“Om dere ikke slutter nå legger jeg meg ned på gulvet å hyler alt jeg makter, mens jeg slår i gulvet.” Mor i huset har åpenbart en kjip mandag, og er på randen av hysteri etter x-antall beskjeder som to stykk gutter glatt har ignorert. Så hun tenker at deres egen metode må fungere, og ikke minst blir humøret alltid bedre av å hyle litt.
“Om du gjør det skal jeg putte popkorn i munnen, nesa, ørene og hendene dine, og da kan du ikke hyle mer”, minstemann er snar med å svare og det er nesten så jeg tror at han har spart denne kommentaren og bare ventet på at mor skulle ha en dårlig dag. Og jeg må bare understreke at dette bruker ikke jeg å svare når de kommer med samme trusselen, men neste gang skal det helt klart prøves.
Jeg fant det tryggest å la være å svare, for jeg har ikke lyst til å få stappet popkorn i ørene og nesen. Men jeg tar hintet og skal lage meg litt med det samme ungene har sovnet, for det hjelper helt sikker på den kjipe mandagen min.
Akkurat når jeg trodde grensen for uflaks var passert med god margin biter livet meg i leggen på nytt. Og for øyeblikket synes jeg det er fryktelig urettferdig, selv om jeg ikke ønsker ulykken på noen andre altså. Dette er et realt klageinnlegg, så du er herved advart om sørgelig lesing og negativ energi.
Jeg er atter en gang syk, og og kaktusen jeg hadde i halsen for en stund siden er på plass igjen. Den gjør livet mitt i overkant surt, sammen med antibiotikaen som skal fungere som politi. Det hjelper heller ikke på at dårlig nattesøvn er en del av hverdagen når kroppen sliter, og selv om vi bytter på å sove blir man ekstra sliten. Minstemann er inne i en dårlig periode, og det merkes god på antall timer han sover, uroen når han faktisk sover og det dårlige humøret på ettermiddagene og kveldene når han er sliten. Men det kan jeg for såvidt leve med, problemet er bare når alt annet svikter rundt oss.
Først bestemte campingvogna seg for å gi husly til regent uten vår tillatelse. Ufint og unødvendig om du spør meg, men nå har den nå ikke spurt om lov heller. Siden det er under fem år siden vogna ble kjøpt bør dette være en ganske grei reklamasjonssak. Men ettersom de vi kjøpte vognen hos ikke eksisterer her i Tromsø, og nye eiere har flyttet inn i bygget mangler dokumentasjon på gjennomførte servicer og fukt-test er det trøbbel i vente. En eller annen i det gamle firmaet har med andre ord ikke registrert at denne feilen har vi vært inne med før og heller ikke fått med at vi faktisk har sjekket vognen fra før. Det gjør at det nye firmaet mener at vi ikke får det på garantien hos Adria, og mener det er en forsikringssak. Forsikring betyr egenandel, noe som ikke passer for øyeblikket og heller ikke er det som burde brukes på en feil som har vært meldt ifra om tidligere og som åpenbart er en feil på vognen. Men uansett hva resultatet blir så regner jeg med mye venting, som igjen gjør at vi blir sittende hjemme alle helgene med finvær vi hadde tenkt å tilbringe ute i Ullsfjorden. Vi har skrevt til forsikringsselskapet og håper de kan være til hjelp. (Krysser fingrene og velger å ikke tenke på alle negative omtaler av dem.)
Om vogna ikke blir klar før sommeren blir vi sittende hjemme de fire ukene vi har fri, for i år har vi ikke råd til noen lang reise til varmere strøk der vi kan sitte på stranden i minimum 25 varmegrader og nyte livet uten verk i små og store føtter. Og av erfaring tar alltid slike saker lang, lang tid, og det er alt annet en lang tid til kalenderen sier sommer.
Men det var selvfølgelig ikke nok med campingvogna som tar inn fremmede gjester, for sannelig har vi fått et problembarn til. Men han lar være å slippe ut vannet, og heter vaskemaskin. Den ufordragelige saken har bestemt seg for å slutte å virke, og ikke før neste tirsdag får vi en reparatør på besøk som kan se hva problemet er. Og med våres flaks kan du ta deg faen på at det må bestilles deler, som igjen tar minst 2 uker. Altså sikkert 21 dager uten vaskemaskin, en situasjon jeg ikke unner min værste fiende engang. En uke klarer vi oss uten at klær må vaskes, på vinteren når det ikke finnes sølekaker eller sandkasser som innbyder til fristende lek. Nå er det vår, og det betyr maks fire dager før klærne er på vei ut av skittentøyskurven. Og jeg har liten lyst å ta skittentøyvasken offentlig, men det ser ut for at jeg må gå på gårdene for å få vasket vårt skittene undertøy. Å gid hvilken lykke. Nå får vi bare håpe at dette går som en garantisak, for vi trenger ikke en ekstra utgift i tillegg til andre uforutsette utgifter som har kommet i vår vei den siste tiden.
Måtte bedre dager være rundt svingen, for nå synes jeg vi fortjener det!
“Mamma, kor e han herr Skilpadde?!!” Minstemann ser på meg med rynkede øyebryn, han har akkurat oppdaget at herr skilpadde er borte.
Jeg kjenner stemningen i rommet bli trykket, og ser det lille rykket minstemann har rundt munnen i sekundene før alarmen går. Hjernen tar en pause fra sorteringen av truser og sokker og varsler om krisetilstander. Her kan ingen tid mistes om vi skal unngå tredje verdenskrig. Jeg formelig kaster meg inn på rommet for å lete, og spør min eldste sønn som rydder om han vet hvor herr skilpadde er blitt av. Han spretter opp og sjekker den faste plassen over tven, der herr skilpadde bor. Men der er han ikke, og jeg ser at minstemann rynker på nesen, og at tårene er sekunder unna.
“Hvor hadde du han sist?” spør jeg med min mest beroligende stemme og ser på guttungen. Han slår ut med armene og peker mot gulvet, “Han var der for fem minutter og tusen sekunder siden! Å nå er han borte, og det er bror sin feil!!”.
Jeg tømmer den ene lekekassen og leter kjapt gjennom tusenvis av små leker mens jeg funderer på når i alle dager ungene hadde fått disse, jeg sjekker oppå skap, jeg sjekker under sengen, i sengen og under gulvteppet. Men ingen herr Skilpadde noen plasser. Minstemann går i ring rundt seg selv, med hendene bak på ryggen og gjentar “Jeg er så bekymret for herr Skilpadde.” Han har gråten i halsen og mellom bekymringene slenger han ut sinte kommentarer til broren, men de treffer han heldigvis ikke.
Blikke mitt glir mot den enorme legokassen, og jeg innser at det er den eneste plassen som ikke er endevendt. Og så trår jeg feil, som jegeren som trør i sin egen bjørnefelle dekket av kvister og løv. ” Vi får leite mer etter han i morgen, han er sikkert i legokassen!”
I det samme ordene kommer ut av munnen min innser jeg at våpenhvilen er over, og minstemann kaster seg ned på gulvet å gråter sine modige tårer. Mellom hulkene bombarderer han meg med trusler om at han aldri vil få sove mer, at han vil gråte resten av livet og at herr skilpadde garantert blir å hate meg.
Det er bare en ting å gjøre, nemlig å gå gjennom den enorme kassen med en milliard legodeler for å finne en liten plastdings på ca 2cm.
Herr Skilpadde ble et tilskudd i familien etter et av mange legebesøk som inkluderte blodprøver.
Jeg fant den til slutt, og gjensynsgleden var rørende. Minstemann omfavnet herr skilpadde, klemte han og lovet at storebroren aldri mer skulle få lov å kaste han i legoesken. Jeg på min side har lært at det første som skal ryddes er herr skilpadde, for jeg har ingen planer om å bruke enda en ettermiddag på å forhindre tredje verdenskrig.
Auda, en aldri så liten “uskyldig” middagslur er ikke det smarteste jeg kan finne på, men det er jo så fantastisk godt å sovne med to viltre barn som hopper rundt deg, tven på full guffe og oppvaskmaskin som bakgrunnsstøy. Og hvem bryr seg liksom om konsekvens når du kjenner øynene sige sammen og omverden forsvinne rundt deg.
Jeg mener fortsatt at du ikke er ekte forelder før du klarer å sovne i en nesten umulig situasjon i form av beskrivelsen over, men når du først gjør det, ja da fortjener du premie.
Så for å feire at jeg sovnet baker jeg meg en aldri så liten kake, av den typen som kun må blandes ut med et par enkle ingredienser og slenges inn i ovnen. (les: 1-2-3kake.) Premie for vel utført jobb er viktig, og jeg har jo så fryktelig lyst på sjokolade her jeg sitter å halvsover mens jeg venter på at klokken skal bli så mange at jeg kan gå å legge meg. Og siden ungene er i seng, så blir det ingen kjefting på meg om at kake er ulovlig i ukedagene, og at det er urettferdig at dem ikke får. (De skal få en bit i morgen, om jeg ikke har spist opp alt til da!)
Hele dagen har jeg vandret rundt som en zombie, og da jeg under lunsjen satt å tenkte på hvor fantastisk herlig det ville være å legge seg på den myke hodeputen, lukke øynene og strekke på kroppen var løpet kjørt, og resten av dagen har jeg brukt til å drømme om søvn. Men jeg vet hva som hender med det samme jeg faktisk går å legger meg i sengen, for da vil jeg være lys våken og ikke få sove på flere timer. Og slik vil det være enda en stund, dessverre. Min indre klokke forstår ikke at det er natt selv om solen skinner og soverommet er fylt av dagslys.
Jeg kan sove hvor som helst, når som helst, men ikke i min egen seng til anbefalt klokkeslett på kvelden…
Jeg hater store folkemengder som trenges sammen på små arealer, samtidig som nitti prosent av de fremmøtte hyler og skråler så det slår ut på richters skala. Jeg er heller ikke spesielt glad i å tvinge mine barn inn i penklær som er laget for porselensdukker, og jeg trives helt klart i løse og ledige klær selv. Jeg griner nesten av tanken om den hutrende kulden som trenger inn gjennom de alt for tynne penklærne når nordavinden river rundt hushjørnene, og jeg ramler nesten i staver når jeg innser at de eneste skoene beregnet til dette formålet ikke er regnet som “lovlig” i et pent pyntet 17maitog. Jeg blir sur med tanken på å lete etter en ledig stol på en overfylt barneskole, etter at jeg har brukt en halv time i kø for å kjøpe en lunken pølse uten ketsjup og en alt for dyr brus. Jeg takler ikke tanken på å beordre mine barn til å gå pent i toget, og jeg liker heller ikke maset om penger til overprisede heliumballonger og fiskekonkurranser som resulterer i overflod av nøkkelringer fra sparebanken.
Så når vi fikk minstemann som ikke takler de store folkemengdene, og vil bort etter kun kort tid når lydnivået skremmer bort alt av dyreliv i mils omkrets var valget lett. Etter en 17mai som var til å grine av med en liten gutt med smerter som bare ville hjem, bestemte vi oss for å skaper vår egen tradisjon. For vi vil jo gjerne feire grunnloven og nasjonaldagen vår, men vi vil gjøre det på alles premisser. Og for å nå dette målet må vi eliminere store folkemengder, tidsfrister og iskaldt regnvær. Og det heter seg at det er barnas dag, så omprioriteringer måtte til.
Egentlig skulle vi prøve på dette sist år, men da var den minste i familien syk så vi holdt oss hjemme. Men i år var det andre boller, i alle fall helt til nå i kveld. Han er muligens blitt forkjølet, igjen.
Første del av dagen brukte vi i sofakroken før vi flyttet oss ut i solveggen med is og kosestrikking. Hurra for et fantastisk vær, og ikke en regndråpe i mils omkrets.
Minstemann syntes solen var alt for lys, og parasollen kom godt med. (Han tok stolen min, og jeg fikk beskjed om å leke meg…)
Jepp, den gutten kan virkelig rote om han legger godviljen til. Men han er også superflink å leke og ikke minst rydde opp etter seg, så han skal bare holde på.
Så flyttet vi oss til fjæra, med parasoll og flagg. Minstemann hadde vondt på formiddagen, men det gikk seg til og han var i et supert humør når vi ankom dagens nøye utvalgte Resturant.
Mens vi ventet på resten av selskapet satt jeg storfornøyd og nøyt solen, helt til jeg høre “Ånei!”. Minstemann hadde tasset litt for langt ut, og bommet på hvor vannet var. (Vi glemmer av og til at han ikke har det beste synet, og det er ikke like lett å beregne lender for han.)
Siden minstemann aldri har vært av typen som springer på havet hadde jeg ikke med ekstra sko, men tøflene var med i tilfelle han fikk vondt igjen. Så våte klær ble fjernet og han ble plassert på trygg avstand fra vannet. Han var redd det skulle komme en krabbe å bite han å tåen, når han bare hadde tøfler på. Jeg klappet meg selv på skuldra over at jeg i det minste hadde et pledd med, selv om jeg burde tatt med sko og sokker. (Men det bruker jeg bare når eldstemann er hjemme, for han tar seg gjerne et bad med klærne på!)
Vi er løsningsorienterte, så klærne hengte vi opp i påvente av bål, med et håp om at de tørket veldig fort.
Utedressen fikk ligge å sole seg, og det så ut til at den hadde det veldig bra!
Dagens tema var sjørøverfest siden vi holdt til å strandkanten, og på menyen sto selvfølgelig pølser med nøye utvalgt tilbehør.
Skoene flyttet nærmere bålet, og maten fant veien ned i magen.
Nydelige omgivelser og flaggene til ære for Norge.
Tøfler er ikke egnet som skotøy, så da fikk jeg være hest. Vi lette etter skatter mellom stenen og ventet på at skoene skulle tørke.
Her fant vi en magisk skatt som måtte inspiseres nøye.
Dagens antrekk var nøye utvalgt, og til ære for nasjonaldagen passet jeg på at buksen og genseren matchet.
Og til sist er det obligatoriske “outfit”bildet er på plass, genseren har jeg kjøpt for minst 10år siden, solbrillene har jeg kjøpt på en eller annen bensinstasjon for fem år siden, skoene er godt brukte og var en gang hvite, buksen har sett bedre dager men er ekstremt behagelig og håret brukte jeg nøyaktig to minutter på å style. De perfekte penklær med andre ord.
Alt i alt har dagen vært superfin, men om vi hadde tviholdt på den vanlige feiringen ville jeg sittet her og skult på alle rundt meg utslitt og stresset med en dundrende hodepine og armer som en apekatt etter bæring av et misfornøyd barn. Det eneste skåret i gleden er at minstemann var veldig pjusk da vi la han, men vi får håpe det går over til i morgen. Eldstemann er hos pappaen sin i år, men jeg er ganske sikker på at han også har hatt en strålende dag utifra bildene jeg har fått av dem.
Jeg håper du har hatt en fin dag, uansett hvordan du har valgt å feire den.
Når man står opp til nydelig solskinn har vi ikke noe annet valg en å benytte oss av dagen. Det er ikke akkurat som at vi er bortskjemt med den slags, så vi bestemte oss for en bytur i finværet. Etter mye om og men gikk minstemann med på dette, for han hadde ikke den beste dagen. Filterbrillene trengte en overhaling, og kanskje vi var så heldige å møte på noen russ på veien. Så etter noen sjokoladekjeks gitt turen ut av døren.
På vei mot sentrum tenkte vi et stopp innom Plantasjen, men det hadde vist også en rekke andre gjort så vi kjørte videre. Bonusen var da minstemann ropte ut at “SE, der e Elias, å han Kjapp!!!”, så et aldri så lite stopp måtte på plass.
Kjekt med en god klem hos pappa når man venter. Brillene ble fikset og nå er vi klare for en dag ute i solen.
Etter besøket hos optikeren gikk vi innom Lego-Loftet etter minstemanns ønske.
Lego-Loftet skuffer aldri, og jeg mistenker at guttene kunne vært der hele dagen.
“Pappa, der oppe, den må jeg bare se på!”
“Jepp, det var den! Råtøff!”
Etter en stund fikk jeg lokket dem ut så vi kunne gå å møte eldstemann å pappaen hans. Dessverre var det iskaldt i byen, så vi fant fort ut at vi skulle evakuere til en dagligvarebutikk for å handle det som mangler til morgendagen.
Etter handleturen dro vi hjem og kastet inn varene, for så å ta turen ned i fjæra.
Fjæra er den perfekte treningsplass for balansen, både for små og store. Men det er vel den minste som trenger den treningen mest.
Neste hinder var enda vanskeligere, og da er det greit å holde mamma i hånden.
Vi lurte veldig på hvor langt vi kunne gå før fuglene fløy avgårde.
Utsikten er slående, og jeg skulle ønske vi kunne ha et hus i fjæra med dette bilde ut stuevinduet.
“Mamma, gå til pappa for det må være et bilde av bare meg!”
Han hadde ikke tid å stå i ro spesielt lenge, så bilde ble med ryggen til. Og så ble jeg ropt tilbake med “Mamma, du må bare se her!”
Han skulle bare fortelle at noen av steinene var falt ut av moloen, så det var vann på den.
Etter å ha fulgt han tilbake fikk jeg beskjed om at vi måtte ha et bilde av bare meg også, så jeg vagget tilbake over steinene og poserte villig. Regner med at dette teller som dagens “outfit”.
Til slutt prøvde vi oss på den lengste bjelken, og han var bra stolt når han kom over! Ikke dårlig med tanke på at lappen stjeler en god del av synet hans.
Endelig er sommerskoene på, de har jeg savnet lenge!
Et av naustene var åpnet og båten klargjort for sommeren. Et vakkert stykke håndverk som fortjener oppmerksomhet.
Fisk som godgjør seg på naustveggen i vårluften.
Så gikk turen hjemmover for å sykle litt i gata vår.
Vel hjemme var minstemann ute med pappaen og jeg startet forberedelsene til morgendagen.
Jeg skal til og med bake, og skal selvfølgelig skryte av det etterpå. Hurra for 1-2-3 kaker som gjør hverdagen til en lek.
På ettermiddagen fikk minstemann veldig vondt i bena, og vi innså at resten av dagen fikk bli foran tv. Underveis husket jeg en av kommentarene på facebooksiden min i går, og vi sjekket postkassen. Der lå en konvolutt med russekort og minstemann jublet da han åpnet den. Sjeldent han hopper rundt seg selv, men det gjorde han i dag!
Så tusen hjertelig takk for kortene, det kom på et veldig bra tidspunkt 🙂
Nå har han 19 kort med de han fikk hos storebror fra 2014, viktig å telle alle kortene fem ganger for å være sikker!
Det har vært en helt grei dag i dag, men det er nok like greit at vi har kunne tatt den i minstemanns tempo. Så krysser vi fingrene for at verkingen i bena har gitt seg til i morgen så vi kan feire 17mai på vår helt egen måte, som forhåpentligvis blir en god tradisjon å ta med seg videre.
Det sies at man skal velge sine kamper med omhu, og det har vi sannelig gjort i dag. Så når minstemann ba om is til frokost når han sto opp, ja da ga vi han is til frokost. Han fikk faktisk to stykker, og var strålende fornøyd. Hadde vi nektet han is ville det resultert i et heller slitsomt utbrudd med høy lyd-føring og fordømming av foreldrene. Men i dag var det en smilende liten rapp som fikk se på tv med en is i hånden.
Minstemann var ikke ferdig med sine krav, og når isen var forsvunnet ned i magen ville han ha spilletid. Og det fikk han uten så mye som en krokodilletåre i sikte. Så der satt vi i hver vår ende med sofaen, han med nettbrett og vi med mobiltelefoner.
Om du hadde sett oss ville du sikkert tenkt at dette må være en harmonisk liten familie, og i grunnen så stemmer jo det. Bare vi løsner litt på reglene.
Så får vi heller ta kampene i morgen, når han nok en gang ber om is og spilletid.
Kjære Dressmann, som kan få enhver mann til å skinne med flunkende ny dress og penskjorte på, jeg har en bønn til dere.
Kan dere være så snill å merke hvor mange nåler dere stikker inn i hver skjorte? Det har seg slik at her i huset er det jeg som må fjerne nålene, og jeg vil nødig utsette min bedre halvdel for en klem med et piggsvin, særlig siden jeg tar på meg den nokså kronglete oppgaven det er å dra ut nåler fra en stramt brettet skjorte. Mine fingre er nemlig mye mindre en min bedre halvdels, og det sier seg selv at jeg som er vant til å håndtere nåler er den mest skadefrie løsningen på skjortebefrielsen.
Siden jeg har en del varme følelser for han som jeg deler seng med, så ønsker jeg ikke at han skal trø en nål inn i fingeren og gjennom en blodåre samtidig som vi stresser for å rekke en penere anledning, og siden jeg kjenner han vil han garantert nekte legebesøk av en slik grunn. Og dra ut nålen som stikker gjennom fingeren selv. Det vil resultere i en heftig diskusjon med den hysteriske meg som mener at dette er en legesak og en irritabel herremann som mener at dette får han fikse selv. Og det vil vi jo ikke oppleve, rett før vi skal ut i det offentlige og fremstå som det perfekte par med matchende klær og veloppdragne barn. For om vi har en opphetet diskusjon før vi trår over dørterskelen vil vi gå rundt stive i masken og frese til hverandre, og slå hull på den perfekte fasaden vår.
Mannen i huset er i grunnen lett å lure inn i finklær slik situasjon er i dag, og det ville være svært synd om han endret mening etter et stikk. For det holder i massevis å krangle penklær på de to minste i huset, som ikke helt ser hvorfor de skal bli oppdresset når det finnes herlige joggebukser og t-skjorter med fargerike monstre og barne-tv figurer i alle former og fasonger.
Siden jeg har god erfaring med å dra flis ut av små barneføtter etter lange dager ute i solen, teller jeg alltid antallet som kommer ut og triumferer med det. Og det skal jeg gjøre også denne gangen.
For i de to skjortene vi handlet under sist besøk hadde den ene 8 stikkvåpen og den andre 10. Det var to ulike skjorter, så jeg regner med at dere har et vist antall på hver type, og det kan umulig være så vanskelig å klærsje et tall på innpakningen.
Så igjen, vær så snill å merk hvor mange nåler jeg skal forvente å finne, slik at vi kan beholde balansen i hverdagslivet på et normalt kaotisk nivå.
PS. Takk for nålene, de kommer godt med til diverse håndarbeidsprosjekter, flistrekking ut av barneføtter og billige løsninger for å holde julepynten sammen enda et år.
Puh, endelig er formen på bedringens vei, og både halsen og ørene er stort sett tilbake i sin vanlige form. Dessverre kan jeg ikke si det samme om den ufine bihulebetennelsen som fortsatt gir meg tidenes hodepine og noen ekstremt vrange nakkemuskler. (Jeg skal la være å snakke om det som kommer ut av nesen, da det med stor sannsynlighet kan bli litt for sterk kost for enkelte. Men det grønne slimet du finner i lekebutikken kan ta seg en bolle, for det taper konkurransen over å være eklest.)
Jeg har stort sett holdt sengen den siste uken, og kan faktisk ikke huske sist jeg var så dårlig. Det er mulig at jeg kan ha fortrengt sitt gang, men om jeg ikke tar helt feil kan jeg telle ganske mange år tilbake i tid. Vanligvis ligger jeg å sutrer i et par dager før jeg delvis kommer meg til bake til standar formen, men denne gangen har det bare vart og vart. Og jeg kan med hånden på hjerte si at jeg er drit lei av min egen sutring.
Heldigvis er hodepinen stort sett borte, og jeg kan se på dataskjermen i mer en noen minutter av gangen, og det er jo et stort framskritt.
Minstemann ble friskmeldt på mandag etter to uker hjemme fra barnehagen og det var en strålende fornøyd gutt som fikk være sammen med vennen sine igjen. Selv om han sa at han kunne vært frisk et par dager til så han fikk ekstra spilletid når han var i god form. Også mannen i huset har tatt runden med basillene, men han kom seg fort i form igjen. Eldstemann på sin side må være laget av noe ekstremt bakterie-sikkert stoff, for han har holdt seg frisk. (Bank i bordet og alt det der, han kan bare holde seg frisk!)
Basillene er med andre ord årsaken fra min aldri så lille sykemelding fra skrivingen, og det er kanskje like greit siden mine ord stort sett ville handlet om hvor fryktelig synd det var i meg selv!
Men nå går det fremover, og jeg har et stort håp om at jeg ikke vil våkne med neseblod og det som føles som dagen derpå etter en ukes tid på grøftefylla i morgen tidlig.
Ps. I dag fikk jeg mine første hestehov denne sesongen, og mammahjerte frydet seg over eldstemann som banket på døren for å overraske meg. Minstemann ville også glede sin mamma og hadde med seg noen gråstein som vi kan pynte stuen med etter fjæraturen med barnehagen.
Takk til mannen med hvit og svartstripet skjorte på Tromsø Politistasjon som angivelig rømte! Du gjorde dagen min, og jeg kan nesten ikke stoppe å le. Ikke fordi du hadde stripet skjorte altså, for den var det ingen ting galt med. Du gikk ut en dør i bakgrunnen av kamerafolkene som skulle bringe dagens nyheter til nord.
Det har seg nemlig slik at min kjære sønn på fem år så på tv sammen med oss, for han har alltid et håp om å se 1.Brannmenn, 2. Politi eller 3.Sykebilfolk når vi foreldre gjør et forsøk å få med oss dagens hendelser. Men det er jo ikke like lett, for han snakker som en foss om han bare får et ørlite glimt av heltene sine, og det gjør han jo relativt ofte siden nyhetene for det meste handler om hendelser som involverer både ordensmakten, ild og helsenorge.
Så når innslaget fra politihuset kom jublet han høylytt, før han satte i et rop! “Hærregud, se der! Mamma, pappa se han tyven, han rømme! Å det når politiet står å skravle. Hærrgeud, tenk at dem lar han ekte tyven stikke av! Seriøst!” Han hoppet opp og ned på gulvet, og gikk nesten noen runde rundt seg selv. For tyver, det har han aldri sett på tv før, og i alle fall ikke når de rømmer fra politistasjon.
Vi kunne ikke annet enn å le, og vår forklaring om at de innsatte antakeligvis har sine egne klær på, og ikke stripet fangedrakt ble totalt ignorert. Han var hellig overbevist, og resten av kvelden gikk han rundt strålende fornøyd over at han så tyven, men ikke politiet.
Så takk til deg i stripete skjorte som mest sannsynlig helt tilfeldig gikk i bakgrunnen av et kamerateam, du har gitt oss dagens og kanskje månedens beste underholdning! (Og vi håper du kan le med oss, selv om guttungen tror du er en tyv!)
