Av og til får jeg lyst til å stange hode i veggen, men siden det mest sannsynlig vil medføre mer hodepine enn jeg allerede har, så er det kanskje like greit jeg lar være.
For i alle fall et halvt år siden var vi innlagt på sykehuset med minstemann, og ba om å få hjelp til å søke om rullestol. Dette skulle ordnes, og vi skulle kontaktes. Vi poengterte flere ganger at det var svært viktig at vi fikk det før vi skulle på sommerferie, selv om det enda var lenge igjen. Dessverre så står vi fortsatt uten stol, og etter flere uker med telefonsamtaler innom flere av kontorene som visstnok skal ha noe med dette å gjøre fant vi ut at ingen ting er gjort. Fantastisk, alt som normalt med andre ord.
Vi er som vanlig blitt kastet rundt i et system som har noen åpenbare svakheter som er til stort hinder for mennesker med spesielle behov!
Nå er det flere uker siden vi startet prosessen med å finne ut hva som er gjort, og hvem som har ansvar for å hjelpe oss. Noe som har vist seg å være langt fra lett. På et av kontorene fikk min bedre halvdel beskjed om at «dere må da vite at det ikke er oss som skal kontaktes!» Og det til tross for at det står på nettsiden at de kan svare på spørsmål rundt dette. Kjempeservice, får nesten lyst til å juble. (Og ja, nå var jeg både sarkastisk og ironisk!) Heldigvis har vi også møtt på dem som virkelig har prøvd å hjelpe oss, og som har gitt den servicen som forventes når man tar kontakt. Og uten dem hadde vi vel fortsatt sittet i telefon som noen store spørsmålstegn.
Men vi er i alle fall kommet frem til at det er UNN (sykehuset) sitt ansvar å hjelpe oss, men det kunne tydeligvis ikke svare før onsdag i neste uke. Og da er det en uke før vi skal på ferie, en ferie som vi har gledet oss stort til. OG hvordan skal de liksom klare å trylle fram en stol til oss, rett før vi skal dra?
Jeg kjenner at jeg blir oppgitt og lei, for jeg vet hvor krevende det er for oss å ikke ha avlastning til minstemann slik at han kan sitte når vi skal være mye i aktivitet. Vognen vi har brukt til i dag er blitt alt for liten, og han får ikke avlastet beina som han burde. At den i tillegg er på grensen til å klappe sammen når han sitter i den gjør at den ikke kan brukes til nød heller. Så vi står med andre ord foran en sommer med begrensede muligheter til hva vi kan planlegge og gjøre.
Så kan man jo spørre seg om grunnen til at vi er avglemt igjen, for det er ikke første gang vi har opplevd at ting som skal ha blitt ordnet er forsvunnet ut i løse luften. Og jeg kjenner at egentlig er tålmodigheten min på grensen til hva jeg kan godta. For det går ikke bare utover meg, det går utover barnet mitt som allerede har det vanskelig nok fra før. Skal han i tillegg bli begrenset av noe som egentlig bør være den enkleste sak i verden å ordne?
En av de tingene minstemann sliter med er språket, og uttalelsen på ord. Han snubler ofte i bokstavene og stokker om på dem, noe som gjør at det blir vanskelig for andre enn vi som kjenner han godt å forstå alt hva han sier. Heldigvis har han veldig god språkforståelse og setningsoppbygning, så det er bare uttalen som er problemet.
Nå er han så stor at om det hadde rettet på seg av seg selv, ville det ikke vært noe problem. Men når barn passerer fire år og enda har betydelige vansker med å snakke trenger de hjelp. Og da er en logoped god å ha.
Nå er ikke jeg noe ekspert, men jeg skal prøve å forklare hva en logoped er for de som ikke har kjennskap til denne yrkesgruppen. De som jobber som logopeder kartlegger, utreder og behandler kommunikasjonsvansker, talevansker, svelgevansker og stemmevansker. Og slik jeg har forstått det er deres jobb å finne ut hva som er problemet rundt disse tingene, og avgjøre hva som skal fikses på. Og der vil jeg tro at opptrening, rådgivning og forebygging er noen av fokusområdene. Men som sagt er jeg ingen ekspert, så om du vil ha mer fakta må du nesten finne frem google.
Vi har vært tre ganger hos damen som skal veilede minstemann på veien mot å lære lyden på bokstavene, og det ser ut til at han er veldig fornøyd med henne. Og mammaen og pappaen er også enig med han, så vi ser frem til å få hjelp av henne. Det har mye å si for oss å møte mennesker i helsevesenet som er gode i jobben sin. Det er slitsom nok fra før av med våre utfordringer, enn at vi i tillegg skal få belastningen av å samarbeide med noen vi ikke har kjemi med.
Leksene til en stolt fireåring!
En runde hos logopeden spilte vi lottospill, en fin ting for alle barn, og spesielt dem som ikke synes det er så lett å snakke. Da får barna mulighet å leke seg gjennom treningen. At de hadde et lottospill med brannmann Sam var ekstra stas, og det var nesten litt synd at vi ikke kunne få en kopi med oss hjem. Minstemann elsker alt som har med redningstjenesten å gjøre, og spesielt brannmenn. Han snakker om dem, han leker han er en og han blir superivrig hver gang vi ser en brannbil eller brannstasjon. Og han elsker å vekke oss med en høylytt brannbil lyd, som er merkelig realistisk når du ligger og halv sover!
Vi fikk også med oss lekser hjem og til barnehagen, og skal øve hjemme. Minstemann var selvfølgelig strålende fornøyd, og det kom et høylytt hurra når vi fikk beskjed om dette. Han tror jo at han er like stor som broren, og det er veldig urettferdig når han ikke har lekser å gjøre. (Og han lot seg ikke lure at jeg laget han lekser, for han ville ha noen på ordentlig!) Så med dette løste vi en aldri så liten utfordring vi bruker å ha på ettermiddagene. Håper bare det fortsetter når han blir eldre, og starter på skolen.
Også mamma fikk lekser, og heldigvis synes hun dem er mye bedre enn grammatikk og ligninger.
Det er litt godt å endelig være i gang, for det er en bekymring at han sliter med uttalen, selv om det ikke ser ut til å plage han nevneverdig. Og tilbakemeldingene fra barnehagen er at han leker godt med de andre barna uansett.
Jeg har også fått med meg at det er bra vi leser veldig mye for minstemann, og snakker om bildene i bøkene. Det fremmer språkutviklingen ifølge de lærde, og når jeg ser hvor flink storebror er å lese så kan det jo være noe i det.
Huskeliste for lydene vi skal øve på.
Vi ser at de dagene han har sovet veldig lite er det vanskelig for han å snakke, men hvem ville ikke snublet i ordene etter 4-5 timer usammenhengende søvn? Og vi håper at han en dag vil få sove mer, slik at ikke søvnen og smertene vil sette så mange begrensninger for han. Men frem til den dagen kommer må vi gjøre det beste ut av hverdagen, selv om det betyr at vi gjør mange ting som andre ikke må. Som regel er han for sliten etter barnehagen til å øve på dette, men av og til har vi gode dager og da blir de prioritert. Heldigvis er disse oppgavene av den veldig koselige sorten, og noe som alle sammen kan være med på.
Siden formen til minstemann har vært dårlig en lang periode nå, fikk vi innvilget litt ekstra avlastning. Så de to siste dagene har minstemann vært med besteforeldrene på hytta, og vi har vært alene hjemme med eldstemann. Og selv om vi savner han fryktelig mye, er det godt å få ekstra med søvn. Og på to netter får vi hentet oss inn ganske mye. Vi er heldige som har foreldrene mine som kan stille opp, for jeg tror faktisk det vil bli svært vanskelig å finne noen som kan avlaste utenom. Lønnen er ikke spesielt god, og for alle som er vant til å sove om natten må de ta igjen tapt søvn på dagtid. Mamma tilpasser den andre jobben sin med oss, og pappa har tatt pensjonisttøflene på.
Når minstemann er borte prøver vi å få unna alt vi ikke orker å gjøre til vanlig. Vi tar turen innom apoteket å henter medisiner, vi handler ting vi må ha, men har utsatt i det lengste, vi tar unna forfallent husarbeid og vi prøver å slappe litt av i samme slengen.
Eldstemann for også litt ekstra oppmerksomhet, og vi prøver å få gjort ting vi vanligvis ikke kan. Så onsdag tok vi turen til min kjære venninne og spiste nydelig taco. Hun er verdens beste å lage mat, og alt hun spiser liker jeg også! Så er jeg usikker på om jeg vil spise noe, vet hun svaret. En ganske grei ordning for meg, og kanskje litt irriterende for henne. Jeg kan godt finne på å ringe å spørre om jeg liker noe, og det er også henne jeg sender melding i søvnen til.
Torsdag var det handletur som sto på programmet, og vi fikk hentet medisin, handlet mat, jeg fikk bestilt meg linser og nye glass til et par av mine gamle briller og en god del andre ærend vi vanligvis bruker helgene på. En aldri så liten sushimiddag ble det også!
Eldstemann var strålende fornøyd siden han fikk mulighet å møte på mange russ, og få seg russekort. Og jeg må si at mammahjerte hoppet litt ekstra da jeg hørte han si «Kan jeg få russekort vær så snill?». For det er ikke alle som spør pent, det husker jeg godt fra den tiden jeg selv vandret rundt i russeklær en måneds tid! Men det han kom med etterpå fikk meg nesten til å gråte litt av stolthet! «Kan jeg få et russekort til, det er til lillebroren min!» Jeg hadde faktisk ikke forventet at 9 åringen skulle huske på lillebroren sin i iveren etter russekort, og mammahjerte må jo bli litt ekstra stolt da. Vi passet på å skryte av hvor snill og godt storebror han er som gjør slikt for lillebroren sin.
Storebror hjelper lillebror!
Siden mannen har fungert som husmor de siste ukene trengte jeg heldigvis bare tenke på litt klesvask når vi kom hjem. Eller rettere sagt min klesvask som han ikke får røre. (Her snakker vi finvask av plagg som ikke tåler hardhendt behandling i vaskemaskinen, resten får han selvfølgelig vaske uten at jeg sier et eneste ord. Nesten i alle fall!)
Og i dag skal vi kjøre å hente minstemann som har vært på en aldri så liten hytteferie noen dager. Har fått rapport om at han har det strålende, og jeg mistenker at han kanskje blir litt fornærmet når vi kommer. For onsdag morgen når de skulle dra var han ikke helt enig i at han kunne være med å kjøre meg på jobb først, «Du må jo forstå mamma at jeg ikke kan komme for sent til å kjøre på hytta!». Jeg prøvde å forklare at de ikke ville kjøre uten han, men det var han ikke så sikker på.
Så nå må jeg bare finne frem bøttevis med tålmodighet og huske å gå på do før vi kjører, for jeg vil nødig være pissetrengt når vi kjører over veiene jeg beskrev i går!
Beklager mitt fravær, men jeg har vært veldig opptatt med å sove de tre siste dagene. Og da snakker vi 14timer i døgnet, selv om jeg verken har tid eller mulighet til det. Men jeg hadde ikke noe valg, og ville sovnet stående om jeg hadde prøvd å holde meg våken.
Prøver ut en ny medisin som kanskje kan gjøre hverdagen min litt mindre smertefull, og den slår meg helt ut. Og da snakker vi ubeskrivelig trøtt, på grensen til hva jeg faktisk kan takle. Jeg har sovet og sovet, og kan bare prise meg lykkelig at jeg har fri og en mann som kan ta minstemann om natten. Men av en eller annen merkelig grunn har jeg vært våken tidlig om morgenen, stikk motsatt av hva jeg vanligvis bruker, så da fikk far i huset sove litt ekstra.
Nå tror jeg ikke det er noen fare at jeg sover litt ekstra, for vi har jo flere år som skal soves opp. En annen bivirkning er at jeg blir ekstremt sulten, hele tiden. Litt sånn som jeg var før i tiden, i mine yngre dager som det så pent heter. Tipper at dette er grunnen til at en av bivirkningene i bruksanvisningen er «vektoppgang». Så jeg krysser fingrene for at medisin kan hjelpe meg med det også, når jeg først må ta den!
Så de siste dagene har jeg holdt meg i ro med hekletøy i handa og datamaskin i umiddelbar nærhet. Jeg jobber med å overføre alle bildene mine fra en gammel og lite samarbeidsvillig harddisk til en ny. En jobb som krever mye tid og enorme mengder tålmodighet, som jeg dessverre mangler når jeg mest av alt vil sove.
Men om ikke annet har jeg påskefri, ingen er syke og været kan jeg stenge ute med å dra gardinene foran vinduene. Jeg har heklet fire par baby tøfler som er ferdig tovet og en påskekylling, laget noen aldeles nydelige deigklatter med fyll inni og jeg har mye mindre vondt enn hva jeg vanligvis bruker å ha.
(Påskepynting på gang, må kanskje innrømme at det ble tatt i påsken sist år!)
Jeg minnes med gru sist påske, da vi dro til campingvogna, ble innesperret på grunn av rasfare og hadde en unge med skyhøy feber og vannkopper. En låne bil med bremser som sviktet og en meter med snø som lavet ned! Ja og en mann med vannkopper, som er hakke verre en manneinfluensa!
(Måtte værgudene være snille i år og spare oss for anstrengelsene med mye snø i år!)
Så er det bare å krysse fingrene for at vi holder oss frisk resten av fridagene og at jeg kanskje klarer å være mer våken.
God påske og husk at det ikke er alle tingene andre gjør som setter standard for din påske. Det er ikke verdens undergang om du ikke lager hundre påskekyllinger lamme barna, ikke står flerfoldige timer på kjøkkenet samtidig som du er i skiløypen eller at barna dine ikke hører etter.
Jeg får ofte spørsmål om hvordan vi klarer å leve med så lite søvn som vi får, og jeg kan godt forstå hvorfor det spørsmålet kommer. Og egentlig er det lett å svare på.
Før jeg fikk barn kunne jeg sove 12 timer hver natt, og jeg brukte enhver mulighet til å sove litt ekstra. Når jeg skulle opp om morgenen hadde jeg regnet ut nøyaktig hvor mange minutter jeg trengte for å få på meg klærne og springe til busstoppet, for at jeg skulle sove mest mulig.
Jeg kunne sove på de merkeligste plasser, og jeg prioriterte gjerne søvn før fornøyelser.
Når jeg fikk eldstemann ble antallet timer med søvn redusert ganske kraftig, naturligvis. Ikke kunne jeg sove hvor som helst og ikke kunne jeg planlegge morgenrutinene etter meg selv. Og når eldstemann var av den typen som gjerne tok morgen før småfuglene, måtte jeg lære meg å leve med et normalt antall timer søvn. Det gikk helt greit, selv om jeg stadig drømte om å legge meg ned å sove der jeg var. Som på vei til jobben i en grøftekant eller midt på butikkgulvet under en kjedelig hverdagshandling.
Så gikk det noen år, og jeg konstaterte at jeg fint kunne leve med 7 timer søvn i døgnet, uten at det påvirket meg spesielt mye.
Når minstemann kom til verden var jeg forberedt på en del våkenetter, og tenkte at pyttsann, det går jo over etter hvert. Og det var også det alle sa til oss når hverdagen viste seg å være langt fra det normale. Hvor mange ganger fikk vi ikke høre at han ville sove når han var 1 år?
Den første tiden kunne vi sove noen få timer usammenhengende i døgnet, og minnene er som pakket inn i tåke. Vi innså at her var noe veldig galt, for gråten til minstemann var ikke vanlig sutring. Han hadde vondt, fryktelig vondt. Så vi byttet på å sove, samtidig som vi bekymret oss for at lilleskatten fikk alt for lite søvn.
Årene gikk, og på et merkelig vis har vil lært oss å leve med hyppige oppvåkninger og lite søvn.
Ja vi er trøtte, men ikke i nærheten av hva vi var for fire år siden. Og jeg drømmer fortsatt om å sove i grøftekanter og på butikkgulvet, eller hvor det kan se merkelig behagelig ut i øyeblikket kroppen sier at nå vil jeg sove.
Så med andre ord takler vi alt dette fordi vi må, og fordi det er livet vi lever. Det er barnet vårt det er snakk om, og for barna kan man gå til verdens ende og tilbake i høye hæler.
Men for å hjelpe oss på veien har vi avlastning en natt i uken og hver tredje helg, slik at vi kan sove oss opp litt. Helgene tilpasser vi etter når eldstemann er hos sin pappa, så vi får helt barnefri og kan bruke tiden nøyaktig som vi ønsker. (Godt plantet i seng eller sofa!) Om sommeren har vi ekstra avlastning, så da prøver vi å klemme inn et helt år med manglende sosialt liv. Noe som ikke er så veldig lett å gjøre på en uke, ja også sover vi mye.
Ellers sover vi på skift. Den ene tar første delen av natten å den andre tar neste. Og ikke minst sover vi når vi kan, så er vi ekstra sliten ja så legger vi oss når ungene legger seg.
Mange vil sikkert si at vi er veldig kjedlige som ikke orker dra på besøk eller være med på ting, men for vår del handler det om å prioritere hva vi skal bruke krefter på. Er vi sliten, ja så presser vi ikke kroppen mer enn den trenger. For også vår helse merker at de siste fire årene har vært tøffe, og vi vet at det kan gå lenge mellom gode netter med mye søvn.
Men dette er hverdagen vår, og barna går alltid først for det er dem som er svaret på hvordan vi klarer det. Guttene er motivasjon og gleden som gir oss de ekstra kreftene som skal til, både når det kommer til å sove lite og til å kjempe oss frem.
Dag går over i natt.
Så svaret er enkelt, vi klarer det fordi vi kan , fordi vi har verdens fineste gutter som gir oss energi for å leve i vår hverdag.
Vi får ofte spørsmål om hvordan det går med minstemann, og jeg tenkte jeg skulle skrive noen ord om dette i kveld.
Han har det ikke så godt nå om dagen, har mye smerter og vi merker at på ettermiddagene har han brukt opp energien og tålmodigheten, og ikke minst øker ubehaget han har. Natten er heller ikke helt optimal, og det blir mange oppvåkninger i løpet av de timene man helst skulle sove. På en natt kan han være nede i 4-5 timer med usammenhengende søvn, noe som er alt for lite for en 4åring.
I dag hadde han ekstra vondt når han sto opp, og vi så tydelig at han slet med å gå. Han haltet og ville være hjemme. Det tar litt tid for medisin virker når vi står opp, og den første halvtimen ligger han for det meste i ro, eller sitter på fanget. Han blir ekstra sliten når han har vært hele dagen i barnehagen, så vi prøver å hente han tidlig for at han ikke skal bli så alt for sliten på ettermiddagen. Heldigvis har han det best på dagen, så han får godt utbytte av tiden i barnehagen.
Den siste tiden har han også hatt mye vondt i hode, og ikke ville ha høye lyder rundt seg. Men med tanke på hvor sliten en kropp kan bli av å ikke sove, er det ikke rart. Jeg vet bare selv hvor urven jeg blir jo mindre jeg sover.
Vi ser tydelig at når det bytter mellom varmt og kaldt ute så sover han mindre, og vi kjenner virkelig savnet etter sommer. Og vi drømmer om en tur til varmere strøk som kanskje kan gi han noen gode dager. Vi prøver så godt vi kan å ha det varmt inne, og kle han i ull. Også om natten sover han med det, siden han får mer smerter av å fryse. Heldigvis godtar han å sove i en hel ull-dress og de varme lestene er gode å ha. Men vi ser at ullundertøyet slites mye fortere enn vanlige klær, og det er langt fra billig å kjøpe inn.
Og selv om vi søkte om ekstra stønad for dette fikk vi det ikke innvilget.
Han er også inne i en periode der han ikke vil bruke kuledynen, og vi lar han få slippe så han ikke skal få noen negative følelser til denne. Han er så urolig når han har så mye smerter, og da snurrer han hele tiden rundt i sengen. Det blir vanskelig med et teppe på 6kilo som er i veien. Så får vi heller prøve på nytt når vi kommer i en mer normal rytme, for vi velger å tro at det blir bedre snart.
I en periode har vi hatt litt ekstra avlastning, en natt ekstra i uken så vi har kunne sove oss opp litt, men det er ikke så lett å gi slipp når man er vant til å våkne opp mange, mange ganger i løpet av en natt. Men nå er det tilbake til vanlig avlastning, så vi får håpe at vi får litt roligere netter snart.
Vi kjenner godt på det at vi har et barn som krever mer enn andre på samme alder, men vi ser også for en fantastisk omsorgsfull liten gutt han er. Det er bestandig noen gode ord fra han og en god klem. Og uansett hvor trøtte vi er om natten er det vanskelig å ikke bli sjarmert av en liten tass som sier «mamma, du e verdens beste!» eller «mamma, æ elske dæ!».
Om du synes en EMG-undersøkelse høres harmløst ut og skal på det innen rimelighetens tid, ikke på under noen omstendigheter les videre på dette innlegget!
Det er litt mye sykdomsprat på meg for tiden, men det er vel ikke så rart med tanke på produksjonsfeilene som på mystisk vis har kommet frem i dagens lyd de siste årene. Men det er nå en gang denne sykehusturen som har vært innholdet i dagen min i dag, så da blir det også det jeg skriver om.
Dagen startet lenge før småfuglene, men denne gangen var det fordi jeg hadde time på sykehuset klokken åtte. Et tidspunkt som kan høres greit ut, såfremt du ikke må kjøre i kø i 30-45 minutter for å komme frem. Hurra for veitilbudet i Tromsø, og de fantastiske bussene som jeg overhode ikke stoler på så bil blir det beste alternativet. Det hjelper jo ikke på at vi har bare en bil, to unger som skal leveres ulike plasser og alt dette før vi egentlig er våkene.
Men jeg rakk sykehuset med god margin, og satt meg til å vente på at klokken skulle bli åtte. Jeg var meget rolig, uten de helt store bekymringene for hva de neste timene skulle inneholde, og sovnet. Og hvordan i alle dager jeg klarer å sove i en korridor der det springer forbi meg hundrevis av folk er meg et mysterium, men jeg var åpenbart veldig trøtt. Heldigvis prøvde ingen å rane meg eller vekke meg før de åpnet luken så jeg kunne melde min ankomst. (Som jeg etterpå leste var helt unødvendig, jeg kunne bare vandret inn på avdelingen og satt meg på en av de vonde trestolene med det samme. Istedenfor den godt polstra sofaen jeg fant.)
Jeg ble ropt opp ganske nøyaktig klokken åtte, tror jeg i alle fall. Og kom inn til en hyggelig dame som fikk æren av å starte undersøkelsen, og den mest hyggelige delen av den. Små støt med strøm gjennom føttene i form av duppedingser som festes her og der. Dette var ganske så greit, og det det føltes som små myggstikk som får tærne til å krølle seg. Hun fikk litt trøbbel med det tekniske, og det ble noen runder ekstra myggstikk. Ikke så galt at jeg synes det var ubehagelig, så jeg tenkte at dette ville bli en helt ok dag. Men hjelpe meg så feil jeg kan ta…
Siden de fleste sikkert ikke vet hva jeg babler om er litt fakta på sin plass, jeg kan dessverre ikke bekrefte om jeg snakker sant eller ikke, men håper at en eller annen fagperson kan legge til en kommentar å rette på meg om jeg forteller eventyr. Nevrografi og EMG (elektromyografi eller noe sånt) er undersøkelser som skal sjekke funksjon i armer og bein. Og nevrografi sjekker vel nervene og EMG musklene om jeg ikke drømte det damen jeg fikk forklart. Dette utføres med at strøm sendes gjennom armene og beina, og de lærde kan lese noen kråketær på en datamaskin å få et fornuftig resultat.
Første delen av EMGundersøkelsen var helt grei, men den andre delen kan ifølge kjentfolk få voksne mannfolk til å grine. Her skal det nemlig føres en nål inn i muskelen for å sjekke den elektriske aktiviteten, som sender strøm. Det første stikket gikk helt greit, og kan sammenlignes med en passe stor flis i hånden. Lyden av muskelen var også ganske bråkete, så om du hater skurr på radioen vil jeg anbefale ørepropper. På dette tidspunktet var jeg fortsatt ganske positiv, og tenkte at dette skal jeg vel klare ganske bra. Men det var helt til nålen traff en eller annen plass på leggen. Det ramlet ut et høylytt «faen…» og hadde jeg ikke vært sånn passe godt oppdratt av mine foreldre ville det kommet en glose som den mest hardbarka sjømann ville vært stolt av. Det gjorde pissvondt, så vondt at jeg hadde mest lyst å løpe ut av rommet, uten en tanke for at jeg ikke hadde buksen på, som igjen beviste at jeg bruker store, gode bestemortruser som ser mer grå ut en hvit.
Jeg fikk valget om å avslutte, men å risikere å måtte gjøre dette en gang til er ikke et alternativ så jeg bet sammen tennene og holdt ut resten av stikkene. Som kjentes som strikkepinner som ble stukket gjennom foten.
Videre var det på tide å bytte rom, og jeg kjente antydninger til at behandlingene av føttene muligens kunne gi meg litt trøbbel resten av dagen.
Nå skulle det termotest og hudbiopsi på plass, og sistenevnte var den jeg bet meg mest merke i. For biopsi bruker som regel å handle om å skjære i noe, og i dette tilfellet var det vel ganske åpenbart at jeg var den uheldige.
Termotesten forteller om du har normal oppfattelse av temperatur, og kan gi en indikasjon om det er noe feil i nervetrådene. Den utføres med at du skal trykke på en knapp når du kjenner forskjell i form av varme eller kulde på en dingseboms som holdes mot huden. Kulde og smerte er på en måte to ulike typer bilder, som begge kan kjøre på motorveien som nervetrådene er. Dingsebomsen så ut som en dings med en metallplate på, festet til en ledning som igjen var festet til et apparat. Også her ble det registret noe greier på en datamaskin som de lærde må tyde. Jeg synes i grunnen undersøkelsen gikk greit, men nå synes jeg jo det er ganske ubehagelig å få noe varmt rett mot huden så jeg hadde klart meg fint uten den prøven.
(Jeg haddee en mistanke om hva som ventet…)
Etterpå var det biopsien sin tur, og den er til for å sjekke hvor mange tynne nerveceller jeg har i hudens ytre lag. Så det betyr at de må pille av noen biter av meg. Det utføres så sterilt som mulig, med at det bruker en minikakestikker som lager små hull i huden, en pinsett som må være særdeles upraktisk å jobbe med som holder huden og en skalpell som skjærer den løs. Så puttes det i noen plastbokser av det lille slaget og leveres en eller annen plass for å undersøkes. Du får selvfølgelig lokalbedøvelse først, noe som sikkert er like greit etter det du har vært gjennom. Sårene ble tapet sammen av strips og plastret over. Og jeg fikk beskjed om å holde dem tørre i en uke.
Etterpå kan du være i aktiviteten som mulig, og legg merke til ordet KAN! For etterpå hadde jeg faktisk ikke bare litt ondt, men jævlig ondt i føttene. Og jeg måtte få samboeren til å kjøre en omvei før jeg kunne sette mine ben på jobben. Når jeg kom dit gjorde jeg mitt beste med å konsentrere meg, men jeg kjente at jeg ble mer og mer urven i takt med at smertene ble verre. Til slutt måtte jeg kapitulere og dra hjem, etter å ha prøvd å ignorere den voldsomme dunkingen i bena. Og jeg ringte min far som måtte stå for redningsaksjonen, og fikk spørsmål hos min mor hvorfor jeg må være så veldig sta når det kommer til å presse meg til det ytterste. (Mamma, det er fordi jeg slektes på deg!)
Vel hjemme ramlet jeg inn på badet, og på dette tidspunktet svirret det i hode av smerter, og for første gang etter sist barnefødsel kastet jeg opp av smerter. DET hadde jeg aldri trodd etter en harmløs liten undersøkelse. Til slutt fikk jeg krøket meg til sofaen der jeg sovnet ganske fort.
Resten av kvelden har jeg fungert heller dårlig, og det til tross for noen rosa piller jeg har puttet i meg!
Så får vi bare håpe at de kjipe undersøkelsene fører med seg noen svar som kan hjelpe meg og forhåpentligvis også minstemann. For når jeg også har smerter i bena, er det veldig sannsynlig at vi har det samme.
Ellers kan jeg komme med noen små tips:
1. Barber leggene før du drar på en slik undersøkelse, i alle fall om du er redd for at noen skal se urskogen du dyrker på leggen om vinteren. Er du mann kan du vel slippe unna, eller om du ikke har problemer med at andre ser litt hår på kroppe din. Men vær obs på plaster, det kan være litt ubehagelig å dra av om det tar med seg noen småhår som klorer seg fast.
2. Ikke bruk feit krem før du drar dit. (Sto i brevet jeg fikk med dato og oppmøtested!)
3. Ikke planlegg fyll og fanteri i timene etterpå. Jobb kan gå bra om du sitter helt i ro og gjør noe som ikke krever den helt store hjernekapasiteten.
Nå kan det selvfølgelig være mindre smertefullt for mange, men det vet du jo ikke før du har prøvd!
Minstemann er dårlig, og feberen herjer med den lille kroppen. Han sover mer en normalt, og jo mer han sover jo mer bekymret blir jeg. For jeg ser at det er hvileløs søvn, og at han ikke har det mye godt. Men jeg klarer ikke sove, for jeg våkner konstant å må sjekke om han har det bra, at han puster og at ikke feberen blir for høy.
Det er så vondt å være mamma når guttene er syke, og spesielt når de blir såpas dårlige som lilleskatten er nå. For jeg klarer ikke slappe av, og går rundt som på nåler og følger med.
Som regel blir formen bedre av seg selv, og jeg kan senke skuldrene. Men av og til ender det med sykehusbesøk, og det krever så enormt mye av både barn og foreldre.
Så jeg får bare håpe at han blir bedre fort, både for hans og vår skyld. Storebror var mye bedre i dag, så han fikk dra til pappaen sin.
Jeg kommer sterkere tilbake når hverdagen blir normal igjen, å beklage så mye at jeg ikke skriver mer. Jeg skal heller prøve å oppdatere facebooksiden min litt mer med statuser og bilder når jeg ikke får skrevet her. Tusen takk til alle som leser og deler bloggen min og ikke minst liker siden på facebook.
(Godt å ha en kald mammahånd å holde i når feberen er vond å takle!)
Det er så urettferdig å se på hvor mye den stakkars lille gutten vår må plages, og det er så vondt å se hvor mye mer smertene virker inn på han når den lille kroppen blir syk. Hele helgen har feberen herjet med den lille tassen. Han har sovet både mer og mindre. Flere timer, men mindre sammenhengende. Og ikke snakk om at mammahjerte finner roen og får sove når han ligger der med høy feber å sover i fanget mitt. Så jeg sitter våken og følger med, og kjenner pulsen stiger i takt med feberen. Så natten gikk med til å bytte våte nattklær, kalde kluter og beroligende nattsanger. Så får det heller være at vi på nytt må venne han til å ligge alene i sin seng når han blir frisk, selv om han er mye våken. Men når guttene er dårlige så skal de også få den tryggheten de trenger, selv når det er natt og alle cellene i kroppen til mammaen hyler etter søvn.
(Minstemann prøvde sist gang han var syk å lære seg yoga!)
Men i dag når han våknet kunne du ikke si at han hadde vært delvis sengeliggende dagen før. Han var i toppform og feberen var forduftet. Og sånn er det ofte med han, en dag kjempesyk og den neste helt frisk. Så han har lekt doktor hele dagen, og det var dessverre den uheldige storebroren som fikk gjennomgå med sprøyter, blodtrykk og div andre undersøkelser. Men når han skulle sjekke refleksen måtte vi stoppe han, for ikke snakk om at han slår forsiktig i knærne. Han bruker all kraft og det er bare å håpe på at han treffer sofaen og ikke foten.
Eldstemann fikk feber igjen i dag, så nå er det tydeligvis påan igjen. Stakkars ungen som helst vil på skolen, og ikke være hjemme å kjede seg. Forstår han godt, for sist uke måtte han også holde seg hjemme nesten hele uken. Så da blir det en liten tur til legen i morgen på han. (Den ekte legen altså, lillebroren kom med diagnosen «aua». Å den var litt tynn i mine øyne.)
Dumme feber og dumme virus som har angrepet oss. Og nå klør det i halsen min også, men om det er fordi jeg selv holder på å bli syk eller fordi jeg har sovet så veldig lite vet jeg ikke. Det tar på å være mamma når guttene blir dårlige, og det er ikke før de blir bedre at jeg kjenner hvor sliten jeg blir.
Så jeg får bare håpe at eldstemann blir feberfri fort igjen, og at vi snart er ferdig med denne runden sykdom. For nå er jeg fryktelig sliten, etter mange uker med dårlig form på meg selv. På en måte bare overlapper de ulike tingene hverandre, og jeg føler meg håpløs. Skal vi liksom aldri få en pause?!
Endelig ser vi et glimt av lys fremfor oss. Minstemann har veldig god virkning av kuledynen, faktisk bedre enn hva vi hadde håpet. Så den siden den kom i hus har han sovet mye,mye bedre enn før. Det er enda perioder med oppvåkninger, men de kommer ikke like ofte. Natt til lørdag hadde det ikke vært mye søvn for han, men natt til i dag sov han hele natten! Fra halv åtte når han la seg til syv, noe som er veldig unormalt. Så selv om det forsatt er vanskelige netter, så har han det mye bedre. Og om vi kan oppnå mer og bedre søvnkvalitet så ser jeg virkelig frem til tiden fremover.
Og jeg må si at mammahjerte gleder seg, ikke minst over den fornøyde lille gutten som springer rundt og er i et fantastisk humør. Han har selvfølgelig mye mer energi når han får sove, språket er bedre og han blir ikke irritert for småting.
Så i dag har han og pappaen prøvd skiene siden det er litt varmere ute. Og ifølge minstemann skulle han lære seg å hoppe i dag, så vi måtte finne frem hjelm. Ikke noe å si på troen på seg selv. Men etter litt snakk gikk han med på at han kunne lære å snu, gå i oppoverbakke og ikke minst gå i nedoverbakke først.
Så krysser jeg bare fingrene for at natten blir rolig, for i morgen skal jeg på kurs. Og da kan det være en fordel at jeg ikke er så alt for trøtt.
