Jeg må vel bare innse at jeg fungerer som en støvsuger når det kommer til virus og bakterier. Så i dag våknet jeg med et pip, igjen. Stemmen har sviktet meg, og jeg synes fryktelig synd i meg selv. Det var litt hektisk her i dag, og jeg hadde god lyst til å brøle ut at ungene måtte snakke med innestemme. (Dobbeltmoralen lenge leve!) Men det kunne jeg altså ikke gjøre, for det kom bare ut noen hese skvvviiiik. Ungen igjen synes dette er fantastisk morsomt, så om jeg ikke tar helt feil gjør de litt ekstra ugang så de skal få høre moren hvese fra sofakroken.
Tydeligvis er det en ny halsbetenelse på gang, og jeg synes det er fryktelig urettferdig så flink jeg har vært å ta tran i det siste. For jeg leste på en eller annen reklame at om du tar tran blir du sterk og holder deg frisk. Og jeg føler meg langt fra sterk her jeg sliter med å løfte colaboksen.
Om ikke annet har jeg solgt unna litt etter den store oppryddingen sist helg, så stuen ser ikke ut som et lager. For at overgangen ikke skal bli for stor lar jeg alle klær ligge å slenge, og leker får fungere som bordpynt.
Så her er alltså grunnen til lite skriving på bloggen, men jeg tipper ta jeg kommer sterk tilbake. I alle fall når ungene er voksene…
Småkrapylene som har inntatt kroppen min har bare med å komme seg ut fort, for neste uke blir det sykehusopphold på meg og minstemann, så blir det avlastningshelg og uken etter blir det jobbtur til det store utland. Og oppi alt dette skal jeg gjøre alle normale hverdagsting, prøve å få noen timer søvn samt fungere som mamma, kjærest og meg.
«Hvordan ivaretar dere behovet til det eldste barnet deres, med tanke på at den minste gutten din er syk? Blir han satt til siden eller får han mindre oppmerksomhet enn lillebroren sin? Har du noen tips om dette?»
Dette spørsmålet fikk jeg for en stund siden, og jeg tenker at det fortjener mer plass en noen linjer på en mail. Det er et viktig tema som anngår ganske mange, for det er ofte at eldre søsken må klare seg mer selv når det får søsken som blir syke.
Jeg kjenner det er litt vanskelig å finne ut hvor jeg skal starte å skrive, for det er så mye å si om dette. Men jeg kan starte med tankene mens vi var gravide og om tiden vi skulle ha baby selv om vi ikke viste hva som ventet oss, og så hvordan dem endret seg når minstemann kom til verden og var syk.
Storegullet mitt var fire år da jeg ble gravid for andre gang, og han var veldig opptatt av at vi skulle få en baby i familien. Vi følte at det var viktig og forberede han godt, spesielt med tanke på at han var så stor at han kunne forstå en del av hva som ville hende. Vi snakke om hva en baby kan når den kommer ut av magen, om at den kunne gråte masse og være mye våken om natten. Vi snakket om at babyen trengte å sove masse og at det ville gå lang tid før den kunne prate og leke sammen med storebror. Vi tok guttungen med når vi hadlet utstyr og han fikk velge mange klær. Så selv om vi ikke viste at det var en liten gutt som skulle komme fikk han lov å kjøpe gutteklær. Vi var flinke til å bekrefte hvor glade vi var i han, og at vi kom til å være like glade i han som i lillebabyen. Vi snakket også om at babyen ville være like mye hans som vår. Han fikk se bilder av hvordan babyen vokste inne i magen, og han fikk en gang være med å høre hjerteslagene. Siden storegullet har en annen pappa, la vi også mye fokus på at stefaren ville være like glad i han som babyen. Vi ga også beskjed til familien om at hvis de ønsket å gi noen gaver til lillebabyen, var det enda mer viktig at storebror fikk en gave også. De fikk også beskjed om at han måtte få oppmerksomhet først når de kom, for babyen ville ikke bry seg så mye om dette.
Når lillebror var kommet til verden ble det naturlig at jeg holdt mest på med han, og da var stepappa godt å ha. Han tok med guttungen på ting, og gav han mye oppmerksomhet. Men når jeg hadde muligheten var jeg også alene sammen med storebror, så han ikke skulle føle at mammaen hadde glemt han. Han fikk også være med på det han ønsket rundt lillebroren, og var veldig stolt når han fikk være med å mate og skifte bleier. Desverre ble jeg alvorlig syk bare noen dager etter, og ble innlagt på sykehus i all hast. Minstemann var med meg, siden jeg ammet han. For meg var det svært viktig at storebror fikk komme på besøk, selv om jeg var dårlig. Barn forstår ikek mer enn de takler, og det er tryggere for han å vite hvor vi er og hva vi gjør der, enn at han skal sitte hjemme og merke at de andre voksene rundt oss er bekymret og redde.
Når vi kom hjem fra sykehuset kom storebror tassende inn til oss om natten en stund, noe han fikk lov til. Han fant trygghet i å ha mamma tilgjengelig bestandig, selv om lillebabyen også trengte mammaen. Storegullet har aldri vært den ungen som ville sitte på fanget, men når han kom og satt seg der ble alltid alt annet lagt til side. Vi var flinke å gi han klem og si at vi var glad i han.
Det gikk ikke lag tid før vi oppdaget at noe var galt med minstemann, han hylte av smerter og var utrøstelig. Det ble lange dager og netter, og selv om vi var slitene passet vi på at storebror fikk være med på ting, selv om det kunne ta lenger tid. Vi hadde også barnevakt for lillebroren så han skulle få litt alenetid med oss, der vi tok en tur i fjæra eller på butikken.
Vi har opplevd svært lite sjalus mellom guttene, og det er stort sett lillebror som er sjalu på storebror når det er noe. Så jeg tror at vi valgte den rette veien for oss.
På mange måter bruker vi de samme tingene i dag, men vi er enda mer fokusert på at storebror ikke skal føle seg overlatt til seg selv. For det er klart at alt rundt brorens sykdom kan være skremmende for han, og om vi bare skulle fokusere på den minste ville han sitte igjen med en svært vond følelse. Etter at vi fikk avlastning en dag i uken har vi kunne gitt storebror en kveld og morgen med oss alene, og jeg tror at dette betyr svært mye for han. Da gjør vi litt ekstra stas på han, og som regel får han velge hva vi skal gjøre. Det kan være alt fra en tur i fjæra eller en runde innom favorittbutikken så han får kakao med krem. Disse dagene legger vi bort alt fokus på minstemann, han har det godt hos besteforeldrene sine.
Jeg tror at det er svært viktig å huske på de friske barna, og gi dem mye oppmerksomhet. For ingen har godt av å leve i i skyggen av andre. Og selv om du tror at barnet ikke bryr seg, så kan det være at det ikke tør å vise hva det føler. Selv om det syke barnet trenger svært mye omsorg, trenger også det friske barnet like mye. Sykdom påvirker hele familien, og ikke bare den som er fysisk rammet. Jeg vet at det kan være svært krevende å få til dette, men det er så viktig at det må prioriteres. Alle barna er like mye verd, og det er viktig at de også opplever det slik.
Så mine tips til andre i samme situasjon må være:
Gi mye kjærlighet til det barnet som ikke er sykt, vis at du ser barnet og vær flink til å gi det ros og bekreftelse. Et lite stryk over kinnet og en klem, gode ord om hvor glad du er i barnet og at det betyr masse for deg. Skryt til andre av barnet når det hører, og gi bekreftelse når det kommer til deg.
Sett av alenetid med barnet, gå inn i et annet rom å les en bok, gå ut en tur. Det er ikke så mye som skal til, så lenge du er der, og ser barnet.
Pass på at andre rundt dere også gir det eldste barnet oppmerksomhet, det er lov å si ifra om du føler at det blir glemt. De fleste tenker ikke over slike ting, og vil helt sikkert bli glad for at du gjør dem oppmerksom på det.
La barnet bli kjent med sykdommen til det andre barnet, vis at det får være tilstede selv om det stormer som værst rundt dere. Ta deg tid til å forklare ting, spesielt i etterkant om det skulle oppstå stressende situasjoner. Sykehus er skummelt om du ikke vet hva som hender der, kunnskap gir trygghet. Vi har tatt mye bilder når vi har vært på sykehuset, slik at storebror får se hva som har hendt der.
Om husk at du ikke må bli sint om du skulle se sjalusi, finn heller ut hva du skal gjøre for at det skal bli bedre. Sjalusi er et rop om hjelp fra barnet, og det er kun vi voksene som kan gjøre noe med det. Og selbfølgelig, litt sjalusi vil du alltid oppleve, men mye betyr at det er noe som føles feil for barnet.
Jeg håper at det jeg har skrevet nå gir et godt svar på spørsmålet, og jeg tar gjerne imot andre spørsmål også. Så skal jeg svare etter beste evne. Nå skriver jeg bare som mamma, så det ligger ingen fagkunnskap bak mine ord. Det er kun erfaringene mine iløpet av tiden som mamma. Del gjerne innlegget om du ønsker det, kanskje noen andre sitter med samme tankene om lurer på hva andre synes.
Takk for at du ønsker å lese og følge bloggen min, det betyr svært mye for meg og gir meg styrke til å fortsette.
Noen få dager i måneden endres en del damer til vandrende bomber som kan utløses med den minste bevegelse. Men disse bombene er mye farligere en du skulle tro, de er fulle av hormoner og du kan aldri vite hvor de treffer.
Det skal bare et lite feil ord til, og du får en overhøvling eller en foss av tårer. Denne kvinnen kan for all del ikke se programmer på tv som har det spor av følelser som innhold. Tålmodigheten hun vanligvis har i bøttevis fordufter på noen få sekunder, og selv den minste feil blir enorm. Og er du mann risikerer du å gjennomgå ekstra mye, for vi er svært misfornøyde med at dere slipper unna denne håpløse tiden.
Selv om det er lett å beskylde kvinnen for å være urimelig, så må vi huske at hun ikke frivillig er født som kvinne. Med det samme hormonene slår inn tar de over kroppen og styrer henne rett mot stupet. Hun kan gråte over spilt melk og hun eksploderer om du er så uheldig å spise den siste sjokoladebiten.
Siden kroppen bestemmer over henne, har hun heller ingen valg når hun må putte innpå med hundrevis av sjokolader og andre søte saker. All motstandskraft er helt borte, og om du prøver å gjemme unna noe søtt vil hun finne det som den mest trente sporhund. Hun føler seg oppblåst og stygg, og det dummeste du gjør er å kommentere at om hun ikke ønsker å legge på seg, må hun slutte å spise sjokolade.
Hormonene fører også til noen helt urimelige smerter for mange av kvinnene, og neste gang du sier det er sutring bør du tenke deg om. For smertene disse damene kjenner i denne perioden er så ekstreme at selv den sterkeste mann ville knekt sammen. Og ikke bare gjør det vondt, det gjør jævlig vondt! Hun ramler sammen som at noen skulle gitt henne et realt ballespark, men selv om hun helst skulle holdt sengen må hun bite tennene sammen og fungrer i hverdagen. Hun må være mamma, hun må være kollega og hun må være samboer/kone og ikke minst må hun være en hormonell kvinne som kan risikere å falle sammen i tårer over en liten fisk som mister mammaen sin på barneTV. Hun kjenner ikke bare fysiske smerter, men også psykiske.
På mange måten blir kvinnen et dyr i disse dager, og det eneste som redder henne er ukens slutt. Da roer alt seg ned og hun får tre helt normale uker før det er påan igjen. Så neste gang du opplever en urimelig kvinne må du huske på at hun mest sannsynlig ikke med vilje reagerer som en ustyrlig treåring full av sukker.
Til slutt vil jeg bare si til alle som er rundt meg i disse dager, det er helt klart min uke. Jeg fikk tårer i øynene når jeg så på barneTV og jeg har tålmodighet på lengde med en nål. Jeg irriterer meg grønn over min bedre halvdel til tross for at han er meget omsorgsfull, og jeg går bøyd som en gammel dame med ryggsmerter, fordi kroppen min helt klart synes det er greit at jeg har litt ekstra vondt i magen!
Og til alle dem som måtte være så dumme å prøve å si meg imot, jeg kan ikke love for at jeg svarer på en voksen måte. Du kan egentlig være ganske sikker på at jeg vil svare på en særdeles ufin og barnslig måte!
Med det samme vi ankommer gårdsplassen vår og stiger ut av bilen roper minstemann helt forskrekket: «ÆÆÆÆSj, mamma da!» Han holder seg for nesen og ser på meg med strenge øyne. Jeg ber om litt mer forklaring selv om jeg vet hva han sikter til. «Mamma fjærta, å det lukte grusomt!» Han veiver med armen han har ledig og holder demonstrativt den andre hånden på nesen samtidig som han huffer seg.
Jeg svarer at det er bondens gull som lukter, og han ser skeptisk på meg. For han tror har ingen planer om å tro på meg, for i dag får mamma skylden for alt. Om morgenen var det min feil at han ikke fant brillene, min feil at han fikk vann på genseren når han vasket fingrene, min feil at han ikke fikk gå i gangen først, min feil at han ikke fant rett lue og det forstatte han med når han ble hentet. Det var mamma sin feil at han og faren ikke kjørte på lekebutikk, og det var mamma sin feil at han fikk sol i øynene, mamma sin feil at vi måtte vente fem sekunder i et kryss, mamma sin feil at alle bilene var stygge og da måtte det selvfølgelig være mammas feil at det luktet møkker ute. For det var helt klart ikke noe bonde som hadde vært ute med traktor og møkkervogn.
Jeg sukket litt, og fant ut at han fikk bare skylde på meg. For å diskutere hvem som har laget lukt med en 3åring er jeg dømt til å tape. Spesielt siden han er i dårlig form og mest sannsynlig brygger på en forkjølelse.
Så resten av kvelden gikk på nesten samme viset. Alt var helt klart min feil, helt til han skulle sove. Da kunne han fortelle at jeg var verdens beste mamma og bare hannes mamma. For ikke snakk om at han skulle dele med broren, ingen ting faktisk. Han skulle ha egen gave, egen kake, egen bok, egen mamma, egen seng osv. Og saken ble ikke spesielt bedre av storebroren som lå på golvet å lo av den meget bestemte lillebroren…
Om du tror på tannfeen må du ikke under noen omstendigheter lese resten av denne teksten! Den er kun egnet for ikke troende og foreldre! Istedenfor kan du gå til ønskelisten jeg har skrevet til nissen, for den kan leses uten risiko for sorg og andre skumle følelser.
For noen dager siden mistet 7åringen en tann, igjen. (Kanskje ikke mistet, med du skjønner poenget!) Selvfølgelig var han strålende fornøyd for det betyr at tannfeen kommer på besøk. Så glass med vann ble funnet frem, og tannnen sluppet oppi med et litt plupp! Det var en spent og fornøyd gutt som la seg, for iløpet av natten ville tannfeen komme innom.
Problemet er at tannfeen var litt for svimmel denne kvelden, og glemte helt å stikke innom. Hun var mer opptatt av å ligge på sofaen med bena høyt hevet og potetgullposen i umiddelbar nærhet. Og når det ble natt for henne var både tanna og småpenger glemt.
Så kom morgenen, og jeg oppdaget til min gru at tannfeen hadde bommet stygt. For hvem vil vel skuffe en liten gutt som forventningsfult ønsker å se noen kronestykker i tannglasset?! I panikk fikk jeg min bedre halvdel til å forstå hva som hadde hendt, og jeg beordret han og guttungen inn på bade for å vaske en maskin med klær. (At klokken sikkert ikke var mer en syv om morgenen var kanskje litt spesielt, men vi har heldigvis enorme mengder klær som alltid må vaskes.)
Jeg rotete i skuffer og skap for å finne noen småkroner, og selvfølgelig ble minstemann veldig interessert i hva mamma holdt på med. Vanligvis sitter hun ganske så rolig i sofaen for å våkne om søndagene. Ikke er det noe feil med hørselen heller, så han oppfattet fort at det va småpenger jeg holdt på med. Han ville også ha penger, og jeg fant i panikk noen strikkepinner som laget ca samme lyden. Han så skeptisk på meg men sa ikke noe mer.
Nå måtte jeg klare å lure pengene oppi glasser uten en lyd og uten at minstemann som på dette tidspunket var lenket fast i foten min. Jeg kom på den enkleste løsningen, og sa at det sto en skål med potetgull på benken han kunne få. Og de små fotene fikk raserfart på vei inn på kjøkkkene, og i alt båket klarte jeg å putte pengene i glasset. Springe til sofaen og klappe med selv fornøyd på skulderen.
Det var to fornøyde gutter som spiste potetgull til froksot, og det var i alle fall en fornøyd 7åring som oppdaget masse 20kroninger i glasset, for i min panikk hadde jeg selvfølgelig ikke sett hva jeg la oppi…
Neste gang skal tannfeen være flink å gjøre sin plikt, for en slik morgen vil jeg helst unngå flere ganger. Så mitt råd til alle foreldre, aldri under noen omstendigheter bli liggende på sofaen når du skal fungere som tannfe!
Som vi alle vet kan en syvåring mase hull i hode på selv den mest hardbarka mamma, og når det kommer til mobiltelefon har vi vært gjennom alt fra diskusjon, smiger, fotmassasje og tjenester hjemme. (Tror det var fotmassasjen som gjorde utslaget altså, hvem kan vel motstå det?!)
Så i dag gav jeg etter for presset, og eldstemann fikk simkort til telefon sin. Og det var en svært fornøyd gutt som hoppet rundt og innsisterte på å ringe både pappa og bestemor. Og jeg måtte bare le av gutten som var så ivrig, dette hadde han ventet på lenge.
Jeg på min side velger å se fordelene av denne telefon, for nå blir det jo faktisk mulig å kunne få tak i han når han er ute på sykling. (Såfremst han har telefon med, hører den eller faktisk tar den når han ser hvem som ringer!)
Siden det hender at han får være litt alene hjemme, så er det jo ganske greit at han kan ringe om det er noe, som når han ikke finner fjernkontrollen eller lurer på om han får lov å spise is. (Svaret er som vanlig nei i ukedagene, men sov guttunger flest må han jo prøve seg litt ekstra!)
Jeg fant ut at kontantkort var det tryggeste, i alle fall for lommeboken min. Og han må også tjene egene penger for å fylle på denne, så det blir jo litt økonomisk læring i det hele. Og det blir spennende å se når han finner ut at han kan ringe kun et lite ringesingnal å legge på, slik jeg gjorde til mamma i mine yngre dager.
Så nå er vi virkelig vandret inn i storgutteverden, dette skal bli riktig så spennende, eller skummelt. Er ikke helt sikker enda, og tenker at nå må denne mammaen lære seg enda flere mammating hun ikke kan fra før.
Hva skal det neste bli? At han kommer hjem med kjærest!?
Min bedre halvdel prøver fortvilet å få meg ut av sofaen jeg har ramlet ned i, ikke snakk om at jeg hører etter. Jeg vil sitte her, og jeg vil ikke gå videre. Denne sofaen vil jeg ha, og det er ikke snakk om at jeg skal gi meg med det første. Han prøver å bestikke meg med colabokser og sjokolade, men nei. Jeg vurderer å gråte litt, bare for å understreke poenget.
Så i dag kjøpte vi ny sofa, til tross for at vi bare skulle en snartur på rema å handle noen matvarer.
Det skal sies at vi egentlig har snakket om å kjøpe en ny lenge, og at jeg har prøvd hundrevis av ulike typer før jeg fant den som passet rumpen min perfekt. Og det var en felles avgjørelse at det ble denne. Pengene har vi lagt av på forhånd, og merket med sofa slik at vi kunne få en som varer en stund.
Men nå har det seg slik at denne sofaen er ganske mye større en den andre, så nå må det endring til i stuen. En komode må ut av stuen og småstolene til ungene må få et nytt hjem, for nå får de plass i sofaen. Godstolen og puffen må også få nytt hjem, og den kan jeg kanskje bytte bort mot noen hundrelapper. Nytt stuebord må også på plass, så det gamle må jeg adoptere bort, for min bedre halvdel sier at det umulig kan være noen som vil kjøpe det. Hva vet vel han om hva som er fine bort eller ikke! Mannfolk…
Jeg ser også frem til bedre søvn, for i de dårligste periodene til minstemann sover vi på skift, og da er sofaen redningen. Så at vi endelig skal kunne sove på en rett overflate er et stort pluss.
Nå skal det sies at det enda er noen uker til den kommer, men da har jeg heldigvis litt tid å rydde plass til den, og avsløre alt som ligger under og i den gamle. (Satser på at jeg finner noen småmynter.) Og før den tid vil jeg også ha vært på jobbtur til det store utlandet, vært innlagt på sykehuset med minstemann, vasket minst 20maskiner klær, støvsuget 9ganger, vasket doen 4ganger og sovet ganske lite. Jeg skal også ha heklet noen nye figurer og lære hvordan jeg legger ut bilder fra instagram på blggen. (Om du ønsker å snike på meg der heter jeg steinihavet)
Det eneste bilde jeg fant av sofaen er fra min tid som gravid, noe jeg altså ikke er i dag. Og ser at for fire år siden var sofaen på god vei å bli sliten, så du kan jo tenke deg til hvordan den er i dag.
I de siste ukene har det vært svært vanskelig for meg som mamma å lære mitt barn at mobbing er galt. Jeg har brukt lang tid på å forklare hvorfor man ikke skal si stygge ting til andre, og at det ikke er lov å lyve. Jeg har forklart at det beste du kan gjøre er å snakke fint om alle, og se noe godt i hver eneste person, også dem man ikke kommer så godt overens med. For det er noe bra i alle, selv om vi har ulike meninger. Selv om du tenker noe dumt om andre, betyr det ikke at du har lov å si det! Jeg har prøvd å lære barnet mitt at vi skal respektere at alle er ulike, at vi ser og tenker på ulike måter.
Men hver eneste gang TVen har vært på i det siste, har minne ord blitt overprøvd av voksene mennesker som snakker negativt om andre, både kjente og ukjente kritiserer hverandre. Stemmer du det ene er du en idiot og stemmer du det andre vil verden gå under.
Når gutten min har gjort noe galt har jeg alltid oppforderet han til å fortelle hva han selv har gjort, og ikke være så opptatt av hva alle andre har skyld i. Men i de siste har også dette vært en utfordring, for med det samme en politikker snakker, hører du om det negative de andre partiene har gjort. Det er kun noen få jeg har hørt snakke om egen politikk, uten å rakke ned på andre partier og påpeket feilene de har. Hvorfor er det så vanskelig å konsentrere seg om det du selv gjør og ønsker å gjøre for samfunnet?
For å være helt ærlig synes jeg valgkampen er en svært negativ tid, en tid der det skal graves frem så mye grums som mulig for å sverte andre. Og er det slik vi ønsker at våre ledere skal være? Skal ikke de være et forbilde for tusenvis av barn som lærer om dem på skolen? Er det virkelig greit å holde på slik, uten at noen reagerer på at det er galt?
Det er ikke rart det er mobbing blandt barn, for barn er små speil av sine voksene forbilder. Og når de ser at det er lov å snakkke usant om andre, lov å gjøre narr, og lov å kritisere dem de er uenige med, så er det jo til syvende og sist umulig å lære dem hva som er rett og galt.
Det er kanskje på tide at vi voksene ser på oppførselen vår og på hva vi lærer bort til neste generasjon. For øyeblikket er vi svært dårlige forbilder, både vi som sitter hjemme og snakker nedsettende om de partiene vi er uenige med, og politikerne som bruker hver eneste mulighet til å snakke nedlatende om motstanderne.
Og jeg kan bare glemme å lære barnet mitt at det er galt å kjøpe venner, for hver eneste dag ser jeg ulike partier prøve å kjøpe sine velgere med blomster, boller, ballonger, sukkerspinn osv. Hvordan signal sender det egentlig ut til barna våre? At så lenge du kan kjøpe noen, så får du det som du vil?!
For meg som person er det svært vanskelig å stemme på et menneske som snakker negativt om andre, og jeg kan ikke forstå at i et moderne samfunn som dette er det lov til å oppføre seg som små barn som enda ikke har lært hva rett og galt er.
I år gikk min stemme til en av de få menneskene i politiken som faktisk har snakket om egene saker og ikke kritisert alle andre. Så får det bare være at jeg er uenig i noen få av deres saker. Jeg vil ikke ha en regjering som ikke tar hensyn til andre og som benytter enhver anledning til å fremme egen sak med å trykke noen andre ned i grusen. For om du ikke kan oppføre deg mot andre vil du heller ikke være en god leder, som tenker på det beste for landet ditt!
Det er på tide at vi voksene står frem som gode forbilder, for det er vi ikke slik situasjon er nå.
Minstemann liker å synge, og han gjør det så fort han har muligheten. Han synger så hele nabolaget hører, og tar ikke så alt for mye hensyn til hva klokken er. Så her en morgen våknet vi av en liten gutt som brølte av full hals der han lå på rommet sitt i sengen. Siden klokken ikke var mer en fem om morgenen sto jeg i sengen, og var inne på barnas rom før teppe falt ned fra luften. Da først koblet hjernen hva han holdt på med, og at det ikke sto om livet. Selvfølgelig var lydnivået så høyt at storebror våknet, som har sovet seg gjennom raketter utenfor vinduene og brannalarmen tidligere. Jeg spurte hva han holdt på med, og fikk til svar: «Men mamma da, jeg synger for dukken, skjønner du ikke det?!» Og så fortsatte han med «lille petter edderKOPP, som klatret på min HATT!».
Så denne natten sto vi tidlig opp, og selv om jeg ikke var helt fornøyd med starten på dagen må jeg si meg fornøyd med lillemans sang. Det betyr at de siste ukene med svært lite søvn ikke har gjort at han stoppet å snakke, noe som har hendt før. Og når jeg ser tilbake på denne natten kan jeg i det minste trøste oss med at vi har en god historie til senere. Og ikke minst fikk jeg jo noen ekstra timer kvalitetstid med ungene, halvsovende på sofaen med tven som barnevakt.
Ha en strålende fredag, husk å bruk stemmeretten din. (Fikk beskjed om at i dag er siste mulighet for forhåndsstemmer! Og regner med at det er flere som meg som ikke går rundt å husker på slike ting!)
Dette blir mitt andre brev på kort tid til dere, og igjen skrevet i frustrasjon og håpløshet over det dårlige systemet dere har. Som om ikke vi har bekymringer fra før, med et sykt barn og en hverdag som svært får kan forestille seg. Sist gang ordnet dere opp relativt fort etter at klagen var sendt inn, så jeg håper at dere vil gjøre det denne gangen også, til tross for at det er noe annet dere har rotet til denne gangen.
Det har seg slik at vi er en familie på fire, der en av oss voksene desverre er blitt sykemeldt og ikke kan være på jobb. (Og på grunn av helsekøer ser det ut til at det vil vare en stund, ettersom operasjon er eneste utvei!) Vi har har helt normal inntekt, og er avhenig av at begge voksene er i jobb. Nå har det seg slik at vi bor i et land der vi skryter av veldferd, og at vi har en flott ordning med sykepenger, noe jeg forsåvidt er enig i. Problemet ligger i at det tar svært lang tid for dere å betale ut disse pengene, faktisk så lang tid at vi får problemer med å betale regninger vi må ha. (Jeg mistenker nesten at pengene taes fra lommen til den som behandler papirene, og at det kan være litt vanskelig å gi dem bort!) Og noe av grunnen til at vi betaler skatt er jo for at vi skal kunne få hjelp når vi blir syke, som i dette tilfellet!
Nå er det jo ikke uten grunn at vi trenger disse pengene, for det har seg slik at vi ikke har noen mulighet å komme oss inn i et presset boligmarked, der et skur selges for verdien av et slott. Så vi må leie for å ha tak over hode, og det koster minst like mye som å ha et lån. Videre kan jeg nevne at vi må ha bil, og siden vi fortsatt ikke har noen egenkapital måtte det lån til for å kjøpe denne. Om dere tenker at vi fint kan ta buss må jeg be dere sette opp noen direktebusser slik at jeg får levert ungene før jeg selv må være på arbeid om morgenen. En ny vei over til Kvaløya hadde også vært en fordel, for vi må desverre avgårde samtidig som alle andre som er bosatt her. Og de fleste kan ikke bestemme arbeidstiden sin selv. Noe som resulterer i kø, og forsinkelser. Bussene som går i Tromsø er heller ikke av det slaget som følger oppsatte tider, så jeg regner med dere forstår problemet. (Hvis ikke anbefaler jeg at dere skal ta buss om morgenen, med to stykk unger på slep, der den ene ikke har sovet hele natten og den andre aldeles ikke vil sammarbeide. Så skal du først ta buss til barnehage i den ene retningen levere barnet og alt utstyr som trenges. Så buss tilbake til skole for å levere en fortsatt mindre sammarbeidsvillig skolegutt og så til slutt skal du på jobb til rett tid. Etter endt arbeidsdag gjør du det samme, men legger inn et stopp på dagligvarebutikk der du handler 2-3poser med matvarer og bærer de med deg. Så henter du skolegutten og får med deg alle de våte klærne hjem. Videre tar dere bussen til barnehagen der du skal få med deg en sliten treåring på den ene armen, trehandleposer, 2sett regnklær, 2sett skifteklær og en barnehagesekk på den andre armen. Husk at barna må være hentet før barnehagen stenger, ellers blir det bot! Og så buss hjem.)
Vi må også ha penger for å ha mat på bordet, og norske matvarer er ikke kjent for å være av det billige slaget, spesielt ikke om du ønsker å gi dine barn næringsrik hjemmelaget mat. Nå kan vi jo selvfølgelig kjøpe billige produkter som er stappet fulle av farlig fett og kilovis med salt, men jeg prøver å unngå at mine barn blir feilernært og velger å bruke mine hardt opptjente penger på god mat. Nødvendigheter som dopapir og tannkrem prioriterer vi også, selv om jeg snart må gå over på gamle aviser vi får hos naboen.
Strømregningen bør også betales, ettersom det vil bli svært krevende å vaske klær for hånd, lage mat på vedovn og holde varmen inne hele døgnet. Nå skal det også sies at den svært stor del av alle arbeidsoppgaver i hjemmet faller på meg, siden min bedre halvdel tross alt er syk.
Vi hadde jo et håp at dere skulle ha ordnet alt til i dag, men der fikk min bedre halvdel erfare at det hadde dere ikke. Og etter turen innom NAV sine kontorer fant jeg ut at dette er noe dere gjør for å plage oss, muligens vi brukes som underholdning i matpausen. (For det ser ut til at dere har mange pauser, så mye som ikke blir gjort!) Han snakket med en herremann som tydeligvis var mer opptatt av å sutre over hvem sin feil dette var, og selvfølgelig la han skylden over på arbeidsgiver. MEN her er det store problemet, arbeidsgiver har levert inn de papirene som trengs og dere har tydeligvis surret dem bort, igjen. Og dette vet vi helt sikkert fordi min bedre halvdel tok turen innom nav med dem selv, for å være på den sikre siden.
Jeg driter egentlig i hvor mye dere har å gjøre, for når dere roter det til med noe som er så viktig som dette så får dere jobbe overtid. (Slik svært mange av oss andre i samfunnet må når vi ikke rekker over det vi skal gjøre, eller noen av våre kollegaer blir syke!) Jeg synes det er på høy tid at dere ser over systemet dere skal håndtere, og finner ut hvor svikten er. Nå har det seg heldivis slik at min bedre halvdel svært sjeldent er syk, så dette blir forhåpentligvis siste gangen vi opplever dette.
PS. Jeg regner med dere betaler gebyret jeg får for alle regningene vi desverre får purrring på, ettersom det er deres feil at pengene ikke er inne på konto. Og dere trenger heller ikke si at dette var et engangstilfelle, for kort tid siden gjorde dere det samme med min søster…
Vennlig hilsen: En rimelig frustrert samboer som står for den eneste inntekten i husstander for øyeblikket. En inntekt som ikke holder ettersom jeg var nødt til å gå ned i lønn og endre stilling når jeg fikk et sykt barn!
Del gjerne dette innlegget, og legg gjerne igjen en kommentar om du har opplevd noe lignende, eller om du er en av de heldige som faktisk har fått rett hjelp til rett tid! (Om du ønsker å lese det andre brevet mitt finner du det her!) Følg meg gjerne på facebook om du ønsker å følge med på resten av historien.
