I dag er jeg helt tom, tom for energi og tom for tanker. Jeg vil bare sove, synke sammen og sove meg gjennom vinteren. Det er torsdag og vi har avlastning, den dagen i uken vi får mulighet til å kjenne etter hva kroppen forteller oss.  

De siste ukene har vært krevende, kulden gjør at minstemann har mye vondt på ettermiddagene/kveldene og det er mye gråt. Han trenger nærhet og trygghet, et godt fang å sitte i å varme hender som maserer de små føttene hans. Natten har vært grei, noen oppvåkninger men ikke mer. Medisin hjelper på, men den ene dagen han ikke fikk den resulterte i en svært krevende natt, en natt med tårer og frustrasjon. 

Hvor mange ganger har jeg ikke drømt om at vi kunne ta bort medisin som han får, hvor mange ganger har jeg ikke ønsket at smertene skulle bli borte av seg selv. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det er rart med det, men når minstemann ikke er hjemme får jeg tid å tenke, tid til å kjenne etter hvor frustrerende alt er. Selv om jeg egentlig burde bruke kvelden og natten til å hente krefter. Men av og til trenger man å stoppe opp litt og kjenne på alle de negative følelsene. 

Selv om vi har lært oss å leve med ting slik de er, er det ikke til å legge under en stol at det krever mye. Hverdagen vår er langt fra den vi drømte om, men jeg ville aldri byttet den bort. For jeg har verdens beste små gutter, som gir meg like store gleder som bekymringer. De fantastiske små englene som gir mening til hverdagen, selv når jeg sliter meg i håret og har lyst til å hyle av frustrasjon. 

I morgen er heldigvis en ny dag.