Farvel nattesøvn, vi sees om 18år!

Gah, gi meg litt søvn og jeg lover å smile dagen lang. Jeg skal smile så hardt at jeg får betennelse i kjevene og tørke i munnen. Jeg skal glise av lykke. 

For det er i alle fall bedre enn å vandre rundt i en slangs svimlende tåke med summende fluer som svirrer rundt det bustete trollhåret mitt, og nedgulpa filete klær som stinker. Drar jeg å setter meg i en park vil jeg bli tatt for å være uteligger, å jeg har virkelig ingen unnskyldning for å ikke stelle meg i alle fall på et minimumsnivå. Eller jo, jeg har jo egentlig det. For den lille gulpemaskinenen vår vil ikke sove, og det hjelper heller ikke at mellomste har sine runder om natten. 

Så jeg klager høylytt, og blir møkksur hver gang noen sir jeg kan takke meg selv. Som om jeg la inn bestilling på nattevåkene unger da jeg laget dem. Niks, jeg gjorde stort poeng av at jeg ville ha unger som sov. (Og misforstå meg rett, det er ikke ungene jeg klager på å jeg har uendelig med medlidenhet over at de ikke får sove. Særlig med han som har vondt!)

Nåja, jeg håper i det minste at lillemor finner tilbake til den gode nattesøvnen hun hadde tidligere, og at gulpingen roer seg litt. Og helst før jeg blir gal av søvnmangel eller før vaskemaskin stikker av. Den jobber overtid så det synger og jeg tror snart jeg får arbeidstilsynet på døren. 

Nå er jeg også kommet så langt i permisjon at jeg blir småsprø uten sosial omgang hele dagen, ja for det teller liksom ikke å snakke babyspråk med lillemor. Hun svarer stort sett med hyl eller latter, og i lengden kan det bli litt vanskelig å tolke. Særlig når jeg gjesper så høyt at kjeven er på vei ut av ledd og jeg ikke får med meg budskapet. 

Men om ikke annet går ammingen strålende, sånn for å dra frem noe positivt. For til tross for litervis av gulp legger lillefrøkna på seg, hun ser god og rund ut. Så enten spiser hun i overkant av det hun trenger, eller så er det fløte jeg gir henne. 

Over og ut, du hører fra meg når jeg klarer å kave meg gjennom ammetåken og huske at jeg har en blogg. For selv om jeg er våken stort sett alle døgnets timer så har jeg merkelig lite tid! 

Facebooksiden min finner du her. Jeg roper av glede hver gang noen vil følge meg der, på instagram eller på snap som @steinihavet

Du lukter mamma!

"Mmm, det lukte godt av håret til lillesøster!"

Det er ikke bare voksene som snuser på hode til babyer, og siden lillesøster ser ut som en liten løve med alt håret sitt har vi måtte gå hardt til verks med både sjampo og balsam. Mors balsamspray faktisk, for å få ut noen floker i nakken. Jeg hadde virkelig ikke trodd at det var et tema når de små var 3-4måneder. Så derfor har jeg heller ikke shoppe sånt. Å storebror la selvfølgelig merke til det.

Vel jeg svarte at "ja, søster har fått låne min balsamspray og den lukter godt ja." Og tenkte at samtalen var over, men der tok jeg feil…

"Jamen mamma, ditt hår lukte ikke godt før det kjente æ i ste!"

Sukk, der får jeg igjen for å oppfordre dem til ærlighet, og for at jeg har droppet hårvasken i mange dager. Jeg hadde håpet at ingen skylle legge merke til det gjennom den evige dunsten av sur melk og gulp som jeg omgir meg med nå om dagen. Det er neimen ikke lett å ha en gulpebaby i hus og det er dårlig med tid til å henge foran speilet eller i dusjen.

Bare vent til de oppdager at puppene mine henger nede ved knærne og at leggene er dekket av en jungel og øyenbrynene på god vei å vokse sammen på midten…

Facebooksiden min finner du her.

3 måneder og sin første PMS.

OMG, som mine barn ville sakt, for en dag det har vært! Armene verker som etter en dag med tortur i form av strekking på benk, ja de er garantert blitt lenger i løpet av timene som er gått siden vi la oss i går kveld. For selv om vi la oss, må du ikke tro at vi har ligget i ro nei. Det prikker og verker i hver minste lille celle i de stakkars spagetti armene, og jeg tror jeg har sprengt telleren for skrittlengde på telefon. Ja om jeg bare hadde bært den også på meg. 

Lillemor har åpenbart fått PMS, til tross for at hun bare er tre komma fem måneder! For hun er faktisk like humørsyk som moren, og det er temmelig ille om jeg må si det selv. Krisen er jo at det ikke hjelper å slenge sjokolader til henne i et håp om at ansikts utrykket går fra sint/skulende til smilende. SÅ vi må bære, og bære, og bære. 

Nå tenker du kanskje at jeg som bæremamma bare kan slenge henne opp i sjalet, istedenfor å slite ut armene. Og tro meg, jeg har prøvd! Men den unge damen har bæsjet i det samme sekundet sjalet var på plass. Og for en nybegynner med sjal-knyting, er det like frustrerende som å vinne 10 milioner og få beskjed om at det ikke var du som vant. Jeg har måtte vrange det av oss sjalet i en avsindig fart for å unngå at skiten tyter ut alle veier, og det er ikke mye lett for sjalet er tross alt et tøystykke på 4,6meter. Ja jeg er faktisk kommet dit at jeg er helt sikker på at hun presser ut en liten stripe med vilje, for hun smiler frydefullt hver gang jeg legger henne på stellebordet og sukker for meg selv. Og det værste av alt er at jeg i min store sympati til meg selv, har klart å bestille et nytt sjal i en av de små 5minuttene dronningen sov! Jeg er på vei å bli hekta og da har ikke sjalet jeg har vært til særlig hjelp engang i dag!

Ikke snakk om at hun vil sove lenger en noen små dupper før hun våkner, og gud nåde om jeg prøver å røre så mye som en muskel for å legge henne ned.  Da popper det ene øyet opp å hun ser på meg med en streng mine.Ja hun leer faktisk på øyelokket bare jeg puster litt for høyt! Og jeg tørr ikke legge henne ned, for da ender det vel med oppvaskmøte. Denne damen har nemlig en særdeles god stemme, så jeg blir ikke overrasket om det blir operasangerinne av henne!

Og når hun ikke bæsjer gjennom alle lag med klær, så gulper hun en klumpet, hvit og illeluktende gugge ut. Hun sikter bevist etter egene klær og mine t-skjorter. Så det er bare å vrenge av antrekket så hun får skifte til noe annet, så her kan jeg takke meg selv for å ha kjøpt så mange søte rosa plagg. Tenk å være så dum, hun kunne bare fått ha brødrenes blå klær, kanskje hun hadde droppet litt av jåleriet. Hun skal jo helst bytte dem ut fem-seks ganger i løpet av dagen som den ekte prinsessen hun er. 

Puppen bruker vanligvis å være en fin ting når hun sover dårlig eller er humørsyk, men neida. Hun kjefter på den, og blir sur når det kommer for mye melk ut. Tenk at det kommer melk når hun helst bare vil kose, og ikke spise. Hadde hun bare ville tatt sutten, men neida. Hun vræler med det samme hun ser en, og blikket sier både barnemishandling og terrorisering. Tenk at vi skal lure henne til å sutte på en plastdings.

Jeg har til og med prøvd å slå på vise henne barne-tv, men ikke snakk om at hun gidder å se på det nei. Hun ruller over på magen, og setter igang en virkelig klagesang, for nå vil hun krype og det går ikke når man er så fersk som henne. Så hun vræler og jeg hyler og vi er svært enige om at mensen burde holdt seg borte til ammeperioden er over. For den unge damen blir ekstremt påvirket av sin små-furtende mor med mageknip og det som verre er. 

Heldigvis bare noen dager igjen før vi får normale tilstander igjen…

Facebooksiden min finner du her!

PS. Det var under tvil sjefen ga meg lov å skrive dette i dag, men jeg lovet henne ny hårsløyfe og fri tilgang til mammas puppebar hele natten! 

3mnd og babymagen er borte!

Yes, da er babymagen definitivt borte for denne gang, tre måneder etter fødselen. Det kan være den har forsvunnet før dette også, men jeg har ærlig talt glemt å sjekke det regelmessig. Kun en mørk stripe fra navlen og nedover avslører at den har vært hybel i en 9måneders tid, tre ganger.

Gravidmagen har nemlig blitt byttet ut med brus, sjokolade og potetgullmagen, og likheten er temmelig slående om jeg må si det selv.

Men magen er blitt litt fastere og dens irriterende uro er på plass igjen som før. Det er nesten så jeg savner graviditeten med både forstoppelse og treg mage. Men den er i alle fall passe polstret og passer utmerket som hodepute skal jeg tro arvingene.

Jeg skulle bare ønske jeg var like fornøyd med det samme resultatet da jeg ble mor for 12år siden. Tenk alt slitet og alle bekymringer jeg hadde sluppet unna. For da var det ikke like greit å være glad i seg selv til tross for litt humper og bulker her og der.

Så nei det blir ikke noe intens trening på meg, jeg nyter heller den dyrebare babytiden. Og når jeg føler for det går jeg tur, med dukkemor på den myke, deigete magen. Det får holde når det kommer til sportslige prestasjoner fremover. Kroppen kan holdes i form uten at jeg trenger å fokusere på hvordan den er formet.

Det er synd at det skal være så stort fokus på å trene seg tilbake til samme form som før fødselen, for det er ikke det som burde være målet. Man bør holde seg i aktivitet fordi det er sunt og gir en god følelse, ikke for å trimme bort noen ekstra gram som har lagt deg her og der. Kroppen skal være merket etter et svangerskap, og det bør være noe vi kan godtar med glede. Dessverre er veien lang før vi gjør det.

Facebooksiden min finner du her.

Du finner meg også som @steinihavet på instagram og snap.

Naturlig fødsel kan bety døden.

Hver gang jeg hører noen kritisere dagens fødselsomsorg og hylle den naturlige fødselen uten innblanding av medisinsk personell knyter det seg i magen min. For noen naive fjols, for noen lite gjennomtenkte hønsehuer.

Uten dagens fødselsomsorg ville jeg vært dø, og to barn ville vært uten mammaen sin. En femåring og et spebarn uten noen som kunne gi det næring. To barn som måtte vokse opp i en kald og hensynsløs verden, uten mammas kjærlighet.

Om all lykke og flaks hadde stått meg bi kunne jeg kanskje overlevd barseltiden etter fødsel nummer to. Jeg kunne kanskje fått gleden av å være der for mine barn. Kanskje jeg hadde overlevd barselfeber og blodforgiftning. Men bare kanskje…

Men alt håp ville vært ute denne gangen, jeg ville ikke ha overlevd timene etter fødsel. Og igjen ville tre små barn stått alene. To med minner om en mamma som holdt rundt dem, trøstet og oppmuntret dem. Og en liten jente ville stå der minneløs, uten noen ganger å få kjenne sin mor på utsiden av magen. Andre  måtte ha jobbet for å få tak i noen som kunne nære henne. En far ville stått igjen med et enormt ansvar og en sorg umenneskelig stor.

Alt var ikke bedre før, og selv om alt forsatt kan gå galt er i alle fall sjangsen for overlevelse uendelig mye større en før. Fødsler og barseltid er gått fra å være skummelt og livsfarlig, til koselig og slitsomt.

Så ikke kom her å si at kun det naturlige er best. For da sier du også at det er greit at mødre og barn dør i barselseng. Ja man skal ikke sykeliggjøre svangerskap og fødsel, men vi må ta på alvor hva den medisinske utviklingen har gjort for oss. Bare synd at ikke utviklingen er kommet til hele verden, for det finnes fortsatt kvinner som setter livet på spill for å få barn.

Jeg er glad for at jeg lever i et moderne århundre og i et velutviklet land, hvor jeg kan være mamma til mine barn. Hvor jeg kan klemme dem daglig og si hvor glad jeg et i dem. De vet heldigvis ikke hvordan livet kunne ha vært, om vi levde for noen hundre år siden.

Facebooksiden min finner du her.

Jeg kan kan også følges på insta og snap som @steinihavet .

Kjennetegn på en uflidd mamma.

Når du ser en kvinne som ser uflidd ut, og gjerne har noen barn sammen med seg har vi for vane og tenke at hun er ikke så nøye på det. Men stemmer egentlig dette? 

Jeg skrev dette for 4 år siden, sliten og nedbrutt med en følelse av å være mislykket etter årevis uten søvn. Jeg er fortsatt på minussiden når det kommer til søvn, men har i det minste funnet en indre styrke som gjør hverdagen lettere. Så hold ut om du er en av dem som tasser rundt med flekker på skjorte, gubben sin bukse og håret til alle kanter. Du er dyktig, og det blir bedre, jeg lover!

Det er noen kjennetegn du kan se etter, for å finne ut  hvor mye hun egentlig bryr seg. 

1. Flekker på bryste/skulder, flekker på låret og generelt på resten av kroppen.

Disse kommer ikke av at hun aldri vasker klær, men fordi hun alltid velger å prioritere barnet sitt først. Flekkene på skuldrene viser at hun alltid holder barnet inntil seg og trøster det når det gråter og gråter. Hun løfter alltid barnet sitt opp, uavhengi om det har skittene sko eller ikke. Hun bryr seg ikke om at barnet tar på henne med søle/syltetøy hender, for det er viktigere å vise barnet at hun alltid er der for det.  

2. Klærne som ser to nummer for store ut er ikke et resultat av at hun aldri ser i speilet, men fordi hun har valgt å bruke pengene sine på barnet etter at det kom til verden. Og klærne brukte hun under svangerskapet, og de ble automatisk for store og hun har ikke krefter til å kjøpe nye. Der ligger også forklaringen på at hun ikke følger motebilde.

3. Håret er i uorden og trenger en klipp. Også her velger moren å prioritere barna. Selv om hun er veldig bevist på at hun skulle tatt bedre vare på seg selv, går det aldri fremfor barna. Og mest sansynlig måtte hun avlyse sist frisørtime for en av gullskattene ble syke. Hun hadde også ordnet håret før hun gikk ut døren, men under påkledning av barnet rotet det til håret. Og hun hadde rett og slett ikke tid til å gjøre det på nytt. 

4. Hun ser sur ut, men egentlig er hun bare trøtt, uendelig trøtt. Hun mener ikke å sende ut singnaler om at hun er sur, det er fordi hun har vært våken hele natten med et barn som trengte hennes nærhet og ubetingede kjærlighet. Og tiden hun skulle bruke til å sminke seg, gikk med til å holde en liten kropp på fanget. 

Så neste gang du ser en sliten, uflidd mamma, skal du tenke over denne listen og vurdere situasjon på nytt. For kanskje det er slik at mammaen bryr seg så masse, at hun ikke har tid til sitt eget utseende. For henne vil barna komme først, og da får det heller være at resten av verden dømmer henne når hun ikke følger siste mote, er skinnende ren og smiler hele tiden. Ikke alle barn er like, og noen trenger så uendelig mye mer omsorg og nærhet en andre, og da må mamma prioritere. Noen har tid til seg selv, andre kan bare glemme det. 

Facebooksiden min finner du her. 

Og du finner meg som @steinihavet på insta og snap. 

 

Var ikke ferdig med puppesnakk i går!

Jeg var ikke ferdig med puppesnakket i går, dessverre! Og innser at jeg må føye på en del situasjoner hvor jentene får henge og dingle fritt på listen. Men i dag handler det ikke om mitt eksponeringsbehov for å vise frem en lekker kropp. For nok en gang er vi angrepet av en soppinfeksjon, som gjerne oppstår når mødre ammer og årsakene kan være mange, så dem gidder jeg ikke spekulere i.

Det betyr det at vi må gjennom et kjipt regime på minst 14 dager med smøring, vasking og sterilisering av klær og utstyr. Og det er noe drit, jeg vil mye heller nyte barseltiden uten såre nipler, faste medisintider og en smålig panikk for sopp over alt. Det holdt liksom ikke med den runden vi hadde her tidligere. 

Men jeg skal ikke klage, lilleførkna sover hele natten så jeg får faktisk en lang pause uten amming, noe som føles veldig greit siden niplene svir som faen hver gang vi ammer. Innimellom er det så ille at jeg vil grine litt, særlig når det føles som en kaktus har tatt plass inni puppen. Men vi skal vel holde ut dette også, for ikke snakk om at jeg gir fra meg friheten den gir å ikke måtte drasse på morsmelkerstatning, flasker og andre remedier når vi skal utenfor døra. Amming er en krevende jobb, og jeg er glad for at det går denne gangen. 

Så nå sitter jeg her, toppløs og sur. (Eller ikke så veldig sur, det vokser tross alt ikke fluesopp ut av puppene!) Det kunne jo vært verre, det kunne vært brystbetennelse og tette melkeganger eller blodige sår å den slags ufinheter. 

Facebooksiden min finner du her! 

Og om du virkelig er interessert finner du meg på instagram her.

Ps. Tommelen opp for #Ammehjelpen som kommer med god informasjon til nybakte mødre! 

#amming #ammetrøbbel #småbarnsliv 

Fjelltur, endelig!

Lørdag klarte jeg det som jeg ikke trodde var mulig på lange tider, og jeg er så stolt og kry at alle rundt meg vil rømme rommet! Jeg skryter uhemmet av egen innsats, og kan nok bli litt irriterende til tider. Og når jeg selvvalgt har holdt meg litt unna folk den siste tiden, er det de som er nærmest som får gjennomgå! 

Vel, saken er den at jeg de siste ukene har kjent på behovet for frihet, og har derfor puttet lillemor i bæresellen og gått små turer. Det har gått over all forventning, og vi har økt litt og litt på lengden underveis. Det har gått strålende for den ekstremt utrente og slappe kroppen min, som virkelig merker hva det vil si å være satt ut av spill i nesten et år! 

Og jeg har følt meg fantastisk, endelig har jeg kommet meg ut av huset. 

Så lørdag ble det fjelltur, noe jeg virkelig har sett frem til. Det å kunne kjenne kroppen jobbe på veien opp, det å nyte den fantastiske utsikten mens vinden rusker i håret og den gode slitenheten du kjenner når du er kommet hjem og kan sitte i ro. Og alt dette med lillemor på 5uker godt plassert på magen min! Nå var det ikke den høyeste toppen vi siktet oss inn på, for selv om jeg føler meg bedre skal jeg ikke ta helt av. Kroppen trenger gradvis tilnærming til normal form igjen. 

Lillemor sov hele veien, men var våken når vi nådde toppen for å få seg en aldri så liten matbit, før hun sov videre. Og mellomstemann var ryggsekkbærer, han gikk sikkert dobbelt så langt som oss andre siden han sprang i forveien, for så å komme tilbake. Han syntes det var veldig stas å gå på tur, og ser helst at vi skal gå til en lenger topp neste gang! Natten ble noe mer urolig enn vanlig for hans del, men sånn er det bare Vi tar det med godt mot, for aktiviteten og mestringsfølelsen veier opp for smerter og dårlig nattesøvn. 

Vi hadde også med oss kamera og mitt kjære søskenbarn fikk være fotograf! 

Drikkepause for stor og liten i de fineste omgivelsene. Det er så greit å kunne amme istedenfor å drasse med seg flasker! 

En stolt storebror som må klemme litt på søsteren, hun får virkelig kjærlighet i bøtter og spann!

Viktig å skrive seg inn i boka, og se om noen kjentfolk har vært der før oss. Slaktarhaugen er 223 meter over havet, og en super tur for sånne utrente som meg! 

Den spreke og flinke hjelperen min! Det er Tromsdalstinden og Tromsø du ser i bakgrunnen.

Også lillemor måtte skrives inn i fjellboka, og det er nesten så vi vurderer å prøve oss på topp ti i år. Det hadde vært gøy å kunne skryte av flere fjellturer bærende på frøkna. (For det er jo helt klart at jeg bare går for å ha noe å skryte av, helt sant! Jeg foretrekker fortsatt sofaen beste til vanlig!) 

Facebooksiden min finner du her, og om du vil ha litt mer regelmessige oppdateringer kan du følge meg på snap og instagram som @steinihavet

 

Bekymret mamma!

Jeg prøver så godt det lar seg gjøre å ikke bli helt hysterisk, men det er noe med denne barseltiden som roter til med mamma hode mitt. Underbevistheten leter etter alle tenkelige ting som kan være galt, og de siste dagene har jeg vært bekymret for sovingen til lillemor. Ikke sånn alvorlig bekymret altså, men sånn passe urolig i tilfelle øynene mine spiller meg et puss og magefølelsen er helt feil. Hun kan nemlig sove opp mot 7timer i strekk, noe jeg overhode ikke har opplevd med mine andre to når de var babyer, så derfor ble jeg bekymret for at hun fikk mat nok. Vi har jo trodd at hun hadde lagt på seg, men jeg var jo selvfølgelig bekymret for at vi bare innbilte oss at hun ble rundere i kantene fordi vi så gjerne ønsket det. Så vi fant ut at for å roe en hysterisk mors nerver var det bare å stikke innom åpen helsestasjon og veie den lille damen vi er blitt foreldre til. 

Og jeg kunne barer lyttet til magefølelsen, og droppet de irriterende hormonene som raser rundt i kroppen. For lillemor har virkelig spist nok, og lagt på seg over 300gr på en uke… Ikke dårlig til å være 5uker med andre ord. Så jeg slipper pusten ut, og lar henne sove med god samvittighet! Det er godt å vite at melka mi er god nok, for ammingen har vært en tøff jobb. 


Nå må jeg bare passe på at jeg også klarer å spise nok, for jeg har en stygg tendens til å rase ned i vekt når jeg ammer og det er det siste jeg vil. Ikke snakk om at jeg vil miste kiloene jeg har jobbet så hardt for! 

Facebooksiden min finner du her!

Første campingturen.

Liv redd og med skjelvende ben pakket vi rote og snudde nesen mot campingvogna. Ilddåpen med en 4uker gammel baby og en gutt som er mer våken en henne om natten var i gang! Vi kan ikke gjemme oss hjemme resten av livet! 

Vel, mulig jeg ikke var så skjelven som jeg skal ha det til, men jeg skal innrømme at jeg var noe bekymret for hvordan dette skulle gå. Det er noe krevende å stappe familien inn i et lite kott og forvente at ingen blir forstyrret av hverandre på natten. Nå har vi jo fått en liten prinsesse som er roligheten selv på natta, så hun er stort sett bare oppe et par ganger for å fylle magen. 


Jeg fungerer utmerket som seng, men ryggen min er ikke helt enig!

Fremme i vogna var det en liten frøken som så seg rundt med store øyne, og jeg er helt sikker på at hun lurte veldig på hva den snodige familien drasset henne med på nå. Men hun falt til ro, og så svært fornøyd ut der hun lå å så på meg med undring i blikket når jeg pakket ut. Hun savnet nok vugga som sto hjemme i stua, men babyneste vi fikk brukt var en god erstatning. Skinnet tok jeg også med i tilfelle det skulle bli kalde dager, men merkelig nok stemte værmeldingen og vi fikk sol og sommer. (Nåvel, først fikk vi en kjukk tåke som var iskald, men solen vant til slutt.)


Utemat må også til når tåka endelig forduftet. Men var uansett greit med litt ullklær på!
 

Vel, da første natten kom var jeg ufattelig sliten. Det merkes godt at kroppen har vært gjennom en tøff kamp de siste månene, og at det er mye som skal holdes orden på når vi skal ut på tur. Så jeg formelig ramlet sammen i senga ved siden av lillefrøken. Hun fikk gleden av å sove sammen med meg, mens mannen ble stasjonert i sittegruppen fremme. Ikke snakk om at jeg orker å bevege meg mer en høyst nødvendig på natta. Og siden størstebror ikke var med fikk mellomste gullet sove i hans køyeseng. Vi var i grunnen svært fornøyde med fordelingen av soveplasser. 


Hun kan ligge litt for seg selv også! 
 

Vel, frøken sovehjerte sov godt også utenfor sine vante omgivelser, og var bare våken et par runder for mat og bleiebytte. Hun spiser tydeligvis så godt at hun må bæsje etter hvert måltid, som babyer ofte kan finne på å gjøre. Den som var våken mest var mellomstemann som hadde fryktelig vondt i beina, så han ble evakuert fra køyesengen og fikk sove hos faren. Når vi styrte midt på natten følte jeg for å å hyle til alle rundt meg forbannet ideen om at vi skulle på campingtur. Hvordan kunne vi finne på noe så dumt liksom…

Men når det ble morgen og jeg fikk tenkt litt gjennom natten må jeg si at den gikk over all forventning! Mellomstemann hadde en veldig dårlig natt, noe han har innimellom. Så uansett om vi hadde vært hjemme eller ikke ville natten vært tøff. Men vi er et godt team og taklet utfordringen på strak arm. 


Lite søvn og tøffe dager får ikke stoppe gleden ved aktivitet. Så selv om natten var kjip måtte båten på havet. Første gang mellomstemann fikk ro “alene” med et tau i båten, så det var en stor dag!
 

Det største problemet med å være i vogna var at jeg ikke klarte å finne noen behagelig stilling å amme i. Og det er jo ganske uheldig så mye som lillemor ligger ved puppen. Ryggen slo seg vrang og humøret mitt dalte i takt med timene som gikk. Så i dag investerte jeg i en ny ammepute, dyr som faen men forhåpentligvis det som skal til for å gjøre ammeopplevelsen min bedre. For håpet er jo at vi skal kunne dra til vogna ofte i tiden fremover! 


Og til slutt et bilde av meg som trene opp balansen igjen! Jeg hadde ikke beregnet at floa skulle være så langt oppe, så det ble litt av en tur over steinene. Hurra for sjal og frie armer! 
 

Facebooksiden min finner du her! (Og på snap og instagram er jeg @steinihavet )