Med det samme vi ankommer gårdsplassen vår og stiger ut av bilen roper minstemann helt forskrekket: «ÆÆÆÆSj, mamma da!» Han holder seg for nesen og ser på meg med strenge øyne. Jeg ber om litt mer forklaring selv om jeg vet hva han sikter til. «Mamma fjærta, å det lukte grusomt!» Han veiver med armen han har ledig og holder demonstrativt den andre hånden på nesen samtidig som han huffer seg. 

Jeg svarer at det er bondens gull som lukter, og han ser skeptisk på meg. For han tror har ingen planer om å tro på meg, for i dag får mamma skylden for alt. Om morgenen var det min feil at han ikke fant brillene, min feil at han fikk vann på genseren når han vasket fingrene, min feil at han ikke fikk gå i gangen først, min feil at han ikke fant rett lue og det forstatte han med når han ble hentet. Det var mamma sin feil at han og faren ikke kjørte på lekebutikk, og det var mamma sin feil at han fikk sol i øynene, mamma sin feil at vi måtte vente fem sekunder i et kryss, mamma sin feil at alle bilene var stygge og da måtte det selvfølgelig være mammas feil at det luktet møkker ute. For det var helt klart ikke noe bonde som hadde vært ute med traktor og møkkervogn. 

Jeg sukket litt, og fant ut at han fikk bare skylde på meg. For å diskutere hvem som har laget lukt med en 3åring er jeg dømt til å tape. Spesielt siden han er i dårlig form og mest sannsynlig brygger på en forkjølelse. 

Så resten av kvelden gikk på nesten samme viset. Alt var helt klart min feil, helt til han skulle sove. Da kunne han fortelle at jeg var verdens beste mamma og bare hannes mamma. For ikke snakk om at han skulle dele med broren, ingen ting faktisk. Han skulle ha egen gave, egen kake, egen bok, egen mamma, egen seng osv. Og saken ble ikke spesielt bedre av storebroren som lå på golvet å lo av den meget bestemte lillebroren…