Jeg foreslår at vi dropper dugnad nå, vi vet alle at det er bare er et fåtalls dedikerte personer som gidder å stille uansett, og en håndfull som stiller for å ikke tape ansikt og utfører det som i beste mening kan uttales som en innsats.
Mitt forslag er at vi heller går over til å arbeide, store som små! For det er adskillig flere som stiller på arbeid hver dag og gjør en innsats som resulterer i lønn. Hardt arbeid som vil hjelpe oss gjennom pandemien som kom snikende over landegrensene. Arbeid som vil gi oss lønn for strevet, selv om det enda er en stund til utbetalingsdatoen. La oss bare prøve å ikke få sparken før vi når frem til lønningsdagen.
Første arbeidsoppgaver er å tenke på generell hygiene, og da særlig håndvask. Ikke pill deg i nesen og ta på dørhåndtaket etterpå. Vask hendene først med såpe og vann, nøye! Sprit hendene i tide og utide, det hjelper.
Andre oppgave er å holde rumpen i ro i hjemlige trakter, ikke fart rundt som omreisende selv om det frister. Spar heller reisene til dem som absolutt må dra, som for å ta et spaopphold på sykehus for å bytte ut deler eller dem som må reise for å utføre jobben. Vi har det vel ikke så jævlig hjemme i Norge at vi må rømme unna ved første og beste mulighet. En tur over grensa på harryhandel er faktisk ikke en livsnødvendig reise.
Tredje oppgave, hold avstand! Vi er kjent som et folk som liker litt avstand til andre, og dette er ikke tiden for å endre dette. Det er helt innafor å være en litt sær nordmann som stivner til når noen prøver å møte deg velkommen med kyss på kinnet eller en klem. Trekk deg unna med god samvittighet.
Fjerde oppgave er å droppe å drikke hele flasken med vin, glemme at vi er i nasjonal krisetilstand og klemme uhemmet på alle du møter. Om vi hadde klart å holde avstand på byen ville vi ikke hatt behov for å stenge dørene. Men som kjent er, når alkoholen renner inn, renner vette ut… Greit nok at vi skal hjelpe handelsstanden, men vi kan jo sponse flere en vinmonopolet. Er det rart ungdommen blir snurt når de ikke får feste, forbildene gjør jo det samme med ferie og den slags fornøyelser.
Femte oppgave må jo være å lytte til råd helsemyndighetene gir. Dette er ikke tidspunktet å oppføre seg som trassige tenåringer fulle av hormoner som vil trosse de superteite foreldrene. Helsemyndighetene vet faktisk best i de fleste tilfellene, og de vet i alle fall mer enn oss med mindre erfaring rundt sykdom og pandemi.
Sjette oppgave er ærlighet. Slutt å spre løgner i hytt og gevær. Spør legen om du har luftveissymptomer svarer du med sannheten, selv om det betyr at du ikke kan møte opp på legekontoret og risikerer å få en vattpinne opp i nesen. Selv om du ikke tror du er smittet kan du være det.
Alle som jobber vet at noen av arbeidsoppgavene våre er mer eller mindre pyton, men husk på belønningen på lønningsdagen. Den dagen når vi har klart å få has på viruset som sprer seg gjennom verdenssamfunnet.
For oss som jobber i helsevesenet er det fryktelig frustrerende å se alle som ikke bryr seg om «dugnaden”, så jeg ber deg gå over til å arbeide heller. Kanskje reglene blir lettere å følge, for lønningen langt der fremme er en vanlig hverdag der vi igjen kan klemme andre litt stivt og beklemt, tafse på han foran i kassa og styrte nedpå en flaske vin.
Klokken er 0315 og jeg vekkes av «mamma, det kommer luft ut av nesen din!». Jeg har mest lyst til å grine, men øynene er gjenklistra av søvn og kroppen hyler etter ro. «Legg deg å sov, det er natt enda!» Som om ord noen gang har hjulpet når en særdeles aktiv 3åring finner ut at den skal stå opp midt på natta. «Æ må tissse!» Den lille terroristen har heldigvis lært seg å gå på do selv, så jeg sender henne ut av rommet og håper hun vasker fingrene når hun er ferdig. Men merkelig nok kan hun ikke tørke seg selv midt på natta, de ferdighetene funker bare på dagen. Så hun setter i å vræle så hun sikkert vekket hele nabolaget. Jeg roper på faren som trakk det lengste strået og fikk sove på sofaen, alene. Uten armer og ben plantet i tryne eller fingre som piller i ørene. Det går en stund før han kommer seg ut av dvalen å kommer seg inn på badet.
Jeg lukker øynene og glir inn i søvn, for etter en 14timers arbeidsdag vil kroppen ha søvn. Men det varer ikke lenge, for 4 minutter etterpå kjenner jeg en finger som piller meg i navelen?! Wtf liksom… «mamma, kan vi dra på stranda?» Jeg sukker tungt å svarer at man kan ikke dra på stranda midt på natta og får til svar at jamen det er jo sol ute. Jeg tenker at det er jo typisk at til og med været er ute etter nattesøvn min. Kan vi ikke bare ha sol på dagen? Det hadde vært så mye lettere på sommeren når vi har endeløse diskusjoner med ungene som har lest i bøker at det skal være mørkt ved leggetid. Kan noen være så snill å skrive barnebøker for NordNorge?
Så jeg sender henne inn i stua til faren, han får ta seg av henne resten av natta. Nå må jeg sove for å i det hele tatt være snakkende til når jeg skal kravle ut av sengen timer senere. Uten noen timer ekstra med søvn vil jeg ende opp som en levende død som vaser rundt uten mål og mening med enstavelsesord som en eller anna huleboer fra svunnen tid. Jeg prøver å tenke at jeg ligger på stranda i sola med bølgene rullende inn over sanden og lydige unger som ikke stikker av.
Takk og pris for at mellomste arvingen er inne i en god periode og sover bra om natta. For i dag hadde jeg muligens ikke taklet å være våken med dem begge.
Jeg legger meg ned igjen, lukker øynene og prøver å finne søvn. Helt til blæra mi bestemmer seg for å overta rollen som vekkeklokke…det er bare å innse at slaget er tapt! Jeg velter ut av sengen og kryper inn på do. Der blir jeg sittende å sove en stund, før jeg nesten faller i gulvet og bråvåkner. Urutinert, for etter 10år med nattevåking burde jeg ha lært å sitte sovende på do uten å miste balansen…
La oss snakke litt om noe vanskelig, noe vi helst ikke vil tenke så hardt på. Hva gjør vi som forelder den dagen vi blir så syk at vi må hastes til sykehus, den dagen barna våre må se oss sårbare. Den dagen vi ikke klarer ta vare på barna våre, men trenger å bli tatt vare på av andre?
Hvordan trygger vi de kjæreste vi har, fra sykesengen? Hvordan gjør vi det for at de ikke skal bli livredde hver gang det hender? Hva kan vi gjøre for at de skal føle seg trygge, også når hverdagen blir tøff og kaotisk. Hvordan kan vi lære dem at sykehus egentlig er en bra ting, en plass som hjelper? Alle kan bli syke, og du vet aldri når.
Når kroppen svikter blir du som et barn, da er det du som trenger omsorg.
Det er vel ingen tvil om at jeg har en tendens til dra på meg alle mulige rare sykdomstilfeller, og når jeg toppet det hele med en alvorlig infeksjon før jul en gang, ble hverdagen vår snudd på hode nok engang. Jeg ble akutt syk, jeg gikk fra å være en trygg og glad mamma til å ligge i fosterstilling og gråte av smerter. Jeg var så dårlig at jeg nesten ikke klarte svare på spørsmål, og vi fikk dårlig tid. Jeg trengte mannen min, og vi måtte ordne barnevakt på minuttet. Jeg måtte dra fra redde og gråtende barn, som så mammaen sin på sitt aller svakeste. Mammen som alltid holder rundt dem når de er syke. De må bli igjen hjemme. Og selv om de er i de beste hender, så er det vondt for dem. De vet ikke hva som hender i det samme mamma forsvinner ut av synet, enten med bil eller i værste fall med sykebil. Og når du ikke vet skaper din egen fantasi et bilde av situasjon, et bilde som kan være både skremmende og vanskelig. Og de minste barna opplever kanskje for første gang at den trygge voksene som alltid er der blir borte, de merker endringen på forelderens oppførsel. De merker at noe er galt. Det er skremmende, og det setter seg spor.
Selv om vi kanskje ikke kan gjøre så mye der og da, kan vi både forebygge og gjøre noe i ettertid. For oss har det vært veldig viktig å skape trygghet for de tre barna som ble igjen hjemme. De tre som plutselig så sin mamma i fosterstilling uten evne til å gi dem trygghet. Dem opplevde mammaen forandre seg, de opplevde å se pappaen stresset og redd. De merket på barnevakten at alt va langt fra normalt. Men vi fortalte dem hva som hendte, vi prøvde ikke skjule det. Vi sa at nå er mamma veldig syk, nå må mamma ha hjelp. Vi snakket til dem og tilpasset informasjon etter alder. For selv om jeg var veldig, veldig syk, klarte jeg ikke slippe tanken på de redde ansiktene jeg dro fra. Så vi ga informasjon, vi sa ifra om hva som hendte. Til han på 13 sendte vi bilder, vi brukte sosiale media. Vi prøvde å gi ha et bilde av hva som hendte, slik at han ikke måtte lage seg sitt eget. Han som har lært mer om verden og forstår ha sykdom kan føre til. Han som skjønner at du kan dø av det. Og vi tok mange bilder, for å kunne snakke om alt i ettertid. Vi tullet med røntgen maskin som var tilpasset barn, vi snakket om usb-inngangen jeg fikk i armene. Og vi var glade for alle timene vi har brukt på tv-serier som omhandler helse. De vi har sett i lag, samtidig som vi har forklart det som hender tilpasset hver og en av ungene.
En av USB-portene.
Når jeg var innlagt samlet vi småting vi kunne ta med hjem å vise, ting ungene kunne holde i hendene. Ting vi kunne snakke om. Vi tok med munnbind, den personlige tempmåleren du får, spypose, tropp til «usb-porten». Vi snakket om at bakterier kan spre seg, så munnbind var viktig, at også voksene må måle tempen i rumpa når de er syke, vi snakket om ledningene og medisinene som gikk rett inn i årene og vi viste frem hvor praktisk spyposer er, istedenfor en vaskebøtte. Vi ga noen få «sykehusting» et mindre skummelt bilde.
Og de eldste barna fikk komme på besøk så fort formen min tilsa det, de trengte å se mammaen sin. Se med egen øyne at jeg var der, den samme som før jeg ble syk. Bare litt mer sliten. Og mannen brukte tid før han kom å forklarte at de måtte kle på seg gule frakker, munnbind og hansker, for å unngå smitte. Han forklarte at selv om de ville klemme, måtte det vente. Og jeg lærte dem at også å holde i handen selv om det er hansker mellom kan være en klem. Og de fikk spørre, om alle de små og store spørsmålene de hadde. En lurte på hvorfor fjernkontrollen ikke virket og den andre ville vite hva jeg fikk inn i armen.
Fine, tøffe guttene!
Jeg tror at ærlighet er tingen, jeg tror at jo mer vi viser av hvordan livet er, jo mer rustet blir barna til å takle disse vanskelige situasjonene. Og jo mer kunnskap vi gir dem, jo lettere blir det. For selv om det er umulig å unngå stress når slike ting oppstår, kan vi i alle fall gjøre det lettere for dem. Og for oss som ler mye og finner glede i små ting, har galgenhumor vært en fin ting. Også for ungene. Alt blir litt mindre farlig når du putter på smil og glede over små ting. Det er viktig å snakke om disse tingene, særlig i ettertid. Og mens alt står på, send et vink til skolen, til barnehagen, for barna endrer ofte adferd, kanskje den voksne de møter på dagen kan ta en prat med dem, kanskje det blir sett mellom fingrene på litt dårlig oppførsel. For vi kan ikke forvente at barna ikke blir preget. Vi river jo fra dem det tryggeste i verden, og det må de få lov å vise. Men vi kan gjøre det lettere for dem, med å gi dem informasjon og med å møte dem med omtanke.
Så om du så mannen ta bilder av meg på akutten når jeg vred meg i smerter mellom sengebytte, så var det for at barna skulle få se nøyaktig hva som hendte. Det var jeg som ba om det, for jeg vet at det er så mye lettere å forstå når du har et bilde å vise.
Så folkens, snakk med dine barn om at også mamma og pappa kan bli satt ut av spill. Snakk med dem om hvor bra det er at vi har sykehus, lær dem at det ikke er skummelt. For kanskje det hjelper dem litt den dagen krisen oppstår. Vær ærlig og la dem få innblikk i det du går gjennom, for det trenger dem. Om det er fysisk eller psykisk har ikke noe å si, de trenger å vite hva som hender. «Mamma har vondt i tankene sine eller mamma har ondt i magen sin og må fra hjelp fra legene. Tenk så bra at det går an!» Jeg er ganske sikker på at fagfolk er enige i at ærlighet er riktig vei å gå. Jeg har ingen utdannelse som sier at dette er rett, og det eneste jeg kan støtte meg til er min egen erfaring ut fra hvordan mine barn har det.
“Skal aldri slippe mamma mer!” tenkte lillemor en god stund, før hun igjen stolte på at jeg var hjemme når hun kom fra barnehagen.
Og husk, aldri lov noe du ikke kan holde! Som en annen uheldigmamma sa:“Aldri lov nåkka du ikke kan holde. «Mamma må aldri på sukehus igjen, mamma e frisk no!» e livsfarlig. «Det kan godt hende mamma må på sykehuset igjen, men da e mamma bra heldig som kan få hjelp også må vi gjøre det beste ut av situasjonen»” Du kan aldri vite hvordan livet blir foran deg.
Lillemor elsker puppen, men lillemor kan ikke få den når hun vil. Mamma er syk å må ha medisin hun ikke skal ha. Så inntaket av mammamelk må begrenses. Og det er krise, hun tilsynelatende dør hver eneste gang hun får nei. Hun slenger seg ned å hyler det hun klarer. Hun ser seg rundt på alle som er tilstede å slår ut med armene, å sukker frustrert. “Ser dere hva hun gjør, ser dere at hun nekter meg?!”. Og så yler hun videre, så høyt at vi sikkert forstyrre hele nabolaget! Å det til tross for vegger av snø rundt husene som demper lyden litt…
Og jeg tenkte at to uker med det her skal gå bra, det må vi bare takle! For alle sa jo at det går seg til da!
Men ingen regel uten unntak. Datteren i huset er ikke som alle andre, og ukene går. Hun dør fortsatt like mye, hver eneste gang hun får nei, og det er ikke antydning til bedring. Hun hyler og hyler og hyler og hyler! Og mammahjerte slites i tusen biter! Kunne hun ikke vært bare litt som andre i dette tilfellet, og godtatt at mamma har styringsrett. Greit nok at det er fint at barna har egen vilje, men akkurat her kunne den vært litt mindre sterk.
Vel, om jeg hadde holdt meg frisk hadde vi ikke begrenset ammingen, for det hadde jeg ikke orket. For det er mer arbeid å avvenne, enn å faktisk fortsette. Og det er ikke uten grunn at det anbefales amming til barnet er 2år. Å gå gjennom denne terroren hadde vi klart oss uten. For vi går for de lette løsningene, som også betyr mer nattesøvn…
Teorien om at barna sover bedre når puppen blir borte får meg til å frese, for den stemmer ikke her i huset. Pupp = søvn, nei = høylytt nattevåk!
Og den desperate jakten etter en bamse, et teppe, en koseklut eller sen sutt fortsetter. For vi har prøvd bamser i alle fasonger, gulpekluter, en liten hard plasthund, hundre forskjellige sutter og et par sko. Ett eller annet som kan bytte plass med “titten”. Men ingen ting duger, og den bestemte lille tulla fortsetter å skule på oss der i står å holder oss for ørene mens vi griner av frustrasjon når hun kjefter på oss for dårlig foreldre oppførsel.
Det blir spennende å se hvem som gir seg først…100kroner på at så fort jeg kan legge bort pillene ender vi opp med fri bar.
Her ser dere bildet av pappaen som ikke knytter bånd til barnet sitt, fordi han ikke kunne ta sin del av foreldrepermisjon.
Han som bare var hjemme 133 av 168timer i løpet av en uke.
Han som passet på at mamma fikk både frokost, lunsj, middag, kvelds og mellommåltider der hun var lenket til sofaen med puppen fremme det første året, både dag og natt. Fordi amming som hovednæring anbefales hele det første leveåret. Han gjorde det så mamma skulle takle den krevnde jobben det er, fordi amming er et fellesprosjekt. Nettop fordi babyen er et fellesprosjekt, et sterkt ønske vi begge hadde. En glede vi deler, et felles mål i livet. En jobb som krever mye av oss, på ulike måter. Vi er biologisk forskjellige, men er likestilt i familielivet.
Mamma bytter dekk på bilen, pappa tar oppvasken. Mamma vasker klær, pappa bruker snøfresen. Mamma henger opp den nye hylla, pappa lager middag. Mamma leser lekser, pappa drar på fotballtrening. Vi fordeler likt, ut fra hver våre forutsetninger. En rettferdig fordeling hvor begge slipper til og tar sin del av kaka.
Men når det kommer til våre barns første år skal vi ikke kunne bestemme fordelingen selv. Da er plutselig mor redusert til en hylende, krevende og nevrotisk kvinne som nekter far å slippe til hele døgnet. Far reduseres til en evneveik tøffel uten hjernekapasitet til å ha egene meninger. En tøffel som bare er tilstede 7timer om dagen, å vaser rundt som han ønsker resterende timer, langt unna familien sin. Så staten skal pålegge oss hva som er rett for vår familie, selv om det ikke passe oss.
Og den det går ut over er barnet, den nyfødte som er helt avhengig av mors og fars fornuftige valg for å få den beste starten i livet. Men nå skal mor og far miste muligheten til dette, og den værste konsekvensen er en baby i barnehage ved 7mnd. Eller en baby på 7mnd som sendes fra armer til armen uten faste rutiner, fordi mor og far blir tvunget inn i en ording som ikke fungerer. For mange er redusert inntekt og permisjon uten lønn en umulighet. Vi har et klasseskille i Norge som bare blir større og større.
La foreldre velge selv, vi er alle ulike og har ulike behov. Hos noen fungerer det utmerket at far er hjemme med barnet, hos andre igjen er det mor som er hovedomsorgsperson. Noen mødre er klare for jobb etter 6uker, andre igjen etter 9mnd. Det er ingen fasit, og derfor trenger vi en ordning som omfatter alle, ikke bare en liten brøkdel. Dette bør være en kamp for barnets beste, ikke for likestilling. To likestilte moderne foreldre vet hva som er best for deres barn og trenger ikke dikteres av staten.
Du var heldig lille venn, som fikk sove på puppen når du ønsket. Du var heldig som fikk lære deg å spise helt i ditt eget tempo, uten stress. Du var heldig som fikk ha din trygge mamma der når du kom inn i den skumle tiden hvor du lærte at vi kan bli borte. Du som ikke fant trøst i hverken sutt eller bamse. Du var heldig som hadde en pappa som ikke kunne være hjemme med deg. Tenk det, at vi føler oss heldige for at helsen hans sier stopp og nei. For om mamma måtte dratt på jobb tidligere måtte vi presset deg til fast føde før du var klar. Ikke ville du ha morsmelkerstatning og heller ikke mammamelk på flaske. Og voksenmat var bare til for å smake på, ikke bli mett av. Du ville fått enda mere mageknipe og den viktige trøsten puppen er ville ikke vært der når du tengte den. Den skulle nemlig vært på jobb, selv om du trengte den mye mer en samfunnet!
Og vet du hva, selv om pappa ikke var hjemme på dagen det første året ditt, så er du nå like knyttet til han som til mor… Han var der resten av døgnet som hjelp, trygghet å støtte. Mamma og pappa er forskjellige og vi bidrar hver med vårt uten at det er feil. Gi alle familier mulighet til å velge det som er rett for dem, vi er alle ulike individer og fortjener valgfrihet!
Permisjonsordningen i norge er bra, men ikke for alle. Målet må være barnets beste, ikke feilslått likestilling. La oss få den beste ordningen som lar familien bestemme hva som er best for dem selv, så kan vi virkelig skryte av at vi har verdens beste ordning!
Advarsel! Dette innlegget inneholder ekstra mye klaging og sutring, men jeg har fått flere spørsmål om hvordan jeg egentlig har det nå. Siden jeg ikke er på jobb, og klager regelmessig over dårlig form på snapen min. Om du mener at man ikke skal skrive om hvordan livet faktisk er bør du holde deg unna denne bloggen, for jeg liker å dele av livet mitt selv på dårlige dager! Så les videre på eget ansvar!
Nei, jeg har det ikke bra.
Jeg levde i den troen at når jeg først kom meg gjennom de to første ukene med salmonella skulle alt gå seg til, men her sitter jeg altså 2måneder etterpå og lurer på hva som har angrepet innsiden min. Det kjennes i alle fall ut som at alt i magen blir rotert rundt daglig, ristet, vasket, kokt og slått. Jeg har faktisk ikke ord som beskriver det godt nok, for det stikker og verker. Og jeg pines langsomt. Så mine fiender kan godte seg nå…
Vel, ny prøver viser at den alvorlige infeksjon jeg har vært gjennom, eller går gjennom må jeg vel si, ikke er over. De små idiotiske husokkupantene av noen bakterier klorer seg fast. Og jeg lurer veldig på om immunforsvaret mitt har tatt lang ferie. Nå er det ærlig talt på tide at det tar fatt på jobben med å rydde opp, ellers sender jeg inn oppsigelsen! Tarmen er betent og som kjent kan betennelse gi store smerter.
Og det eneste jeg kan gjøre er å smøre meg med tålmodighet. Men det er ærlig talt ikke lett. For når du liker å være i bevegelse føles sofaen som et fengsel. Jeg føler at veggene krymper rundt meg og jeg føler meg håpløs som ikke klarer enkle oppgaver i hjemmet.
Jeg eier ikke energi, og det er helt idiotisk hvor sliten jeg blir av å dra en tur på butikken. På formen min skulle man tro at jeg hadde løpt maraton etter en uke med søvnmangel, men jeg har altså gått innom tre butikker.
Som mamma føles det ekstremt sårt å ikke kunne være så tilstede som jeg alltid har vært. Møkkabakterie! Så sammen med mageverk, bekymring for lav kroppsvekt og skrekk over hvor mye medisin jeg må ta har jeg en gnagende følelse av dårlig samvittighet. For den stakkars mannen jeg bor sammen med må kjøre skuta alene, og denne skuten drar rett til helvete for det meste. Så det er en absolutt fordel at vi holder roret sammen. Han er heldigvis en strek mann, men hvor lenge holder han?! For ikke bare har vi det alle andre normale familier har, men vi har også ekstra nattevåk og ekstra bekymringer for mellomste. Han har det vondt for tiden, og det er tøft å ikke kunne trylle bort smertene hans. Stakkars fine gutten vår, tøff som toget men så uendelig sårbar.
Vi er vel på vei inn i den boblen vi var i når vi fikk mellomste. Vi går bort fra å leve, til å eksistere. Vi gjør det som er viktig og nødvendig, og alt annet må vente. Og det er trist, for vi har jo akkurat klart å jobbe oss ut av denne. Endelig hadde vi litt overskudd som kunne brukes på å være sosial, endelig klarte vi litt ekstra sprell og så får vi denne typen snublefot mot oss.
Vel, det er bare å bite tennene sammen. Men jeg skal innrømme at jeg er drit lei og synes det er ganske så kjipt at vi ikke kan få litt pause.
Så når jeg omsider blir frisk skal det feires. Jeg tror sannelig at vi skal skaffe oss barnevakt til lillemor for første gang og ta oss en tur bort! Bare jeg og mannen. SÅ kan vi sove lenge, sammen! Det skal bli fint. Og tar jeg helt av på den romantiske fronten kan vi jo slå til å gå ut å spise sammen.
Om du vil følge vår kanskje ikke så veldig spennende hverdag finner du meg på snapp som Yvonne Jensen. Den prøver jeg å oppdatere hver dag.
Da er endelig hverdagen her, tenkte lillemor når hun klappet i hendene og danset rundt på gulvet onsdag morgen. Hun hadde akkurat fått nyheten om at det var tid for barnehage igjen, når hun omsider valgte å krype ut av senga klokken 07:56, uthvilt og i et strålende humør. Så bra at hun skravlet uten stopp når hun gjorde nr1 og nr2 på potten, som rutinen er hver dag hun vekker oss. Om ikke foreldrene var så late, hadde hun nok sluttet med bleier for lenge siden. Men hvem i alle dager er det som vil ha en liten 1åring bleiefri når det ikke finnes do over alt, og du bruker vinterklær 9mnd av året? Vel, vi ser i alle fall litt for mange utfordringer der, så det får vente til våren når hun nærmer seg 2år. Det får da være måte på hvor tidlig hun skal gjøre alt, noe får hun vente med.
Men i alle fall, hun var i strålende slag denne dagen. Og hun formelig strålte der jeg vagget rundt etter henne for å prøve å feste et strikk i løvemanken jeg omsider hadde klart å greie med hjelp av remedier man egentlig ikke trenger før man runder tenårene og blir over gjennomsnittet opptatt av hår og utseende. (Puh, DET var en lang setning!) Hun sprang rundt som den villkatten hun er, men vrælende av latter og glede.
Og det var ikke før vi nevnte ordet barnehage at hun gikk med på klesbytte, for hun vil gjerne gå i nattklær hele dagen som brødrene. Og jeg har en anelse om at det kan være gener utdelt fra meg selv som er årsak, for jeg minnes varme sommerdager der jeg tasset rundt barfot i nattkjole hele døgnet. Mulig jeg var ute på natten for jeg husker sol, men mistenker at min mor ville satt en effektiv stopper for den slags utflukter.Og det er vel sjeldent så varmt her i nord at det er særlig behagelig å være lettkledd ute, til tross for midnattssolen.
Vel, tilbake til den lille dukka vår, som ble så ufattelig glad for beskjeden om hvor hun skulle at hun klappet i hendene. Hun ble faktisk like glad som hun ble for lekehunden som bjeffer på oss hørselproblemer, og går av seg selv. Og hun var snar å sprige i gangen for å finne frem klær. For tenk at den uansvarlige moren ikke hadde pakket noen ting, så hun dro frem både støvler, to lag ullklær, lue og 1vott. Hun liker ikke vottene, så det var nok tilfeldig at hun plukket den med seg.
Men så var det storebror da, som hadde enda en dag med fri. Vi kunne jo ikke dra noen plass før han var stått opp. Og med det samme vi utrykte de ordene, fikk føttene fart. De gikk som trommestikker der hun stormet til romdøren, slengte den opp og brølte brorens navn. Ja jeg tror faktisk hun vekket resten av nabolaget også! Jeg fikk i alle fall pipelyd i ørene. Hun strålte av stolthet, tenk at hun fikk vekke storebror! Det er stas det, ingen ting er så gøy som det. Og selv om hun var litt skuffet over at aller største bror ikke var der, så gikk det greit.
Så det var bare å raske sammen klærne, kaste på oss klær og få henne avgårde. For det er ingen tvil om at hun synes julen har vært litt for lang. Og det er en god følelse å vite at hun har det så godt i barnehagen at hun savner den mens hun er borte. Det er ingen tvil om at den viltre lille tulla vår har det bra på dagen når vi ikke er sammen med henne!
Vi trives med hverdagen, selv om den kan inneholde mange strevsomme dager, lite søvn og kjedelige rutiner. Men for oss som har litt ekstra å pjuske med, så er rutiner det aller beste.
Vi kunne stilt med egen tv-serie, en med mye heftig drama. Vi hadde faktisk klart å fylle en sesong uten problem, og jeg tror faktisk det ville vært så mange dramatiske situasjoner at noe måtte klippes bort, i fare for rykter om at vi fulgte et oppdiktet manus.
Jeg skulle ramse opp alt som hadde gått galt i år, sånn av litt større ting. Men innså rimelig kjapt at jeg har glemt halvparten. Ikke for at hukommelsen min er så dårlig selv om jeg drar på årene, men fordi den ene tingen har blitt avløst av den andre.
2018 er vel året vi har brukt mest penger, ufrivillig. Det året vi virkelig har revet oss i håret, og lurt på hvordan vi skulle takle morgendagen uten å skule på naboene og de som går lykkelige forbi med hjerter i øynene og svære glis klistret på seg. Takk og pris for de 2-3 Flaksloddene vi har vunnet den enorme sum av 25kroner på.
Det er også året hvor min bedre halvdel nok en gang ble forsøkt svindlet, hvor et krav på en idiotisk høy sum dumpet ned i postkassen. Hvor jeg fikk vondt i magen, og hadde mest lyst å grine. Et krav datert tilbake i tid, uten rot i virkeligheten. Heldigvis. Men stresset blir ikke noe mindre av den grunn. En stor og viktig konvolutt fra namsmannen som dumper i postkassen en fredag ettermiddag er ikke noe gøy. For det betyr mange, lange dager før man får sjekket ut hva dette er, fordi det jævla kontoret bare har åpent et par timer i uke. Fuck staten og alle innsparingene liksom… Det er bare en ting å si, jævla mannskit!
Så har ting rundt oss ramlet sammen bare vi pustet på dem, campingvogna, bilen og stort og smått inne. Ja og det var ikke slik at forsikringsselskapet skulle gi oss en lett hverdag, så der sender vi brev frem og tilbake enda. Det hadde vært fint å bare måtte betale 4000kr, og ikke 16000. Det er nemlig ikke en ytre påkjenning når kroken knekker når vi drar campingvogn. (Må altså lære meg hva en ytre påkjenning er, for min definisjon er tydeligvis på villspor!) Nå håper vi bare på medhold fra finans klagenemnden! Det hadde vært kjekt om den summen kunne dekt den jævla lykta på bilen som gjør at vi ikke består eu-kontrollen…for ikke snakk om de nye vinterdekkene vi må kjøpe. Vi snakker om små margin før vi er på ulovlig mønsterdybde. Ja og sannelig gikk noen flere småting til faens på vogna, som må byttes før en eventuell ferietur til sommeren.
Vel, vel sommerferien i år ble avlyst, for så å reddet igjen. Vi fikk tre magiske uker sammen i storbyen, men sol og varme. Vi fikk hjelp, fra uventet hold! For det sier seg selv at vi ikke kunne prioritere ferie når pengene flagret ut av fingrene våre fortere enn de kom inn. Følelsen når du betaler den ene etter den andre regningen med hardt oppsparte midler er grusom. Jeg blir sur bare jeg tenker på det, penger som skulle gå til hus en gang i fremtiden.
I tillegg har minstemor vært i dårlig form, runde på runde med ørebetennelse, manglende matlyst, tette lunger og dårlig form er hverdagskost. Hun snorker som et uvær, og vi venter på time på sykehuset for ny sjekk. Hun var vist ikke plaget med bare gulping. (For det var akkurat det vi drømte om ja…) Vi kan ikke lage friske barn nei, det blir for enkelt. La oss plage de stakkars barna til de to raringene som sitter i hver sin ende av sofaen, ler sammen og ser på hver sin film. Vi var vist litt for lykkelige sammen kanskje…
TAKK OG PRIS for at lillemor ikke har de samme plagene som broren, hun har ikke smerter som han og hun sover relativt godt til tross for mange plager på natten med både tett nese, hoste og tetthet. Det holder at storebror er dårlig, og dessverre har han hatt en tøff periode i vinter. Det river i hjerte når vi ser han plages, og ord kan ikke beskrive hvor vondt det var når jeg ble syk, og han fikk en ekstra bekymring. Fine, gode gutten vår. Han som har hatt det tøft hele livet, han som også har fått oppleve hvor vonde andre barn kan være mot han. Han har heldigvis mange gode venner og han er heldigvis en tøff gutt. Men det siste året har jeg virkelig fundert på hva som er galt med dagens skolesituasjon for småtassene våre.
Storebror på sin side klarer seg fint uten noe større sykdom, og med unntak av et betent sår på leggen har han klart seg bra. Takk og pris for at vi kan kose oss med en tenåring i hus, med humørsvingninger og beskyldninger om hvor fryktelige vi kan være. Og det skal jeg nok skrive mer om, i det nye året jeg ikke har tenkt å legge i glemmeboken! Livet som tenåringsmor snakkes for lite om, det er en fin tid, men det er når jeg blir å få grå hår!
Så var det meg da, jeg som heller ikke klarer å oppføre meg. Drar på meg en veldig sjelden form for salmonella i Norge, blir dødsyk og sjekker inn på sykehuset. Ikke noe jentetur med hotell, fyll og shopping nei. Jeg gikk for utallige liter intravenøs veske, 5-6-7typer antibiotika, en grusom seng, isolasjon og magesmerter fra helvete. Kroppen min har forfalt, og alle kiloen jeg hadde limt fast etter svangerskapet er borte. Bittert, for jeg vet hvor mye som skal til før jeg legger på meg. Det er faktisk så ille at jeg regnes som kritisk undervektig, så det var heldigvis ikke noe problem å få resept på ernæringsdrikker dekket av staten. Der går nok siste rest av skattepenger ja, for det ser ut til at vi skal bruke opp alt vi betaler inn selv!) Det tok faktisk under en uke å få vedtaket fra HELFO på de små søte begrene med gift jeg tryller i meg! (Som om noen vil misbruke den ordningen, de smaker en blanding av maling, gammel fløte og parfyme. Så det skulle da ikke være nødvendig med ekstra godkjenning liksom. ) Vel, formen min kommer seg sakte men sikkert, men du kan trygt si at det har vært et tøft år. Og det går nok enda en stund ut i det nye året før jeg er helt på føttene igjen.
Men 2018 har gitt oss mange små fine øyeblikk sammen med tre fantastiske barn, vi har blitt enda mer sikre på at vi takler hva det enn måtte være og vi har funnet ut at vi klarer alt vi vil. Jeg har til og med lært meg og overse sokkene mannen legger midt på stuegulvet. Og jeg setter inn i oppvaskmaskin ca hver 14dag. Ikke dårlig bare det!
Nå står 2019 for døren, og dette blir et år med mange valg. Mannen har siste innspurt på studiet sitt, og når han er ferdig er det på tide å bestemme hvordan retning vi tar. Spennende og skummelt på samme tid.
Og som om ikke jeg hadde nok fra før av på hjemmebane, kjører jeg på med kveldsskole så jeg skal få meg en relevant tittel når det kommer til kontorarbeid. For jeg er omsorgsarbeider, og så lenge hjemmesituasjon vår er som den er, kan jeg aldri jobbe turnus. Så om vi må flytte fra byen, må jeg ha noe annet å gjøre. Selv om jeg helst vil ha den jobben jeg har i dag. Men det får fremtiden bestemme. Men nå trenger vi at både jeg og mannen jobber, så får han ikke jobb her stikker vi en annen plass. Helst en plass der det er lang sommer, kort vei til Sverige og nært en stor flyplass!
Vi tar den på strak arm, uansett hva som kommer! (Eller, Salmonella nekter jeg å få en gang til! Jeg unner ikke min værste fiende den der faenskapen…)
Så var tiden her igjen, den magiske førjulstiden som brukes til å kritisere andre høylytt for at vi ikke gjør alt identisk. Og da snakker jeg særlig om adventskalendere og det gnålet som er om at vi skaper utakknemlige barn som får søppel ingen bryr seg om i hopetall, før den store dagen 24 desember. Men jeg kjenner meg ærlig talt ikke igjen i dette, for mine barn er da mer en takknemlige for de små pakkene de bruker å få. Vi har det faktisk riktig så trivelig hver morgen når vi alle er samlet og åpner en liten pakke. Vi er spente og vi gleder oss, og teller ned til julen som for oss handler om trygghet og kjærlighet i den lille familien vår. Til og med den morgengretne moren og og eldstesønn i huset smiler, og vi åpner alle på tur. Selv far som hater julen samler seg sammen med oss, og smiler når han ser gleden til de tre små som tripper forventningsfulle rundt.
Hva bryr det naboen at jeg strekker ut julegaven på julaften til 24 små pakker jeg omhyggelig har valgt ut basert på mine barns og ikke minst mine foreldres interesser. Jeg bruker ikke mer penger enn vi har, men jeg bruker tid, kreativitet og omtanke! Jeg lager gaver jeg tror de vil ha nytte av og gaver jeg tror vil bli brukt. Jeg pakker inn kule sokker, en nydelig kjole, hårpynt, småbiler og reflekser. Ting vi uansett bruker i hverdagen vår. Så hvorfor får naboen tannpine av det, må han gjøre det samme? Skal jeg hyle ut at han er en dårlig mann som henger ut juleneket til småfuglene og legger ut et bilde av det på Facebook. Forstår han ikke at fuglene blir bortskjemte, og at snøen som gjør bilde vakkert skaper et falsk bilde av hverdagen?
Jeg baker ikke, og en bakeseanse med mine barn i juletiden blir langt fra noe koselig opplevelse for noen av oss. Skal jeg da nekte alle andre å gjøre dette fordi jeg blir svett, sint og stressa av tanken. Jag har ikke vener til å bake, og skal jeg gjøre det må jeg gjøre det alene for at resultatet skal bli spisende. Jeg ikke ønsker heller ikke stappe mer en høyst nødvendig av søtsaker i barna i desember, for jeg vet at de får mer enn nok av det i romjulen og rundt omkring på besøk. Men er det feil at andre skal gjøre det, vet ikke de hva som passer deres familie best?
Mor holder seg bak kamera, noen andre tar seg av bakegleden! Selv om du ser et bilde av en ting, betyr det ikke at det bare er idyll bak bilde. Og det betyr heller ikke at du skal skape den samme idyllen, om det ikke passer for deg.
Jeg er nok litt rar der, jeg synes det er koselig at andre gjør ting sammen med sine barn, for selv om det ikke er mine barn føles det godt å vite at de har tygge voksene som velger å bruke tiden sin på dem. Det er nok av de barna som bare opplever usikkerhet og som gruer seg til 1desember.
Jeg blir temmelig frustrert når mennesker som velger å bruke tiden sin på andre ting en meg, kritiserer mine tradisjoner som gir mine barn gode minner. Vi må huske at vi alle har ulike utgangspunkt, og velger det som er best for vår familie. Om dine barn er utakknemlige for små gaver, så ikke gi dem det. Men pålegg nå ikke alle andre barn å være det samme.
Det er kanskje på tide å huske at vi alle er unike individer, og før vi dømmer noen andre kan vi jo se på den samla summen av hva vi gjør og hvordan barna våre vil huske det.
Trøtt, forventningsfull og spent på alles vegne. Pakke til lillemor for brødrenes skyld, fordi de ønsker at hun skal oppleve samme gleden som de har. Et ekte bilde fra en morgen hos oss, et bilde jeg vanligvis ikke deler. Men som illustrerer hva kalenderen betyr for vår familie.
Og om det er slik at et bilde av en pakkekalender skaper så mye stress hos andre, må vi også forby bakebilder, folk som hogger eget juletre, de som setter ut julenek og de som gjør aktiviteter istedenfor gaver. For ikke snakke om slutte å legge ut bilder av hva den der rampenissen gjør, selv om de er supermorsomme. Om vi hadde brukt litt mer tid på å glede oss over andres glede, istedenfor å sure og klage over hva vi selv gjør, ville vi fått det bedre med oss selv.
I år blir det ferdigkjøpt kalender til 2 av barna, jeg ble syk midt i forberedelsestiden, men de er såre fornøyde uansett og gleder seg like mye til 1desember som tidligere år. Vi har nemlig lært dem opp til å ta hensyn til andre mennesker, så at mor ble syk fremkaller ikke raseriutbrudd og krampetrekninger her i huset. De godtar det uten problem, og gleder seg heller til å prøve noe nytt.
Og til sist kan jeg bare tilføye at selv om jeg blogger får jeg ikke betalt for å fremme kalendere. Og det er ikke en eneste sponset gave i våre pakker. Så spar deg for gnåling om at jeg skaper et falsk bilde som ikke andre har råd til. (Tipper de fleste må kjøpe sokker til barna sine uansett, forskjellen er om de kjøper dem med morsomme figurer og legger i en kalender, eller om de gir dem uten noe om og men.)
Ha en flott førjulstid, uansett hva du velger å bruke den til. Det viktigste er at du tar vare på barna dine på en god og trygg måte.
