Av og til får jeg lyst til å stange hode i veggen, men siden det mest sannsynlig vil medføre mer hodepine enn jeg allerede har, så er det kanskje like greit jeg lar være.

For i alle fall et halvt år siden var vi innlagt på sykehuset med minstemann, og ba om å få hjelp til å søke om rullestol. Dette skulle ordnes, og vi skulle kontaktes. Vi poengterte flere ganger at det var svært viktig at vi fikk det før vi skulle på sommerferie, selv om det enda var lenge igjen. Dessverre så står vi fortsatt uten stol, og etter flere uker med telefonsamtaler innom flere av kontorene som visstnok skal ha noe med dette å gjøre fant vi ut at ingen ting er gjort. Fantastisk, alt som normalt med andre ord.

Vi er som vanlig blitt kastet rundt i et system som har noen åpenbare svakheter som er til stort hinder for mennesker med spesielle behov!

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Nå er det flere uker siden vi startet prosessen med å finne ut hva som er gjort, og hvem som har ansvar for å hjelpe oss. Noe som har vist seg å være langt fra lett. På et av kontorene fikk min bedre halvdel beskjed om at «dere må da vite at det ikke er oss som skal kontaktes!» Og det til tross for at det står på nettsiden at de kan svare på spørsmål rundt dette. Kjempeservice, får nesten lyst til å juble. (Og ja, nå var jeg både sarkastisk og ironisk!) Heldigvis har vi også møtt på dem som virkelig har prøvd å hjelpe oss, og som har gitt den servicen som forventes når man tar kontakt. Og uten dem hadde vi vel fortsatt sittet i telefon som noen store spørsmålstegn.

Men vi er i alle fall kommet frem til at det er UNN (sykehuset) sitt ansvar å hjelpe oss, men det kunne tydeligvis ikke svare før onsdag i neste uke. Og da er det en uke før vi skal på ferie, en ferie som vi har gledet oss stort til. OG hvordan skal de liksom klare å trylle fram en stol til oss, rett før vi skal dra?

Jeg kjenner at jeg blir oppgitt og lei, for jeg vet hvor krevende det er for oss å ikke ha avlastning til minstemann slik at han kan sitte når vi skal være mye i aktivitet. Vognen vi har brukt til i dag er blitt alt for liten, og han får ikke avlastet beina som han burde. At den i tillegg er på grensen til å klappe sammen når han sitter i den gjør at den ikke kan brukes til nød heller. Så vi står med andre ord foran en sommer med begrensede muligheter til hva vi kan planlegge og gjøre.

Så kan man jo spørre seg om grunnen til at vi er avglemt igjen, for det er ikke første gang vi har opplevd at ting som skal ha blitt ordnet er forsvunnet ut i løse luften. Og jeg kjenner at egentlig er tålmodigheten min på grensen til hva jeg kan godta. For det går ikke bare utover meg, det går utover barnet mitt som allerede har det vanskelig nok fra før. Skal han i tillegg bli begrenset av noe som egentlig bør være den enkleste sak i verden å ordne?

Facebook siden min finner du her.