Siden leiligheten vår står på hode tenkte jeg at en liten hvil på mammas sofa var en god idé i dag. På grunn av en ny medisin har jeg vært ekstremt trøtt, og om jeg hadde tenkt meg om hadde jeg utsatt oppstart til etter at guttenes rom var ferdig. Men neida, så langt giddet jeg ikke tenke.
Etter middagen min søte søster hadde laget ramlet jeg ned på sofaen, fant frem en bok og tenkte at livet er virkelig ikke så ille. (Tenkte det motsatte en time tidligere når jeg satt på min egen sofa og febrilsk prøvde å holde øynene åpne der jeg beskuet enorme mengder rot.)
Minstemann lekte seg harmonisk, han er av typen som ikke trenger underholdning for å trives, og det betyr at jeg med stor sannsynlighet får ligge i fred en fem-ti minutter før jeg hører mamma eller Yvonne. (Om det er Yvonne er han mest sannsynlig misfornøyd med noe jeg har sakt, og det betyr trøbbel.)
Ha pjusker gjerne rundt meg, så det er ikke alltid jeg følger like mye med. Han var dypt konsentrert, og jeg enset ikke hva han holdt på med. Men han hadde fått seg garn hos bestemora, og etter en stund merket jeg at det strammet rundt håndleddet mitt. Han var strålende fornøyd, og utbrøt “Mamma, nå kan du få ligge her helt i ro, og du kan ikke gå noen veier.” Jeg observerer tråden rundt hånden min, og rundt bordbeinet ved siden av sofaen. Den lille rampen har fanget meg, og det uten at jeg har fått det med meg.
Men historien slutter ikke her, for plutselig springer arvingen avgårde i vill fart, og kommer tilbake med en boks med druer. “Mamma, her har du mat så du ikke må sulte!” Han stapper en drue i munnen min, og er tydelig fornøyd med seg selv. Han klapper seg på skuldra og ser seg rundt før han springer avgårde på nytt.
“Mamma, den her bøtta må du tisse i, før du kan ikke gå på do når du sitter fast i bordet, og i tilfelle det lukter stygt setter jeg denne på nesen din!” Han stapper klesklypen på nesen min, og springer tilbake til den nylagde datamaskinen og forsetter leken.
Etter en stund blir jeg lei av å ligge på sofaen, vel vitende om at jeg har store mengder arbeid som venter i etasjen under. Så jeg roper på fangevokteren, og hvisker i øret at jeg synes han kan fange tanta si. Hun sitter å taster på telefon i den andre sofaen, og har bare godt av å bli forstyrret. Han syntes det var en perfekt ide, og jeg ble løslatt.
Tusen takk til alle som har lest, delt, likt og kommentert innlegget jeg skrev her om dagen, det om at jeg ikke vil nekte mine barn en far. Jeg er ydmyk over alle de fine tilbakemeldingene, og jeg skulle gjerne svart alle som har skrevet både her på bloggen og på ulike facebooksider som har delt innlegget mitt, men jeg er fortsatt en smådistre mamma som ikke har allverdens tid til data i hverdagen. (Og det er årsaken til at jeg stort sett bestandig legger ut blogginnlegg sent på kvelden, for ikke snakk om at jeg får sitte i fred når guttene er våkene.) Jeg tror jeg har lest det meste, og er helt overveldet av rosen jeg har fått. Jeg har også sett de kommentarene som mener at jeg bare skrev dette for å få ros, men dem om det. Om en person tenker seg litt om etter å ha lest dette og tar det til etterretning så barnet/barna får det bedre er meningen med innlegget oppfylt. Og til alle dere som kjemper for å få delta mer i deres barns liv, jeg føler med dere og håper at ting ordner seg.
De siste dagene har jeg vasket klær til den store gullmedalje, for neste og siste ferieuke skal vi bruke til å pusse opp rommet til guttene. Nå skal det endelig bli varme i gulvet for minstemann, men først ligger enorme mengder arbeid foran oss.
Vi bor i en veldig liten leilighet, og når et rom skal tømmes blir et annet overfylt. Så den neste uken vil stuen vår være ubeboelig, men det er kanskje like greit at vi ikke finner veien til sofaen. Men for øyeblikket er vi med godt mot, og når belønningen forhåpentligvis blir litt bedre nattesøvn til vinteren så er det verd slitet.
Siden solen har vært innom oss, til en forandring, har vi brukt de siste dagene ute. Det er lite koselig å stå ute å pusse hyller i regnvær, så muligheten måtte utnyttes. Siden de skal inn på guttenes rom fant jeg ut at det ikke skadet å pusse ned de skarpe kantene. De skal få noen strøk med maling, men det blir når soverommet er tømt.
Nå skal jeg synke ned i sofaen med strikking i fanget, bakgrunnsstøy på TV og bare nyte kvelden.
Å forvente en liten ferie uten de helt store problemene er som å tro på julenissen. Som jeg har skrevet tidligere skulle vi prøvekjøre vogna som tok inn vann tidligere, for å forsikre oss om at skruene som var løse var problemet. Vi har også måtte utsette oppussingen av rommet til guttene, så vi kom frem til at vi fortjente en aldri så liten tur.
Men vi kunne nesten bare blitt hjemme, for i grunnen har turen kostet mye mer en forventet. Men kort oppsummert inneholdt ferien skade, regn, lekkasje, elendig internett, diskusjon, sure fjes og noen fine øyeblikk som gjorde turen verd slitet. Siden jeg mest sannsynlig bare vi sutre i hver eneste setning skal jeg heller dele noen bilder med dere.
Fremme på campingen var det bare å hive seg rundt, først med de vanlige gjøremål som å få ned labber og få vogna i vater. Guttene hjelper gjerne til de første minuttene, og mannen kan klappe seg på skulderen av en bra kjærring som ikke er redd for å knekke neglene. Så var det bare å vente på svigerbror og tapen, ettersom vi har fått en jævlig kjip skade på vogna. (Og her har du merutgiften på denne ferien!) Ekstremt irriterende er det i alle fall, men vi fikk gjøre det beste ut av det. Flaks jeg har en mann som kan brukes som stige. Men noen fine dager fikk vi, før regnet kom og vogna på nytt slapp det inn. Guttene storkoste seg og det gjorde også vi voksene. Eldstemann klatret på alt han kom over og minstemann jublet for at han klarte å gå uten sko i sanden. Vanligvis liker han det ikke. Det er obligatorisk å stikke stortåa i vannet, men det var iskaldt. Så minstemann fant det best å holde seg på land, og eldstemann sprang rundt som om vannet skulle holdt 30grader. Men det gjorde det altså ikke. Jeg måtte også teste lekeplassen, og sprang selvfølgelig om kapp med ungene og nådde frem først. #supermamma viser ingen nåde i kappløp. Eldstemann viser muskler, og informerte om at han hadde en del pulver i armene… Heldigvis lå temperaturen over 15 grader, og vi hadde flere dager der den var over 20, så minstemann hadde det utmerket. Han sov godt alle nettene utenom en, og de var overlykkelige når de endelig fikk bade. Når det var overskyet tok vi oss noen byturer for å se oss rundt, men vi kastet ikke bort sjansen til bading når solen var fremme. Jeg testet også hoppeformen, og innser at tyngdekraften jobber mot denne mammakroppen.
Jeg ble så stolt når jeg så hvor flink eldstemann var å ta med minstemann i vannet, og jeg er i grunnen ganske imponert over svømmeferdighetene, for han klarte å svømme med broren på ryggen. Han tok han også med i skliene og jeg kunne følge med fra land. Det skal være ekstremt varmt før jeg bader frivillig, og det var det ikke.
Når vi dro hjemmefra var det meldt bra vær hele perioden, men selvfølgelig ble vi overrasket med regn. Så vi bestemte oss for å dra hjem, for det er lite fristende å sitte inne i en liten campingvogn med to gutter som gjerne krangler når de kjeder seg. Og hele veien regnet det, så da vi stoppet for å finne frem kveldsmat til guttene oppdaget eldstemann at sitteputen i fronten var våt, og med litt nærmere inspeksjon innså vi at vannet kom inn i skapene, for så å renne ned på ting, puter og annet rot. Det ramlet ut noen salige gloser, før jeg roste eldstemann som oppdaget det, ga minstemann medisin og lovde ungene at de skulle få eple å potetgull til kveldsmat. De jublet, for fra før hadde jeg gitt dem lov å være våken helt til klokken 01:00 som var beregnet hjemkomst og latt dem se på dvd hele dagen. Så de mente jeg kunne kåres til årets mamma, og de glemte det faktum at jeg hadde beordret dem til sengs hver kveld lenge før det ble stilt på campingen, nektet dem shorts når det ikke var sol, stoppet alle former for diskusjoner og krangling, og tvinga dem til å spise frokost før dem fikk gå ut.
Det var sjeldent godt å komme hjem i går, og ikke engang det faktum at jeg hadde glemt å slå på varmen før vi dro tok gleden fra meg. En iskald hjemkomst, men det kan jeg leve med. Snille mamma å pappa ventet oppe når vi kom og fikk inn ungene så jeg og min bedre kunne redde innholdet i vogna fra regnvannet.
Forsøket på å melde skaden på nett gikk feil, så jeg håper forsikringsselskapet ringer oss opp i morgen. Så må vi kontakte verksted med tanke på vannet som renner inn og faren for at vogna snart forvandles til et akvarium. Jeg mistenker nesten at jeg vil se fisker svømme i vinduene i morgen.
Er det ikke typisk at jeg blir syk når vi skal ha barnefri og jeg endelig har ferie? Det er jo en uskreven regel at vi ikke skal få lov å nyte noen dager uten større ansvar hvilende på våre skuldre. Gud forby at vi skulle få mulighet å kjøre en aftentur og ta noen bilder av midnattsolen, spise en romantisk lunsj ute i solen eller pleier vårt sosiale liv som til tider er lagt i ruiner. De siste to dagene har jeg hostet, snørret og toppet det hele med vondt i øret. Og jeg kan takle mye, men øreverk er ikke en del av det. Jeg blir liggende sammenrullet på gulvet og synes fryktelig synd i meg selv. (Sånn sett er det jo bra at ingen av ungene er hjemme, jeg vil nødig lære dem opp i hvordan ikke opptre når du er syk.) Det værste av alt er at jeg våknet halv åtte i dag tidlig, enda jeg kunne sove hele dagen om jeg ville. Men neida, lys våken av øreverk.
Men i dag var feberen borte, og jeg tok avgjørelsen om at jeg kunne takle en time i sola med strikking i fanget. Vi har tross alt bare et gjennomsnitt på to sommerdager i løpet av det som regnes som sommer, og de kan ikke kastes bort inne på sofaen. Og som den realisten jeg er var det en ullgenser som tok form i hendene mine, jeg tviler sterkt på at varmen holder, og minstemann trenger nye ullklær. (Skal også strikke til eldstemann, men han kommer ikke til å bruke dem før det er iskaldt ute og jeg tvinger han til å bruke dem, så det haster ikke så veldig.)
Jeg tok også sjansen på en handletur, og dro innom felleskjøpet for å fikse næring til plantene. De henger litt med hode, og jeg tror ikke det er sutringen min som har gjort utslaget for deres deprimerende vesen. Også katte-stopp ble kjøpt inn, for nabolagets firbente har bestemt seg for at mitt nylagede blomsterbed er det perfekte toalett. Og jeg som trodde det så riktig så bra ut. Men satser på at de holder seg borte nå, og heller skiter hjemme hos seg selv.
Ligger fortsatt i den stillingen, men noen unntak når jeg går på do eller finner meg mat.
Så er det bare å krysse fingrene for at jeg blir frisk i morgen, får sove hele natten og kan nyte en dag i solen i morgen. (Lite sannsynlig den siste, ettersom det visstnok er meldt regn og vi har brukt opp to soldager.)
Da er ferien startet, og som normalt blir jeg liggende nede for telling. Heldigvis ser det bare ut til å være en lett forkjølelse, så jeg holder meg på bena til tross for snør og hoste. Etter noen gode timer med søvn på morgenen i dag tok vi turen til byen for å bestille nye glass til filterbrillene til minstemann og for å kjøpe maling til rommet deres. Selv om vi må vente med oppussingen til pappaen min kommer seg på bena handler vi inn det som trengs. Og til nå ser det ut til at vi klarer prosjektet uten å bruke så alt for mye penger.
Prognosene for ferien vår så ekstremt dårlige ut, siden oppussing ble lagt på is, campingvogna var lek som en sil og vi hadde flere store utgifter før sommeren startet. Og for å toppe det hele har min bedre halvdel mest sannsynlig fått gikt. Ikke rart at guttungen sliter med bena, når både mor og far har dårlige gener, tydeligvis. Noen ganger lurer jeg på hva galt vi har gjort siden vi har så mye uflaks.
Men sist uke fikk vi også den gledelige nyheten om at campingvogna var mindre skadet en antatt, så nå er hun kommet hjem. For å være sikker på at vognen ikke trøbler må vi prøve å kjøre med henne i regnvær, så vi har bestemt oss for å ta en tur over grensen. Og jeg skal ærlig innrømme at det blir veldig godt å dra bort litt. Guttene er også strålende fornøyde, selv om de ikke hadde noen innvendinger på at vi egentlig bare skulle bli hjemme. Så får vi heller bruke litt av sparepengene våre, men jeg synes vi fortjener å dra bort. Det som koster mest er drivstoff og opphold, og mat må vi uansett kjøpe uavhengig av hvor vi holder til. Så nå følger vi nøye med værmeldingene for å se hvor det meldes sol, slik at vi kan kjøre dit.
Yes, endelig ferie!
Så når jeg blir i bedre form skal vogna vaskes, leiligheten ryddes og klær pakkes, men frem til da skal jeg ligge på sofaen med macen i fanget eller en bunt med garn.
Siden jeg hadde en aldri så liten hodepine når jeg kom hjem fra jobb bestemte jeg meg for en kjapp powernap etter middag, på sofaen. Jeg ga beskjed om når jeg måtte vekkes så ikke nattesøvn skulle kastes bort, og sovet ganske fort. Jeg kaster ikke bort dyrebare minutter med søvn frivillig, å da må man sovne raskt.
En stund ut i halvtimen min bestemte minstemann seg for å innta lekeplassen ved siden av meg, også omtalt som sofa. Jeg sanset dette, så jeg antar at søvnen ikke var spesielt dyp, noe den muligens ikke kan bli når noen skravler inn i øret ditt og roper litt innimellom når legoklossene ikke gjør helt som dem skal. Etter en stund hørte jeg minstemann spørre sin far om jeg skulle sove lenge, for det var så kjedelig. Faren svarte at mamma skal få sove en stund til. Det gikk noen minutter, og så hørte jeg minstemann si: “Er det mange minutter nå til vi skal vekke mamma?” Neida, hun kan sove 7minutter til. Jeg kjente jeg ble fornøyd av den informasjonen, og falt tilbake i drømmeland. Det gikk et minutt og spørsmålet gjentok seg, og svaret var 6 minutter.
Slik foresatte det helt til mine syv minutter var brukt opp, og jeg var lys våken. Men om ikke annet fikk minstemann vekke moren sin, og det var han strålende fornøyd med.
Neste gang skal jeg legge meg i bagasjerommet på bilen, da vil jeg sikkert få sove den nøye oppmålte halvtimen min uten søte avbrytelser fra mine barn.
“Tattattaaa, mamma jeg har sovet hele natten!” En superfornøyd gutt vekket meg i dag tidlig, tydelig overrasket over natten som hadde vært. Det er veldig, veldig lenge siden sist, og jeg tror ikke gleden kan beskrives med ord. Det var neste s jeg hørte munter musikk rundt meg og alt fikk et ganske rosa skjær. Men han fortjente virkelig en god natt med søvn, og jeg skal være så ærlig å si at det gjorde jeg også.
Siden sommeren endelig er kommet til nord skal vi låne hytta til mine foreldre i helgen, og vi krysser fingrene for at det blir en tur på havet og lange dager ute. Vi skal til og med være så dristige at vi tar med grillmat. Været kan bytte rimelig fort, og selv om det meldes opphold betyr det ikke at det blir det. Jeg har vært så optimistisk at jeg har pakket solkrem, og jeg håper faktisk at vi vil få bru for den. Regnklærne blir igjen hjemme, og om det skulle bli regn har jeg store planer om å være inne.
Nå er det bare en uke igjen på jobb før jeg tar ferie, og det skal bli godt å gjøre ingen ting. For selv om vi gjerne skulle besøkt en plass med bedre værprognoser, så er det fint å vite at vi ikke må stresse med noen ting. Minstemann tok ferie fra barnehagen i dag, og han har informert om at han er veldig klar for sommerferie.
Da har minstemann pakket sekken med Fantorangen og tatt turen rundt huset til mine foreldre. Vi har avlastning, og han skal være der til søndag, og vi skal sove. Så i helgen skal vi finne på noe sammen med eldstemann og forhåpentligvis sove masse. Og siden været svinger fra time til time og vi har vintertemperaturer ute, trenger vi all den søvn vi kan få. Natt til i dag var jeg mer våken enn sovende, og når klokken ringte hadde jeg mest lyst til å kaste den i veggen.
Minstemann har bestemt at bare en bamse får være med til besteforeldrene, og når den skal velges ut må han bruke telle-reglen han har lært i barnehagen, og som han selv har bygget på. Elle, melle, deg fortelle, skipet går, ut i år… Resten av pakkingen overlater han til oss, selv om han helt sikkert hadde klart å pakke det selv. Han er en ryddig liten tass med god orden, så han vet godt hvor mye klær han trenger de neste fire dagene.
Eldstemann gleder seg til helgen, og synes nok det er litt godt å ha oss for seg selv. Eller jeg liker i alle fall å tro det, selv om vi ikke ser mye til han nå som det er sykkelsesongen er i gang. Men vi synes i alle fall det er godt og kunne vie han hele vår oppmerksomhet en stund.
Ellers har vi vært en tur innom ganske mange butikker og funnet frem til hylle systemet vi skal bruke på guttenes rom. Og prisen ble virkelig ikke så ille. Siden vi skal ha dem spesialtilpasset må vi kjøpe plater og skjære dem til selv, og til slutt må de males. Så i løpet av den neste uken skal det handles inn, sammen med maling og andre greier som trengs.
Litt upraktisk at Fantorangen er større enn sekken, men med litt stapping fikk han plass til både den og nettbrettet sitt.
Akkurat nå sitter jeg her og sliter meg i håret! Det er ikke selve arbeide med oppussing som er problemet, men alt som skal planlegges i forkant. Farger skal bestemmes, møbler skal plasseres og timevis med shopping ligger foran oss.
Så i kveld har jeg googlet halve verden og tilbake, og kommet frem til at gulvet jeg vil ha ligger 8timer unna oss. (Og om jeg går for det, vil det faktisk koste mindre for oss å kjøre å hente det, enn å kjøpe samme versjonen her.) Og så har vi bestemt oss for hvordan type varmekabler som skal brukes, så der gjenstår prisen jeg må betale for det gildet. Men om det hjelper oss til mer nattesøvn, så skal hver en krone være verd det.
Ellers har jeg bestemt meg for å kaste ut hyllen guttene har bøker i, og heller utnytte plassen best mulig med hyller som henger rett på veggen. De vil koste med ca 1500 til sammen, om jeg ikke finner samme typen billiger en annen plass. Eller så finner jeg noe jeg liker bedre og så sliter jeg meg enda mer i håret. Jeg må også sjekke at veggen tåler vekten som blir hengt på den, men den oppgaven delegerer jeg til min bedre halvdel.
Jeg regner med vi blir å bytte papir på veggene, eller miljøstrier som det så pent heter. Og veggene skal bli hvit-hvit-littmørkhvit og varmgrønn eller varmgrønngrønn eller noe sånt. Satser på at de i butikken vet hva jeg vil ha, men jeg sparer noen hårstrå i tilfelle de ikke vil hjelpe en forkommen kvinne i malingsavdelingen.
Og så har vi organiseringen som må til for å få ut de to klesskapene og den enorme jernklumpen av en seng guttene har. Sengen og det største skapet må demonteres, noe som dessverre høres mye lettere ut enn det er. Det andre skapet klarer vi sikkert å lirke ut døren. Så må kjøkkenbordet skrues i småbiter, slik at alt fra rommet får pass i den lille stuen vår. Og jeg må jo ikke glemme alle tonn med klær og leker som skal få et midlertidig hjem i stuen. Og midt oppe i alt dette skal ungene organiseres, og slik som det ser ut nå vil eldstemann være hjemme, og minstemann på avlastning. Jeg kom frem til at søvn er en fordel når vi skal leke byggmestere.
Det er i alle fall ikke en lett oppgave å pusse opp et rom når du har minimalt med plass rundt deg, og ingen muligheter for å lagre ting ute på grunn av det særdeles kjipe drittværet vi har i nord.
Jeg minnes sankthans fra barndommen med et smil om munnen, og husker noen rolige, bekymringsfrie dager hvor vi var fjæra å laget bål, grillet pølser og hadde sol. Det er mulig at min mor husker noe helt annet som minner henne om stress og organisering, og at min illusjon om at det alltid var sol på denne dagen før i tiden er litt feil. Men i alle fall har jeg like store forventninger hvert eneste år, og sutrer like mye hver gang været viser seg fra sin dårligste side. Så det var jo en selvfølge at jeg sto opp til en himmel dekket av bomull dyppet i sørpe på vårparten og det selv om det var meldt finere vær i nord. Hele dagen trommet det regnvann over oss, og jeg la alle planer om fjæratur på is. Jeg har åpenbart noen motforestillinger til ordtaket “det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær”, og går ikke ut for å nyte grillpølser om være er ugjestmildt og fuktig.
Så jeg avtalte heller at vi skulle komme på middagsbesøk, og en stund etter jobb satte vi oss i bilen. (Men først måtte minstemann overtales som ikke hadde lyst å gå ut i det hele tatt, og helst bare ville ligge mellom sofa og stuebordet. Og det tok sin tid…) Fordelen med at vi må kjøre er at minstemann får seg litt søvn, noe som igjen gjør at han får seg en bedre ettermiddag. (Han er en av de magiske barna som legger seg uansett hvor mye han sover om dagen, og sovner med det samme uten 29runder på do, 3,5 glass vann, 7 nattasanger og 76 andre årsaker.) Siden han hoster stygt og har sovet ekstremt lite i natt har vi holdt han hjemme i dag, og om han hadde vært i barnehagen kunne vi bare glemt en tur ut av huset. Eldstemann har dratt til pappaen sin, så han var ikke med oss. (Litt kjedelig, men tipper han har det strålende hos faren uten en mamma og bonuspappa som maser og en lillebror som terger.)
Vi ble overrasket av varmen i ettermiddag, for på mystisk vis hadde vi kommet opp i et tosifret plusstall, og når solen stakk innom fikk vi en veldig behagelig temperatur. (Jada, det var varmt selv om minstemann har på seg ullvotter!) Vi hadde selvfølgelig glemt solbrillene hans hjemme, og redningen ble en caps. To gode venner som tar en pust i bakken, det tar på å leke. Minstemann var så heldig å få seg en ekte hjemmelaget fløyte, og kom frem til at det var en hundefløyte. Jeg tror muligens dette var dagens høydepunkt. Det obligatoriske bålet på sankthans og pølsene som ble middag/kveldsmaten vår. Ingen ting er så godt som pølser som er delvis svartsvidde på en side og rå på den andre. Hengekøyen ble også testet ut, og en slik ønsker jeg meg til å ha i hagen her hjemme. Tenk å ligge å lese en bok i skyggen en varm sommerdag. (Mulig det er litt vel urealistisk å tro jeg får ligge der i ro og fred, men jeg kan i alle fall drømme om det!) Så var tiden inne med litt lek igjen, før vi satte kursen hjemover. En vakker sommerkveld, hvor Nord-Norge viser seg frem fra sin beste side. (Selv om den gjorde det motsatte åtte timer tidligere, når det regnet smådjevler og blåste stiv kuling, minst. Jeg er fortsatt bitter!) Fargene og lyset er magisk, og jeg skulle ønske jeg hadde et slikt maleri jeg kunne sett på alle de kjipe stundene når alt virker håpløst. På vei hjem oppdaget minstemann en blindpassasjer som hadde haiket på buksen hans. Den ble underholdning resten av kjøreturen og nå sitter jeg barnevakt. Den lille rakkeren har fått bolig i en boks, og jeg har fått streng beskjed om å passe på den til i morgen, og den skal stå på stuebordet! Og om jeg skulle være så uheldig å miste den er det bare å gå ut i hagen, for samtlige trær er dekket av små kryp som spinner rundt og spiser opp bladene.
