Mamma med nesen i en dataskjerm!

Jeg er en av de mødrene som ser ungene vokse opp gjennom kameralinsen, og jeg har ingen planer om å slutte med det. Jeg har jo etter hvert innsett at jeg ikke er så fryktelig ille som en del artikler på nett om samspill og oppdragelse skal ha det til, og jeg tror heller ikke barna mine vil huske at hode mitt er en passe svær linse. Men at jeg tar mye bilder er det ingen tvil om. 

Den siste tiden har to av tre nektet å la seg fotografere, og for alle utad ser det ut til at bare lillemor er ved å vise frem. Men sånn er det altså ikke. Det er heller det at guttene har sakt at nå klarer de seg uten bilder en stund, og det har jeg bare med å respektere. Så når en av dem ber meg om å ta bilder er jeg snar å slippe alt jeg har i hendene og finne frem den svarte klumpen av plastikk og metall jeg har et forhold til. 

Jeg er av den paranoide typen, så jeg har utsatt i det lengste å lagre bildene mine i nettsky, men for noen dager siden innså jeg at det var på tide å slippe litt av hysteriet og la meg føre med av strømmen mot fremtiden. Så nå skal samtlige bilder lastes opp, bort eller ned, fuglene må nå vite hvor de havner. Heldigvis er ikke våre bilder særlig morsomme å spre videre, så jeg er ikke så veldig redd for å bli hacket. Hvem i alle dager finner glede i å se hundre nesten like biler av ungene som presterer noe magisk, eller de to bildene av meg i bikini. Og det vil uten tvil bli lettere å finne dem frem å se på dem oftere. 

Dessverre viser det seg at ikke alle bildene har overlevd ferden fra en krasjet hardisk til en annen, og en leteaksjon uten sidestykke har tatt form i hjemmet. Hver en minste cd-plate er endevend, og den eldste dinosauren av en hardisk har hostet seg til liv og spyr ut bilder i seglefart. Å det ser ut til at en del av bildene har overlevd, men jeg er usikker på om det er snakk om alle. Det tar vel noen dager før alle bildene er møysommelig overført fra pcen til macen. 

Men jeg gleder meg til alle bildene er på plass, og gruer meg til den enorme jobben det blir å rydde i dem. For jeg elsker å ta bilder, og hater å slette. Så 50prosent kan sikkert gjøres ende på uten å gråte en tåre. Så der vil jeg gjøre meg skyldig i enda en foreldretabbe, nemlig fordypning i en skjerm mens barna er tilstede. Stakkars, tenk at de må finne på ting selv, det er jo fryktelig! 

Facebooksiden min finner du her. 

“Møte klokken 18:00?!! HÆ?”

“Tell sakte til ti og pust, jeg gjentar! TELL SAKTE TIL TI OG PUST!” 

Kvelden har vært krevende, og var av den typen som får meg til å stille spørsmålstegn med hvorfor jeg ikke ble avholden nonne for snart 13år siden. Jeg har fordømt mine ivrige eggstokker og ja mannen. Etter en natt med ca 3-4timer søvn var det siste jeg trengte et møte klokken 18, som jeg ikke kan dra på fordi denne forelderen er utrustet med pupper, og frøken sta på 7måneder ikke liker flaske. Så mannen fikk den fantastiske muligheten å forlate hjemmet, igjen. Han som allerede har et sosialt liv som inkluderer voksene individer. Tipper at det er en som har det likt hjemme som bestemte tidspunktet foresten, for det hadde jo vært svært godt om det var jeg som skulle ut av huse, midt i leggetiden. 

Vel, frøkna er ikke i form og har brukt dagen til å surke høylytt, med svære grønne buser hun snuser ut på duker og buksebein og sofaen. Hun har tilsynelatende sovet for lite, og bikket overtrøtt nøyaktig klokken 18. Håpløst, for det betydde at halve grøtfatet ble klistrert i håret mens hun frøset ut alt innen 2meter med seig gugge som sitter overraskende godt fast. Og som om ikke matingen var oppgave nok, skulle jeg prøve å gjøre lekser samtidig med 8åringen. Leselekser, som var umulige å høre gjennom brølene på den illsinte babyen. Jeg tror leksene gikk bra, han så i alle fall flink ut! Og jeg fikk skviset inn to,tre ord om forsiden mellom hylene. Og det hadde i grunnen holdt med alt dette, men selvfølgelig fant 12åringen ut at han ville dra på kjøpesenter. Han hadde vist noen kroner som svir i lommen. Så mellom hyll og høytlesing prøvde jeg og instruere om smart og vettig pengebruk med streng stemme. OG ikke minst en streng beskjed om at han ikke fikk bruke pengene på godteri, uansett slag. Det ble ikke tatt helt positivt opp, men jeg tror vi ble enige til slutt. Vi gikk i alle fall over til å diskutere når han skulle være hjemme igjen. Smartingen prøvde seg på at bussturen måtte trekkes fra tiden…

Så var det tid for å rydde opp alle lekene som så ut til å være flyttet av en tornado, putten en klisset baby i badekaret, gi medisiner til mellomste og mekle litt mellom brødrene som diskuterte et eller annet. Tror ikke de selv vet hva det var heller. Det positivet med badestunden var at den trøtte lille melklumpen ble strålende fornøyd, men det varte dessverre bare den tiden hun satt i karret. Oh lord…jeg var på sammenbruddets rand når vi var ferdige på badet. 

Jeg hadde regnet med at leggetiden ville ta all evighet, men merkelig nok la den overtrøtte prinsessen seg uten noe særlig protester, og etter bare ett vampyrbitt i puppen min. (Jeg vrælte faktisk, så vondt var det.) Så nå håper jeg hun vil sove godt til i morgen, men det er vel litt mye å håpe på. 

Det fine med at hun var tidlig i seng var at jeg og mellomste fikk litt alenetid uten pappa og storebror, for det har ikke blitt så ofte i det siste siden lillesøster naturligvis har krevd en del fra meg. Ikke hjelper det på at pappaen må begrense alle løft av henne. Men i dag fikk vi litt alenetid, og enda så trøtt og sliten jeg var føltes det veldig godt. 

Men jeg håper uansett at det er en stund til neste gang et møte legges midt i den mest kritiske tiden av døgnet, for det er ekstremt irriterende å måtte be seg selv tenke på blodtrykket når man i grunnen kunne hatt en medhjelper tilgjengelig. Det går alene, men det er best å være to. 

Facebooksiden min finner du her. 

Egentlig er jeg romantisk som sender mannen til å sove på sofaen!

“Du får flytte på sofaen! Nå skal mor ha søvn, før hun blir gal…Heretter er du nedprioritert, og får klare deg selv.” 

Mannen er kastet ut av sengen og soverommet, han er henvist til sofaen. Vi får leve separert på natten en stund, for det holder i massevis at jeg har en baby på knappe 8kilo sammen med meg som atter en gang våkner hver time. Ikke for å stå opp altså, men for å gulpe meg i håret, på sengklærne eller mellom vegg og seng. Hun tar større plass en resten av familien til sammen, og det er ikke sjeldent jeg klamrer meg fast i en liten teppebit så jeg ikke skal fall på gulvet. Så da gidder jeg ikke i tillegg ha en mann der, som snorker og fiser og sover som nettop en mann gjennom gråt og fomling etter lys midt på natten. Han kan sikkert sove gjennom jordskjelv og bombing. Og han påstår han ikke får sove med en baby i sengen.

Du tenker kanskje at jeg er kjip som har tatt denne avgjørelsen, men det kjipe er at det bare er jeg som kan ta nattevåkingen og da skulle det bare mangle om at jeg får så lite forstyrrelser som mulig den stakkars lille tiden jeg sover. For om jeg hadde hatt et valg, ja da skulle jeg gledelig lagt meg på sofaen med verdens største smil om munnen, øreplugger og et håp om å sove mer en et par timer sammenhengende. For jeg kan faktisk ikke huske sist jeg gjorde det…Det var muligens en gang for noen år siden. Jeg er kommet til det stadiet at det beste i verden er å få sove alene om natten, og slik var det ikke i mine yngre dager. Da var selskap å foretrekke, men det er vel ikke rart den tanken endrer seg som trebarnsmor. 

Mange vil si vi skjemmer bort lillemor og lager henne uvaner som lar henne sove med meg. Og da ler jeg rått og himler med øynene. Kom og vis meg den 16åringen som fortsatt vil sove sammen med moren sin… Det er nå en gang slik at hun ikke ba om å bli født, og hun ba i alle fall ikke om de litt dårlige genene som gjør at hun gulper i overkant mye. Å nå som vi skal prøve noen uker uten medisin, får vi bare innse at det er babyen som bestemmer. Hun trenger oss., nærheten og trøsten. Så for å unngå et totalt sammenbrudd over skittentøykurven er det en fordel at jeg bare kan sove med henne i sengen, istedenfor å røyse meg opp å flytte henne mellom to senger, tusenvis av ganger på natten. For jeg balanserer på en tynn line med ekstremt lite søvn. Og en god del av dagene ser jeg en seng både under og over spisebordet, i fryseren på butikken og i grøftekanten. Jeg har flere ganger kjempet med meg selv så jeg ikke skulle falle for fristelsen det er å legge seg ned, midt i den værste handlekøen fredags ettermiddag. 

Og egentlig, er jeg fryktelig romantisk. For mannen får tross alt sove gjennom HELE natten, det vil si mange, mange timer i vannrett stilling. En gave enhver forelder bare må elske. Jeg er så sjalu at det knyter seg i magen innimellom! Så får han heller bare klage over at han ikke får nok kjærlighet, for det ville han ikke fått uansett. Nå beholder i det minste hans bedre halvdel vettet og han unngår at jeg skuler på alt og alle døgnet rundt. 

Om det viser seg ved neste kontroll hos legen at frøkna skal ha medisin igjen, er det jo et håp om at det etter hvert blir ledig plass ved siden av meg.

Småbarnsperioden varer ikke evig, og heldigvis er vi enige om hvordan vi prioriterer med barn i hus. For en periode må mannen fint innfinne seg som nr2 på listen over de som trenger meg mest. Hadde han krevd mer oppmerksomhet ville jeg mest sannsynlig slått han med en steikepanne og brølt eder og galle. Mammahjernen er skjør for tiden, og det siste den vil takle er en voksen som sutrer eller klager over for lite oppmerksomhet. 

Men for å ikke miste hverandre helt, sitter jeg godt tilbakelent i armkroken til mannen en halvtime hver dag. Det er undervurdert hvor mye det har å si med den typen nærhet når forholdet går gjennom den krevende perioden småbarnstiden er.

Facebooksiden min finner du her. 

Babyen sitter fast i puppen!

Usj, så kom en av de dagene igjen der jeg føler meg som et meieri og ikke som et fritt, levende menneske. Puppen henger ute til alle døgnets tider, og jeg er sikker på at de er dratt 3-4cm lenger når den 7måneder gamle babyen angriper. Hun blir rasende, for det kommer nemlig ikke ut nok melk, fort nokk. Og da river og sliter hun i den litt slappe, løse mammahuden som holder på plass en håndfull fett, og en klase melkekjertler. Jeg har fått blåpupp, og nå er den på vei å bli gul og lilla også. Det er bare kaldtrekken fra vinduet som får meg til å pakke inn jurene mellom hver runde. Det er bare å ha løse klær på, så det er lett å finne frem hudlefsene når arvingen hyler av full hals. 

Så her sitter jeg da, redusert til en seig biff som må tygges ekstra. Og jeg håper at økedøgnet snart er over, for den stakkars puppen trenger litt omtanke i form av ro og fred en time innimellom. 

Og det hjelper ikke at en baby henger fast i puppen på natta når storebror trenger sitt, for av alle ting blødde han neseblod i natt og jeg fikk æren av å rydde opp i et realt blodbad. Får bare håpe at det er ok å ignorer to små bloddråper på teppet. (Resten klarte trekket å holde unna!) For jeg orker rett og slett ikke vaske det igjen. Det tar et år før det tørker, og jeg har en mistanke om at tappekran kan åpnes neste natt også. Og det holder i massevis å vaske opp sengklær fulle av gulp. Og alt dette med en baby klistret fast eller hylende i umiddelbar nærhet. 

På slike dager når jeg har sovet ekstremt lite, drømmer jeg om å rømme til en varm plass. (Ikke helvete altså, selv om det sikkert er varmt og godt der, og litt roligere enn livet som småbarnsmor har en tendens å utvikle seg til.) Kanskje til en hvit strand med en paraplydrink av realt brennevin i hånden og et berg av sjokolade. Eventuelt sitte i en varm sovepose på fjellet med magisk utsikt, og bålkaffe med litt fløte i, og nyte stillheten. Men det er drømmer, og selv om de kan høres slemme ut i og med at de utføres uten unger, er de god motivasjon når jeg er så trøtt at enhver overflate minner om en luksusmadrass. Dette er i alle fall ikke dagen for Ikea-tur, for da ville jeg ramlet ned i første seng jeg møtte, og blitt der noen dager. “Ammende kvinne funnet utmattet i seng på Ikea varehus.” 

“Mamma, kor e melka mi?!!”

Vel økedøgn kan være ekstremt slitsomt, og de tar sjeldent hensyn til hva annet som rører seg i hjemmet. Men i morgen har jeg nok en gang en fornøyd baby, melkespreng og forhåpentligvis noen ekstra timer med søvn. Og det er jo ikke så lenge før disse dagene går i glemmeboken, for det er jo ikke lange tiden av livet du bruker på amming. Plutselig står du der med en liten arving som spiser vanlig mat og tar egne valg. 

Facebooksiden min finner du her, og du kan følge meg som steinihavet på instagram og snap. 

Livet som melke-gulp-luktende-familie!

Hey, jeg føler meg jukset! Skulle det ikke bli bedre med den gulpingen når vi startet med fast føde og frøkna ble sterkere i kroppen?! Det var nå i alle fall ikke meningen at det skulle bli forverret. Vi er gått fra å være en melkegulp-luktende-familie til en sur-magesyre-familie etter at lillefrøken fikk sine første skjeer med grøt. Nå spiser hun det meste hun får, og ikke overraskende går det i div middagsglass på boks og grøt/fruktmos. Samt grønnsaker, skalker og andre ting hun kan gnege på selv. Vedkubber er en absolutt favoritt, så det er ikke usannsynlig at hun har jafset i seg noen småkryp. Samt småstein hun finner i yttergangen. Før kunne gulpeflekkene kamufleres lett med litt vann på en klut og gnikking, nå må jeg vurdere hvordan klær jeg kan bruke for middagsgulp setter dype spor selv etter en runde i maskin. Jeg har til gode å prøve gallesåpe, men innser at det er på høy tid at jeg finner tak i det om ikke alle skjortene mine skal vises frem med oransje flekker. Det er blitt en vane å sniffe på hverandre for å se om vi lukter for mye, eller om vi må bytte klær før vi skal ut døren. 

Vi tror jo at det var strømbruddet i romjula som tok knekken på vaskemaskin, men det var vel muligens i kombinasjon med alder og ikke minst de grusomt mange maskinene jeg har vasket med gulpekluter, sengklær og leker. Det ble i alle fall en dyr fornøyelse å få tak i en vaskemaskin tilpasset våre behov dagen før nyttårsaften… Vi klarer oss ikke uten, å kunne ikke vente ukesvis på at varene skulle bli sendt. 

De lekene her i huset varer ikke lenge før de må rengjøres, og tåler de ikke maskinvask må de pent stå på hyllen til pynt. Håndvask er bare å glemme, dagene mine er fulle av aktivitet der jeg springer som en galning rundt etter den villmannen jeg har fått til datter. Hun skal absolutt prøve å gå, og det funker heller dårlig! Og humøret og stoltheten får seg jo en knekk hver gang hun faller. 

Nå er det ikke det som kommer ut som er problemet, gulping er liksom en del av pakken vi signerte for når vi ble gravide. Men det ser ut til å plage lillemor mer og mer, og søvn hennes blir forstyrret. Noe som er rimelig kjipt så godt som hun har sovet. Sitter hun oppreist går det passe bra, men med det samme hun legges flatt på rygg er det katastrofe. Og det er tydelig at det som kommer opp er ekkelt, for hun sitter på gulvet og grøsser og sutrer. Vi kjenner igjen en del av de vi så med storebroren. 

Det er jo helt normalt at babyer gulper, men innimellom blir de mer plaget av det enn andre. Og dessverre ser det ut til at vi har en svakhet der i den store boken av gener vi sender videre til ungene våre. Temmelig dårlig gjort ja, men det kunne vel vært verre. Mellomste ser ikke ut til å vokse det av seg, og tidligere forsøk på å fjerne medisin har resultert i magesmerter og spisestopp. Så en henvisning ble sendt til barneavdelingen på sykehuset, som jeg virkelig hadde håpet vi skulle holde oss unna med frøkna. Men nå var det så ille at vi ikke kunne gå med skylapper mer. Heldigvis er ikke dette noe vi trenger å være særlig bekymret for, då det kunne vært verre! 

Så de neste ukene skal vi prøve medisin og se etter bedring, for så å fjerne den en stund før neste kontroll. Legen sa at noen ganger trenger de bare medisin en kort periode, så går det seg til. Så vi krysser fingrene for det. 

La oss gulpe litt på det nyvaska sjalet, mamma er jo fri for klær å vaske stakkars!

Heldigvis smakte medisin godt, så det var ingen problem å lure den i lillesjefen ved første forsøk i går, så jeg håper virkelig at det vil gå like lett hver dag! 

Facebooksiden min finner du her. Og jeg oppdaterer stadig både instagram og snap under navnet steinihavet. 

Nå tuller du, hun kan vel ikke stå!??

Så fikk jeg endelig en liten pause for meg selv, hvor jeg kan sitte helt i ro i sofaen og nyte den irriterende summingen av tørketrommelen og se på været som skifter mellom snø og regn hvert femte minutt. Dagene springer avgårde, eller i alle fall gjør jeg det! For nå har vi altså klart det mesterstykket å lage en baby som er over seg tøff og aktiv, og som virkelig ikke forstår at hun er en baby. Og tro meg, jeg overdriver faktisk ikke. Det er fullt mulig å ha en baby på fem måneder som både kan krype, sitte og stå, og klart vi fikk en sånn en ja. Frøken “mamma-sofa-sliter” skal ikke få slite ut sofaen, så jeg bruker dagen på å følge etter det lille lykketrollet mitt som utforsker hver minste krok av leiligheten. Til nå er vedkurven, stuebordet og yttergangen klare favoritter, samt det svært ulovlige soverommet til storebrødrene. Lykken er ufattelig stor når hun ser sitt snitt å krype dit som en vind, mens hun hyler av fryd. Og tv bryr hun seg fint lite om. 

Vel det er ikke sjeldent jeg får høre når vi snakker med andre “Nei nå tuller du, hun kan vel ikke det! Babyer skal ikke gjøre sånt når de er så små…”, men vi tuller virkelig ikke. Hun er veldig, veldig tidlig ute. 

Den lille makken kan krype og har sannelig knekt koden for hvordan hun setter seg opp på gulvet. Og finner hun noe å klatre på er hun storfornøyd, og ingen ting er bedre enn når hun kan dra seg opp å stå så lang hun er ved stuebordet for å fange duk, kamera eller mobiltelefoner. Barnesikringen av leiligheten ble fremskyndet noen måneder, og jeg som hadde planlagt å vente til etter jul. 

Så hendene mine er bokstavlig talt fulle om dagen, for om jeg ikke holder baby bærer jeg andre ting jeg har reddet unna knehøyde! Og jeg skal si det det er mye som er samlet der nede som jeg ikke engang var klar over. Aktiv baby er perfekt om du skal få ryddet litt i rote rundt deg. Det var bare å glemme planen min om å blogge daglig, for det har jeg virkelig ikke hatt muligheten til. 

Men vi klager ikke, for det virkelig en fryd å følge det lille lykketrollet som lærer noe nytt hele tiden. Gleden hun gir er magisk, å selv når jeg er lei å springe rundt hele dagen kan jeg ikke bli frustrert når jeg ser det strålende lille ansiktet som utforsker verden! 

Prøver å avlede oss til å tro at hun skal leke med brannbilen, men det er altså vedkassen som er målet! 

Facebooksiden min finner du her! Og jeg poster daglig på snap og nesten daglig på instagram under navnet steinihavet.

Ps. Vi er litt bekymret for å bli kastet ut av barselgruppen, for vi sliter litt med oppdragelsen og det er veldig gøy å klatre over andre unger og nappe ut sutten demmes! Men hun biter ikke, enda…(To tenner poppet ut dagen før hun fikk 6mnd vaksinen, og de siste dagene har gått i et slags zombie lingnende stadium. Håper hun sover bedre denne natta!)

Blåøye.

Etter en særdeles lang og irriterende periode med lite søvn slo lillemor til med ei god natts søvn. Vi krysser fingrene for at hun har vært i et eller annet utviklingstrinn og det har klusjet litt med den dype søvnen siden hun har krevd fôring hver andre time. Mistenkte at jeg var blitt sutt en periode, men siden hun spiser mer en nok så antar jeg at så ille var det ikke. Vi har jo gitt opp forsøket på å lære henne hvordan en sutt skal brukes. Det er faktisk enklere å få henne å bæsje i do. (Helt sant, jeg er blitt en sånn tvilsom sjel som lager meg merarbeid ved å la dukka sitte på do når jeg tolker at hun må kvitte seg med gårsdagens måltid. Og det funker…)

Søvn er noe jeg muligens verdsetter høyere enn de fleste siden nattevåk er blitt en vanlig del av livet de sist 7årene. Og jeg får passelig panikk hver gang hun ikke sover. Det holder at den mellomste gullklumpen min er ekstra plaget for tiden.

Vel i natt hadde vi avlastning så kun to av tre var hjemme, og da er det det ferskeste medlemmet som er sjefen. Hun avgjør om jeg skal vandre rundt med poser under øynene eller ikke. Og i natt anså hun at moren trengte noen ekstra timer.

Så da vekkeklokka hylte (bokstavelig talt!) litt over fem ble jeg så forfjamset at jeg tryna når jeg skulle ut av senga for å slå den av. (Les koble den til puppen.) Det endte med at kinnet mitt traff senga og en lang, lang regle av ufine ord ramlet ut av meg. Jeg så stjerner og måner og stusset litt over at jeg var så våken. For ved første alarm på natten bruker jeg å være temmelig bedøvet å egentlig ganske ubrukelig. Du vet sånn når du bare har sovet 10min å blir vekket å helst skulle ha sovet 10timer.

Vel når vekkeklokka var koblet til puppen å spiste som at hun aldri hadde spist før, sjekket jeg klokken å kunne til min store glede og overraskelse se at det var tidlig morgen.

Heldigvis var vi ikke ferdige å sove, så  dukkemor sov videre. Og ikke før litt over ni fant hun det passende å stå opp. For en ubeskrivelig luksus!

Bare synd det hele endte med blått kinn og muligens blåøye utover dagen. Jeg som fikk fiksa bryn og vipper i går så jeg skulle føle meg litt mer fresh.

Hun kan sove godt den frøkna og særlig når hun ligger på magen min når vi er ute i kulda.  Så da er det ekstra frustrerende de dagene hun ikke gjør det. Jeg minnes alt for godt  hvordan det var sist. (Bilde tatt i går, så jeg er intetanende om at det skal komme et lilla flekk på kinnet…)

Facebooksiden min finner du her ☺

Og om du vil følge små historier fra dagen vår er vi på snap som @steinihavet !

Boller i ovnen!

Forestillingen om at jeg skulle bli en hjemmeværende husmor som bakte herlige bakverk, holdt leiligheten skinnende ren, trente daglig og disket opp med middag til mannen når han kom hjem hang over meg for 12år siden når jeg ble mor for første gang. Ja jeg så på det hele med hjerteformet blikk og rosa pudder rundt hode. Naiv og godtroende, for jeg hadde da virkelig opplevd hvordan min mor hadde det med 4troll til unger. Men jeg ramlet rimelig kjampt ned på gulvet, og det rosa puddere ble erstattet av gul/grønn røyk fra en stinkende bleierompe. Middagen ble utsatt til mannen kom hjem å laget den, og om jeg fikk vasket halve gulvet før en baby krevde sitt var det det reine skjære lykken. Ja leiligheten så bombet ut, og for hver nye unge har det blitt verre og verre. Nå får mannen værsegod ta seg av støvsuging, gulvvask, middagslaging og høre på min høylytte klaging om såre ammepupper, manglende måltider og hvor jævlig kjipt det er å være våken hele døgnet. Men jeg tar meg altså tid innimellom å gi han et kyss og en klem, for vi kan jo ikke miste hverandre helt i barseltiden. 

Hva mamma måtte holde ut med da jeg var lita…

Det som prioriteres av husarbeid er klesvask, klesvask og evigvarende rydding etter alle de andre! Og jeg hater det, og innser at jeg egentlig trenger en hushjelp som liker denne typen sysler. Heldigvis liker jeg ungene da, så jeg klarer å se gleden mellom sur melkelukt og manglede orden i kaoset. 

Så når jeg var så idiot å bestemme meg for å bake i går hadde jeg meg selv å takke, ærlig talt, har jeg virkelig ikke lært noen ting de siste 12årene? Jeg er da trebarnsmor og burde vite bedre. Tanken var å bake så ungene kunne komme hjem til et velduftende hus og nybakte boller. Vel, for det første er ikke kjøkkenskapene mine oppdatert, så jeg manglet både det ene og det andre, og hadde det ikke vært for Google ville jeg ikke kunne laget noe som helst. På dette stadiet hadde jeg enda en rosa sky rundt hode, og jeg tenkte at å mikse en deig går jo kjapt. Så jeg ringte mine foreldre så de kunne komme innom med melk, og holde sjarmtrollet mens jeg gjorde den jobben. (Litt har jeg lær med andre ord.) Dessverre kunne jo ikke de sitte der hele dagen, og med tanke på at tørrgjæret var utgått på dato ville hevingen ta all verdens tid. Og det gjorde den, jeg venta og venta og venta. Og når deigen var passe bra, var det på tide med mat til en søt liten frøken, som ikke var så veldig søt når hun hylte av full hals. For hun var både sulten og tørst. Bollene fikk vente…

Når jeg omsider hadde fått den overtrøtte jenta til å sove og hadde klasket labbene ned i bakebollen hørte jeg et grin, etterfulgt av et hyl. Hun skulle ikke sove nei… Så det var bare å tørke av nevene på genseren å jogge inn på rommet, for hun hadde sovnet i storsenga og den kan hun fint ramle ut av så mye som hun ruller og kravler rundt. Så jeg tok med babyen inn, satte henne i vippestolen og puttet på nytt labbene i bakebollen. Jeg fikk vel ca rullet ut 2 stykker før det buldret så det ga jordskjelv i Oslo i stjerten på jentungen, og du kan trygt si at bleien ble fylt opp til randen. Katastrofen var et faktum, bollene fikk igjen være og turen gikk inn på badet hvor jeg gjennomførte en større vaske prosedyre.  Denne gjentok jeg foresten tre ganger, før jeg var ferdig med å rulle ut de satans bollene. Den rosa skyen var byttet ut med noen svarte på dette stadiet. Vel, så var det på tide med heving atter en gang. Dumme, trege boller, jeg var jo sulten! Etter et hav av venting kunne jeg hive dem inn i ovnen, og selvfølgelig var det på tide med foring av arvingen. Det går som regel kjapt, men ikke i går nei. For når bollene var i ovnen skulle hun spise og spise, og det går veldig dårlig når du bare har ca 12minutter og 30sekunder før skiten i ovnen blir svidd. Det endte med at jeg måtte lure ut puppen, noe som er like vanskelig som å stappe en hel tube tannkrem inn igjen. Hun ble selvfølgelig rasende, og det ble ikke bedre da jeg la henne ned for å ta ut bollene hadde fått en flott brunfarge. (Og det var ikke brun de skulle være!) 

Bilde av perfekte boller jeg ikke bakte i går, og muligens de beste jeg noen gang har klart å produsere!

Men ungene fikk i alle fall boller når de kom hjem, og alle kommentarer om at de så litt mørke ut ble besvart med et stygt blikk fra meg. Ikke faen at det er kos med baking i permisjonstiden. Det er arbeid nok å ivareta en søt liten baby! 

Facebooksiden min finner du her! Og jeg er fortsatt @steinihavet på snap og instagram. 

4måneder og trassalder!

Viste du at babyer på fire måneder har en egen trassperiode bare for å teste om foreldrene vil takle rollen sin fremover? Da lar de være å sove, de tuller gjerne med puppen og de slenger over en usynlig navelstreng som gjør det umulig for mor å forlate dem mer en tre sekunder uten at sirenen går. Helt sant, alt sammen. Fire måneder gamle babyer er så smarte at de kan manipulere foreldrene, det er jeg sikker på. De smarte små trollungene. (Og ja, jeg snakker bare tull, vet da utmerket godt at en fire måneder gammel baby bare trenger nærhet og kjærlighet mens de blir kjent med kroppen sin og alt som hender rundt dem. Men litt humor skader ikke her jeg sitter bleik i trynet og så trøtt at det høres ut som en drøm å gå på trappa å legge seg å sove i snøen.)

Vel, som du kanskje skjønner river jeg meg i håret om dagen, og hadde det ikke vært for at jeg er livredd for å vekke babyen ville jeg hylt av frustrasjon, slengt meg ned på gulvet og dundret knyttnevene i gulvet! For hun våkner av så lite som at en fjær treffer gulvet, om jeg i det hele tatt får den overtrøtte ungen å sove. Og det hjelper ikke særlig at hun har to brødre, så det er sjeldent stille her i huset. Jeg har foresten truet dem med utkastelse både en og to ganger, uten at de har tatt det videre seriøst. Men det ser ut til at trusselen om at den som vekker babyen må bære henne resten av dagen hjelper. 

Jeg håper i alle fall denne perioden snart er over, for det er ikke noe godt å ha en misfornøyd frøken i hus. Men heldigvis har hun ikke smerter som broren hadde, selv om jeg får litt vondt i magen hver gang hun gråter. Hva om hun i dag får vondt… Det er tøft å huske hvor vanskelig vi hadde det da mellomstemann kom for syv år siden, den stakkars gullskatten min som var så ufattelig plaget. Han er heldigvis tøff, og lar seg ikke knekke av smerter. 

“Neeei, ikke spis på platten, se heller i kamera vær så snill!” 

Dessverre for min del merker jeg godt at det er jeg som må ta meg av babybæringen her i huset, og til tross for godt bæreutstyr kjenner jeg det verker i ryggen. Men min fine lillesøster kommer heldigvis ofte å hjelper til, noe jeg er henne evig takknemlig for. Å bestemor kommer gjerne springende når den flotte lille frøkna “blomstrer” i bleien. Min bedre halvdel har ikke skuldre til å bære, så han får ta seg av guttene. Men sånn er det bare. 

Første møte med snø, den skulle smakes på! 

I dag ble det vinter, snøen daler og jeg ser frem til lysere dager selv om det innebærer mer jobb hver gang vi skal ut av døren. Og det blir ikke like lett å bare gå seg en tur for å få snuppa å sove på magen. 

Facebooksiden min finner du her og jeg prøver etter beste evne å oppdatere instagram med et bilde om dagen. På snap under @steinihavet spammer jeg gjerne, sånn innimellom. 

Min velutviklede baby.

Min perfekte, vakre og særdeles smarte baby har lært seg et nytt triks. Ja hun må være verdens smarteste baby som er kommet mye lenger en ALLLLLLLLE andre! Garantert. Hun imponerer så stor at jeg forventer store nyhetsoppslag om det. Ja til og med innslag riksdekkende nyheter. Lille geniet, hun må slektes på faren. For det er ikke meg hun har lært dette av, så han får æren denne gangen! 

Hun har nemlig funnet ut at hun kan spytte, og her snakker vi om store, klissete klyser som sendes i øst og vest. Hun sikter seg inn på målet og har en overraskende treffsikkerhet. Særlig når det i tillegg er gulp i emningen. Hun dusjer alle tekstiler, og den stakkars vaskemaskin tar helt av på badet. Den jobber for harde livet nå, jeg tror den ser døden i hvitøyet! Det er sikleklyser på klær, i håret og på alt som er innenfor en halvmeters avstand. Og om jeg ikke tar helt feil antar jeg at øvelsene hun driver med vil føre til at radiusen for sikkert område økes til en meter. Hun har nemlig funnet ut at ved å forme leppene, så flyr spytte enda lenger. Og det er særlig sjarmerende når jeg bærer henne i bæresellen, for jeg tror nesen min gir ti poeng ved treff. Og når hun virkelig vil ha oppmerksomhet frøser hun, så jeg blir dusjet av ørsmå babysikledråper. (Grøss…)

Skal du finne oss er det bare å følge sporet av små sikledammer etter gulvet, for de kommer svært regelmessig. Og det er ikke uten grunn at jeg har skiltet om glatt overflate, for de seige små innsjøene er livsfarlige og gjør sitt ytterste for å få deg til å falle og brekke lårhalsen. 

Og vi er selvfølgelig i overkant stolte å roser henne så mye og med så stor innlevelse at de andre søken blir sjalu. (Blikkene deres kan også tolkes ved at de synes vi har tatt helt av, og er klare for galehus.) Så snart hun fant ut av dette kastet vi oss over telefon å ringte besteforeldre og sende snapp til tanter og gudforeldre og fremmede og alle som er. Ja for skryte det må vi, og selvfølgelig ønsker vi å dele med andre hvert lille steg av utviklingen. Selv når det er snakk om spyttklyser som egentlig får meg til å grøsse, men når hun gjør det er det bare søtt, sjarmerende og fantastisk. Jeg er blitt helt tussete, igjen. 

Facebooksiden min finner du her! Og du kan følge meg på snap og instagram som @steinihavet for å følge med på utviklingen til lille geniet mitt!