Jeg kan ikke skryte på meg grønne fingre, men er selvfølgelig pålagt å gjøre mitt beste når det kommer til barnas julegaver. Eller nærmere bestemt eldstemann sin julegave fra lillebroren sin. Baktanken var at min bedre halvdel skulle fungere som gartner og læremester, men i et svakt øyeblikk glemte jeg dette og kastet meg uti noe helt ukjent. Nemlig potteplanter, og det med barn som tilskuere! Og som vi alle vet, barn sier det rett ut om vi ikke duger, så jeg måtte virkelig gjøre min flid med arbeidet og late som at jeg var en ekspert!
Det hele fant sted for noen uker siden, og et fint lite drivhus fikk plass på den knøttlille kjøkkenbenken vår, rett over varmtvannstanken. Utviklingen på frøene som ble plantet gikk i et rasende tempo. Og en etter en stakk små grønne hoder opp av jorden, helt til sist uke! Da oppdaget vi et hvit lag over den ene esken, og jeg måtte bite i meg all frykt for muggel. (“Grøss”) Det ble gjort kort prosess på den planten, og mine barn lå nesten på gulvet med tårer i øynene og hånlatter når de så sin mor delvis i panikk prøve å pille ut det ekle i søppelbøtten. Ikke mye medlidenhet og heller ingen hjelpsomhet her i gården.
De siste dagen har jeg sett at plantene var på vei å vokse ut av drivhuset sitt, og vi måtte til verks for å redde dem før det var for sent. Jeg hadde selvfølgelig ikke nye potter eller jord liggende, så min mor ble redningen. Merkelig at hun kan ha satt en så “u”huslig datter til verden!
Denne jobben gikk på sett og vis greit, og selv om hjelpen uteble var de små sjefene innom kjøkkenbenken for å passe på at moren ikke avlivet blomstene. De var også nysgjerrige på hva skruen og bindersene hadde sammen med blomsterting og gjøre, og jeg kunne stolt informere dem om at det var for å støtte opp plantene om de overlever ompottingen!
Vanligvis dør alle potteplanter som kommer inn i mitt hus, så jeg tenkte å belønne dem som har holdt ut mitt selskap med litt ny og næringsrik plantejord. Jeg har en eller annen gang hørt at de trenger det, i tillegg til vann og lys. Dessverre for meg er det kaktusene som overlever og derfor har jeg utsatt marerittet av å flytte dem over i en større potte. For å si det sånn, iløpet av prosessen rant alle mulige former for bannskap gjennom hode mitt og delvis ut munnen. Særlig når de grusomme kaktusene nesten kastet seg over hånden min og skjøt piler etter meg. Men nå har de altså fått bedre plass, og kan vokse opp til å bli noen enda mer ufine planter. (Og jeg sitter her med det jeg mistenker er noen pigger i hånden!)
Den eneste planten som har overlevd over tid, er den jeg fikk hos min mor da eldstemann kom til verden. Den har på merkelig vis klamret seg til livet, selv når den har vært utsultet og avglemt! Så i dag belønnet jeg den med ny jord og en dæsj med vann.
Det blir spennende å se om plantene overlever og blir større. Vi skal prøve å finne på en bedre løsning når det kommer til drivhus, og det er nesten så jeg vurderer å bygge meg et eget som kan stå i en vinduskarm!
Facebooksiden min finner du her!
