Kjære leser, hold deg fast, for i dag poster jeg et meget imponerende innlegg. (Ehm…) Etter mange spørsmål om jeg kunne legge ut “dagens antrekk” har jeg gjort en stor innsats med å overale min bedre halvdel til en aldri så liten fotografering. (Når jeg lovet at jeg ikke skulle mase om husarbeid resten av dagen, gikk han til slutt med på det!) Legg foresten merke til mengden snø som enda er igjen, så om jeg skulle få lyst til å bruke skiene, kan jeg går rundt i egen hage! Jeg kan vel egentlig ikke skryte av de helt store forberedelsene, men jeg har fått forståelse av at disse bildene skal være av dagens bekledning, å da er det jo ikke så farlig?!! (Tror kanskje jeg hadde hatt godt av en tur på solarium og en makeover, men det ser dårlig ut!)
Dagens bekledning består av en godt brukt joggebukse som er utrolig behagelig, og nøye plukket ut av klesskapet. (Den lå med andre ord øverst!) Genseren er 2dags bruk, og utrolig nok overlevde den dagen i går uten å få noen form for flekker! (Veldig godt gjort når jeg omgåes barn.) Sjalet jeg har surret rundt halsen var stort sett bare tilfeldig, og lå på ganggulvet når jeg tasset ut døren.
Siden det ikke er direkte sommer i Tromsø, må de tykke og varme ullsokkan være på plass, og de er så store at de enste skoene som passer er “balsfjordbotsan” mine. Men så har jeg jo hørt at høye hæler er et must, så da må jo disse falle i smak…(Ifølge min bedre halvdel så er dette typisk sko som brukes i balsfjorden, og det burde han vite litt om siden han tross alt har sine røtter derfra, blandt annet.) Når du bruker denne typen sko er det ekstremt viktig at du har sokkene/lestene godt trekt over buksen din, evt en bukse som er alt for kort!
Håret er nøye ordnet, og vasket til ære for bildene. (Dere kan i alle fall tro dette, selv om jeg vasket det fordi noen hadde gitt meg en klem med syltetøy på kjøpet og jeg ikke orket bruke hårføner. Jeg har ikke tålmodighet til å stå foran speilet over lenger tid, og siden jeg har fått utdelt hår for to stykker så tar det usannsynlig lang tid å tørke det.)
Så dette er altså meg på en helt vanlig dag, og mest sannsynlig slik du vil møte meg på min vei.
(Utenom skoene, de er livsfarlige om jeg skal bevege meg over større områder, så har vanligvis på meg joggesko…)
Siden jeg føler at jeg faktisk må sjekke opp «fakta» før jeg utaler meg om en ting, satt jeg og så på programmet som omhandler små jenter som dalles opp for å være med i konkurranse om hvem som er finest og flinkest. Og jeg må si at jeg var kvalm etter de første fem minuttene, hadde mest lyst til å slå av TVen.
Hva er det som feiler et menneske som kun ønsker seg en jente, og sier i full offentlighet at om hun ikke fikk det, ville hun blitt psykisk syk? OG at hun ønsket seg denne jenten så hun kunne melde henne på disse konkurransene. Hva vil de resterende guttene hun har fra før føle når de hører mammaen si slikt? Det kan umulig være et sunt miljø å vokse opp i.
Så kommer de innom forberedelsene, og jeg sitter her med åpen munn. I mine øyne er det barnemishandling å VOKSE hårene av et barn, og når du ser den stakkars jenta som hyler av skrekk får jeg ondt i meg. Skal dette være underholdning? For meg ser det mer ut som barnemishandling, og jeg synes overhode ikke dette er noe som burde sendes på TV. Mødre som gjør dette mot barna sine burde heller få seg en real omgang juling. (Og det er ikke ofte jeg føler for å yte vold mot andre…)
(Bildet er hentet fra google)
Små babyer farges med brunfarge så de skal se «best mulig» ut foran disse konkurransene, og jeg lurer veldig på hvem det er som bestemmer at barna er fine når de ser ut som de er smurt inn i skokrem og så overspaklet at de ikke kan bevege ansiktet? For meg er barn fine når de er naturlige, med håret til alle kanter og en tann som mangler i munnen. Ikke når de har en enorm parykk som gjør at hode ser ut som det er tre ganger større en resten av kroppen og løstenner som stikker ut av munnen. Stakkars barn som vokser opp med dette presset over seg, de kommer aldri til å få noe normalt forhold til hva ekte skjønnhet er. Barn skal ikke se ut som dukker, de skal se levende ut.
Og det skal lite hjernekapasitet til for å forstå at de fleste mødrene gjør dette for egene del, og ikke for barna sin. Hvordan 6månder gammel baby ønsker selv å være med i en missekonkurranse? De stresser rundt og flere bruker beroligende medisiner før konkuransene, og jeg stiller et stort spørsmålsteng med miljøet disse barna vokser opp i. Mødrene glemmer helt barna, og tvinger dem til å være en kunstig framstilling av hva som er vakkert i et samfunn. (Og jeg er veldig glad for at vi ikke er like hysteriske her i nroge, men jeg er redd for at utviklingen går den veien uansett!) Og når jeg ser de sier disse tingene så alle kan høre, hva gjør de når kamera er pakket ned og de fremmede folkene er ute av huset? Som regel prøver vi alltid å gjøre vårt beste, og framstiller oss så ordentlig som mulig når vi skal sees av andre.
Og istendenfor å trøste barna når de gjør feil, kjefter mødrene og bryter ned det lille selvbilde disse jentene har. De blir sure og oppfører seg som trassige treåringer når barna ikke vinner, istedenfor å lære dem at det viktigste er å delta og gjøre sitt beste. Eller å faktisk ta barnet på fanget og gi det omsorg når det er lei seg og skuffet over at det ikke nådde til toppen.
(Bildet er hentet fra google.)
Disse konkuransene skulle vært ulovlige, for ingen barn fortjener stresset og presset som oppstår i forbindelse med dem. Hvor er det blitt av verdiene om at barn skal være barn, og ikke utstillingsdukker? At barn skal gå i klær som gir dem muligheten til å utfolde seg selv, og ikke minst leve. At de skal kunne ha en flekk her og der uten at det har noe å si i forhold til om de er fine eller ikke. Og hvorfor skal vi gjøre veldig små barn til voksene? Det er så utrolig feil, og jeg kan ikke forstå hvorfor norske TVkanaler sender dette? Vi burde holde oss for gode til å underholde oss med denne typen programmer, og jeg kan love deg at jeg ikke kommer til å se flere episoder.
Etter ei natt med nesten ingen søvn var det godt å synke ned på sofaen å få seg noen sårt trengte timer med hvile. Men desverre sitter jeg alltid med en enorm skyldfølelse når jeg leverer minstemann i barnehagen etter en slik natt, for jeg vet at han også er sliten. Det river i hjerte, og den dumme tanken om at jeg er en egoistisk mor lurer seg inn i hode mitt. Selv om jeg vet at han tåler søvnmangelen godt, så vet jeg at det blir en vanskelig ettermiddag for han. Han gråter og blir utilpass. Men han får uansett ikke sove noe mer på dagtid enn på natten, så om han var hjemme ville det ikke gjort den store forskjellen.
I en god periode sover han ca 6timer sammenhengende om natten, ikke mye for en 3åring. Men det er mye i forhold til hvor mye han sov når han var mindre, er det veldig mye. Til å starte med prøvde vi alle de flotte og fine søvnrådene som finnes, uten noe som helst form for endring i lilleskattens sovemønster. Og i grunnen er det jo ikke rart, for smertene blir ikke mindre av at han legges tidligere, sover i egen seng på eget rom, ikke snakkes til om natten osv.
For å overleve lar vi han komme å sove i vår seng om natten, mest fordi vi trenger de få timene med søvn vi kan få. Og selv om kvaliteten blir dårligere med en urolig liten gutt i sengen, er det bedre en ingen ting i det hele tatt. Og han våkner like ofte uansett hvor han sover, alt etter som hvor mye smerter han har. Men vi legger han alltid i sin egen seng om kvelden, og det er aldri noe problem å få han til å sove. Han er den typen unge som liker å sove, og sier “takk mamma” når vi sier det er leggetid. Men han får aldri fred til å sove i ro hele natten, og de få gangene dette har hendt har vi blitt bekymret og våknet av den grunnen.
Han mer søvn etter at han startet på medisin, og det gjør at vi har en litt mer fornøyd og livsglad gutt sammen med oss. Så som regel sover han fra han legger seg til det er gått seks timer, for så å våkne opp flere ganger i løpet av resten av natten. Og som regel tar vi morgen veldig tidlig, for han orker ikke prøve å sove mer. Men det er mye bedre en de første to årene da han våknet en gang i timen, eller da han gikk våken i over et døgn, for så og sovne noen timer å våkne igjen. Gråten når han våknet var hjerteskjærende, og jeg gråt sammen med han mens han lå tett inntill meg og kastet på den lille kroppen. Hvor mange ganger ønsket jeg ikke å overta hans plager, slik at han skulle få sove som et lite barn fortjener. Rolig og avslappet gjennom natten.
Jeg er glad for at medisinene gjør dagene hans bedre, selv om jeg vet hva de kan gjøre med den lille kroppen i løpet av et langt liv. Men uten dem vil han ikke få nore ro, og det vil skade han like mye. Jeg håper vi en dag vil få et svar på hva som plager han, og ikke minst en behandling som kan hjelpe.
Heldigvis går vi mot sommer, og varmere tempratur ute. Da vet vi at han får det bedre og at smertene blir mindre. Så vi håper at denne sommeren blir fylt med varme dager.
Om vi hadde hatt muligheten skulle vi tatt han med til varmere strøk i løpet av vinteren, og gitt han en liten pause fra kulden og smertene som forterskes av den. For uansett hvor varmt vi har det inne og hvor mye ull han bruker blir han påvirket av kulden ute.
Jeg er så stolt av den fantastiske lille gutten min med det gode smilet og all den kjærligheten han gir til oss rundt seg, til tross for alt det vonde som hele tiden henger over han.
Det blir ikke mye plass i sengen til mamma og pappa, men hva gjør det om vi kan gi minstemann den omsorgen han trenger for å komme gjennom den tøffe natten?
Når jeg ser disse bildene blir jeg automatisk irritert, for hvorfor skal vi alltid skille mellom tynn og tykk? Jenten i seg selv har jeg ikke noe imot, alle er fine. Uavhengi av hvordan bmi de har og begge kampanjene kunne været gode, hadde det ikke vært for det enorme kroppsfokuset de legger på oss.
Men når vi kommer til teksten er det noe som skurrer, “real beauty campaign”, hvordan i helvete kan det være ekte skjønnhet når det kun involverer en gruppe jenter? Hva med oss andre, vi som er veldig tynne, eller dem som er større? Er ikke vi gode nok til å være med på bilde?
Og det andre bilde er ikke bedre, for om du skal ha noen til å elske kroppen sin så må du også inkludere alle de ulike formene og fasongene som er der ute.
Jeg er lei av at vi alltid skal fremheve en gruppe, hvorfor ikke ta alle med det samme? For uansett hvordan størrelse du har, vil det alltid være noen som synes din kropp er den beste i verden. Kan ikke samfunnet ta ansvar og vise at alle må få være den de er?
Og til alle dem som sier at jamen det finnes jo tusenvis av slike bilder av tynne jenter, så hva er problemet om det kommer et av tykker jenter?
Problemet er at vi bare endrer fokus, og skaper et urealistisk bilde som jenter skal leve etter.
Den dagen jeg ser et bilde der det er jenter i alle fasonger og høyder vil jeg være fornøyd, da har vi grunn til å feire. Men frem til da må vi desverre leve i en verden som ikke godtar et menneske for den personen de er, og dømmer det etter utseende.
Det hele starte en mørk og vindfull vinterkveld for noen år siden. Det skulle bli det første møte mellom meg og min fremtidige ektemann og livet mitt skulle ta en helt ny vei.
Men slik ble det altså ikke, for den utålmodige mannen kjørte fra meg. Han syntes ikke det var greit å stå å vente på to småtrege jenter som ikke klarte komme seg ut til avtalt tid. Så det jeg så av han den dagen var bare bakparten på bilen. Det skal sies at feilen i det hele var en kommunikasjonssvikt mellom mitt kjære søskenbarn og mannen.
Tiden gikk, og vi nærmet oss vår. Jeg og mitt kjære søskenbarn fant ut at det var på tide at jeg fikk oppleve Ikea, problemet var at ingen av oss kunne kjøre og ikea ligger 8timers kjøring ifra oss.
Tydeligvis hadde mannen litt dårlig samviktighet etter vinterkvelden, og sa ja til å kjøre. (Han hadde ikke opplevd oss sammen enda, og viste med andre ord ingenting om hvor hysterisk morsome vi er…) Han fikk en liten forsmak under bursdagsselskapet til mitt kjære søskenbarn, men nå var det for sent å trekke seg. Og han var egentlig bare veldig heldig som skulle få lov til å sitte 16timer i bil sammen med oss!
Vi avtalte at turen skulle bli en helg på våren, og vi skulle kjøre midt på natten så vi var framme ved åpningstid. Jeg og mitt kjære søskenbarn fant ut at vi måtte møte opp hos han en halv time etter stengetid på byen, og vi fant ut at den beste løsningen var en real fest før vi dro. Du kan tro at det ikke var mange som trodde oss når vi nektet å bli med på etterpåfest, og publiserte «vi ska kjøre til Ikea nu, så det kan vi ikke!».
Vi kom oss til leiligheten hans etter en litt svingete tur som inkl. nattmatt, blotting og folk som glemte å finne seg et rom. (Burde kanskje si at det IKKE var vi som viste hud…)
Etter et raskt klesbytte kom vi oss i bilen, og jeg tror at mannen egentlig angret seg. (Kan ha noe med finsingen vår å gjøre.) Men flaks for han så sovnet vi ganske umidelbart vi hadde pasert bygrensen, og sov store deler av veien. Men ettersom jeg var veldig tørst på kvelden, var formen redusert. Og mine taleevner var forsvunnet. Jeg kom med flere gullkorn i løpet av kjøreturen, og hørtes ikke ut som den skarpeste kniven i skuffen. Og hadde jeg vist at dette skulle bli min framtidige ektemann skulle jeg hørt etter mitt kjære søsken barn når hun sa «Nå skal du være stille!» (Og det skal mye til, for hun snakker like mye som meg…)
Inne på Ikea skulle man tro at jeg var opptatt av alle de fantastiske tingene, men jeg tok meg selv i å gå å sikle etter mannen. Jeg tok det som et tegn på at det var svært lenge siden sist jeg hadde sett en kjekk mann naken, og at jeg enda var småfull. For inne i hode mitt gikk han rundt uten klær, noe vanligvis folk ikke bruker gjøre.
Det første bilde tatt av oss sammen, rett etter at han med et “uhell” prøvde å varme “brystkassen” min på en iskald myrslette i et av våre naboland.
På tur hjem oppdaget vi at vi har holdt til i samme omgangskrets, uten å møtt på hverandre før. Vi snakket lenge, men av en eller annen grunn husker jeg bare hvor fantastisk sexy det var når han satt der foran meg med de brede og maskuline skuldrene. Så for å være helt ærlig har jeg ingen anelse om hva som ramlet ut av meg.
Etter dette fikk vi god kontakt på nett, og han var min faste nettkompis når jeg satt på nattevakt. (Mistenker at han hadde noen trøtte dager siden han jobbet dagtid.) Han hadde lovet meg middag, og denne fant jeg til slutt ut at det var på tide vi fikk til. For nå var jeg klar for en aldri så liten helgeromanse.
Bilde fra vår første sommer sammen, og som vanlig slo min meget fotogene side til.
En helg ble til mange, og en dag oppdaget jeg at vi lå å la planer for mange uker fremover. Og fra dag en hadde vi oppført oss som et gammelt ektepar, selv om begge var fast bestemt på at vi ikke skulle ha noe seriøst forhold. Så annen hver uke var jeg usedvanlig usosial, og påsto jeg bare lå hjemme og leste. (Egentlig trodde ingen meg, men jeg ønsket ikke å publisere for hele verden at jeg hadde meg en helgevenn…)
Tiden gikk, og vi måtte innse at begge var ute å kjørte, for her var det mye følelser i bilde. Vi hadde ramlet over den «store kjærligheten» uten at vi i det hele tatt var på leting.
Et av mine favorittbilder, og jeg liker å tro at vi ser på hverandre på samme måten som da vi fant sammen.
Siden da har vi holdt i lag i tykt og tynt, storm og sol og alle de andre klisjeutrykkene.Vi krangler aldri og det eneste vi har å diskutere over er om han tar buksen inn på bade eller om jeg setter oppvasken i maskin. Han var den mest fantastiske gutten jeg noen gang hadde møtt og han valgte meg for den jeg var, med hud og hår og eldstegutten. (Og det beste av alt er at han elsker meg, til tross for alle mine feil og mangler.)
Like forelsket og denne gangen med en liten tass i magen min. (OG til alle dem jeg kjenner som vil flire høyt, jeg snakker om en baby 😛 )
Dette er da historien om hvordan vi ble til oss. Jeg vil også takke mitt kjære søskenbarn som hele tiden dyttet oss sammen, og som lekte kirsten giftekniv.
Meg og kjæresten på en brygge i sverige, på klining…(Det har vi imidelrtidig sluttet med, ettersom småguttene som regel overfaller oss hvis vi prøver!)
(Siden jeg mistenker at mannen er litt uenig i noen punkter på listen, og han regelmessig tar en titt innom bloggen, kan det hende jeg blir nødt til å publisere hans verson av saken om noen dager…)
Til slutt vil jeg kaste på noen <3 <3 <3 for å romantisere?!! (er ikke helt sikker på om det er et ord) innlegget litt, bare sån for syns skyld.
Da var den her igjen, våren. Den “fantastiske” årstiden jeg bare elsker….
Det første som hender er at alle mulige småkryp kommer frem, og siden jeg er så utrolig sosial blir jeg alltid like glad når jeg våkner av en eddis som klatrer i håret mitt. Hva er vel bedre en litt selskap i sengen, siden det ikke holder med en mann og to unger. Det er alltid plass til flere, og hva skal jeg med rolig og behagelig søvn, om jeg i det hele tatt får sove?
Den andre tingen er at snøen smelter, egentlig ganske bra det. Og siden jeg elsker klesvask passer det jo veldig bra med all gjørmen ungene kliner utover seg selv. Jeg føler meg superflink hver gang jeg fyller/tømmer vaskemaskin og henger opp hundrevis av småklær. (Som ikke er så veldig små mer…) Og jeg blir alltid like fornøyd når jeg skal legge klærne på plass, og oppdager at kleshyllene har rast sammen. Og dette har jeg æren av å gjøre hver eneste dag, i mange mange måneder.
Det tredje kjennetegnet er alle de fristende dammene som fyller veier,parkeringsplasser og alle de plassene jeg ønsker å ferdes. For det er jo så behagelig å gå rundt kliss våt på bena, nesten som fotbad. Og siden det tydeligvis er magnet i vannet får jo ungene badet ute, jeg sparer med andre ord varmtvann. For regnklærne er laget så vannet skal klare å renne inn og oppi vinterstøvlene. Og da får jeg jo enda mer fantastisk klesvask. Hurra!
Vi får også oppleve alle typer vær, og iløpet av en time har vi snø, sol, regn og haggel. Og det igjen fører til at i det ene minutte må vi ha vinterdekk og i det andre sommerdekk, så jeg kan virkelig kose meg med bytting av dekk. Til og med flere ganger i løpet av en dag. Vi er bra heldige, ikke sant? Og siden veiene er fulle av støv,skit og gjørme bytter bilen farge, og jeg kan i tilegg kose meg med bilvask hver dag, uten at noen tror jeg er blitt gal. Heldigvis er ikke solen så ofte fremme, så vi trenger ikke være redd for å få solbrent eller utvikle skumle sykdommer på grunn av dette. OG alle vet jo at for mye sol gir ekstre mye rynker, så det forklarer sikkert hvorfor jeg ser ut som en 15åring. (Les her for mer informasjon.)
Jeg får også lov å være den perfekte husmor hver dag, og jeg støvsuger og vasker etter hver gang noen har åpnet ytterdøren. For hele leilighete blir full av søle og småstein, og hva kan vel være mer fornøyelig en å gjøre husarbeid? Ikke ligge på sofaen å sove sammen med edderkopper i alle fall.
Og våren er jo en forsmak på de to dagene med sommer vi har her i nord, og vi kan forberede oss med å finne frem solbrillene. (Som varer i årevis, siden vi ikke får bruk for dem så alt for ofte.)
Tempraturen kryper oppover og vi får svimlende 3-5grader, nesten litt i overkant av hva jeg takler. Men skal ikke klage over varmen altså, det ville være for dumt.
Siden både klærne og ungene er fulle av gjørme etter en tur utfor døren, fant minstemann ut at han like greit kunne vaske seg selv med klærne på. Jeg tipper at han tenkte at det ville bli en morsom vannkarusell i min beste venn vaskemaskinen.
Om du selv har barn vet du hva jeg snakker om og føler det kanskje en smule igjen, om det er en av de som enda ikke har kommet så langt vil jeg anbefale deg å huske dette. For det kan være kjekt å ha med seg den dagen du skal passe på et barn.
Barn er født med selektiv hukommelse, de husker bare nøyaktig det som passer dem, og ingen ting annet. Det er derfor det alltid mangler votter, sokker, bukser, uteklær, blyanter, matbokser og viktige papirer etter en dag på skolen. Om noen har gjort noe galt hjemme, har de også glemt hvem det er. I noen tilfeller prøver de gjerne å huske, og du får som svar at det var julenissen eller «monster» under senga. Som da jeg oppdaget at noen hadde dekorert veggen og kjøkkenbordet med tusj. (Begge var skyldige, men selvfølgelig husket de det ikke. )
En annen ting de alltid glemmer er husreglene, for hvem i alle dager kan huske at det bare er på lørdager vi spsier sjokolade? Og det er heller ikke så lett å huske at vi går inne og ikke springer, pluss at ropestemmen hørere til ute. Når vi minner dem på dette, får vi alltid til svar at det hadde de glemt.
De husker heller ikke å vaske fingrene når de har vært på do. Og dette til tross for at vi har passet på at de gjorde dette daglig fra den første gangen de satt på potte/do. Ikke engang trusselbilder som viser søte små bakterier som kryper på fingeren etter et dobesøk hjelper på husken.
Leksene er også veldig vanskelig å få med seg, og om lærerne er så lure at de gir huskelekse kan det være sikker på at 90prosent av klassen har glemt hva det var før de gikk ut av klasserommet. Og uansett hvor mye jeg lokker og lurere, så husker han aldri hva leksene var.
Men så kommer vi til de tingene de alltid husker. Som da jeg med et uhell en kaotisk og slitsom morgen sa til minstemann at han skulle få sjokolade etter middag, om han tok på seg alle klærne uten å krangle og at han hadde på de skoene jeg bestemte. (Joggesko er sjeldent lurt midt på vinteren…) DA husket han veldig godt hva jeg hadde sagt, og etter middag måtte jeg finne frem den siste rest av sjokoladen min. De husker også om du kommer med utsagn som « Når du blir fire år kan du få lov til…» OG på nøyaktig fireårsdagen står du der, rød i kinnene og må innse at du har lovet minstemann at han skal få barbere seg selv…De husker også hvis du lover dem premie, gaver eller andre ting de liker godt, og slikt glemmer de aldri.
Og unger er smarte, så de spør deg gjerne om ting når du er litt opptatt med andre ting, som facebook eller nettavisen eller en tvserie du ikke har sett på lenge. Så legger de inn et spørsmål i en ganske uskyldig setning, og du svarer «hmmm, jaaaaa….» Ungen springer bort veldig fornøyd, og nøyaktig en uke etterpå lurer de på om du husket å kjøpe dem det nye spillet som hadde lanseringsdato denne dagen. Når du ganske forundret sier «hæææ?» Kan de fortelle med nøyaktige tidspunkt, når du lovet hva.
I dag var det tid for en ny kontroll på sykehuset, denne gangen for meg selv. Jeg var tidlig ute, til en forandring. (Grunnen kan være at jeg kun hadde ansvar for å få meg selv ut døren, og at pappa var privatsjåfør.) Jeg meldte meg i luken og satt meg for å vente, og tenkte at dette tar tid så jeg kan like greit sjekke mail og facebook. MEN til min store forundring ble jeg ropt opp med det samme, jeg ramlet nesten av benken. (UNN er ikke kjent for å ha kort ventetid.)
Legen hadde jeg aldri møtt før, og han hadde tydligvis ikke sjekket journalen før jeg kom inn. Han startet på den vanlige rekken med spørsmål, og kom til «har du hatt samleie?» Jeg stusset litt over spørsmålet, men svarte ja med den største selvfølge. (Jeg vet tross alt at jeg har to barn, og de kom ikke med storken.) Legen så litt rart på meg, men fortsatt med de obligatoriske spørsmålene. Han lurte på hvordan det sto til, og jeg sa at jeg var sykemeldt. Han så enda en gang på meg, og jeg tilføyde at jeg vanligvis jobber i full stilling i kommunen. Så lurer han på om jeg har vært gravid, og jeg sier ja to ganger. Første gang for 7år siden. Han ble stor i øynene, og tok en rask titt i papirene. «Aha, jeg trodde du va 15år, så du holde deg godt for alder!» Supert tenkte jeg, og lo. «Nåja, jeg fyller 27 i år, så der bommet du litt!»
Det er ikke unormalt at jeg blir tatt for å være yngre en jeg faktisk er, så jeg tenkte ikke noe mer over det.
Etter timen, som forøvrig var ferdig når timen egentlig skulle starte gikk jeg for å betale. Jeg leverte inn arket og ventet på kvittering, og sto i mine egene tanker. «Vil du ha en bekreftelse å levere på skolen?» Jeg ser meg rundt å lurer på hvem den hyglige damen snakker til. Det var vist meg hun tenkte på, og for andre gang på en halv time blir jeg tatt for å være en mindreårig. Jeg trekker på smilebåndet og sier at nei det er lenge siden jeg gikk på skole. Hun titter ned i papirene, og jeg får igjen høre at jeg holder meg godt for alderen.
Så min bekymring om å bli voksen kan jeg bare legge bort, og jeg trenger heller ikke bekymre meg for de små linjene jeg har fått rundt øynene. For det er tydeligvis bare jeg selv som ser dem.
Bilde av meg selv for en del år siden, litt mer sminke men tydeligvis ikke så veldig forandret….
Da jeg våknet i dag oppdaget jeg at i løpet av natten hadde jeg prøvd å spise kaktusen min og økt varmen i leiligheten med litt for mange grader. Og for å gjøre det hele enda bedre hadde stemmen min gjemt seg, og nektet å komme frem igjen.
Jeg rullet ut av sengen og kravlet inn på bade. Og av alle ting hadde jeg slått av varmekablene der, for nå var det kaldt. Jeg klarte med litt flaks å lure på meg klærne, før jeg ramlet i gulvet av utmatelse.
Så oppdaget jeg til min forundring at ungene var ferdig påkledd og klare til å gå ut døren. Jeg viste ikke at de kunne være så stille at jeg klarte å sove etter at de tok morgen, det må være noe nytt de har lært seg. (Sikkert like greit siden stemmen min er borte.)
Jeg sa til mannen at jeg snart var klar for å være med å levere dem, han spurte om det var så lurt, jeg så ikke helt bra ut. (Noe jeg ignorerte selvfølgelig, tenk at han kan være så slem å si at jeg ikke ser bra ut.)
Ungene ble levert, og jeg kjente en lett banking i hode. Og skyldte på at jeg sikkert hadde slått meg på vei inn i stuen når jeg skulle spise kaktusen.
Når jeg sjanglet inn hjemme igjen skyldte jeg på at jeg sikkert hadde tømt baylisflasken, etter at kaktusen var spist, for så ustødig har jeg ikke vært siden sist kaffekveld lamme mitt kjære søskenbarn.
Jeg nøys, og kom frem til at nå er pollensesongen igang. (Selv om det ikke er antydning til grønt på trærne og enda godt med snø ute.) Jeg fant frem allergimedisinen fra skapet, og børstet bort støvet av den. Og med det samme fant jeg frem paracet og ibux og håpet på at kroppen tilgir meg for å stappe den full av medisiner.
Måtte dagen gå fort, så jeg snart kan legge meg å sove. Da skal jeg drømme om sol,varme og campingferie.
Jeg nekter og være syk, og er sikker på at så lenge jeg ikke innser at det er virus eller bakterier som roter til kroppen min så er jeg frisk!
