Vi fikk grunn og hjelpestønad, endelig!

Det gikk endelig opp for meg at vi faktisk fikk medhold hos NAV, at den lange kampen for å få den støtten vi har rett på skal være over for denne gang. Skal vi virkelig få pengene nå, uten flere nedturer og bekymringer? (Du kan lese mer om bakgrunnen for det jeg skriver her og her.)

 

Denne gangen tok det dem to uker og behandle klagen, til tross for brevet som varslet oss om at normal saksbehandling tok 4-6mnd. Og mine tanker går selvfølgelig til hvorfor går det så lett nå? Var klagen jeg skrev såpas god at de ønsket å få saken ut av verden eller gi oss rettferdighet, har kontoret som behandlet denne saken fått tilsnakk etter servicklagen jeg sendte eller har de lest innlegget mitt på bloggen min? 

 

Jeg ble faktisk så glad for dette at jeg hadde lyst til å gråte, og skal det virkelig være slik? Er det rett at du skal sitte med en følelse av å ha vunnet en million i lotto når du får hjelp fra en etat som faktisk er laget til dette formålet? 

 

Forstå meg rett, jeg er svært takknemlig for at vi har mulighet til å få denne støtten, og enda mer fornøyd med at vi ikke måtte vente mange mnd på nytt for å få et svar som mest sannynlig blir nei. For min personlige erfaring med NAV når det kommer til slike saker er at det så og si er umulig å få noe uten en utmatende kamp. 

 

Jeg bekymrer meg for alle de andre som ikke har de samme resusjene som oss, de som ikke har krefter til å ta opp kampen. Jeg synes det er på tide at noe gjøres med et system som har tydlige feil og mangler, og som gir mer frustrasjon enn nødvendig. Det er ikke greit at mennesker som sitter i en krisesituasjon ikke skal få nødvendig hjelp, spesielt ikke når de har rett på den. Norge skryter av å være et land med god velferd og vi betaler inn skatt hvert år for å kunne få denne hjelpen når vi trenger den. Og det er når vi trenger hjelpen vi burde bli møtt av medmennesker som lytter og tar seg tid til å lese papirene våre. Som ser mennesket og faktisk følger det lovverket de skal følge. 

 

Men jeg er desverre redd for at vi som foreldre til syke barn alltid vil måtte kjempe for å få den hjelpen vi trenger, og ikke minst har rett på. Så frem til denne dagen kommer vil jeg aldri skryte av hvor godt veldferdssystem Norge har. Ja det er godt å bo i Norge, med systemet rundt veldferd fungerer ikke i praksis slik som det sies det skal gjøre i teorien. 

 

(Om du føler for å spy ut noen ord om hvor grusomt det er å bo i USA uten forsikring, kan du bare la være. Jeg er fulstendig klar over hvordan det er der, men min hverdag foregår i Norge, et land som sier det hjelper alle. Noe jeg ser at det ikke gjør daglig. Så selv om ikke vi er det dårligste landet på dette punktet, har vi fortsatt en veldig lang vei å gå før det blir som det burde være!)

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg