La oss innse det med det samme, livet tar en helt annen retning når barna ankommer livet vår.
Før vi fikk barn tenkte vi på romantikk som gode middager alene eller på en fin resturant, med stearinlys og gjerne god drikke. Blomster og sjokolade var ofte en viktig ingrediens. For ikke snakke om romantisk musikk.
Vi kunne skrive søte lapper til hverandre, legge dem på strategiske plasser.
Jeg kunne overaske med nydelig, sexy undertøy, og vi kunne nyte lange netter med intimt samvær før vi sovnet i hverandres armkrok utpå morgenen, i et varm og god dobbeldyne.
En overraskelsestur til fjerne og eksotiske steder er også veldig populært innen romantikkens verden.
Kroppskontakt var også svært behagelig, og lange turer hånd i hånd i måneskinn var ikke å forakte.
Kyss og klem forekommer regelmessig gjennom hele dagen.
Men så kom barna…
Nå er vi fornøyde om vi kan spise en grandiosa etter leggetid uten at noen roper mamma eller pappa. Stearinlysene er byttet med taklampen og musikken kommer fra nyhetene på tv. Middag ute betyr en tur på burgerking og alene er et begrep vi for lengst har glemt. Om vi får blomster er det som regel fra en liten barnehånd som har vært i naboens hage.
Om vi er så heldige å finne noe å skrive med, blir de søte små lappene fanget av smårampen, som bruker dem som papirfly.
Sexy undertøy er byttet ut med store mammatruser som fremmer komfort og mulighet til bevegelighet. Vi er fortsatt lenge våken, men det er for å passe unger. Det intime samværet er byttet ut med en kjapp femminutter, om vi er heldige. Dobbeldynen er byttet ut med enkelt teppe. Og som regel er det umulig å ligge nært hverandre siden der er 1-2 unger i midten av sengen med det samme du prøver å oppnå fysisk kontakt med din partner.
Overaskelsestur betyr som regel Rema1000 uten unger, forsåvid kan det også være ganske eksotisk så lenge vi ser på fruktdisken.
Om du nå er ute å går i måneskinn er det fordi du haster til nærmeste legevakt med en syk unge i armene. Og holder du noen i hånden er det for å passe på at arvingen ikke stikker av eller får deg opp i en ubehagelig situasjon.
Kyss og klem kan du bare glemme, med det samme du prøver på dette går sirenen, og du har noen illsinte små mennesker som prøver å legge deg i gulvet. Tenk at du prøver å røre mamman eller pappaen deres…
Som jeg har skrevet om før vet jeg ikke hva det vil si å sitte alene på do, om du ser bortifra når jeg er på jobb.
De siste dagene har jeg klart å huske å låse døren når jeg har vært på do, men desverre har minst 1 gutt stått utenfor døren å ropt mammmmmmaaaa! Og når jeg sa jeg vil sitte i fred på do fikk jeg til svar.
Jeg fikk også spørsmål om hva jeg gjorde der inne, og svarte som sant var at jeg bæsjet! (Om du er av den typen som tror at damer ikke gjør slike ting, kan jeg med det samme avlive myten om dette! Vi driter like mye som menn, og det stinker like mye!)
Men da fikk jeg beskjed om at det fikk jeg ikke lov til, så jeg kunne bare åpne døren og komme ut.
Desverre glemte jeg å låse døren i dag, og inn kom treåringen med noe som minnet om et strengt blikk, og med pekefingern hevet fikk jeg denne beskjeden:
«Fy mamma min, du må låse døren!»
Når jeg sa at han kunne jo bare gå ut og lukke døren, sa han at nei det kunne han ikke. For jeg måtte jo huske å låse døren så han ikke kom inn. Snakk om bestemt liten tass, han kunne også fortelle at jeg hadde tisselur, og at det stinket. Men ikke snakk om at han skulle gå ut og lukke døren.
Nåja, jeg regner med at det ca er 4år til jeg helt sikkert kan nyte noen minutter i fred mens jeg gjør unna meget private behov.
Tenker jeg legger med noen innlegg jeg har skrevet før om dette temaet, sån i tilfelle du ønsker å lese litt mer om denne saken.
I kveld har jeg ingen gode ord om helsenorge, det eneste jeg vil er å finne noen jeg kan legge skylden på og kritisere for det elendige systemet vi har i Norge. Jeg har lyst å hyle og slite meg i håret, gråte av frustasjon og l noen andre få gjennomgå.
Og jeg driter i om det er mange ting som er bra, for jeg nekter å være fornøyd før alt er perfekt. Jeg vil at alle skal få den hjelpen de skal ha, den støtten de trenger og den informasjon de har rett på.
Minstemann har hatt det vondt i ettermiddag, det har vært så ille at han bare lå å hylte mens tårene trillet. Selv ikke smertestillende klarte å hjelpe han, og det eneste vi kunne gjøre var å bære han rundt og vente til det gikk over. Hjerte mitt blør, jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne ta plassen hans, overta plagene og smertene. Jeg føler meg så hjelpesløs når selv ikke trøsten og nærheten min kan gi han ro.
Og jeg vet at vi blir fri for medisin iløpet av helgen, for resepten jeg skulle hente på sykehuset var ikke ferdig. Den lå ikke i informasjon som den skulle, for en eller annen har glemt oss, igjen. Til tross for at jeg ringte i dag å sa at dette måtte ordnes.
Sist gang ringte jeg to uker før jeg skulle hente, for at jeg ville være sikker på at den var klar. Til ingen nytte! Jeg vet ikke om det er person som tok imot beskjeden eller den som skulle gjøre dette arbeidet som har sviktet, og det bryr meg egentlig lite. Det viser bare at vi har et system som ikke virker, som berører små barn på det strekeste og gir dem mer ubehag enn det som skal være nødvendig.
Hvorfor kan ikke sykehuset i Tromsø har e-resept som alle legekontorene? Da hadde det kanskje vært mulig for oss å få det vi trenger, når vi trenger det. Uten at vi må dra mange unødvendige turer for å hente papirer som ikke er der.
Nå må jeg ringe igjen til sykehuset, kreve å snakke med vakthavende barnelege, forklare hele sykdomshistorien for 100gang og be om en ny resept. Så må vi igjen kjøre for å hente den, finne parkering der det ikke finnes parkering og bruke unødvendig tid og krefter på noe som skulle vært automatisk.
Jeg er så lei av at jeg hele tiden må mase om slike ting, jeg har faktisk ikke behov for ekstra bekymringer i hverdagen vår. Det holder i massevis å hele tiden kjenne på frustrasjon over den stakkars lille gutten min som ikke skal få lov ha det like godt som andre barn.
Jeg går også og irriterer meg over NAV, over hvor idiotisk det er at vi må vente 4-5mnd på svar på en stønad vi aldri har blitt opplyst om at vi skulle ha rett på. Gjennom tre år er det ikke et eneste menneske vi har møtt på vår vei som har sakt at vi kunne be om dette, fordi vi har mye mer utgifter en andre. INGEN har tatt seg bryet og sakt at dette er noe dere bør ha, til tross for at vi har spurt om hjelp og råd. Det heter seg at NAV skal hjelpe, men til nå har jeg følt liten hjelp på den økonomiske siden. Og desverre overtar det negative alle de positive tingene jeg kunne ha husket.
Sinne koker og jeg skulle gjerne stilt de ansvarlige i Norge noen sprsmål.
«Skal det være slik at små barn skal pines med smerter i årevis mens de venter på utredning og behandling.»
«Skal barn stå på venteliste i månedsvis fordi Norge er så kjipe at de ikke vil bruke penger på de svakeste i samfunnet?»
«Skal det være slik at veldferdsordningene forskjelsbehandler og gjemmes for vanlige folk? Slik at det bare er flaks som gjør at vi finner ut hva vi har rett på og hvordan vi skal få dette. For ikke snakke om flaks når det gjelder om vi får avslag eller ikke!?»
Jeg har mange andre spørsmål, men jeg orker faktisk ikke å kjempe for å få disse menneskene i snakk. Og jeg er desverre redd for at jeg heller ikke vil få noen svar, bare bortforklaringer og lovnader som aldri blir holdt.
Jeg håper vi en dag et samfunn som faktisk hjelper alle, som tar vare på de svakeste og som vil gå foran resten av verdens som et godt eksempel. Men jeg er desverre redd for at dette for alltid vil være en drøm, et håpe som snart slukkes.
Noen dager har ungene klistret igjen øynene, og uansett hva du sier hører de ikke etter. Og desverre har jeg ikke all verdens tålmodighet, så det ender med en sur mamma som gir seg totalt faen i hva som er pedagogisk riktig. Jeg gir ungene klar beskjed om at nå er mamma sur, og at om de ikke slutter med ropingen, springingen, diskusjon, kranglingen, ropingen, rotingen, hylingen og ropingen vil mamma eksplodere og bli virkelig sint.
Selvfølgelig hører de ikke etter, og jeg kjenner at den tynne tråden jeg har igjen av tålmodighet stadig blir tynnere, helt til jeg får min dose ulydighet. Jeg hever stemmen, noe jeg vet er veldig lite effektivt i lengden og sender de på rommet. (Mens jeg tenker at ungene kan være usannsynlig irriterende og at de garantert må ha arvet dette av fedrene…)
Det blir stille i ca fem minutter etter dette, og jeg nyyyter dem uten det minste dårlig samviktighet.
Etter en stund går jeg inn til ungene og forklarer hvorfor jeg ble sint og hvorfor jeg brukte «utestemme» inne. Og jeg husker alltid å si at selv om jeg er sint så er jeg like glad i dem, og at det blir akurat det samme som når de er sinte på meg fordi de ikke får lov til noe de vil eller ønsker. Og de bruker jo å være like glad i mamma en liten stund etterpå, og vi blir fort venner.
Det ser faktisk ikke ut til at de tar skade av det, til tross for alle meninge enkelte faglærte skulle ha om saken. For jeg er veldig sikker på at alle barn bør få se at foreldrene har følelser, både positive og negative.
Og jeg tror også det er helt greit at foreldre noen dager gleder seg til at ungene er i seng og sover søtt, for vi har faktisk lov å være sliten vi også. Og det betyr overhode ikke at vi er mindre glad i ungene våre av den grunn.
(Om du vil lese mer om voksene og trass alderen kan du finne det her!)
Og har du noe imot det jeg skriver i dag, vil jeg anbefalle deg å vente til i morgen før du kommenterer noe om det. Ellers kan jeg garantere at jeg svarer på en veldig frekk og usaklig måte jeg ikke kommer til å være stolt over, så du er herved advart.
I dag skal jeg gjøre et avvik på regelen om at jeg ikke skriver om politikk, og jeg vil skrive litt om mine tanker før vi står ovenfor et nytt valg i landet vårt. Og jeg håper at du respekterer mine ord, dette er ikke et innlegg som skal hetse noen, men et innlegg som forteller hvordan jeg opplever disse vakre løftene vi har fått!
Vi må gjøre det vi kan for å forebygge sykdom. Langsiktig folkehelsearbeid er derfor nødvendig. Folkehelse handler om å gi barn og unge en god start i livet, fordi en god barndom varer hele livet. Lokalsamfunnet spiller en viktig rolle. Samtidig må alle deler av samfunnet ta i et tak. Vi må tenke helse i alt vi gjør, og legge til rette for at folk kan gjøre sunne valg. Frivillige organisasjoner, idretten, skole og barnehage, helsestasjoner og frisklivssentraler er viktige samarbeidspartnere.
Dette er ord jeg har hentet fra arbeiderpartiets sider, og jeg skal nå dele noen av mine erfaringer rundt dette.
Vi måtte kjempe, lenge! Så lenge at vi nesten gav opp, vi fikk beskjed gang på gang, det er ikke noe som feiler barnet deres! Det er ingen ting galt med han.
Styrket samhandling
Pasienten skal oppleve en god og koordinert behandling. Det krever at alle deler av helsetjenesten samhandler best mulig. Samhandlingsreformen er kommet godt i gang, og legger til rette for at flere og flere får en mer koordinert og god behandling. Avtaler har styrket samarbeidet mellom kommuner og helseforetak. Kommunene tar i mot utskrivningsklare pasienter og har høy aktivitet for å etablere lokale tilbud, som korttids døgnplasser, rehabilitering og styrking av hjemmebaserte tjenester. Det er stor oppslutning om at det er nødvendig å satse mer på forebygging og styrke kompetansen i kommunene.
Jeg har per dags dato ikke opplevd en god og koordinert behandling, og samhandling er fraværende. Jeg ser svært liten samhandling mellom kommuner og helseforetak for vår del, for barn og unges del som skal få en god barndom. Den eneste grunnen til at vi i det hele tatt har kommet dit vi er i dag er utelukket vår fortjeneste, vårt mas og vår kamp for å bli hørt og for å hente inn opplysninger fra en kant til en annen.
Selv ikke innen de ulike helseforetakene er det samhandling!
Psykisk helse
Mange mennesker sliter. Vi vil gi folk med psykiske lidelser bedre, raskere og lettere tilgjengelig tjenester. Det betyr lavterskeltilbud, kortere ventetid og tettere oppfølging av pasientene over tid. Får man god hjelp tidlig, kan mange lidelser være spart. Vi vil øke folks kunnskaper om psykiske lidelser og sikre at helsepersonell har god kunnskap om psykiske lidelser. Helsestasjoner og skolehelsetjenesten skal bli enda bedre på å gi tidlig hjelp til ungdom og barn med psykiske lidelser.
Tre år uten søvn, med bekymringer og en jobb innen norsk helsevesn ble for mye. Det sa stopp, jeg orket ikke mer. Jeg ville bare sove og så selv at nå jeg ha hjelp. Og den eneste grunnen til at jeg fikk denne hjelpen «rimelig» fort var at jeg ønsket meg tilbake i jobb, en jobb jeg ikke kan mestre pga av min hjemmesituasjon, en jobb som gjorde meg syk fordi jeg ikke kunne gi barn og unge det de fortjente. En jobb som krevde at jeg var der på hver eneste vakt, en jobb som krevde at jeg ikke hadde et sykt barn.
Jeg ga ikke opp, jeg kjempet videre, for barna mine, for meg selv og for muligheten å leve så normalt liv vi kan ha!
Og det er ikke den sittende regjering jeg kan takke for at jeg har kommet meg opp igjen, overhode ikke!
Hadde jeg ikke jobbet, ville jeg enda stått på venteliste.
Kortere ventetid
Blir du alvorlig syk, skal du være trygg på at behandlingen kommer raskt i gang. Du skal ikke vente for lenge. Åpenhet om resultater i sykehusene er nødvendig for å heve kvaliteten ytterligere ved norske sykehus, og redusere antall feil og pasientskader. Vi skal bruke teknologien på en klok måte, vi må ha nye IKT-løsninger, vi må ha gode helseregistre som gjør det mulig å måle kvalitet på behandlingen. Vårt mål er at alle deler av helsetjenesten samhandler godt og at hver innbygger har kun én journal.
Jeg må bare spørre, hva menes med kortere ventetid? For meg er ventetid synonymt med norsk helsevesen. Skal det virkelig være slik at barn som ikke er i livstruende fare må vente på en utredning som kan gi dem et verdifult liv og en god barndom uten smerte? Skal det virkelig være slik at når vi ber om hjelp fordi vi holder på å ramle sammen, må vi regelrett rope for å bli hørt? At det er vi som må formidle all informasjon mellom de ulike tjenestene, vi som må lete oss frem til hjelpen vi har rett på? Er det vi som skal minne på det offentlige gang på gang at vi finnes, fordi de roter bort papirer og legger bort søknader? Skal vi virkelig kjempe for dette samtidig som vi står i en serdeles krevende hverdag, der vi ser barnet vårt ha det vondt, der hjerte brister hver eneste gang vi ikke kan trøste, der vi gråter av frustrasjon fordi vi ikke blir hørt.
Jeg jobber med syke barn og unge, de svakeste som er i samfunnet. Og det eneste jeg kan si er at det svir når jeg ser hvordan de har det, og jeg er desverre redd for at uansett hvordan parti som sitter med makten vil de forsatt være de som nedprioriteres mest. For de syke barna er usynlige, de er tall på et papir. Røde tall som viser at de krever mer en de gir! De får aldeles ikke den gode barndommen arbeiderpartiet så pent snakker om, det gode grunnlaget for livskvalitet. Takk og pris for foreldre som har kapasitet til å kjempe for sine barn, for unike personer som jobber på de ulike foretakene som gjør en stor innsats for at vi som pårørende skal bli tatt vare på, som stopper opp og sier at de synes det de ser er urettferdig.
Men en ting er sikkert, jeg vil ikke stemme på dagens statsminister, jeg får lyst å gråte hver eneste gang jeg hører han lyver om det gode tilbudet de skal gi oss. Jeg har ikke sett en eneste forbedring siden de kom til makten, og for vår del er alt blitt mye vanskligere.
Jeg håper at vi en dag kan få et helsenorge som vi kan være stolt over, som kan fungere som verdens beste. Et helsevesen som tar hensyn til alle, som ikke bare tenker tall, og et system som faktisk fungerer!
Og jeg håper at mine ord kan deles og nå ut til de rette menneskene, kanskje de kan endre litt tankemønster. Kanskje de kan vurdere å faktisk høre på oss som ligger nederst, som har erfaringer og tanker som kan hjelpe dem å skape noe som fungerer for alle. Kanskje vi kan hjelpe dem å holde alle disse løftene.
I dag har jeg vært den perfekte supermamma, og det er nesten så jeg mistenker at allergimedisin jeg puttet i meg, før jeg sprang ut døren i syvtiden var noe helt annet en antihistaminer…
Dagen startet i femtiden, eldstemann er ikke helt enig i at det er natt når det er lyst, og lillebror hadde allerede stått opp flere ganger før dette i løpet av natten. Men ut av sengen kom vi oss, jeg fikk til og med innvilget fem lange minutter alene på do! (Kan nesten ikke beskrive gleden, ingen barn som prøvde å operere av meg foten og ingen som ropte mamma!) Eldstemann hadde overgått seg selv og fått på seg klærne uten et eneste ord fra oss, og bare det er fantastisk! Vi om oss ut døren 5min før vi trengte, noe som er stort siden vi stort sett bestandig er 15min på etterskudd. Jeg hadde til og med på meg normale dameklær; ikke bare en gammel joggebukse!
Leveringen i barnehagen og på skolen gikk som smurt, minstemann var storfornøyd med at de skulle på gårdsbesøk og overgangen gikk rett og slett supert. Bare det gjør dagen superbra, for det er alltid like vondt å dra fra en liten gutt som helst vil være lamme mamma og pappa. Storebror var også snar ut av bilen, og veldig fornøyd med at han skulle være hele morgenen på sfo.
På jobb fikk jeg gjort unna en god del arbeid, og jeg kjenner det er helt fantastisk å være tilbake. Endelig skal jeg gjøre noe «nyttig» igjen, og konsentrasjon var på topp. Litt ut på dagen hadde jeg to møter jeg måtte rekke, så selve arbeidsdagen ble ikke så lang. Selvfølgelig ble det en liten løpetur mellom de ulike avtalene, men det takler en supermamma uten problem til tross for styltesko som egentlig passer best til pynt! (Det er sommer i nordnorge, og jeg tør ikke gamble på at jeg får brukt dem flere ganger i år!) Og på veien fikk jeg kjøpt med meg en latte, som desverre ikke var så god som den jeg vanligvis bruker å kjøpe! Men ikke snakk om at jeg skulle bli skuffet av den grunn!
Etter dette fikk jeg pappa å hente meg, vi er uten bil og min kjære måtte jobbe overtid. På vei hjem plukket vi opp minstemann, og til tross for mine hvite klær hadde jeg INGEN flekker når jeg kom hjem. (Lurer veldig på hvordan det er teknisk mulig, siden minstemann så ut som en sandloppe når jeg hentet han!) En kjapp telefon sfo og eldstemann fikk gå alene hjem fra sfo. (Han bruker ca 30min på samme strekningen som andre bruker 5. Så jeg lurer veldig på hva han holder på med på veien hjem, men det kan jeg ikke bekymre meg for i dag. Det er tross alt en superperfektrosa dag!)
Vel hjemme ble en god hjemmelaget middag tryllet fram. Ovnsbakt laks og hærlig hjemmelaget potetmos som tilbehør! Og dette klarte jeg samtidig som jeg holdt en sliten treåring på armen og gjorde leseleksene med eldstemann, med et smil om munnen! Og dette til tross for en halvtimes «do-pause» med minstemann som har funnet ut at nå er han klar for å gå på do selv, hurra skal vi endelig bli ferdig med bleieperioden?! Det var gode resultater etter at jeg hadde lest tre bøker, fem ganger!
Så når min kjære kom hjem ble middagen servert, begge ungene spiste og jeg hørte ikke et ord om at det var æsj eller usj. Vi spiste i fred og harmoni! Noe som er en helt ny og spennende opplevelse for oss!
(Og slik var det i stort sett hele leiligheten!)
Etter middag var det på tide å vaske klær, brette klær, rydde klær, finne frem klær til i morgen, støvsuge, rydde yttergangen, demontere den jævla komoden som tok kveld på bade, dosere medisiner og planlegge plassen til det nye kleskapet vi må kjøpe en av de nærmsete dagene.
(Yttergangen før vi ryddet, kan ikke helt forstå hva som hendte etter at vi gikk ut døren i dag! Eller så har jeg faktisk bare fortrengt synet de siste dagene og håpet at det skulle ordne seg selv. Vi har tross alt en av verdens minste ytterganger, som skal ha plass til uteklær, sko og div vi sikkert ikke trenger!)
(Resultatet etter at ungene!!? ryddet yttergangen! Og selv om jeg ikke er helt fan av sko midt foran døråpningen klager jeg ikke, for de har virkelig gjort en god jobb!)
Og selv etter alt dette var det et smil om munnen. Ungene ble stelt, lagt og lest til og så sa det BAAANG. Den perfekte moren ramlet sammen på sofaen og følte seg skutt, så jeg er mer en sikker på at det ikke var zyrtec jeg fikk i meg før jeg gikk ut døren i dag! Resten av kvelden skal tilbringes på sofaen, etter at jeg har pakket sekkene til i morgen, hengt opp klær, betalt regninger og delt opp en hel melon til morgendagen!
Enkelte ting er det sikkert noen som helst ser at jeg ikke skriver, men for deres del advarer jeg før dere leser. Dette innlegget vil innholde bæsj! Og siden jeg tross alt er mamma og skriver mye om mine tanker rundt dette, måtte det jo komme en dag for det også.
Det siste du vil høre når du står å velger pålegg på en rimelig stor butikk er dette:
« Æ bæsja på skolen i dag! Å det liksom eksploderte ut av rumpa mi, æ tissa bæsj! Det er helt sant, å æ så at det va bare brunt vann i doen! Bare noen få klumpa! Det var vist litt sånn gumbamage!»
Spesielt når du står på en helt annen kant en der ungen og stefaren er med handlevognen, faktisk nesten på andre siden av butikken. Til en forandring snakket han veldig høyt og veldig detaljert, og det på eget iniativ! (Ikke noe «husker ikke» denne dagen nei!)
Jeg kunne ikke annet en å le høyt, og mye. Og jeg ler enda når jeg tenker på den veldig alvorlige gutten som fant ut at han skulle informere om hvordan dagen hadde vært på skolen, i den minste detalj. Og som unger flest i 7årsalderen er det jo veldig fasinerende alt som kommer ut av kroppen, så det er jo en selvfølge at det må snakkes om når noe avviker fra normalen.
Den litt eldre damen som sto i nærheten av meg flirte også, så det var tydelig at hun hadde opplevd barn før. Men det var værre med den litt yngre mannen som sto å valgte ut kjøttkaker, han bråstoppet, så på maten og la den fra seg. Jeg vil tro at om han en dag får barn, vil han få seg flere litt ubehaglige overaskelser…
Etter at jeg var ferdig og le ble jeg litt småflau, det var tross alt ganske mange mennesker i samme område som oss. (Men heldigvis sto jeg på en annen kant av butikken, så ingen kunne se at jeg var moren. Jeg ser jo tross alt ut som en 15åring, og ikke en dag eldre!)
Jeg brukte lang tid på å velge ut hvordan pålegg vi skulle ha resten av uken, så lang tid at de fleste hadde kommet seg langt forbi oss og helt til kassen. Så fortsatte jeg handleturen som om ingen ting hadde hendt.
Tenk hvor kjedelig livet mitt hadde vært uten alle disse morsome og småpinlige øyeblikkene!
Hvordan kan det ha seg at sanden som brukes i barnehagen er tusen ganger mer innpåsliten en den vanlige vi har i sandkassen? Den klistrer seg fast over alt, og er så og si umulig å vaske bort.
Når minstemann skal hentes i barnehagen hender det at jeg har litt vanskeligheter å se han i mylderet av små barn. Alle ser nemlig ut som små sandlopper, og det er kun bevegelsene og noen glimt av fargerike klær som skimtes igjennom et fint lag med sand, og som gjør at jeg kan se at det er noen barn der. For å si det slik, jeg beundrer virkelig de ansatte i barnehagen som har supersyn og klarer å holde oversikten over småtassene. For de virvler rundt i en rasende fart.
Heldigvis bruker ungene å bli veldig glade når de ser foreldrene, og dette er grunen til at vi finner dem så fort. De roper gjerne mamma og kommer springende og kaster seg opp i armene våre. (Noe som også fører til at vi blir fulle av pittesmå sandkorn, så om du ser meg skitten når jeg handler en ettermiddag er det fordi jeg har vært å hentet minstemann i barnehagen!)
Sanden er nesten umulig og vaske bort, og uansett hvor mye såpe og vann som skal til ser det t som den har trukket inn i huden. Det kan være en mulighet for at hendene er blitt solbrune, men er ikke helt sikker siden sanden er brun. Når det kommer til klær ser det ikke ut som at vaskemaskin gjør en god jobb, for uansett hvor mange ganger jeg vasker er det forsatt samlet sand i klærne. Til og med i undertøyet, som har vært godt beskyttet av uteklær.
Pusse brillene til guttungen er en risikosport, og jeg er veldig redd for at glassene etter hvert vil være like effektive som å se gjennom en brusflaske. Papir+sand=sandpapir…Flaks at han trenger noen nye ganske snart, for neste gang de kastet ned en trapp eller hoppes på vil de pensjonere seg. (Og at vi har reservebriller i mellomtiden, vi har til og med to par solbriller!)
Men hvordan kan det ha seg at sanden i barnehagen er så umulig, de kan vel ikke bruke EU-godkjent sand som det var så mye snakk om på 90tallet? Da en eller annen skrue kom frem til at vanlig sand var skadelig og at alle lekeplasser skulle «sikres» med den nye sanden som oppfører seg som sement når det regner. (Noe det gjør store deler av året!) Hvor mange millioner ble ikke brukt på å bytte ut dette, istedenfor på noe som faktisk var viktig?
Sukk, jeg må vel bare gå å sette på neste maskin med klær, støvsuge, vaske den nå brune badebaljen og håpe at jeg får klærne någenlunde rene. Slik at jeg ikke blir beskyldt for å ikke være så nøye på det når det gjelder hygiene på barna og meg.
(Heldigvis er sanden der vi egentlig skal ha en vakker sommerplen ganske så bra å leke i, og den kan vaskes bort uten problem!)
Noen flere som sliter med mye sand i disse fine vårdagene? (Eller sommer for oss som holder til i nord i alle fall!)
Det gikk plutselig opp for meg at vi er ferdig med «røre alt som ikke er lov» perioden. Og jeg kan ikke annet enn å juble av glede, endelig! Tre år med null mulighet til å synke ned i sofaen uten å måtte sprette opp med det samme igjen. Jeg kan ha pynt på stuebordet uten å være redd for at det skal bli babymat, TVen får stå i fred og potteplantene til bestemor er trygge. (Det har de egentlig alltid vært, for vi har passet på som hauker!)
Minstemann fant tidlig ut at det var gøy å trykke på alle knappene for å få frem bilde på tven.
Om vi var så uheldig å ha døren til oppvaskmaskin litt åpen klarte han å få den opp, muligens med magi. Og da gikk det ikke lang tid før alle koppene var slengt utover gulvet. (Jeg hadde ikke oppvaskmaskin når eldstemann kom til verden, så var ikke helt forberedt på dette.)
I en alder av seks mnd kunne han stå, og like lite forberedt som jeg var med eldstemann hadde jeg ikke sikret noen av skapdørene. Det tok ca 3minutter og tømme hele skapet! Legg merke til den usannsynlig ryddige stuen, har litt vanskelig for å tro at dette er hjemme hos oss! (Men så hadde jeg ryddet bort alt som små fingre ikke fikk lov å røre!)
Av erfaring hadde jeg byttet ut alle ting som kunne knuses i guttenes høyde når de var små, desverre knakk de koden for å klatre veldig fort. Men for all del, jeg er veldig glad for at de faktisk kan bevege seg rundt. For det er ingen selvfølge, men det må uansett være litt lov å klage, for når du har hoppet opp av sofaen minst 20ganger de siste fem minuttene er du litt småfrustrert, og vurderer muligheten for at de faktisk skal få lov å knuse noe.
Fant ut ganske fort at brusflasker var mer morsomt en søppelskapet, så hadde alltid noen flasker litt gjemt rundt omkring i kjøkkenkroken. Kom meg aldri så langt at jeg skrudde opp skaplås, men regner med at den ikke hadde fungert mer en noen dager uansett. OG når jeg tenker meg om er det ekstremt irriterende med dører som ikke går opp når jeg skal bruke dem…
Men nå er altså denne tiden over, nesten litt vedmodig. Det var jo tross alt svært god trening når vi måtte hoppe opp hele tiden!
Men skal ikke lyve, jeg synes det er fantastisk godt å kunne sitte i ro i sofaen mer en 2minutter av gangen, og jeg blir stadig like begeistret når minstemann hører etter når jeg sier “Nei, den skal du ikke leke med!”.
Så om du enda er inne i dette, hold ut, det går over om en stund 😀
«Wrææææl» en illsint liten tass kaster seg ned på gulvet, rasende og overhode ikke motakelig for tilsnakk eller kontakt i det hele tatt.
Han er fornærmet, og han vil ha viljen sin, og det bryr han ikke at det er masse fremmede folk rundt når vi står i kassen for og betale en ukes forsyninger. Du prøver fortvilet å få han opp, og håper at ingen beskylder deg for barnemishandling når du prøver å være konsekvent fordi han ikke kan få alle de bladene han ønsker. Og ikke kan du gå rett ut heller, for mat MÅ dere ha.
Så slår tanken meg, det heter seg jo at barn skal gjenspeile foreldrenes oppførsel, og jeg blir alvorlig bekymret for at jeg har store hukommelsestap. For kan det ha seg slik at jeg gjør det samme når jeg ikke får lov å kjøpe den dyre buksen jeg ønsker meg eller alle de fem par skoene jeg ville ha! At jeg ligger der midt på gulvet og hyler for å få viljen min?Kan det være slik at om noen sier et feilt ord til meg så hyler jeg det lille jeg klarer og kaller alle rundt meg dum? For ikke snakke om presser ut en hel rekke krokkodilletårer, som kan få hvem som helst som ikke kjenner meg å smelte og gi meg hele verden.
Jeg får trøste meg med at dette hender ikke så alt for ofte, men så har jeg jo alerede konstantert hukomelsestap, så da går det sikkert fint uansett.
(Dette må jo være grunnen til at barna oppfører seg litt merkelig i den såkaldte trassalderen, det er egentlig vi voksene som kommer i den! )
Så om du er blitt utsatt for min dårlige oppførsel vil jeg bare unnskylde!
