Nå er det tett før jeg sier ja til baby, for hvem kan vel motstå et fantastsk søt liten treåring som må gråte litt fordi han synes familien vår har plass til en liten jentebaby?! Og fordi han savner den så mye.
Men nå var det ikke det jeg skulle skrive om, jeg tenkte at siden det er så utrolig populært med disse spørsmålsrundene må jeg hive meg på trenden.
Så jeg tenkte å lage noen spørsmål til meg selv, som jeg tror dere lurer på.
1. Hvorfor er du så distré på hjemmebane? (Okei, noen i familien leser alt tullet jeg skriver, mest av plikt.)
2. Hva fikk deg til å kjøpe to nye vinterjakker, når du kunne klart deg med en? (Hæ, hva er det for et spørsmål?!)
3. Hvordan vil du helst tilbringe lørdagskvelden? (Morsomt, noen som vil gni det inn at jeg er blitt gammel?!)
4. Hvordan klarer du å sove så lite? (Ser at jeg har noen lesere som ikke har barn og gjerne sover 12timer i døgnet!)
5. Har du mange truser? (Sukk, det må jo alltid være noen med et litt perverst fokus som stiller spørsmål!)
6. Hva er ditt beste skjønnhetstips? (Ehh, skjønnhet?)
7. Hvordan havnet du på to sider i VG? (Nysjærig eller sjalu kanskje?)
8. Hvordan holder du liv i kjærligheten etter tre år med minimalt med søvn, to unger og noen krevende utfordringer. (Spørsmål til meg selv, er spent på svaret.)
9. Hva er din største drøm for øyeblikket? (Noen må jo stille teite spørsmål, som om jeg klarer å velge!)
10. Hvordan fant du på å skrive en rekke idiotiske spørsmål til deg selv og tro at noen andre synes det er god underholdning? (Grinebiter?)
Svarene på spørsmålene mine vil forhåpentligvis komme i løpet av kvelden, om jeg ikke skulle sovne av før den tid!
Det er rett og slett fantastisk hvor store saker vi kan lage av småting. Har vi det virkelig så bra at vi må skape en fjær til ti høns, en hane og en hønsegård? Er det nødvendig å gå rundt og fokusere og irritere oss over små saker som bare er bagateller i det store bilde?
Denne gangen er det snakk om noe så lite som et smykke, et kors som hang rundt en kvinne hals på jobb. Kanskje en kjær gave, en trygghet eller rett og slett bare pynt. Men det er galt, ulovlig og en skandale, tenk at hun kunne finne på å bruke et symbol rundt halsen, noe så støtende?!
Men hvorfor skal det ikke være lov? Fordi en liten gruppe mennesker føler det støtende og velger å gå rundt å irritere seg over noe som fleste ikke legger merke til? Fordi noen få personer har det alt for godt i livet og må gjøre det surt for alle andre? Fordi noen alltid må ha noe å være negativ rundt?
Selv om jeg synes det er ekstremt irriterende at mennesker jeg ser har klær med røde prikker, ville det ikke falle meg inn å klage på det. Jeg lukker rett og slett øynene og ofrer det ikke flere tanker
Om jeg skulle lage en stor sak av det som måtte irritere meg ville jeg ikke fått mye tid til det som betyr noe i livet, og jeg ville heller ikke føle det særlig bra med meg selv. Jeg ville lært mine barn at det er greit å dømme, kritiser og bestemme over andres tro, sitt i strid med det jeg ønsker å lære dem.
Skal det være slik at de ulike religionene skal rakke ned på hverandre, krangle over hverandres symboler og skikker? Skal vi virkelig være så trangsynte at vi skal fjerne alle kors, forby alle hodeplagg og slutte å tegne hoder på tegningene våre?
Nå tenker du kanskje at jeg har dobbeltmoral så det svir, siden jeg velger å skrive om dette . Men jeg blir stadig like forundret over behovet vi mennesker har av å klage på hverandre uten at det er noen god grunn bak. For det er faktisk ikke en god grunn at du måtte mene eller tro noe annet en naboen.
La de som ønsker å bruke kors få gjøre det, la de som føler trygghet med hodeplagg får bære dem og for all del vis hensyn til at alle mennesker er forskjellige og har ulike livssyn. Prøv å se etter det som er bra med ulikehet, istedenfor å frykte det. For om vi skal ha noe håp om å lære våre barn å inkludere alle, så må vi starte med oss selv.
I dag er jeg helt tom, tom for energi og tom for tanker. Jeg vil bare sove, synke sammen og sove meg gjennom vinteren. Det er torsdag og vi har avlastning, den dagen i uken vi får mulighet til å kjenne etter hva kroppen forteller oss.
De siste ukene har vært krevende, kulden gjør at minstemann har mye vondt på ettermiddagene/kveldene og det er mye gråt. Han trenger nærhet og trygghet, et godt fang å sitte i å varme hender som maserer de små føttene hans. Natten har vært grei, noen oppvåkninger men ikke mer. Medisin hjelper på, men den ene dagen han ikke fikk den resulterte i en svært krevende natt, en natt med tårer og frustrasjon.
Hvor mange ganger har jeg ikke drømt om at vi kunne ta bort medisin som han får, hvor mange ganger har jeg ikke ønsket at smertene skulle bli borte av seg selv.
Det er rart med det, men når minstemann ikke er hjemme får jeg tid å tenke, tid til å kjenne etter hvor frustrerende alt er. Selv om jeg egentlig burde bruke kvelden og natten til å hente krefter. Men av og til trenger man å stoppe opp litt og kjenne på alle de negative følelsene.
Selv om vi har lært oss å leve med ting slik de er, er det ikke til å legge under en stol at det krever mye. Hverdagen vår er langt fra den vi drømte om, men jeg ville aldri byttet den bort. For jeg har verdens beste små gutter, som gir meg like store gleder som bekymringer. De fantastiske små englene som gir mening til hverdagen, selv når jeg sliter meg i håret og har lyst til å hyle av frustrasjon.
En liten gutt på sfo kom bort til meg og lurte på hvorfor jeg går så rart. Jeg har egentlig ikke tenkt over det selv, for det er ingen andre som har bemerket det til meg før.
Jeg har bekkenløsning, tre år etter at jeg fikk mitt siste barn har jeg forstatt store smerter som til tider gjør livet mitt svært vanskelig. I perioder har jeg vært avhengi av krykker for å komme meg rundt, og jeg kan faktisk ikke huske hvordan det var å gå rundt smertefri, og ikke tenke på at jeg har smertestillende så jeg skal komme meg gjennom dagen.
Jeg velger å skrive dette fordi jeg har sett alt for mange kvinner bite i seg smertene, fordi det ikke er lov å klage over vondt. De blir alt for ofte avfeid med at de sikkert overdriver, og vi får alt for ofte høre at vi må bare trene mer, at vi sutrer eller at det går over.
Men det er faktisk ikke så enkelt.
Smertene gjør at jeg mange dager ligger i fosterstilling og gråter, ikke bare fordi det gjør vondt men også fordi jeg føler meg helt håpløs som mor, kollega og kjærest. Det er så mindreverdig å ikke klare det som forventes av deg, ikke kunne lage deg selv mat og ikke kunne gå ut med ungene dine.
Hvor mange dager har jeg ikke ligget inne på sofaen, mens jeg heller ønsket å være ute sammen med familien min. Hvor mange ganger har jeg ikke måtte avlyse avtaler fordi bena ikke ville bære meg. Hvor mange ganger har jeg ikke ringt jobb for å si at jeg er sykemeldt, med tidenes dårligste samvittighet og redsel for å bli snakket om.
Jeg har prøvd det meste, jeg har trent og trent litt mer, jeg går til behandling og jeg knasker piller for i det hele tatt å holde ut hverdagen. Men smertene er der, og for hver eneste dag stjeler de en liten bit av mitt gode humør og mitt mot.
Min opplevelse er at svært få forstår hva det vil si å ha bekkenløsning, at mange går rundt å tror at dette er noe gravide klager over for å slippe å gjøre noe. At det er en kvinnesykdom som egentlig ikke eksisterer. Du hører sjeldtent om kvinner som har store plager mange år etter at de har fått barn, men vi er faktisk svært mange.
Det gjør vondt å føle at vi ikke blir tatt på alvor, både av dem rundt oss, på jobb og i helsevesnet. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt om kvinner som har spurt om hjelp, men er blitt avvist med beskjed om å ta smertestillende, så går det vel over.
Men det går ikke over, uansett hvor mye vi trener er smertene der. De stikkende smertene som spiser oss opp innvendig. Som får oss til å gråte og som gjør at vi blir sinte. For hvem kan vel egentlig smile når vi innerst inne vil ramle sammen og gråte av smerter og bitterhet. Vi sliter med å gå, med å ligge, med å leve! Vi har kanskje noen gode dager der alt ser normalt ut, men så kommer alltid de vonde dagene tilbake og dytter oss ut i skyggen igjen.
Så hvem skal hjelpe oss når trening, behandling og smertelindring ikke hjelper? Hvor kan vi finne styrke til å komme oss gjennom dette, til å være mødre, kjærester og kollegaer som fungerer som vi ønsker i hverdagen. Skal vi bli bli nødt til å si opp arbeidslivet fordi vårt kjære veldferdssamfunn velger å ignorere oss, glemme at vi finnes. Hvor er den støtten, tilretteleggingen og behandlingen vi trenger?
Kan ingen hjelpe oss? Skal vi for bestandig føle at vi står i skyggen, at vi ikke klarer gå frem i lyset og bli aktiv i vårt eget liv?
Jeg håper at den dag vil komme når flere få øynene opp for alle som går med usynlige smerter, og biter tennene sammen fordi de er redde og flaue for å si ifra om hvordan de har det. Så vær så snill, neste gang du hører noen si de har vondt og bekkenløsning, tenk deg om før du slenger ut noen fraser om at det blir bedre med noen piller, eller at de gjør noe feil. Det sårer oss at smerten vår ikke blir tatt på alvor, for det er ikke bare fysisk vondt å ha denne tilstanden, det er også psykisk vondt!
Om du kommenterer ber jeg deg om å tenke over hva du skriver. Ikke for min del, men for alle som sitter der ute og leser det du skriver og kanskje tar seg nær av dine ord.
Del gjerne innlegget viderer, jo flere som leser jo større sjangse for at flere forstår. Ikke bare for min del, men for alle de andre jeg vet sliter seg ensome gjennom hverdagen.
Da ligger mammaen i huset nede for telling, og det er jo helt klart en selvfølge siden pappaen er bortreist med jobben. Det har selvfølgelig resultert i en del episoder som jeg vil kunne se tilbake på med humor om noen år.
1. Jeg våknet med noe jeg trodde var lærertyggis i nesen, og holdt på å beskylde eldstemann for å ha vært ute med rampestreker. Det skulle vise seg å ikke stemme.
2. Jeg ble nesten rasende når jeg sto opp fordi det var så varmt, og holdt på å ringe pappa for å klage på at varmekablene ikke virket som de skulle. Men det var altså min egen termostat som var ute av drift, og er det enda.
3. Minstemann skulle kle på seg selv, når jeg satt på do. Det resulterte i brorens genser innerst, yndlingsvesten over og alle klærne på feil vei. Og ingen ullundertøy, som er en selvfølge siden det er den første dagen med minusgrader denne vinteren. Han ble levert sånn i barnehagen, hvem kan vel knuse hjerte til en liten treåring som har vært flink?!
4. Treplankene utenfor døren var forvandlet til en skøytebane! Så med tre sekker, en bilstol og nøkler i hånden endte jeg med å gjøre noen akrobatiske øvelser som ville fått 10 poeng om noen så det. Det kjennes godt at jeg ikke er noen aktiv person til vanlig.
5. Jeg måtte evakuere fra jobb, og når jeg kom hjem ramlet jeg ned på sofaen. Uten å fjerne smålego og bøker først. Det var en dårlig ide, så nå har jeg noen pene merker på rumpen.
6. Eldstemann gjorde sitt ytterste for å smiske seg til kontantkort til mobilen, og benyttet morens svimlete tilstand til å smiske seg til dette. HVEM kan motstå en søt åtteåring som har massert føttene dine, som i tilegg spør pent og sier at du er verdens beste mamma?
Neste gang mannen skal bort skal jeg leie inn en vikar, for det er jo som sagt en selvfølge at jeg ender opp syk når han er borte. Og alt blir liksom så vanskelig når du skal holde deg oppegående med feber og det som verre er, ta vare på to aktive gutter og går en urolig natt i møte med en liten tass som sover ekstra dårlig nå som det er kaldt ute. Og ikke minst, hvem skal jeg sutre til når ikke min bedre halvdel er hjemme?
Litt bekymret for at dette er synet som møter oss i morgen!
Noen ganger er jeg rett og slett helt umulig, faktisk helt håpløs når jeg tenker meg om. For eksempel i dag, så hadde jeg muligheten til å sove hele dagen om jeg ønsket. Jeg kunne ligge i sengen å dra meg akkurat som jeg liker, uten noen form for forstyrrelser. Guttene har rømt hjemmefra og min bedre halvdel har tydeligvis sovnet på sofaen, igjen. (Mistenker at han ikke vil sove ved siden av meg, enda jeg ALLTID ligger helt i ro og ikke snakker i søvne. Helt sant!) Jeg kunne nyte noen lange timer med søvn som jeg alltid savner i ukedagene når jeg må opp før fanden får sko på seg, og jeg som regel våkner 5-10 ganger i løpet av natten, ufrivillig!
Men hva gjør jeg? Jeg våkner lys våken før klokken syv, og ikke snakk om at jeg klarer å sovne igjen. Så jeg står opp, og da opplevere jeg igjen hvor håpløs jeg faktisk kan være. Det første jeg gjør er å sparke i noe rot jeg burde ryddet bort for mange dager siden, så tasser jeg inn på badet i god tro. Synker ned på toalettet og oppdager at jeg tydeligvis har lagt ned do-lokket i går. Om jeg gjorde det for å irritere meg selv er jeg nesten sikker på.
Så da sitter jeg der klokken syv om morgenen, og lurere fælt på hva jeg skal gjøre. For vanligvis når jeg er våken på den tiden er det enten for å passe mine søte små som er morgenfugler eller fordi jeg skal på jobb og har det rimelig travelt.
Om du slår opp på B-menneske i ordboken, vil du finne navnet mitt der. Så hvorfor jeg gjør dette for å terrorisere meg selv i dag kan jeg dessverre ikke svare på! Jeg er rett og slett ikke menneske før litt ut på dagen, og om du er så heldig å få noe fornuftig ut av meg før den tid er det bare flaks.
(Får bare innse at jeg dreger på årene, og finne frem tøfflan mine!)
Det er ikke hver dag en fotograf fra VG stikker innom, så jeg tenkte at jeg ville gi et litt bedre inntrykk en hva som egentlig er sannheten, i alle fall når det kommer til mine evner som husmor.
I vill panikk fikk jeg ryddet leiligheten etter jobb, støvsuget og fått vårt lille kott til å se ut som en egnet plass for et hjem. (Okei, jeg kastet det meste inn på soverommet, så det må muligens flyttes før jeg kan sove i kveld, men det vet jo ikke dem som evt vil se bildene.) Jeg fant også ut at jeg ikke ville ha bilde av undertøyet mitt i avisen, så jeg fikk ryddet unna et fjell med nyvasket klær! (At jeg har lagt ut undertøysbilder her på bloggen min velger jeg å ikke snakke om i dag!)
(Bilde er fra da jeg ikke la ut undertøysbilder av meg selv, heeelt sant!)
Jeg fikk til og med tid til å ta på litt maskara, bare så jeg skulle føle meg bedre. (Maskara er den svarte gugga de fleste kvinner kliner på øyevippene, og noen mannfolk!) Kvisene var det lite å gjøre med, typisk at de må komme når det passer dårlig, så jeg valgte å rett og slett dekke til speilet. Kastet også på meg noen litt penere klær enn joggebuksen jeg helst bruker, her skal jeg helt klart skape et flott bilde av hvor bra jeg kler meg. Klærne var helt klart nøye plukket ut, og det var ikke en tilfeldighet at det var de plaggene som lå øverst i skapet.
Fotograferingen gikk sikkert ganske bra, av alle bildene er det muligens et som kan brukes. Men det var jo det de trengte, så da går det bra. Guttungen som var med på bildene var veldig flink, jeg derimot er ikke like enkel å ha med å gjøre.
Nå skal jeg bruke resten av kvelden liggende i sofaen, for etter dagens rolle som nålepute synes jeg fryktelig synd i meg selv. Akupunktur kan faktisk være helt forjævlig, men det sies at ondt skal ondt fordrive. Men satser på at jeg klarer å gå som en 27åring i morgen, ikke som en 80år gammel dame med brukket lårbein.
(Slik det vanligvis bruker å være! Men det skal jeg ikke si til noen!)
Ps. Ikke sladre om at jeg gir et litt småfalskt bilde av meg selv til VG`s lesere! Tenkte jeg skulle prøve hvordan det føltes å være en velykket husmor for en stund!
Etter en hektisk dag på jobb og bursdagsfeiring av den største prinsen min var jeg litt småsliten, eller faktisk utslitt om jeg skal være ærlig. Så jeg snublet over ende i sofaen og sovnet, og jeg tror de fleste vet at det ikke er så lurt å ta seg en tre timers rett før leggetid. Men når sant skal sies trengte jeg noen ekstra timer med søvn, og ikke tror jeg at nattesøvn min blir frarøvet heller.
Den lille kløen i halsen taler heller ikke til min fordel, men satser på at det skyldes lite søvn og ikke ubudene gjester.
Siden det blir en lang uke for meg, blir det lite tid til skriving. Men skal prøve å legge ut noen innlegg når jeg plutselig finner noen minutter med ledig tid. Kan jo alltids låse do-døren og ha med meg dataen når jeg sitter der. (Så kan det vel diskuteres hvor hygienisk riktig det er…)
Lite tid er også grunnen til at jeg ikke er spesielt snar å svare på kommentarer, men skal prøve å svare alle etter hvert. Men satser på at hverdagen blir litt roligere etter hvert, både på jobb og hjemme. Kulden gjør sitt til at minstemann sover dårlig, og vi merker at vinteren er på vei. Han er mer urolig enn før, i tilegg til at han er inne i en fase der han skal finne sin egen vei. Noen vil kanskje kalle det trass, men i mine øyne blir det feil å si at en treåring trasser. Hadde passet bedre med selvstendighetsalderen.
Nå skal jeg nyte et glass cola, og grue meg til tannlegetimen om 14dager der jeg må bøte for mine synder.
Endelig ble det litt tid til å synke ned i sofaen og finne frem datamaskin. (Og macen og dataen til typen og mobilen?)
Som du sikkert har fått med deg har jeg vært noen dager i Riga på miljøtur med et herlig gjeng fra jobb. Og jeg tenkte jeg skulle komme med en kort oppsummering fra turen. De første ordene som faller i hode mitt etter de siste dagene er sprit, sko, mat, venting og penger.
Når du først leser dette så høres det kanskje ut som en ganske tvilsom tur, så det er vel på sin plass å skrive hvorfor jeg tenker på dem.
Om du har potensial til å bli avhengi av de sterkere saker er Riga helt klart ikke plassen for deg. Der kan du kjøpe sprit hvor som helst, når som helst. Utvalget i minibaren på hotellrommet består stort sett av alkoholholdig drikke, og om du er heldig finner du en flaske cola eller to. For de av oss som liker å drikke er dette den perfekte plassen, for du trenger ikke være redd for å bruke opp alle pengene på sprit. Her er det dyrere for drikke uten virker det som, og helt normalt å gå på kafé i tidenes peneste kjole og drikke seg noen lunsjdrinker, alene. Ellers kan jeg tilføye at de har baklys de fleste plasser. (Autokorrektur, det skal ikke stå baklys, men b a i l y s, dumme data! )
Det var hundrevis av skobutikker, så jeg var helt klart i himmelen. (Bokstavelig talt også, ettersom vi fløy dit!) Det var alle mulige typer sko, alt fra bestemortøffler til sengesko. Jeg dokumenterte en del av dem, til stor underholdning for de som jobbet på butikkene. Her snakker vi om ekte turist! Jeg hadde også plan klar om de skulle si det ikke var lov, og bare late som jeg ikke kunne engelsk, men det gikk heldigvis greit. Jeg kjøpte bare et par sko, mest fordi jeg hadde begrenset med plass i bagasjen siden jeg hadde planer om å ha litt baklys med meg hjem. (Les lenger opp om baklys!)
De hadde fantastisk god mat, når vi fikk den. Her må du gå å bestille mat før du blir sulten, evt. droppe å trampe inn på små spiseplasser med en gruppe på femten personer som alle skal ha ulike ting og egen regning. Det var godt utvalg, og jeg fant for det meste noe jeg ville ha. Den ene dagen spiste jeg tidenes beste biff, og den vil jeg ikke glemme med det første. Sjokolade hadde de også i massevis, så jeg storkoset meg med andre ord.
Penger var jo også en spennende ting, for i Latvia bruker de tydeligvis veldig mange minimynter, som på merkelig vis klarer å gjemme seg i lommen min. (Selv ikke en lommetyv ville klart å finne dem!) Å regne om kursen gikk stort sett greit, i alle fall så lenge jeg faktisk husket hva kursen var. Jeg har enda ikke ringt kontofon for å få dommen, men regner med at jeg kommer til å grine når jeg ser hvor mye jeg har suset bort de siste dagene! Og stort sett bare på meg selv.)
Siden det alltid er litt stress å komme hjem, så har jeg ikke fått noe skrivetid. Men nå er det snart helg, så da burde jeg vel klare å krote ned noen ord og legge ut noen bilder fra turen.
Det ikke er mulig å sette inn ventemusikk på bloggen, du vet den stygge som de spiller når du ringer til offentlige kontorer i håp om å få snakke med et menneske innen rimelighetens tid, men får beskjed om at du er nummer 752 i køen, vennligst vent. Men ventebilder skal jeg få til, altså en rekke bilder uten sammenheng plukket ut fra ulike bildemapper i en symfoni av rot.
Et skilt som burde vært brukt litt i dag også, i alle fall når fruen i huset ønsker en tur til sverige og ikea! (Snakker helt klart av erfaring her!)
Dagens outfit, eller en annen dags antrekk. Husker ikke helt når det var, men siden genseren er uten flekker så betyr det at ungene ikke er med.
Tenkte jeg en dag skulle få tatt et slikt bilde av meg selv, men spørs om ikke jeg skal ha klær på med tanke på at jeg sikkert vil vise det frem.
Jeg kan glimte til å pynte meg også, dette er fra en kveld jeg og mitt kjære søskenbarn skulle tømme en flaske baylis før den ble dårlig. Mulig at det var på vinteren med tanke på ved og juksefyr i bakgrunnen.
Min kjære sønn tegnet han og bestekompisen til min bedre halvdel. Vet ikke hva han ville frem til, men synes det var ltt rart at fireåringen var større enn den voksene! At de var rumpetroll kan vel også sette spørsmålstegn bak!
Det ble en liten bærtur i høst, og må si at det var enorme mengder tyttebær. Heldigvis gitt det fort å plukke dem, for guttungen som var med meg syntes ikke det var morsomt å være sammen med en mamma som var mer opptatt av å ha stjerten vendt mot himmelen.
En perfekt fluesopp, aldri funnet en som ikke var halveis oppspist.
Resultatet når jeg skal legge trekk på bøker! Konstanterte at jeg manglet evner på det temaet, så neste gang skolegutten får bøker som må beskyttes skal jeg sende han til bestemoren. (Hun er veldig flink etter at jeg og søsknene mine var små!)
Jeg vasker altså dusjen med tannbørst. Hadde liksom ikke flere kommentarer på dette.
En campingvogn i stuen, i alle fall ifølge minstemann. Men til at han er tre år må jeg si at byggverket var veldig bra. (Bedre enn om jeg skulle gjort det faktisk!)
Så om du fortsatt venter kan jeg bekrefte at på torsdag er jeg igjen tilbake i min vanlige hverdag, men unger og kaos og alt som hører med. Og da skal jeg igjen skrive mine småtullete innlegg om alt som faller meg inn.
