Da kommer bildene jeg lovet i sist postet innlegg. Alle er tatt under vår perfekte familietur, der jeg klarte å snike meg unna en liten stund for å ta noen bilder i fred og ro.
“Spøkelseshuset”, har lenge ønsket å inspisere det.
Storebror på stranda.
Minstemann vurderer om det er verd å sette seg i vannet, eller om han faktisk skal høre etter pappa og pappa.
Så gøy det er å se ungene finne små skatter i fjæra.
Lillebror studerer havet, med de helt nye og råtøffe solbrillene.
Gøy å leke seg med kamera, spesielt når jeg kan ta nærbilder og bli fornøyd med dem.
Utrolig mange fine kontraster nå på våren.
Rart å tenke på at det en gang har vært mennesker og liv rundt dette huset.
Vinden og været har gjort sitt til at huset sakte men sikkert forfaller.
Den gamle ovnen står der enda, men det er ikke lenge før den også raser gjennom gulvet.
Det som en gang var en ytterdør.
Godt å kjenne på freden og stilheten ute. Langt unna bilstøy og byens lyder.
Storegullet har lært seg å stå på vannet. Desverre ville han ikke høre etter oss, og tok seg med andre ord et vårbad.
Meg og minstemann, tror virkelig jeg trenger en runde med sol. Får bare krysse fingrene for at det blir sol de neste dagene, skal bo ute så jeg får litt farge og noen fregner.
Hva synes du?
Kunne du tenke deg å se flere slike innlegg med massevis av bilder, eller foretrekker du dem med mer “skriftlig innhold”?
Etter en kaotisk morgen, altså med andre ord en helt normal morgen fant vi ut at vi skulle leve det fantastiske småbarnslivet som alle snakker om. Vi bestemte oss for at fjæratur var det beste alternativet, og jeg rota frem klær og utstyr og stappa i bilen. Flaks at ungene lager så mye lyd, ellers hadde jeg sikkert glemt dem i stresset over å komme oss ut på tur så fort som mulig. (VIlle ikke risikere sykdom eller regn/snø, til tros for en helt blå himmel.)
Vi kjørt et stykke, og krysset fingrene for at minstemann skulle klare å holde seg våken hele veien. (Som vanlig har vi sovet lite, og sengen har føltes mer som et hoppeslott enn en seng!) Men såklart sovnet han, men siden vi var den perfekte lykkelige familien tenkte jeg at det ville gå helt fint å vekke ved kjøreturens slutt.
Vel fremme måtte vi kle om ungene, for til tross for sol og tegn til sommer blåste det nesten i orkan styrke. (Det føltes i alle fall slik ut når jeg skulle kle på ungene før meg selv…)
Siden vi liker å ha fjæra for oss selv, egoistisk, perfekt og lykkelig småbarnsfamilie dro vi et stykke ut av byen og fant en plass som garantert ingen andre ville teste ut i dag. (Kan ha noe med at vi må pasere en myr og en knaus og gå rimelig langt for å komme til havet…)
Noe av grunnen til at vi valgte dette var for at minstemann skulle få trent på å gå i ujevnt tereng, men se bortifra dette faktumet. Vi var liksom dem perfekte småbarnsfamilien, og da er strengt tatt ingen syke. Så mine smerter var også på magisk vis borte…(Mulig noen piller hjalp til når det sto på som verst!)
Fremme i fjæra fikk ungene beskjed om å leke pent og holde seg unna steinene i vannet, noe de delvis gjorde. Det lekte i alle fall pent.
(Jeg tok også noen bilder på turen og kan jo gi dere en smakebit av alle de 388bildene jeg overførte når vi kom hjem…mulig jeg burde gjøre det litt oftere! Legger dem i et eget innlegg.)
Vi koste oss en god stund, helt til 7åringen fant ut at det var badetid. Desverre tok han ikke av seg klærne, og vi måtte avslutte turen.
(Om noen skulle se oss kjøre på vei hjem, så var det derfor den ene av ungene mine satt uten klær. Vi hadde selvfølgelig glemt skifteklær på vei ut døren hjemme, og som den perfekte familie skal liksom ingen av barna ramle i havet. )
Resten av dagen gikk med til sykling og middagslaging. Ekte husmaskost, potetmos, smelta smør, fiskegrateng og råkost, helt hjemmelaget. (Nesten, må øve litt mer på de der “perfektgreiene” til neste røde dag med sol!)
Så kom leggetiden, og jeg kan garantere deg at den prefekte familien forduftet på noen sekunder. Etter MYE om og men fikk jeg ungene i sengen, og jeg kan garantere deg at om det er noen monster under sengen er de mer redd for oss en vi er for dem! (Nesten litt småsint på mannen som desverre måtte på jobb en tur…han slapp billig unna i dag! Så i morgen blir det hans tur 😀 mohahaha!)
Det første du må gjøre er å kle av deg alle klærne, om du har dem på deg er du ikke naken, og kan heller ikke se bra ut naken.
Husk å ta bort lo fra navel, tær og andre kroppsdeler der det samler seg, ellers vil du se ekkel ut naken. (Spesielt om du har navelæsj!)
Så må du ta deg en dusj, ellers vil alle fluene stjele oppmerksomheten ifra deg. (Og de fleste av oss vil vel se bra ut naken for å få oppmerksomhet.)
Det er en fordel å ha lyset på, for det er et fåtall som faktisk kan se i mørke, og jeg regner med at det er oppmerksomhet fra mennesker du vil ha. Ikke ulv, katt eller andre dyr.
(Du kan evt sjekke om den som skal se deg har mørkekamera, men de fleste går vel ikke rundt med dette og ikke er det så lurt å bli filmet naken heller. Du vil ikke risikere at filmen får mer oppmerksomhet en deg.)
Du kan godt ha litt hårvekst, men husk at om du er dekket av en jungel må du tynne ut skogen. (Ellers får vi samme problemet som med klærne.)
Så er det bare å vandre rundt, for uansett hva du selv synes om kroppen din vil det alltid være noen som synes den ser bra ut! Lik og del innlegget så flest mulig vil huske dette, nå som vi står foran en ny sommersesong!
(Men for all del, husk å fjerne navleloet, da vil alltid noen sikle når de ser deg!)
Det er vel ca 1 ting jeg savner fra tiden før jeg fikk barn, og det er å sitte i ro og fred på do…I dag hadde minstemann funnet ut at mammas fot skulle operers, nøyaktig når mamma skulle sitte en liten stund alene på do. Og selvfølgelig husket jeg ikke å låse døren, så plutselig ble badet overbefolket. Begge ungene skulle absolutt ha oppmerksomhet, og pappa i stuen var tydligvis ikke av intresse. Etter en del kjefting gikk eldstemann ut, han fant ut at surkingen min ikke var verd å høre på. Men minstemann er mer utholden og har vist fått selektiv hørsel.
Det var foten min som var problemet i dag og lillebror doktor måtte operere. Så der satt jeg og hylte og ropte etter å være alene, med en fornøyd treåring som hadde funnet frem sagen. Amputasjon var et faktum. Og så hører jeg fra minstemann, ‘roligogforsiktig, det gåååår bra mammamin. Du har aua og e syk!’
Når jeg egentlig skulle være fornøyd og lykkelig for at minstegutten sover, sitter jeg igjen med følelser som bekymring og redsel. For når gutten min sover er det som regel fordi han er syk, og de gangene han har sovet mye har han blitt veldig syk.
Det virker som at noe ligger og umler under overflaten, som gjør at han ikke kommer helt i toppform. For andre gang på to uker han han sovnet etter barnehagen og sovet til dagen etter.Og søvn har vært urolig, og han har ikke klart å ligge i ro. Og når han våkner er han like sliten som da han sovnet.
Det er vondt å være mamma når du ikke vet hva som feiler barnet ditt, når du ser det ha det vondt og du ikke kan gjøre noe for at det skal få det bedre. Du trøster og bærer, men uansett føler du hele tiden at det er for lite.
Og selv om han har sovet har jeg vært våken i natt, bekymret for hvorfor barnet mitt sover. Bekymret for at tempraturen kryper nedover og bekymret for uroen i den lille kroppen.
Han er enda i dårlig form, og han leker ikke så livlig som vanlig. Febern er på vei opp og vi vet vi går noen vansklige dager i møte.
Jeg håper vi en dag kan få lov til å glede oss over at gutten vår sover, at vi en dag skal slippe unna bekymringene. Men frem til da får vi holde mote oppe, og trøste oss med at vi har fått verdens fineste lille gutt. For han er en skatt, helt unik og perfekt.
Min egen lille supermann, som takler smerten og ubehaget bedre en voksene mennesker.
Det finnes noen kjennetegn du kan se etter for å finne ut om en mann er pappa.
Det mest åpenbare er selvfølgelig å se om han holder, springer eller leter etter en unge. Om han springer/leter etter noen har han som regel panikk i blikket. Litt av grunnen er naturligvis at han er redd for at det skal hende ungen/ungene noe, men det største grunnen er at de fleste barn har en mamma. Og hun blir garantert veldig sint om hun finner ut at pappaen har mistet ungene, noe enhver mann med fornuft vil unngå.
Barna sier ofte pappa, gjerne fem ganger i hver setning så lenge mamma ikke er tilstede, men i en god del familier fungerer også stefar som pappa og kan regnes på lik linje med den som har vært med på å lage barnet. Men som regel blir denne mannen kaldt med navn, så dette er ikke et sikkert kjennetegn. Du kan nemlig være far på mange måter! (Bestefar, stefar, adoptivfar, fosterfar osv.)
En annen ting du kan sjekke er om mannen kan sove middag sittende, med en flokk barn rundt seg som enten bruker han som hoppeslott eller sminkedukke. Dette er en teknikk som krever mye kontakt med barn, både dag og natt for at den skal læres. Derfor kan du være ganske sikker på at det er en pappa om du observere dette. En vanlig mann ville ikke klare sovne med en gjeng småtasser springende og ropende rundt seg.
En mann som er pappa, har på samme måte som mamma flekker på klærne, ofte på skulder og lår. For han har ingen problemer med å løfte opp et gråtende barn som er full av snørr/tårer og gjørme, og du vil se av utrykket i ansiktet at han ikke synes det er spesielt ekkelt, og du vil se noe som minner om redsel. For hva om noe er veldig galt fatt med barnet hans?
Ofte vil vi se at pappaer får mindre hår, og at hårfestet i tinningen kryper sakte men sikkert oppover. Dette er ikke bare på grunn av at han blir fysisk eldre, men siden barn gjerne bruker håret som håndtak når de får sitte på skuldrene vil det naturligvis falle av. Grunnen til at mange får mindre hår midt oppe på hode er som regel fordi de har jenter, og de kan være ganske brutale når de bruker pappa som hårmodell. Han klarer ikke si nei til de søte små smilene, det er det kun mamma som kan.
Om du hyler «monster» vil alle de som er pappa komme springende, de vil sjekke under alle senger og inni alle skap om det faktisk er monster der, før de sier at du er helt trygg. Så kan du vente noen minutter å gjøre dette igjen, og du får samme reaksjon. Om du er veldig heldig med pappaen vil han også ta deg på fanget og synge favorittsangen din, minst 10 ganger og helt til du sovner igjen.
Hvis du ber mannen lese deg en barnebok vil du fort oppdage om han er pappa eller ikke. En pappa vil lese boken med innlevelse og alle de 38 gangene du forlanger, bare for å beholde husfreden. En vanlig mann vil ikke vite om dette og si nei etter første gjennomlesning, og da braker kaoset løst.
(Under alle teppene finner du en sovende pappa!)
(Til ære for alle pappaene der ute, og spesielt dem som bor i samme hus som meg!)
For en god stund siden søkte vi om grunn og hjelpestønad til minstemann, og fikk et flott brev der det sto at det kunne ta opp til 4måneder å behandle denne…Og om de manglet opplysninger ville det ta enda lenger tid, men da ville vi få brev om det.
Jeg lurer litt på hva som foregår når jeg har levert søknaden inn, legger de den bare bort helt til datoen for svar kommer og de må behandle den i siste liten? Det vil isåfall forklare en del av de merklige avslagene folk får på søknader som sendes inn. Og det vil også forklare hvorfor de ikke sender ut brev om manglende opplysninger for helt på slutten av ventetiden. Det kan være mulig de ikke gjør det på denne måten, men det er ingen som bekrefter/avbekrefter mine mistanker, og da må jeg jo få lov til å ha dem…
Jeg tror egentlig de burde gå en runde med seg selv, for vi vet alle at det smarteste vi kan gjøre er å først rydde, så sette oss ned å se på TV, ellers blir det gjort dårlig hastearbeid før vi skal legge oss….
Min tidligere erfaring er at du har 6ukers klagetid etter svaret på søknaden kommer, snakk om forskjelsbehandling! (Og teknisk sett så er det vel strengt tatt den som søker som har behov for lengst tid når vi skal sende en søknad, for det er jo vi som må samle sammen tusenvis av attester og skrive en «hyggelig, formell klage» selv om vi har mest lyst til å skrive ned en rekke påstander som er serdeles uhøflig mot et system som skal hjelpe. (Gjerne med ord som inneholder, helvetes, jævla, rævluktera, inkompetentejævla, osv) Så du trenger med andre ord noen måneder før du sender inn klagen.
Jeg sendte inn søknaden i april og da burde den være ferdig i juli….MEN etter en samtale i dag med NAV ser det ut for at de har sommerferie i juli, ergo må jeg vente helt til i august! ER det mulig? Det er jo en grunn til at vi søkte nå, vi har liksom behov for de ekstra kronene til å dekke ekstra utgifter i forbindelse med barns sykdom. Vi søker ikke fordi vi synes det er morsomt, overhode ikke.
Etter telefonsamtalen i dag fikk jeg melding bra nav, som tydeligvis har funnet ut at de skal «forbedre» seg.
Vi ønsker å forbedre oss.
Tenk på dagens hendvendelse til NAV. I hvilken grad ble samtalen avsluttet på en hyggelig og positiv måte. Svar på denne meldingen med et tall fre 1 til 6, hvor 1 er i svært liten grad, og 6 er i svært stor grad.
Hilsen NAV
HALLO, selv om dere avslutter samtalen med ha en fin dag videre, så betyr det ikke at jeg er fornøyd med innholdet i samtalen eller informasjonen jeg fikk. (Som forøvrig forsterket inntrykket mitt av at søknaden ligger å venter helt til siste mulighet for å behandle den.) Dere kunne i det minste ha unnskyldt dere for den lange ventetiden og håpet at det ikke medførte for store problemer for min del. Heldigvis er ikke alle jeg har snakket med like ille, å henne jeg snakket med sist var et medmenneske, virkelig fortjener en stor medalje med tanke på den kjipe jobbe hun har. (Hvem vil vel sitte å snakke med misfornøyd, redde og bekymra folk på telefon hele dagen…) Men når jeg er hyggelig så forventer jeg at den jeg snakker med også er det. Desverre ble jeg smittet av den negative tonen og sa som sant var før jeg avsluttet samtalen «jeg hadde ikke forventet at det skulle vært noe…Hadebra!»
(Bilde fant jeg på google og det første jeg tenkte var nav….)
«Wrææælll» både jeg og pappaen står i sengen, minstemann hyler det lille han klarer. Han er nemlig dødsfornærmet over at han ikke får dytte mamma ut av sengen, og at han ikke får ha hele puten til mamma i fred. Kjempestart på dagen, hvem har ikke lyst å sove noen timer på gulvet liksom? Nåja, sove blir vel ikke mulig ettersom han er rasende fordi jeg tok meg frihet til å dytte han lenger inn i sengen…Her skal det hyles en time ekstra, og hverken trøst eller trussel har noe effekt. (Vær så snill å sov, ellers blir vi å legge deg i din egen seng….) Ikke den beste måten å snakke med en treåring, men prøv å tenke pedagogisk riktig når du er så trøtt at hode nekter å samarbeide.
Vi tar morgen og ordner klart det vi ikke hadde husket i gårkveld, og minstemann furter. Vanligvis er han en fornøyd liten type om morgenen, uansett om han har sovet bra eller ikke. Og vi kommer til det stadie der vi skal ut døren. Han nekter å kle på seg, han skal ikke i barnehagen. Kommer ikke på tale! Han skal nemlig bygge hus i dag, et stort hus vi kan bo i. Etter noen runder med verdens hyggligste stemme og overtaling går han med på at vi må spare mer penger før han kan bygge et hus, og klærne kommer sakte men sikkert på. MEN i dag skal ha ha skinnhuen på, den største og varmeste luen som finnes i huset, og til en forandring har vi det varmt ute. Hele seks grader faktisk. Rene sommertempratueren! Jeg lar han bruke den, for noen kamper er det ingen vits å ta. Ide vi paserer ytterdøra bråstopper han, han har ombestemt seg. Luen skal byttes ut, og han skal ha den luen som ligger nederst i kurven, og han kan ikke dra noen plasser før dette er gjort.
Etter en litt småslitsom morgen kommer vi oss til barnehagen, med en misfornøyd 3åring som ikke vil snakke med noen. Vi leverer han, og håper humøret kommer seg iløpet av dagen. Både på han og på oss. Mandag er helt klart ikke vår dag.
Nå skal denne mammen sove noen timer, for så å starte uken på nytt.
I dag skal jeg skrive litt om hva det vil si å ha avlastning til minstemann. (Har skrevet litt om det før, å det kan du lese her.) Som de som leser bloggen min fast vet, så er han syk og sliter med store smerter, noe som resulterer i veldig lite søvn og en veldig sliten gutt. For ca 1år siden fikk vi gjennomslag hos kommunen, og tildeligskontoret gav oss vedtak på avlastning. Til å bynne med hver tredje helg. Altså fredag klokken 1500 til søndag klokken 1500. Siden vi er så heldige at mamma og pappa kan gjøre dette, startet vi med det så fort som vedtaket var på plass. De får betalt gjennom kommunen for å passe han, slik at vi skal få muligheten til å “puste” og samle krefter for å stå i en serdeles krevende hverdag. Om du ikke har noen som kan avlaste dere, må du beregne å stå lenge på venteliste for ledige avlastningsforeldre. Det er desverre mangel på frivillige som tar disse oppgavene på seg, så svært mange har rett på avlastning men ingen mulighet til å få dette.
På mange måter er det best for oss at mamma og pappa avlaster, for lilleskatten har ikke så lett for å tilpasse seg i overganger mellom de ulike tingene han skal. Han bruker også lang tid på å bli trygg på folk han ikke kjenner, og jeg ser for meg at det kunne blitt veldig vanskelig for han å skulle gi slipp på oss. Og det ville vært veldig vanskelig for oss også, for det føles ikke godt å skulle gi noen andre ansvaret for det mest dyrebare vi har. Så jeg håper at vi får fortsette med denne ordningen, og at vi ikke må bytte til noen som er ansatt gjennom kommunen. (Men jeg ser for meg at det ikke er så lett å finne noen som er villig til å ofre nattesøvnen sin og tilpasse seg våre rutiner.)
Måten vi gikk frem på når vi søkte var at vi snakket med vår helsesøster og samlet sammen attester fra alle de ulike instansene vi hele tiden har kontakt med, dette la vi med i en søknad som ble sendt inn. Vi var uheldige og det tok veldig lang tid fra vi søkte til vi faktisk fikk hjelp, og på meg virket det som at søknaden bare ble liggende, og jeg ringte flere ganger for å etterlys svar.
I vinter har minstemann være mye dårlig, og vi kom frem til at vi trengte mer avlastning, og denne gangen gikk det veldig fort å få det. (Og det var ikke lett å ringe å be om mer hjelp, for man vil jo helst klare alt selv.) Vi fikk 4 ekstra dager i måneden som vi kan fordele som vi selv ønsker, men vi har kommet frem til at det mest praktiske er å ha fast torsdag til fredag hver uke. Da blir det lettere for oss å forberede minstemann, og vi unngår at han ikke klarer omstille seg. Så det er på mange måter blitt en fast rutine.
Siden eldstegutten min er hos pappaen sin annen hver helg, har vi valgt å tilpasse avlastningshelgene slik at han også er borte. Men siden vi bare har avlastning hver tredje helg, blir det en del romstering på helgene. Men vi har kommet inn i en god rutine, og minstemann takler det godt.
Når minstemann skal ha avlastning, pakker jeg klær og doserer opp medisiner som han får med seg. Jeg skriver også liste for hvordan medisin skal taes, selv om jeg vet at mamma har god kontroll på dette. Vi har også valgt at vi kjører han i barnehagen på ukedagene, slik at det ikke skal bli vanskelig for han med overgangen der. En del av fredagene velger mamma å ha han hjemme, noe som er godt for han siden han ofte er veldig sliten etter en lang uke.
Er de hjemme bruker vi alltid å komme innom en tur på lørdagen på dagen, men til å bynne med kunne vi ikke dette. Det ble for vanskelig for minstemann å se oss gå, men nå er han blitt vant til å være der, og ofte ber han oss om å gå hjem. Og selv om jeg ikke ønsker å bli nedprioritert, så er det fint å vite at han ønker å være alene med besteforeldrene, og at han ikke gråter når vi skal gå.
Det er ikke like lett å skulle gi fra seg ansvaret for barnet sitt en liten stund, og jeg går ofte rundt med dårlig samviktighet. Men innerst inne vet jeg at om vi ikke hadde fått hjelp, ville vi blitt helt utslitt. Så de små pustepausene innimellom gjør også at vi setter mer pris på den tiden vi er sammen med ungene. Så nå klarer jeg å nyte helgene vi har for oss selv, og sover ganske godt om natten.
(Bilde er tatt av ungene under et opphold på sykehuset.)
Om du lurer på noe i forbindelse med det jeg har skrevet skal du bare spørre 🙂 Enten her eller i melding.
Jeg har lenge fundert over hvordan alle rundt meg har fått råd til kosmetisk kirurgi, og har innerst inne vært en smule sjalu. Det har seg nemlig slik at svært mange jeg ser har fått enorme pupper eller bryster for de som er litt finere på det. Og som de fleste kvinner er jeg selvfølgelig ikke fornøyd med de jeg har blitt skapt med, og drømmer stadig om at de skulle øke en størrelse over natten. Jeg er ikke den typen som er imot kosmetisk kirurgi, og tenker som så at folk må få lov å bestemme over egen kropp, uten at alle skal ha en mening om den. Men ikke snakk om at jeg skal gjøre det med meg selv, for jeg vil ikke påføre meg mer smerte en det som er overhode nødvendig. Det får holde med de to ungene jeg har presset ut av mitt private område og hullene jeg tok i ørene i mine yngre dager. (Og her snakker vi om en uskarp sikkerhetsnål som var svid med lighter, siden min kjære passer hadde mistet spissen sin.) Så det blir ingen operasjon for å pynte på meg selv med andre ord.
Jeg hadde sikkert tenkt på en annen måte om jeg faktisk hadde store problemer med noe som teknisk sett kan endres på, men sist jeg viste finnes det ingen mulighet for å fylle kroppen med ekstra kroppsfett, så da får det heller være.
Det har seg slik at jeg fikk en stor “aha” opplevelse under et sjeldent besøk på undertøysavdelingen. Det var på tide å bytte ut noen slitene brystholdere eller BH om du vil, og jeg gjorde store øyne da jeg oppdaget det som kalles wonderbra, om jeg ikke tar helt feil. (Igjen…) Det var innebygget puter som hadde samme størrelse som puppen min er i dag, og det er jo GENIALT! Så for et par hundre kroner var denne fantastiske saken min, og jeg var snar med å komme meg hjem å bytte ut den gamle. Og uten smerter og en formue i penger gikk jeg opp flere puppestørelser, og jeg skal si deg jeg er fornøyd! (Den eneste gangen brystene mine har vært på denne størrelsen er etter to stykk barnefødsler, med melkespreng og andre ubehagligheter.
Men desverre var lykken kortvarig, for til slutt må den av igjen. Og da henger de samme små plommene der, fornærmet over en kjip BH som gjemte dem helt bort.
Heldigvis sier min bedre halvdel at det ikke har noe å si hvor store de er, og selv om jeg mistenker han for å ikke ha kjent så nøye på dem. MEN så har det vel heller aldri vært mannfolket som har sakt at pupper skal være store, det er vel strengt tatt vi kvinner som har disse tankene….
