Jeg minnes sankthans fra barndommen med et smil om munnen, og husker noen rolige, bekymringsfrie dager hvor vi var fjæra å laget bål, grillet pølser og hadde sol. Det er mulig at min mor husker noe helt annet som minner henne om stress og organisering, og at min illusjon om at det alltid var sol på denne dagen før i tiden er litt feil. Men i alle fall har jeg like store forventninger hvert eneste år, og sutrer like mye hver gang været viser seg fra sin dårligste side. Så det var jo en selvfølge at jeg sto opp til en himmel dekket av bomull dyppet i sørpe på vårparten og det selv om det var meldt finere vær i nord. Hele dagen trommet det regnvann over oss, og jeg la alle planer om fjæratur på is. Jeg har åpenbart noen motforestillinger til ordtaket “det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær”, og går ikke ut for å nyte grillpølser om være er ugjestmildt og fuktig.
Så jeg avtalte heller at vi skulle komme på middagsbesøk, og en stund etter jobb satte vi oss i bilen. (Men først måtte minstemann overtales som ikke hadde lyst å gå ut i det hele tatt, og helst bare ville ligge mellom sofa og stuebordet. Og det tok sin tid…) Fordelen med at vi må kjøre er at minstemann får seg litt søvn, noe som igjen gjør at han får seg en bedre ettermiddag. (Han er en av de magiske barna som legger seg uansett hvor mye han sover om dagen, og sovner med det samme uten 29runder på do, 3,5 glass vann, 7 nattasanger og 76 andre årsaker.) Siden han hoster stygt og har sovet ekstremt lite i natt har vi holdt han hjemme i dag, og om han hadde vært i barnehagen kunne vi bare glemt en tur ut av huset. Eldstemann har dratt til pappaen sin, så han var ikke med oss. (Litt kjedelig, men tipper han har det strålende hos faren uten en mamma og bonuspappa som maser og en lillebror som terger.)
Vi ble overrasket av varmen i ettermiddag, for på mystisk vis hadde vi kommet opp i et tosifret plusstall, og når solen stakk innom fikk vi en veldig behagelig temperatur. (Jada, det var varmt selv om minstemann har på seg ullvotter!) Vi hadde selvfølgelig glemt solbrillene hans hjemme, og redningen ble en caps. 
To gode venner som tar en pust i bakken, det tar på å leke. 
Minstemann var så heldig å få seg en ekte hjemmelaget fløyte, og kom frem til at det var en hundefløyte. Jeg tror muligens dette var dagens høydepunkt. 
Det obligatoriske bålet på sankthans og pølsene som ble middag/kveldsmaten vår. Ingen ting er så godt som pølser som er delvis svartsvidde på en side og rå på den andre. 
Hengekøyen ble også testet ut, og en slik ønsker jeg meg til å ha i hagen her hjemme. Tenk å ligge å lese en bok i skyggen en varm sommerdag. (Mulig det er litt vel urealistisk å tro jeg får ligge der i ro og fred, men jeg kan i alle fall drømme om det!) 
Så var tiden inne med litt lek igjen, før vi satte kursen hjemover. 
En vakker sommerkveld, hvor Nord-Norge viser seg frem fra sin beste side. (Selv om den gjorde det motsatte åtte timer tidligere, når det regnet smådjevler og blåste stiv kuling, minst. Jeg er fortsatt bitter!)
Fargene og lyset er magisk, og jeg skulle ønske jeg hadde et slikt maleri jeg kunne sett på alle de kjipe stundene når alt virker håpløst. 
På vei hjem oppdaget minstemann en blindpassasjer som hadde haiket på buksen hans. Den ble underholdning resten av kjøreturen og nå sitter jeg barnevakt. Den lille rakkeren har fått bolig i en boks, og jeg har fått streng beskjed om å passe på den til i morgen, og den skal stå på stuebordet! Og om jeg skulle være så uheldig å miste den er det bare å gå ut i hagen, for samtlige trær er dekket av små kryp som spinner rundt og spiser opp bladene.
Facebooksiden min finner du her.
