Det er rett og slett irriterende magisk hvor mye sand som kan trylles inn ytterdøren i løpet av noen få dager, og det er nesten så jeg mistenker at en av oss fire sniker oss musestille ut i natten i søvne, med bøtte og spade for å fylle leiligheten med de små morderiske sandkornene. De finnes på badet, i stuen, på soverommet under senga, innerst i det minst besøkte skapet, i dusjen, i sengen, bak kjøleskapet, mellom sofaputene, i undertøysskuffen og alle andre utenkelige plasser.
Sanden angriper når jeg minst venter det, og kommer som nummer 2 på listen over ting jeg ikke vil trå på når jeg står opp om morgenen. Jeg kjenner irritasjon vokse med tanken på at den varme myke huden treffer et sandkorn med full tyngde, og sender mitt allerede sure humør enda lenger ned i kjelleren. Og det verste av alt er at jeg ikke kan tildele skyld, for jeg har fortsatt til gode å finne ut hvem som lusker rundt på natten.
Grusomheten klistrer seg fast i alle overflater, og har lært seg kunsten å unnslippe støvsugeren som jobber på overtid fra før. De springer unna og gjemmer seg i de innerste krokene langt bak de glefsende hybelkaninene som stadig dukker opp. Og for hvert sandkorn som forsvinner, ja så dukker to av slektningene opp. Og den evige kampen jeg er dømt til å tape fortsetter.
Jeg freser og kjefter, men de idiotiske små sandkornene vender det døve øret til, og jeg må innse at jeg like greit kan brøle til veggen.
Så om ikke lenge kan du forvente å finne den fineste grusbane i min stue, perfekt for fotballspill og på badet vil det dukke opp en sjarmerende sandstrand. Og soverommet vil bli den beste sandkassen som er å oppdrive, i alle fall frem til sommeren er helt på plass og sanden bestemmer seg for at utetemperaturen er god nok til utelek.
En snartur på stranda? Det er bare å gå inn på badet det, der finner du hele Sahara!
I det du våkner av at du tviholder deg fast i teppet som at du skulle dingle utenfor stupet til helvete vet du at dagen som småbarnsmor blir vanskelig. Veldig vanskelig. Du kjenner at alle musklene hyler, du kjenner tørsten i halsen og du innser at verden surrer rundt og rundt din egen akse i et forrykende tempo. Du er klam, og du svetter og du bruker noen minutter på å faktisk innse at du ligger i din egen seng. Munnen er knusktørr og du klarer å myse ut i rommet, du fomler etter telefon og innser at du ikke vil få sove til normal leggetid denne dagen. Du er bakfull, og med øynene mysende prøver du å saumfare telefon for bevis på utagerende oppførsel. Du vet at det du finner avgjør om angsten som ganger i magen vil forsterkes. Du sjangler ut av senge og inn på badet, der du dumper ned på ringen og lurer på hva i alle dager som egentlig hendte i går. Hvordan idiot var det som fikk deg til å nyte store mengder sterkere saker, helt ut av det blå. Men skylden kan ikke legges på noen andre enn deg selv. Du vurderer om du skal falle sammen på badegulvet i fosterstilling eller om tørsten skal styre dine handlinger så du klarer å komme deg inn på kjøkkenet.
Når du endelig kommer deg til sofaen, etter noen minutters strev for å komme deg over gulvet i en rett linje, må du holde deg fast. Du tviholder i sofaputen og håper verden skal slutte å snurre så inni helvetes fort rundt. Fingrene prikker og tankene vandrer til natten. Helt om natten, vrak om dagen.
Så kommer alle glimtene fra kvelden før, væskeinntaket, omgivelsene og selskapet. Og her blir du enten sittende å le, eller i værste fall gråte med en følelse av at du har besteget byens største fjell i pensko, du kjenner muskler du ikke viste fantes og du fordømmer din egen trang til å ta dårlige avgjørelser som resulterer i en kroppsform verre en manneinfluensa. Du sjekker armene for stempel, og minnes at du ba om å bli stemplet inni hånden så ikke barna skulle se synlige bevis på sin mors dårlige dømmekraft, du innser at verden har gått fremover og at stemplet kun vil være synlig med spesial lys. Du husker latter, og en aldri så liten flau følelse i magen.
Hjernen starter sakte men sikkert å arbeide, og du hører det knaker når de små grå observerer klærne som ligger strødd fra inngangen og frem til soverommet, du kjenner den herlige lykkefølelsen av å befris fra de trange klærne som fikk kroppen til å skinne som på sin storhetstid for 10år siden. Du roser deg selv for å ha fått av den alt for trange buksen uten kul i hode og du innser at gangen da du kom hjem var alt annet en rett. Og trøster deg meg historien du hørte om han som våknet og husket lite, med klærne av og ytterdøren på vidt gap så alle som gikk forbi fikk full innsikt på det aller helligste.
Minene om dansegolvet kommer frem, at den 28år gamle kvinnen bæres gjennom lokalet til dansegolvet, der rustene og dårlige danseferdigheter prøves til musikken som hadde storhetstid for 15år siden, minst. Jeg husker min egen latter, og en hæl som spidder en annens fot der jeg vagget rundt til den høye musikken. (Beklager til alle dem jeg tråkket på og dultet i, jeg er ingen ting annet enn klossmajor og jeg var ikke ute etter bråk!) Når jeg trodde at mine bevegelser ikke kunne bli mer urutinerte og stive tok jeg feil, for det jeg presterte i går kunne sammenlignes med en beruset pingvins dans etter at den hadde sittet i ro for lenge. Jeg fryder meg, for jeg hadde det gøy der jeg surret rundt sammen med alle de som prøvde å danse etter beste evne, helt til jeg ble lei å ble fraktet tilbake samme veien som jeg kom over hode på folk som slurpet i seg sine dyrkjøpte drammer. Til bordet vi i den eldre garden hadde okkupert ærlig og redelig. For gjengen vår var helt klart av de eldste der, og jeg innså at alle de små søte barna jeg en gang kjente var blitt voksene.
Jeg er tydeligvis blitt gammel, og forstår at de unge skygger banen når de ser en gjeng gamlinger som nyter alkoholholdige drikker og oppfører seg som fjortiser i sitt mest fjollete humør. For all del, jeg forstår at vi til dels fikk sitte i fred der, om du ser bort ifra den fulle guttvalpen som tok en pust i bakken ved siden av oss. Han var antakeligvis så bedøvet at han ikke la merke til aldersforskjellen, og det forklarer jo også den enorme summen han mistet når han gikk. Så det var bare å ta beina fatt å sjangle etter så han fikk dem tilbake. Så det alltid så framtredende mammainstinktet som noen av oss har i massevis overtok, og gutten fikk pengene tilbake med streng beskjed om at neste gang fikk han ta bedre vare på dem.
Så kom flomlysene på, og jeg innså at jeg hadde for første gang på årevis hadde vært ute til byen stengte, og at alle rundt meg så mye mindre polert ut når lyset slapp til. Å være på et utested ved stengetid er med andre ord ikke å anbefale for de som liker fasadebygging, flaks at jeg hadde latt det meste av sminken ligge urørt før vi dro ut, så min endring var minimal. Ingen svarte streker eller flekket ansiktsfarge, og null sikkelmerker nedover haken.
Men en fuktig kveld har sin pris, og i dag vil jeg svirre rundt som en forstyrret høns og bebreide meg selv for tørsten og den mørbankede kroppen. Og ikke minst klage til meg selv over hvor idiotisk det er å dra ut når jeg vet at smårampen kommer hjem ettermiddagen etter, full av energi og klare for å snakke høyt og gjøre masse galt. Rene skjære mammalykken.
Tenk, i går på selveste 1.mai lærte minstemann seg å sykle uten støttehjul, og jeg ble så stolt at tårene spratt i øynene. Det er ingen ting som føles så godt som å se at barna mestrer nye ting, uansett om det er store eller små skritt.
Minstemann måtte først teste sykkelen med støttehjulene, bare for å finne rett form som han sa.
Så skulle hjulene av, og minstemann var god hjelp når skruene skulle løs.
Pappaen tok første runden, men ble degradert til fotograf av den minste. Så du kan trygt si at jeg fikk en god trimtur når vi prøvde oss frem.
Han var så stolt når han fikk til, og du kunne se stoltheten skinne ut av det lille ansiktet. Og med tanke på at han hadde øyelappen på gikk det overraskende lett, han ser ikke så alt for mye på øye som får trening, og det merkes godt når han skal bedømme avstand.
Stolt gutt som snudde sykkel for en ny runde. Synd de ikke har kostet gaten, for alle småsteinene utgjorde en aldri så liten sikkerhetsrisiko når hjulene skled på grusen og han ikke fikk bremset.
Ifølge han selv skrenset han inn i oppkjørselen når vi var klar for en pause, og vi måtte alle beundre merket som ble i grusen.
Kjekt med litt juice etter syklingen.
Mamma og pappa flagget for arbeidernes dag, og hele byen badet i et nydelig vær. Litt kald vind, men vi er vant til kulde og taklet dette bra!
Denne helgen har vi avlastning, så på kvelden kjørte vi oss en tur på fjellet. (Det holdt med treningen jeg fikk da minstemann syklet, så la ikke opp til de helt store anstrengelsene resten av dagen. ) For de som er kjent på Kvaløya er dette bilde tatt på vei over mot Rekvika og veien vi ser er mot Tromvika og utover fjordene.
Månen tittet også frem. Det er ikke mye mørke igjen på natten nå, og vi kan glede oss til mange kvelder med diskusjon fordi ungene påstår det er dag ute og ikke natt!
Det sies at man skal velge sine kamper med omhu, og det har vi sannelig gjort i dag. Så når minstemann ba om is til frokost når han sto opp, ja da ga vi han is til frokost. Han fikk faktisk to stykker, og var strålende fornøyd. Hadde vi nektet han is ville det resultert i et heller slitsomt utbrudd med høy lyd-føring og fordømming av foreldrene. Men i dag var det en smilende liten rapp som fikk se på tv med en is i hånden.
Minstemann var ikke ferdig med sine krav, og når isen var forsvunnet ned i magen ville han ha spilletid. Og det fikk han uten så mye som en krokodilletåre i sikte. Så der satt vi i hver vår ende med sofaen, han med nettbrett og vi med mobiltelefoner.
Om du hadde sett oss ville du sikkert tenkt at dette må være en harmonisk liten familie, og i grunnen så stemmer jo det. Bare vi løsner litt på reglene.
Så får vi heller ta kampene i morgen, når han nok en gang ber om is og spilletid.
Kjære Dressmann, som kan få enhver mann til å skinne med flunkende ny dress og penskjorte på, jeg har en bønn til dere.
Kan dere være så snill å merke hvor mange nåler dere stikker inn i hver skjorte? Det har seg slik at her i huset er det jeg som må fjerne nålene, og jeg vil nødig utsette min bedre halvdel for en klem med et piggsvin, særlig siden jeg tar på meg den nokså kronglete oppgaven det er å dra ut nåler fra en stramt brettet skjorte. Mine fingre er nemlig mye mindre en min bedre halvdels, og det sier seg selv at jeg som er vant til å håndtere nåler er den mest skadefrie løsningen på skjortebefrielsen.
Siden jeg har en del varme følelser for han som jeg deler seng med, så ønsker jeg ikke at han skal trø en nål inn i fingeren og gjennom en blodåre samtidig som vi stresser for å rekke en penere anledning, og siden jeg kjenner han vil han garantert nekte legebesøk av en slik grunn. Og dra ut nålen som stikker gjennom fingeren selv. Det vil resultere i en heftig diskusjon med den hysteriske meg som mener at dette er en legesak og en irritabel herremann som mener at dette får han fikse selv. Og det vil vi jo ikke oppleve, rett før vi skal ut i det offentlige og fremstå som det perfekte par med matchende klær og veloppdragne barn. For om vi har en opphetet diskusjon før vi trår over dørterskelen vil vi gå rundt stive i masken og frese til hverandre, og slå hull på den perfekte fasaden vår.
Mannen i huset er i grunnen lett å lure inn i finklær slik situasjon er i dag, og det ville være svært synd om han endret mening etter et stikk. For det holder i massevis å krangle penklær på de to minste i huset, som ikke helt ser hvorfor de skal bli oppdresset når det finnes herlige joggebukser og t-skjorter med fargerike monstre og barne-tv figurer i alle former og fasonger.
Siden jeg har god erfaring med å dra flis ut av små barneføtter etter lange dager ute i solen, teller jeg alltid antallet som kommer ut og triumferer med det. Og det skal jeg gjøre også denne gangen.
For i de to skjortene vi handlet under sist besøk hadde den ene 8 stikkvåpen og den andre 10. Det var to ulike skjorter, så jeg regner med at dere har et vist antall på hver type, og det kan umulig være så vanskelig å klærsje et tall på innpakningen.
Så igjen, vær så snill å merk hvor mange nåler jeg skal forvente å finne, slik at vi kan beholde balansen i hverdagslivet på et normalt kaotisk nivå.
PS. Takk for nålene, de kommer godt med til diverse håndarbeidsprosjekter, flistrekking ut av barneføtter og billige løsninger for å holde julepynten sammen enda et år.
Puh, endelig er formen på bedringens vei, og både halsen og ørene er stort sett tilbake i sin vanlige form. Dessverre kan jeg ikke si det samme om den ufine bihulebetennelsen som fortsatt gir meg tidenes hodepine og noen ekstremt vrange nakkemuskler. (Jeg skal la være å snakke om det som kommer ut av nesen, da det med stor sannsynlighet kan bli litt for sterk kost for enkelte. Men det grønne slimet du finner i lekebutikken kan ta seg en bolle, for det taper konkurransen over å være eklest.)
Jeg har stort sett holdt sengen den siste uken, og kan faktisk ikke huske sist jeg var så dårlig. Det er mulig at jeg kan ha fortrengt sitt gang, men om jeg ikke tar helt feil kan jeg telle ganske mange år tilbake i tid. Vanligvis ligger jeg å sutrer i et par dager før jeg delvis kommer meg til bake til standar formen, men denne gangen har det bare vart og vart. Og jeg kan med hånden på hjerte si at jeg er drit lei av min egen sutring.
Heldigvis er hodepinen stort sett borte, og jeg kan se på dataskjermen i mer en noen minutter av gangen, og det er jo et stort framskritt.
Minstemann ble friskmeldt på mandag etter to uker hjemme fra barnehagen og det var en strålende fornøyd gutt som fikk være sammen med vennen sine igjen. Selv om han sa at han kunne vært frisk et par dager til så han fikk ekstra spilletid når han var i god form. Også mannen i huset har tatt runden med basillene, men han kom seg fort i form igjen. Eldstemann på sin side må være laget av noe ekstremt bakterie-sikkert stoff, for han har holdt seg frisk. (Bank i bordet og alt det der, han kan bare holde seg frisk!)
Basillene er med andre ord årsaken fra min aldri så lille sykemelding fra skrivingen, og det er kanskje like greit siden mine ord stort sett ville handlet om hvor fryktelig synd det var i meg selv!
Men nå går det fremover, og jeg har et stort håp om at jeg ikke vil våkne med neseblod og det som føles som dagen derpå etter en ukes tid på grøftefylla i morgen tidlig.
Ps. I dag fikk jeg mine første hestehov denne sesongen, og mammahjerte frydet seg over eldstemann som banket på døren for å overraske meg. Minstemann ville også glede sin mamma og hadde med seg noen gråstein som vi kan pynte stuen med etter fjæraturen med barnehagen.
For tiden har jeg konstant tannpine i bena, og bare jeg kjenner antydning til kulde går verkingen over i biting og stikking. Ikke spesielt morsomt med andre ord, og det eneste som hjelper sånn passe er ullsokker. Iløpet av vinteren har jeg strikket mange par tøfler som jeg har tovet og gitt bort, og derfor hadde jeg en anseelig mengde restgarn. Så jeg pønsket like greit ut en plan om å strikke tøfler til meg selv som skulle varme mer en bare foten.
Garnet og pinnene ble funnet frem, og alle de små buntene ble delt i to. Så var det bare å legge opp masker til det jeg trodde ville bli en passe mengde.
Garnet fløy mellom fingrene og jeg innså at etterjobben med å feste tråder ville bli en kjedelig affære. Men skulle jeg ha tøfler, fikk jeg også bare godta jobben som fulgte med.
Jeg tok utgangspunkt i oppskriften som Sandnes garn har lagt ut på nett, og og la til litt av egne erfaringer for å få dem helt etter mitt ønske.
Når alle trådene var festet og pyntekanten heklet var var det bare å slenge de enorme sokkene i vaskemaskin på 60grader. Jeg satt nesten og stirret inn i vaskemaskin siden ventingen ble litt i overkant kjedelig, men innså at tv kunne fungere som bedre underholdning i ventetiden. Når maskin var ferdig stormet jeg inn på badet og rev ut tøflene, dessverre trengte de en runde til på 40grader og jeg gikk fornærmet inn i stuen igjen.
Etter runde to i vaskemaskin var de perfekt tovet, og jeg satte i gang med å forme dem etter foten. Det ble litt riving og sliting før jeg var fornøyd, og jeg tenker at den økten kunne regnes som dagens trening. Når det var gjort hengte jeg dem opp, og krysset fingrene for at de ville tørke på null komma niks. Men det gjorde dem ikke, og jeg måtte vente til dagen etter før de kunne pyntes og syes sammen. Så når klokken ble 0630 og minstemann vekte meg var det bare å hoppe opp å springe inn på badet. Der han to tørre tøfler. Jeg rev dem med meg å tasset inn i stuen, fant fram resten av restgarnet og sydde i samme hastighet som en symaskin. (I alle fall om det er jeg som skulle bruke den, for det går langt fra fort.)
Det ferdige resultatet ble som forventet, og jeg kommer til å ha store problemer med å ta dem av. De er myke, varme og svært behagelige på foten. Og ikke minst er det veldig morsomt å ha litt fart så jeg suser bortover det glatte gulvet, og de skal være så godt tovet at de vil tåle mange, mange runder før det slites hull i dem.
Siden jeg ikke er slangemenneske måtte min yngste sønn stille opp som modell. Han syntes det var veldig fint å stå på stuebordet, så han stilte villig opp.
Ps. Du kan sikkert lage noen uten restgarn, men litt av gleden med dem er jo å bruke opp restgarnet som tar plass som egentlig burde være til nye nøster.
Det hender jeg er litt uheldig å sier ja til prosjekter jeg ikke har evner til å gjennomføre, men når en fantastisk søt liten gutt sier at jeg er verdens beste mamma og spør om jeg kan lage gardiner til hytten hans klarer jeg ikke under noen omstendigheter å si nei. (Hytten=Sengen) Men som jeg har skrevet tidligere er jeg og symaskinen svært dårlige venner, vi er faktisk bitre uvenner og alt samvær er en brysom affære! Men jeg hadde ikke noe valg, om jeg ikke skulle sy gardinen for hånd med nål og trå, som ville ende med en sykemelding fordi jeg mangler en finger etter x-antall stikk av den morderiske nålen.
Lilleskatten lurer bare gjennom gardinene og sender en stor takk til henne som donerte dem til oss!
Første del av prosjektet var å finne ut om jeg hadde noe stoff som kunne brukes, og siden jeg går langt i å unngå sy-maskinbruk var det dårlig stelt med det slaget. Og jeg er heller ikke av den huslige typen med alt for mange gardiner, så jeg hadde ingen som kunne ofres. Det endte med at jeg ringte om assistanse, som inkluderte et koselig besøk ute på landet. (Og en perfekt utsettelse av den grusomme oppgaven som lå foran meg!)
Men i går etter jobb og middag hadde jeg ingen flere grunner til å utsette gardin-lagingen, og jeg hentet den forhatte symaskin hos min mor. Jeg har altså ikke en selv og er avhengig av å låne hennes om jeg ikke klarer å overtale noen andre til å sy for meg. Maskinen ble pakket frem, og etter mye om og men fikk jeg trådene der de skulle være. Så startet oppmåling av seng, klipping av gardiner i ca perfekt lengde, bretting av ujevne klippekanter og mishandling med stoppenåler. Til slutt var alt klart til kamp, og jeg angrep symaskin. De første rundene gikk dårlig for min del, men etter at taktikken ble endret tok gardinene form. Bokstavelig talt, for de strekene jeg sydde var langt fra rette.
Sukk, jeg brukte sikkert mest tid på å unngå å stikke meg på de teite nålene!
Når jeg svett og forbannet var ferdig ble de kastet i vaskemaskin, for jeg hadde et håp om at det holdt å henge dem opp så jeg ikke måtte frem med strykejern. For på andreplass av husholdningsprodukter jeg ikke liker er strykejernet.
Teltveggene til minstemann fikk tørke over natten og jeg kom frem til at de var slette nok til sitt bruk. De ville sikkert bli krøllet etter noen minutter i bruk, så jeg fant ut at strykjernet bare kunne ligge langt inne i skapet som jeg åpner så sjeldent som mulig. Etter jobb i dag var det bare å hive seg til med organisering og rydding av barnerom. Det er lurt å faktisk klare å gå rundt sengen når noe skal fikses på den, så guttene ble satt i arbeid. Det endte med at jeg sendte kranglefantene inn i stuen og ryddet selv så jeg skulle bli ferdig før middag. Mannen hadde tryllet frem fiskeboller og får karakteren meget godt bestått for både smak og dandering.
Perfekt middag, spesielt siden jeg slipper å lage den selv! Mannen skal ha all æren for det vi spiser her i huset!
Litt fakta om det jeg har gjort er vel på sin plass og jeg kan fortelle at til oppheng brukte jeg en gammel gardinstang, som er en midlertidig løsning. Vi skal kjøpe inn sånne smarte snorer som fantes før i tiden, om jeg finner det vel og merke. På kortsiden av sengen heklet jeg en snor som ble festet med noen saftige blåknuter slik at gardinene holder seg på plass. Det var to stykk gardiner som fikk unngjelde og jeg har til og med stoff som kan brukes til å sy noen puter til hytta. (Men det blir ikke med det første!)
Det meste gikk greit, om du ser bort ifra at jeg klarte å bryte i stykker ventilen. Litt usikker på hvordan det gikk seg til, og det kan være at den prøvde å angripe meg.
Når jeg var ferdig klappet jeg meg selv på skulderen og roste meg selv for anstrengelsen og kampen jeg hadde vært gjennom. Jeg kom frem til at jeg sto igjen som vinner, og har tenkt å tildele meg selv en stor plate sjokolade i premie.
Minstemann var veldig misfornøyd med at han ikke fikk være ute sammen med broren, men det gikk over når sengen var klar til bruk! Heldigvis, for en sint og febersyk femåring er langt fra noen lett oppgave. Det kunne endt i at jeg sa ja til et nytt sy-prosjekt!
Minstemann var strålende fornøyd, og har sjekket klokken hele ettermiddagen slik at han kunne gå å legge seg. Nå sover han søtt i hytten sin, og vi krysser fingrene for at han får sove litt bedre denne natten. Han er fortsatt pjusk i formen og natt til i dag var det vel bare noen få timer sammenhengende søvn etter klokken 00:30. Noe som gjør at øynene går i kryss og at stort sett alt jeg tenker på omhandler søvn. (Jeg legger også all skyld for eventuelle skrivefeil på manglende søvn i dag og ikke på latskap fordi jeg ikke gidder å lese teksten selv!)
Når jeg finner en serie som faller i smak blir jeg limt fast i sofaen og tar så få pauser som overhode mulig. Det er nesten så jeg begrenser væskeinntaket slik at jeg ikke må springe på do mer en høyst nødvendig. Og de gangene jeg virkelig er hekta klarer jeg på mystisk vis å få ungene i seng til det tidspunktet vi helst ser at de skal legge seg, og jeg blir ekspert på å utsette husarbeid som bare kan vente litt til. Jeg roter frem noe garn og strikker et eller annet som ikke trenger min oppmerksomhet slik at garne bare flyr gjennom fingrene mens øynene er låst på skjermen. Alle sesongene som er tilgjengelig blir sett med stor entusiasmen, episode etter episode.
Og så kommer den siste episoden i den siste sesongen, og jeg blir nesten like skuffet som et barn som ikke får gaver på julaften. Surmunnen klistrer seg i ansiktet, og jeg kaster meg over datamaskin for å finne ut om det kommer en ny sesong. Det gjør det som regel, men ikke før om lenge! Og jeg hater å vente…
Men så går det noen dager, og den store skuffelsen slutter å plage meg helt til media kommer med slike overskrifter: “Nå kommer den nye sesongen av Orange is the new black!” Pulsen stiger og jeg kan ikke trykke meg fort nok inn på linken med et stort glis om munnen.
Og hva leser jeg? Den nedslående nyheten om sesongen kommer ikke før 12 juni, og det er veldig, veldig lenge til!
Men om ikke annet vet jeg hva som skal gjøres den 12.juni etter at guttene er i seng. Og det gleder jeg meg til, selv om ventingen ikke er min sterkeste side.
Kjipt forkjølelse som nekter å slippe taket gis bort! Den kan hentes omgående og vi ser den gjerne forsvinne ut døren fortere en svint.
Minstemann ser ut til å være den uheldige igjen, og det var ikke mange dagene han fikk før han ble slått ut på ny. Det kjennes nesten som at vi har vært syk hele året, for om ikke den ene har vært dårlig så har det vært den andre.
Han fikk forbud mot å være ute, men klarte å smiske seg til å leke med isbiter inne.
Jeg har selvfølgelig iverksatt smitteprosedyre, men det er likesom ikke like lett å gjennomføre i en knøttliten leilighet med fire personer, som i tillegg blir disponert for andres bakterier hver gang vi jogger utenfor døren.
Det er vel kanskje ikke en overraskelse at jeg er dritt lei av hele opplegget og helst ønsker meg en ferie på en øde plass uten noen som helst menneskelig omgang. Eventuelt en mulighet til å ligge i solen uten å måtte røre en muskel på flere dager. Flaks at jeg viste det kunne bli slik når man fikk barn, ellers ville jeg garantert ha flatet ut og vært sikker på at livet var over.
Men egentlig er jeg mest frustrert, og synes det er fryktelig urettferdig at minstemann gang på gang skal bli syk, han av alle fortjener å slippe og jeg skulle så gjerne overtatt så han fikk være i tipp topp form. Jeg kjenner mammahjerte gråte når han gråter, og jeg kjenner at mammaevnen ikke strekker til når han har det vondt. Jeg kan bare holde han på fanget, trøste med gode ord og stryke han over håret til det går over. Men jeg kan ikke ta bort smerten og ubehaget.
Denne gangen har snørret angrepet på ny, og lymfeknutene blitt store som tennisballer. (Okei, det er en overdrivelse, de er på størrelse med en ert!) Feberen kommer og går, og energinivået er lavt. Han sov faktisk hele natten til i dag, og det betyr jo ofte at noe trøbbel er på vei. Samt at han sovnet på dagen, noe som i alle fall ikke er normalt. Og siden han har hanglet så lenge får vi gleden av å besøke legen i morgen. Han er heldigvis en trivelig fyr, så skal ikke klage på det. Men jeg kunne gjerne tenkt meg å se litt mindre til han. Mannen blir hjemme med lillemann, og jeg skal på jobb. Så fremst ikke natten blir av det ekstreme slaget, for da vil jeg være uten evne til å kommunisere med andre.
Det kjennes godt at denne vinteren har vært lang, og jeg er virkelig glad for at vi har fått en ekstra dag med avlastning i uken. Uten den ville jeg sikkert vært på stadie der jeg sitter i skittentøyhaugen og griner. Men jeg klarer altså forsatt å holde hode over vann og fungere sånn helt greit på jobb. Men jeg håper virkelig på litt varmere tider og en lang sykdomsfri periode, for humøret er langt fra der det skal være. Og jeg er helt sikker på at jeg har fått fem nye bekymringrynker og snart får jeg vel grått hår også. For ikke snakke om de store mørke og usexy posene under øynene som kan skremme bort både de med og uten syn.
Men bare vent, når ungene er voksene skal jeg påkoste meg en hel dag på spa, uten å ofre noen andre en eneste tanke. Jeg skal bli pleiet og dullet med etter alle kunstens regler, og etterpå skal jeg sette meg ned med en god bok, en boks cola og muligens en skål med karameller.
