og siden det er kommet noen få cm snø siden sist brøyteplogen kjørte MÅ de ligge minst 20km under fartsgrensen, i en 50sone….Jeg hyler “satans jævla idiota” inne i meg! (Jeg er ganske sikker på at det bare var inne i hode mitt, jeg har ikke hørt minstemann gjennta det etter at vi kom hjem igjen!) Så kommer vi til brua, den enseste muligheten for å komme til sentrum. OG da må det jo ligge en hjulaster foran oss. Jeg teller sakte men sikkert til ti, og prøver å ignorere hylene fra baksete. Av alle ting har jeg glemt å ta med sutta i alt kaoset før vi komm oss avgårde, og det hørs ut som at minstemann er døden nær. 

Vi kommer fram til legekontoret, og heldigvis er det ledig parkeringsplass. 

Jeg river ungene ut av bilen, den ene på armen min og den andre sleper jeg etter meg. Vell inne ser jeg heisen går opp, og dette er av den gamle typen som bruker utrolig lang tid. Jeg tar sikte mot trappen, og jeg hører eldstemann nekte innimellom hylene til minstemann. Men nå MÅ vi komme oss opp de to etasjene før vi mister legetimen, for vi er alerede 15min for seint ute. Jeg nærmestroper til eldstemann at om han orker å følge på opp trappen skal han få premie etterpå, og det virker. Vi stormer inn døren til legekontoret og jeg melder ifra mellom pustingen og pesingen at vi er for sein. Damen i luken ser bekymret på meg, jeg tror hun er redd for at jeg skal ramle om på flekken og hun må ta vare på de sjarmerende guttene mine til jeg får hjelp. Hun sier at det går helt fint at vi er for seine, vi skal bare sette oss ned å vente. (Jeg mistenker at det egentlig ikke var helt heldig at vi var så sene, men at hun av medlidenhet latet som om det gikk helt fint.) 

Vi setter oss ned og venter, til nå har hylene til lilleskatten roet seg slik at de rundt oss ikke må bruke hørselværn. 

Vi kommer inn til legen og han konstanterer at jeg hadde rett i mine antagelser, eldstemann har vannkopper og minstemann har en kraftig ørebetennelse. Med andre ord blir det en ny runde med antibiotika, hurra….(Og ja, jeg er veldig ironisk!) 

Når vi endelig kom oss hjem ramlet jeg ned i sofaen, utslitt i armene etter å bære 15 sprellende kilo, springe opp trapper og prøve beholde roen. Men jeg fikk desverre ikke sitte der særlig lenge, for minstemann skal ha medisin og eldstemann trenger trøst. 

Jeg fraskriver meg alle skrivefeil og dårlig formulering av teksten, jeg er nemlig supermamma som ikke har tid til å rydde i tankene. Det får vente til en annen dag når barna er friske!

Gledene i hverdagen.

Siden jeg prøver å være positiv, må jeg også finne gleden i de små tingene som hender i hverdagen! For det er jo de som er lykken. 

En av gledene er å høre minstemann lære seg nye ord, han har slitt lenge med språket og i preioder kommuniserer han nesten bare med lyder og kroppsspråk. Men etter en telefonsamtale med tanta lærte han seg et nytt ord, og jeg kan ikke annet en å glede meg over det. 

“å heregud mamma, du surtrusa på!” 

Jeg sa han ikke fikk lov å tippe klesstativet som jeg hang opp klær på, å i retur fikk jeg dette svaret. Nå synes jeg egentlig ikke at heregud er noe barn trenger å si, men gleden over at han har tatt ibruk et nytt ord overstyrer alle meninger jeg måtte ha om dette fra før. Og jeg lurer enda på hvem som har lært han å spørre om noen har surtrusa på når de kjefter!

En annen ting jeg gleder meg over er alle de små klemmene jeg får fra guttene hver dag, og gleden når jeg henter dem i barnehagen/sfo. Minstemann kaster seg rundt halsen på meg og deler villig ut suss og klem. Og jeg nyter det, jeg nyter godheten og nærheten til de vakre små skattene jeg har. For jeg vet at en dag blir de store, og da kan jeg bare glemme dette. 

“mamma, rolig forsiktig, ro ned! 

Minstemann er urolig flink å legge merke til hvordan sinnstilstand vi er i, så om jeg er stresset sier han alltid dette. Og det er ingen ting som hjelper så mye på å senke stresset som tanken på at det pårvirker guttene. 

Når det regner ute og guttene vil hoppe i sløledammen hopper jeg sammen med dem. Og føler den barnlige lykken de har, og alle bekymringer forsvinner for en liten stund. 

I de lange nattetimene er den lille hånden som søker min en stor trøst, en liten gutt som stoler på mammen og pappaen sin uansett hvor vondt han har, og som finner trøst hos oss. 

Gleden er også stor når guttene får noe jeg har laget, og blir glade. Og når jeg ser de bruker de ulike tingene føler jeg en enorm stolhet at det jeg har gjort for dem er viktig. 

 Denne suttesnoren har lilleskatten lagt sin elsk på, og uten det vil han ikke sove. Han finner tryggheten i å ha noe fra mammen sammen med seg. 

Jeg finner glede i å få meldinger fra den fantastiske kjæresten min, og glede hver gang han sier han elsker meg. 

Gleden er overalt, du må bare lukke opp øynene og se den. 

Og når jeg tenker meg om er jeg verdens rikeste, for jeg har fått to fantastiske gutter og en mann som alltid er det for meg. 

Jeg er heldig og veldig veldig glad for at livet mitt tok denne veien, selv om det noen ganger føles som umulig å mestre. 

Fine syke BMWen min!

Ånei, fine lille bilen min er blitt syk! Og en ting er at det som regel koster penger, masse penger når den skal på legebesøk, men det andre er at jeg er like avhengi av den som av søvn! 

Så med hjerte i halsen kjørte vi til BMW verkstede vårt, for nå er det akutt. Det kan ikke vente noen dager, ikke engang noen timer! 

Det hele startet med at den stoppet på vei ut av et kryss, og siden det BESTANDIG kommer trafikk når du ikke har muligheten til å stoppe måtte vi starte bilen å kjøre videre så fort som overhode mulig. Men siden vi kjører relativt ny bil, slår noe med styringsfunksjonen seg ut og ratte står skeivt. (For å være helt ærlig kan jeg ikke forklare det på en bedre måte, jeg holder meg til å kjøre biler, ikke bygge eller reparere dem!) Når vi kjører oss til siden må vi igjenom en aldri så liten rutine med å dreie på ratte og starte og stoppe. (Og jeg har overhode ikke peiling på hvordan DET skal hjelpe, men jeg må bare følge instuksjonsboken.) Ofte priser jeg meg lykkelig over det elektriske systemet i bilen(selv om det kan være en stor plage også!) for uten at det sto med store bokstaver hva som er feil, ville jeg lukket øynene og kjørt videre. (Jada, jeg vet at det ikke er så lurt!) Men systemet vil ikke slå seg på igjen, og jeg ringer verkstedet i småpanikk. (Som vanlig hender dette fem minutter før de skal stenge…) Jeg forklarer problemet og føler meg som verdens smarteste(og takker lærerne som holdt ut med meg i engelsktimene, for instuksjonsboken er på engelsk og uten den ville jeg ikke kunne forklart noe av mening.)

De sier at vi bare skal kjøre en runde, så prøve igjen. Da burde det ikke være noe problem mer. 

Dagen etter skal vi ta en kjøretur på dagen, for å få minstemann til å sove. Han fortjener noen timer søvn etter ei lang natt med uro, og vi fortjener litt ro og fred. Vi kommer oss ut i bilen med en sint liten mann, som overhode ikke vil ha på hverken lue eller votter, og gud forby at han skal bruke vintersko! DET kan han aldeles ikke. 

Vi dreier om nøkkeln, og det eneste vi hører er små klikkelyder! Nøyaktig i det sekundet tar panikken meg, for NÅ vet jeg at det blir katastrofetilstander. Ingen skal tulle med kjøreturen til den bestemte og sinte mannen i baksete, så hvordan skal jeg formidle beskjeden om at vi ikke får startet motoren? 

Etter et lite minutt med stilhet bestemmer jeg meg for å snakke om dette som en spennende ting, for det må jo teknisk sett komme en slepebil for å gi oss strøm! Vi har “heldigvis” så ny bil at vi ikke kan få vanlig starthjelp, så falken må trå til. (Takk og pris for at vi er medlem av falken, det er ikke første gangen vi trenger redning.) 

Men før jeg kommer til ordet slepebil hyler lillemann så høyt han klarer, nå går verden under. Men jeg fortsetter og snakke og later som at jeg ikke hører hylene. (Selv om jeg kjenner det svir i ørene og alle naboene har vært ute på trappa for å se om noen er skadet.) Jeg lokker med gutten inn og krysser fingrene for at de ikke må redde noen andre før oss, for jeg må beregne at vi må stå i vinduet helt til de kommer.

Bergningsbilen kommer og minstemann er igjen en lykkelig gutt. De starter bilen og vi får beskjed om å kjøre 4-5mil så batteriet kan lade. (Og vi håper at dette er et engangstilfelle fordi vi har glemt å ta ut en ledning om natten…det er lov å være optimistisk!) 

Men etter dette har fine lille bilen min ikke hatt det så bra, og i dag måtte vi innse at den må på legebesøk. 

Så mandagen før påske skal den opereres. Og frem til den tid trenger den mye omsorg å pleie, så den ikke nekter å kjøre ungene til barnehage/skole. (Jeg ville aldri overlevd en morgen med buss der begge ungene skal leveres på to ulike plasser i hver sin retning før jeg selv skal den tredje veien. Jeg ville ALDRI kommet frem, for bussene i tromsø er serdeles ustabile…) 

Morgenstund er tull i grunn!

Når du er vant til å stå opp en plass rundt 5tiden om morgenen, er det rett og slett umulig å sove lenge. I dag skulle den flotte kjæresten min ta gutta så jeg skulle få noen ekstra timer søvn. Som vanlig har natten vært lang og jeg har vært våken minst 15gang med lille nattevåkern min, så da trenger jeg de ekstra timene. Klær ble funnet frem i gårkveld og jeg har ordnet alt klart så det ikke skal bli noe mas på meg. For selv om jeg har funnet den perfekte mann, så er han som mannfolk flest. Finner igjenting uten at det er lagt frem!

Men hva hender? Joda, med det samme ytterdøren lukker seg og stilheten kommer sigende våkner jeg. Jeg kniper igjen øynene å tenker at JEG SKAL SOVE! Men nei, jeg får rett og slett ikke til. Og så kjenner jeg at jeg er tørst, tenk om jeg kunne rope på min mamma nå! “Mamma, jeg er tørst”. Det hadde vært luksus, å være liten bare for noen minutter. Og når jeg kjenner etter må jeg på do, og om jeg ikke tar helt feil så hadde det smakt med litt mat. Så det er bare å stå opp. 

Jeg tasset inn på badet, og kjenner at det faktisk er litt deilig at jeg kan sitte på do så lenge jeg vil. Ingen smågutter som kommer stormende inn fordi de vil ha oppmerksomhet. Så kommer følelsen av ensomhet, for siden jeg alltid er omgitt av noen blir det en liten overgang å være helt alene. Jeg vil ikke kaste bort følelsen og skal kjenne på den i dag, kjenne på det at det kun er meg som gjelder. Og så skal jeg være uthvilt og fornøyd når jeg får guttene hjem, for når mamma er fornøyd er guttene det også. 

Nå synes jeg teksten høres nesten litt småromantisk ut, så jeg vil tilføye at slike tanker kommer ekstremt sjeldent! Jeg har nemlig ikke tid til å tenke dem i alt kaoset vi omgir oss med til enhver tid! 

 

Ifølge mannen skal man prate til stueplantene, da holder de seg bedre. Så siden jeg har nøyaktig fire planter i stuen er jeg i godt selskap, og jeg trenger ikke være ensom resten av dagen!