Bondens gull, og det er mammas feil!

Med det samme vi ankommer gårdsplassen vår og stiger ut av bilen roper minstemann helt forskrekket: «ÆÆÆÆSj, mamma da!» Han holder seg for nesen og ser på meg med strenge øyne. Jeg ber om litt mer forklaring selv om jeg vet hva han sikter til. «Mamma fjærta, å det lukte grusomt!» Han veiver med armen han har ledig og holder demonstrativt den andre hånden på nesen samtidig som han huffer seg. 

 

Jeg svarer at det er bondens gull som lukter, og han ser skeptisk på meg. For han tror har ingen planer om å tro på meg, for i dag får mamma skylden for alt. Om morgenen var det min feil at han ikke fant brillene, min feil at han fikk vann på genseren når han vasket fingrene, min feil at han ikke fikk gå i gangen først, min feil at han ikke fant rett lue og det forstatte han med når han ble hentet. Det var mamma sin feil at han og faren ikke kjørte på lekebutikk, og det var mamma sin feil at han fikk sol i øynene, mamma sin feil at vi måtte vente fem sekunder i et kryss, mamma sin feil at alle bilene var stygge og da måtte det selvfølgelig være mammas feil at det luktet møkker ute. For det var helt klart ikke noe bonde som hadde vært ute med traktor og møkkervogn. 

 

Jeg sukket litt, og fant ut at han fikk bare skylde på meg. For å diskutere hvem som har laget lukt med en 3åring er jeg dømt til å tape. Spesielt siden han er i dårlig form og mest sannsynlig brygger på en forkjølelse. 

 

Så resten av kvelden gikk på nesten samme viset. Alt var helt klart min feil, helt til han skulle sove. Da kunne han fortelle at jeg var verdens beste mamma og bare hannes mamma. For ikke snakk om at han skulle dele med broren, ingen ting faktisk. Han skulle ha egen gave, egen kake, egen bok, egen mamma, egen seng osv. Og saken ble ikke spesielt bedre av storebroren som lå på golvet å lo av den meget bestemte lillebroren…


Tannfeen kom ikke på besøk!

Om du tror på tannfeen må du ikke under noen omstendigheter lese resten av denne teksten! Den er kun egnet for ikke troende og foreldre! Istedenfor kan du gå til ønskelisten jeg har skrevet til nissen, for den kan leses uten risiko for sorg og andre skumle følelser. 

 

For noen dager siden mistet 7åringen en tann, igjen. (Kanskje ikke mistet, med du skjønner poenget!) Selvfølgelig var han strålende fornøyd for det betyr at tannfeen kommer på besøk. Så glass med vann ble funnet frem, og tannnen sluppet oppi med et litt plupp! Det var en spent og fornøyd gutt som la seg, for iløpet av natten ville tannfeen komme innom. 

 

Problemet er at tannfeen var litt for svimmel denne kvelden, og glemte helt å stikke innom. Hun var mer opptatt av å ligge på sofaen med bena høyt hevet og potetgullposen i umiddelbar nærhet. Og når det ble natt for henne var både tanna og småpenger glemt. 

 

Så kom morgenen, og jeg oppdaget til min gru at tannfeen hadde bommet stygt. For hvem vil vel skuffe en liten gutt som forventningsfult ønsker å se noen kronestykker i tannglasset?! I panikk fikk jeg min bedre halvdel til å forstå hva som hadde hendt, og jeg beordret han og guttungen inn på bade for å vaske en maskin med klær. (At klokken sikkert ikke var mer en syv om morgenen var kanskje litt spesielt, men vi har heldigvis enorme mengder klær som alltid må vaskes.) 

 

 

 

Jeg rotete i skuffer og skap for å finne noen småkroner, og selvfølgelig ble minstemann veldig interessert i hva mamma holdt på med. Vanligvis sitter hun ganske så rolig i sofaen for å våkne om søndagene. Ikke er det noe feil med hørselen heller, så han oppfattet fort at det va småpenger jeg holdt på med. Han ville også ha penger, og jeg fant i panikk noen strikkepinner som laget ca samme lyden. Han så skeptisk på meg men sa ikke noe mer. 

 

Nå måtte jeg klare å lure pengene oppi glasser uten en lyd og uten at minstemann som på dette tidspunket var lenket fast i foten min. Jeg kom på den enkleste løsningen, og sa at det sto en skål med potetgull på benken han kunne få. Og de små fotene fikk raserfart på vei inn på kjøkkkene, og i alt båket klarte jeg å putte pengene i glasset. Springe til sofaen og klappe med selv fornøyd på skulderen. 

 

Det var to fornøyde gutter som spiste potetgull til froksot, og det var i alle fall en fornøyd 7åring som oppdaget masse 20kroninger i glasset, for i min panikk hadde jeg selvfølgelig ikke sett hva jeg la oppi…

 

Neste gang skal tannfeen være flink å gjøre sin plikt, for en slik morgen vil jeg helst unngå flere ganger. Så mitt råd til alle foreldre, aldri under noen omstendigheter bli liggende på sofaen når du skal fungere som tannfe! 

 

#mammablogg #foreldreogbarn #tannfe 

Hjelp, nå har eldstemann mobil!

Som vi alle vet kan en syvåring mase hull i hode på selv den mest hardbarka mamma, og når det kommer til mobiltelefon har vi vært gjennom alt fra diskusjon, smiger, fotmassasje og tjenester hjemme. (Tror det var fotmassasjen som gjorde utslaget altså, hvem kan vel motstå det?!)

 

Så i dag gav jeg etter for presset, og eldstemann fikk simkort til telefon sin. Og det var en svært fornøyd gutt som hoppet rundt og innsisterte på å ringe både pappa og bestemor. Og jeg måtte bare le av gutten som var så ivrig, dette hadde han ventet på lenge. 

 

Jeg på min side velger å se fordelene av denne telefon, for nå blir det jo faktisk mulig å kunne få tak i han når han er ute på sykling. (Såfremst han har telefon med, hører den eller faktisk tar den når han ser hvem som ringer!) 

 

Siden det hender at han får være litt alene hjemme, så er det jo ganske greit at han kan ringe om det er noe, som når han ikke finner fjernkontrollen eller lurer på om han får lov å spise is. (Svaret er som vanlig nei i ukedagene, men  sov guttunger flest må han jo prøve seg litt ekstra!) 

 

Jeg fant ut at kontantkort var det tryggeste, i alle fall for lommeboken min. Og han må også tjene egene penger for å fylle på denne, så det blir jo litt økonomisk læring i det hele. Og det blir spennende å se når han finner ut at han kan ringe kun et lite ringesingnal å legge på, slik jeg gjorde til mamma i mine yngre dager. 

 

Så nå er vi virkelig vandret inn i storgutteverden, dette skal bli riktig så spennende, eller skummelt. Er ikke helt sikker enda, og tenker at nå må denne mammaen lære seg enda flere mammating hun ikke kan fra før. 

 

Hva skal det neste bli? At han kommer hjem med kjærest!? 

Handletur på rema og ny sofa!

«NEEEEI, jeg vil ikke!»

 

Min bedre halvdel prøver fortvilet å få meg ut av sofaen jeg har ramlet ned i, ikke snakk om at jeg hører etter. Jeg vil sitte her, og jeg vil ikke gå videre. Denne sofaen vil jeg ha, og det er ikke snakk om at jeg skal gi meg med det første. Han prøver å bestikke meg med colabokser og sjokolade, men nei. Jeg vurderer å gråte litt, bare for å understreke poenget. 

 

Så i dag kjøpte vi ny sofa, til tross for at vi bare skulle en snartur på rema å handle noen matvarer. 

 

Det skal sies at vi egentlig har snakket om å kjøpe en ny lenge, og at jeg har prøvd hundrevis av ulike typer før jeg fant den som passet rumpen min perfekt. Og det var en felles avgjørelse at det ble denne. Pengene har vi lagt av på forhånd, og merket med sofa slik at vi kunne få en som varer en stund. 

 

Men nå har det seg slik at denne sofaen er ganske mye større en den andre, så nå må det endring til i stuen. En komode må ut av stuen og småstolene til ungene må få et nytt hjem, for nå får de plass i sofaen. Godstolen og puffen må også få nytt hjem, og den kan jeg kanskje bytte bort mot noen hundrelapper. Nytt stuebord må også på plass, så det gamle må jeg adoptere bort, for min bedre halvdel sier at det umulig kan være noen som vil kjøpe det. Hva vet vel han om hva som er fine bort eller ikke! Mannfolk…

 

Jeg ser også frem til bedre søvn, for i de dårligste periodene til minstemann sover vi på skift, og da er sofaen redningen. Så at vi endelig skal kunne sove på en rett overflate er et stort pluss. 

 

Nå skal det sies at det enda er noen uker til den kommer, men da har jeg heldigvis litt tid å rydde plass til den, og avsløre alt som ligger under og i den gamle. (Satser på at jeg finner noen småmynter.) Og før den tid vil jeg også ha vært på jobbtur til det store utlandet, vært innlagt på sykehuset med minstemann, vasket minst 20maskiner klær, støvsuget 9ganger, vasket doen 4ganger og sovet ganske lite. Jeg skal også ha heklet noen nye figurer og lære hvordan jeg legger ut bilder fra instagram på blggen. (Om du ønsker å snike på meg der heter jeg steinihavet)

 


Det eneste bilde jeg fant av sofaen er fra min tid som gravid, noe jeg altså ikke er i dag. Og ser at for fire år siden var sofaen på god vei å bli sliten, så du kan jo tenke deg til hvordan den er i dag. 

Kjære politiker og mann i gaten!

I de siste ukene har det vært svært vanskelig for meg som mamma å lære mitt barn at mobbing er galt. Jeg har brukt lang tid på å forklare hvorfor man ikke skal si stygge ting til andre, og at det ikke er lov å lyve. Jeg har forklart at det beste du kan gjøre er å snakke fint om alle, og se noe godt i hver eneste person, også dem man ikke kommer så godt overens med. For det er noe bra i alle, selv om vi har ulike meninger. Selv om du tenker noe dumt om andre, betyr det ikke at du har lov å si det! Jeg har prøvd å lære barnet mitt at vi skal respektere at alle er ulike, at vi ser og tenker på ulike måter.

 

Men hver eneste gang TVen har vært på i det siste, har minne ord blitt overprøvd av voksene mennesker som snakker negativt om andre, både kjente og ukjente kritiserer hverandre. Stemmer du det ene er du en idiot og stemmer du det andre vil verden gå under. 

 

Når gutten min har gjort noe galt har jeg alltid oppforderet han til å fortelle hva han selv har gjort, og ikke være så opptatt av hva alle andre har skyld i. Men i de siste har også dette vært en utfordring, for med det samme en politikker snakker, hører du om det negative de andre partiene har gjort. Det er kun noen få jeg har hørt snakke om egen politikk, uten å rakke ned på andre partier og påpeket feilene de har. Hvorfor er det så vanskelig å konsentrere seg om det du selv gjør og ønsker å gjøre for samfunnet?

 

For å være helt ærlig synes jeg valgkampen er en svært negativ tid, en tid der det skal graves frem så mye grums som mulig for å sverte andre. Og er det slik vi ønsker at våre ledere skal være? Skal ikke de være et forbilde for tusenvis av barn som lærer om dem på skolen? Er det virkelig greit å holde på slik, uten at noen reagerer på at det er galt?

 

Det er ikke rart det er mobbing blandt barn, for barn er små speil av sine voksene forbilder. Og når de ser at det er lov å snakkke usant om andre, lov å gjøre narr, og lov å kritisere dem de er uenige med, så er det jo til syvende og sist umulig å lære dem hva som er rett og galt. 

 

Det er kanskje på tide at vi voksene ser på oppførselen vår og på hva vi lærer bort til neste generasjon. For øyeblikket er vi svært dårlige forbilder, både vi som sitter hjemme og snakker nedsettende om de partiene vi er uenige med, og politikerne som bruker hver eneste mulighet til å snakke nedlatende om motstanderne. 

 

Og jeg kan bare glemme å lære barnet mitt at det er galt å kjøpe venner, for hver eneste dag ser jeg ulike partier prøve å kjøpe sine velgere med blomster, boller, ballonger, sukkerspinn osv. Hvordan signal sender det egentlig ut til barna våre? At så lenge du kan kjøpe noen, så får du det som du vil?!

 

For meg som person er det svært vanskelig å stemme på et menneske som snakker negativt om andre, og jeg kan ikke forstå at i et moderne samfunn som dette er det lov til å oppføre seg som små barn som enda ikke har lært hva rett og galt er. 

 

I år gikk min stemme til en av de få menneskene i politiken som faktisk har snakket om egene saker og ikke kritisert alle andre. Så får det bare være at jeg er uenig i noen få av deres saker. Jeg vil ikke ha en regjering som ikke tar hensyn til andre og som benytter enhver anledning til å fremme egen sak med å trykke noen andre ned i grusen. For om du ikke kan oppføre deg mot andre vil du heller ikke være en god leder, som tenker på det beste for landet ditt! 

 

Det er på tide at vi voksene står frem som gode forbilder, for det er vi ikke slik situasjon er nå. 

 


 

Del gjerne om du er enig! 


Morgenstund har gull i munn, liksom!

«Sooool, SOLLLLL, sola er min bestevenn..» 

Minstemann liker å synge, og han gjør det så fort han har muligheten. Han synger så hele nabolaget hører, og tar ikke så alt for mye hensyn til hva klokken er. Så her en morgen våknet vi av en liten gutt som brølte av full hals der han lå på rommet sitt i sengen. Siden klokken ikke var mer en fem om morgenen sto jeg i sengen, og var inne på barnas rom før teppe falt ned fra luften. Da først koblet hjernen hva han holdt på med, og at det ikke sto om livet. Selvfølgelig var lydnivået så høyt at storebror våknet, som har sovet seg gjennom raketter utenfor vinduene og brannalarmen tidligere. Jeg spurte hva han holdt på med, og fikk til svar: «Men mamma da, jeg synger for dukken, skjønner du ikke det?!» Og så fortsatte han med «lille petter edderKOPP, som klatret på min HATT!».

 

Så denne natten sto vi tidlig opp, og selv om jeg ikke var helt fornøyd med starten på dagen må jeg si meg fornøyd med lillemans sang. Det betyr at de siste ukene med svært lite søvn ikke har gjort at han stoppet å snakke, noe som har hendt før. Og når jeg ser tilbake på denne natten kan jeg i det minste trøste oss med at vi har en god historie til senere. Og ikke minst fikk jeg jo noen ekstra timer kvalitetstid med ungene, halvsovende på sofaen med tven som barnevakt. 

 

Ha en strålende fredag, husk å bruk stemmeretten din. (Fikk beskjed om at i dag er siste mulighet for forhåndsstemmer! Og regner med at det er flere som meg som ikke går rundt å husker på slike ting!)

 


 

 

Fantastisk NAV, dere har klart det igjen!

Dette blir mitt andre brev på kort tid til dere, og igjen skrevet i frustrasjon og håpløshet over det dårlige systemet dere har. Som om ikke vi har bekymringer fra før, med et sykt barn og en hverdag som svært får kan forestille seg. Sist gang ordnet dere opp relativt fort etter at klagen var sendt inn, så jeg håper at dere vil gjøre det denne gangen også, til tross for at det er noe annet dere har rotet til denne gangen.

 

Det har seg slik at vi er en familie på fire, der en av oss voksene desverre er blitt sykemeldt og ikke kan være på jobb. (Og på grunn av helsekøer ser det ut til at det vil vare en stund, ettersom operasjon er eneste utvei!) Vi har har helt normal inntekt, og er avhenig av at begge voksene er i jobb. Nå har det seg slik at vi bor i et land der vi skryter av veldferd, og at vi har en flott ordning med sykepenger, noe jeg forsåvidt er enig i. Problemet ligger i at det tar svært lang tid for dere å betale ut disse pengene, faktisk så lang tid at vi får problemer med å betale regninger vi må ha. (Jeg mistenker nesten at pengene taes fra lommen til den som behandler papirene, og at det kan være litt vanskelig å gi dem bort!) Og noe av grunnen til at vi betaler skatt er jo for at vi skal kunne få hjelp når vi blir syke, som i dette tilfellet!

 

Nå er det jo ikke uten grunn at vi trenger disse pengene, for det har seg slik at vi ikke har noen mulighet å komme oss inn i et presset boligmarked, der et skur selges for verdien av et slott. Så vi må leie for å ha tak over hode, og det koster minst like mye som å ha et lån. Videre kan jeg nevne at vi må ha bil, og siden vi fortsatt ikke har noen egenkapital måtte det lån til for å kjøpe denne. Om dere tenker at vi fint kan ta buss må jeg be dere sette opp noen direktebusser slik at jeg får levert ungene før jeg selv må være på arbeid om morgenen. En ny vei over til Kvaløya hadde også vært en fordel, for vi må desverre avgårde samtidig som alle andre som er bosatt her. Og de fleste kan ikke bestemme arbeidstiden sin selv. Noe som resulterer i kø, og forsinkelser. Bussene som går i Tromsø er heller ikke av det slaget som følger oppsatte tider, så jeg regner med dere forstår problemet. (Hvis ikke anbefaler jeg at dere skal ta buss om morgenen, med to stykk unger på slep, der den ene ikke har sovet hele natten og den andre aldeles ikke vil sammarbeide. Så skal du først ta buss til barnehage i den ene retningen levere barnet og alt utstyr som trenges. Så buss tilbake til skole for å levere en fortsatt mindre sammarbeidsvillig skolegutt og så til slutt skal du på jobb til rett tid. Etter endt arbeidsdag gjør du det samme, men legger inn et stopp på dagligvarebutikk der du handler 2-3poser med matvarer og bærer de med deg. Så henter du skolegutten og får med deg alle de våte klærne hjem. Videre tar dere bussen til barnehagen der du skal få med deg en sliten treåring på den ene armen, trehandleposer, 2sett regnklær, 2sett skifteklær og en barnehagesekk på den andre armen. Husk at barna må være hentet før barnehagen stenger, ellers blir det bot! Og så buss hjem.) 

 

Vi må også ha penger for å ha mat på bordet, og norske matvarer er ikke kjent for å være av det billige slaget, spesielt ikke om du ønsker å gi dine barn næringsrik hjemmelaget mat. Nå kan vi jo selvfølgelig kjøpe billige produkter som er stappet fulle av farlig fett og kilovis med salt, men jeg prøver å unngå at mine barn blir feilernært og velger å bruke mine hardt opptjente penger på god mat. Nødvendigheter som dopapir og tannkrem prioriterer vi også, selv om jeg snart må gå over på gamle aviser vi får hos naboen. 

 

Strømregningen bør også betales, ettersom det vil bli svært krevende å vaske klær for hånd, lage mat på vedovn og holde varmen inne hele døgnet. Nå skal det også sies at den svært stor del av alle arbeidsoppgaver i hjemmet faller på meg, siden min bedre halvdel tross alt er syk.

 

Vi hadde jo et håp at dere skulle ha ordnet alt til i dag, men der fikk min bedre halvdel erfare at det hadde dere ikke. Og etter turen innom NAV sine kontorer fant jeg ut at dette er noe dere gjør for å plage oss, muligens vi brukes som underholdning i matpausen. (For det ser ut til at dere har mange pauser, så mye som ikke blir gjort!) Han snakket med en herremann som tydeligvis var mer opptatt av å  sutre over hvem sin feil dette var, og selvfølgelig la han skylden over på arbeidsgiver. MEN her er det store problemet, arbeidsgiver har levert inn de papirene som trengs og dere har tydeligvis surret dem bort, igjen. Og dette vet vi helt sikkert fordi min bedre halvdel tok turen innom nav med dem selv, for å være på den sikre siden. 

 

Jeg driter egentlig i hvor mye dere har å gjøre, for når dere roter det til med noe som er så viktig som dette så får dere jobbe overtid. (Slik svært mange av oss andre i samfunnet må når vi ikke rekker over det vi skal gjøre, eller noen av våre kollegaer blir syke!) Jeg synes det er på høy tid at dere ser over systemet dere skal håndtere, og finner ut hvor svikten er. Nå har det seg heldivis slik at min bedre halvdel svært sjeldent er syk, så dette blir forhåpentligvis siste gangen vi opplever dette. 

 

PS. Jeg regner med dere betaler gebyret jeg får for alle regningene vi desverre får purrring på, ettersom det er deres feil at pengene ikke er inne på konto. Og dere trenger heller ikke si at dette var et engangstilfelle, for kort tid siden gjorde dere det samme med min søster…

 

Vennlig hilsen: En rimelig frustrert samboer som står for den eneste inntekten i husstander for øyeblikket. En inntekt som ikke holder ettersom jeg var nødt til å gå ned i lønn og endre stilling når jeg fikk et sykt barn! 

 

Del gjerne dette innlegget, og legg gjerne igjen en kommentar om du har opplevd noe lignende, eller om du er en av de heldige som faktisk har fått rett hjelp til rett tid! (Om du ønsker å lese det andre brevet mitt finner du det her!) Følg meg gjerne på facebook om du ønsker å følge med på resten av historien. 

 

( #nav #helse #sykdom #sykepenger #hverdag #penger #lønn #lån #NesteAvslagVentes )

Hverdagsinformasjon eller dagen i dag?!

Endelig kunne jeg ramle ned i sofaen, slenge bena på bordet og åpne en boks cola. Uten å måtte røre så mye som et klesplagg før jeg tar en velfortjent og ganske nødvendig dysj, pusser tennene og synker ned i den nydlige sengen min. (Eller vår, jeg deler den med min bedre halvdel, stort sett!) Har tydeligvis mistet den kreative siden min for kvelden, så fant ingen passende overskrift. Kom gjerne med forslag så jeg har til neste gang! 

 

Tilfeldigheter har ført til at vi har avlastning i dag, og at storebror er hos pappaen sin. Men det er ikke til å stikke under en stol at vi trenger litt søvn nå. 

 

Dagen startet med at vekkeklokken ringte, altså minstemann. (Men selv han syntes det var for tidlig og sov en liten halvtime til!) Vi kom oss gjennom det totale kaoset som inkluderte kleskrangling, mat på gulvet, tiss rundt do og diskusjon om hvem som skulle gå ut ytterdøren først. Vi husket både mat, medisiner og utstyr, noe som stort sett bare er flaks. 

 

Minstemann ble levert i barnehagen uten hindringer, helt til vi kom på hovedveien og oppdaget køen! Det er på høy tid at vi får en ny vei over til Kvaløya, noe jeg også fikk tid til å publisere på instagram! Her skal sjangsen brukes med det samme jeg har den…(@steinihavet om du ønsker å følge meg der!) Så ble jeg levert på jobb og eldstemann på skolen. Men der var jeg bare en liten time før turen gikk til å ta en aldri så liten rønken av ryggen. (Mulig de finner en forklaring på mine sovende ben som gir meg litt for mye ubehag og smerter!) Der konstanterte jeg at det fortsatt er mulig og sove i mr-maskinen, til tross for rimlig høye lyder. Mulig at min erfaring som mamma har noe å si på dette punktet! Så gikk turen på jobb igjen. Og jeg priset meg lykkelig over at jeg enda har en jobb å gå til, og at det er en dagjobb. (Spesielt med tanke på hvor trøtt jeg var, og problemene dette kan medføre på kveldstid!) 

 

Etter jobb gikk turen for å hente minstemann, som hadde hatt en strålende dag i barnehagen. (Og det var nøyaktig det ordet han brukte, «strålende»!) Han var ikke helt fornøyd med at jeg nektet han å hoppe i en søledam, ettersom han hadde på seg joggesko. (I morgen blir det støvler og da kan han hoppe så mye han vil!) Storebror ble hentet av pappaen sin på skolen, og skal være der noen dager. Vel hjemme måtte jeg bare kaste meg rundt å pakke utstyr, for minstemann var veldig klar for et par netter hos bestemor. Jeg pakket alt og var svært fornøyd med egen innsats. 

 

Etter levering måtte vi på apoteket, noe som tar laaaaaaang tid. For som vanlig skulle vi hente ut halve beholdningen, og litt til. Det føles i alle fall slik når jeg ser posene vi bærer med oss ut. Siden vi var alene brukte vi sjangsen til en aldri så liten romantisk sushidate, mest fordi jeg var ekstremt sulten. En kaffelatte med karamellsmak ble det også tid til, og noen nye klær til ungene. (Hadde peilet meg inn med tanke på hvor det enda var salg, for jeg regner med at det blir ganske mange utgifter fremmover på både ullklær og uteklær!) 

 

Så var det bare å stresse seg til foreldremøte i barnehagen, og på dette tidspunktet var jeg så trøtt at jeg så dobbelt. Men jeg kom meg gjennom møte uten å sovne og ramle av den minimale stolen som er beregnet på en treåring. (Tør ikke tenke på hvordan det føltes for min mann som er tre ganger så stor som meg!) Men det var et bra møte, uten noen av de typene som bare må diskutere hver eneste ting ned i minste detalj og lage problemstillinger som ikke finnes. TAKK og PRIS for at vi ikke har noen slike på avdeligen vår. 

 

Så kom vi oss hjem, og jeg konstanterte fornøyd at nå kunne jeg synke ned i sofaen og ikke løfte en finger før jeg skal legge meg. Men det var helt til telefon ringte…

 

Jeg hadde altså glemt å pakke truser, selvfølgelig. Og siden jeg ser for meg en ganske hektisk morgen for bestemor, var det bare å stable seg på bena igjen. 

 

Men i morgen kveld, da skal jeg ikke gjøre noen ting. Jeg skal til og med kanskje være litt sosial. (Litt fordi jeg sikkert vil ende opp sovende i sofaen til venninna mi, men jeg er i alle fall på besøk! Og bare det er noe å krysse i taket for.) 

 

Jeg tør ikke tenke på hvordan vi hadde klart å takle hverdagen uten mulighet til avlastning innimellom, for søvn må være noe av det værste du kan frarøves. Så dette er virkelig en viktig ordning kommunen har, slik at vi og andre i samme situasjon får muligheten til å samle litt krefter. 

 


(Motivasjonsbilde slik at jeg skal holde ut alle dagene frem til neste sommerferie! Meg på en strand i sverige for ganske mange år siden, lykkelig med en liten skatt i magen som bare vi viste om!)

Ps. Alle skrivefeil er helt sikkert noen andre sin feil! 😀 
#mammablogg #avlastning #foreldre #foreldreogbarn #søvn #hverdag #besteforeldre

Ikke alle dager er gode!

Skulle egentlig skrive om et eller annet morsomt, men i dag er jeg så sliten at ordene ikke finner veien ut. Jeg har kjempet gjennom ettermiddagen, trøtt og lei. Og endelig skal jeg få meg noen timer med søvn, forhåpentligvis. Medisiner er gjort klare, klær er brettet og kjøkkenbenken er igjen synlig. Ungene har sovnet og utstyret til i morgen er klart. Regningene er betalt og listen over det som må handles i morgen er skrevet. Jeg har ryddet leker og annet ro, vugget en liten urolig kropp og endelig kan jeg få meg fem minutter for meg selv i sofaen. Og uansett hvor trøtt jeg er skal jeg sitte her i disse minuttene, uten å gjøre noe som helst. Så får søvn bare vente litt, for jeg trenger litt voksentid innimellom, og spesielt på slike dager. 

 

Jeg skal være den første til å innrømme at livet som mamma ikke bare er en dans på roser, selv om jeg ikke kunne ønsket meg noe annet liv. Barna er mine skatter og den beste som har hendt meg. Jeg tror det er viktig å godta at slike dager finnes, og at det er lov å si ifra om at nå er man sliten. For det er ikke lett å være den som har ansvar for noen andre, den som alltid stiller opp og er på vakt. Å være mamma er så mye mer enn ordet, det er en livslang oppgave på godt og vondt. 

 

Men heldigvis kommer det bedre dager, og øyeblikk der hjerte mitt lyser av glede når de ser de fine guttene mine, når jeg hører de gode ordene deres og når jeg gleder meg over de små tingene i livet. Og det er disse dagene som gjør at de andre er verd å holde ut, der du klistrer på deg et smil og gjør det som kreves. 

 


( #mammablogg #foreldreogbarn #hverdagen #følelser )

Mitt barns smerter.

Etter en samtale med legen til minstemann i går, var vi nødt til å ta bort medisin han får på kvelden. Han har fått en bivirkning av den som gjør at han ikke kan få den. Desverre betyr det at han får en svært dårlig kvalitet på det lille av søvn han får om natten. 

 

Natten har vært lang, og slitsom, både for meg og lille skatten min. Han har kastet seg hvileløst rundt i sengen, og ikke engang masasje lindret ubehaget hans. Jeg hadde mest lyst å gråte, for det er så ufattelig vondt å se at barnet mitt ikke har det bra. De første årene av livet hans var ekstremt tøffe, og vi fikk endelig et lite pusterom da han fikk denne medisin. Men nå er den borte, og det er også de få timene med søvn han fikk så lenge den virket. Vi er tilbake der vi startet. 

 

Jeg gruer meg til ukene fremover, for jeg vet at hjerte mitt vil blø for den lille gutten som har det vondt. Hvor ofte skulle jeg ikke ønsket jeg kunne ta smertene hans, og hvor mange ganger har jeg ikke følt håpløsheten når jeg bærer rundt på den lille kroppen som kaster seg rundt av smerter.

 

Men han er en tapper liten gutt, og til tross for alle vanskene smiler han. Han er så god når han gir oss en klem og sier han er glad i oss, til tross for at jeg ser smerten i øynene hans. 

 

Jeg håper bare vi en dag kan få svar på hva det er som plager han, og ikke minst kan få en måte å hjelpe han på. Ingen barn fortjener å leve på denne måten! 

 

( #smerter #mammablogg #barn #sykdom #søvn #søvnløshet #ubehag )