Weee da går turen ut av norge, og jeg fikk sitte med vinduet:)
Kom på at engelsken min er litt rusten, så det er litt bekymringsverdig. Satser på at jeg fortsatt mestrer noen ord. Om ikke annet kan jeg prøve google translate.
Ny oppdatering kommer senere om det er nett på hotellet.
Pakking, ikke helt det ordet jeg liker best. Men nå har det seg slik at jeg skal ut å reise i morgen, sammen med en gjeng fra jobb. Vi skal en snartur til Riga.
Når jeg skulle pakke tenkte jeg automatisk at dette vil ta 2-3timer, for vanligvis bruker jeg å pakke alt til meg, til ungene og delvis til mannen. (Rettelse, jeg bruker å sjekke at han har pakket alt han trenger.)
Jeg fant frem klær og toalettmappe, pakket lader og kamera, fant fram pass og strikking og slengte det i kofferten. MEN den var nesten tom når jeg var ferdig, og hvordan kan det liksom ha seg? Sist jeg skulle noen plass med koffert måtte jeg sitte på lokket for at det skulle gå igjen.
Det er to mulige grunner, den første er at jeg er blitt så voksen at jeg pakker fornuftig og bare det jeg trenger. Og den andre grunnen er at jeg har glemt halvparten av det jeg må ha med meg. Om jeg skal tippe på hvem som er rett, må det være den siste.
Men så lenge tannbørst, truser, pass og lader er med skal jeg klare meg bra!
Ser for meg at jeg blr å savne guttene mine noe helt fryktelig, så mulig jeg må finne fra den gamle nattakosen min. Men skal dele rom med verden fineste jente, så tror det blir å gå bra.
Hva har jeg glemt i skapet, finner det vel ut når jeg kommer frem!
Tenker jeg har mye morsomt å fortelle når vi kommer oss hjem igjen, for jeg har aldri vært i andre land en Norge, Sverige og Finland.
Men nå skal jeg synke ned i sofaen, spise noen nybakte og helt nydelige boller. I morgen må jeg opp lenge før småfuglene for å nå flyet, så skal prøve å nå frem til sengen i rimelig tid.
Yes, da har jeg kommet til 300liker på facebooksiden til steinihavet, og som lovet skal jeg trekke ut en vinner av et nydelig smykke. Smykket har jeg laget selv, og brukt mange timer på en vinternatt. Nå skal de få en eier, og jeg håper at den som får det blir fornøyd.
Siden jeg ikke får gjort dette før i kveld, er det fortsatt mulig å trykke liker på siden resten av dagen. (Og det er helt klart ingen baktanker med at jeg vil få flest mulig likes der, helt sant 😛 )
Jeg blir å se hvor mange som liker siden, så finner jeg en nettside som velger ut et nummer og publiserer jeg det på facebooksiden. (Håper virkelig at det finnes slike sider med den muligheten, ellers må jeg finne ut noe annet lurt for at det skal bli rettferdig.)
Til slutt vil jeg bare skryte litt av min plassering på topplisten over norske blogger i dag 😀 Jeg digger å se at så mange leser det jeg skriver, men jeg liker enda bedre å få alle de gode tilbakemeldingene. Så tusen takk til alle dere som liker og deler bloggen min, uten dere ville det vært litt mindre inspirerende å skrive. Disse tilbakemeldingene gjør også at jeg prøver å få tid til å skrive, selv på dager der hverdagen er en katastrofe med stress og små verdenskriger uten sidestykke.
Og igjen, tusen takk til alle som har delt facebooksiden min og bloggen.
(PS. Når jeg når 600 likes på facebook blir det en ny gave, noe strikket/heklet av meg selv til en heldig vinner. Kom gjerne med innspill om du synes noe er en ekstra fin gave. For å se mer av mitt arbeid kan du sjekke ut hobbybloggen http://minegenlaga.blogspot.no/. )
#konkurranse
I dag startet jeg dagen med en 1-kroning i øret. Det var minstemann som var den skyldige, og han syntes at dette var en fin måte å vekke mammaen sin på. Om jeg hadde vært litt mer våken ville jeg sett farene som lurte, og jeg ville avvæpnet han rimelig fort. Men slik gikk det altså ikke.
Som normalt melder kroppen ifra om en del ting når man står opp, så minstemann tok turen på do. Han er så flink nå, at vi ikke må være med han. Jeg hørte han styrte inne på badet og tenkte som så at det sikkert ikke var noe galt han gjorde. Så hørte jeg et plopp og et klirr, og sirenen gikk. Han hadde mistet pengen i do. Katastrofe, for nå brøt tredje verdenskrig ut.
En treåring som mister noe er ikke spesielt gøy, og når du ser surkeleppa trekke mer og mer nedover vet du at dette blir en lang, lang morgen.
Nå var gode råd dyre, og det hjalp ikke å forklare at når pengen hadde ramlet i do var den borte. Jeg hadde ingen som helst planer om å stikke hånden i det, spesielt ikke siden doen var full av papir og andre mer ubehaglige saker. Han insisterte på å finne en fiskestang, for han måtte ha den 1-kroningen. Mens jeg var på rommet sammen med han var faren såpas snar i vendingen at han fant en ny penge, og sa at det var den samme som falt i do. Jubelen sto i taket, helt til minstemann oppdaget at den var tørr. Og det gikk jo ikke, for den hadde ligget i do. Etter mye overtaling gikk han med på den hvite løgn vår. Men han så fortsatt litt skeptisk på oss, så han ante tydeligvis at noe lureri var på gang.
I det samme vi snudde ryggen til han fant han nøkkelhullet og selvfølgelig puttet han 1-kroningen inn der. Så nå er det ikke en mulighet å låse døren, og jeg kan være helt sikker på at jeg aldri får sitte alene på do mer. Ikke engang de gangene jeg husker å låse.
Så hva lærte vi av dette? Vi skal ikke slenge småpenger rundt så minstemann finner dem, vi skal være flinkere og tilse at han ikke tar småpenger inn på do, og vi skal helt klart huske å våte pengen om det samme skulle hende igjen. Det kan også være en fordel at sparegrisen kommer ned fra øverste hylle, så kan han putte pengen der den hører hjemme! For det er helt sikkert at mammas øre, do og nøkkelhullet ikke er rett plass.
(Ps. Om du tenker at det er galt av oss å ta en hvit løgn for å komme gjennom en særdeles vanskelig situasjon kan du bare stikke en finger i rumpen! Eller du kan prøve å være barnevakt for en treåring som tror han er åtte år noen dager?)
Kjære nattevakt, du snille og omsorgsfulle menneske som jobber når andre sover, som kommer med gode ord og passer på, i dag skal jeg hedre deg gjennom mine ord.
Alle de ganger jeg har vært syk og sårbar, har natten vært den mest skremmende tiden. Det er da jeg er ensom og føler meg alene, når resten av verden sover og mine er dratt hjem. Det er da tårene kommer og kroppen har får tid å kjenne etter. Hele verden raser sammen for meg i et eneste kaos av tanker og følelser, smerter og redsel for morgendagen.
Men så kommer disse nattens engler inn, de ser deg og gir deg trøstende ord, de gir deg omsorg og styrke til å komme gjennom mørket. De passer på deg og tar seg tid, setter seg ned ved siden av deg, og gir av seg selv. De gir trøst og trygghet i den vanskelige tiden, og selv når de har det travelt tar de seg tid.
Deres jobb blir ofte tatt for å være enkel, men det er så feil som det kan bli. De jobber i stillhet og mørke, og utfører sine oppgaver når andre hviler rundt dem. Vaktene er lange, og timene går sakte. Når andre står opp, drar de hjem. De lever om natten og er på mange måter en annen del av samfunnet, en del vi ofte glemmer. Men så kommer den dagen vi blir syke, og vi trenger dette menneske som skal passe på oss. Det er da vi ser hvor mye de faktisk gir av seg selv.
Men den viktigste jobben de gjør er å se den syke, og losse dem trygt gjennom den lange natten. Og det er de små tingene de gjør som får meg til å huske dem best. Glasset med vann, en klapp på skulderen og noen varme ord. Gode ord om at dette klarer jeg.
Gjennom alle de årene jeg har vært innom helsesektoren både som pasient og som pårørende har jeg møtt på disse menneskene, og lagt merke til hvor mye de gjør for andre. Jeg har sett den enorme innsatsen de gjør for at andre skal få det bedre, den omsorgen de gir lagt over det som forventes. Deres jobb fortjener mer ære, for uten dem ville natten vært lang, mørk og skremmende ensom for alle de som trenger trygghet og trøst.
Så tusen takk til alle dere som velger å jobbe om natten for å hjelpe andre mennesker, jeg beundrer virkelig den jobben dere gjør. Jeg ser dere daglig gjennom jobben min og jeg møter ofte på dere som pårørende. Og jeg tar meg alltid i å tenke at om alle hadde vært like flink å gi omsorg hele døgnet ville mange fått et annet syn på det å være syk. For jeg har aldri møtt en nattevakt som har avist meg, selv ikke når dere hadde det travelt. Dere ser mennesket dere har foran dere, både barn og voksen, og dere fortjener den dypeste respekt for dette!
Del gjerne om du er enig, og synes at nattevaktene skal få litt ekstra oppmerksomhet. Deres jobb er så utrolig viktig, og blir ofte glemt.
Facebooksiden min finner du HER!
Du finner meg som @steinhavet på snap og instagram.
#nattevakt #samfunn #mammablogg #sykdom #helse #yrke #hverdag #følelser #omsorg #ros #engler #pårørende #helsefagarbeider #sykepleier #assistent
Så fikk vi lov å dra hjem fra sykehuset, alle undersøkelsene er unnagjort og vi kan puste lettet ut. I alle fall for en stund. Siden vi bare var innlagt for å sjekke ut en ting, om minstemann puster som han skal om natten har vi ikke fått noen flere svar rundt situasjon hans. Men nå vet vi at han puster som han skal, noe vi priser oss lykkelig for.
Videre har vi fått prøve en kuledyne, et teppe som er fylt av små plastballer som er mye tyngre enn et vanlig teppe. Dette var svært bra for han, han sov mye roligere enn på lenge. Så natten for hans del har vært svært bra, og jeg krysser fingrene for at vi får gjennomslag på søknaden om denne. Det var virkelig godt å se at han lå så rolig i natt, og at han kunne våknet noen få ganger. Det er så fint å se at den lille skatten min får den søvn han fortjener.
Ifølge ergoterapeuten er det ikke så lett som det var før å få dette hjelpemiddelet, så vi må beregne en god stund før vi får svar. Selvfølgelig skulle jeg ønske at vi kunne få en i dag, for om den kan hjelpe gutten vår synes jeg ikke han bør vente så lenge. Jeg ser liksom ikke for meg hvorfor de skal være så strenge når det kommer til utdeling av denne, spesielt ikke når både ergoterapeut og overlege mener at dette kan være bra for han. Og om det kan gi han god nattesøvn må jo det være en fantastisk ting.
Om vi skulle få denne dynen skal jeg skrive mer om den da, det er mye å tenke på rundt bruken av denne. Og det er ikke så mange som vet at den finnes. Siden jeg har den jobben jeg har, kjenner jeg til bruken av dem og vet hvor gode de kan være.
Ellers kan jeg bare si at det var nydelig å komme hjem, og jeg ser virkelig frem til å sove meg opp. For i løpet av tiden på sykehuset har noen vært inne på rommet hver halvtime i løpet av den tiden minstemann sov. Ikke helt optimalt med tanke på at jeg ikke kan slå helt av mamma instinktene som skal passe på gutten. Så hver gang jeg hørte noen våknet jeg. Men skal innrømme at siste del av natt til i dag sovnet jeg, å sov meg gjennom flere av ?besøkene?. Sengene er heller ikke kjent for å være så gode for kroppen, så har selvfølgelig klart å få en låsning eller noe sånt i ryggen. Så i kveld går jeg rundt som en gammel kone, og hadde sikkert fått god bruk for en stokk! Takk og pris for at jeg skal på behandling i morgen, for på mandag blir det en aldri så liten reise til det store utlandet for meg. Minstemann har for så vidt kalt meg ?gamle kjæringa mi? hele dagen, så jeg har tydeligvis blitt eldre i løpet av de siste dagene.
Vi går en ny natt i vente på sykehuset, og nå er jeg hundre prosent sikker på hva vi går til. Med andre ord har jeg mest lyst til å storme ut av bygget. Nå er det ikke slik at jeg har store problemer med å sove lite, for jeg er tross alt vant til å være våken litt mer en gjennomsnitte av småbarnsforeldre. Men i natt sov jeg vel toppen 30min til sammen. Grunnen var at hver halvtime kom noen inn på rommet for å registrere målinger, og da våknet jeg. Og når jeg igjen bruker en halvtime på å sovne etterpå går ikke regnestykket opp. Grunnen til de 30minuttene med søvn er at de noen gang var litt forsinket. Så jeg fikk akurat til å sovne før jeg våknet igjen. Jeg leste en gang om slikt søvnmønster, men da hetet det altså tortur, og brukt for å få folk til å tilstå noe. I vårt tilfelle kalles der å være forelder til et sykt barn, og er ganske normalt. Mulig at det hadde vært en ide å trene spioner og andre yrker som kan utsettes for tortur sammen med en småbarnsfamilie. Det ville helt klart gitt de en fordel, både når det kommer til div utpressingsmetoder og andre hendelser de kan oppleve.
Når min bedre halvdel kom utpå dagen var jeg så trøtt at øynene gikk i kryss, og han tok med guttungen på lekestuen. Jeg la meg godt til rette og lukket øynene, og sekunde etter at jeg sovnet gikk døren opp. Det hadde stort sett ikke vært noen inne hos oss iløpet av dagen, så det var jo en selvfølge at det måtte hende når jeg endelig skulle få litt søvn. Jeg la meg ned og sovnet igjen, og på nytt gikk døren opp. Men nå var jeg fast bestemt på å sove, så jeg la meg igjen til for å sove. Slik holdt jeg på i noen timer, og til slutt fant jeg ut at det var like greit å stå opp. Sykehus er helt klart ikke laget for at man skal sove.
Minstemann har vært litt småbekymret for natten han også, mest fordi han husker godt at de kom inn og tok blodprøver mange, mange ganger. «Mamma, jeg tør ikke ta blodprøver. Da må jeg gråte og gråte og gråte!» Stakkars lille gutten har måtte ta prøve hver fjerde time, og det er ikke så lett å glemme. Han hater også plaster, så han gråter like mye hver gang de setter dem på, og synes ikke at sykehuset er plassen å være. Men han er en tapper liten gutt, så i kveld kunne han fortelle: «Mamma, selv om jeg er redd, så må jeg være storgutt å kobles til ledningene.» Så det første vi skal gjøre når vi slipper fri er å ta turen innom lekebutikken. Der skal han få en stor premie, for det fortjener han virkelig. Så får jeg huske på grunnen til at det er litt for mye leker hjemme neste gang de er slengt utover hele leiligheten.
Men jeg er helt klart glad for at vi er her på et planlagt opphold, og at vi ikke skal være så lenge. Alle de fantastiske foreldrene som har fått utdelt mer enn oss er de virkelige heltene som holder ut her dag etter dag for barna sine.
Utsikten fra rommet går rett inn i nabobygget, og der ville jeg ikke vært som pasient. For i andre etg er det en dør som fører rett ut i til ingenting, og siden den også var der for tre år siden regner jeg med at de bruker den til pasienter de ikke finner ut av. Et spark i rumpen, og vips har de fått en grunn til å være på sykehuset. Mulig at dette også er litt av grunnen til lange ventelister på unn!
(Bilde tok jeg en vinterdag når minstemann var baby og innlagt. Men døren ser helt lik ut i dag, bare at nå kan jeg med sikkerhet si at det ikke ligger noen gjemt under snøen.)
Til slutt vil jeg bare tilføye at alle skrivefeil skyldes litt trøtte øyne som ser dobbelt om jeg ikke holder det ene igjen. Noe som også er litt vanskelig for da krever det konsentrasjon som jeg mangler.
Som beregnet ble det mange timer med venting i dag. Men minstemann fant seg fort til rette med leker.
Og så lenge han har noe å holde på med er han en fornøyelse å være sammen med. Moren derimot er ikke så grei når det kommer til timesvis med stolsitting, men hun klarte seg ganske bra med strikking i fanget.
Etter at halve dagen var over ikke vi tildelt et rom, faktisk et dobbelrom. Ser ikke helt for meg at det er spesielt praktisk å ha flere barn på samme rom, men vi slipper heldigvis å prøve siden vi er alene her inne. Minstemann inspiserte rommet og var ikke hely fornøyd med at det ene skapet manglet nøkkel. Det var ufint ifølge han.
Det var fisk til middag, og ifølge minstemann var det ikke sant. For han viste at fisk smaker godt, og det gjorde ikke denne. Så han spyttet ut den såkalte fisken i fatet mitt. Jeg avsluttet måltide og måtte bare tenke meg enig med han. (Sa ingen ting, ettersom jeg prøver å lære ungene qt mat ikke er æsj…)
Minstemann er fornøyd med sengen sin, i alle fall helt til han skulle legge seg i den. Lekene fant han også frem, og vi hadde i grunnen en fin ettermiddag. Det er natten som blir slitsom med folk inn og ut av rommet, blodprøver og sikkert mye annet jeg ikke har funnet ut av.
På slutten av dagen fikk vi inn tv, og jeg lover at jeg aldri skal klage på størrelsen på TVén hjemme! Men vi er ikke så kravstor, så når jeg endelig fikk liv i den jublet vi begge. Men det så farlig ut en stund, men etter litt febrilsk trykking på fjernkontrollen ordnet det seg.
Egentlig skal jeg pakke nå, finne frem klær og rydde litt før morgendagen. Men jeg har ikke lyst, jeg vil heller sitte i sofakroken med heklingen og høre på lydene fra vedfyringen. Jeg lukker øynene og drømmer om en rolig vinterkveld med kakao og stearinlys, og dytter bort tankene om de neste dagene.
Vi skal innlegges på sykehuset i morgen, jeg og minstemann. Han skal på nytt igjenom undersøkelser og tester, for å kanskje finne en ny puslespillbit. Kanskje vi denne gangen finner en ledetråd for hvor vi skal lete, kanskje vi får noen svar. Mammahjerte svir hver gang jeg hører han snu og vende på seg i sengen, og jeg har en stor klump i magen. Jeg liker ikke sykehuset, ikke når det er barnet mitt som skal være pasient. Det er så vondt når jeg tenker på alt han har vært gjennom, alle prøvene og alle tårene. Men den lille gutten min er en helt, han smiler og gjør som han får beskjed om. Han sitter i ro og lar fremmede undersøke seg, han lar oss snakke over hode på han og han godtar alle medisinene han får.
Jeg håper at denne gangen vil vi gå ut av sykehuset uten den tomme følelsen vi får hver gang det ikke fører til noe, hver gang prøvene viser at alt er som normalt. Av og til tar jeg meg i å tenke om det bare er vi som tror at noe er galt, men så hender det på nytt og jeg trist fordi jeg tviler på meg selv. Å være mamma til et sykt barn er like mye psykisk slitsomt, som fysisk. For noen ganger er jeg helt utmattet av alle de vanskelige tankene og følelsene som slår rot langt inne i meg, som gjør at noen dager blir ekstra harde. Og andre ganger ramler jeg sammen av at kroppen er helt utslitt, selv om hode mitt vil gjøre så mye mer.
Det har vært mange tårer, men også like mange gleder. For til tross for sykdom og utfordringer har vi en fantastisk liten gutt, og jeg ville ikke vært uten han for noe i verden. Jeg skulle så gjerne ønske at han fikk lov å ha det bra, og fikk lov å være som alle andre friske barn.
Og midt oppe i alle disse tankene sitter jeg med dårlig samviktighet fordi jeg ikke kan ta eldstemann med meg. Jeg vet at det er urettferdig ovenfor meg selv å tenke slik, og at han har det helt fint sammen med stefaren eller pappaen, alt etter som hvor han skal være. Men jeg føler alltid at jeg blir litt isolert fra verden når vi går inn i den lille sykehusboblen.
Det er så mange tanker og følelser rundt det å få et sykt barn, og du føler deg så ufattelig ensom. Vi har på en måte stoppet å leve en stund, vi gjør de nødvendige tingene og gir barna våre den kjærligheten de fortjener og litt mer, men oss selv må stå på pause. Men det er verd det, hver eneste avlyste avtale, hver eneste manglende søvntime og hver eneste utfordring i hverdagen.
Jeg tror at vi har fått et annet syn på livet, ting er ikke en selvfølge mer, og det de små gledene gir oss like mye som de store. Vi har lært å finne styrke i utfordringene vi møter og vi har lært oss å leve fra dag til dag.
( #mammablogg #helse #sykehus #sykdom #barn #foreldre #hverdag )
Jeg sitter i sofaen og nyter en rolig søndagsmorgen, det er nesten så jeg mistenker at det hele er en drøm. For jeg kan ikke huske sist det var så stille og fredelig rundt meg. Jeg sitter å smuglytter til guttene, og storebror har funnet ut at de skal tegne. Og lillebror skal til og med få låne skoleblyantene hans. De sitter i ro ved bordet, og er veldig enige. Så hører jeg fra storebror «lillebror, det er veldig viktig at du har rett grep rundt blyanten. Hold tommelen der og pekefingern der, og så prøver du på nytt!» Lillebror får ikke til og klager ut sin nød, men storebror er like rolig og sier at det tar litt tid å lære seg dette. Han hjelper broren igjen, og de tegner videre.
Etter en stund tasser de inn på rommet, og jeg hører at storebror leser for den minste. Han leser med innlevelse og lillebroren ler høyt av innholdet i boken. På dette tidspunktet var jeg helt sikker på at jeg ikke var våknet enda, og kleip meg litt i armen. Men det gjorde vondt, og jeg er helt sikker på at jeg er våken. Storebroren leser fortsatt og lillebroren lytter fornøyd.
Guttene har vært enig nesten hele morgenen, og samspillet mellom dem har vært en fryd å høre på. Alt kranglingen fra gårdagen er glemt, og jeg tenker fornøyd at noe må vi har gjort rett som foreldre. Og alle timene vi har brukt til å lese for ungene har gitt resultater, for eldstemann leser like godt som oss voksene i familien. Han er veldig flink, og jeg bruker med glede litt penger på nye bøker til dem.
