Nå har jeg virkelig grunn til å sitte i skittentøyshaugen og grine!
Det er få ting jeg frykter, men en ting står ganske høyt oppe på listen over ting som gir meg panikk, med hjertebank og kaldsvette! Som mor i en småbarnsfamilie er det bare å trykke på alarmknappen, for dette er ingen øvelse. Vaskemaskinen har bestemt seg for å streike, og selv ikke lovnad om både rengjøring av smussoppsamlertingen og lovfestede pauser i løpet av dagen vil få den til å samarbeide.
Og det sier seg selv at i et hus fult av gutter, og da spesielt smågutter har vi et rimelig stort behov for å vaske klær, faktisk hver dag. (Utenom søndag, da tvinger jeg ungene til å gå i nattklær hele dagen! Eller var de som insisterte på at de skulle gå i dem, litt usikker.)
Siden jeg ble født uten husmorgener blir det altså ikke vasket klær før jeg har en maskin som fungerer, så om du skulle møte på mine barn og se at de har flekker på klærne er dette grunnen. Vanligvis er jeg veldig nøye med personlig hygiene og får nesten angst når jeg ser at guttene ikke har rene klær på seg.
Jeg har også ganske dårlig hukommelse, ettersom jeg ikke klarer lokaliserer når vi kjøpte vaskemaskin eller hvor vi har lagt garantien. Så nå må jeg med andre ord rydde i en hel haug med papirer som jeg har gjemt i en eske, og ignorer ganske lenge.
“Finner ikke feilen mamma!”
En annen ting jeg skal gjøre er å finne frem regnklær som skal brukes under måltidene, for her skal vi spare på klærne!
Tenkte jeg skulle gjøre et forsøk på et nytt yrke, og denne gangen valgte jeg flyttehjelp. Mitt kjære søskenbarn og familien skal flytte nærmere oss, så da kan jeg selvfølgelig ikke si nei til å hjelpe.
Problemet blir at jeg sliter veldig med bekkenet for tiden, og det blir heller ikke bedre av at jeg har en prolaps i ryggen som er mindre sammarbeidsvillig. Så jeg tok fort på meg rollen som arbeidsleder.
Men jeg klarte helt fint å passe på bananeskene!
Videre passet jeg på at stigen til køyesengen ikke ble borte i alt rote.
Heldigvis var det noen som gjorde litt mer enn meg 😉 Men jeg hjalp til, helt sant!
Så tok jeg ansvar for lampen, så den ikke skulle knuses i alt styret. (Litt upraktisk at jeg måtte gå over isen for få den inn, så det hele endte nesten med katastrofe! Bambi på isen er sikkert den beste forklaringen.)
Det første som ble montert opp var TVen, og siden det var nasjonal strikkekveld endte jeg opp foran den så jeg ikke skulle sitte i veien for alle sammen! Det er også en viktig jobb;)
PS. Jeg tror ikke dette er rett yrke for meg, så det er kanskje like greit at jeg fikk en avklaring i går på at jeg får fortsette med den jobben jeg gjør i dag! Så mine kjære kollegaer må slite med meg en god stund til!
Selv om jeg kanskje er over gjennomsnittet fornøyd med å tasse rundt i treningsbukser elsker jeg smykker. Så opp gjennom årene har jeg fått i hus noen få eksemplarer. (Husk at få er et relativrt begrep…) Nå har jeg jo funnet ut at det teiteste jeg finner på er å slenge alt i en eske, så jeg har like greit laget meg veggpynt av alt sammen, på en måte som gjør at jeg kan bruke smykkene om jeg ønsker selvfølgelig. Så i dag kommer det med andre ord et interiørtips fra meg, med mange bilder av samme ting!
Siden vi bor i et lite kott har jeg benyttet meg av flere plasser der jeg samler opp «blingblinget» mitt, og kanskje mest for å fremheve at det faktisk finnes en kvinne i familien. (Kan være vanskelig å oppdage da guttene i familien okuperer store deler av plassen med deres gutteting!)
Mitt hjørne, ganske upraktisk plasert rett utenfor romdøren til guttungene. Legg merke til skiltet over, lever helt klart etter de ordene. (En god grunn til å ha litt mange sko!)
Noen kjøpte smykker og andre har jeg laget selv.
Blomstersmykke, med litt støv på. Mulig at det trenger seg en luftetur i nærmeste fremtid!
Et smykke for høsten må også til, som jeg fikk i adventskalenderen min sist jul. (Jada, jeg er teknisk sett voksen, men jeg tror faktisk verden går under om jeg ikke skulle få kalender i julen!)
Må jo ha et innslag av rosa, så jeg etter hvert kan sikte meg inn mot den rosa bloggtoppen! (Må bare finne ut hvordan først, for synes det er litt vanskelig å forstå reglene for toppblogger. Så like de er må det jo være noen hemmelige normer som skal følges! )
Så har vi en liten haug med div på badet, der ørepynten har selskap av hårpynt, som igjen får selskap av litt støv og annet småpjusk jeg bare la fra meg.
Inne i et skap har jeg enda litt mer, samt et par esker med noen mer eksklusive smykker som skal få ligge i esken så lenge de ikke brukes. (Håper i alle fall de ligger inni der, men er ikke helt sikker!)
Noen esker må til for å få plass til enda flere øredobber og annet jeg ikke var helt sikker på hvor jeg skulle gjemme unna. Er litt fasinert over at jeg eier sebraørepynt, da dyremønster ikke er førstevalget mitt.
Noen litt eldre smykker henger på soverommet, mest fordi jeg har et personlig forhold til dem alle og ikke kan gi dem bort. Også her er det en miks av hjemmelaget og kjøpt.
Enda et smykke. (Gikk tom for ord, så vet ærlig talt ikke hva jeg skal skrive, men det må være en kommentar under alle bildene, ellers ser det feil ut!)
Samme problemet som med bilde over!
Mine første briller, til skrekk og advarsel. (Det heter jo at brillene skal pynte opp, men disse gir meg frysninger på ryggen. Kan være fordi jeg ikke ville bruke dem, i utgangspunktet!)
Ugla, som er enorm. Alle jenter med respekt for seg selv må ha et stort smykke, omså bare for pynt!
Noen av favorittene, det turkise fikk jeg hos min søte lillesøster i gave og sverdet med vinger kjøpte jeg til meg selv!
Nå håper jeg at dette ikke var så kjedelig lesing at du sovnet underveis, men jeg tekte at som en seriøs blogger var det viktig å vise frem litt #interiør #smykker #pynt #ideer #bloggtips #skjønnhet og min forfengelighet. Ettersom jeg har en mann som påstår at jeg noen ganger oppfører meg mer som en mann, enn den kvinnen jeg er…
Jeg har i lange tider ventet på den dagen vi skulle få en ny behagelig sofa med plass til hele familien inn i stuen, og jeg har ventet og ventet på at leverandøren endelig skulle få fingeren ut! Noe som skulle vise seg å være litt vanskelig for dem, ettersom den tydeligvis var limt fast. (Unnskyld utrykket, men du vet at jeg er fra NordNorge sant? Vi er gjerne kjent for å være litt vulgær og udannet i språket vårt! Men jeg prøver etter beste evne å pakke det litt inn, så mine skriverier skal passe for alle.) Heldigvis for vår del hadde vi valgt en forhandler som virkelig var serviceinnstilt, og som så problemet vårt når det kom til ulempen med å ikke ha en sofa! De gav oss tilbud om samme typen sofa, men i en annen farge som de hadde på lager.
Så i dag fikk min bedre halvdel i oppgave å hente sofaen, og få den inn. (Noe som ikke er så lett som det høres ut, for han mangler muligheten å bruke den ene armen sin for øyeblikket, enten produksjonsfeil eller skade, enda litt usikker!) Så jeg regnet med at det ble min jobb å bygge den sammen, for selv om den ikke er helt flatpakket skal det litt arbeid til før en sofa kan sittes i.
Når jeg ble hentet på jobb kunne min bedre halvdel fortelle at vi hadde husket nesten alt når det kom til sofaen, men vi hadde altså ikke målt om den kom seg inn ytterdøren og klarte svingen inn til stuen. Jeg kjente angsten tok meg og vurderte å gjøre som små barn, holde seg for ørene og rope så høyt jeg klarte så jeg ikke skulle høre resten av samtalen. Heldigvis hadde de klart å få den inn, etter at en dør var fjernet og div andre møbler var flyttet. Så det var bare å glede meg til jeg kom hjem, for nå måtte den skrues sammen.
Men tror du ikke luringen hadde gjort det, så det første jeg kunne gjøre når jeg kom inn døren var å synke ned i en helt ny sofa, lukke øynene og late som at klesvasken ikke var på vei ut badedøren og at middagen laget seg selv. Og her ligger jeg, og bekymrer meg for hvordan jeg skal klare å komme meg på jobb i morgen, eller i seng i kveld! (Om du bare MÅ se bilde finner du det straks på siden min på facebook! Av typen elendig mobiltelefonkvalitet, men hvem vil vel ta masse bilder når de kan ligge helt stille på et perfekt underlag? Ikke jeg i alle fall.)
For åtte år siden var jeg enorm som en låvedør og ventet mitt første barn. En fantastisk liten gutt som ikke hadde det spesielt travelt med å komme til verden, i alle fall ikke de nesten tre ukene jeg gikk over termin. Men når han først kom, gikk det fort. Knapt seks timer med ekstreme smerter, blod og gør resulterte i en fantastisk fin liten gutt. (Og ikke en stygg bytting som jeg var redd for at jeg skulle få, heldigvis. Det skulle tatt seg ut om jeg syntes mitt eget barn var mindre pent, eller noen andres for den saks skyld. Mulig jeg hadde sett litt for mange skrekkfilmer iløpet av tiden som gravid, så nesten hver dag drømte jeg om romvesen som hadde tatt bolig i magen min, eller andre ymse kryp som bare finnes i fantasien. )
Så i morgen skal vi feire den fine gutten, noe som også betyr at jeg som mamma må ordne noen småting. Eller ganske store når jeg tenker meg om. For det første skal det kjøpes gave, noe som faktisk er litt vanskligere enn du skulle tro. Guttungen er ikke av den kravstore typen, så han blir glad for det meste. Noe som også betyr at han nesten er umulig å finne noe til. Så jeg og pappaen hans dro ut på handletur, for selv om vi ikke bor i lag så kjøper vi gjerne gaver sammen. (Og til alle dem som himler med øynene eller ramler av stolen, det er faktisk fult mulig å sammarbeide selv om man ikke kan bo i lag og være kjærester! Kan også legge til at min bedre halvdel som jeg har store planer om å dele livet med også synes det er helt greit, sån i tilfelle noen ser på meg som en fryktelig dame etter denne avsløringen. Men pytt,pytt jeg er jo ikke kjent for å pakke inn mine ord. Kan vel også legge til at min andre x-kjærest også var til stede under handleturen, bare for å sjokkere så mye som mulig. Det skal sies at han var en kjærest jeg hadde lenge før jeg kunne se på meg selv som voksen, og at han nå er bestekompis til barnefaren til guttungen. Ja også er han gufar, sån i tilfelle du ikke ble forvirret av resten av det jeg skrev.)
Etter noen runder fant vi ut at verktøy var en fin gave til en åtteåring, og at risikoen for at møbler blir saget i to er liten. Og om så skulle hende kan han jo bare spikre dem sammen uansett. Så i morgen får guttungen en litt småfarlig storeguttegave, som jeg tipper han vil bli veldig glad for. Flaks for oss holder pappaen min på å pusse opp stuen, så tipper han har litt planker og spiker han kan avse til en ivrig gutt som skal skape noe nytt.
Minstemann insisterer også på at HAN har bursdag i morgen, og etter flere diskusjoner ble han og broren enig om at de kan dele bursdagen sin, så de kan ha det to ganger i året. Har ikke tatt stilling til hva jeg skal synes om den saken, men kjøpte en liten ting til lillebror. Mest for at vi skal unngå en ganske heftig situasjon litt før vekkeklokken ringer, og han oppdager at det ikke er noen gave til han. (Det heter at man skal velge sine kamper, og tro meg, det gjør jeg!)
Nå må jeg bake, og siden jeg har lært ungene opp til at mamma lager den kaken de ønsker skal jeg i kveld produsere sjokoladebomber med nysnø! (Men det er i det minste mye lettere en en transformerskake som endrer form eller en kake like stor som gravemaskin ute!) Minstemann sa at vi måtte bake 1,2,3,4,5,6,7,8,9,10,11,12,13,14,15 kaker, og jeg er faktisk glad for at det egentlig er 3mnd til han skal feires.
Familieselskapet i morgen tar vi hos mine foreldre, ettersom vi fortsatt mangler en stykk ny sofa som skulle være kommet på lørdagen. Mulig jeg må huske å kjøpe min mor noen blomster, ettersom det kan være litt småhektisk når alle skal samles å barna skal fores med sukker.
(Slik vi ofte ser guttungen, jeg har faktisk lært meg delvis å ikke være hysterisk. Men bare nesten…)
I dag startet jeg dagen på sofaen, mest fordi jeg sovnet her i går. Jeg var rett og slett så trøtt at jeg ikke kom meg i seng. Så jeg våknet med sjegg på tennene og en ganske stiv rygg. Sofaen har sett sine beste dager, og jeg håper virkelig at den nye kommer snart. Jeg våknet av to stykk gutter som kranglet så busta føyk, her var det om å gjøre å være uenig om hver minste lille ting. Etter en stund ble de enig om at de skulle se på tven, med høyeste volum. Frem til nå hadde jeg latet som at jeg sov, og bare hørt på dem. Men når noen setter på musikk jeg ikke liker, så blir liksom denne mammaen en løve. Jeg sto opp, fikk kapret fjernkontrollen og slo av lyden. Det er helt utrolig hvor mye lyd to stykk gutter kan lage, om jeg ikke hadde vist bedre ville jeg tippet på at det var minst 10 unger rundt meg. Nå skal jeg gå å vekke min bedre halvdel, så jeg får litt selskap i sofaen. Han har tross alt fått ligge i fred lenge, så nå må det bli slutt på den luksusen. Resten av dagen skal brukes til rydding og kanskje en handlerunde siden jeg har 8åring i huset på tirsdag. Det store spørsmålet blir hva jeg skal finne på til en gutt som har alt og som egentlig ikke ønsker seg noe. Han blir stort sett fornøyd med det meste, så da synes jeg det er veldig koselig å kunne gi noe han blir ekstra glad for.
(Minstemann syntes det var på tide å dra meg ut av sofaen med hjelp av tau, som jeg ikke helt vet hvor han har funnet!)
Jeg sitter i sofaen og nyter en rolig søndagsmorgen, det er nesten så jeg mistenker at det hele er en drøm. For jeg kan ikke huske sist det var så stille og fredelig rundt meg. Jeg sitter å smuglytter til guttene, og storebror har funnet ut at de skal tegne. Og lillebror skal til og med få låne skoleblyantene hans. De sitter i ro ved bordet, og er veldig enige. Så hører jeg fra storebror «lillebror, det er veldig viktig at du har rett grep rundt blyanten. Hold tommelen der og pekefingern der, og så prøver du på nytt!» Lillebror får ikke til og klager ut sin nød, men storebror er like rolig og sier at det tar litt tid å lære seg dette. Han hjelper broren igjen, og de tegner videre.
Etter en stund tasser de inn på rommet, og jeg hører at storebror leser for den minste. Han leser med innlevelse og lillebroren ler høyt av innholdet i boken. På dette tidspunktet var jeg helt sikker på at jeg ikke var våknet enda, og kleip meg litt i armen. Men det gjorde vondt, og jeg er helt sikker på at jeg er våken. Storebroren leser fortsatt og lillebroren lytter fornøyd.
Guttene har vært enig nesten hele morgenen, og samspillet mellom dem har vært en fryd å høre på. Alt kranglingen fra gårdagen er glemt, og jeg tenker fornøyd at noe må vi har gjort rett som foreldre. Og alle timene vi har brukt til å lese for ungene har gitt resultater, for eldstemann leser like godt som oss voksene i familien. Han er veldig flink, og jeg bruker med glede litt penger på nye bøker til dem.
Med det samme vi ankommer gårdsplassen vår og stiger ut av bilen roper minstemann helt forskrekket: «ÆÆÆÆSj, mamma da!» Han holder seg for nesen og ser på meg med strenge øyne. Jeg ber om litt mer forklaring selv om jeg vet hva han sikter til. «Mamma fjærta, å det lukte grusomt!» Han veiver med armen han har ledig og holder demonstrativt den andre hånden på nesen samtidig som han huffer seg.
Jeg svarer at det er bondens gull som lukter, og han ser skeptisk på meg. For han tror har ingen planer om å tro på meg, for i dag får mamma skylden for alt. Om morgenen var det min feil at han ikke fant brillene, min feil at han fikk vann på genseren når han vasket fingrene, min feil at han ikke fikk gå i gangen først, min feil at han ikke fant rett lue og det forstatte han med når han ble hentet. Det var mamma sin feil at han og faren ikke kjørte på lekebutikk, og det var mamma sin feil at han fikk sol i øynene, mamma sin feil at vi måtte vente fem sekunder i et kryss, mamma sin feil at alle bilene var stygge og da måtte det selvfølgelig være mammas feil at det luktet møkker ute. For det var helt klart ikke noe bonde som hadde vært ute med traktor og møkkervogn.
Jeg sukket litt, og fant ut at han fikk bare skylde på meg. For å diskutere hvem som har laget lukt med en 3åring er jeg dømt til å tape. Spesielt siden han er i dårlig form og mest sannsynlig brygger på en forkjølelse.
Så resten av kvelden gikk på nesten samme viset. Alt var helt klart min feil, helt til han skulle sove. Da kunne han fortelle at jeg var verdens beste mamma og bare hannes mamma. For ikke snakk om at han skulle dele med broren, ingen ting faktisk. Han skulle ha egen gave, egen kake, egen bok, egen mamma, egen seng osv. Og saken ble ikke spesielt bedre av storebroren som lå på golvet å lo av den meget bestemte lillebroren…
Min bedre halvdel prøver fortvilet å få meg ut av sofaen jeg har ramlet ned i, ikke snakk om at jeg hører etter. Jeg vil sitte her, og jeg vil ikke gå videre. Denne sofaen vil jeg ha, og det er ikke snakk om at jeg skal gi meg med det første. Han prøver å bestikke meg med colabokser og sjokolade, men nei. Jeg vurderer å gråte litt, bare for å understreke poenget.
Så i dag kjøpte vi ny sofa, til tross for at vi bare skulle en snartur på rema å handle noen matvarer.
Det skal sies at vi egentlig har snakket om å kjøpe en ny lenge, og at jeg har prøvd hundrevis av ulike typer før jeg fant den som passet rumpen min perfekt. Og det var en felles avgjørelse at det ble denne. Pengene har vi lagt av på forhånd, og merket med sofa slik at vi kunne få en som varer en stund.
Men nå har det seg slik at denne sofaen er ganske mye større en den andre, så nå må det endring til i stuen. En komode må ut av stuen og småstolene til ungene må få et nytt hjem, for nå får de plass i sofaen. Godstolen og puffen må også få nytt hjem, og den kan jeg kanskje bytte bort mot noen hundrelapper. Nytt stuebord må også på plass, så det gamle må jeg adoptere bort, for min bedre halvdel sier at det umulig kan være noen som vil kjøpe det. Hva vet vel han om hva som er fine bort eller ikke! Mannfolk…
Jeg ser også frem til bedre søvn, for i de dårligste periodene til minstemann sover vi på skift, og da er sofaen redningen. Så at vi endelig skal kunne sove på en rett overflate er et stort pluss.
Nå skal det sies at det enda er noen uker til den kommer, men da har jeg heldigvis litt tid å rydde plass til den, og avsløre alt som ligger under og i den gamle. (Satser på at jeg finner noen småmynter.) Og før den tid vil jeg også ha vært på jobbtur til det store utlandet, vært innlagt på sykehuset med minstemann, vasket minst 20maskiner klær, støvsuget 9ganger, vasket doen 4ganger og sovet ganske lite. Jeg skal også ha heklet noen nye figurer og lære hvordan jeg legger ut bilder fra instagram på blggen. (Om du ønsker å snike på meg der heter jeg steinihavet)
Det eneste bilde jeg fant av sofaen er fra min tid som gravid, noe jeg altså ikke er i dag. Og ser at for fire år siden var sofaen på god vei å bli sliten, så du kan jo tenke deg til hvordan den er i dag.
Jada, da var første skoledag over for 3klassingen i huset. Han kunne fortelle at det hadde vært en veldig kjedelig dag, punktum. Ikke snakk om noe utfyllende forklaring om hva de hadde gjort, eller om han hadde noen beskjeder hjem nei.
Jeg prøvde å lure ut noen setninger til, og fikk beskjed om at bokbindet til bøkerne hadde læreren inndratt! (Men fikk altså ingen forklaring på hvorfor, men tipper at det har vært brukt som kikkert, stav eller kanon!)
Oppdaget også at han hadde noen helt andre klær på seg enn de jeg hadde funnet frem i morgentimene før vi stresset ut døren som galninger for å rekke jobb og skole. (Av en eller annen grunn kommer skolestart som en overraskelse hvert år, og selvfølgelig har ungene all verdens med tid nøyaktig denne dagen!) Jeg fant etter hvert klærne, og min første tanke var å beskylde min sønn for å ha vært ute uten klær i regnet. Men dammen under de helt nye og ikke minst tette regnklærne tydet på noe annet. De var faktisk mer våt på innsiden enn utsiden. Jeg konstanterte at nå var det høst, og at vaskemaskin vil få kjørt seg ekstra det neste halvåret.
Det skulle vise seg at han hadde dusjet under et hull i en takrenne, med halvåpen regnjakke. Jeg stusset litt over at han syntes det var komfortabelt å få iskaldt vann over seg, men kom frem til at han slektes på meg og nekter å innse at sommeren er over. Når jeg spurte om hvorfor han gjorde dette, fikk jeg til svar at det var gøy å vaske håret. (Får bare håpe han sier det samme til kvelden når han skal bruke sjampo!)
Vel hjemme sjekket jeg sekken og fikk en del informasjon som er kjekt å vite, som feks hvor de har klasserom, skoletider og at blyant og viskelær på passes godt på. Så i morgen skal jeg dra å kjøpe en eske av begge deler. (Jeg er i grunnen fornøyd når han husker å ta med sekken, som jo er litt slitsom å drasse rundt med!)
Men leksene gikk greit om ikke annet, han elsker bøker og hadde lest gjennom dem lenge før jeg fikk ukeplan opp av sekken. Og jeg konstanterte fornøyd at alle pengene jeg har lagt ned i bøker og donaldpocket har holdt lesingen vedlike i sommer. Han er nesten litt for flink å lese, så nå kan ikke jeg og min bedre halvdel skrive ned hemmlige beskjeder til hverandre. (Ikke at vi gjorde det før altså, helt sant!)
