Det er vondt men også sjarmerende å våkne mitt på natten av en liten barnehand som klasker meg i pannen, før den stryker meg over håret å gir meg floker som ingen hårbørste kan stille opp mot. Når jeg myser ut i det mørke rommet ser jeg et lite alvorlig barneansikt bare noen cm unna som stirrer på mammaen sin og nynne en nattasang som jeg selv har nynnet natt etter natt for å trøste. En liten skatt som vil at mammaen skal få sove, selv om han ikke finner roen selv.
Da er det godt å favne rundt den lille kroppen, mens mammahjerte gråter for den lille gutten som har det vondt. For de små bena som vandrer hvileløst i sengen, og for den trøtte lille kroppen som kjemper for å få sove. Jeg nynner på nytt den samme nattasangen, og stryker de små føttene som verker.
Uansett hvor trøtt og sliten jeg er, har jeg alltid litt ekstra krefter som holder ut litt til, og litt blir til timer som igjen blir til dager. Den lille gutten min trenger meg nå, og han trenger den varmen og kjærligheten jeg kan gi han. Fremtiden er fylt av spørsmål, men det gir også rom for håp. For kanskje han en dag slipper å ha det vondt, kanskje han en dag vil kunne sove uten å våkne gang på gang av smerter.
Og snart må det komme en bedre periode, for nå har den vonde vart lenge. Vi drømmer og håper om varmere dager og bedre netter, hvor den lille gutten vår får samlet krefter.
Men hver neste våkenatt er verd det, så lenge jeg kan gi han tryggheten gjennom alt det vonde.
Da er det på tide å la bokstaven L få hvile seg litt, for den er ganske vanskelig å få til. Vi var hos logopeden i går, og siden dette var siste gang før ferien så bestemte vi oss for at en pause er bra, siden minstemann er langt fra motivert å øve så mye. Det er viktig at “lyd-treningen” ikke blir noe negativt, og da må både motivasjon og humør være på plass. Noe det virkelig ikke har vært den siste tiden. Lite søvn gjør at han er svært sliten på ettermiddagene, og bena verker mer enn på lenge. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi har vært våken for trøste en liten tass som bare vil sove. Men han får ikke til, og det gjorde virkelig vondt å høre han si at han vil kappe av seg bena. Vi krysser fingrene for at solen og varmen er på vei nordover, så han forhåpentligvis får mindre vondt. De siste dagene har han heller ikke ville sykle, noe som han virkelig elsker. Han nekter å være med noen plass og vil helst bare ligge i ro når han kommer hjem fra barnehagen. Så da skal vi ikke plage han med øvelser etter barnehagen, for når han er så trøtt og sliten blir uttalen dårligere.
Men når vi får bedre dager skal vi øve litt med de andre kortene, de som fokuserer på andre lyder en L og som han mestrer. Det vil gi han mestringsfølelse. Han merker selv at han sier feil og er blitt veldig bevist på dette. Han retter på seg selv og har funnet ut at de fleste ting har to navn, og han er en ekspert på å finne de som ikke inneholder L. Lege blir doktor, handle blir shoppe, blyant blir penn og sjokolade blir godteri.
Vi får med oss en kopi av kortene hjem som jeg laminerer så de holder lengre. Og siden det er plast som legges rundt tåler de både inne og utelek. Og ifølge pakningen til plasten skal de kunne brukes under vann. Men jeg antar at det kan bli ganske umulig å si L under vann!
Jeg er på jakt etter en app med/ om bokstavlyder til ipaden for å se om det kan motivere minstemann litt ekstra, så om du har noen tips til spill som fokuserer på norske lyder og bokstaver blir jeg veldig glad for tips! (Eller andre morsomme barnespill som fokuserer på læring.)
De siste dagene har minstemann hatt mer smerter en på lenge, og han har vært utslitt når han kommer hjem fra barnehagen. Det er blitt kaldere igjen, og været bytter fra time til time, så vi tror at det kan spille inn. Når du har vondt og sover lite blir du fort nærtagen, sint, frustrert og trist. Og da er det ekstra vanskelig å kjenne at kroppen ikke virker som den skal. På dagen har han det fint, men jo mer han er i bevegelse jo kjipere blir ettermiddagen.
Det svir å måtte si nei til at en femåring vil sykle etter middag fordi du vet så alt for godt hva som hender etterpå, når smertene overtar og det lille barnet ligger å vrir seg fanget ditt. Hjerte gråter når du ligger våken time etter time for å masere små føtter som verker og trøste en liten gutt som bare vil sove, men ikke får til. Han snubler lettere enn før, og både briller og knær har fått seg merker. Knærne og leggene er fulle av blåflekker og brillene har fått mange nye riper.
De siste gangene han har vært i terapi-svømming har han ikke orket så mye som vanlig, og han har “gitt opp” halvveis, selv om han elsker å være i det varme vannet og leke sammen med andre barn og fysioterapeutene som er med. Fredag denne uken er siste gang før sommeren, og vi håper at vi kan forsette med tilbudet til høsten. For varmen gjør han godt.
Helgene trenger han til å hente seg inn, og det er vondt å se at den lille solstrålen vår har mindre energi enn vanligvis bruker å ha. Han orker mindre, og vil ikke dra noen plasser, ikke på butikken, ikke på besøk og ikke på tur. Vanligvis er han den første som når ytterdøren når vi skal noen plass, men nå vil han helst bare være hjemme, i ro.
Ordene er også blitt vanskeligere å skjønne, og han blir så frustrert når vi ikke forstår. Og selv om vi virkelig prøver er det ikke alt vi oppfatter, og treningen med rett lyder er nesten umulig å gjennomføre. Han trenger å øve på bokstav-lydene, men vi kan ikke presse han mer enn vi gjør.
Det er tøft å være mamma å se at barne sitt ikke har det så bra og det merkes at vi sover alt for lite. Dagene blir lange når du alltid går rundt og tenker på en lang natt med søvn. Den ene natten i uken vi får sove er langt fra nok, men den hjelper så vi klarer å holde hode over vannet. Så når neste avlastnings helg kommer skal vi prioritere søvn, før alt det andre vi gjerne skulle ha gjort. Det sosiale voksenlivet kommer i bakerste rekke, etter barna, jobb og hverdagsrutiner som krever det vi har av energi. Men noen dager gnager en vondt følelse som sier at det er urettferdig at vi voksene får sove, når ikke han får det. Og da vil jeg bare gråte, av frustrasjon og smerte. Hvorfor kan ikke barnet mitt få ha det bra? Vil han ha det slik resten av livet?
Vi går en lang sommer i møte siden vi ikke skal dra bort noen plass, for sommerferiene de siste årene har vært preget av sol og varme, noe som har gjort at vi fikk et pusterom i hverdagen der minstemann fikk sove. Og jeg har dårlig samvittighet for at vi ikke tar han med til en plass der det er varmt, men denne gangen går det ikke.
Er det ikke rart at i vårt rike land som skryter av god velferd er det noen barn som får dekket utgifter til briller, og andre som ikke gjør det, selv om begge deler har like stort behov for korrigering av synet. To barn med like stort behov for å ha et godt syn til læring, lek og alle mysteriene de oppdager hver eneste dag. To barn som begge trenger og må bruke briller, uansett hvor god råd foreldrene har, eller ikke.
Vi er “heldige”, om du kan beskrive et svekket syn på den måten, for vi får dekket liten del av innfatningen og glass som fort kan komme opp i 4000-5000kroner. Nav betaler, og vi betaler med innbetalte skatter og avgifter, og vi er evig takknemlige, for uten det ville vi hatt en ekstrautgift på 4000-5000 hver eneste gang brilleglassene er så slitte at du ser mer ut av bunnen på en colaflaske enn dem. For det sier seg selv at en fem år gammel gutt ikke sitter mer i ro en han må, og heller ikke en jente for den saks skyld. Barn skal leke uten begrensinger når de kan det, uten at voksene springer over dem og passer på at dyrebare briller holder stand enda en stund, for konsekvensen om de ryker er dyr. Og når de først blir ødelagt, hva gjør du da? For da står du uten noe alternativ, og må vente til nye briller er klare, så fremst du ikke har brukt enda mer penger på reserve briller.
Nå skal jeg ikke lyve på meg at jeg er noen ekspert på regelverket til NAV og hva grunnlaget for vurderingene er, og jeg skal være så ærlig å si at jeg forstår fint lite av anisometropi, dioptrier, astigmatisme, stabisme, eller prismedioptrier, men en ting vet jeg sikkert og det er at om du har svekket syn trenger du briller, uansett årsaken og grad av problemet. Og er du en mamma og pappa gjør du alt du kan for å ha råd til briller, selv om du må betale mer enn du har råd til, for du vil det beste for barnet ditt.
Så er det ikke litt urettferdig at noen barn får dekket utgifter til briller, men ikke alle? Selv om begge deler har like stort behov for det?
En annen ting som er merkelig er at vi overhode ikke fokuserer på forebygging og beskyttelse av øyne som allerede er svekket av ulike grunner, så det er ikke bare vanlige briller noen foreldre må kjøpe til sine barn, de må i tillegg bruke tusenvis på solbriller så små øynene beskyttes for UV-stråler. NAV dekker ikke utgifter til solbriller så om et barn skal ha dette må foreldrene betale selv. Jeg har forståelse for at innfatningen må vi betale selv på lik linje med alle andre foreldre som har barn som ikke bruker briller, men det er glassene som koster, og de burde dekkes på lik linje som med vanlige glass. Og slik bør det være til alle.
Hentet fra Nav sine sider.
Har du tenkt på hvor mange kroner dette kan koste en familie i løpet av barndommen til en liten gutt eller jente, fordi de uheldigvis har dårligere syn en andre barn. Synet er alltid i forandring, og om du må justere styrken ofte, ja så må du også kjøpe nye briller ofte. Og har du flere barn som trenger briller, øker summen betraktelig.
Så hva vil jeg med dette blogginnlegget? Jeg vil at det skal deles, og jeg vil at det skal få deg til å tenke, for kanskje er akkurat du den som kan fremme et forslag for endring, for bør det ikke være slik i Norge at barn har rett til gratis helsehjelp, også når det kommer til syn og viktigheten med å bevare det så godt som mulig i form av gode hjelpemidler som foreldre i dag må betale selv?!
Jeg merker godt at det har vært en lang vinter, og noen dager er kroppen så sliten at den verker av søvnmangel og mine egne smerter som alltid ulmer i bakgrunnen. Selv om dagene blir lysere er det vanskelig å finne motivasjon til å se framover mot sommeren, fordi hverdagen er så altoppslukende. Dagene går så fort og nettene er så lange.
Minstemann har hatt en lang og dårlig periode med mer smerter og mindre søvn en normalt. I vinter hadde vi noen ok måneder hvor det var helt greit med søvn, ikke akkurat noe særlig å juble over med tanke på hva normalen er, men for oss var det mye bedre enn hva vi forventet av tidligere erfaringer. Men den siste tiden har det ikke vært lett å være liten gutt eller mamma.
Jeg kjenner så uendelig godt på de vonde følelsene av å ikke strekke til, av å ikke kunne gjøre noe for at den lille skatten vår skal ha det bedre. Det gjør vondt å ikke kunne si at alt vi bli bra, at alt vil gå over. For fremtiden vet vi ingenting om. Det eneste jeg kan gjøre er å være der og trøste når ingen ting annet hjelper.
For en stund siden startet minstemann med terapisvømming, og det er veldig positivt for han. Det er alt for kald å være i de offentlige svømmehalene, og han har alltid vært lei seg over at broren fikk dra å bade. Men nå er han i et godt oppvarmet basseng hvor en fysioterapeut styrer treningen, og vi håper dette kan ha en positiv effekt. Han er som regel veldig sliten etterpå, men gleden av å få bade veier heldigvis opp mer en ubehaget i ettertid.
Han har vært mye syk i vinter, og jeg skulle virkelig ønske at vi snart fikk en pause fra de utallige forkjølelsene og ulike virusinfeksjonene som angriper. Til nå bør vi ha brukt opp kvoten vår på sykdom for en lang stund.
Jeg kjenner at en tur til varmere strøk hadde vært godt, men økonomien er ikke der at vi kan kan reise bort. Minstemann har det bedre i varmen, så vi krysser fingrene for en super sommer i nord med mange varme og gode dager. Vi skal være hjemme i ferien, så det er en fordel om vi kommer oss ut litt. Det blir vel en gang min tur til å reise til “syden”.
Men tankene om sommeren får vente, for nå holder det i massevis å fungere i hverdagen med alt for lite søvn og mange vonde følelser. Og frem til jeg kan la meg selv drømme om større ting skal jeg glede meg over alle de små hendelsene som gjør hvert eneste minutt verd tiden som jeg er mamma. Som den lille hånden som stryker deg over håret på natten, eller de vakre små skattene som dukker opp på hjemveien etter skolen. Eller de fine små ordene som kan få et mammahjerte til å banke litt ekstra.
Så vil vi forhåpentligvis få det litt lettere etter hvert som været blir mer stabilt og temperaturen går oppover. Men inntil det hender har vi fått en ekstra dag med avlastning i uken, så vi kan halte oss videre gjennom hverdagen.
I dag var vi på kontroll på sykehuset, og de siste månedenes lappebruk har forbedret synet på minstemanns dårlige øye med 20 prosent. Men det er lagt fra så bra som det bør være, og det betyr mange flere dager med øye-lappen på. Vi skal også øke tiden han har denne på, og krysser fingrene for at den positive utviklingen fortsetter.
Minstemann synes i grunnen det er ganske fint å være innom øyeavdelingen, og svarer etter beste evne på alle spørsmålene om hva som vises på “skiltene” som vises frem. En av figurene var en firkant, som han tydeligvis ikke husket navnet på. Så plutselig satt han der å telte på fingrene, for å komme frem til at det var en firekant. Her skal barnehagen ha æren, for det er ikke vi som har lært han den lure metoden for å huske figurer. Ellers kunne han fortelle at figuren som ser mistenkelig lik ut som en tann eller et eple var en sommerfugl.
Han hadde heller ikke de het store motforestillingene til at han må bruke lappen mer, og var veldig fornøyd med beskjeden om at han hadde vært så flink at det syke øyet var bli bedre. Og det ville det jo ikke blitt, om han hadde latt være å bruke den.
I dag kom den nye rullestolen til minstemann, og selv om det har tatt tid før vi fikk vår “egen” stol i hus tenker vi ikke så mye på det. Lånestolen vi har brukt siden i sommer har fungert utmerket, selv om den var litt slitt. (Midlertidig løsning som fungerer utmerket for oss!)
Av tidligere erfaring forventet jeg avslag på søknaden, siden vi litt for ofte har opplevd det med andre offentlige etater. Så jeg ble veldig overrasket når de ringte og hørte om de kunne levere stolen i dag. Ingen ting er bedre enn at ting fungerer som dem skal og uten at jeg må bruke masse unødvendig energi på å skrive klager og rydde opp i andres rot. Denne gangen var det også fysioterapeuten som søkte, så jeg måtte bare få en legeerklæring og stikke innom med lillerampen for å ta mål til stolen. Supert for oss, for selv om søknadene ser veldig enkle ut, synes jeg de er mindre spennende å bruke tiden på siden plagene til minstemann blir så veldig synlige.
Når vi søkte om grunn og hjelpestønad ble mange følelser satt i gang når jeg skulle dokumentere hverdagen vår. Det var jo så mye, og hvem i alle dager ville tro at vi kunne holde ut med alle utfordringene, full jobb og minimale muligheter til å hente seg inn. Jeg tok meg selv i å flere ganger underdrive de utfordringene vi har, og kanskje det var fordi jeg ikke ønsket å innse at vi ikke har den “normale” hverdagen som forventes når du får barn.
Minstemann var veldig fornøyd med den nye stolen sin, og ville prøvesitte den under barneTV. Han savnet litt å ha figurer på hjulene, så tenker jeg skal prøve å finne noen fine klistremerker som tåler vann. Stolen er mye lettere å trille en den vi lånte, men tar liten plass å kan lett være med på tur når vi skal ha mye annet i bilen også.
Det er godt å vite at vi slipper å bli påtvunget en stor og uhåndterlig vogn som ville skape mer ubehag en å være til hjelp. For selv om vi får noen blikk når han sitter i rullestolen, er det ingen som slenger etter oss kommentarer om at vi er dårlige foreldre som har et så stort barn i vogn. (Se den store gutten sitter i vogn, det må være en dårlig mamma!)
Minstemann har startet med svømmetrening en dag i uken, sammen med fysioterapeut og en gruppe andre barn. En fantastisk mulighet siden treningen er i godt oppvarmet basseng. Våre forsøk på bading i de andre bassengene som er åpen for almenheten har fungert dårlig, og han har ikke klart å være lenge i vannet før leppene ble blå og vi måtte ta en rasende guttunge opp av vannet. Han elsker å bade, og insisterer på at han ikke fryser selv om han hakker tenner og er skjelver så han rister. Så de gangene han har bader er når vi har vært på ferie og det har vært veldig varmt i luften. Vanligvis sitter han bare i strandkanten, og leker med sanden. Etter slike badeturer har smertene blitt verre, og har alltid endt med vanskelige netter og mye gråt.
For en stund siden bestilte vi badebriller med styrke til han, og de kom faktisk samme uken som oppstart med svømmingen. Når vi bestilte dem viste vi ikke om svømmingen, så til en forandring gjorde tilfeldighetene oss en tjeneste. Guttungen var superfornøyd med både briller og bassengtrening, og kunne ikke vente med å lære seg å svømme. Svømmebrillene bestilte vi så han skulle ha om det blir ferie på oss til sommeren, og fordi han hadde så veldig lyst på noen siden storebroren har det. Han var storfornøyd med å bruke dem i den lille badebaljen som står i dusjen. Men det ble ekstra stas når han får bruke dem i et stor basseng.
Vi har enda ikke sett om svømmingen har noen innvirkning på søvnen og smertene, siden det ble storm etter første baderunde. Da sov han heller lite, og var veldig urolig både på kvelden og natten. Og andre gangen ble han syk på ettermiddagen, og da blir han mer smertepåvirket og sover enda dårligere enn vanlig.
Men om ikke annet er treningen i vann bra for han og den med på å styrke kroppen hans. Han har hypermobile ledd, og overbelastning kan gi smerter. Så vi håper treningen kan gjøre at leddene får er støtte og at han får mindre smerter. Det er sikkert ikke så dumt at jeg og faren får litt trening heller, så det er jo en bonus for vår del. Ikke like lett å holde tempoet til guttungen i vannet.
Siden treningen er på dagtid må vi veksle litt på hvem av oss som følger, og jeg må vel sjekke ut muligheten til lønnet permisjon for å delta. Sist gang avspaserte jeg hele dagen så jeg og lillerampen fikk en dag for oss selv. Eller alene var vi vel ikke, for etter en kjapp tur innom fysioterapeuten på morgenen fir å ta mål til rullestol dro vi på shopping med min mamma og søster, før vi dro på bading. Og skal si det føltes god i mammahjerte å bruke hele dagen til å kun fokusere på den lille skatten min.
Nå blir det spennende å se om ingen andre faktorer spiller inn på nattesøvn og smerter etter neste trening. Men vi krysser fingrene for at det blir en bedring, selv om vi ikke har de helt store forhåpningene.
Siden spørsmålet om hvordan vi gjør det om natten med minstemanns søvnmønster stadig melder seg, kan jeg jo like greit ofre det noen ord.
For fem år siden sa vi farvel til nattesøvn, og for et par år siden innså vi at nattesøvn vil være borte i mange år fremover. Og du kan trygt si at vi har kjent på hva søvnmangel kan føre til, i kombinasjon med hverdagen og utfordringer som skaper ekstra bekymring. Immunforsvaret skrangler og det vi tok som en selvfølge før er blitt noe helt annet i dag.
Men det er fult mulig å klare seg med lite eller dårlig søvn, så lenge du lytter til kroppen. (Det har jeg ikke vært så flink til, enda.) En eller annen har uttalt seg om at “en god soldat sover når han kan”, og der har du oss. Vi sover når vi kan, i bilen, under barnetv, på venterommet hos lege eller på do. (Det siste er det vist bare jeg som har klart, og det varte vel bare noen sekunder, tror jeg!) Og vi sover på skift, slik at en av oss i alle fall får en hel natt med søvn.
Som regel blir sofaen forvandlet til seng hver kveld, og den ene av oss sover der. Vi har ikke noe system på det, men tar det litt på hvem som trenger det mest. Vi er heldigvis ikke der at vi krangler om hvem som er mest sliten, så til nå har vi fortsatt ikke vært uenige om den fordelingen. I perioder har jeg tatt første del av natten og mannen siste del, men det gir igjen litt for lite søvn til oss begge. Så ser du meg i joggebukse og bustet hår er det fordi natten har vært litt ekstra krevende. Da kan det være greit å klappe meg på skulderen og se mellom fingrene til manglende svar på tiltale eller glemte avtaler.
Minstemann legger seg alltid i sin seng, og sover der til han våkner. Da flytter vi han over på vårt rom så vi ikke må vandre frem og tilbake hele natte. Og for oss fungerer det heller dårlig med 2 voksene og 1 urolig barn i sengen. (Om den hadde vært en halvmeter lengre hadde det kanskje funket, men det har vi ikke plass til.) Iløpet av natten blir det gjerne noen runder med massasje av små føtter som verker, spark i form av urolige ben og armer som klasker deg i hode. De få gangene han faktisk har sovet hele natten har vi våknet og lurt på om alt var bra med han. Vi har bevist valgt å la han få beholde den gode rutinen med å sove i egen seng, selv om det medfører at den ene av oss ikke kan sove der om natten. Så fremst han ikke våkner før vi legger oss.
Alt dette gjør jo at søvn er en av de tingene som står høyest på prioriteringslisten når vi har avlastning, så jeg hopper gjerne over en sosial sammenkomst for å velte meg over i sengen og sove så lenge jeg klarer.
Av og til er det fryktelig slitsomt å holde hode over vann, og det hender at jeg fordømmer hele verden når jeg er ekstra lei. Men heldigvis er jeg positiv av natur så jeg finner alltids noe å glede meg over. Som youtubeklipp av Truls Svendsen, sjokolade eller en god diskusjon der jeg bare krangler for å gjøre det. (Selv om det hører til sjeldenhetene, for alle som kjenner meg god vet at det er like greit å holde munn når jeg er på krigsstien.) Jeg savner det å kunne sove ved siden av min bedre halvdel, uten å bli vekket gang på gang. Jeg savner den selvfølgen nattesøvn var og jeg savner å våkne uthvilt om morgenen. Men det er ikke der fokuset vårt ligger, selv om savnet noen ganger melder seg.
Lenge jobbet vi med at han skulle være i sin egen seng, og at vi heller skulle komme til han der. Men i praksis er det faktisk viktigere at vi får søvn, en at vi skal holde på et prinsipp en eller annen har bestemt skal være det rette. For oss er det ikke rett å tvinge en unge som har vondt å sove alene, for han trenger tryggheten og foreldrene sine også om natten. Så får vi heller bare vente, og håpe at en dag vil vi kunne sove som normalt igjen.
Det er heldigvis lenge siden vi hadde døgn der han nesten var våken i et strekk, og jeg håper så inderlig at det er noe vi aldri mer vil oppleve. Ikke for vår egen del, men for minstemann. Det er ingen ting som river så mye i hjerte som å se et barn vri seg i smerter, og prøve å sove uten hell. Han kunne sovne, for så å brått bli vekket av smertene og gråte helt til han sovnet igjen. Slik kunne vi holde på flere dager på rad, og jeg må innrømme at jeg egentlig ikke forstår hvordan vi klarte å takle det.
Når jeg tok valget å bli mor, sa jeg også ja til alt det kunne medføre.
De siste fem årene har vi prøvet og feilet, og kanskje funnet den veien vi må gå. Og svaret på hvordan vi klarer dette, er at vi ikke har noe valg. Vi kan ikke si at dette orker vi ikke, og må bare bite tennene sammen på dager som vi helst skulle hoppet over.
Jeg er i grunnen litt uenig med meg selv om jeg skal le eller grine om en sak jeg leste på familieverden. Jeg kan jo alltids få full panikk om jeg ikke kommer til enighet med humøret, men tenker at det er litt unødvendig en lørdagskveld.
Saken heter “Den store løgnen om søvn”, og jeg kan jo bare nevne at jeg ikke kan huske sist vi faktisk sov gjennom flere netter på rad. Her i huset er vi på femte året med hyppig nattevåking, og det uten å øke familieantallet. Og det gjør jo at jeg automatisk trykker meg inn på samtlige lenker som har ordet søvn i navnet. Hvorfor jeg gjør det er jeg litt usikker på, men det kan jo være at jeg har en eller annen glede av å torturerer meg selv med saker som sier at vi er helt på villspor. For ikke å snakke om at vi skal være halvdøde og full av skumle sykdommer. Det siste har vi heldigvis unngått, så litt flaks må vi jo tross alt ha. Nå kan det jo diskuteres om ikke en del av mine kjipe manne influensaer hadde blitt små forkjølelser med mer søvn.
Men tilbake til saken, det er altså bevist at veldig, veldig, veldig få personer kan takle 6timer søvn i døgnet, men dessverre er sannsynligheten særdeles liten for at vi er en av dem! Og denne sannsynligheten gjør selvfølgelig sitt til at journalisten bestemmer seg for å komme med noen skremmende setninger som får meg til å bite neglene under sengen!
Søvnmangle kan føre til nedsatt immunforsvar, og med unger i hus er dette katastrofe! Det kan vel muligens forklare noen ganske slitsomme perioder med lungebetennelser og annet grønt gørr som ikke ville gå over så fort som håpet! Jeg har til og med klart å hoste i stykker en blodåre i lungene, som resulterte i et ganske lekkert blodbad! Det var heldigvis ikke alvorlig selv om jeg var litt bekymret for den kritthvite fargen huden min fikk. (Om du skulle oppleve dette anbefaler jeg deg å ikke vise til din mor hva og hvor mye du hoster opp! Hun vil bli ekstremt bekymret og beordre deg til å ringe etter sykebil! Men med litt flaks vil du hoste frem at du klarer deg fint i bilen, og slippe gjennom legevakten i et forrykende tempo!) Men i alle fall, tror bare jeg skal forebygge nye sykehusbesøk med munnbind og en slik lekker hvit drakt som ikke slipper bakterier inn!
Videre vil du spise flere kalorier om du sover for lite, og det er vel muligens en fordel i mitt tilfelle. Jeg sliter jo fra før av å få i meg like mye mat som kroppen krever, så denne er jeg ikke så veldig bekymret for. Jeg velger selvfølgelig å ignorer hva som hender inne i kroppen av salt, fett og sukker!
Neste punkt på listen er hukommelse, evne til læring og konsentrasjon, og her må jeg tenke litt gjennom hvordan jeg var før søvnmangelen ble konstant. Jeg var særdeles vimsete og hadde rykte på meg for å glemme alt som var eldre en syv dager, men lærekurven var det ikke noe galt med. Og med nærmere ettertanke legger jeg fortsatt nøkler på bade, melk i kjøkkenskap, glemmer telefon og bankkort, vimser bort klær og glemmer bursdager. Jeg husker forsatt navn veldig dårlig, og må som regel gå et par runder rundt meg selv for å huske hva jeg egentlig skulle handle på butikken. Men på en annen side har jeg full kontroll når det kommer til ungene og deres avtaler, eller for det meste, sist uke glemte jeg timen hos Logopeden til minstemann. (Og der må mannen ta litt av skylden også, for jeg hadde jo informert han om dette i tilfelle jeg skulle glemme hele timen.) Jeg innbiller meg at jeg lærer rimelig kjapt, så nå glemmer jeg aldri å kjøpe sjokolade! Så jeg tror faktisk ikke at de små grå har tatt den helt store skaden de siste fem årene, men for alt jeg vet sitter jeg i morgen og lurer på hva jeg skrev i dag, mens jeg leter etter ungene og ikke klarer konsentrere meg om kleshaugen.
En av de mer skumle fremtidsutsiktene er høyt blodtrykk, hjerte og kar problematikk og slag! Og med den setningen er det bare å legge seg under sengen igjen, og ta frem tærne, for nå er det ikke mer negler å bite på hendene! Jeg er forsåvidt ikke så alt for bekymret for blodtrykket, for det holder seg lavt og har gjort det hele tiden. Pulsen min er også av den late typen, og stress biter sjeldent på meg. Så om mannen tar ansvar for handlingen i huset skal jeg klare å spise sunne alternativer og trening får jeg jo hver morgen jeg springer etter en unge som ikke vil kle på seg eller som har rappet telefon min! Så selv om søvnen ikke dømmer helt i min favør tror jeg at vi skal klare et par år til med røde øyne!
Kaffe er løsningen, sånn hvis jeg får lyst å sove bak en søppelkasse eller på sofaen på nærmeste møbelforretning!
Jeg skal ærlig innrømme at enkelte dager er jeg mer sovende en våken, og jeg sprudler ikke av lykke etter fire timer med søvn før jeg skal på jobb. Og jeg har fått spørsmål om jeg i det hele tatt er våken, når jeg har subbet inn på jobb rød i øynene og med håret til alle kanter. Men da er trøsten å vite at jeg kan sove litt når jeg kommer hjem, og at jeg helt sikkert var mer trøtt mandager etter elleville helger i ungdomstiden der solen aldri gikk ned og søvn var det siste på prioriteringslisten.
Redningen er å se positivt på situasjon, og tenke at det er jo tross alt dag en annen plass, når vi er våken på natten. Og vi sparer jo slitasje på sengen når vi ligger lite i den, og nattkjolene mine blir helt klart mer brukt nå enn før! Jeg har til og med fått muligheten å kjøpe inn et par nye!
