Yes, da er jeg endelig ferdig med antibiotikakuren etter en ekstremt slitsom runde med feber og smerter og æsj! Og jeg jubler, for det betyr at både min mage og lillefrøken sin mage vil få det bede! Men til tross for mageknip har den lille prinsessa gått riktig så godt opp i vekt siden sist uke, og vi trenger virkelig ikke bekymre oss for at hun ikke får nok mat til tross for ammetrøbbel. Hun har slått til med 400gr på en uke, og det er riktig så bra når du bare er fire uker.
Vel, den søte lille hjerteknuseren har virkelig fått morens sovehjerte, og det er i grunnen litt merkelig å ha en baby som sover om natten. (Noe jeg synes vi fortjener egentlig, så mye våken som vi er med mellomstemann.)
Jeg kjenner en ekstrem trang til å skryte av hvor perfekt dukka er, på lik linje som jeg følte når jeg fikk guttene. Hun er selvfølgelig den søteste i verden, sterk som fy, og har virkelig fått en hårmanke passende for en jente. Ikke gråter hun noe særlig og hun smiler stort til både oss og brødrene. Ja og min pappa, hun liker han litt bedre en alle andre ser det ut til, for når han er i rommet blir alle andre en matfatet glemt! Ingen ting er så vakkert som når hun ser på oss med trillrunde øyne før hun bryter ut i verdens nydeligste smil. Hun har oss helt klart rundt lillefingeren, og vi har gjort godt arbeid når vi laget henne.
Nå ser vi frem til at hverdagen blir litt mer rutinepreget og at vi endelig kan bevege oss utenfor døren. Energien min er på vei opp, og jeg har endelig fått litt farge i kinnene, så nå skal bæresjalet på og vi skal traske tur i både fjæra og skogen! Til nå har det bare blitt noen runder på kjøpesenter med bæresella for å kjøpe ammeklær til meg, for sannelig ser det ut til at vi klarer det denne gangen. Hun tar puppen bra, og jeg klarer å bite sammen tennene hver gang utdrivningsrefleksen setter igang å gir meg tårer i øynene! Har vi klart oss gjennom blodtap, gulsott og barselfeber skal vi vel klare litt mer, for denne gangen er jeg motivert til å amme selv om det krever mye av meg.
Så mye nytt og rart å se på!
Vi krysser fingrene nå for at vi skal få litt sol og sommer i dagene fremover, for nå er det på tide å finne frem sommerfølelsen. Jeg har liksom ikke fått med meg at sommeren snart er over, for de siste fire ukene har vært så tøffe. Men nå må det da være vår tur til å stråle om kapp med solen!
Jeg jobber hardt for å få den perfekte sommerkroppen i år, og regner med at jeg skal komme i mål til sommeren. (Den er litt treg her i nord…)
Målene er nøye vurdert og selv om det blir hardt å nå dem skal jeg klare det med glans, svette og muligens en god del tårer. Mulig jeg også vil bite noen negler, men det vet jeg ikke enda.
Vel, alle vil jo ha den perfekte kroppen, å min perfekte sommerkropp 2017 vil være slik:
– Hårtap ut av en annen verden, noe som fører til små dunhår som stikker ut av skallen og får meg til å se ut som en halvstor fugleunge på hode. Det blir lekkert, særlig på vindfulle sommerdager når hårsprayen ikke kan stille opp mot den iskalde nordavinden.
– Så vil jeg ha en god porsjon løshud på magen, så mye at jeg faktisk kan klipe godt tak i huden, å dra den litt ut fra kroppen. Det må jo bare være det perfekte partytriks de to dagene det er så varmt at bikinien kommer på. For at mammakroppen skal vises frem er det ingen tvil om!
– Amme-pupper, hvor den ene er enorm og den andre slapp som en pannekake fordi det nye tilskuddet i familien får en favoritt-kopp, og nekter å spise av den andre. De enorme nesten mørkebrune brystknoppene vil stikke ut av den alt for lille bikinioverdelen som egentlig er stor som et telt, og på sidene vil det tyte ut noe slapsete løs hud etter den daglige jojo-slankingen til jentene hver gang de fungerer som melkemaskin. Det blir rett og slett vakkert med alle de enorme blodårene som skinner gjennom den nesten gråhvite huden, og det er den perfekte prevensjon så det ikke kommer flere små med det første.
– Bulker i lår og rumpe skal frem, også omtalt som skrukkehud eller var det appelsinhud! Satser på at mengden øker betraktelig frem mot sommeren, og ser frem til offentlig oppvisning i bikini. Hva er vel mer vakkert enn kroppens nyanser etter heftig vekt opp eller nedgang!?
– Og så skal jeg få uren hud, med enorme lysende røde kviser som popper frem på ryggen, brystet, skinken og alle tenkelige kriker og kroker i ansiktet. Ja huden skal formelig skinne om kapp med solen, med røde svære byller som har den lekre gule kjernen av gørr inni, fremhevet av den likbleike ansiktsfargen.
– Rumpen min skal få en lekker deigete konsistens, og jeg skal sitte bort absolutt alt som kan minne om fasthet. Når jeg går skal det riste som gele, og bikinitrusen skal være så stor at du ikke ser flere måneders hårvekst som har fått vokse vilt og uhemmet, ned over lårene og oppover magen! Og det skal se ut som at bikinitrusen er alt for liten på grunn av slapp kropp som tyter ut alle veier. Magen skal selvfølgelig henge litt over kanten, selv på meg som er undervektig i utgangspunktet. Mulig jeg bytter ut bikinitruse med de netting-trusene du får på sykehuset etter fødsel som du fyller med mamma-bleier. Det fremhever jo deigrumpen litt ekstra.
– Synlige ribben på ryggen er helt klart et must, lekkert som det er der jeg vandrer rundt med et vaskebrett på ryggen. Se for deg den løse huden på magen som kan snurres rundt på baksiden og skrubbes ren på rillene som oppstår. Men det kan bli vanskelig å oppnå dette før seinsommeren, men da har jeg ammet så lenge at vekten min daler i rasende fart og resultatet vises i kombinasjon med noen tårer over tapte kilo.
– Sorte ringer rundt øynene er selvfølgelig en selvfølge, og jeg går for den naturlige sorten og ikke sminke. Treningen vil bestå i å jonglere to våkene barn på natte hvor den ene har smerter og den andre er sulten og henger fast i puppen. Det blir en tøff jobb, men alt for litt sorte ringer altså.
Hard trening!
Så ja, jeg gleder meg stort til sommerens 2-3 soldager hvor jeg kan sprade rundt i bikini og stolt vise frem kroppen som har båret frem tre barn. Jeg er stolt over hver eneste lille forandring som har kommet på grunn av svangerskapene, for det minner meg om den tøffe kampen det har vært å bære fram mine barn. Jeg er ikke laget for den jobben, men perfekte unger har jeg klart å få uansett. Og da må kroppen hylles, selv om den ikke passer inn i det smale rommet av regler som sier noe om hva en vakker, sexy og perfekt kropp er.
Vær stolt av den du er, uansett hvordan form og farge du har!
Etter en tøff fødsel hadde jeg jo et ørlite håp om at barseltiden ikke skulle bli helt uoverkommelig, jeg var jo fullstendig klar over at det ville bli jobb med ammingen siden blodprosenten min var alt for lav, formen dårlig og jeg var veldig smertepåvirket, men motivasjon var på topp. Alt for å slippe å drasse med oss flasker over alt. Så jeg har spist, ammet, spist, ammet og spist enda mer i kombinasjon med jern og vitaminer til den store gullmedalje. Og det hjalp, blodprosenten var på rett vei, og selv om jeg fikk så såre nipler av ammingen at jeg ville grine hver gang jeg la lillemor til var jeg fornøyd. Denne gangen skulle vi klare det.
Før vi kom oss til de såre niplene ammet jeg med skjold siden puppene var litt i overkant tunge og overfylte, og det gikk stort sett greit. Men det var ei trøtt lita frøken vi fikk, så hun trengte ekstra krefter. Så jeg håndmelket og ga henne ekstra melk med kopp etter hver amming. Vi gikk over til å amme hver time og på natten måtte vi ha alarm på siden hun gjerne sover seks timer i strekk! (DET føles magisk, for det har ikke brødrene gjort!) Så dagene gikk til å sitte med puppene på lufting, og det var merkelig nok helt greit. Sånn føltes det ikke før i alle fall, da ble jeg bare lei meg av alt styret. Men det skal også sies at sist barseltid ikke kan sammenlignes med dette for når du har en nyfødt som hyler av smerter slites hjerte ditt i tusen biter. Siden det er en del arbeid med skjold prøvde jeg stadig å amme uten det, og plutselig innså den lille bestemte frøkna at det var mye lettere å spise uten! Og derfor fikk jeg såre nipler, for teknikken vår må jobbes med. Ikke bare lett å få henne til å treffe puppen riktig når hun høgger til i et forsøk på å få mat før hun blir sulten! Takk og pris for ammesalver som linder og ibuxen jeg putter i meg!
Første trilleturen i nyvogna!
Men så var det oss å denne barseltiden da, og årsaken til at lufta gikk ut av meg! Søndag hadde jeg en strålende dag, og endelig kom vi oss ut på trilletur. Det var nydelig vær, og det er lenge siden jeg hadde følt meg så bra. (Jeg har stort sett hanglet siden fødselen og har mye smerter i magen…) Så nå tenkte jeg at ting gikk vår vei, dessverre ble formen min helt grusom på kvelden. Jeg holdt på å fryse ihjel å innså at her var det feber på gang. Hele kroppen verket og selv om jeg lå under massevis av tepper hakket jeg tenner av kulde. I et rom som sikkert holdt 27grader. Det var på tide med et nytt legebesøk!
Mandag kom, formen var like jævlig og vi dro til legekontoret. Jeg ble sjekket fra topp til tå, prøver ble tatt og jeg ble sendt rett til sykehuset. Jeg var den heldige vinneren av barselfeber, nok en gang. Ultralyd bekreftet den ørlille mistanken jeg har hatt de siste ukene om at det var noe grums igjen i livmoren og jeg innså at jeg var på dypt vann. For hvordan i himmelens navn skal jeg klare enda en sykdomsperiode som påvirker melka mi!?
Vel, egentlig ville legen legge meg inn, men jeg vet av erfaring at det ikke er noe hjelp å få med en nyfødt når du ligger inne, og jeg så med gru på hvordan det skulle gå seg til. Så om jeg kunne slippe ville jeg helst være hjemme, det holdt liksom med alle dagene i forbindelse med fødselen. For så lenge jeg ammer må hun være sammen med meg, og ikke ville jeg klart å være uten henne heller! Nåvel, siden feberen min heldigvis ikke er skyhøy og vi bort nært sykehuset fikk jeg dra hjem å være med lovnad om at jeg bare skal hvile. Men med det minste tegn til at tilstanden blir dårligere må jeg rett inn. (Bank i bordet, men det ser ut til at pillene virker!)
Å nå sitter jeg her med poser under øynene, enorme smerter i magen, for lite melk i puppene og en følelse av å bare ville greve meg ned i jorden frem til neste vår. Eller det kan ikke være for lite melk enda, for lillemor er fortsatt fornøyd. Men jeg vet at jo mer vondt jeg har, jo mindre melk kommer det så det varer vel ikke så lenge. Å denne gangen vil det faktisk bli en nedtur å ikke kunne fullamme, for vi har jobbet så iherdig for å få det til. Og jeg er stygt redd for at hun ikke vil ha gått nok opp i vekt når hun skal veies på torsdag, noe som gir meg enda flere bekymringer!
Kryss fingrene for oss og send over noen gode tanker.
PS. Den perfekte lille frøkna vår ser ut til å takle det hele med stor ro, og slektes åpenbart på moren så mye som hun sover! Hun er en drøm, å hadde det ikke vært for alt det andre kunne jeg kommet på andre tanker en å forbli trebarnsmor!
På selveste Sankthans kom verdens søteste lille prinsesse til verden, og vi gleder oss stort over den fine lille jenta vår. Klart hun ville fødes på en spesiell dag, med strålende sol ute som heiet henne frem og dansende bål på kvelden i midnattsolen.
En uke på overtid klarte vi, før det ble avgjort at lillemor ville få det best utenfor magen min. Fødselen ble startet og du kan trygt si at det gikk radig unna når ting først var igang, og jeg kan krysse av for nok en styrtfødsel. Det var intenst og krevende, og jeg skulle heller brukt en dag på jobben. Men sånt kan man jo ikke bestemme selv, og det er kanskje like greit. Men ut kom prinsessa, og lykken var stor da jeg så de klare blå øynene til lillemor. En våken og sterk dame som holdt hode selv for å studerte oss inngående. Hun lurte vel på hvordan raringer det var hun kom til verden for å møte!
Stolt mamma som endelig fikk gullskatten i armene!
Et tøft svangerskap ble avsluttet, premien var på plass og akkurat i det vi skulle senke skuldrene møtte vi en ny bump i veien. Komplikasjoner som resulterte i at jeg ikke fikk det så bra. Stort blodtap sammen med lav blodprosent er ikke optimalt, og jeg kunne absolutt klart meg uten dramatikken vi møtte. Og det vil ta tid før formen kommer tilbake til normalen.
Den unge damen får sol, og sov stort sett hele døgnet hun lå der!
Så denne gangen ble det et langt besøk på barsel, men vi ble tatt veldig godt vare på. Vi mistet nesten motet når lillemor måtte ha en runde i sola på grunn av gulsott, men det gikk seg til. Hun trengte lyset og heldigvis så vi raskt bedring. Dette førte igjen til en runde med vektnedgang på lillefrøken, men nå er vi på rett vei og sist sjekk viste at vi har klart å legge på oss 100gr på to dager. (Stolt mamma som sliter med melka på grunn av egen form, vi har virkelig ikke oddsene med oss denne gangen!) Alle timene med håndmelking, amming og kopp-mating var verd det, og jeg håper at vi vil klare å amme lenge.
Mat til mamma og mat til lillemor. Skummel verden, så vi kliper oss fast i puppen!
Merkelig nok har barseltårene uteblitt, og jeg lurer veldig på når de skal dukke opp. Med guttene kom de rimelig kjapt og jeg husker jeg gråt både for at det var tomt for dopapir og fordi jeg var sliten. Og da var jeg ikke en brøkdel sliten av det jeg er nå. Men det kommer vel etter hvert har jeg en mistanke om.
To stolte brødre som hilser på lillesøster, endelig kom hun til verden!
Vi ble utskrevet med streng beskjed om å komme tilbake om jeg ble dårligere, men det ser ut til at formen min er passe stabil i det minste. Så mesteparten av dagen holder jeg senga eller sofaen med lillemor hengende fast i puppen. Og i går formiddag følte jeg meg så bra at vi dro en tur på butikken, målet var å kjøpe en tynnere jakke til lilledukka, da jeg for det meste har tykke klær til nord-norske sommerdager. Det gikk rimelig greit, selv om jeg var utslitt etterpå! Men det er fremgang, og det liker vi. Så får vi høre hva legen sier når jeg skal på kontroll i neste uke, men vi krysser fingrene for at det går rett vei. Nå vil vi nyte småbarnstiden og sommeren utenfor døren, ikke bare være inne uten energi. Storebrødrene trenger også mammaen sin, og for øyeblikket klarer hun fin lite og trenger barnepass selv.
16 juni, termin og lillemor klorer seg fast i eggstokkene. Nå som hun bare kan komme, vil hun ikke og jeg kan trygt si at jeg er typisk tredjegangsfødende. Hun tar livet med ro, og jeg mistenker hun kan bli en liten kopi av meg…
Med tanke på all rieaktiviteten jeg har om natten de siste ukene, mistenker jeg hun blir å ramle ut av seg selv når vi er ute å kjører på de flotte og hullete byveiene våre. Men hver gang jeg er sikker på at nå er fødselen ordentlig i gang, stopper alt opp. Irriterende, slitsomt og demotiverende.
For noen dager siden ble vi passelig bekymret, for den lille turboen på innsiden var usannsynlig rolig, og når hun ikke brukte blæren som hoppeslott på sine vanlige tidsrom måtte vi ta turen innom føden. Hun livnet selvfølgelig til da, og jeg følte meg som en passe overhysterisk mor. (Noe jeg fikk bekreftet at jeg ikke var, selv om lillefrøken har det fin i magen.) Vel, det ble ny ultralyd som viste at hun ikke er noen tungvekter i alle fall, selv om vi er med termin. Men alt så fint ut og det er fortsatt min form som er problemet. Blodtrykket har hoppet litt opp og urinprøven var ikke så strålende som den bruker å være. Ufint rett og slett, men ikke kritisk på noen måte. Og ny sjekk et par dager etter viste at det ikke var blitt verre.
Det er i grunnen på tide at vi får egen parkeringsplass på sykehuset og utenfor legekontoret.
Humøret mitt er absolutt ikke på topp, og siden blodprosenten min har krøpet nedover er jeg sur og trøtt store deler av dagen. Ikke snakk om at jernpiller og stygge brødskiver med leverpostei har hjulpet. For ikke snakke om alle kiloene med gress jeg har jafset i meg i kombinasjon med appelsinjuice. Det eneste som vil hjelpe er vel å føde. Og hvordan jeg skal klare å samle krefter til det må fuglene vite, jeg blir utslitt av å kle på meg sokker!
Kroppen føles feil porsjonert, jeg har stadig overlast fremover og alle forsøk på å nå tærne presser frem tårer. Jeg vagger i kjent høygravid stil og er i grunnen klar til å bite hode av alle som irriterer meg. Jeg er egentlig forvandlet til en tikkende usikret bombe som kan gå av bare en liten småstein kommer i veien.
Jeg føler meg fæl, klumpet og ser kun et troll i speilet, og drømmer om både frisørtime, nye klær og spa for å friske opp på den litt slitene loken jeg har nå om dagen!
Sjekk det fornøyde utrykket, sånn ser jeg ut 90%av tiden. Resten sover jeg…
Så nå er jeg absolutt fødeklar, dritlei og savner å ha innsiden av kroppen min for meg selv. Jeg vet jo at utsiden skal bli okkupert en stund, men om ikke annet kan alle rundt meg hjelpe litt til med bæringen når det værste er overstått. Og nå er jeg kommet dit at jeg driter i hvor vondt det gjør å føde, jeg gleder meg rett og slett som en unge til den hendelsen trer i kraft. Men først skal jeg vel gå 14dager på overtid å sutre!
Facebooksiden min finner du her. Jeg oppdaterer snap og instagram oftere enn bloggen, og du finner meg som @steinihavet der også.
Dager igjen til termin: 6, men går sikkert 14dager på overtid nå som lillemor bare skal komme.
Neste kontroll: Neste fredag må jeg vel pent bestille meg en time om hun ikke har ankommet!
Kjønn: Lita prinsesse.
Innkjøp: Vel, nå burde vi ha det meste i hus. Men jeg innser at vi mangler en liten badebalje som er mer praktisk en håndvasken, og jeg tror jeg blir å savne en babygym etter hvert.
Mammaklær: Jeg vurderer på det sterkeste å gå naken, det er så varmt nå om dagen at jeg renner bort. Og absolutt alle sommerklærne jeg prøver blir enten for trange, eller så er passformen som en potetsekk rundt kroppen. Jeg trenger føle meg vel, og det er ikke like lett med klær som er for små!
Humør: Jeg formelig stråler over av utålmodighet, og må virkelig jobbe for at ikke hvert eneste ord som renner ut skal være negativt.
Søvn: Av og til, og alt for lite! Har heldigvis fått ekstra avlastning til mellomste, så vi får hentet oss litt inn før den store begivenheten.
Strekkmerker: Nei ikke andre enn de som var der fra den gangen jeg ble tenåring og brystene poppet ut.
Gravidmage: Oh yes, på bildene ser den merkelig liten ut, men sånn føles det ikke! Det er som å ha en treåring klengende fast rundt magen til enhver tid. Og nå er det så trangt om plassen at jeg nesten ikke klarer å bøye meg fremover. Ribbeina verker som besatt og blæren min eksisterer ikke mer.
Vektøkning: Ja omsider har vekten gått rett vei, men har en mistanke om at mye av den skyldes vannet som har inntatt beina og armene mine.
Aktivitet: Magen er en gymsal og det er en liten jente som liker å bevege seg der. Så jeg har ikke vansker med å følge med på at hun har det bra. Min aktivitet på dette stadiet er heller tvilsom, selv om jeg har prøvd meg på både blomsterbed og hyttebygging i skogen. Kroppen begrenser meg rimelig kjapt og jeg puster og peser som en overopphetet hund med alt for liten nese.
Carvings/må ha: Samme som sist, men det værste er sniffingen på alt som ikke er bra å lukte på! (Kan leses mer om her!) Må fortsatt drikke store mengder kaffe latte med vaniljesmak og rettferdiggjør summen jeg bruker på at jeg hverken drikker eller røyker! Det er bedre at jeg får den kaffen enn at jeg er sur hele dagen. Og jeg drikker den kaffen selv når det er 24 grader og steiksol!
Plager: Her har du favoritt temaet mitt om dagen, for er det noe jeg har mye å fortelle om er det formen min. Jeg går rundt med en konstant følelse av å tisse meg ut, blæren er så sammenpresset at jeg toppen har plass til 2-3dråper. Jeg har noen nerver i klem som gjør at det går ekstreme “strømstøt” nedover beina og når det er ekstra ille ramler jeg nesten sammen. Alt vannet jeg drikker har misforstått at det skal ut gjennom den ikkeeksisterende blæren, og renner ned i beina. Så lenge jeg ikke sitter, da går det i armene. Så ikke overraskende verker det som besatt og det føles som at huden skal revne. Jeg har konstant sure oppstøt, både sånne fra magesekken og kjefting på det som hender rundt meg. Så jeg har fått forbud mot samtlige nettaviser. Masseriene har en tendens å komme hver gang jeg skal gjøre noe, og jeg blir like skuffet hver gang det er falsk alarm. Kan jeg ikke bare føde og være ferdig med det. Vi var jo så godt igang sist uke. Ellers er det konstant en kynner som gjør det vanskelig å puste og pulsen min svirrer fortsatt høyt. Å der pulsen er høy er blodprosenten lav, en perfekt kombinasjon når du skal i fødsel. Å hvilken lykke, jeg har ikke glemt hvordan det var å føde de andre og jeg anser ikke en fødsel som en koselig og underholdene aktivitet. Så jeg vil bare ha dte overstått, helst i kveld så jeg får jordmora jeg har gått til gjennom svangerskapet.
Så var det de obligatoriske bildene, og romantisk som jeg og mannen var i går kjørte vi oss tur på kvelden. Så da har jeg noen tykkasbilder til senere, siden formen min ble dårlig og jeg droppet profesjonelle bilder.
Nydelige Grøtfjorden viste seg fra sin beste side! Og18grader på kvelden er langt fra normalen her i nord.
Var en tur i fjæra på dagen også for å nyte godværet, ikke like lett å vagge rundt på steinene, men det gikk. Og det var godt å stikke beina i vannet, selv om havet ikke er særlig oppvarmet.
Fortsatt ingen baby utenfor magen, hun klorer seg fast på innsiden og venter på sommeren. Vi har jo hele tiden sakt at det var en sommerbaby, så det er klart hun ikke vil komme når det snør smådjevler og kattunger.
Men for å være helt ærlig er jeg i grunnen møkk lei, for jeg har ikke tall på alle gangene jeg har våknet med “falske” rier. Og hver gang tenker jeg endelig, for det er ikke så alt for lett å holde mote oppe når jeg husker veldig godt hor vondt det er å føde. Og hver eneste smertefulle sammentrekning er en påminnelse om at det skal bli værre. Kunne jeg ikke fått litt dårligere hukommelse på akkurat det punktet?
Brødrene er også ganske lei av ventingen, og krysser fingrene hver kveld for at denne natten kommer søsteren. De bryr seg ikke så hardt om at moren ikke vil føde når hun skal få skjønnhetssøvnen sin, og at en fødsel sikkert oppleves mye bedre når man ikke er så trøtt at øynene går i kryss og kroppen hyler etter hvile. For deres del vil det være et fint eventyr å måtte flyttes til bestemor og bestefar natterstid, særlig siden eldstemann sov seg gjennom det når lillebroren skulle komme for 7år siden.
Vel, i dag sto jeg opp å var til en forandring i strålende form. For første gang på lenge følte jeg meg temmelig uthvilt, og kroppen samarbeidet så godt den kan til tross for den høygravide tilstanden. Så da var det bare å hive seg rundt å forsette arbeidet med blomsterbedene.
Så i morgen vil det gjøre vondt i hvert eneste fiber i kroppen, for jeg er absolutt ikke vant til fysisk arbeid etter de siste 8 månedene med ubrukelig kropp. Men nå er kantene på plass, et par sommerblomster plantet og vi kan vente på snøen som meldes til uken igjen. Oh yes, vi er ikke ferdige med vinteren enda, selv om vi er i juni. Og så lenge det er vinter har jeg en mistanke om at lillemor vil klore seg fast på innsiden av magen.
Endelig fikk jeg rier, sånne gode og kraftige man forventer når barn skal ut, ikke bare sånne som lurer deg 2 måneder i forveien. Smertene var svært gjenkjennelig og jeg formelig jublet når jeg så at det var 5minutter mellom dem i går. Det måtte jo bety at fødselen var igang og at jeg snart skulle være befridd fra svangerskapet. For selv om jeg må gjennom en fødsel føles det garantert ut som å slippe ut av fengsel etter endt soning, med en bonus i jakkelomma. Eller på puppen i mitt tilfelle.
Vel, riene fortsatte, og vi innså at det det bare var å få minstemann en etasje opp, og finne frem det som trengs til fødeturen. Telefon til føden ble unnagjort, og selv om en aldri så liten stemme murret i bakhode om at tredjemann er en luring bestemte jeg meg for å holde mote oppe. Riene var såpas kraftige at jeg var klar for å kvele noen når de sto på. Så da burde ting holde seg.
Fremme på sykehuset ble vi sluppet inn på en fødestue, og det var bare å vente. Det viste seg at kroppen min absolutt jobbet, og at utgangsdøren sto på gløtt! Men irriterende nok dabbet riene av unner veis, og selv om det var fremgang med neste sjekk var det bare å returnere hjem. Ikke snakk om at jeg vil være mer en høyst nødvendig på sykehuset. Vi ble ønsket velkommen tilbake til natten, for det var stor sannsynlighet for at vi kanskje måtte snu i døra hjemme. Og jeg fikk en liste over tegn jeg ikke burde overse, for mine tidligere fødsler har vært unnagjort rimelig kjapt når ungene først har bestemt seg for at de skal ut.
Vel hjemme økte riene igjen, og jeg klasket meg i pannen. Så typisk liksom, men etter en times tid roet de seg atter en gang og jeg fant ut at jeg like greit kunne dusje og legge meg, luringen i magen var bare ute etter å lure meg. (Og faren som har bommet på datoen for når hun skulle bli født, han har alltid hatt rett på sånt før…)
Kunne spart meg for å kjøpe den sommerplanten, den er nok dø i morgen uansett!
Så i natt har jeg delvis sovet og delvis vært våken, for innimellom kommer riene tilbake og jeg blir nesten overbevist over at nå hender det noe. Men nei, hun holder seg i ro enda en stund. Å tro meg, jeg kan forstå det når jeg ser ut av vinduene. For det snør småfugler i Tromsø i dag, og det var med sorg jeg så at bakken var hvit. Med min flaks legger vel snøen seg, det blir nattefrost og fødselen starter til natta så vi må få sykebil, for nå har vi faktisk bytta til sommerdekk. Det er ikke rart at ungene våre sliter litt med å forstå hva innholdet i de ulike årstidene er, for vår betyr gjerne full vinter.
Da er mammapermisjon min startet, og jeg kan sette meg til rette å ruge med god samvittighet. Dessverre så merker jeg ingen forskjell for jeg er en av de som ikke kan være gravide, og har vært delvis sykemeldt hele veien. Det er godt å ha en jobb som kan tilrettelegge og som ikke gir meg mageknip fordi jeg la meg ned i fosterstilling. Den siste tiden har jeg vært helt ute av drift. Men jeg har trøstet meg med at svangerskapene mine bare er en liten brøkdel av det jeg skal jobbe i mitt liv, så at jeg ikke klarer å yte noe til samfunnet får være greit i disse periodene. Og dette er absolutt den siste gangen, ikke snakk om at jeg har tekt å pine meg gjennom flere svangerskap. Det er liksom helt greit å ha unger, problemet er å bære dem frem og ikke minst presse dem til verden.
Nå har vi passert den magiske grensen, og om lillemor kommer til verden i morgen så er hun ikke å regne som prematur. Kroppen min er veldig klar for fødsel, og jeg kjenner igjen flere tegn på at jeg er på rett vei! Så det blir spennende å se hvor lenge jeg går før hun kommer, men jeg håper virkelig at alle rundt meg får rett og hun er rett rundt hjørnet. Kroppen min er et sant mareritt og jeg samler vann som en svamp, det verker i alt av ledd, jeg får rier innimellom som bare dabber av og lillemor ligger så langt nede i bekkenet at jeg har konstante nervesmerter nedover beina. Det er i alle fall ingen tvil om at nervene er i klem, og når jeg plutselig rykker til og vræler er det bare litt ekstra ille. Men jeg biter tennene sammen når jeg er ferdig og klage, og gjør unna alle forberedelser som må til før barselperioden.
Så i dag har vi handlet inn det guttene mangler av uteklær, jeg har vasket opp enorme mengder klær og leiligheten er rimelig ryddet. Jeg har til og med sjekket at veska som skal være med til sykehuset er klar, med et greit innhold av ting jeg muligens vil få bruk for. I grunnen har jeg gjort mer i dag en jeg har gjort til sammen de siste ukene. Hærlig, bare synd at det ikke føles så ok akkurat nå.
Jeg prøver å bruke minst mulig tid til å grue meg til selve fødselen, men dessverre husker jeg litt for godt hvordan det var sist gang så det er ikke like enkelt. Men som vi alle vet har man ikke noe valg, ungen skal ut uansett om moren vil eller ikke. Nå er jeg en av de værste å fortelle skrekkhistorier om hvordan det kan være, så heldigvis finner jeg andres skrekkeksempler av noen fødsler svært fascinerende.
Det gror i magen og i hagen! Vente arbeid med minstemann, jeg klarte å sitte slik to minutter før jeg fikk kramper over alt og angret på det hele. Men vi prøver oss på planting, til tross for sludd, sol, snø og regn om hverandre. Er vi heldig vil det i alle fall spire litt, og da skal vi være veldig fornøyde.
Jeg fikk spørsmål om hvordan det er å være høygravid, og det første ordet som falt meg inn var terrorisme. Kroppen formelig terroriserer meg, med både vanntortur og forstyrret søvn. Jeg føler meg stappet, jeg føler at hunden skal revne og jeg føler for å klore ut øynene på alle som er så teite å mumle “selvgjort er velgjort” i skjegget. Og ja, til nå har jeg bare hørt det fra menn og damer med skjegg som ikke har født selv.
Vel, som du kanskje forstår vil dette bli en ærlig beretning om den siste delen av det “magiske” svangerskapet, så er du av den fintfølende typen stopper du å lese nå, finner frem en avis eller noe annet lett lesestoff som underholdning. Og på forhånd kan jeg bare informere om at denne teksten blir en hel avhandling!
La oss starte med hovedproblemet, håndballen som føles stappet opp i ræva og det evige trykket på nedre regioner. Det hovene underlivet og den sammenpressa blæra som får meg til å vagge rundt som en full pingvin. For det føles nemlig som at det er en ball som ligger feilplassert i bekkenet og gjør at alle bevegelser er særdeles ubehagelige. Jeg vil konstant tisse, og når jeg går på do kommer det ut toppen tre dråper. Så hver gang jeg prøver å hvile som det så varmt anbefales på slutten av et svangerskap, må jeg opp på do. Jeg går rundt med en konstant følelse av at et eller annet skal falle ut nedentil, men jeg er usikker på hvor følelsen kommer fra siden hovenheten har endret all anatomi til det ugjenkjennelige. Noe som gjør det til rein flaks når jeg treffer koppen når jeg skal ta urinprøve på hver kontroll, som er ofte! Min sjenerte blære er absolutt blitt herdet, og jeg kan sikkert tisse hvor som helst, når som helst og med hvem som helst tilstede. Men der tissingen ikke er noe problem, har jeg utfordringer med resten av avfallet som skal ut! For de jævla jerntablettene gir meg konstant forstoppelse og får jeg ikke i meg nok vann stopper alt opp og jeg får kjipe magesmerter en eller annen plass inne i magen. Litt vanskelig å si nøyaktig hvor, for det er ganske mye baby og fostervann i veien.
Så har vi mensensmertene, som man skulle tro holdt seg unna den tiden man er på kjukka! Men neida, de kommer for fullt på slutten og jeg bruker stort sett hver eneste natt til å pine meg gjennom dem. Jeg vet jo at det ikke er mensensmerter, men de kjennes helt like ut. De stjel virkelig den høyst nødvendige skjønnhetssøvn jeg prøver å skaffe meg før jeg har en baby som skal holde meg våken til alle døgnets tider. Og det værste er at smertestillende overhode ikke er smertestillende!
Nå har også kynnerne tatt helt av, og bare jeg ser for hardt på magen angriper de. De gjør vondt og ikke faen at de går over om jeg endrer sittestilling, som alle de teite nettsidene sier. Det må da holde snart med trening før fødselen.
Jeg svetter konstant og den eneste grunnen til at jeg har klær på er redselen fra å bli sperret inne på lukket avdeling. Jeg som alltid bruker svære ullsokker sommer som vinter har tatt dem av, og går gjerne barbent hele dagen selv om vi fortsatt har snø utenfor døren. Ja det er faktisk så varmt at jeg ikke lar meg anfekte av de heller tåredryppende værmeldingene som kommer med beskjed om både regn og sludd i slutten av mai. Det går liksom helt fint, for da kan jeg gå på trappa å lufte meg når termostaten kortslutter helt, noe den gjør regelmessig hele dagen. Nakenhet er tingen, men dessverre bor jeg sammen med flere så jeg kan ikke være så naken som jeg vil. Det skulle tatt seg ut at jeg satt likbleik i undertøyet når ungene drar hjem venner på besøk.
Føttene mine har hovnet opp til tømmerstokker, fingrene mine oppfører seg som kjukkpølser og jeg har sannelig fått vann i tryne også. Heldigvis verker det ikke på sistnevnte plass, men om jeg har holdt meg litt før lenge før jeg skal på toalettet gjør det så vondt i knær og ankler av stivhet at jeg vil grine. Det føles som at huden skal slites fra hverandre i de fuktige områdene og jeg har flere ganger måtte sjekke at det ikke er tilfelle. Det er nesten så jeg venter at vannet skal piple ut hvert øyeblikk.
Nesen min har blitt enda tettere, noe jeg ærlig talt ikke trodde var mulig. Det er nesten så noen har helt betong inni der og sperret av lufttilførselen, noe som gjør at kjeften er konstant åpen og jeg får ising i tennene, såre gommer og konstante småblødninger i tannkjøttet. Akkurat det jeg trenger når lungene mine presses oppover og har for liten plass i utgangspunktet. Alle spør om jeg er forkjølet, men på mirakuløst vis er jeg frisk. Og selv om nesen min er potte tett så blør jeg konstant neseblod, og nå kan jeg love deg at krana har åpnet seg. Så det skal ikke mer en et litt uforsiktig nikk med hode og spruten står. I går skremte jeg nesten livskiten av meg selv når jeg dusjet, for plutselig var alt rundt meg farget rødt. Jeg måtte dobbeltsjekke at jeg ikke hadde kuttet over hovedpulsåren i halsen med de skarpe neglene mine som knekker bare jeg ser på dem, men det var altså bare neseblod.
Trangen min til å sniffe kjeller eller andre farlige kjemikalier har tatt seg opp og jeg må virkelig jobbe med meg selv for å ikke lakke neglene en gang i timen. På butikken i dag fikk jeg lyst å springe inn på skobutikken og røske til meg sko så jeg kunne lukte på dem, men min bedre halvdel holdt meg fast og første meg trygt forbi. En tur på glattselle nå er nok ikke helt bra med tanke på tilstanden min. Jeg føler meg gal, og mistenker at om ikke disse ekstreme gravidlystene gir seg snart vil jeg påføre meg selv skade i form av sniffing. Ikke fordi jeg vil ruse meg, men fordi alt farlig lukter som himmel og blomster og lykke. Lås meg inne i en kjeller, og jeg vil være lykkelig helt til jeg må tisse igjen.
Jeg har dilla på sjokolade også, men om jeg er så idiot og spiser noe som er salt, fett eller god så får jeg sure oppstøt som svir i stykker tungen. Og selv ikke i sittende stilling ungår jeg faenskapet. Effektene av medisinene jeg tar for slapp dør mellom magesekk og spiserør er så og si ikke eksisterende nå, og den velkjente smerten en plass mellom bryster og mage kommer snikende tilbake. Ja for nå som jeg ikke spyr opp alt, må det jo komme automatisk uansett.
De siste dagene har det gjort vondt på plasser jeg ikke viste eksisterte i kroppen, og hver gang håper jeg det er rier så jeg kan dra til sykehuset å bli ferdig med hele skiten. Fødselen er ikke noe å trakte etter, men om et par års tid vil jeg vel føle meg normal igjen. Lillemor er klar, jeg er klar og om jeg ikke føder snart vil jeg gå alle i mils omkrets på nervene med det frynsete humøret mitt som går fra hysterisk latter til tårer på få sekunder. Hormonene raser tulling i kroppen, og det er tett før jeg kaster meg selv ut av leiligheten. Jeg føler meg som en elefant uten de lange øyenvippene, og jeg skulle virkelig ønske det var lettere å bevege kroppen og late som at jeg fortsatt er et normalt menneske.
Så nei, det er ingen dans på roser å være høygravid, og denne teksten skal jeg finne frem regelmessig som en sikker prevensjon. Jeg nekter å gjøre dette en gang til, og tunglært som jeg er har det tatt tre ganger for å lære. Selvfølgelig kan du møte på de damene som spretter rundt som små svaner i uke 37, men de fleste gravide er på dette tidspunktet gått inn i en slags “stappet-pølse-tilstand”, og i alle fall om de har født noen ganger fra før!
