Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle om en harmonisk hverdag med lykkelige barn og avslappede foreldre som sitter i sofaen med strikking eller avis i fanget. Men dessverre er hverdagen vår noe helt annet for tiden. Søvnmangelen er stor og minstemann sliter. Men heldigvis har vi noen magiske glimt innimellom som gir oss energi og lykke nok til å holde oss gående når de vonde følelsene sliter i hver eneste nerve i kroppen og søvnmangelen tærer. Og det er de øyeblikkene jeg har planer om å huske. 

Som du kanskje skjønner er bloggpausen min over, etter en lang stund hvor tastaturet har fått hvile. Humøret mitt har ikke vært der at ordene fikk flyte, og om jeg skulle skrevet noe ville det vært negative ord som ikke er det jeg vil formidle. 

Siden sist har vi vært på førskole med minstemann, tenk at han skal starte på skolen til høsten. Vi er spente, men heldigvis er ikke skolelivet helt ukjent for oss. Storebror er der, og på en måte føles det litt godt. Jeg vet at han vil holde et øye med lillebroren, for søskenkjærligheten er sterk med det samme vi foreldrene snur ryggen til og ikke ser dem. Men når vi ser på dem kan de krangle så hår og negler flagrer alle veier. 

Vi er også blitt mer kjent med fotball livet, men det krever nok et eget innlegg. Etter gårsdagen der vi sto i snø og hagel storm og så på småtassene spille innså jeg at dette ikke er noe for meg. Og av en eller annen grunn er forventningene slik at alle skal elske den typen aktiviteter og stille opp med enorme mengder energi og et glis om munnen. Men temaet er ikke svart/hvit, så det finnes glimt av glede i opplegget vi går gjennom. 

Våren i nord gir mange utfordringer, men av og til kommer det glimt av sol på himmelen. Og denne våren har vi blitt bortskjemt med dagevis med sol og varme. Tenk at vi har hatt dager som har vært så varme at ullsokkene har fått hvile og at småtær har fått kjenne på vannet i havet. (Ikke særlig varmt, men det kan man vel heller ikke forvente i mai/juni). Men like fort som solen kommer kan været slå om, og plutselig står vi der med shorts i snøstorm. Men jeg klager ikke, jeg vet hvor jeg bor. (Okei, jeg bruker å klage en del, men for det meste er jeg fornøyd!) 

Og til slutt vil jeg dele noen bilder fra den siste tiden, for kamera er funnet frem på ny og gjennom det kan jeg fange alle de glimtene av lykke jeg vil huske, og noen øyeblikk som ikke er fult så lykkelige. 

Beklager om noen av naboene mangler blomster fra bedene sine, men minstemann ville bare glede mammaen sin! 

Også bamser trenger varme, så da var det bare å finne frem garn og pinner. Eieren ble veldig fornøyd med resultatet!

Papirmøllen stopper aldri og som vanlig ligger det halvferdige dokumenter rundt og kring hos oss. 

Vårværet skifter fra time til time, og vi vet aldri hva vi får. Værmeldingene er ikke spesielt presise, så dem kan man ikke stole på!

Fotballturnering med strikkingen i veska, like greit å ordne ullgenserne som trengs til vinteren nå. 

Fotball er gøy, men gir også vonde smerter for minstemann. Men gleden av treningen gir mer glede enn negative følelser for han, Og trening er viktig for kroppen. 
Omsider fikk eldstemann teste hengekøya, og jeg må si meg imponert over at han klarte å henge den opp selv uten at han ramlet i bakken. 
Et typisk familiebilde tatt på pappas bursdag. Jeg, eldstemann og fine mammaen min poserer stort sett velvillig. 

Vi har også vært på gårdsbesøk og forstyrret bonden som var i arbeid. Jeg beundrer jobben de gjør, og spesielt når lammingen starter. 

Minstemann måtte kose litt med en av de unge damene som ventet på fødselen. 

Også de minste måtte få besøk, og guttene syntes det var stor stas. Å se lammene hoppe rundt er en fryd for øyet. 

Oppdagelsestur er viktig, så vi besøkte et område vi alltid har kjørt forbi. 

Og turen er god trening både for store og små, men spesielt for minstemann som sliter litt med balansen. Eldstemann liker å leke nært med vannet, så jeg var noe bekymret for å måtte ta med hjem en søkkvåt unge! 

Sola kom frem, og hele kroppen måtte få litt sol. Viktig å få så mye D-vitamin som mulig! Jeg bør vel øve litt på poseringer, for jeg imponerer ikke som modell. 

Jeg klarte også å gå i veien for kamera når det skulle forevige den mektige utsikten vi har rundt oss på hytta. 

Eldstemann har fått seg båt hos pappaen sin, så vi lånte den med oss til hytta. Guttene elsker å være på havet, og det er stor stas når de slipper å ha en av oss i båten. Jeg fikk etter litt diskusjon og bestikkelser lov til å ro en tur, og mine gamle ferdigheter er ikke glemt. Det var en nydelig sommerdag i mai, hvor vi kunne gå lettkledd ute i fønvind og bare nyte dagen.

Eldstemann er en sterk gutt, så han klarte helt fint  dra opp båten selv og knyte den fast. (Med minstemann i hælene som garantert lærte mye nytt den dagen.) Og tenk, det var så varmt at også han kunne gå uten sko i fjæra! 

Den siste tiden har jeg laget mye, og disse skal etter hvert bli brosjer og pynt. Så selv om jeg ikke har vært aktiv på bloggen med å skape tekster har kreativiteten fått spire med heklenål og strikkepinner. For å sitte helt i ro med armene i fanget er ikke noe jeg har evnen til! 

Facebooksiden min finner du her og på instagram/snap finner du meg som #steinihavet

Helgen har stort sett vært harmonisk, og over all forventning i forhold til normalen! Siden det var meldt bra vært satte vi avgårde til campingvogna litt for sent på fredagskvelden, med fjordland grøt stappa i bagasjen og godt humør. Vi ville være fremme rundt leggetid, men kom frem til at ungan ville overleve det helt fint. Og vi voksene ville heller ikke ta skade av litt ekstra stress. Underveis husket jeg på å ringe mine foreldre å be dem om å slå på varmen. Minusgrader ute betyr alt annet en sommertemperatur inne. 

Vel fremme var det bare å innse at det ikke var blitt mer en noen få grader varmere, og under teppene ligger en unge. Han hadde heldigvis en usedvanlig bra ettermiddag, og jeg mistenker at det varme bassenget og treningen på dagen er årsaken. Eldstemann var mer opptatt med å springe rundt ute, for nordlyset hadde meldt sin ankomst en stund før vi kom frem. 

Når vi fikk litt mer varme i vogna var det klart for dagens middag, en gang mellom åtte og ni på kvelden. Og han Fjordland sviktet ikke, grøten smakte godt  og guttene kastet innpå så vi fortest mulig kunne slå av lysene og se på verdens beste tv. Den du finner utenfor vinduet en iskald høstnatt langt i nord. Smurfen skulle for første gang se nordlyset! 

Eldstemann syntes det var fin temp og minstemann var fortsatt godt pakket inn i to pledd og tykke ullklær. Jeg gjentok mantra “iskald vogn er sjarmen med høstkvelder” inne i hode mitt, men det hjalp ikke spesielt. Jeg hater å fryse, og så helst at det var 23 grader inne når vi kom frem. Heldigvis varmer gleden til ungene så mye når de blir ivrige at jeg innimellom glemte at tærne var iskalde. Og de var helt i himmelen når de så lyset danse over i himmelen i massevis av farger og fasonger. 

Aiaiai, tidenes dårligste bilde av tidenes beste nordlys. Så typisk at jeg manglet den viktigste delen til stativet, jeg som endelig skulle ta bilder av begivenheten. Og når jeg endelig hadde fått barna i seng og klart å feste kamera med hårstrikk i stativet var nordlyset lei av å vente på meg. Men en stund var det så mye nordlys at hele området rundt oss ble opplyst. Ord kan ikke beskrive det vi så. 

Lørdagen bestemte vi oss for å dra på utflukt i det fine høst landskapet, og vi tok søsteren mi med oss så mamma og pappa fikk litt ørefred. Hun kan skravle like mye som meg, og selv om hun er voksen og kan passe på seg selv liker jeg å tro at hun ikke er det. Er det ikke sånn storesøsken skal være?! 

“Mamma, æ e på toppen av fjellet! TA BILDE!”  

Vi fant også et hi, noe som ble ivrig diskutert av de to minste i følget. Eldstemann var ikke så sikker på at det var et revehi, og dessverre hadde vi ingen fasit med som kunne si hva som var rett. 

Nydelige Ullsfjorden badet i sollys! Det var litt kaldt siden vinden merkes godt, men vi hadde godt med klær på så alle var gode å varme. 

Eldstemann var for det meste 50meter foran oss, så det var ikke så lett å fange han i kamera. Og han syntes jeg var mest irriterende når jeg prøvede å nærme meg, så jeg må vel bare innse at jeg ikke er så populær som jeg var før. 

Meg og mine fine nye sko som var overraskende bra å gå med både i lyngen og fjæra! 

Han her møtte vi sist runde vi var i fjæra, og han dukket opp denne gangen også. Sjarmerende type, veldig fotogen vil jeg påstå!

Jeg og søsteren min hadde det veldig morsomt, og om noen så i kikkert fra andre siden av fjorden ville de helt sikkert tro det var rablet for oss eller at folkene fra steinaldertiden hadde kommet tilbake. De skal visstnok hatt tilholdssted her, og i område vi var på nå skal det være en gammel gravplass også. Minstemann var på leting etter dem, og syntes mora og tanta var fryktelig kjedelig. 

“Æ går, dåkker får komme etter når dåkker e ferdig å leke!”

I dag tok vi morgen alt for tidlig, og siden det var regn ute holdt vi oss inne! Mulig det bare regnet noen få dråper, men det høres mye voldsommere ut inne i campingvogna. Eldstemann gjorde sin plikt og leste for lillebroren, eller det var i alle fall det han sa selv. Jeg takket og bukket og passet på å skryte ekstra mye. 

Facebooksiden min finner du her. 

Hva skal man med luksus yacht når man kan dra på havet med fiskebåt?! Ingen luksus kan måle seg med opplevelsen av å skaffe mat til familien og oppleve nærområdet fra en annen side en den vi vanligvis ser. Så i går var vi på fisketur, og vi hadde en fantastisk dag. Jeg må neste advare om noen blodige bilder av fisken som skal bli middagsmaten vår, i tilfelle noen svimer av ved synet av røde dråper, eller om noen ønsker å leve i illusjonen om at fisken kommer fra butikken i ferdig oppdelte biter.  På vei ut mot storhavet, med en følelse av å være helt uten balanse. Men det gikk seg til når rustene sjøbeinsferdigheter kom på plass. 
Minstemann hadde ca en milion spørsmål om hvordan båten fungerte, og det var en fryd å se hvor fornøyd han var. 
Nesten ingen følelse slår den du får når du kjenner det rykke i snøret og noe hvitt lurer nede i vannet! 
Det er fint å kunne lære bort det jeg vokste opp med til minstemann, og noen av mine beste barndomsminner er på fisketur med pappa. Minstemann måtte også prøve fiskelykken, og når snøret hans gikk i bunnen insisterte han på at det var en ubåt. 
Det var en voksen størrelse på storseien vi fikk, så den skal bli et par nydelige middager. Men selv om fisking er gøy var det godt med en pust i bakken. 
Jeg måtte også prøve fiskestangen, og sannelig fikk jeg en stor torsk på første forsøk. Men jeg innså fort at jeg ikke er dreven på å dra den opp, så jeg måtte be om assistanse.  
Lørdagsgodtet ble også med i bagasjen, og mens minstemann koste seg med det brukte mor i huset tiden til å ta bilder. 
Når vi var ferdige å fiske gikk vi mot et gammelt fiskebruk, og på veien kunne vi nyte verdens vakreste maleri som endret seg for hver meter vi passerte. Det er så lett å glemme hvor fantastisk vi har det rundt oss.
Vi hadde stort sett lettskyet hele dagen, men når vi nærmet oss land lå det et grått teppe over oss. Men vi hadde godt med klær på, så selv om det ikke var spesielt varmt hadde vi det behagelig. 
Vi fikk servert nydelig suppe og ferske rundstykker, og jeg klarte å få til et bilde før vi kastet oss over maten. 
Vi gikk også på land en tur, og øya vi var på va full av disse nydelige blomstene. Minstemann stortrivdes og var superfornøyd med alle skattene vi fant i form av skjel og krabbeklør. Så det var en ordentlig opplevelsesreise. 
Jeg måtte jo ha noen blomster med meg hjem, siden jeg oppgraderer blomsterbedet vårt. 
På hjemveien var minstemann utslitt, og da var det godt å kunne legge seg litt i køyesengen. Han sovnet med det samme hode traff puten. Natten i forveien var dårlig, så han trengte nok søvnen. Små føtter som verker krever mye energi, og det selv om han fikk smertestillende før vi dro. 

Vel hjemme var det på tide å friske opp teknikken med å skjære filet, og det gikk rimelig greit selv om kniven var ukvass. Det skal sies at jeg brukte lang tid, men så er det jo over ti år siden sist. Mulig jeg er en smule bortskjemt som har sluppet unna så lenge. Men til slutt var fisken klar og posene merket med innhold, så vi kan se frem til mange gode middager i tiden fremover. 

Facebooksiden min finner du her. 

Ny runde med snørr og feber er kastet over oss, men før minstemann ble syk har vi hatt en strålende helg. Den har i grunnen vært veldig harmonisk, og det er nesten så jeg ikke tror på meg selv når jeg sier det. 

Søndagen har vi brukt til kjedelig husarbeid, sofa-sliting og vafler til kveldsmat. (Dårlig med bilder av eldstemann, han synes ikke det er gøy å tilbringe tid lamme den kjedelige moren, stefaren og syke lillebroren, så han har vært ute stort sett hele dagen.)Lørdag kjørte vi på hyttebesøk til mine foreldre, og gjensynsgleden til minstemann og traktoren hans var stor. 
Eldstemann gledet seg mest til å prøve trampolinen, men først må sikkerheten ivaretas. 
Den ni år gamle fotografen og den fem år gamle sikkerhetssjefen var ikke fornøyde med den ulydige arbeideren som hoppet uten sikkerhetsnett. Jeg fikk passet påskrevet og lovet at jeg aldri skulle gjøre det igjen. 
Nesten klart, og et nytt prøvehopp måtte på plass. Som forøvrig ble det siste, ettersom jeg var redd for å hoppe over nettingen samtidig som tyngdekraften spilte meg et puss. Les: Et par dråper slipper lett ut når du har sluppet ut et par unger, om du ikke er veldig, veldig forsiktig. Ja og dette er garantert en av de kommentarene ungene kommer til å synes er mest flaue på morens blogg, men jeg mistenker at dette er noe svært mange kvinner opplever hver gang de skal more seg med trampolinehopping. Så da kan jeg jo ikke la være å nevne det. 

Minstemann var første mann ut. 
Men først måtte vi redde unna en flue så den ikke ble trampet på. 

Så skulle de hoppe litt i lag, eller eldstemann skulle hoppe og minstemann fikk sitte. Kjempeunderholdning for både liten og stor. 

Her er vi så snille å henger opp fuglekasser, også lager de seg reir på taket?! 

Hvem er dere, og hvor er det blitt av ungene mine?! 

Det eneste som forstyrret harmonien vår var et småfly og litt iskald vind. 

Neste mål for dagen var å male troll.

Vi var alle dypt konsentrerte i fem minutter, og etter det ble jeg sittende igjen alene å male. 

Det ferdige resultatet, som vi alle måtte si oss veldig fornøyde med. 

Facebooksiden min finner du her.

En eller annen gang i løpet av de siste syv dagene her jeg lovet å lage kake sammen med minstemann, jeg mistenker at det kan ha vært på tirsdag eller onsdag når jeg sov middagshvil på sofaen. Og siden jeg hadde veldig lyst på sjokoladekake i dag siden halsen er hundre ganger bedre enn i går, var det på tide å holde mitt løfte. (Jepp, kake to ganger på en uke, men tenker det jevner seg ut med alle de andre ukene i året jeg ikke vil være husmor.)

Minstemann er en veldig flink hjelper, og han imponerte med eggknuser ferdighetene sine. 

Han informerte om at han var supermann og siden han var så strek eksploderte det siste egget når han tok i det. 

Etter en liten brifing rundt sikkerhet fikk han lov å helle smøret i bakebollen, og det var stor stas. “Mamma, dette er første gangen jeg tømmer smør i bakebollen!”. 

Egg, sukker og smør, en smakfull blanding som vi selvfølgelig måtte smake litt på! 

Jeg fikk til og med smuglet inn noen regnestykker, sånn for å godgjøre den dårlige samvittigheten for at det har blitt litt for mye kake de siste dagene. 

Han fikk det ærefulle oppdraget med å telle t-skjene med bakepulver, og han utførte oppgaven perfekt. 

Melken må også i bollen, selv om minstemann ikke synes at den smaker godt. (Han tåler små mengder melk, men foretrekker den vi blander ut til han.) 

Sukk, tenk at den lille skatten min er blitt så stor! 

“Se mamma, nå blir det sjokoladekakedeig!” 

Smaksprøver er obligatoriske, og vi var veldig enige om at røren smakte veldig godt. 

Snart er kaken klar, og magene rumler.

Minstemann trengte en sittepause så jeg avsluttet prosjektet. 

Den siste og beste ingrediensen er på plass, og kaken kan ta turen i ovnen. 

Han var flink å passe på kaken, og informerte om hver eneste endring han så. 

Jeg klarer aldri å vente til kaken er avkjølt før jeg prøvesmaker, og det selv om sjokoladekremen på toppen smelter. Den fikk terningkast fem, og og det var sjokoladekremen som trakk den ned. Så jeg må med andre ord prøve en ny variant neste gang. 

Når kaken var ferdig overlot jeg oppvasken til min bedre halvdel, som den kjipe dama jeg er. Det er jo han som sier at jeg er allergisk mot oppvaskmaskin, så den tør jeg ikke røre. (Og han fikk nystekt sjokoladekake, så han skal ikke klage!) 

Facebooksiden min finner du her. 

Da er enda en helg over, og vi kan skryte på oss en ikke så veldig harmonisk familietid. Hurra for unger som tøyer strikken for langt og hurra for pakningen som gikk til faens på campingvogna. 

Men noen lykkelige stunder har vi hatt, og da har jo også kamera vært fremme. Når vi ikke hadde det fult så bra, var det siste jeg hadde lyst til å ta bilder, selv om de sikkert kunne vært underholdende for andre øyne enn våres. 

Så her kommer et aldri så “lite” bildedryss fra helgen vår! 

Minstemann var fornøyd med å endelig være hos traktoren sin igjen.

Eldstemann prøvde å studere fuglene på nært hold. 

Skogen er under forvandling og snart blir den grønn. Pappa passet på å forstyrre fuglesang og helgefreden med å sage ved. 

Minstemann og traktoren hold i lag i en god time før de tok seg en pause. 

Campingvogna fikk selskap av tre biler, og var fornøyd med det etter en lang vinter hvor eneste selskap har vært gaupa, reven og traktoren. 

Også jeg måtte studere småfuglene, og det gamle buret jeg drasset med meg hjem en eller annen gang i barndommen. 

En skeptisk kar som ikke ville komme oss for nær. 

Etter en stund ble det litt for mye mas, og vi bestemte oss for å gå i fjæra. (Les: Jeg bestemte…)

Guttene hadde det travelt, eller så var det bare vi som somlet. 

Gammelsjåen holder fortsatt stand etter vinterstormene. Alltid like spennende å se om den kanskje har klappet helt sammen.

En av de bedre veistrekningene utover mot Jøvika. (Helt sant, selv om det ikke ser sånn ut.) 

Smårampen var fornøyde med at bestefar også ble med i fjæra, men klarte ikke å overtale han til båttur. 

Havet lå stille og rolig før regnet kom. 

Obligatorisk aktivitet i fjæra! (Og opphavet til navnet på bloggen.) 

Eldstemann inspiserer sneglene før steinen går i havet. 

Inntørket fiskehode må forskes på, før de kastes unna fordi det lukter “æsj”. 

En av fjæras fineste skatter. 

Jepp, vi går i tangen der det er glattest. Litt utfordringer må det jo være plass til. 
En sliten tass som ikke var helt i form og holdt seg i ro med tauet han hadde fått hos bestefaren.Prøve om disse kunne gi meg noen nye kjoler, men de virket ikke. Og enda flere skatter.Minstemann holdt seg i ro og fulgte med en båt som lå ute på fjorden. Eldstemann opptatt med steinknusing. Dypt konsentrert om oppgaven.Når regnet kom holdt vi oss inne, og da er tegnesaker gode å ha. Minstemann tegnet familien og campingvogna, og kunne fortelle at moren var en gammel geit. Veldig sjarmerende må jeg si. Lørdagens hytte outfit.Når det verker i bena er det godt med lekestund i den gode, varme hytta til bestemor og bestefar.

Et sjeldent bilde av meg og eldstemann. Han synes ikke det er så fryktelig morsomt å klemme moren mer! 

Flaks at det er veranda på hytta så jeg kan stå tørt og ta bilder av småfuglene. Denne karen skulle helt sikkert ønske at bladene hadde kommet ut. 

Kompisen så også ut til å lengte etter bedre vær. 

Sjarmerende type som ventet på tur, det var kun en inne i buret av gangen.

Og sistemann som ble foreviget før jeg ble så kald at jeg ikke orket å stå ute mer. 

Nå kan bare arbeidsuken starte, så krysser vi fingrene for at neste helg blir bedre for oss alle. 

Facebooksiden min finner du her. 

Tenk, i går på selveste 1.mai lærte minstemann seg å sykle uten støttehjul, og jeg ble så stolt at tårene spratt i øynene. Det er ingen ting som føles så godt som å se at barna mestrer nye ting, uansett om det er store eller små skritt. 

Minstemann måtte først teste sykkelen med støttehjulene, bare for å finne rett form som han sa.  

Så skulle hjulene av, og minstemann var god hjelp når skruene skulle løs.

Pappaen tok første runden, men ble degradert til fotograf av den minste. Så du kan trygt si at jeg fikk en god trimtur når vi prøvde oss frem. 

Han var så stolt når han fikk til, og du kunne se stoltheten skinne ut av det lille ansiktet. Og med tanke på at han hadde øyelappen på gikk det overraskende lett, han ser ikke så alt for mye på øye som får trening, og det merkes godt når han skal bedømme avstand. 

Stolt gutt som snudde sykkel for en ny runde. Synd de ikke har kostet gaten, for alle småsteinene utgjorde en aldri så liten sikkerhetsrisiko når hjulene skled på grusen og han ikke fikk bremset. 

Ifølge han selv skrenset han inn i oppkjørselen når vi var klar for en pause, og vi måtte alle beundre merket som ble i grusen. 

Kjekt med litt juice etter syklingen. 

Mamma og pappa flagget for arbeidernes dag, og hele byen badet i et nydelig vær. Litt kald vind, men vi er vant til kulde og taklet dette bra! 

Denne helgen har vi avlastning, så på kvelden kjørte vi oss en tur på fjellet. (Det holdt med treningen jeg fikk da minstemann syklet, så la ikke opp til de helt store anstrengelsene resten av dagen. ) For de som er kjent på Kvaløya er dette bilde tatt på vei over mot Rekvika og veien vi ser er mot Tromvika og utover fjordene. 

Månen tittet også frem. Det er ikke mye mørke igjen på natten nå, og vi kan glede oss til mange kvelder med diskusjon fordi ungene påstår det er dag ute og ikke natt! 

Facebooksiden min finner du her. 

Da er vi ankommet 2015 og en aldri så liten oppdatering fra den siste dagen i 2014 er på sin plass. Nyttårskvelden var vi sammen med mine foreldre, minste søsteren min og hennes type. Eldstemann kom hjem på ettermiddagen, og gledet seg til å feire denne nyttårsaften med oss. Han er annet hvert år hos pappaen sin, til lillebrorens frustrasjon. Han ser helst at broren alltid er hjemme, selv om de kan krangle så leker flagrer alle veier. (Og nå insisterer han på at neste år skal han være med broren til pappaen hans.) 

Når vi gikk inn i 2015 sto jeg ute og ble dusjet fra oven. Det pøste ned, og regnet klarte stadig å lirke seg ned mellom skjerfet og jakken. Det var jeg og eldstemann som sto ute i regnet, og så det fine fyrverkeriet bli sendt opp rundt oss. Og jeg må si at det var en av de stundene du virkelig kjenner på lykken av å ha barn, for gleden deres smittes over til alle rundt seg. Minstemann hadde tatt kveld, og vi sendte opp noen raketter sammen med han tidligere på kvelden. Vi er heldige som har gutter som ikke er redd for dette, og hadde det vært opp til meg hadde vi ikke kjøpt fyrverkeri i det hele tatt. Men der er jeg nedstemt av guttene, så da får jeg heller nyte de fine fargene.

Jeg har aldri vært den som har sett den store fascinasjonen med nyttårsfeiringen, og liker på denne dagen å holde meg i ro hjemme, sammen med barna mine. Vi drikker ikke alkohol når barna er tilstede, så vi har en veldig barnevennlig feiring der vi tilbringer tid sammen. Så kvelden bruker vi til  se barne-tv sammen, for så å kanskje spille noen brettspill. Men ikke i år, for minstemann hadde en dårlig dag og da blir det bare gråt om ikke spillet går hans vei. Men vi tar dagen som den kommer, og legger vekt på at vi skal ha det godt i hverandres selskap. Selvfølgelig høres det veldig fint ut i praksis, men egentlig bruker vi mesteparten av tiden til å megle mellom to overtrøtte brødre som insisterer på å være våken resten av året. Og det får de lov til, for denne ene dagen i året. 

Når vi skal å spise middag skal penklærne på, minstemann er strålende fornøyd med og kunne pynte seg, og eldstemann springer å gjemme seg. Siden jeg krangler på han både skjorte, vest og pen bukse får han velge sokker selv. Da velger han selvfølgelig noen med mye farge, for så å komme glisende ut av badet for å se om mor i huset sier noe om saken. 

En herremann som ikke hadde noe som helst lyst å samarbeide med sin mor fotografen, men etter bestikkelse med ekstra spilletid dagen etter gikk det seg til! 

Guttene spratt opp i vinduet hver gang de hørte et smell, for de skulle ikke gå glipp av noe så spennende som alle rakettene som skytes opp i byggefeltet rundt oss. Bestemor var ikke helt enig i at de skulle ommøblere vinduskarmen og bruke gardinene som lianer. Men det gikk greit uten knuste pyntesaker eller gardinstenger i hode. 

Så var tiden inne for familiebilde, og som vanlig gikk det ikke helt etter min plan. Ungene var ikke klare å sitte i ro, og når den ene så i kamera så den andre bort. Men på en annen side er jo bilde over et ekte familiebilde, for det illustrerer jo det kaoset vi stort sett utgjør. 

Det ble et kline bilde også, selv om barna gikk inn for å være linselus foran kamera. For selv etter alle de årene vi har holdt i lag å sett hverandres dårlige dager er det gode følelser inne i bilde. 

Av femti bilder ble ett bra av meg selv, og til uken blir det idiotiske kamera levert inn. For ikke vil de fokuserer og i alle fall ikke ta bilder raskt. Dette er andre gangen det oppfører seg slik, så til uken må jeg levere det inn for en sjekk. Så håper jeg bare at problemet blir fikset, og jeg får det tilbake rimelig kjapt! (Sist gikk det tre måneder, og jeg ser ikke helt for meg at jeg skal klare seg så lenge uten kamera, for det gamle har jeg solgt!)

Også minstemann fikk velge sokker selv, og insisterte på at jeg måtte ta bilde av dem. For de var jo bare såååå kule! 

Lillesøstera tok ansvar å hjalp til med oppryddingen, mens jeg tok bilder av alle som var i nærheten. Jeg er helt sikkert ekstremt irriterende, men mistenker at det er genetisk siden jeg minnes at min far en gang holdt på med det samme. 

I ca  fem minutter lå rampen i ro, eldstemann fant et ulest Donald pocket. Minstemann hadde vondt i bena, og da er det ikke unormalt at han låser dem fast i bordkanten. 

Et svært sjarmerende bilde, men det som hendte to sekunder etterpå var at den minste ble rasende for at broren rørte han og stjele plass i vinduet, og moren fikk passet påskrevet når det kom til terrorisering med kamera. Ekte søskenkjærlighet med andre ord. 

Så var det tid for selvfotografering, men det har jeg ikke spesielt talent for. Legg merke til flekkende på kjolen, den hadde nemlig fungert som serviett under middagen. Minstemann syntes ikke moren trengte å se helt flekkfri ut, for når jeg klaget på dem sa han “Men mamma da, du ser jo ut som ei mamma nu!”.

Bilde nr. 27 fanget hode mitt, så det er vel det nærmeste selfie jeg kommer på en stund! 

Guttene ble etter hvert overtrøtte og en smule rastløse, og da var eldstemann bokstavelig talt opp under taket. Tror den gutten kan få en karriere innen klatring, for han kommer seg opp stort sett over alt.

Minstemann kunne selvfølgelig ikke være noe dårligere enn storebroren, og han valgte å bruke brannmuren som lekestativ. 

I dag sto jeg opp til at den eldste og den minste i familien var i dårlig form, og jeg hadde en mistanke om omgangssjuke. Heldigvis ser det ikke ut til at de blir dårligere, så jeg krysser finger og tær for at det går over fort. Og ikke minst at jeg og eldstemann går fri! Men sånn i tilfelle jeg skulle bli strøken, pakket jeg bort de fem eskene med julepynt, tørket støv og støvsuget hele leiligheten, kastet ut juletreet og støvsugde på nytt.

Så med dette ønsker jeg alle sammen lykke til med nytt år, der de positive hendelsene overskygger de negative! 

Facebooksiden min finner du her. 

Endelig har roen lagt seg over hjemmet, og jeg kan la tankene vandre. Det har vært en lang dag som startet bra, og hverken småkrangling mellom brødre eller en grytidlig start på dagen kunne ta bort den gode lykkefølelsen du får når alt er godt rundt deg. Så det ble litt ekstra vondt å se at minstemann få mer vondt enn vanlig, for jeg skulle så inderlig gjerne sett at han fikk ha en god dag. Og med smertene synker humøret hans, og alt blir feil, men alt det er lett å takle, helt til han ikke vil at vi skal være nær han. Når han gråter og gråter og bare vil at vi skal forsvinne, da blør mammahjerte. Men jeg håper han vil huske de gode minnene fra denne dagen, og ikke de som er vonde. 

Mor i huset har rotet bort julestrømpene, så da er en skuffe full av gode og varme ullsokker god å ha! Guttene syntes det hele var svært festlig, og jeg mistenker at jeg blir å gjenta prosedyren neste år! 

På formiddagen gikk vi ut for å se militærhelikoptrene som kom flygende i formasjon, og da var pappas rygg god å ha for den minste i huset. 

Eldstemann på sin side var langt oppe i busken før vi kom oss ut av døren, og han hadde helt klart den beste utsikten der han var langt over bakken og ga bestemoren magesår. Hun har vist glemt at jeg og søsknene våre var like høyt oppe i trærne, uten at hun var videre bekymret for oss den gangen. 

Helt skyfritt og nydelig lys da helikoptrene kom forbi, og gleden var stor både for barn og voksen. Dessverre hadde jeg et kamera med meg ut som nektet å samarbeide, så etter jul må det inn på sjekk. 

Hjemmelaget kakao med krem og skive med brunost er obligatorisk på kalde vinterdager som denne, og at det er julaften gjorde at den smakte litt ekstra godt! (Jepp, koppen er like stor som den ser ut!) 

Stuen og kjøkkenkroken så ryddig som den kan bli, så der må jeg bare klappe meg selv på skulderen! Julemiddagen var aldeles nydelig, og jeg ser helt klart frem til neste gang pinnekjøttet skal på ovnen. (Som heldigvis er nyttårsaften så jeg ikke må vente så alt for lenge!)

Dagens antrekk er en kjole jeg kjøpte for minst fire år siden, og ulltøflene valgte jeg ut for å matche duken som vanligvis ligger på bordet! Strikkingen er selvfølgelig bare rekvisitter, slik at det hele skal se ekstra hjemmekoselig ut. (Og for dem som lurer skal det bli nye votter til eldstemann.)

En bamseklem er godt å få under gaveåpningen når vi var en tur oppe hos mine foreldre. Vi går alltid innom dem for å se gaveåpningen på julaften, før vi selv åpner våre pakker nede. Og i år var søsteren min, guttungen hennes og søskenbarnet vårt der for å feire jul, og det var koselig å være sammen med dem alle. 

En av de fineste pakkene som lå under treet i år! Minstemann har laget den selv i barnehagen, og har virkelig gledet seg til vi skulle åpne den. 

Inne i pakken lå et nydelig julehjerte som han hadde laget, og han strålte når vi ga han ros for den vakre pynten han ordnet til oss.

Lillejulaften kom det en pakke i posten til meg, og jeg har faktisk ingen anelse om hvem det er som har tatt seg tid til å lage og sende meg en gave. Men hvem du nå en gang er Nissemor, så skal du vite at den varmer mer en føttene mine! Lesten fra sist år er enda i bruk, og er fremme når føttene kan pynte seg litt ekstra! Tusen, tusen takk, de var nydelige, og du trenger ikke være redd for at de blir liggende urørte i skuffen for ullsokker! Også korte var godt å lese, og det skal jeg ta vare og lese når de vanskelige dagene i hverdagen kommer! 

Tøflene ble byttet bort, og nylæstan måtte på, og det er de enda! Så igjen, tusen millioner takk for både gaven og omtanken som ligger bak! 

Julegaven fra minstemann har funnet plassen sin på treet, og jeg kjenner en tåre i øynekroken når jeg tenker på omtanken den lille tassen vår har for andre. For selv når han selv har vondt, ønsker han å være god mot de rundt seg. 

En annen pakke som lå under treet var fra eldstemann til lillebroren, og jeg kjenner at jeg blir så utrolig stolt og glad når guttene viser omsorg for hverandre. Bildet hadde han malt på skolen, og båret hjem før malingen var tørr i mage, mange minusgrader en av de siste dagene nå før jul. Du kunne se stoltheten lyse i øynene når han fortalte at dette bilde skulle han gi til lillebror som han kunne ha over sengen. Og på nytt kjente jeg tårene i øynene når jeg så de to guttene smile på gulvet når den minste åpnet sin presang, og utbrøt at det var den fineste julegaven! 

Siden ettermiddagen og kvelden var langt fra bra for lillemann ble det ikke tatt flere bilder, men kvelden brukte vi til trøsting, fangkos og litt legobygging innimellom. 

Men selv om dagen ble som den ble, har vi hatt mange fine stunder som vi kan glede oss over i dagene og månedene som kommer. 

Så nå kan bare natten komme, og vi krysser fingrene for at den er god. 

Facebooksiden min finner du her. 

Litt vemodig innser jeg at siste dag av sommerferien er over, og i morgen må jeg opp før småfuglene! Så tenkte det var på sin plass å dele noen feriebilder, ettersom jeg har vært uten nett store deler av ferien. (Eller, så dårlig nett at opplasting av bilder var helt umulig!)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Facebook siden min finner du HER!