Se for deg at du er konditor, og har fått i oppgave å pynte en kake etter eget ønske. Du finner frem farger og pynt og bestemmer deg for å lage en jungelkake med fotballspillere på. Men i det samme du skal feste en fotballspiller til kaken sier sjefen din: «Nei ikke sett en fotballspiller i jungelen, den hører hjemme på fotballbanen!» Så lager denne person en fotballbane og fester til kaken, og setter spilleren på plass. Så bestemmer du deg for å tilføre kaken en isbjørn, og med det samme du skal feste den på toppen sier sjefen: «Nei, en isbjørn hører ikke hjemme i jungelen, skal vi heller lage en elefant?» Sjefen lager elefaneten og setter den på kaken. Du finner ut at noen rosa hjerter hadde vært fint, og igjen hender det samme. «Nei hjerter hører ikke hjemme i jungelen, lag heller noen slanger!» Sjefen overtar kaken og du blir sittende og se på. Etterpå sier han «Så flink du har vært å pynte kaken!», selv om det ikke var du som gjorde det.
Så kan vi se på samme situasjon når du leker med barnet ditt. Dere sitter på gulvet og bygger med duplo. Barnet er veldig ivrig og skal lage et hus, men istedenfor å bygge vegger setter det bare klosser rundt om kring. For de fleste av oss vil vi nå si noe som dette «Men skulle ikke vi bygge et hus, la oss bygge vegger.», og tenker ikke over at barne alerede har bygget veggene. Videre kommer vi til det som skal være inne i huset, barnet finner frem lekebiler, og du sier noe som: «Nei, ikke ta lekebilene også, nå bygger vi med duplo!» Så finner du frem noen husting og setter inn i huset der du synes de passer.
Hvem er det som nå lekte, var det du eller barnet? Og hva var hensikten bak lekeøkten?
Når vi leker med barn tenker vi alt for ofte at vi skal lære dem de rette tingene, og glemmer helt at leken egentlig skal være en postiv ting som gir barn positiv stimulering. Hvem sier at det rette i leken er å ha vegger på huset og hvem bestemmer at bilene ikke kan få plass i leken. Det er viktig å gi barn rom for utvikling, noe vi ikke gjør om vi skal bestemme for dem. Leken er et av de få områdene i livet små barn har muligheten til å bestemme helt selv, og da er det også svært viktig at vi lytter til dette. De vil da kunne bli kjent med egen selvstedighet med trygge rammer rundt seg. Et barn som har god lek sammen med voksene vil også få god lek med andre barn. Barn speiler foreldrenes oppførsel, og lar du barnet lede leken vil det gjøre det samme i lek med andre barn. Det er viktig at du oppmuntrer barnet, og ikke kritiserer det.
(Resultatet når jeg har styr leken!)
(Resltatet etter at barnet mitt har fått styre leken.)
Så mitt beste råd når du leker med barn er å la det bruke fantasien fritt, og lytte til barnet. Og om du skulle ønske å gjøre det på en annen måte kan du jo finne frem legoen eller dukkehuset etter leggetid, og lage det slik du synes er best.
«Skviiikkk» Å nei, stemmen min er borte, og det er jo helt klart ikke noe fordel når jeg skal opptre som mamma. Her skal jeg gi beskjeder til ungene, og det eneste jeg klarer å å si er «skvikk». Dette vet selvfølgelig ungene å benytte seg av, hvem ville ikke gjort det liksom? Jeg prøvde å vise med kroppspråket at de skulle kle på seg, men de så bare rart på meg og spurte om jeg ikke skulle snakke snart. «Hvesss» Ikke noe lyd enda med andre ord.
Min bedre halvdel kastet et blikk på meg, og beordret meg i seg. Ikke snakk om at jeg var brukende til noen ting, selv om jeg var ganske fornøyd med egen innsats når det kom til miming av «kle på deg!». Jeg fikk ringt jobb og hvisket frem noen ord, takk og pris for at de har lagret nummeret mitt, ellers ville de helt sikkert ikke hørt hvem det var som ringte.
Nå er det formiddag, og jeg sier fortsatt bare «skvik», og jeg bekymrer meg litt for hvordan det skal gå når vi kommer til ettermiddagen med middagslaging, lekser og en hel del andre oppgaver som kan medføre litt problemer uten stemme. Jeg kan jo prøve å skrive beskjeder, man da mister liksom ordene mine litt kraft. «Nå skal du rydde opp lekebilene i stuen!» feks kan bli et problem, for jeg har ikke lært minstemann i huset å lese enda. Tenkte han skulle få lov å vente til han startet på skolen, men spørs om ikke det kan være lurt å lære han det så fort stemmen min finner hjem igjen.
Jeg krysser fingrene for at stemmen kommer tilbake fort, for jeg hater å ligge i ro med munnen igjen. Jeg er en skravlemamma, ikke en stillemamma!
I dag gjorde arbeiderpartiet en fantastisk flott gjerning, noe som gledet mitt hjerte så mye at jeg felte en tåre. Etter mange år med frustrasjon over et styre som har gitt oss mer vansker enn det som skulle være nødvendig, har de bevist at en positiv siden har de!
Jeg har bursdag i dag, og det var min bedre halvdel som hentet 7åringen min på skolen. De måtte innom butikken for å hente noen forsyninger, og mens min bedre halvdel var opptatt med varepakking fant syvåringen på noe lurt!
«Hei, kan jeg få en rose hos deg, mammaen min har bursdag i dag så jeg skal gi den til henne!»
Arbeiderpartiet hadde stand og prøvde å samle seg stemmer, og guttungen manglet penger til å kjøpe mamma en gave. Og smart som han er så han jo at de gav bort blomster til voksene som gikk forbi. Uten et ord gav de guttungen blomsten. Jeg vet ikke grunnen til deres taushet, men jeg velger å tro at de ble paff siden de ikke hadde ventet seg et så fin gjerning fra et barn.
Vel hjemme kom han inn med det stolteste ansiktet jeg noen gang har sett, og gav meg denne fantastiske gaven. Mammahjerte ble så glad, at jeg ikke kan beskrive gleden. Og jeg må bare si takk til arbeiderpartiet som gjorde det mulig, for uten at de delte ut blomster ville ikke 7åringen min kunne gitt meg denne gaven.
Som foreldre er det en del kvaliteter vi må lære oss, som vi desverre ikke er født med. Det kan helt klart være en fordel å ha lært seg dette før du skaffer deg et barn, så jeg anbefaler litt øvelse på forhånd.
Du må lære deg egenskapen med å ha et øye åpent bestandig. Bruk gjerne en frystikk den første tiden for å holde øye åpent. Kan også brukes når du må ha begge øynene åpene, til tross for et ønske om søvn.
Øyne i nakken.
Du må ha øyne i nakken, dette kan løses meg kamera til du har innarbeidet høreslen såpas mye at du kan se med den. Speilflater, gjennskinn i vindu kan også brukes som øyne i nakken.
Voksenstemme.
Du må få deg en voksenstemme, denne må være streng men rolig. Stå gjerne foran speilet når du øver, slik at kroppspråket også viser at nå er det på tide å høre etter deg. Det kan være en fordel å studere andre erfarende foreldre for tips.
Puste, uten å lukte.
Du må lære deg å puste med munnen, så du kan stenge ute vond lukt. Bruk en klesklipe eller papir i nesen til du mestrer teknikken. Denne egenskapen brukes både ved bleieskift og sykdom.
Gjøre flere ting på en gang.
Du må lære deg å gjøre flere ting på en gang, nesten som at du skulle hatt åtte armer. Her må du øve mye, og du kan starte med å plukke opp en melon som du ikke kan slippe, sett på noe musikk som høres ut som hyling, lag en avansert treretters middag. (Husk at du kan ikke legge fra deg melon!) Og samtidig som dette snakker du i telefon. Når du søler, må du tørke opp med foten, selv om det er på kjøkken benken. Lån gjerne noen unger som du skal passe på, gjerne i 3-4årsalderen.
Spise mat du ikke liker.
Det er viktig med et variert kosthold, og paprika på grandiosa teller ikke som grønnsaker. For å lære seg å spise mat du ikke liker kan det være en fordel å bedøve munnen først, skyllevann kan hjelpe til med dette uten å skade munne alt for mye. Så må du passe på at du ikke ser på maten du spiser, putt gjerne papir i nesen slik at du ikke lukter. Videre må du klistre på deg et smil, slik at ikke kroppspråket avslører hva du holder på med. Om det er vanskelig å smile kan du bruke en ansiktsmaske som du tar på når du smiler, så stivner den og smilet er på plass. Husk mye vann til maten så du kan skylle den unna.
Dele opp.
Du må lære deg å dele opp ting i nøyaktig samme mengde. Dette er ekstremt viktig, og du kan starte med å sjenke brus i to glass. Bruk gjerne vekt for å se at det stemmer nøyaktig. Etter en god del runder med øvelse vil du klare dette på øyemål, men det tar som regel noen år. Før den tid er vekt det beste alternativet.
Søvn.
Du må lære deg å fungere som normalt uten mer en noen timers søvn. Her kan du ikke bruke den gamle egenskapen med å tegne øyne utenpå øyelokkene, et barn vil avsløre deg straks. For å få en best mulig overgang anbefaler jeg å kutte ned på en halv time søvn hver natt, helt til du når 4-5timer usammenhengede søvn. Dagen etter skal du gjøre alt som normalt. Det er lov å ha på alarm hvert 10.min i tilfelle du skulle sovne. Husk at fyrstikk kan hjelpe til å holde øynene åpen. Blir det for ille kan iskaldt vann over hode hjelpe på en liten stund.
Synge offentlig.
I svært mange tilfeller er sang et fanastisk alternativ når du skal roe ned et gråtende barn. Og barnet bryr seg gjerne ikke om at du har en stemme som et troll er kommet i puberteten. Mitt beste tips her er å bruke «sov i ro» i ørene, så hører du ikke din egen stemme. Er du redd for stemmen din kan du øve hjemme en halv time hver dag. Hva du synger er ikke så nøye, men prøv å unngå sanger som inneholder vold, sex og andre ting eldre folk rund deg kan bli fornærmet over. Du vil ikke risikere å få en stokk/veske i hode.
Være rolig.
Dette er helt klart noe som nesten er helt umulig, men svært viktig. Du må lære deg å beholde roen i alle situasjoneer, selv når barnet har brukt telefon din som fisk og skyldt den ned i do. For å mestre dette bør du kunne telle til ti, sakte. Du må også huske å puste, samt bruke den rolige voksenstemmen. På forhånd kan det være en fordel å ha idiotforsikring på alt som kan havne i feks toalette, så vil stressnivået bli litt mindre. Her er det lov å ta en timeout, altså for deg. Sett deg på et rom alene og riv deg i håret til du kjenner at blodtrykket senker seg. Er dette vanskelig å huske kan du skrive en liste og henge opp på alle utsatte steder. (Over toalette, på kjøkkene, over pynteting i stuen…)
Være frisk med 40 i feber.
Selv om vi blir syke kan vi ikke legge oss ned, så min beste anbefaling er å ha både ibux og paracet i huset. Det er også en fordel å ha noen nye barnefilmer slik at du kan bruke tven som underholdning for barna. Bruk tiden godt til å hvile i sofaen. Lag opp ekstra mye middagsmat som du kan fryse ned i posjoner og kjøp deg microbølgovn. Ha alltid en ukes rasjoner i huset slik at du kan unngå unødvendige turer ut av huset med barn som benytter foreldrenes sykdom til deres fordel.
Det er vel og bra at barneTV prøver å lære barna ulike ting, men det er ikke like gjennomtenkt bestandig hva de faktisk oppnår med budskapet de sender ut.
For eksempel så jeg en episode av robot etellerannet, og priset meg lykkelig for at vi ikke har noen form for levdende fisk i leiligheten. Det hadde seg nemlig slik at den lille fisken i glassbollen var trist, og de måtte finne han en ny venn. De dro til en annen planet og fant noen venner til fisken. Og det er her jeg ser det kan bli problemer! For de fant nemlig ut at fisken skulle få slippe fri til vennene sine!
Så jeg ser for meg at minstemann på tre kunne finne på det samme, og siden det nærmeste vi finner sjø er doskålen ville en evt fisk ende livet sitt der.
Jeg har prøvd å forklare minstemann at han ikke kan kaste ting i do, for vannet og det som skylles ned, havner i en stor tank. (Prøvde å unngå at viktige ting som fjernkontroll, mobil og div leker skulle bade i do!) Men jeg tror ikke min hysteriske forklaring gikk inn, samtidig som jeg prøvde å fiske opp en dorull og noen lekebiler, før han fikk tid å «dra i snora»!
Så til alle dere med barn og akvarium, pass på at ikke ungene blir alene med fiskene, til og med katten er et tryggere alternativ til fiskepasser!
Siden vi ikke har noen sjangse å komme oss på boligmarkedet pga av regelen om egenkapital og husprisene i Tromsø fant jeg ut at en hytte kunne hjelpe litt på savnet etter noe eget. Dagen startet ikke som forventet, istedenfor sol var det mørke skyer på himmelen. Men hytte skulle det umsett bli.
Drømmen var jo selvfølgelig å se det samme været som i går, men nei. Hyttebyggingen var litt for å holde ungene i aktivitet, men med det samme himmelen kastet ned noen bøtter vann ble de borte. Så jeg ble stående alene igjen å bygge, finne småbusker rundt omkring og plages med en idiotisk hammer.
Den gamle barnesengen ble brukt som grunnmur, og tomten gikk jeg ut inne i mamma og pappas hyttehage. Siden himmelen bestemte å bytte ut bøtter med badebasseng måtte jeg til slutt evakuere under tak jeg også. Og når jeg fikk studert byggverket må jeg si meg ganske fornøyd. I alle fall når det er sol! Så i dag ble jeg endelig hytte eier, for bare dem som hjelper til får eie den… Og det beste av alt er at den er laget på ekte #DIY vis. (Gjør det selv, for oss som snakker norsk!)
Lykken er å lure seg inn i klesskapet og sette seg ned, uten at noen oppdager det. Da får man sitte helt alene, uten noen som bruker hode ditt som stol eller magen som hoppeslott.
I dag er en slik dag da guttene i huset lager litt for mye lyd, de er faktisk laget slik at de kan bråke veldig mye. Og når jeg bor sammen med tre av disse skapningene, sier det seg selv at jeg av og til må gjemme meg litt unna.
Siden det ikke hjelper å be dem være stille, ettersom de da øker nivået på hva de enn driver med måtte jeg finne en lur løsning.
Det første jeg prøvde var å legge meg på sengen, men det ble oppdaget veldig fort. Så prøvde jeg under sengen, men siden vi bor i kjelleren ble det litt for kaldt. Så satte jeg meg utfør døren, men desverre var det en familie med snakkesalige måser som prøvde og overgå lyden innefra. Videre gikk jeg inn på bade og latet som at jeg måtte bæsje. MEN der kan du være helt sikker på at jeg ikke får være alene, så den ideen var bare teit. Rommet til ungene var også en ide, siden de bare leker i stuen. Der var problemet igjen at jeg ikke kom meg inn, siden de hadde kastet utover alle lekene. (Og det er ikke lite leker, desverre.)
Til slutt kom jeg på at klesskapet mitt hadde plass, så jeg listet meg inn på rommet og lukket døren, krøp inn i klesskapet og var veldig fornøyd med meg selv. «Maaaaaammmmmaaaa» Jeg ignorerte ropingen glatt, og var heeeelt stille. Dette var min lille pause, og ikke snakk om at jeg ville avsløre min lille fluktplass.
(Skapet fra innsiden, god mulighet til å lure ut.)
Etter en god stund gikk jeg ut av skapet igjen for å sette i gang med dagens husarbeid, men jeg skal helt klart tilbake en tur i morgen!
(Skapt mitt sett fra utsiden, en perfekt stilleplass!)
Så jeg har herved bestemt meg for at det ikke blir kjøpt inn flere kurver til skapet, men kanskje noen puter slik at jeg kan sitte litt behagelig.
Å finne leker i sengen er ikke noe nytt, og når jeg tenker meg om er det faktisk mer vanlig enn uvanlig.(Og for dere uten barn, jeg snakker om barneleker, ikke voksenleker!)
Men når jeg våknet i dag fant jeg en bæsj under hodeputen, som jeg altså hadde sovet på hele natten. Jeg har tydeligvis ikke lagt hode under puten i natt som jeg bruker, i et forsøk på å sove gjennom spark fra en urolig treåring og snorkingen til min bedre halvdel. Når jeg tenker meg om er det sikkert like greit, ettersom jeg sikkert i halvsøvne hadde fått panikk over å finne ut at noen hadde bæsjet under puten min. Flaks for meg var bæsjen av plast.
Jeg måtte selvfølgelig spørre hvem den skyldige var, selv om jeg kjente til svaret. (Trodde jeg!) «Mamma, det var kattepusen som bæsja under puta!» Minstemann så på meg med troskyldig blikk og jeg hadde faktisk ikke annet valg enn tro på han, selv om vi ikke har katt!
Etter et kjapt overblikk på facebook kunne jeg konstantere at det finnes mange typer «facebookmammaer». Jeg skal nå ramse opp noen av disse, og om du ikke passer inn i dem, kan du puste lettet ut. Da er du en helt normal mamma, og heldigvis er vi forsatt i flertall.
Denne mammaen tenker ikke før hun skriver noe, og hun utleverer hele livet til barna ned i minste detalj. «7åringen min tisset seg ut på butikken i dag.» «Hihi, tenk at guttungen lå å dro i sneipen i dag, morsomt!» Hun har ingen filter når det kommer til hva som passer seg å skrive, og du kan nesten være sikker på at hun også utleverer personlige opplysninger om seg selv som du IKKE vil vite!
Hysteriskmamma.
Denne mammaen får panikk om barnet får en flis i fingern, og du kan nesten være sikker på at hun ringer 113. Hun får panikk om barnet har 37,7 i temp, og er alltid sikker på at alt håp er ute. «Stakkars gullskatten, hun fikk flis i fingern. Legevakten neste!» Om hun kunne ville hun garantert pakke inn barnet i bobleplast, isolere det hjemme og fjærne alt som kan være en fare. Og hun skriver om alle små katastrofer i statusen sin, flere ganger om dagen!
Sparemamma.
Denne mammaen kjøper alt brukt, og er en flittig bruker av sosiale medier til dette. Hun kjøper aldri noe til full pris, og barna går alltid rundt i utvaskede klær. Hun vil bestandig betale så lite som mulig, og om hun selv skal selge noe tar hun blodpris for det. «Noen som har truser i str 104 å selge/gi bort!» Hun har som regel god økonomi, men bruker sparing som hobby. Hun er alltid på jakt etter et kupp, og spesielt når det kommer til barneutstyr.
Surkemamma.
Dette er den dårligste mammaen, hun som aldri skulle satt et barn til verden. Hun finnes i alle aldere, og er ikke spesielt glad i livet som forelder. «Typisk, må ofre treningen fordi minstemann er syk!!» «Kjeder meg sååå mye, typisk at barnevakten ikke kunne komme!» Hun setter alltid seg selv først, og bruker hver eneste mulighet til å klage over hvor kjipt alt er. Hun skryter aldri av barna, og passer hele tiden på å kritisere dem om hun får muligheten. “Guttungen fikk bare 3 på prøven, elendig altså!!!”
Perfektmamma.
Denne mammaen lyver faktisk så mye at hun tror det det selv. Alt i hennes verden er perfekt, og livet går henne aldri imot. Hun lever i en rosa sky, og har verdens nydligste mann, verdens snilleste barn og verdens beste hus. Hun bruker ekstremt mange hjerter og smiletegn når hun skriver noe, for å understreke poenget.«Jeg har veeeerdens beste mann, han er bare sååå snill altså <3 <3 <3 Tenk å få blomster hver dag, fantastisk ikke sant? :)))) <3 <3 » Og dette skriver hun gjerne flere ganger om dagen!
Partymamma.
Denne mammaen går aldri glipp av en fest, og om hun er så uheldig å mangle barnevakt kan du være helt sikker på at hun spør etter dette i statusen på facebook. Og dette til tross for at hun har barnefri annen hver helg. Om dette heller ikke skulle hjelpe inviterer hun desverre til sosialt samvær hjemme hos seg selv, når barnet har sovnet. «Noen som kan passe småtrollet, skulle vært en tur på party!!! Pliiiissss <3<3<3» «Fikk ikke barnevakt, noen som kommer over å drikker vin lamme meg??! <3<3 :))))» Hun er ganske drikkeferdig, og skryter alltid uhemmet av hvor fyllasjuk hun er, og hvor mye ungene bråker når hun er det.
Bedrevitermamma.
Denne mammane skriver ikke så mange statuser selv, men hun er alltid uenig med oppdragelsen andre har på sine barn. Hun kommenterer veldig ofte negativt om noen er så uheldige og nevne at det ble is til middag, noe hun regner som barnemishandling. Hun bruker aldri smiletegn og skriver ofte med mange store bokstaver. «HERREGUD, gir du dem is til middag? VET du ikke hva det gjør med kroppen? VIL du at de skal bli overvektige? Uansvarlig, rett og slett!» Hun vet alltid best, tror hun!
Usikkermamma.
Denne mammen er usikker på alt, og livredd for å ta egene avgjørelser. Hun spør om hver minste ting og kan ikke tenke selvstendig. « Hvordan sokker skal jeg ta på gullet i dag???» «Hvor kan jeg kjøpe bleier????» «Hva gjør jeg når ungen ikke vil spise potet?????» Spørsmålene kan være forståelig noen ganger, men hovedsaklig er de alle mer eller mindre unødvendige. Får hun ikke svar spør hun igjen og igjen og igjen.
Forvirretmamma.
Denne mammaen glemmer alt, og da mener jeg bokstavelig talt alt. «Herregud, glemte å hente ungen på skolen!!!» Hun svirrer rundt som en hodeløs høns, men er som regel ganske så lykkelig. (Mye mulig fordi hun glemmer alt det som kan være litt småslitsom rundt rollen som mamma!)
Stressmamma.
Denne mammaen tvinger barna til å være med på ALLE aktiviteter som er å oppdrive, og stiller ALLTID opp når noe hender. «Hente minstemann i b.hagen, kjøre han på trening, foreningsmøte og syklubb etterpå! Godt med en rolig dag!» Hun har et energinivå som er langt over normalen og ofte ser du henne springende rundt med barnet på slep etter seg, sovende.
Sportymamma.
Denne mammaen fikk tydelivis barn for at hun kunne bruke dem som vekter, hun trener minst tre ganger om dagen, jogger i skogen med barnevogn, vasker huset samtidig som hun danser zumba og har barnet på skuldrene. Hun skryter uhemmet av sin innsats og skriver ofte statuser som innebærere barn som treningsmetode. «Fikk tatt benkpress i dag, hvem sier at ikke stuebord og en liten tass på 20kilo kan brukes?!» «Joggeturen gikk strålende, punkterte i skogen med vogna, så tok den på ryggen og barnet på magen på hjemtur!»
Sunnmamma.
Denne mammaen er så opptatt av kosthold, og rett kosthold at hun veier opp maten hun gir til alle rundt seg. Hun blir hysterisk om hun ikke ser noe grønt på bordet, og du kan være helt sikker på at barna hennes aldri har spist vanlig pizza eller taco. Hun har retter som med disse navnene på, men de er laget av suspekte ingredienser ingen andre har hørt om. (Men som hun sier er bra for kroppen!) Hadde hun fått bestemme hadde normal husmannskost vært ulovlig. Som regel skriver hun aldri status, men poster bilder av maten med kommentarer som «Hærlig spinatstuing, barna synes det var snadder!!!»
Shoppingmamma.
Denne mammaen har tydeligvis ubegrenset med penger, til tross for at hun klager over dårlig økonomi. Hun ser på kjøpesenter som en egnet lekeplass og bruker mange,mange timer der hver eneste dag. Hun har alltid med seg en venninne uten barn, og er mer opptatt av henne enn barna som river ned hyller. «Shopping med bestisen <3<3<3 hærlig!!!» Om hun nevner barna er det fordi hun har fått inn penger fra nav. «Hurra barnetrygden kommet på konto, stikker ned på sentre!!! :D:D:D»
Ingenbarnmamma.
Denne mammaen har bestemt seg for at barna hennes ikke skal finnes i mediaverden, så hun unngår for alt i verden å nevne dem. Er noen så uheldige og skrive navnet på barna hennes på facebook, lager hun en stor sak av det. (Og jeg tørr ikke tenke på resultatet om noen legger ut bilder av dem!!) Utifra det hun skriver på facebook kan du ikke tyde at hun har barn. «Lag dag på jobb, skal bli godt å hvile på sofaen resten av dagen!» «Nydelig dag med sol og avslapping!»
(En nesten normal facebookmamma!!)
Del gjerne videre om du ønsker, og ha en strålende helg. (Både med og uten facebookmammaer!)
Det gikk endelig opp for meg at vi faktisk fikk medhold hos NAV, at den lange kampen for å få den støtten vi har rett på skal være over for denne gang. Skal vi virkelig få pengene nå, uten flere nedturer og bekymringer? (Du kan lese mer om bakgrunnen for det jeg skriver her og her.)
Denne gangen tok det dem to uker og behandle klagen, til tross for brevet som varslet oss om at normal saksbehandling tok 4-6mnd. Og mine tanker går selvfølgelig til hvorfor går det så lett nå? Var klagen jeg skrev såpas god at de ønsket å få saken ut av verden eller gi oss rettferdighet, har kontoret som behandlet denne saken fått tilsnakk etter servicklagen jeg sendte eller har de lest innlegget mitt på bloggen min?
Jeg ble faktisk så glad for dette at jeg hadde lyst til å gråte, og skal det virkelig være slik? Er det rett at du skal sitte med en følelse av å ha vunnet en million i lotto når du får hjelp fra en etat som faktisk er laget til dette formålet?
Forstå meg rett, jeg er svært takknemlig for at vi har mulighet til å få denne støtten, og enda mer fornøyd med at vi ikke måtte vente mange mnd på nytt for å få et svar som mest sannynlig blir nei. For min personlige erfaring med NAV når det kommer til slike saker er at det så og si er umulig å få noe uten en utmatende kamp.
Jeg bekymrer meg for alle de andre som ikke har de samme resusjene som oss, de som ikke har krefter til å ta opp kampen. Jeg synes det er på tide at noe gjøres med et system som har tydlige feil og mangler, og som gir mer frustrasjon enn nødvendig. Det er ikke greit at mennesker som sitter i en krisesituasjon ikke skal få nødvendig hjelp, spesielt ikke når de har rett på den. Norge skryter av å være et land med god velferd og vi betaler inn skatt hvert år for å kunne få denne hjelpen når vi trenger den. Og det er når vi trenger hjelpen vi burde bli møtt av medmennesker som lytter og tar seg tid til å lese papirene våre. Som ser mennesket og faktisk følger det lovverket de skal følge.
Men jeg er desverre redd for at vi som foreldre til syke barn alltid vil måtte kjempe for å få den hjelpen vi trenger, og ikke minst har rett på. Så frem til denne dagen kommer vil jeg aldri skryte av hvor godt veldferdssystem Norge har. Ja det er godt å bo i Norge, med systemet rundt veldferd fungerer ikke i praksis slik som det sies det skal gjøre i teorien.
(Om du føler for å spy ut noen ord om hvor grusomt det er å bo i USA uten forsikring, kan du bare la være. Jeg er fulstendig klar over hvordan det er der, men min hverdag foregår i Norge, et land som sier det hjelper alle. Noe jeg ser at det ikke gjør daglig. Så selv om ikke vi er det dårligste landet på dette punktet, har vi fortsatt en veldig lang vei å gå før det blir som det burde være!)