Jeg kom desverre til verden med noen skjønnhetsfeil, liker å kalle dem det selv om de holder til på innsiden av huden min. Og dette medfører at jeg får ekstreme smerter i perioder, og som regel blir jeg alltid like overumplet av dem. Og som de fleste med barn vet, er det komplett umulig å bli liggende en dag eller to uten å kunne gjøre noen ting, for alt du må utsette hoper seg opp i store fjell rundt omkring i den lille leiligheten vår. Og som lyn fra klar himmel slo smertene ned i går, rett før jeg skulle dosere medisner, rydde bort klær og forberede den nye uken. Og som vanlig ramlet jeg ned på gulvet uten å tenke en eneste fornuftig og positiv tanke. For siden smertene er så sterke er jeg sikker på at jeg skal stryke med hver eneste gang de kommer, og som vanlig har den distre parten av meg funnet ut at det var lurt å ikke bestille de sterke smertestillende jeg bruker i nødsfall.
Den beste plassen i leiligheten når jeg har det slik er på badegulvet, der er det varmt og godt. Og heldigvis hadde vi vasket der inne tidligere på dagen, så jeg slapp unna selskap fra hybelkaniner og hårballer som vaskemaskinen spytter ut etter hver klesvask. Om noen av de andre jeg deler hus med skulle være så uheldige å måtte på do, får de bare vente til jeg er klar for å komme ut. Eller de får gå til naboen for å gjøre sitt fornødende. Jeg blir nemlig veldig selvsentrert når jeg prøver å puste meg gjennom smerter som jeg på mange måte sammenligner i styrke med de jeg hadde da ungene skulle ut av magen min.
Siden legene på sykehuset ikke klarer bli helt enige med seg selv om hva som feiler meg, får jeg heller ingen annen behandling en smertelindring når det står på. Og jeg kan derfor ikke skrive noe om årsaken til plagene, selv om jeg har en mistanke om hva som feiler meg. Det har hendt at smertene har vært så gale at jeg er blitt hentet i sykebil, noe som både er falut og veldig ubehagelig. For hver lille bevegelse gjør plagene større, og det føles ikke godt å være festet i en båre på nord-norske dårlig asfalterte veier. Så etter en runde i sykenbil vet jeg nøyaktig hvor alle humpene er. Det positive igjen er vel at ungene synes jeg er kjempetøff som har kjørt sykebil, for de vil jo også gjøre det. (Og er det ikke fantastisk at de kan ignorere det faktumet at jeg var syk da jeg kjørte den, og at de alltid fokuserer på det positive!)
Heldigvis er smertene mindre i dag, og av erfaring bør jeg vel ringe til legen min for å få resept på smertestillende som kan gjøre kvelden bedre. Men av en eller annen grunn synes jeg det er veldig flaut å ringe å be om dette, for hva om de tror at jeg bare sutrer? (Jeg vet jo innerst inne at det bare er i mitt hode at de tenker sån, men det hjelper ikke…) Og jeg hater å føle meg syk, og være redusert til en sofaliggende krøpling. Og jeg håper at legene en dag får ut fingern og bestemmer seg for at kvinnesykdommer er noe som må forskes mer på, så de kan gi oss den behandlingen vi trenger.
Og nå har jeg enda noen timer der jeg kan ligge å synes synd på meg selv, før ungene og mannen kommer hjem. Så resten av tiden skal jeg bruke på badegulvet, i selskap med edderkoppen som holder til under vaskemaskinen.