1-kroning i øret.

I dag startet jeg dagen med en 1-kroning i øret. Det var minstemann som var den skyldige, og han syntes at dette var en fin måte å vekke mammaen sin på. Om jeg hadde vært litt mer våken ville jeg sett farene som lurte, og jeg ville avvæpnet han rimelig fort. Men slik gikk det altså ikke. 

Som normalt melder kroppen ifra om en del ting når man står opp, så minstemann tok turen på do. Han er så flink nå, at vi ikke må være med han. Jeg hørte han styrte inne på badet og tenkte som så at det sikkert ikke var noe galt han gjorde. Så hørte jeg et plopp og et klirr, og sirenen gikk. Han hadde mistet pengen i do. Katastrofe, for nå brøt tredje verdenskrig ut. 

En treåring som mister noe er ikke spesielt gøy, og når du ser surkeleppa trekke mer og mer nedover vet du at dette blir en lang, lang morgen. 

Nå var gode råd dyre, og det hjalp ikke å forklare at når pengen hadde ramlet i do var den borte. Jeg hadde ingen som helst planer om å stikke hånden i det, spesielt ikke siden doen var full av papir og andre mer ubehaglige saker. Han insisterte på  å finne en fiskestang, for han måtte ha den 1-kroningen. Mens jeg var på rommet sammen med han var faren såpas snar i vendingen at han fant en ny penge, og sa at det var den samme som falt i do. Jubelen sto i taket, helt til minstemann oppdaget at den var  tørr. Og det gikk jo ikke, for den hadde ligget i do. Etter mye overtaling gikk han med på den hvite løgn vår. Men han så fortsatt litt skeptisk på oss, så han ante tydeligvis at noe lureri var på gang. 

I det samme vi snudde ryggen til han fant han nøkkelhullet og selvfølgelig puttet han 1-kroningen inn der. Så nå er det ikke en mulighet å låse døren, og jeg kan være helt sikker på at jeg aldri får sitte alene på do mer. Ikke engang de gangene jeg husker å låse.  

Så hva lærte vi av dette? Vi skal ikke slenge småpenger rundt så minstemann finner dem, vi skal være flinkere og tilse at han ikke tar småpenger inn på do, og vi skal helt klart huske å våte pengen om det samme skulle hende igjen.  Det kan også være en fordel at sparegrisen kommer ned fra øverste hylle, så kan han putte pengen der den hører hjemme! For det er helt sikkert at mammas øre, do og nøkkelhullet ikke er rett plass.

 

(Ps. Om du tenker at det er galt av oss å ta en hvit løgn for å komme gjennom en særdeles vanskelig situasjon kan du bare stikke en finger i rumpen! Eller du kan prøve å være barnevakt for en treåring som tror han er åtte år noen dager?) 

 

Til nattevakten.

Kjære nattevakt, du snille og omsorgsfulle menneske som jobber når andre sover, som kommer med gode ord og passer på, i dag skal jeg hedre deg gjennom mine ord.

Alle de ganger jeg har vært syk og sårbar, har natten vært den mest skremmende tiden. Det er da jeg er ensom og føler meg alene, når resten av verden sover og mine er dratt hjem. Det er da tårene kommer og kroppen har får tid å kjenne etter. Hele verden raser sammen for meg i et eneste kaos av tanker og følelser, smerter og redsel for morgendagen. 

Men så kommer disse nattens engler inn, de ser deg og gir deg trøstende ord, de gir deg omsorg og styrke til å komme gjennom mørket. De passer på deg og tar seg tid, setter seg ned ved siden av deg, og gir av seg selv.  De gir trøst og trygghet i den vanskelige tiden, og selv når de har det travelt tar de seg tid. 

Deres jobb blir ofte tatt for å være enkel, men det er så feil som det kan bli. De jobber i stillhet og mørke, og utfører sine oppgaver når andre hviler rundt dem. Vaktene er lange, og timene går sakte. Når andre står opp, drar de hjem. De lever om natten og er på mange måter en annen del av samfunnet, en del vi ofte glemmer. Men så kommer den dagen vi blir syke, og vi trenger dette menneske som skal passe på oss. Det er da vi ser hvor mye de faktisk gir av seg selv. 

Men den viktigste jobben de gjør er å se den syke, og losse dem trygt gjennom den lange natten. Og det er de små tingene de gjør som får meg til å huske dem best. Glasset med vann, en klapp på skulderen og noen varme ord. Gode ord om at dette klarer jeg. 

Gjennom alle de årene jeg har vært innom helsesektoren både som pasient og som pårørende har jeg møtt på disse menneskene, og lagt merke til hvor mye de gjør for andre. Jeg har sett den enorme innsatsen de gjør for at andre skal få det bedre, den omsorgen de gir lagt over det som forventes. Deres jobb fortjener mer ære, for uten dem ville natten vært lang, mørk og skremmende ensom for alle de som trenger trygghet og trøst. 

Så tusen takk til alle dere som velger å jobbe om natten for å hjelpe andre mennesker, jeg beundrer virkelig den jobben dere gjør. Jeg ser dere daglig gjennom jobben min og jeg møter ofte på dere som pårørende. Og jeg tar meg alltid i å tenke at om alle hadde vært like flink å gi omsorg hele døgnet ville mange fått et annet syn på det å være syk. For jeg har aldri møtt en nattevakt som har avist meg, selv ikke når dere hadde det travelt. Dere ser mennesket dere har foran dere, både barn og voksen, og dere fortjener den dypeste respekt for dette! 

Del gjerne om du er enig, og synes at nattevaktene skal få litt ekstra oppmerksomhet. Deres jobb er så utrolig viktig, og blir ofte glemt. 

Facebooksiden min finner du HER!

Du finner meg som @steinhavet på snap og instagram. 

#nattevakt #samfunn #mammablogg #sykdom #helse #yrke #hverdag #følelser #omsorg #ros #engler #pårørende #helsefagarbeider #sykepleier #assistent

Veldig fornøyd med at vi kom oss hjem i dag.

Så fikk vi lov å dra hjem fra sykehuset, alle undersøkelsene er unnagjort og vi kan puste lettet ut. I alle fall for en stund. Siden vi bare var innlagt for å sjekke ut en ting, om minstemann puster som han skal om natten har vi ikke fått noen flere svar rundt situasjon hans.  Men nå vet vi at han puster som han skal, noe vi priser oss lykkelig for. 

Videre har vi fått prøve en kuledyne, et teppe som er fylt av små plastballer som er mye tyngre enn et vanlig teppe. Dette var svært bra for han, han sov mye roligere enn på lenge. Så natten for hans del har vært svært bra, og jeg krysser fingrene for at vi får gjennomslag på søknaden om denne. Det var virkelig godt å se at han lå så rolig i natt, og at han kunne våknet noen få ganger. Det er så fint å se at den lille skatten min får den søvn han fortjener. 

Ifølge ergoterapeuten er det ikke så lett som det var før å få dette hjelpemiddelet, så vi må beregne en god stund før vi får svar. Selvfølgelig skulle jeg ønske at vi kunne få en i dag, for om den kan hjelpe gutten vår synes jeg ikke han bør vente så lenge. Jeg ser liksom ikke for meg hvorfor de skal være så strenge når det kommer til utdeling av denne, spesielt ikke når både ergoterapeut og overlege mener at dette kan være bra for han. Og om det kan gi han god nattesøvn må jo det være en fantastisk ting. 

Om vi skulle få denne dynen skal jeg skrive mer om den da, det er mye å tenke på rundt bruken av denne. Og det er ikke så mange som vet at den finnes. Siden jeg har den jobben jeg har, kjenner jeg til bruken av dem og vet hvor gode de kan være. 

Ellers kan jeg bare si at det var nydelig å komme hjem, og jeg ser virkelig frem til å sove meg opp. For i løpet av tiden på sykehuset har noen vært inne på rommet hver halvtime i løpet av den tiden minstemann sov. Ikke helt optimalt med tanke på at jeg ikke kan slå helt av mamma instinktene som skal passe på gutten. Så hver gang jeg hørte noen våknet jeg. Men skal innrømme at siste del av natt til i dag sovnet jeg, å sov meg gjennom flere av ?besøkene?. Sengene er heller ikke kjent for å være så gode for kroppen, så har selvfølgelig klart å få en låsning eller noe sånt i ryggen. Så i kveld går jeg rundt som en gammel kone, og hadde sikkert fått god bruk for en stokk! Takk og pris for at jeg skal på behandling i morgen, for på mandag blir det en aldri så liten reise til det store utlandet for meg. Minstemann har for så vidt kalt meg ?gamle kjæringa mi? hele dagen, så jeg har tydeligvis blitt eldre i løpet av de siste dagene. 

Natten på sykehuset!

Vi går en ny natt i vente på sykehuset, og nå er jeg hundre prosent sikker på hva vi går til. Med andre ord har jeg mest lyst til å storme ut av bygget. Nå er det ikke slik at jeg har store problemer med å sove lite, for jeg er tross alt vant til å være våken litt mer en gjennomsnitte av småbarnsforeldre. Men i natt sov jeg vel toppen 30min til sammen. Grunnen var at hver halvtime kom noen inn på rommet for å registrere målinger, og da våknet jeg. Og når jeg igjen bruker en halvtime på å sovne etterpå går ikke regnestykket opp. Grunnen til de 30minuttene med søvn er at de noen gang var litt forsinket. Så jeg fikk akurat til å sovne før jeg våknet igjen. Jeg leste en gang om slikt søvnmønster, men da hetet det altså tortur, og brukt for å få folk til å tilstå noe. I vårt tilfelle kalles der å være forelder til et sykt barn, og er ganske normalt. Mulig at det hadde vært en ide å trene spioner og andre yrker som kan utsettes for tortur sammen med en småbarnsfamilie. Det ville helt klart gitt de en fordel, både når det kommer til div utpressingsmetoder og andre hendelser de kan oppleve. 

 

Når min bedre halvdel kom utpå dagen var jeg så trøtt at øynene gikk i kryss, og han tok med guttungen på lekestuen. Jeg la meg godt til rette og lukket øynene, og sekunde etter at jeg sovnet gikk døren opp. Det hadde stort sett ikke vært noen inne hos oss iløpet av dagen, så det var jo en selvfølge at det måtte hende når jeg endelig skulle få litt søvn. Jeg la meg ned og sovnet igjen, og på nytt gikk døren opp. Men nå var jeg fast bestemt på å sove, så jeg la meg igjen til for å sove. Slik holdt jeg på i noen timer, og til slutt fant jeg ut at det var like greit å stå opp. Sykehus er helt klart ikke laget for at man skal sove. 

 

Minstemann har vært litt småbekymret for natten han også, mest fordi han husker godt at de kom inn og tok blodprøver mange, mange ganger. «Mamma, jeg tør ikke ta blodprøver. Da må jeg gråte og gråte og gråte!» Stakkars lille gutten har måtte ta prøve hver fjerde time, og det er ikke så lett å glemme. Han hater også plaster, så han gråter like mye hver gang de setter dem på, og synes ikke at sykehuset er plassen å være. Men han er en tapper liten gutt, så i kveld kunne han fortelle: «Mamma, selv om jeg er redd, så må jeg være storgutt å kobles til ledningene.» Så det første vi skal gjøre når vi slipper fri er å ta turen innom lekebutikken. Der skal han få en stor premie, for det fortjener han virkelig. Så får jeg huske på grunnen til at det er litt for mye leker hjemme neste gang de er slengt utover hele leiligheten. 

 

Men jeg er helt klart glad for at vi er her på et planlagt opphold, og at vi ikke skal være så lenge. Alle de fantastiske foreldrene som har fått utdelt mer enn oss er de virkelige heltene som holder ut her dag etter dag for barna sine. 


Utsikten fra rommet går rett inn i nabobygget, og der ville jeg ikke vært som pasient. For i andre etg er det en dør som fører rett ut i til ingenting, og siden den også var der for tre år siden regner jeg med at de bruker den til pasienter de ikke finner ut av. Et spark i rumpen, og vips har de fått en grunn til å være på sykehuset. Mulig at dette også er litt av grunnen til lange ventelister på unn! 

 


(Bilde tok jeg en vinterdag når minstemann var baby og innlagt. Men døren ser helt lik ut i dag, bare at nå kan jeg med sikkerhet si at det ikke ligger noen gjemt under snøen.)

 

Til slutt vil jeg bare tilføye at alle skrivefeil skyldes litt trøtte øyne som ser dobbelt om jeg ikke holder det ene igjen. Noe som også er litt vanskelig for da krever det konsentrasjon som jeg mangler. 

Dagen på sykehuset.

Som beregnet ble det mange timer med venting i dag. Men minstemann fant seg fort til rette med leker.

Og så lenge han har noe å holde på med er han en fornøyelse å være sammen med. Moren derimot er ikke så grei når det kommer til timesvis med stolsitting, men hun klarte seg ganske bra med strikking i fanget.

Etter at halve dagen var over ikke vi tildelt et rom, faktisk et dobbelrom. Ser ikke helt for meg at det er spesielt praktisk å ha flere barn på samme rom, men vi slipper heldigvis å prøve siden vi er alene her inne. Minstemann inspiserte rommet og var ikke hely fornøyd med at det ene skapet manglet nøkkel. Det var ufint ifølge han.

Det var fisk til middag, og ifølge minstemann var det ikke sant. For han viste at fisk smaker godt, og det gjorde ikke denne. Så han spyttet ut den såkalte fisken i fatet mitt. Jeg avsluttet måltide og måtte bare tenke meg enig med han. (Sa ingen ting, ettersom jeg prøver å lære ungene qt mat ikke er æsj…)

Minstemann er fornøyd med sengen sin, i alle fall helt til han skulle legge seg i den. Lekene fant han også frem, og vi hadde i grunnen en fin ettermiddag. Det er natten som blir slitsom med folk inn og ut av rommet, blodprøver og sikkert mye annet jeg ikke har funnet ut av.

På slutten av dagen fikk vi inn tv, og jeg lover at jeg aldri skal klage på størrelsen på TVén hjemme! Men vi er ikke så kravstor, så når jeg endelig fikk liv i den jublet vi begge. Men det så farlig ut en stund, men etter litt febrilsk trykking på fjernkontrollen ordnet det seg.

Noen tanker før morgendagen.

Egentlig skal jeg pakke nå, finne frem klær og rydde litt før morgendagen. Men jeg har ikke lyst, jeg vil heller sitte i sofakroken med heklingen og høre på lydene fra vedfyringen. Jeg lukker øynene og drømmer om en rolig vinterkveld med kakao og stearinlys, og dytter bort tankene om de neste dagene. 

 

Vi skal innlegges på sykehuset i morgen, jeg og minstemann. Han skal på nytt igjenom undersøkelser og tester, for å kanskje finne en ny puslespillbit. Kanskje vi denne gangen finner en ledetråd for hvor vi skal lete, kanskje vi får noen svar. Mammahjerte svir hver gang jeg hører han snu og vende på seg i sengen, og jeg har en stor klump i magen. Jeg liker ikke sykehuset, ikke når det er barnet mitt som skal være pasient. Det er så vondt når jeg tenker på alt han har vært gjennom, alle prøvene og alle tårene. Men den lille gutten min er en helt, han smiler og gjør som han får beskjed om. Han sitter i ro og lar fremmede undersøke seg, han lar oss snakke over hode på han og han godtar alle medisinene han får. 

 

Jeg håper at denne gangen vil vi gå ut av sykehuset uten den tomme følelsen vi får hver gang det ikke fører til noe, hver gang prøvene viser at alt er som normalt. Av og til tar jeg meg i å tenke om det bare er vi som tror at noe er galt, men så hender det på nytt og jeg trist fordi jeg tviler på meg selv. Å være mamma til et sykt barn er like mye psykisk slitsomt, som fysisk. For noen ganger er jeg helt utmattet av alle de vanskelige tankene og følelsene som slår rot langt inne i meg, som gjør at noen dager blir ekstra harde. Og andre ganger ramler jeg sammen av at kroppen er helt utslitt, selv om hode mitt vil gjøre så mye mer. 

 

Det har vært mange tårer, men også like mange gleder. For til tross for sykdom og utfordringer har vi en fantastisk liten gutt, og jeg ville ikke vært uten han for noe i verden. Jeg skulle så gjerne ønske at han fikk lov å ha det bra, og fikk lov å være som alle andre friske barn. 

 

Og midt oppe i alle disse tankene sitter jeg med dårlig samviktighet fordi jeg ikke kan ta eldstemann med meg. Jeg vet at det er urettferdig ovenfor meg selv å tenke slik, og at han har det helt fint sammen med stefaren eller pappaen, alt etter som hvor han skal være. Men jeg føler alltid at jeg blir litt isolert fra verden når vi går inn i den lille sykehusboblen. 

 

Det er så mange tanker og følelser rundt det å få et sykt barn, og du føler deg så ufattelig ensom. Vi har på en måte stoppet å leve en stund, vi gjør de nødvendige tingene og gir barna våre den kjærligheten de fortjener og litt mer, men oss selv må stå på pause. Men det er verd det, hver eneste avlyste avtale, hver eneste manglende søvntime og hver eneste utfordring i hverdagen. 

 

Jeg tror at vi har fått et annet syn på livet, ting er ikke en selvfølge mer, og det de små gledene gir oss like mye som de store. Vi har lært å finne styrke i utfordringene vi møter og vi har lært oss å leve fra dag til dag. 

 

 

( #mammablogg #helse #sykehus #sykdom #barn #foreldre #hverdag )

Rolig morgenstund, er det mulig?!

Jeg sitter i sofaen og nyter en rolig søndagsmorgen, det er nesten så jeg mistenker at det hele er en drøm. For jeg kan ikke huske sist det var så stille og fredelig rundt meg. Jeg sitter å smuglytter til guttene, og storebror har funnet ut at de skal tegne. Og lillebror skal til og med få låne skoleblyantene hans. De sitter i ro ved bordet, og er veldig enige. Så hører jeg fra storebror «lillebror, det er veldig viktig at du har rett grep rundt blyanten. Hold tommelen der og pekefingern der, og så prøver du på nytt!» Lillebror får ikke til og klager ut sin nød, men storebror er like rolig og sier at det tar litt tid å lære seg dette. Han hjelper broren igjen, og de tegner videre. 

 

Etter en stund tasser de inn på rommet, og jeg hører at storebror leser for den minste. Han leser med innlevelse og lillebroren ler høyt av innholdet i boken. På dette tidspunktet var jeg helt sikker på at jeg ikke var våknet enda, og kleip meg litt i armen. Men det gjorde vondt, og jeg er helt sikker på at jeg er våken. Storebroren leser fortsatt og lillebroren lytter fornøyd.

 

Guttene har vært enig nesten hele morgenen, og samspillet mellom dem har vært en fryd å høre på. Alt kranglingen fra gårdagen er glemt, og jeg tenker fornøyd at noe må vi har gjort rett som foreldre. Og alle timene vi har brukt til å lese for ungene har gitt resultater, for eldstemann leser like godt som oss voksene i familien. Han er veldig flink, og jeg bruker med glede litt penger på nye bøker til dem. 

 

Skviikk, igjen!

Jeg må vel bare innse at jeg fungerer som en støvsuger når det kommer til virus og bakterier. Så i dag våknet jeg med et pip, igjen. Stemmen har sviktet meg, og jeg synes fryktelig synd i meg selv. Det var litt hektisk her i dag, og jeg hadde god lyst til å brøle ut at ungene måtte snakke med innestemme. (Dobbeltmoralen lenge leve!) Men det kunne jeg altså ikke gjøre, for det kom bare ut noen hese skvvviiiik. Ungen igjen synes dette er fantastisk morsomt, så om jeg ikke tar helt feil gjør de litt ekstra ugang så de skal få høre moren hvese fra sofakroken. 

 

Tydeligvis er det en ny halsbetenelse på gang, og jeg synes det er fryktelig urettferdig så flink jeg har vært å ta tran i det siste. For jeg leste på en eller annen reklame at om du tar tran blir du sterk og holder deg frisk. Og jeg føler meg langt fra sterk her jeg sliter med å løfte colaboksen. 

 

Om ikke annet har jeg solgt unna litt etter den store oppryddingen sist helg, så stuen ser ikke ut som et lager. For at overgangen ikke skal bli for stor lar jeg alle klær ligge å slenge, og leker får fungere som bordpynt. 

 

Så her er alltså grunnen til lite skriving på bloggen, men jeg tipper ta jeg kommer sterk tilbake. I alle fall når ungene er voksene…

 

Småkrapylene som har inntatt kroppen min har bare med å komme seg ut fort, for neste uke blir det sykehusopphold på meg og minstemann, så blir det avlastningshelg og uken etter blir det jobbtur til det store utland. Og oppi alt dette skal jeg gjøre alle normale hverdagsting, prøve å få noen timer søvn samt fungere som mamma, kjærest og meg. 

 

 

 

Hvordan tar vi vare på det friske barnet?

«Hvordan ivaretar dere behovet til det eldste barnet deres, med tanke på at den minste gutten din er syk? Blir han satt til siden eller får han mindre oppmerksomhet enn lillebroren sin? Har du noen tips om dette?»

 

Dette spørsmålet fikk jeg for en stund siden, og jeg tenker at det fortjener mer plass en noen linjer på en mail. Det er et viktig tema som anngår ganske mange, for det er ofte at eldre søsken må klare seg mer selv når det får søsken som blir syke. 

 

Jeg kjenner det er litt vanskelig å finne ut hvor jeg skal starte å skrive, for det er så mye å si om dette. Men jeg kan starte med tankene mens vi var gravide og om tiden vi skulle ha baby selv om vi ikke viste hva som ventet oss, og så hvordan dem endret seg når minstemann kom til verden og var syk. 

 

Storegullet mitt var fire år da jeg ble gravid for andre gang, og han var veldig opptatt av at vi skulle få en baby i familien. Vi følte at det var viktig og forberede han godt, spesielt med tanke på at han var så stor at han kunne forstå en del av hva som ville hende. Vi snakke om hva en baby kan når den kommer ut av magen, om at den kunne gråte masse og være mye våken om natten. Vi snakket om at babyen trengte å sove masse og at det ville gå lang tid før den kunne prate og leke sammen med storebror. Vi tok guttungen med når vi hadlet utstyr og han fikk velge mange klær. Så selv om vi ikke viste at det var en liten gutt som skulle komme fikk han lov å kjøpe gutteklær. Vi var flinke til å bekrefte hvor glade vi var i han, og at vi kom til å være like glade i han som i lillebabyen. Vi snakket også om at babyen ville være like mye hans som vår. Han fikk se bilder av hvordan babyen vokste inne i magen, og han fikk en gang være med å høre hjerteslagene. Siden storegullet har en annen pappa, la vi også mye fokus på at stefaren ville være like glad i han som babyen. Vi ga også beskjed til familien om at hvis de ønsket å gi noen gaver til lillebabyen, var det enda mer viktig at storebror fikk en gave også. De fikk også beskjed om at han måtte få oppmerksomhet først når de kom, for babyen ville ikke bry seg så mye om dette. 

 

Når lillebror var kommet til verden ble det naturlig at jeg holdt mest på med han, og da var stepappa godt å ha. Han tok med guttungen på ting, og gav han mye oppmerksomhet. Men når jeg hadde muligheten var jeg også alene sammen med storebror, så han ikke skulle føle at mammaen hadde glemt han. Han fikk også være med på det han ønsket rundt lillebroren, og var veldig stolt når han fikk være med å mate og skifte bleier. Desverre ble jeg alvorlig syk bare noen dager etter, og ble innlagt på sykehus i all hast. Minstemann var med meg, siden jeg ammet han. For meg var det svært viktig at storebror fikk komme på besøk, selv om jeg var dårlig. Barn forstår ikek mer enn de takler, og det er tryggere for han å vite hvor vi er og hva vi gjør der, enn at han skal sitte hjemme og merke at de andre voksene rundt oss er bekymret og redde. 

 

Når vi kom hjem fra sykehuset kom storebror tassende inn til oss om natten en stund, noe han fikk lov til. Han fant trygghet i å ha mamma tilgjengelig bestandig, selv om lillebabyen også trengte mammaen. Storegullet har aldri vært den ungen som ville sitte på fanget, men når han kom og satt seg der ble alltid alt annet lagt til side. Vi var flinke å gi han klem og si at vi var glad i han.

 

Det gikk ikke lag tid før vi oppdaget at noe var galt med minstemann, han hylte av smerter og var utrøstelig. Det ble lange dager og netter, og selv om vi var slitene passet vi på at storebror fikk være med på ting, selv om det kunne ta lenger tid. Vi hadde også barnevakt for lillebroren så han skulle få litt alenetid med oss, der vi tok en tur i fjæra eller på butikken. 

 

Vi har opplevd svært lite sjalus mellom guttene, og det er stort sett lillebror som er sjalu på storebror når det er noe. Så jeg tror at vi valgte den rette veien for oss. 

 

På mange måter bruker vi de samme tingene i dag, men vi er enda mer fokusert på at storebror ikke skal føle seg overlatt til seg selv. For det er klart at alt rundt brorens sykdom kan være skremmende for han, og om vi bare skulle fokusere på den minste ville han sitte igjen med en svært vond følelse. Etter at vi fikk avlastning en dag i uken har vi kunne gitt storebror en kveld og morgen med oss alene, og jeg tror at dette betyr svært mye for han. Da gjør vi litt ekstra stas på han, og som regel får han velge hva vi skal gjøre. Det kan være alt fra en tur i fjæra eller en runde innom favorittbutikken så han får kakao med krem. Disse dagene legger vi bort alt fokus på minstemann, han har det godt hos besteforeldrene sine. 

 

Jeg tror at det er svært viktig å huske på de friske barna, og gi dem mye oppmerksomhet. For ingen har godt av å leve i i skyggen av andre. Og selv om du tror at barnet ikke bryr seg, så kan det være at det ikke tør å vise hva det føler. Selv om det syke barnet trenger svært mye omsorg, trenger også det friske barnet like mye. Sykdom påvirker hele familien, og ikke bare den som er fysisk rammet. Jeg vet at det kan være svært krevende å få til dette, men det er så viktig at det må prioriteres. Alle barna er like mye verd, og det er viktig at de også opplever det slik. 

 

Så mine tips til andre i samme situasjon må være: 

  • Gi mye kjærlighet til det barnet som ikke er sykt, vis at du ser barnet og vær flink til å gi det ros og bekreftelse. Et lite stryk over kinnet og en klem, gode ord om hvor glad du er i barnet og at det betyr masse for deg. Skryt til andre av barnet når det hører, og gi bekreftelse når det kommer til deg. 
  • Sett av alenetid med barnet, gå inn i et annet rom å les en bok, gå ut en tur. Det er ikke så mye som skal til, så lenge du er der, og ser barnet. 
  • Pass på at andre rundt dere også gir det eldste barnet oppmerksomhet, det er lov å si ifra om du føler at det blir glemt. De fleste tenker ikke over slike ting, og vil helt sikkert bli glad for at du gjør dem oppmerksom på det. 
  • La barnet bli kjent med sykdommen til det andre barnet, vis at det får være tilstede selv om det stormer som værst rundt dere. Ta deg tid til å forklare ting, spesielt i etterkant om det skulle oppstå stressende situasjoner. Sykehus er skummelt om du ikke vet hva som hender der, kunnskap gir trygghet. Vi har tatt mye bilder når vi har vært på sykehuset, slik at storebror får se hva som har hendt der.
  • Om husk at du ikke må bli sint om du skulle se sjalusi, finn heller ut hva du skal gjøre for at det skal bli bedre. Sjalusi er et rop om hjelp fra barnet, og det er kun vi voksene som kan gjøre noe med det. Og selbfølgelig, litt sjalusi vil du alltid oppleve, men mye betyr at det er noe som føles feil for barnet.

 

 

Jeg håper at det jeg har skrevet nå gir et godt svar på spørsmålet, og jeg tar gjerne imot andre spørsmål også. Så skal jeg svare etter beste evne. Nå skriver jeg bare som mamma, så det ligger ingen fagkunnskap bak mine ord. Det er kun erfaringene mine iløpet av tiden som mamma. Del gjerne innlegget om du ønsker det, kanskje noen andre sitter med samme tankene om lurer på hva andre synes. 

 

Takk for at du ønsker å lese og følge bloggen min, det betyr svært mye for meg og gir meg styrke til å fortsette. 

Bombe, eller kvinne?

Noen få dager i måneden endres en del damer til vandrende bomber som kan utløses med den minste bevegelse. Men disse bombene er mye farligere en du skulle tro, de er fulle av hormoner og du kan aldri vite hvor de treffer. 

 

Det skal bare et lite feil ord til, og du får en overhøvling eller en foss av tårer. Denne kvinnen kan for all del ikke se programmer på tv som har det spor av følelser som innhold. Tålmodigheten hun vanligvis har i bøttevis fordufter på noen få sekunder, og selv den minste feil blir enorm. Og er du mann risikerer du å gjennomgå ekstra mye, for vi er svært misfornøyde med at dere slipper unna denne håpløse tiden. 

 

Selv om det er lett å beskylde kvinnen for å være urimelig, så må vi huske at hun ikke frivillig er født som kvinne. Med det samme hormonene slår inn tar de over kroppen og styrer henne rett mot stupet. Hun kan gråte over spilt melk og hun eksploderer om du er så uheldig å spise den siste sjokoladebiten. 

 

Siden kroppen bestemmer over henne, har hun heller ingen valg når hun må putte innpå med hundrevis av sjokolader og andre søte saker. All motstandskraft er helt borte, og om du prøver å gjemme unna noe søtt vil hun finne det som den mest trente sporhund. Hun føler seg oppblåst og stygg, og det dummeste du gjør er å kommentere at om hun ikke ønsker å legge på seg, må hun slutte å spise sjokolade. 

 

Hormonene fører også til noen helt urimelige smerter for mange av kvinnene, og neste gang du sier det er sutring bør du tenke deg om. For smertene disse damene kjenner i denne perioden er så ekstreme at selv den sterkeste mann ville knekt sammen. Og ikke bare gjør det vondt, det gjør jævlig vondt! Hun ramler sammen som at noen skulle gitt henne et realt ballespark, men selv om hun helst skulle holdt sengen må hun bite tennene sammen og fungrer i hverdagen. Hun må være mamma, hun må være kollega og hun må være samboer/kone og ikke minst må hun være en hormonell kvinne som kan risikere å falle sammen i tårer over en liten fisk som mister mammaen sin på barneTV. Hun kjenner ikke bare fysiske smerter, men også psykiske. 

 

På mange måten blir kvinnen et dyr i disse dager, og det eneste som redder henne er ukens slutt. Da roer alt seg ned og hun får tre helt normale uker før det er påan igjen. Så neste gang du opplever en urimelig kvinne må du huske på at hun mest sannsynlig ikke med vilje reagerer som en ustyrlig treåring full av sukker. 

 

Til slutt vil jeg bare si til alle som er rundt meg i disse dager, det er helt klart min uke. Jeg fikk tårer i øynene når jeg så på barneTV og jeg har tålmodighet på lengde med en nål. Jeg irriterer meg grønn over min bedre halvdel til tross for at han er meget omsorgsfull, og jeg går bøyd som en gammel dame med ryggsmerter, fordi kroppen min helt klart synes det er greit at jeg har litt ekstra vondt i magen! 

 

Og til alle dem som måtte være så dumme å prøve å si meg imot, jeg kan ikke love for at jeg svarer på en voksen måte. Du kan egentlig være ganske sikker på at jeg vil svare på en særdeles ufin og barnslig måte!