Etter at jeg fikk roet meg ned litt, gikk det opp for meg hva det idiotiske avslaget på søknad om grunn og hjelpestønad fra NAV betyr.
De har med andre ord tenkt å sabotere den veldig velfortjente ferien vår, ettersom jeg ikke tør å vente i tre uker med å ordne og sende inn klagen. Jeg har tross alt seks uker på meg, men man vet aldri hvordan nav faktisk regner ut hvor mange dager seks uker inneholder. OG ja, jeg vet jeg var usakelig nå, så du trenger ikke kommentere det!
Så fredagen vil komme og gå uten at vi kommer oss avgårde, for hvordan jeg skal klare å skrive en klage til nav, hente inn ny dokumentasjon og lete gjennom lovverk i tilegg til full jobb og pakking kan jeg ikke forstå!
Og det er jo helt klart en selvfølge at ferien ikke skal gå som den burde, noe annet ville jo være veldig rart. Sist ferie ble jeg syk og lagt inn på sykehus, ferien før det ble minstemann syk osv. Så nå når fomen til alle er rimelig bra må det jo komme noe annet i veien.
Om det viser seg at loven faktisk tilsier at du ikke skal få stønad uten diagnose, har jeg store planer om å gjøre noe med det. Jeg kan faktisk ikke sitte her og se på at vi skal slite oss gjennom hverdagen med nøyaktig de samme utfordringene som andre med sykdom. Og jeg kan i alle fall ikke sitte å vite at andre har det slik, og ikke har de resusjene som kreves for å gjøre noe med det. Da må norges lov endres, og for at den skal endres må det komme frem i lyset hva som ikke fungerer med det.
Men jeg vet ikke enda om det faktisk stemmer, om vedtaket om avslag er riktig begrunnet eller ikke. Så det får tiden vise, kamp blir det uansett, for ifølge det jeg kan lese meg frem til har vi mer en god nok grunn til å få hjelpen vi har søkt om. Desverre er ikke alle enig med meg, eller retselse, kun NAV er ikke enig med meg!
Spørsmålet blir hvor lenge det blir venting!
Jeg må bare si som sant er, jeg er jævla dritlei av å vente!
Om du skulle være så uheldig å få et sykt barn i veldferdslandet Norge må du belage deg på en kamp uten sidestykke. Og jeg velger bevisst å bruke ordet uheldig, ikke fordi jeg ikke ønsker barnet men fordi jeg desverre daglig ser hvor umulig det er å få hjelp.
For mange, mange måneder siden sendte jeg en grunn og hjelpestønad til NAV, en godt utfylt og detaljert søknad. I denne kommer det frem at vi ikke har diagnose på barnet vårt, og at vi må beregne å vente lenge på å få det. Om vi i det hele tatt noen gang får svar på hva som feiler han, en bekymring vi synes holder i massevis.
Så jeg har nå gått å ventet i fem jævla måneder på svar.
Men nå har det seg slik, at jeg har fått avslag på søknaden, fordi vi ikke har en diagnose. Betyr liksom det at vi ikke har de samme utfordringene som andre, at alt er som normalt? Jeg skulle ønske at den som behandlet søknaden kom hjem til oss og gikk i mine sko noen dager.
Kanskje mennesket ville sett litt mer en noen tall og bokstaver på et papir.
Min konklusjon er med andre ord at hvis du skal ha hjelp i veldferdsstaten Norge, må du ha en diagnose. MEN hvordan i faen skal vi liksom trylle den frem, når selv legene sier at de ikke vet om vi vil få noen svar. Skal vi gå resten av livet uten noe form for hjelp, fordi vi har bestemt i loven at kun dem som har en ferdig diagnose skal få hjelp?
Jeg har mest lyst å skrive en hel rekke stygge ord om NAV, men velger å avstå fra dette fordi de sikkert klarer å snu det til at jeg truer dem.
Og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har stor tiltro til de som behandler søknader, for de kan umulig ha lest alt som står i den. Man skulle nesten tro at det var personen som behandlet søknaden som skulle betale ut penger fra egen lomme.
Jeg har mest lyst til å legge meg ned å grine, jeg søkte ikke om dette fordi jeg hadde lyst. Jeg gjorde det fordi vi trenger støtten!
Så nå må jeg igjen finne frem krefter til å kjempe, krefter jeg ikke har. Hverdagen vår er vanskelig nok fra før, den må ikke bli sabotert av et veldferdssystem som tydeligvis ikke er ment for alle.
Så nå har jeg seks uker på å klage, i motsetning til de fem måneder de har brukt.
Og jeg kan nesten garantert være sikker på at vi få avslag når de på nytt har brukt fem måneder på å gjøre seg ferdig.
Men jeg skal også være ærlig å innrømme at når jeg får 700spørsmål før klokken seks om morgenen er jeg ikke så alt for villig til å svare.
«Maaaaammmaaaa!»
Du må sove mer, det er enda natt!
«Koffer det da?»
(Se for deg en veldig fornøyd treåring som sitter lys våken i sengen klokken 05:13, og en mamma som har blitt vekket minst 10ganger de ca 5-6timene hun skulle ha sovet!)
Fordi klokken er 5, sov nå!
«Jamen mamma, koffer det?»
Fordi mamma trenger søvn og vil bli dritsur om hun må stå opp nå!
(Liten tenkepause på minstemann, som forsåvidt vet at mamma ikke er noen morgenfugel fra før! Han må bare sjekke hver morgen for å være sikker!)
«Koffer det da mamma?»
(Et stort og veldig dramatisk sukk fra meg!)
Fordi jeg liker å sove, mye og lenge!
(Enda en tenkepause fra arvingen!)
«Like pappa å sove?»
(Han som ligger å snorker ved siden av oss, og gir meg en gylen mulighet til å sove mer!)
Nei, han pappa han like ikke å sove!
«PAPPA, koffer like ikke du å sove?»
Jeg snur ryggen til og legger meg godt til rette, storfornøyd med meg selv.
Men kan jo fortelle litt om dagens dobesøk, som jeg trodde skulle bli veldig fint ettersom begge ungene var borte. Så jeg ramlet ned på do og ante fred og ingen fare, helt til jeg skulle finne frem dopapiert!?
Mine søte små hadde klart å sabotere mammas dobesøk med å flytte toalettrullholderen til andre siden av bade.
« Alt så mye enklere når barna slutter med bleie!»
Jada, det skal du liksom ha meg til å tro! Dette må være noen som ikke har barn selv har funnet på, for jeg kan love deg at det er mer arbeid med å finne toalett, enn å skifte noen usle tissbleier. OG ungen slutter ikke akurat å bæsje, så du må fortsatt holde pusten og tørke det bort.
« Etter hvert som barna vokser til vil du slutte å bekymre deg!»
Enda et utsagn fra noen som aldri har vært i kontakt med barn. For i takt med økningen av aktivitetsnivået på arvingen øker også bekymringsnivået. (Først trille ned av benken, så slå hode i borde, så ramle ned av bordet, så springe avgårde osv…)
« Avledning fungerer mot trass!»
Kanskje på voksene personer, men ikke når det gjelder barn. Har de funnet ut at de skal ha på en grønn og en rosa sokk kan du bare gi deg med det samme. Barnet vil hyle helt til det får viljen sin, og om du er like sta kan du forvente at dette foregår over så lang tid at du til slutt glemmer hva barnet krangler om, og gir etter! Ikke engang sjokolade kan få de bort fra tanken om sokkene. (Eller buksene, eller pålegget, eller tannpussen, eller alt det andre!)
«Syke barn ligger i ro!»
For å si det slik, om barna mine ligger i ro når de er syk er det på tide å ringe etter ambulanse. Selv med høy feber kan jeg forvente et energinivå langt over mitt eget. (Men kanskje lavt i forhold til hva de vanligvis har…) Men ligge i ro gjør de ikke.
« Den første tiden etter at barnet kommer til verden er en vakker tid!»
Om du synes det er vakkert med såre og rennende bryster, løshud, tårer, snør, blødninger, bæsjbleier, våkenetter så er det kanskje vakkert. Men for de fleste normale mennesker er dette en ekstremt krevende tid, som ofte gjør at mange går rundt og føler seg mislykket. Nettopp på grunn av myten om at det skal være den beste tiden i livet!
«Ammetåken går over»
Først må jeg si at det ikke kommer av at du ammer, det er utelukket på grunn av søvnmangel og alt for mange bekymringer. Hode ditt er fylt med nye tanker, som ikke gir plass til praktiske ting som at melken ikke hører hjemme i kjøkkenskapet og at du ikke trenger lete etter mobilen du holder i hånden. Og det går aldri over, av den enkle grunn at bekymringene bare vil øke med tiden…
«Sukker gir ikke hyperaktive barn!»
Jeg driter i hva all forskning sier, med det samme jeg putter sukker i 7åringen kan jeg være sikker på at han er overalt, hele tiden. Energinivået øker i tankt med det han putter i seg, og det faktumet at han ikke blir slik om jeg lar være å gi han godteri bekrefter mistanken min at dette er en myte som ikke stemmer. Min konklusjon er og blir at barn blir hyper av sukker!
«Man bør være helt stille når barnet skal sove!»
Snakk om å skyte seg selv i foten, prøv å få det musestille rundt dere på feks en campingplass med hundrevis av ropende mennesker som spiller svensk dansebandmusikk. Eller se for deg hva som hender med det samme arvingen får søsken, et pip fra den minste og du har to hylende unger.
«Ferie er en rolig og behagelig tid der man kan nyte frihet som familie!»
Hvem er det vi prøver å lure? Alle de som enda ikke har gitt etter for behovet å formere seg? Ferie betyr mas, støy, rutiner ute av drift og store økonomiske utgifter. Rolig er det ikke, og om du mener at det er behagelig å høre mamma,mamma,mamma,mamma samtidig som noen sliter deg i armen har du ikke vært mamma lenge nok.
«Å være hjemmeværende husmor er en enkel sak!»
Dette stemmer kanskje om du har hushjelp, barnevakt, gartner, kokk og tjenere. Som husmor skal du være alle yrkesgruppene på en gang, samtidig som du er en fornøyd og flink mamma.
Jeg foretrekker heller å jobbe, det er faktisk mindre arbeid til tross for hektiske dager og tidsfrister!
Og til slutt vil jeg legge med et bilde av tiden før jeg fikk barn, da jeg enda kunne sitte i ro i solen og se opp mot himmelen.
(En vakker dag vil ungene bli voksene, og himmelen bli blå. I alle fall til jeg finner noe annet å bekymre meg for…)
Del gjerne innlegget videre, så andre også kan få klarhet i at mytene ikke stemmer 😉
2.Du kan dra på kino å se barnefilmer uten å bli beskyldt for å være smårar, eller en tvilsom type.
3. Du kan rote så mye du vil og skylde på ungene. (Litt ufint kanskje, men dog så deilig å gi bort skyld!)
4. Du trenger ikke dra på treningssenter. Hold følge med barna og du vil garantert komme i god form, på en svært rimelig måte.
5. Du trenger ikke være redd for at vekkeklokken ikke fungerer, ungene står uansett opp lenge før den ringer.
6. Du har en svært god grunn til å kjøpe Donald hver uke, og ingen vil hevet et øyebryn.
7. Du kan fjerte på butikken og skylde på ungen.(Husk at barnet bør være ved siden av deg, og det helst børe være en «sniker»! Dette er vel også ufint…)
8. Du kan bygge så mye du vil med lego, også etter leggetid i påskudd om at du skal glede ungene neste dag med nybygde kreasjoner.
9. Du kan slutte å bekymre deg for at pengene brenner inne i lommeboken, de blir brukt lenge før de kommer dit.
10. Du kan kjøpe deg en ekstra julegave og si den er fra nissen. (Gjerne en litt dyr en, siden nissen har som oppgave å oppfylle ønsker!)
Det har vært en hærlig morgen med slotskamper, barnekrangling og en rømling. Jeg fikk sitte på do i fred i nøyaktig ti sekund og frokosten ble inntatt stående ved kjøkkenbenken. Mens jeg forhindret verdenskrig og det som værre var.
Humøret er på topp, og ikke engang gråvære ut kan gjøre noe med det.
Det er en del tabber som vi foreldre burde unngå for alt i verden, men som vi til tross for bedre viten ramler inn i. En av dem er å svare uten å tenke.
«Kan jeg få den, snille mamma min?» Minstemann ser på meg med tårevåte og bedende øyne, med øynene som kan smelte is og som kan få selv det mest forsteinede hjerte til å bli mykt. Og jeg hører plutselig munnen min si «Selvfølgelig lille vennen min, du skal få den hos mamman og pappan din!»
Desverre tenkte jeg ikke på at det var mulighet for at lekebutikken ikke hadde leken på inne, og at produsenten ikke hadde noen flere igjen. Jeg tenkte heller ikke på hva som ville hende om vi kom hjem uten en leke og jeg tenkte i alle fall ikke på hvor dyrt det er å finne en leke som ligner.
Det hele endte i en rundtur innom nesten alle lekebutikkene i byen, på vill jakt etter et lekekjøkken som ikke var rosa. For ikke snakk om at vi skulle såre den syke lille gutten som ventet spent hjemme på fanget til bestefar…
Vi måtte også finne noe til storebror, for vi skal ikke gjøre forskjell på dem på dette punktet. Og siden vi ikke fant det vi skulle ha, betyr det at summen vi hadde regnet med ble femdobblet.
Takk og pris for at jeg fikk påfyll på kontoen i går!
På den siste butikken, fant vi et kjøkken som var brukbart, og vi krysset fingrene for at minstemann ikke var så nøye om fargen ikke var rød.
Heldigvis ble mammahjerte så glad når det så gleden til guttene som hadde julaften på en helt vanlig torsdag, noe som svært sjeldten har hendt.
Så jeg kan se gjennom fingrene på at dette kan være en virkelig «bjørnetjeneste» for egen del, men jeg krysser fingrene for at det skal gå bra.
Og jeg skal heretter tenke før jeg sier noe!
(I alle fall helt til neste unge lurer mammahjerte i et svakt øyeblikk!)
(Ps. Om du aldri har skrudd opp et lekekjøkken og ikke vet hvor mye arbeid det er, følg med på bloggen min og du vil få en oppdatering ganske snart!)
Siden minstemann har sovet dårlig valgte jeg å la han sove i sengen vår, mens pappa ble kastet ut av soverommet.
(Her lyver han, for midt på natten måtte jeg stå opp, gå inn i stuen og slå av TVen…)
Selv var jeg så smart at jeg tok kveld samtidig som guttene!
Så jeg våknet altså av de kvalmende lydene, som desverre kom ut av munnen til minstemann. Og jeg kjente panikken ta meg, for jeg takler ikke å bli tilgriset av gårsdagens matrester iblandet magesyre.
Jeg hylte etter hjelp, men mannen er nesten halvdød når han sover så jeg klarte på mystisk vis å legge teppe under oss slik at minstemann kun griset til teppen, pute og mamma.
Så du kan vel si at morgenen min ikke startet helt bra!
(Skal huske å ta med munnbind hjem fra jobb!)
I dag skal pappa i familien få være hjemme, så tar heller jeg neste runde sykdom som forhåpentligvis ikke vil inneholde oppkast…
(Og jeg krysser fingrene for at jeg ikke er syk, siden jeg er ganske så kvalm etter noen runder med «spyvask!»)
Så kom kravet om at mannen skal inn på heimværnsrep til høsten, med hele enn dags mulighet å klage!
For å si det slik, de kan bare drite i det! Hvordan i alle dager skal jeg klare en uke alene med guttene, der den minste er våken 60prosent av natten og jeg sover ca 4timer i døgnet om jeg ikke har hjelp? Og i tilegg skal jeg jobbe…Jeg kjenner panikken tar meg, og det slår meg hvor avhengie vi er av hverandre for at hverdagen skal gå nogenlunde greit. Det er ikke mye tid på en ukedag å sette oss ned å slappe av, vi er hele tiden opptatt med noe, og som regel ramler vi sammen med det samme ungene er i seng om kvelden. Det er svært krevende å leve med et barn som har større utfordringer en andre på samme alderen, og en av oss blir på mange måter låst til han. Han krever sitt, og han trenger tryggheten og kjærligheten vi gir han.
Så for vår del trenger faktisk vi begge å være hjemme, vi må ha hjelp av hverandre for å ha det bra.
Mange ganger ønsker jeg at situasjon var andeledes,og jeg sitter ofte med dårlig samviktighet for at jeg tenker at jeg ikke klarer med guttene alene. Men ingen kan gå i dagesvis med så lite søvn, og den eneste måte blir at vi er to om det.
Så nå skal det sendes inn klage, og selvfølgelig fikk vi ikke beskjed om dette før den samme dagen de skulle ha svaret. Og det er ikke første gangen det har vært kort klagefrist på dette. Og for alle som noen gang har prøvd å få legeattester fra ulike instanser, så vet de at det tar lang tid…Så vi får bare håpe at de godtar at papirene ettersendes.
(Og vi har heldigvis grunnlag til at han ikke skal delta!)
For å være helt ærlig håper jeg at søknaden vi blir å sende inn om at han ikke kan være med på dette mer vil gå i orden, for i livet vårt er det ikke plass eller mulighet til slike ting. Hverdagen vår er avhengi av oss begge, og jeg får vondt i magen når jeg tenker over muligheten for at vi kunne vært alene.
Jeg er så uendelig glad for at jeg er i et forhold der vi elsker hverandre og har det bra sammen til tross for alle våre utfordringer.
For det er ikke like lett for alle, svært mange går fra hverandre når de får syke barn fordi de ikke takler presset.
