Kjære julenisse, jeg vet at du finnes og at det kanskje er litt tidlig å sende inn mine ønsker. Men siden jeg ikke har adressen din, velger jeg å publisere det her på bloggen min i håp om at du snubler over den når du er på sommerferie de 364 dagene i året du ikke jobber som julenisse.
Jeg ønsker meg en hushjelp, som er like nøye som meg når hun vasker, bretter klær og rydder. Hun bør også tenke ganske likt som meg, så jeg vet hvor jeg finner tingene mine når de er ryddet bort. Om hun har magiske egenskaper gjør det ingen ting, det kan jeg leve med.
Jeg ønsker meg en kokk, helst en person som elsker å lage mat og som er ekstremt dyktig. Denne person bør kunne jobbe på et ekstremt lite kjøkken, og tåle litt rot rundt seg. Såfremst jeg ikke får hushjelpen først.
Jeg ønsker meg en uke på luksusspa, der jeg får søvn, nydlige behandlinger og ro. Om det ikke er i norge gjør det ingen ting, jeg se mellom fingrene på litt lenger reisevei.
Jeg ønsker meg en helt ny garderobe, med klær tilpasset min figur og minst 30par nye sko til alle anledninger. Og jeg er ikke kresen, så om det ikke bare er merkeklær gjør det ingen ting.
Jeg ønsker meg hus, helst et helt nytt et med god plass. Om det ikke er svømmebaseng ute gjør det ingen ting, det er stort sett for kaldt i nord-norge til at vi kan bade ute. Et inne holder i massevis.
Jeg ønsker meg fast frisørtime minst fire ganger i året, slik at jeg får en mulighet til å se bra ut på håret. Og fri tilgang til div hårprodukter jeg bruker. Jeg skal ikek være vanskelig, så du kan selv velge hvordan salong du ordner dette på.
Jeg ønsker meg mye møbler, spesielt seg og sofa siden de jeg har er på grensen til å falle sammen. Sengen er spesilet viktig siden vi får så lite søvn, og da burde vi ligge godt de få timene vi får. Sofaen før helst være barnevennlig, men ellers har jeg ikke store krav til den.
Jeg tror dette var alt, men om jeg skulle komme på noen flere ønsker publiserer jeg dem her, så du bør helt sikkert sjekke bloggen min regelmessig, spesielt i ukene før julaften.
Ha en super dag julenissen, jeg gleder meg til jul! (Selv om vi bare er i april…)
I dag skal jeg forklare hva en krølltang og en slettetang er. Men først bør jeg vel skrive litt om hvorfor vi bruker disse. Det har seg slik at vi kvinner aldri blir fornøyd med det håret vi får utdelt, så om vi har krøller ønsker vi slett hår og omvendt. Jeg tror at det er en mann som har funnet opp disse tingene, i frustrasjon over alle timene hans bedre halvdel brukte på frisørsalonger, og alle pengene det kostet. Vi er veldig opptatt av håret vårt, og enhver diskusjon rundt det vil gjøre oss grinete. Håret er noe av de viktigste vi har, og det er bare å glemme å snakke oss til fornyft. Så om din kvinne velger å bruke mange timer hver dag på dette, får du trøste deg med at du ikke er den eneste som må vente.
En slettetang brukes til å slette håret, den varmes opp og vi drar den gjennom håret. Disse går som regel på strøm, og har flere ulike innstillinger som passer til de ulike hårtypene. Den blir veldig varm, så jeg vil anbefale deg å ikke gå inn på badet når din kjære holder på med dette, i tilfelle hun blir overasket og brenner seg. For de kvinnene som er ekstra flinke med hår, kan de også krølle håret med denne. Men de fleste av oss har ikke slike egenskaper, og må bruke en krølltang.
Krølltangen fungerer på samme måten som slettetangen, men her snurrer vi håret rundt den slik at varmen får krøllene til å holde. For oss som har usedvanlig vanskelig hår, er det lurt å bruke en tang som går på gass. Ikke at jeg skjønner hvorfor den er bedre, kanskje fordi den blir varmere. Du må regne med at vi bruker lang tid på dette, og det er bare å synke ned i sofaen og se en film i fred og ro. Så vil dere begge være fornøyde.
Det finnes hundrevis av ulike merker, men det lønner seg å legge litt penger i dem. Mest fordi vi elsker luksusfølelsen det gir oss. (Også er det litt konkuranse om hvem som har den beste, og vi skryter gjerne av det om det er vår bedre halvdel som har kjøpt den.) Siden alle har litt ulike meninger om hvordan merke vi liker best, kan det være en fordel å spørre din kjære om dette før du kjøper henne dette i gave.
Jeg har også funnet ut at slettetangen kan brukes til å stryke på merkelapper på barnas klær, så om du skulle være alene med barn kan det være en ide å skaffe seg en slik. Du har bare bakepapir mellom tangen og lappen og så klemmer du dem fast. Genialt siden du kommer til de fleste plasser du ikke gjør med strykhjern.
I tilfelle jeg ikke er så flink å forklare meg på en god måte legger jeg med et bilde av dem, den øverste er en slettetang og den underste er en krølltang.
I dag er en av de dagene du vet alt blir feil, lenge før du får opp øynene og våkner til live. Natten har vært langt fra rolig, og siden jeg var sååå «voksen» i går kveld, satt jeg lenge våken uten å gjøre noe som helst. (Av erfaring burde jeg vite at det ikke er så lurt…) Og når mine søte små tok morgen klokken fem var det komplett umulig å sove mer, til tross for at min bedre halvdel skulle passe guttene. Men som sagt bor vi i en liten leilighet, og jeg er sikker på at lydnivået til guttene automatisk blir skrud opp når jeg skal sove litt ekstra. Jeg sovnet en liten stund, men våknet til et rabalder uten like i stuen, min kjære hadde sovnet og gutten hadde vært musestille en stund. (Jeg har skrevet om stillheten før, og den betyr som regel ikke noe bra.) De hadde funnet ut at flatbrød og smør var en passende frokost, og i godt sammarbied hadde de klatret opp i skapet og funnet frem det de trenger. Måltidet hadde gått bra, men når de skulle rydde bort beviset gikk det galt. Alt havnet utover det usedvanlig støvfrie gulvet mitt, som jeg med flid hadde rengjort i går. Jeg ga opp prosjekt soving og gikk inn i stuen. Etter en stund kom avisbudet og la lokalavisen i postkassen. (Husk at vi sto opp på et umennesklig tidspunkt, i alle fall for de uten barn!) Og på side syv i avisen var det klistret et ganske normalt bilde av meg som du finner her.Og til min store forundring hadde han fått noe fornuftig ut av samtalen, og jeg pusta lettet ut og tenkte at kanskje det blir en bra dag til tross for den litt kjipe starten. (Jeg prøver i det minste å være positiv.)
Siden ungene hadde spist forkost, påsto de at de ikke skulle ha noe mer før lunsj, og jeg var desverre for trøtt til å være den pedagogiske rette mammaen. Så jeg gikk fem på når de startet å krangle…(Og alle som har kranglet med en 7 og 3åring vet at du ikke har en sjangse. ) Det hele endte med at de ikke spiste noe mer.
Vi måtte ta en bytur i dag, og selvfølgelig ble det diskusjon før vi skulle ut døren. Minstemann nektet å ha klær på seg, og ikke snakk om at han ville forhandle. Eldstemann fikk feil klær og fant ut at han ville ha pengboken sin med seg. Desverre svir pengen hull i lommen hans, så de burde brukes med det samme. OG det betyr uendelig mye masing under handleturen. Når vi til slutt var klar for å gå ut døren var jeg blitt en sur og grinete mamma, som egentlig burde holdt seg hjemme. Og jeg ga beskjed om at penge deres ble hjemme, for nå var jeg lei av mas.
Eldstemann må alltid låne film når de er med skolen på biblioteket, og desverre har vi ikke så veldig god tid på å levere dem inn. (Jeg har prøvd å si at det får han ikke lov til, men det glemmer han så fort han er utenfor min rekkevidde.) Og siden hukommelsen tydeligvis har sviktet de siste årene, var vi nødt til å ta turen innom der i dag. (Muligheten for purregebyr er stor, og ikke snakk om at jeg har så mye penger at jeg kan bruke dem unødvendig…) Minstemann på sin siden har klart å bøye innfatningen på brillene sine, og med et håp at det kunne fikses tok vi truen innom vår faste optikker. Desverre var det ikke håp for brillene, og vi håper at vi snart får time hos øyelegen så vi kan kjøpe nye. (Jeg priser meg lykkelig for at vi får dekket det meste av utgiftene til briller, ellers ville det bli en periode med vann og tørt brød.) Brillene ble rettet opp så mye som mulig, og vi fikk justert neseputene på reservebrillene.
Midt under handleturen fant de selvfølgelig ut at de var sultene, akurat ide vi paserte en av byens hamburgersjapper. Bare det vi manglet for å gjøre turen komplett.
På vei hjem måtte vi innom dagligvarebutikken, og med det samme vi gikk inn døren hørte jeg «kan jeg få…» og slik gikk det resten av handleturen. Så til alle dem som kanskje møtte på meg da, vanligvis er jeg ikke rød i ansiktet med røyk ut av ørene. Og jeg bruker heller ikke kjefte på ungene, selv jeg sa med en veldig sur tone at de skulle stå i ro ved siden av meg…(Og jeg vet utmerket godt at det eneste som hender om jeg hevere stemmen er at jeg selv blir mer grinete…)
Når vi kom hjem var det på tide å rydde opp etter morgenens utskeielser, og jeg jaget alle guttene ut. (Inkludert min bedre halvdel som måtte passe dem.) Jeg husket rett før de gikk ut at de var sultene og i dag fikk de spise lunsjen sin ute. (Og det var de heldigvis fornøyd med!)
I dag er også en slik dag at jeg helst vil stå å lage middag alene, og på disse dagene er jeg sikker på at guttene enda er festet til navelstrengen. Så det endte med at jeg skjærte meg i håndflaten på tidenes uskarpeste kniv, og hylte ut at nå fikk de pelle seg bort. (Jada, veldig voksen og etisk korekt, men en mamma har faktisk lov å miste tålmodigheten en gang iblandt. )
Etter middag prøvde jeg fortvilt å ikke irritere meg over noen av de jeg deler hus sammen med, og etter en god halvtime eksploderte jeg, og kom frem til at egentlig har ikke ungene gjort så mye utenom det vanlige. Det har seg slik at jeg aldri vokste ut av trassalderen, og da sier det seg selv at noen dager er jeg helt umulig å ha med å gjøre. Så i straff for min dårlige oppførsel ga jeg meg selv beskjed om å gå på rommet, i nøyaktig 26minutter uten kontakt med noen andre. Et minutt for hvert år jeg er, og istendefor timeout kaller jeg det «tenke seg om tid». Det kan vel kanskje diskuteres om det faktisk er straff, eller et pusterom for å samle meg. For i dag er jeg en sliten, småsur og grinete mamma, som overhode ikke vil sammarbeide med noen.
Resten av dagen skal ungene få sitte slik, og jeg driter i TVtid. Og gleder meg til de har sovnet og jeg kan sitte helt i fred og være en “hissigpromp” eller “pms” som jeg har fått høre jeg er hele dagen.
Ps, alle skrivefeil skyldes mest sannsynlig søvnmangel, og jeg ber om at ingen kommenterer dem. Det vil mest sannsynlig føre til at macen flyver ut vinduet. Heldigvis er denne dumme dagen snart over, og jeg takker for at dere orker å lese klagingen min.
“Du mamma kan æ få sove på syv madrassa med et eple under?”
Eldstemann vil finne ut om han er en prins, og han vet nøyaktig hvordan det skal gjøres. Problemet ligger i at vi ikke har mer en fire madrasser her hjemme og det siste eple gikk i søppeldunken når jeg oppdaget små tannveier som hadde vært der ganske lenge. (Jeg regnet med det var noe galt med smaken, siden det bare var tatt en prøvetygge av det.)
Selvfølgelig må jeg spørre hvorfor han skal ønsker å være en prins, og til svar får jeg at det er fordi han skal bestemme over oss. (Smating, han har tydeligvis oppdaget at de konglige kan gjøre stort sett hva de vil, i alle fall på barnetv…)
Jeg svarer at da må jo jeg og pappaen være dronning og konge, så da bestemmer vi jo fortsatt over han. Men det var han ikke enig i, for det kan bare være en kongelig i dette huset.
Vet ikke hvor enig jeg er i dette, men jeg skal la han få leve i troen. Vi kan desverre ikke få bekreftet at han er prins, og det beyr at mamma fortsatt er sjefen.
De siste dagers økte lesertall er ikke gått ubemerket, og rett etter middagstid ringte en av lokalavisene våre. (Ikke det beste tidspunktet, så jeg er litt småbekymret for hva jeg tror jeg sa og hva som faktisk kom ut av munnen min.) Og selvfølgelig var dette en av de dagene jeg var alene med guttene, og minstemann er i dårlig form.
Av erfaring bruker det å gå greit å gjøre flere ting på en gang, og ryddet opp etter “hurtigmaten” jeg klasket i hop til middag. (Ungene var i det minste fornøyd med den, om du ser bortifra grønnsaksblandingen…) Og samtidig skulle jeg passe på to gutter, der den ene har bestemt seg for at han ikke vil sammarbeide med mamma i dag.
Og med det samme jeg avsluttet samtalen hørte jeg et brak i stuen…(Jeg burde oppfattet stilheten som var først!)
Så nå må jeg rydde opp togbanen, enda en gang før jeg støvsuger….Sukk. Og så skal jeg mote meg opp til å sjekke nettavisen, men det jeg har sagt kan umulig være mer rotete enn dette!
I dag skulle jeg skrive et morsomt innlegg om våren, men så ble lillemann dårlig. Og jeg velger heller å skrive om det.
Minstemann har det ikke bra, han sliter med smerter og sover veldig lite, og noen ganger blir det ekstra ille. Det er en slik dag i dag. Han er en fornøyd gutt som sjeldent gråter, til tross for smertene og alle utfordringene sine. Men i dag gråt han, og gråten stikker meg i hjerte. For det er så lite vi kan gjøre med smertene hans, jeg trøster og holder han, synger og prøver så langt jeg kan å gi han omsorg. Men han er utrøstelig, og jeg vet at han har det ikke bra. Han holder pusten og spenner kroppen, og tårene triller nedover det vakre barnefjeset. Jeg gråter inne i meg, hvrofor kan jeg ikke ta smerten hans, hvorfor må det lille barnet ha alle disse plagene. Det er så urettferdig, og meningsløst, for han fortjener det ikke.
Når smertene blir så store får han ekstra medisin, og det svir i hjerte hver gang jeg må gi han dem. Men uten dem vil livskvaliteten hans bli så uendelig liten. Og selv om vi helst ser at han skal få så lite medisin som mulig, ville det være svært uansvarlig og ikke gi han dem. Jeg jobber enda med min egen samviktighet, for det er ofte jeg leser at barn blir overmedisinert. Innerst inne vet jeg at dette ikke gjelder oss, men jeg stopper alltid og lurer. For hvem skulle ikke ønske at barnet sitt kunne leve uten medisiner?!
Når jeg ga skatten min smertestillende sa han med gråtkvalt stemme “takk mamma”. Jeg kjente tårene mine presse på og hjerte briste.
Yes, da va det tid for sommersko på bilen, i alle fall i store deler av norge. Vi her i nord burde vente en god stund til, i alle fall i følge avisen. Men til en forandring skal jeg leve farlig, og jeg byttet mine i dag. ( Ehm altså gutta på dekkbutikken gjorde det…) Så om det snør i morgen, noe som er ganske sannsynlig siden vi bare er i april, må bilen min stå hjemme.
Bilen ser syk ut, og trenger en vask. Kjenner jeg nesten må grine litt når jeg ser skiten på den, og når jeg tenker på hvor fort den blir slik etter vask…Så om det skulle være kjørbart i morgen skal den få en vask. Men i alle fall er felgene rene og pene…( Ikke mye trøst når jeg vet hvordan arbeid jeg har i vente, noen som melder seg frivillig som vaskehjelp?)
Det finnes en ting som er mer ubehagelig en å trø på legoklosser, det er å sove på dem. Så når jeg våknet i dag etter 4-5timer med usammenhengende søvn var jeg ikke spesielt fornøyd når jeg kjente legostempel på magen. Og siden jeg lever etter regelen å ikke kjefte på andre måtte jeg holde munn, men inne i hode mitt hylte jeg ut en god ramse nord-norske gloser. Men i det minste var det ikke vanskelig å komme seg ut av sengen, for med et dytt fra minstemann lå jeg på det iskalde gulvet og kravlet. (Noe jeg mistenker har hendt flere ganger i løpet av natten…)
Jeg tasset som vanlig inn på bade og gjorde et forsøk på å forbedre eget utseende, uten særlig hell. Så var det barna sin tur, og etter en times tid med 2-3 verdenskriser, kappløp for gi medisin, knust glass og de vanlige utfordringene vi gjerne har før skole/barnehagetid kom vi oss ut døren.
Når jeg var vel hjemme igjen, sank jeg ned i sofaen og la macen i fanget. Sjekket facebook, mail og så innom bloggen. Og da oppdaget jeg til min store overaskelse at jeg hadde enormt mange lesere, noe jeg så på som litt merkelig. Men tenkte ikke så alt for mye over det, og laget meg forkost. Etter frokost kunne jeg gange lesertallet med 2, og jeg tenkte at det var da voldsomt hvor engasjert alle var for et lite blogginnlegg. For jeg er ikke dummere en at jeg forsto hva alle leste, mitt småprovoserende med viktige innlegg fra i går. Jeg gjorde t forsøk på å svare på alle kommentarer, noe jeg tross alt synes er høflig og viktig når noen tar seg tid å skrive. Men etter en stund måtte jeg gi meg over, det ble rett og slett for mange.
Resten av dagen brukte jeg tiden godt, jeg vasket klær og lekte den perfekte husmor.(høhø, burde kanskje ikke skrive dette i redsel for at noen skal bli fornærmet…men tar den sjangsen!) Guttene ble hentet og vi måtte ta turen på handling.
Men minstemann skulle aldeles ikke på noe handletur, ikke snakk om. Han ropte nei, og kroppspråket var enda tydligere. Etter litt om og men spurte jeg hvorfor vi ikke skulle handle, og svaret var ikke det jeg hadde ventet meg. Med strenge øyne og peikefingern på plass sa han:
«Vi skal spare penga så vi kan bygge hus!»
Jeg sto der med åpen munn, superstolt for at minstemann sa en setning med mange ord, og veldig fasinert over at han hadde funnet ut at vi skulle bygge hus. Og for at vi skal kunne det, må vi spare penger. Han er jo tross alt tre år, og snakker veldig lite i forhold til andre på samme alder. Så jeg kan med andre ord ta farvell med min kjære cola, kaffelatte med karamellsmak og andre goder jeg unner meg selv. For han har et veldig godt poeng, om vi noen gang skal komme oss på boligmarkede er det på tide at vi sparer der vi kan.
Og i kveld var guttene tidenes beste venner, spesielt når det var noe de ikke fikk lov til å gjøre. Så hver gang vi sa nei, sa de ja i kor og holdt godt rundt hverandre.
Det har vært en merkelig dag, og jeg kjenner at det skal bli godt å synke ned i sengen. (Som jeg på forhånd skal rydde for leker…spesielt legoklosser!)
Når du kaster en stein i havet, lager den ringer i vannet. Kaster du en stor stein blir det mange og store ringer og kaster du en liten blir det motsatt.
I går kastet jeg en stein, som skulle vise seg å være veldig stor. Og det jeg sikter til nå er innlegget her på bloggen min.
Om jeg hadde vist at så mange skulle egasjere seg, ville jeg skrevet dette for lenge siden. For jeg har alltid syntes det var urettferdig at vi skal dømme andre for å fremheve oss selv. Alle de fine tilbakemeldingene gjør meg stolt, de viser at det er mange som bryr seg. Og det er godt å se at jeg ikke sitter alene med alle disse tankene.
En ting jeg har tenkt en del over er at det fremstilles som en konkuranse over hvem som har det værst. Hvem bryr seg om det finnes flere bilder av «tykke» eller «tynne» ? Har det noe å si? Skal vi ikke heller tenke at disse bildene er feil, ondskapsfull og lite gjennomtenkt? Vi burde flytte fokuset slik at vi kan godta at alle er forskjellige, og da er det uvesentlig hva som faktisk finnes der ute. Alle slike bilder er mobbing, enten av enkeltpersoner eller grupper, og det er noe jeg aldri kan stå for.
For den som ikke er fornøyd med selvbilde sitt sliter ikke mest med kroppen sin, men med tankene rundt denne. Og uansett hvordan du ser ut, vil tankene være de samme. Det er bare å bytte ut stor/liten og de vil passe inn på alle. «Jeg er stygg, ingen liker meg, jeg er ekkel, alle ser ned på meg, kunne jeg bare vært større/mindre osv…»
Om du ønsker å få noen til å føle seg bedre, gjør det på en måte så ingen blir såret. For den beste rosen er den som kommer uten noe negativt.
Tusen takk til alle dere som har lest innlegget, kommentert og sendt meldinger, det betyr mye for meg! 🙂
Dette bilde kom opp på facebook, og jeg kjenner at det er sjeldent jeg blir så provosert og sint som jeg er nå. Hvorfor i faen skal det være lov å kritisere og rakke ned på en gruppe, for å trøste en annen? Hva er det som foregår i hode på folk når de kan synes et slikt bilde er greit? Det er diskriminerende og ondskapsfullt!
Skal det være så vanskelig å forstå at alle må få lov til å ha den kroppen og størrelsen de har, uten at det skal være galt? Det er ikke feil å være stor og det er heller ikke feil å være liten, men desverre er det noen der ute som ikke forstår at jo mer du kritiserer noen andre, jo mindre bra får du det med deg selv.
Om du skal bygge opp ditt selvbilde på grunnlag av kritikk av andre, kan du bare glemme å få det bra med deg selv.
