Første natten med kuledyne ble ikke som håpet, men vi ville ikke sett noen forskjell uansett ettersom dette var en av de vanskligste vi bruker å ha.
Minstemann har også en tilstand som gjør at han gulper mye, noe som er vondt, ubehagelig og smaker fryktelig ekkelt. Som regel er han ikke så plaget med dette, men i natt var det ekstra ille. (Ganske typisk når vi liksom skal prøve noe nytt for å få sove mer…) Så han våknet hele tiden, og jeg måtte ha han halvsittende i sengen igjenom natten. Jeg valgte å ikke bruke dynen, annet en å ha den i sengen. Det er viktig at han blir vant med den i positive situasjoner, og en natt med ubehag er ikke godt.
I tilegg hadde han vært utrolig aktiv hele dagen i går, særlig på ettermiddagen. Da ser vi gjerne at han får mer smerter om natten og det blir mindre søvn. Han blir selvfølgelig frustrert selv, og da er det i alle fall ikke en god ide å skulle bruke noe nytt til han.
Men vi prøver på nytt i dag, han er fortsatt veldig bestemt å ha den på når han legger seg.
Dynen er litt kald, så nå må jeg henge i å få strikket et lett og varmt ullteppe han kan ha under. Men det ser ut til at jeg mangler litt timer i løpet av døgnet til å rekke det, så vi får klare oss med et fleecpledd i første omgang. (Selv om det ikke kan måle seg med ull.) Han blir veldig fort kald, og det hender ofte at den synker mye. Vi bruker stort sett bare ull til han, for da ser vi at det blir mindre lav tempratur. Og ikke minst blir det mindre smerter. Etter hvert skal jeg få strikket flere pledd så han har, for vi må bytte sengklær veldig ofte pga av de sure oppstøtene han har. (Har vel egentlig skulle strikket dette for lenge siden, men har liksom ikke funnet motivasjon.)
Ettermiddagen ble brukt i sofaen for minstemann, han var trøtt og sliten etter en dag i barnehagen og alt for lite søvn. Så han fikk sitte med nydynen i fanget og se på mikkes klubbhus. Jeg fant en liten motivasjonsbit og ryddet klesskapet til ungene. Der fant jeg litt i overkant mange små klær, og det vi ikke har bruk for skal jeg gi bort til noen som trenger det mer enn oss. Jeg kunne sikkert lagret en del, men vi har rett og slett ingen plass til det. Så da kan jeg heller glede noen andre med dem.
Nå skal jeg rydde siste rest, så skal jeg synke ned i sengen å forhåpentligvis sove litt flere timer enn sist natt.
PS. Regner nesten med at innlegget er proppet av skrivefeil og dårlig formulering, men er ikke i skrivemodus og konsentrasjon min har gjemt seg. Så istedenfor å se hva jeg skriver har jeg sjekket facebook, sett på tv, skravlet i telefon og småsmist sjokolade.
Endelig kom kuledynen vi har ventet på, som kanskje vil gi lilleskatten en bedre nattesøvn. Vi har ventet og ventet, for det er tydeligvis noe rot i systemet en eller annen plass, etter at helseforetakene overtok denne typen hjelpemiddel fra Nav-hjelpemiddelsentral. I alle fall er det forklaringen jeg har fått.
(Ser kanskje ikke så stor ut på bilde, men den er altså det! Ser for meg at det kan bli litt dårlig plass når vi skal på tur, men om den virker er der det helt klart plassen den tar!)
Den ble levert på døra på dagen, så jeg er nesten litt glad for at jeg er syk, og har holdt meg hjemme i dag. (Men bare nesten altså, jeg liker jobben min å synes ikke noe om å ligge hjemme å slenge!) Så jeg fikk pakket opp og lagt den på plass i sengen. Vel å merke etter en god del klumsing der jeg pustet som en hval. Den er ganske stor, tung og umulig å behandle, så det blir nesen som å putte en elefantfot i en menneskesokk!
Minstemann har gledet seg, for han husker veldig godt «kuledyna full av kuler» som han fikk prøve på sykehuset. Og har snakket en del om den etter at vi var der.
Ser ut som en helt vanlig dyne når den ligger på senga, men den kjennes nesten som en ballbinge tømt inni et teppetrekk!
Jeg hadde forventet litt protest når han skulle legge seg og hadde planen klar for tilvenning. Dynen veier 7kilo, og det kan bli litt skummelt om du legger den på for fort, men der tok jeg tydeligvis feil. Minstemann skulle ha den helt på, og det var ikke snakk om å ta den av etter en stund. «Det kan du bare glømme mamma!» fikk jeg beskjed om. Men skal innrømme at jeg har vært noen turer innom soverommet etter at han sovnet.
Jeg er spent på natten, og om dette kanskje kan gjøre at han ikke trenger smertestillende om natten. Kuledynen skal være beroligende og stimulerende, så den har i mange tilfeller god effekt hos mennesker med blandt annet nervesmerter.
Lilleskatten og blåblå(bamsen) var veldig fornøyd når de la seg, så håper de får sove hele natten til en forandring!
Jeg tenkte jeg skulle skrive mer om kuledynen, funksjonen og hvordan den brukes. Men jeg vil først sjekke opp de fakta jeg kan for å se at dem faktisk stemmer. Det er vel ikke så mange som vet hva dette er, selv om den har vært brukt som hjelpemiddel i Norge i over 10år.
I dag er også soldagen i Tromsø, og siden vi har et strålende klarvær måtte jeg ta et bilde av den. (Så jeg kan ha når været snur, og vi bare får kjipt snø eller regnvær!) Men kjenner jeg er litt lei kulden, for det er ikke lenge jeg kan være ute før jeg nesten hoster ut en lunge eller to. Og det er heller ikke godt for minstemann som har sovet mye dårligere enn vanlig, og klaget mer over smerter.
Solen som lyser opp Tromsø, kan ikke klage på utsikten vår! Og skal si det var godt å se den lyse inn vinduene etter en hel vinter i mørke!
Nå skal jeg slappe litt av resten av kvelden. (Les: Rydde stuen, se gjennom posten, henge opp en maskin klær, brette et fjell av klær, legge dem på plass, finne frem alt til i morgen, pakke tingene til minstemann siden vi har avlastningshelg, dosere opp medisiner,hekle litt videre på en babykjole, spise kveldsmat nr2, ta en dusj og til slutt legge meg!)
Så sitter jeg her med dårlig samvittighet og vet at jeg egentlig burde sove, men jeg får ikke til. Jeg er lys våken selv om kroppen hyler etter søvn, sliten etter en lang dag på jobb og etter litt for mange søvnløse netter.
Minstemann er i en dårlig periode, så dårlig at vi nesten ikke sover mer en et par timer sammenhengende om natten. Han plages veldig, og det sliter i mammahjerte å se den lille gutten ligge der å vri seg i søvne. Natt til i dag toppet det seg, og de siste dagene har vi sovet på skift. Jeg tar første delen av natten, og pappaen neste.
Men selv om han sover så dårlig om natten, går det merkelig greit på dagen, for den lille kroppen er jo vant til å gå rundt med lite søvn, vant til å takle smertene og kjenner ikke til noe annet. Den fine lille gutten vår som fortjener så mye bedre. Men ettermiddagen er ikke like lett, når han er sliten etter en lang dag i barnehagen. Han er så sliten, og siden han ikke kan sette ord på det så utspiller det seg i gråt og frustrasjon.
Vi har avlastning nå, tre netter med søvn. Men hele tiden ligger det i tankene at selv om jeg og pappaen får sove, så får ikke den lille skatten vår det. Han vil ikke sove bedre i natt, han vil ikke slippe unna ubehaget.
Jeg skulle så gjerne ønske at han fikk lov å leve uten medisiner, at han fikk være som alle andre barn. Men selv om jeg ønsker så vet jeg at det aldri vil bli slik.
Så i natt får jeg ikke sove, fordi jeg endelig har tid til å kjenne på de vonde følelsene, på samvittigheten og på hvor sliten jeg selv er. Selv om kroppen er utslitt vil ikke tankene skru seg av.
Jeg håper bare at vi en dag får svar, og kanskje en mulighet å hjelpe den lille gutten på en bedre måte. Vi må bare holde mote oppe, og kjempe oss fremover, selv på slike dager.
Så fikk vi lov å dra hjem fra sykehuset, alle undersøkelsene er unnagjort og vi kan puste lettet ut. I alle fall for en stund. Siden vi bare var innlagt for å sjekke ut en ting, om minstemann puster som han skal om natten har vi ikke fått noen flere svar rundt situasjon hans. Men nå vet vi at han puster som han skal, noe vi priser oss lykkelig for.
Videre har vi fått prøve en kuledyne, et teppe som er fylt av små plastballer som er mye tyngre enn et vanlig teppe. Dette var svært bra for han, han sov mye roligere enn på lenge. Så natten for hans del har vært svært bra, og jeg krysser fingrene for at vi får gjennomslag på søknaden om denne. Det var virkelig godt å se at han lå så rolig i natt, og at han kunne våknet noen få ganger. Det er så fint å se at den lille skatten min får den søvn han fortjener.
Ifølge ergoterapeuten er det ikke så lett som det var før å få dette hjelpemiddelet, så vi må beregne en god stund før vi får svar. Selvfølgelig skulle jeg ønske at vi kunne få en i dag, for om den kan hjelpe gutten vår synes jeg ikke han bør vente så lenge. Jeg ser liksom ikke for meg hvorfor de skal være så strenge når det kommer til utdeling av denne, spesielt ikke når både ergoterapeut og overlege mener at dette kan være bra for han. Og om det kan gi han god nattesøvn må jo det være en fantastisk ting.
Om vi skulle få denne dynen skal jeg skrive mer om den da, det er mye å tenke på rundt bruken av denne. Og det er ikke så mange som vet at den finnes. Siden jeg har den jobben jeg har, kjenner jeg til bruken av dem og vet hvor gode de kan være.
Ellers kan jeg bare si at det var nydelig å komme hjem, og jeg ser virkelig frem til å sove meg opp. For i løpet av tiden på sykehuset har noen vært inne på rommet hver halvtime i løpet av den tiden minstemann sov. Ikke helt optimalt med tanke på at jeg ikke kan slå helt av mamma instinktene som skal passe på gutten. Så hver gang jeg hørte noen våknet jeg. Men skal innrømme at siste del av natt til i dag sovnet jeg, å sov meg gjennom flere av ?besøkene?. Sengene er heller ikke kjent for å være så gode for kroppen, så har selvfølgelig klart å få en låsning eller noe sånt i ryggen. Så i kveld går jeg rundt som en gammel kone, og hadde sikkert fått god bruk for en stokk! Takk og pris for at jeg skal på behandling i morgen, for på mandag blir det en aldri så liten reise til det store utlandet for meg. Minstemann har for så vidt kalt meg ?gamle kjæringa mi? hele dagen, så jeg har tydeligvis blitt eldre i løpet av de siste dagene.
Vi går en ny natt i vente på sykehuset, og nå er jeg hundre prosent sikker på hva vi går til. Med andre ord har jeg mest lyst til å storme ut av bygget. Nå er det ikke slik at jeg har store problemer med å sove lite, for jeg er tross alt vant til å være våken litt mer en gjennomsnitte av småbarnsforeldre. Men i natt sov jeg vel toppen 30min til sammen. Grunnen var at hver halvtime kom noen inn på rommet for å registrere målinger, og da våknet jeg. Og når jeg igjen bruker en halvtime på å sovne etterpå går ikke regnestykket opp. Grunnen til de 30minuttene med søvn er at de noen gang var litt forsinket. Så jeg fikk akurat til å sovne før jeg våknet igjen. Jeg leste en gang om slikt søvnmønster, men da hetet det altså tortur, og brukt for å få folk til å tilstå noe. I vårt tilfelle kalles der å være forelder til et sykt barn, og er ganske normalt. Mulig at det hadde vært en ide å trene spioner og andre yrker som kan utsettes for tortur sammen med en småbarnsfamilie. Det ville helt klart gitt de en fordel, både når det kommer til div utpressingsmetoder og andre hendelser de kan oppleve.
Når min bedre halvdel kom utpå dagen var jeg så trøtt at øynene gikk i kryss, og han tok med guttungen på lekestuen. Jeg la meg godt til rette og lukket øynene, og sekunde etter at jeg sovnet gikk døren opp. Det hadde stort sett ikke vært noen inne hos oss iløpet av dagen, så det var jo en selvfølge at det måtte hende når jeg endelig skulle få litt søvn. Jeg la meg ned og sovnet igjen, og på nytt gikk døren opp. Men nå var jeg fast bestemt på å sove, så jeg la meg igjen til for å sove. Slik holdt jeg på i noen timer, og til slutt fant jeg ut at det var like greit å stå opp. Sykehus er helt klart ikke laget for at man skal sove.
Minstemann har vært litt småbekymret for natten han også, mest fordi han husker godt at de kom inn og tok blodprøver mange, mange ganger. «Mamma, jeg tør ikke ta blodprøver. Da må jeg gråte og gråte og gråte!» Stakkars lille gutten har måtte ta prøve hver fjerde time, og det er ikke så lett å glemme. Han hater også plaster, så han gråter like mye hver gang de setter dem på, og synes ikke at sykehuset er plassen å være. Men han er en tapper liten gutt, så i kveld kunne han fortelle: «Mamma, selv om jeg er redd, så må jeg være storgutt å kobles til ledningene.» Så det første vi skal gjøre når vi slipper fri er å ta turen innom lekebutikken. Der skal han få en stor premie, for det fortjener han virkelig. Så får jeg huske på grunnen til at det er litt for mye leker hjemme neste gang de er slengt utover hele leiligheten.
Men jeg er helt klart glad for at vi er her på et planlagt opphold, og at vi ikke skal være så lenge. Alle de fantastiske foreldrene som har fått utdelt mer enn oss er de virkelige heltene som holder ut her dag etter dag for barna sine.
Utsikten fra rommet går rett inn i nabobygget, og der ville jeg ikke vært som pasient. For i andre etg er det en dør som fører rett ut i til ingenting, og siden den også var der for tre år siden regner jeg med at de bruker den til pasienter de ikke finner ut av. Et spark i rumpen, og vips har de fått en grunn til å være på sykehuset. Mulig at dette også er litt av grunnen til lange ventelister på unn!
(Bilde tok jeg en vinterdag når minstemann var baby og innlagt. Men døren ser helt lik ut i dag, bare at nå kan jeg med sikkerhet si at det ikke ligger noen gjemt under snøen.)
Til slutt vil jeg bare tilføye at alle skrivefeil skyldes litt trøtte øyne som ser dobbelt om jeg ikke holder det ene igjen. Noe som også er litt vanskelig for da krever det konsentrasjon som jeg mangler.
Som beregnet ble det mange timer med venting i dag. Men minstemann fant seg fort til rette med leker.
Og så lenge han har noe å holde på med er han en fornøyelse å være sammen med. Moren derimot er ikke så grei når det kommer til timesvis med stolsitting, men hun klarte seg ganske bra med strikking i fanget.
Etter at halve dagen var over ikke vi tildelt et rom, faktisk et dobbelrom. Ser ikke helt for meg at det er spesielt praktisk å ha flere barn på samme rom, men vi slipper heldigvis å prøve siden vi er alene her inne. Minstemann inspiserte rommet og var ikke hely fornøyd med at det ene skapet manglet nøkkel. Det var ufint ifølge han.
Det var fisk til middag, og ifølge minstemann var det ikke sant. For han viste at fisk smaker godt, og det gjorde ikke denne. Så han spyttet ut den såkalte fisken i fatet mitt. Jeg avsluttet måltide og måtte bare tenke meg enig med han. (Sa ingen ting, ettersom jeg prøver å lære ungene qt mat ikke er æsj…)
Minstemann er fornøyd med sengen sin, i alle fall helt til han skulle legge seg i den. Lekene fant han også frem, og vi hadde i grunnen en fin ettermiddag. Det er natten som blir slitsom med folk inn og ut av rommet, blodprøver og sikkert mye annet jeg ikke har funnet ut av.
På slutten av dagen fikk vi inn tv, og jeg lover at jeg aldri skal klage på størrelsen på TVén hjemme! Men vi er ikke så kravstor, så når jeg endelig fikk liv i den jublet vi begge. Men det så farlig ut en stund, men etter litt febrilsk trykking på fjernkontrollen ordnet det seg.
Egentlig skal jeg pakke nå, finne frem klær og rydde litt før morgendagen. Men jeg har ikke lyst, jeg vil heller sitte i sofakroken med heklingen og høre på lydene fra vedfyringen. Jeg lukker øynene og drømmer om en rolig vinterkveld med kakao og stearinlys, og dytter bort tankene om de neste dagene.
Vi skal innlegges på sykehuset i morgen, jeg og minstemann. Han skal på nytt igjenom undersøkelser og tester, for å kanskje finne en ny puslespillbit. Kanskje vi denne gangen finner en ledetråd for hvor vi skal lete, kanskje vi får noen svar. Mammahjerte svir hver gang jeg hører han snu og vende på seg i sengen, og jeg har en stor klump i magen. Jeg liker ikke sykehuset, ikke når det er barnet mitt som skal være pasient. Det er så vondt når jeg tenker på alt han har vært gjennom, alle prøvene og alle tårene. Men den lille gutten min er en helt, han smiler og gjør som han får beskjed om. Han sitter i ro og lar fremmede undersøke seg, han lar oss snakke over hode på han og han godtar alle medisinene han får.
Jeg håper at denne gangen vil vi gå ut av sykehuset uten den tomme følelsen vi får hver gang det ikke fører til noe, hver gang prøvene viser at alt er som normalt. Av og til tar jeg meg i å tenke om det bare er vi som tror at noe er galt, men så hender det på nytt og jeg trist fordi jeg tviler på meg selv. Å være mamma til et sykt barn er like mye psykisk slitsomt, som fysisk. For noen ganger er jeg helt utmattet av alle de vanskelige tankene og følelsene som slår rot langt inne i meg, som gjør at noen dager blir ekstra harde. Og andre ganger ramler jeg sammen av at kroppen er helt utslitt, selv om hode mitt vil gjøre så mye mer.
Det har vært mange tårer, men også like mange gleder. For til tross for sykdom og utfordringer har vi en fantastisk liten gutt, og jeg ville ikke vært uten han for noe i verden. Jeg skulle så gjerne ønske at han fikk lov å ha det bra, og fikk lov å være som alle andre friske barn.
Og midt oppe i alle disse tankene sitter jeg med dårlig samviktighet fordi jeg ikke kan ta eldstemann med meg. Jeg vet at det er urettferdig ovenfor meg selv å tenke slik, og at han har det helt fint sammen med stefaren eller pappaen, alt etter som hvor han skal være. Men jeg føler alltid at jeg blir litt isolert fra verden når vi går inn i den lille sykehusboblen.
Det er så mange tanker og følelser rundt det å få et sykt barn, og du føler deg så ufattelig ensom. Vi har på en måte stoppet å leve en stund, vi gjør de nødvendige tingene og gir barna våre den kjærligheten de fortjener og litt mer, men oss selv må stå på pause. Men det er verd det, hver eneste avlyste avtale, hver eneste manglende søvntime og hver eneste utfordring i hverdagen.
Jeg tror at vi har fått et annet syn på livet, ting er ikke en selvfølge mer, og det de små gledene gir oss like mye som de store. Vi har lært å finne styrke i utfordringene vi møter og vi har lært oss å leve fra dag til dag.
«Hvordan ivaretar dere behovet til det eldste barnet deres, med tanke på at den minste gutten din er syk? Blir han satt til siden eller får han mindre oppmerksomhet enn lillebroren sin? Har du noen tips om dette?»
Dette spørsmålet fikk jeg for en stund siden, og jeg tenker at det fortjener mer plass en noen linjer på en mail. Det er et viktig tema som anngår ganske mange, for det er ofte at eldre søsken må klare seg mer selv når det får søsken som blir syke.
Jeg kjenner det er litt vanskelig å finne ut hvor jeg skal starte å skrive, for det er så mye å si om dette. Men jeg kan starte med tankene mens vi var gravide og om tiden vi skulle ha baby selv om vi ikke viste hva som ventet oss, og så hvordan dem endret seg når minstemann kom til verden og var syk.
Storegullet mitt var fire år da jeg ble gravid for andre gang, og han var veldig opptatt av at vi skulle få en baby i familien. Vi følte at det var viktig og forberede han godt, spesielt med tanke på at han var så stor at han kunne forstå en del av hva som ville hende. Vi snakke om hva en baby kan når den kommer ut av magen, om at den kunne gråte masse og være mye våken om natten. Vi snakket om at babyen trengte å sove masse og at det ville gå lang tid før den kunne prate og leke sammen med storebror. Vi tok guttungen med når vi hadlet utstyr og han fikk velge mange klær. Så selv om vi ikke viste at det var en liten gutt som skulle komme fikk han lov å kjøpe gutteklær. Vi var flinke til å bekrefte hvor glade vi var i han, og at vi kom til å være like glade i han som i lillebabyen. Vi snakket også om at babyen ville være like mye hans som vår. Han fikk se bilder av hvordan babyen vokste inne i magen, og han fikk en gang være med å høre hjerteslagene. Siden storegullet har en annen pappa, la vi også mye fokus på at stefaren ville være like glad i han som babyen. Vi ga også beskjed til familien om at hvis de ønsket å gi noen gaver til lillebabyen, var det enda mer viktig at storebror fikk en gave også. De fikk også beskjed om at han måtte få oppmerksomhet først når de kom, for babyen ville ikke bry seg så mye om dette.
Når lillebror var kommet til verden ble det naturlig at jeg holdt mest på med han, og da var stepappa godt å ha. Han tok med guttungen på ting, og gav han mye oppmerksomhet. Men når jeg hadde muligheten var jeg også alene sammen med storebror, så han ikke skulle føle at mammaen hadde glemt han. Han fikk også være med på det han ønsket rundt lillebroren, og var veldig stolt når han fikk være med å mate og skifte bleier. Desverre ble jeg alvorlig syk bare noen dager etter, og ble innlagt på sykehus i all hast. Minstemann var med meg, siden jeg ammet han. For meg var det svært viktig at storebror fikk komme på besøk, selv om jeg var dårlig. Barn forstår ikek mer enn de takler, og det er tryggere for han å vite hvor vi er og hva vi gjør der, enn at han skal sitte hjemme og merke at de andre voksene rundt oss er bekymret og redde.
Når vi kom hjem fra sykehuset kom storebror tassende inn til oss om natten en stund, noe han fikk lov til. Han fant trygghet i å ha mamma tilgjengelig bestandig, selv om lillebabyen også trengte mammaen. Storegullet har aldri vært den ungen som ville sitte på fanget, men når han kom og satt seg der ble alltid alt annet lagt til side. Vi var flinke å gi han klem og si at vi var glad i han.
Det gikk ikke lag tid før vi oppdaget at noe var galt med minstemann, han hylte av smerter og var utrøstelig. Det ble lange dager og netter, og selv om vi var slitene passet vi på at storebror fikk være med på ting, selv om det kunne ta lenger tid. Vi hadde også barnevakt for lillebroren så han skulle få litt alenetid med oss, der vi tok en tur i fjæra eller på butikken.
Vi har opplevd svært lite sjalus mellom guttene, og det er stort sett lillebror som er sjalu på storebror når det er noe. Så jeg tror at vi valgte den rette veien for oss.
På mange måter bruker vi de samme tingene i dag, men vi er enda mer fokusert på at storebror ikke skal føle seg overlatt til seg selv. For det er klart at alt rundt brorens sykdom kan være skremmende for han, og om vi bare skulle fokusere på den minste ville han sitte igjen med en svært vond følelse. Etter at vi fikk avlastning en dag i uken har vi kunne gitt storebror en kveld og morgen med oss alene, og jeg tror at dette betyr svært mye for han. Da gjør vi litt ekstra stas på han, og som regel får han velge hva vi skal gjøre. Det kan være alt fra en tur i fjæra eller en runde innom favorittbutikken så han får kakao med krem. Disse dagene legger vi bort alt fokus på minstemann, han har det godt hos besteforeldrene sine.
Jeg tror at det er svært viktig å huske på de friske barna, og gi dem mye oppmerksomhet. For ingen har godt av å leve i i skyggen av andre. Og selv om du tror at barnet ikke bryr seg, så kan det være at det ikke tør å vise hva det føler. Selv om det syke barnet trenger svært mye omsorg, trenger også det friske barnet like mye. Sykdom påvirker hele familien, og ikke bare den som er fysisk rammet. Jeg vet at det kan være svært krevende å få til dette, men det er så viktig at det må prioriteres. Alle barna er like mye verd, og det er viktig at de også opplever det slik.
Så mine tips til andre i samme situasjon må være:
Gi mye kjærlighet til det barnet som ikke er sykt, vis at du ser barnet og vær flink til å gi det ros og bekreftelse. Et lite stryk over kinnet og en klem, gode ord om hvor glad du er i barnet og at det betyr masse for deg. Skryt til andre av barnet når det hører, og gi bekreftelse når det kommer til deg.
Sett av alenetid med barnet, gå inn i et annet rom å les en bok, gå ut en tur. Det er ikke så mye som skal til, så lenge du er der, og ser barnet.
Pass på at andre rundt dere også gir det eldste barnet oppmerksomhet, det er lov å si ifra om du føler at det blir glemt. De fleste tenker ikke over slike ting, og vil helt sikkert bli glad for at du gjør dem oppmerksom på det.
La barnet bli kjent med sykdommen til det andre barnet, vis at det får være tilstede selv om det stormer som værst rundt dere. Ta deg tid til å forklare ting, spesielt i etterkant om det skulle oppstå stressende situasjoner. Sykehus er skummelt om du ikke vet hva som hender der, kunnskap gir trygghet. Vi har tatt mye bilder når vi har vært på sykehuset, slik at storebror får se hva som har hendt der.
Om husk at du ikke må bli sint om du skulle se sjalusi, finn heller ut hva du skal gjøre for at det skal bli bedre. Sjalusi er et rop om hjelp fra barnet, og det er kun vi voksene som kan gjøre noe med det. Og selbfølgelig, litt sjalusi vil du alltid oppleve, men mye betyr at det er noe som føles feil for barnet.
Jeg håper at det jeg har skrevet nå gir et godt svar på spørsmålet, og jeg tar gjerne imot andre spørsmål også. Så skal jeg svare etter beste evne. Nå skriver jeg bare som mamma, så det ligger ingen fagkunnskap bak mine ord. Det er kun erfaringene mine iløpet av tiden som mamma. Del gjerne innlegget om du ønsker det, kanskje noen andre sitter med samme tankene om lurer på hva andre synes.
Takk for at du ønsker å lese og følge bloggen min, det betyr svært mye for meg og gir meg styrke til å fortsette.
Etter en samtale med legen til minstemann i går, var vi nødt til å ta bort medisin han får på kvelden. Han har fått en bivirkning av den som gjør at han ikke kan få den. Desverre betyr det at han får en svært dårlig kvalitet på det lille av søvn han får om natten.
Natten har vært lang, og slitsom, både for meg og lille skatten min. Han har kastet seg hvileløst rundt i sengen, og ikke engang masasje lindret ubehaget hans. Jeg hadde mest lyst å gråte, for det er så ufattelig vondt å se at barnet mitt ikke har det bra. De første årene av livet hans var ekstremt tøffe, og vi fikk endelig et lite pusterom da han fikk denne medisin. Men nå er den borte, og det er også de få timene med søvn han fikk så lenge den virket. Vi er tilbake der vi startet.
Jeg gruer meg til ukene fremover, for jeg vet at hjerte mitt vil blø for den lille gutten som har det vondt. Hvor ofte skulle jeg ikke ønsket jeg kunne ta smertene hans, og hvor mange ganger har jeg ikke følt håpløsheten når jeg bærer rundt på den lille kroppen som kaster seg rundt av smerter.
Men han er en tapper liten gutt, og til tross for alle vanskene smiler han. Han er så god når han gir oss en klem og sier han er glad i oss, til tross for at jeg ser smerten i øynene hans.
Jeg håper bare vi en dag kan få svar på hva det er som plager han, og ikke minst kan få en måte å hjelpe han på. Ingen barn fortjener å leve på denne måten!
Så ramlet bladet Foreldre og barn ned i postkassen vår, og på fremsiden så jeg overskriften «Søvnkrise: Familien har IKKE SOVET på to år!» Og min første tanker var at ENDELIG var det noen som skulle skrive om søvnproblemer som ikke bare omhandlet rutiner. Men desverre ble jeg skuffet igjen, og leste bare halve artikkelen før jeg la bort favorittbladet mitt. Jeg burde kanskje vite at jeg aldri blir å få oppleve at noen skriver om søvn og andre grunner en rutinesvikt. Og selvfølgelig var det heller ingen tips og råd om hvordan det kan gjøres når faktumet er at du ikke vi få sove med det første.
Er det virkelig så vanskelig å ta med den lille biten som omhandler det at noen barn ikke sover av medisinske grunner?
På meg virker det nesten som at det er ulovlig å innrømme at barnet ikke sover av andre grunner en dårlige rutiner, det er akurat som at dette skal være et ikkeeksisterende tema. Noe som dysses ned og gjemmes under en stol.
Det er helt sikkert slikt at hos de fleste er det rutineendringer som må til, men hva med oss som ikke faller inn i denne kategorien? Vi kunne også tenke oss litt tips og råd, omså bare en eneste gang. Men selv ikke et googlesøk kan gi meg en slik artikkel.
Jeg skulle virkelig ønske at det ble lagt litt annet fokus på barn og søvn, ikke bare det evige maset om rutiner som må endres. For det er faktisk slik at det finnes dem som må leve med søvnproblemer, uten at all verdens rutiner ville hjelpe på den saken!
Vurderer nesten å skrive mine egene råd og tips, for etter hvert har vi jo blitt ganske flinke til å tilpasse oss situasjon. Så kan jeg jo lese dem og late som at noen andre har skrevet det!
