Hvordan få antibiotika i en sta 1åring.

Vel, det har vært en kamp uten sidestykke å få medisin i den febersyke klumpen som har holdt oss våken de siste ukene. Det har føltes som både første og andre verdenskrig, og jeg har gått rundt med en følelse av å mishandle den lille frøkna som overhode ikke  ville ha giften inn i munnen. Og med gift mener jeg antibiotika.  Hun hater smaken, og etter sist runde i juni var hun snar å klappe igjen kjakene. 

Og nå må jeg bite i meg mine egene ord, de jeg har utalt tidligere. For jeg var faktisk i den troen at med en god teknikk kunne du lure mikstur i hvordan unge som helst. Vel, ikke med denne jenta. Hun holder heller pusten helt til hun blir blå, isteden for å svelge. 

Vi prøvde sprøyter, vi prøvde den magiske greia du skal bruke til tran, vi prøvde å kamuflere i både yoghurt og sviskemos og syltetøy og bestikke med sjokolade. Tvang hjalp ikke, frivillig var helt uaktuelt. Så i et par dager gikk jeg rundt å luktet bakterier, for all gugga havnet på meg og ikke i magen på lillemor.

Så når feberen økte og formen ble verre måtte vi innse at her måtte det andre tiltak til. Og vi ringte legen, og ba om tabletter til en baby på 15måneder. Skal sies hun tror hun er 5år og hun spiser både skorper, druer, bær, tomater og andre spennende varer som gjerne er større enn den lille pillen. For det har seg jo slik at babyer ikke skal ha samme dosen som voksene, så tablettene er mye mindre og kan puttes i en skje yoghurt. Vel, du kan tro vi ble møtt med skepsis, og jeg forstår den altså. Men noe måtte gjøres og medisin måtte hun ha. 

Så jeg var lite høy i hatten da vi henta pillene på apoteket og fikk gjentatte spørsmål om jeg var sikker på at dette var så lurt. 

Men folkens, bit det i dere! Det har gått over all forventning. Den lille hvite tabbisen flyver inn i magen sammen med en skje yoghurt som er den absolutte favoritten i matveien og spises selv med 40,9 grader målt i pannen! 

Hurra for magefølelsen som sa at dette vil gå bra, til tross for skepsis. 

Nå er frøkna mye bedre, og prøver å rømme ut ytterdøra hver gang den åpnes. Hun er ikke akkurat av typen som ligger i ro å blir frisk, så med det samme feberen gikk ned økte aktivitetsnivået til maks igjen. 

Facebooksiden min finner du her! Og følg meg gjerne på snap og instagram. 

Første året i barnehagen…

Aiai, første året i barnehagen er i gang og vi kjører på med alle basilusker som er å oppdrive! Og krydrer det opp med gjentatte ørebetennelser. Farsarven til dattra, jeg skylder på han. Han var et ørebarn og har fortsatt regelmessig øreverk.

Men som regel går det jo over, om noen år. Før den tid må vi bare holde på skjørtekantene og balansere på den syltynne linen mellom hversagslykke og hverdagsgalskap.

For når sant skal sies føles det av og til som at vi lever i en såpeserie med skiftende scener hvert femte minutt. I det ene øyeblikket brenner det til høyre og i det neste ramler himmelen ned i hode på oss.

Vi er jo rammet av kronisk uflaks, og det var ikke bare sommeren som serverte ubehageligheter på rekke og rad. Takk og pris for alle de gode folka vi omgir oss med, dem holder mote vårt oppe.

Men jeg har en mistanke om at det jeg beskriver egentlig er en gjennomsnittlig småbarnsfamilie. Så vi er neppe alene.

Så for å holde ut fokuserer vi på de små magiske øyeblikkene vi får. For vi har heldigvis fått utdelt fine unger med mange gullkorn på lur.

Følg oss gjerne på snap. Den oppdateres daglig, med unntak av de dagene jeg ligger godt gjemt under senga å venter på bedre vær.

Hjelp, bagnehagestart!

Hjelpe meg, hun er jo bare 13mnd. En liten baby, langt fra klar for andres omsorg. Bare mamma er best. Kanskje hun nekter å spise,kanskje hun vil sulte. Enn om hun blir lei seg å ingen ser henne. Hva om hun klatrer over gjerde og strikker av. Skal jeg slippe henne alene ut i verden!! Hva om mor i huset eksploderer før morgendagen av vanskelige tanker?!

Hjelp, for i morgen starter lillemor i barnehagen. Å hun er mer en klar, men det er ikke mammaen. Jeg går rundt med alle slags katastrofe tanker og det er tett før jeg biter negler av nervøsitet og frustrasjon. Livredd, skrekkslagen og temmelig hysterisk! Hvorfor i alle dager skal dette være så skummelt. Egentlig er det jo helt ok, og vi har jo hatt god tid å forberede oss. Men nei, mammahjerte vil ikke slappe av. Å det enda det har vært gjennom det samme to ganger før. Jeg vet at det går bra, all logikk sier at jeg kan slappe av og hjernen sender ut krisetanker. Enn om, hva hvis og hvordan?! Vel, det er bare å innse at jeg er å blir en mamma, og da får jeg finne meg i å være slik.

Og feige ut kan jeg ikke, for neste uke skal jeg på jobb. Og jeg gleder meg, selv om det er motstridende følelser som sliter meg alle veier i kveld!

Følg oss gjerne på snap for det er der vi er mest aktive i en hektisk hverdag 😊 eller på instagram der jeg legger ut romantiske bilder av de fine perfekte  øyeblikkene vi innimellom har. Og husk at det altså ikke er sånn hele tiden! 😂

Ammefengsel.

Gaaaah, noen dager føler jeg meg bare som en eneste stor pupp! Ja en slapp, hengende og rennende mammapupp. En slags vandrende melkestasjon uten andre formål i livet enn å være parat ved minste tegn til misnøye. Jeg føler meg uten frihet, som i et fengsel. 

Inni meg hyler jeg av frustrasjon, griner mine modige tårer og fordømmer mannen som ikke kan amme. Ja for jeg skulle gladelig delt litt av denne fine flotte tiden med han. Han kunne tatt alle rundene hvor jeg holder på å tisse meg ut, når jeg ønsker å sitte å se på tv i ro og mak med armene fri, når jeg vil sove hele natten og når de små skarpe priaja tennene biter meg til blods. 

Men utenpå smiler jeg, ser ned på det lille bustetrolle mitt og venter på bedre dager. 

For egentlig synes jeg ammingen er fryktelig herlig, selv om den er hardere arbeid en hva jeg hadde forestilt meg. Tenk at jeg kan gi denne nærheten og denne næringen til den fine lille jenta vår. Det er godt å slippe styret med flasker. Vi kan være spontan, vi har alltid en melkeskvett med oss, ikke må vi ha rent vann, ingen flasker og ingen dyr morsmelkerstatning.

Endelig var det min tur å amme lenge, for det var det jeg ønsket.

Så neste gang jeg føler meg fanget, innestengt og småsprø skal jeg bite tennene sammen og huske at småbarnstiden plutselig er over. Som jeg har gjort alle de andre dagene. For selv om jeg synes ammingen er bra, så kan den være temmelig slitsom også. 

Men ikke snakk om at vi orker noen grusom runde med avvenning om vi ikke må, nei da skal hun heller få henge fast i puppen min selv om jeg blir både lei og sur innimellom. Hun digger den, den er hennes store trygghet, hennes trøst, hennes pute, hennes ultimate belønning. Så kan jeg heller forbanne at mannfolk slipper billig unna, og sende noen skulende blikk på min tv-seende mann. Heldigvis er det mange,mange fine studer, der jeg kan se dypt inn i øynene på den lille jenta som ser på verden med undring. Stunder hvor jeg kan se den lille dukka sovne trygg og mett, hud mot hud. Stunder hvor jeg kjenner den ultimate følelse av lykke.

“Ja, der var det en bråkete måse! Se på den du mens melkespruten stå opp i nesen min, midt under den verste utdrivingen. Vi sitter heldigvis ikke midt i sentrum å viser puppen til alle som går forbi…”

Og snart er det 1årsjubileum, vi har klart det denne gangen! Og jeg er så uendelig stolt over egen innsats, for det var langt fra enkelt! 

Facebooksiden min finner du her! 

Ryggsekk med baby!

Det er når du virkelig plages at oppmuntrende ord er gull verd. Og det kan trygt sies at jeg trengte det i dag.

Jeg er blitt en av de raringene som knyter fast barna mine, på meg selv. Og frem til nå har vi kjørt den gode og trygge vrien som er på magen. Men siden lillemor vokser, må hun nå bak på rygg om jeg skal ha sjans å gjøre noe annet en å kose med henne.

Så vi øver og øver på det som kalles ryggsekk. At lillemor knytes på ryggen med sjalet rundt seg som en sekk. Men det er virkelig ikke lett, for vi har laget en liten urokråke som ikke har tid å være i ro. Og jeg misunner alle dem med rolige babyer som har filmet teknikken å slengt ut på youtub for å lære nybegynnere som oss kunsten med sjal. Men jeg er tunglært, og uansett hvor mye jeg strammer å vikler blir det ikke perfekt.

Heldigvis er jeg sta, og i dag bestemte jeg meg for første gang å knyte opp på rygg på butikken. For når dattra sitter relativt bra der bak avlaster det mer en bæresellen. Men jeg bommet på klesvalget, og innser at garderoben min bestående av telt ikke er helt forenelig med sjal. Alt klumper seg.

Så der sto jeg å freste og prøvde å være rasket mulig, med økende puls og anger i bagasjen. Kunne ikke den lille ålen på ryggen være litt roligere, bare noen minutter?!

Vel, mens jeg sto der å fomlet med mange meter tøy kom en dame gående. Og om jeg tipper rett hadde hun opphav i India. Hun syntes det var så koselig å seg meg bære i sjal, for vi var de første hun hadde sett her i byen. I hennes hjemland var det vanlig, og det var så godt å se nærheten barna fikk. Så med et par tips om å huske på rett kroppsholdning når jeg bærer og en lykke til, sank blodtrykket mitt. Endelig fikk jeg fast makken der bak, og handlingen kunne starte. Mote kom tilbake, og med rak rygg trasket vi avgårde selv om knytingen har store forbedringspotensial.

Det skal så lite til for å glede andre!

Så kom dagen vi ventet på!

Så kom dagen mange har ventet på! Den lille skjurungen vår gikk sine første skritt.

Lille søte babyen som ikke helt har tid å være en baby!

Etter flere uker hvor hun bare har reist seg opp midt på gulvet og stått og veivet med armene og laget ablegøyer turte hun endelig å flytte begge bena. Til nå har hun bare gått et skritt, og så satt seg ned å ropt oioi.

Så det blir spennende å se hvor lang tid det tar før hun springer over gulvet i full fart.

Hun er en travel liten frøken på 9 måneder.

Facebooksiden min finner du her!

9mnd og klatrer ut av senga.

Gi meg styrke! Ni måneder og klatrer over kanten på senga si… Som hun forøvrig har sett på som fengsel, for det var den eneste plassen hun ikke har klart å rømme fra. Hvordan skal jeg liksom gjøre det nå? Selv om hun klarer å kravle over kanten vil hun falle rett i gulvet. Å det vil man jo helst unngå med små barn. Og hvorfor fulgte det ikke med seller til senga?!

Vel jeg innser at det kanskje ikke er normalen at søte små uskyldige babyer skal holde på med hardtrening til klatre VM. Det er nesten så jeg vurderer et besøk i klatreveggen for å se om hun kommer seg opp.

Mulig hun øver til hun skal på fjelltur til sommeren, men jeg hadde jo tenkt å gå på mer flate fjell. Sånne hvor du ikke må bruke tau. Hun skal sikkert utfordre gumora til å bli en klatrer i tillegg, så tror nesten jeg skal sende dem alene på tur!

Hun er i alle fall sterk den lille rampen, for hun drar seg opp etter armene og slenger bare foten etter som om det var det enkleste i verden. Hun drar ikke ut skuffene på kjøkkenet for å se hva som er inni, men for å klatre på kjøkkenbenken. Ingen plass er trygg, og jeg vurderer nå med min 3unge å kjøpe en hjelm til henne.

Og det værste av alt, jeg overdriver ikke. Hun er usannsynlig dyktig i klatrekunsten, og kommer til å gi meg grå hår, magesår og hjerteinfarkt!

Så hjelp, hvordan kan jeg gjøre henne trygg i senga uten å ta av en av sidene? Har du noen forslag, sleng dem ut 😊 Jeg trenger jo søvn av og til, jeg også.

Facebooksiden min finner du her!

Vi fødekvinner krever bedre behandling, helseminister!

La oss kateterisere en mann! Se for deg at du som mann ikke får til å tisse, blæren din er full, den verker og det eneste du trenger er hjelp. Se så for deg at jeg som kvinne finner det lite kostnadseffektivt å gi deg bedøvelse, for det koster for mye i ekstra minutter. Før jeg presser et rør gjennom urinrøret for å nå blæren. Se så for deg at jeg stresser, og bare presser på uten å være varsom. Så kan du se for deg at dette må gjøres flere ganger daglig, og isteden for opplæring gir jeg deg en liste over hva du trenger av utstyr, og en klapp på skulderen. Pell deg hjem å gjør det selv, uten støtte, uten opplæring. Såpass må en mann tåle.

Litt sånn føles det for oss kvinner som akkurat har født, og som skal sparkes ut av sykehuset 6-8timer etter fødsel.

En fødsel krever enormt av en kvinnekropp, og en fødekvinne trenger enorme mengder trygghet for å gå inn i rollen som nybakt mamma med den psykise helsen i behold. Og la oss innse fakta, det tar mer en 8timer å bli trygg! Spesielt om det er ditt første barn, ja eller ditt tredje.

Noen kan godt dra hjem etter 8timer ja, men enda flere trenger dagevis før de kan stå på egene ben. Så standaren bør være minst 3 døgn på barsel, og ikke en fot sparket i den blodige ræva som har fått real mishandling.

Men om nå ikke det skal bli tatt hensyn til at kvinnen har presset ut 3-4kilo av et lite nåløye nedentil, og enda lever på sjokk, skrekk og adrenalin etter åtte timer, kan du i det minste ta hensyn til barnet og anbefalingen fra den norske stat.

For barnets beste er og blir morsmelk, og det er ikke noe hemmelighet at det gjerne tar 3-4 dager før melken kommer igang. Til tross for hva enkelte tror er ikke de fleste damer levende melkemaskiner og de aller fleste barn må faktisk lære seg å die. Et fåtall jafser i seg puppen som om det var det eneste de hadde gjort inne i rugekassen. Men det er langt fra normalen. Og for at mor og barn skal lære dette, trenger de kyndig hjelp. (Som det dessverre allerede er for lite av!) Hjelp vi ser ut til å bli tvunget å mota i en Facebook gruppe. Ære være ammehjelpen altså, men det skulle virkelig ikke være nødvendig når vi bor i Norge som visstnok er dritgod på helse. Les med ironi, for vi kan da ikke være gode når ernæring til nyfødte nedprioriteres for å spare penger. For ikke snakk om at barselkvinnen nedprioriteres i høysete grad. 

I gamle tider hadde kvinnen andre kvinner rundt seg etter en fødsel, hun lå i barselseng. Men i dagens moderne samfunn skal kvinnene fungere likt som mennene, og alle de som ville vært der å hjulpet er nå på jobb. Fødekvinnen blir sittende alene med et enormt ansvar, uten støtten hun trenger. For selv om det er flott og fint å ha mannen hjemme 14dager, om hun er heldig. Er ikke han noen ekspert på hemoroider, blødninger, rifter, barseltårer, blodige brystvorter eller det nyfødte barnet.  Mor trenger kyndig støtte, og den får hun ingen annen plass en på barselavdelingen. Hvor ressursene allerede er skrellet ned til beinet. Kommunehelsetjenesten kan ikke være tilgjengelig 24timer i døgnet den første tiden etter fødsel.

I den ene enden skal vi oppfordres til å få barn, vi skal amme som hovednæring til barnet er i alle fall et år, men vi skal ikke trygges de mest sårbare dagene etter ar barnet er kommet til verden. De dagene som virkelig legger grunnlaget for den tøffe og krevende jobben det er å være ammende småbarnsmor.

Vi går helt feil vei, for egentlig burde fødselsomsorgen forsterkes, det bør bli standaren med minst 3 døgn på barsel og du som mor skal slippe å sitte med følelsen av at du er uønsket. Sånn føles det nå. Og jeg er glad for at jeg har fått mitt siste barn. For hvem vet om jeg er en av de som trenger 8timer eller 5dager  ved en ny fødsel.

Så vær så snill å gjør noe med fødselsomsorgen som skal raseres, lytt til de som virkelig har kjent på kroppen hvordan det er! Vi krever å få den tiden vi trenger og vi krever at vi skal få denne uten å føle oss uvelkommene. Det er tross alt vi som har den harde jobben det er å sette et barn til verden. Og la de som skal trygge oss få en verdig arbeidsdag!

Og kjære mann som leser dette, hjelp oss kvinner i denne kampen. For barna våre er en investering for både mor og far.

Del gjerne!

Facebooksiden min finner du her!

Hjørnetann først!

Ja la oss kjøre på med tre nye tenner på en gang, så er vi helt sikre på dårlig nattesøvn og timevis med bæring.  Litt koselig med bæringen altså, så lenge det er i sjal.

De siste ukene har vært krevende, for lillemor er ikke særlig fan av nye tenner. Med det samme tennene vokser ut blir hun full av feber og uro. Hun er ikke en av de ungene som ligger i ro når de er syke, hun girer heller opp et hakk, og blir misfornøyd, med alt.

Det hjelper ikke på at hun også har oppdaget at faren forsvinner med gjevne mellomrom ut av ytterdøren, så hun passer ekstra godt på han å tar til tårene hver gang han tar jakke eller genser på. Her i huset er det i alle fall ikke noe i veien med tilknytningen selv om far ikke kan benytte seg av sin permisjon.

De siste ukene hadde det vært fint om han kunne hjelpe mer med lillemor, men  det begrenser seg hvor mye han kan løfte på henne. Så jeg har i grunnen følt meg en smule fanget. For selv om jeg har vondt av den lille gullskatten vår, blir jeg sliten og lei. Sosial omgang med voksene er en mangelvare, å det er nok ikke lenge før jeg glemmer hvordan jeg snakker.

Vel ikke engang tenner fikser vi som normalen, og sannelig var det en hjørnetann som vant kappløpet med fortennene! En sylskarp liten spiss som klør voldsomt. Men de to fortennene er ikke langt unna og har så vidt kjempet seg gjennom gommene.

Så jeg kan forstå at hun var urven. Nå er hun stort sett i toppform igjen, men vi må enda jobbe litt med maten. Grøt slår hun bort og middagsmaten kan spises under tvil. Men puppen er både trøst og god mat, så vi lider ingen nød enda.

Facebooksiden min finner du her!

Og følg meg gjerne på snap og instagram som steinihavet.

Hold om meg mamma!

Mamma ikke flytt deg, jeg trenger deg nå. Du er så varm og myk og rolig, gi meg din nærhet. Du lukter så godt, og det er så trygt i armkroken din.

Jeg kan jo ikke forstå at du må rydde, vaske eller jobbe. For meg er hele verden deg!

Puppen er trøst, ikke ta den fra meg selv om jeg kjemper, eller sover. La den være der så jeg finner den lett, når uroen kryper inn i den lille kroppen min.

Omfavne meg med din kjærlighet, din styrke og din trøst. Verden er så stor  og skummel.

La meg ligge nært, selv om jeg er varm.  Jeg kan ikke ligge alene, for feberen er ukjent og vond.

Mamma, ta den tiden jeg trenger. Ingen tar fra deg husvask eller arbeid, jeg er den som som trenger deg mest. Alt det andre kan vente til jeg er bedre!

Mamma, kjære gode mamma pass på meg og vern om meg.

Facebooksiden min finner du her.

Følg oss gjerne på instagram og snap som steinihavet.