Steinihavet

03.07.2014 kl. 21:11

Av og til undrer jeg meg over hvordan i alle dager vi får stappet så mye inn i en relativt liten campingvogn, og fortsatt ha plass til mer. (Og det selv om jeg tror jeg har husket alt som er nødvendig, og enda mer som ikke er det!)

De siste dagene har vi brukt for å klargjøre ferien, og vi har vasket og pakket i vill panikk for å bli ferdig så fort som mulig. (I alle fall før guttene skulle komme hjem!) Jeg er sikker på om jeg studerer hendene mine nøye, så har de fått blemmer og sprekker av såpevann og tvinging av ting inn i små skap.

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Orden sa du? Tror ikke det!

Egentlig var planen å kjøre i starten av uken, men den gikk i vasken under sist sykehusbesøk. Synet til minstemann har endret seg en del siden sist, og vi ble nødt til å vente på de nye glassene. Glass som skal bestilles fra utlandet, fraktes til lille Tromsø og tilpasses brillene han bruker daglig. (Vi har ekstrabriller, så han klarer seg fint om noe skulle hende, men jeg føler for å syte litt ekstra!) Men glassene kom i går, og det var bare å tilkalle minstemann som var på hytta sammen med besteforeldrene. Så i dag tok vi turen til byen for å trylle inn nye glass i brillene. Og som vanlig ble vi møtt av den beste service på Jacob Friis i Tromsø, og vi måtte bare vente en halvtime fra brillene ble levert inn, til de satt på nesetippen til minstemann. Han var veldig fornøyd, for verden så plutselig helt super ut! Så vi gjorde med andre ord helt rett å vente på glassene.

Vel hjemme var det bare å hive seg i sving, for i morgen tidlig kjører vi. Og midt oppe i pakkingen fikk vi besøk av svigermor, så da fikk vi heldigvis en pause.

Etterpå fikk vi avlevert nøkler til vår kjære hus gjest, som for så vidt har godtatt mine litt kjipe husregler. Og betrygge meg om at tøflene i alle fall skulle få stå i fred!

Så kom eldstemann hjem, og han var helt klar for ferie! Vi var igjen samlet tropp, og det var to fornøyde gutter som møttes! Skulle nesten tro de ikke hadde sett hverandre på et par år.

Jeg har sikkert vasket fem maskiner klær, selv om jeg var helt sikker på at alt ble vasket opp i går. Drasset flere tonn med ferdigvaskede klær inn i campingvogna, tørket støv og sett på mannen vaske! Han fikk ta siste rest mens jeg underholdt minstemann. Selvfølgelig så jeg bort nøyaktig to sekunder, og han falt ut av sofaen og slo et kutt bak øret på stuebordet! Det hele ble aldri så lite dramatisk, siden jeg først ikke fikk vurdert skadene godt. For når man slår seg i hode, så blør det VELDIG mye! Faktisk så mye at jeg kjente hjerte i halsen å så for meg legevaktbesøk. Det skulle vise seg å være et lite sår, og da strakk heldigvis mine ferdigheter som trøstende mamma til. Vi fikk vasket bort blodet, og en ny maskin med klær ble satt på.

Etter mye og men kom vi på at vi hadde glemt å plante solsikken til minstemann ute, og det var bare å drasse med seg ungene ut selv om de var klare for sengen. Så nå står en stykk solsikkeplante klar i solveggen, og forhåpentligvis overlever den til vi kommer hjem. Vi har passet på å mase på samtlige i huset om at de må huske å stelle med den, for jeg vil nødig se sorgen til den lille tassen om den ikke er der når vi kommer hjem.

Når ungene omsider var i seng kom jeg på boken jeg kjøpte tidligere i dag på bruktbutikken, og jeg måtte bare lese litt! (Og når jeg skal lese litt, så betyr det hele boken!) Sukk, så istedenfor å pakke siste rest har jeg bed andre ord vært plantet i sofaen! Som igjen betyr at jeg nå må gjøre resten ferdig!

Men hva gjør vel det, for i morgen kjører vi på ferie! (Bank i bordet, kryss i taket og alt det der bare for å være helt sikker på at ikke noe stopper oss!)

Husregler for når vi er borte!

02.07.2014 kl. 09:35

Til vår kjære hus gjest som skal låne leiligheten mens vi er borte. (Dårlig å planlegge, vi skulle gjerne vært her sammen med deg!) Jeg har skrevet ned husreglene, som du skal følge. Det får selvfølgelig konsekvenser om du ikke gjør det, og du vil neppe at jeg må ta frem voksenstemmen!

Det er ikke lov å leke med små biler på stuebordet! (Ikke andre leker heller, eller ting som ligner på leker.
Det er heller ikke lov å tegne på vegger, møbler og andre ting som ikke er tegne ark. Selv ikke når det frister så mye at du nesten må hoppe på gulvet.
Du har bare lov å spise ved kjøkkenbordet, og bare der. Om du absolutt må tøye strikken, kan du få lov å sitte med en skål potetgull foran TV-en.
Ikke under noen omstendigheter får du lov å tisse i dusjen, i vasken eller under sengen. Du skal bare tisse i toalettet! (Og under sengen er ikke et toalett!)
Det er ikke lov å gå med mine tøfler utendørs, selv ikke bare for å hente posten. De skal stå på sin plass helt til jeg kommer hjem igjen.
Du har ikke lov å ta med venner hjem etter klokken 1800, da nærmer det seg leggetid og du skal roe ned før du skal sove.
Det er overhode ikke lov å leke med garnet mitt, selv ikke om du finner et nøste under sofaen. (Om du gjør det, så er det verst for deg …)
Du får ikke lov å hoppe i sengen, og jeg vil oppdage det selv om jeg ikke ser det. Selv når du faller i sengen, regnes det som hopping.
Sjokoladepålegg skal kun brukes på lørdager, resten av uken skal du spise variert pålegg. Du får heller ikke lov til å smake med å stikke fingeren oppi krukken, og jeg vil oppdage det om du gjemmer den tomme emballasjen bak sofaen.
Ikke under noen omstendigheter får du lov til å snike i skapet ved siden av sengen vår, denne regelen er utelukket for å beskytte deg fra en ganske ubehagelig overraskelse. (Uten at jeg skal utdype det noe videre! Bare gjør som reglene sier, så skal det gå bra!) Om du skulle snike i skapet, kom ikke til meg og klag på mareritt etterpå!
Lekene skal ryddes opp før du legger deg, og det hjelper ikke å skyve dem under sofaen. Det er ikke å rydde!

Du kan få lov å tegne med kritt på ytterveggen, men INGEN andre steder!

Så håper jeg du vil få det fint hos oss, selv om vi dessverre er borte. Husk å vanne de tre blomstene våre og ta inn posten minst annen hver dag. Hver tredje til nøds. (Mistenker at det uansett ikke er noen som finner på å stjele regningene våre!) Husk å låse ytterdøren når du går inn, så ingen fremmede kommer å raner deg. Om du plages med å sette på vaskemaskinen er det bare å ringe, og ikke bli bekymret om det banker på døren. Ringeklokken er gått i stykker, og det er stadig noen som vil høre om eldstemann vil ut og leke! Det ligger plaster i medisinskapet i tilfelle du skader deg, og jeg har skrevet opp alle nød numrene på kjøleskapet i tilfelle du får behov for dem. Ja også har jeg avtalt at mamma stikker innom for å se om du klarer deg alene. (Jada, vet at du er eldre enn meg og bor alene til vanlig!)

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Endelig ferie!

29.06.2014 kl. 19:26

Da er sommeren offisielt startet, og jeg har fem uker fri! I mitt hode starter den ikke før jeg får ferie, og den forestillingen ble betraktelig sterkere når det kom godt med snø i juni. Heldigvis er det sol nå, så det har ikke vært så alt for kaldt å vaske den fine campingvogna mi.

Men for at den skulle bli rundvasket, måtte alt av rot inni bæres ut. Og stuen er overfylt av alt mulig rot jeg ikke visste vi hadde, som jeg tydeligvis tror vi trenger.

Hvor ble det av den telefon igjen?!

Det kjennes godt at jeg har drevet med ekstremsport de siste to dagene, for ryggen er så stiv at jeg vil grine og beina verker som aldri før. Campingvognrengjøring er risikosport, og med tanke på min særdeles utrente kropp var det ikke like lett å komme til i kriker og kroker.

I går kveld tok vi oss tid å kjøre på besøk, og fikk servert en nydelig kveldsmat med reker og tilbehør! Og da kom sannelig sommerfølelsen også. Underveis fikk jeg tatt noen bilder av den nydelige naturen på veien, som jeg kan sitte å se på når vinteren kaster seg over oss igjen.

En nydelig sommernatt!

Vi har avlastning nå, så begge guttene er borte og det er bare meg og min bedre halvdel som er hjemme. Så innimellom ryddingen og vaskingen prioriteres søvn og søvn og søvn. Vi skal til og med ta av i dag, å dra på besøk om en liten stund! Jeg føler meg nesten som en tenåring som skal snike seg ut av huset etter at foreldrene har lagt seg! (Mamma, jeg gjorde altså aldri det!)

Facebook siden min finner du her!

En midlertidig løsning som fungerer godt for oss!

8 kommentarer

27.06.2014 kl. 20:47

Det finnes heldigvis en mellomstasjon, som kan låne ut hjelpemidler til de som trenger det fort. De er langt fra nye og gjerne godt brukt, men absolutt brukbare. Og det er der vi har fått hjelp denne gangen.

I går ringte min bedre halvdel til Tromsprodukt som har det kommunale hjelpemiddellageret, og det var klart at de kunne hjelpe oss. Vi skulle bare komme innom i dag, så skulle de se hva de hadde. Men de trodde ikke de hadde så liten stol at den ville passe til guttungen, men om vi var hjelpen med det de hadde så skulle vi få låne. Og når vi forhåpentligvis får vår egen stol, er de det som vil komme med den, å ta tilbake den vi låner. Så er det bare å håpe på litt mer medgang denne gangen, istedenfor at vi skal bli nedprioritert og mest sannsynlig glemt. For det er den følelsen jeg sitter igjen med etter de siste dagene.

Så i dag før jobb og barnehage kjørte vi dit, og av alle ting hadde de en fin liten rullestol, perfekt for minstemann inne! Den hadde til og med beskyttelse på hjulene, og han satt perfekt i den. Den tar liten plass, og det vil ikke være noe problem for oss å ha den i bilen, eller i boden. Men de store vognene som brukes, ville vi ikke kunne hatt med oss uansett.

Gullskatten selv var strålende fornøyd, og da vi satt i bilen sa han at nå er jeg endelig storgutt. For nå var vognen borte! Og det svir i hjerte mitt, for jeg vet at det har vært vanskelig for han å godta at han av og til ikke klarer å gå selv. Og uansett hvor mange ganger vi har prøvd å forklare at også store gutter kan sitte i vogn, hjelper det ikke.

Det eneste jeg må gjøre er å vaske den litt og feste noen skruer for at den skal passe helt.

Tenk at en liten stol skal kunne ta bort en så stor bekymring og tenk at vi var så heldige å finne en som passet perfekt. Vi hadde forberedt oss på at stolen ville være for stor, men bedre enn ingenting. Og at den fungerer helt utmerket, er virkelig en bonus.

Det finnes heldigvis noen reddende engler, bare man vet å lete etter dem!

Og selv om jeg synes det er ganske unødvendig at ting skulle bli som de ble, så er jeg oppriktig glad for at det ordnet seg.

Så nå er det en ting mindre å tenke på før vi kjører på ferie, heldigvis.

8 kommentarer

Nei jeg vil ikke søke om rullestol for dere!

26.06.2014 kl. 20:06

Av og til så undrer jeg på om det er vi som lever hverdagen vår som kjenner den best, eller et menneske som har sett oss toppen to-tre ganger og kun lest journaler som omhandler det medisinske.

Ikke for det, du kan danne deg et bilde av hvem vi er med å lese alle epikrisene og notatene fra vår tid innom helsevesenet. Men dessverre betyr det ikke at du ser hva vi opplever hver eneste dag. Du ser ikke hjelpebehovet og du ser ikke hva vi faktisk har bruk for.

Vi fikk beskjed i dag at det var uaktuelt for oss å søke om rullestol og at en vogn ville være mye bedre for oss. Og jeg spør meg, er det ikke jeg som vet dette best. Som faktisk har jobbet med barn som bruker både vogn og rullestol og som ikke minst har den daglige omsorgen for mitt barn. Jeg som kjenner han best og jeg som vet hva som trigger smertene hans og hva som gjør dagen hans bedre?!

Det ble også sagt at vi måtte jo forstå at vi ville få blikk når vi har et tilsynelatende frisk barn som sitter i rullestol og som går ut av den. Men da kan jeg informere om at ja, vi vil få blikk, men på en helt annen måte enn i dag. Det er faktisk slik at ulike mennesker vi møter er direkte ufine med oss, og sårer minstemann med lite gjennomtenkte kommentarer når han sitter i vanlig vogn. Og det vil faktisk bli slik at blikkene endrer seg når vi har rullestolen, for da vil sykdommen bli mer synlig. Og jo mer synlig den er, jo større sjanse er det for at vi møter forståelse.

En ting som ble poengtert var at vi ikke måtte forsterke sykdommen, i form av å venne han til å sitte i ro. Og jeg må virkelig spørre meg om det skal være nødvendig å la et barn som går/springer hele dagen i barnehagen pines gjennom noen timer på ettermiddagen for at en eller annen bedreviter mener at han blir svakere av dette. Skal det være slik at vi skal avstå fra aktiviteter fordi jeg og far ikke klarer å bære barnet, når han blir sliten og får vondt. Det er ikke bare å sette seg ned der vi ønsker. Skal vi begrense oss slik at vi ikke kan dra på handletur sammen, og holde oss hjemme? Fordi vi vet at om vi tvinger barnet vårt til å gå når det har vondt, så får han mer smerter og sover dårligere? Vi har poengtert gang på gang at dette skal være et hjelpemiddel som kan avlaste, ikke en permanent løsning. Og jeg spør meg også om hva som begrenser han mest, at han får hvile når han trenger de når vi er utenfor hjemmet på dårlige dager og når han er sliten, eller at vi blir sittende hjemme og ikke kan delta på aktiviteter som krever for mye av han. Når et barn står på smertelindring hele døgnet, sier det seg selv at det er litt mer en småsmerter som plager han. Og når han sover så lite som han gjør, så har han faktisk behov for hvile på dagen, selv når vi er nødt å gjøre andre ting. De som sier noe annet får komme hjem til oss, og gå i våre sko noen dager.

Og jeg spør meg også om hvorfor vi ikke kunne fått denne beskjeden da vi ba om det for et halvt år siden, slik at vi kunne ordnet med det selv. Vi er jo tydeligvis ikke en hastesak, så da kan det godt bare ligge i over et halvt år. I håp om at vi glemmer hele greia, det er jo ikke så viktig at vi som familie skal få lov å leve et tilnærmet normalt liv. og vi sutrer sikkert unødvendig. Som om vi vil la vår fireåring sitte i vogn, det er jo mye mer krevende enn at han faktisk går selv.

Nei kjære deg, vi kan ikke dra i fornøyelsesparken for dagen vil blir for lang for deg når vi skal gå mye! Pappa og storebror må dra alene.

Jeg blir kvalm av den motstanden vi møter, og er lei av å ikke bli hørt. Vi er ikke de som klager mest, og gudene skal vite at vi har mye tålmodighet når det kommer til venting, behandling og oppfølging. Vi har ikke sagt noe alle de gangene vi er blitt avglemt, vi har purret på timer når tiden vi skulle hatt dem var passert og vi passer på å opptre høflige selv om vi har lyst å hyle og skrike av frustrasjon.

Men i dag er jeg sint, sint for at vi ikke blir lyttet til og sint for at vi ikke får den hjelpen vi trenger.

Heldigvis er ikke alle like ille, så midt inne i de frustrerende samtalene med instansen som skal hjelpe på sykehuset, fikk vi ordnet med en nødløsning over sommeren. Så i morgen tidlig drar vi for å få tilpasset rullestol. Tårene presset på når vi endelig møtte på et menneske som faktisk ikke så noe problem i å hjelpe oss! For det finnes heldigvis mange dyktige mennesker, men dessverre er det ikke alltid vi møter på dem.

I morgen skal jeg sende en søknad til ergoterapeutene i kommunen, med et håp om at de kanskje vil se oss som en familie, ikke noen ord på et papir. Og som en av legen vi møtte sa, det viktigste er å tilpasse at gutten vår får det så bra som mulig, selv om vi er under en kompleks utredning og ikke vet årsaken til plagene. Men skal ikke lide unødvendig.

Hva mannen sier om mine bryster!

Innlegget om puppene mine kan leses HER!

23.06.2014 kl. 20:12

Da jeg kom hjem fra jobb i går slo det meg at det sto en boks silikonspray på kjøkkenbordet, og tankene gikk til slubberten som jeg deler hus med. Var dette en slags stille protest mot mitt puppeinnlegg, eller skulle han bare smøre opp låsene på campingvogna.

Jeg spurte han selvfølgelig ikke direkte, det ville jo være svært ukvinnelig av meg, og prøvde å hinte litt om at puppene ikke fylte ut bhen like bra som før, og at de kanskje var litt slappe. At de muligens trengte å løftes litt på og at samtlige bher jeg har prøvd i det siste har vært for store. Jeg fikk et «hmm…» til svar, og bestemte meg for å kaste av meg genseren i stuen. Dessverre er det ikke direkte unormalt at jeg vandrer rundt i undertøy hjemme, så han leet ikke på et øyelokk.

Så jeg satte meg med kjøkkenbordet og kremtet høyt, for å se om jeg fikk noen reaksjon. Det fikk jeg selvfølgelig, men ikke helt av den typen jeg prøvde å lirke frem. Jeg fikk spørsmål om jeg hadde glemt allergimedisin igjen, og om jeg ikke snart var voksen nok til å huske dette selv. Og hvis ikke fikk jeg gå til innkjøp av en dosett slik at jeg kunne ha delvis kontroll over allergipillene jeg spiser hver kveld før leggetid. Eller, skal spise hver kveld før leggetid.

Han hadde tydeligvis ikke tenkt å avsløre hensikten med silikonsprayen, og jeg funderte på hvordan jeg skulle få svar på spørsmålet mitt. Samtidig som jeg bygget meg opp en ganske grufull tanke om at han skulle bytte meg ut med en yngre lekrere versjon med stramme pupper og kilovis med sparkel, enorme jenter på brystet og fantastisk hud uten en antydning til rynker eller kviser. Jeg kjente øynene utvide seg og jeg var ikke langt unna en eksplosjon av sinne. At han kunne være så frekk, tenk å skulle bytte meg ut!

Så kom eldstemann springende inn, og spør selvfølgelig hva det er som står på kjøkkenbordet.

«Silikonspray, jeg skal ordne låsene på vogna før vi drar på ferie!»

Jada, så mye for alt spetakkelet og det heftige dramaet jeg bygget opp.

Så nei, det ser fortsatt ut til at han er fornøyd med jentene, og at han ikke har tenkt å bytte meg ut.

Stilt til veggs av meg selv!

Jeg måtte selvfølgelig spørre hva han tenkte om puppene mine, og svaret var «Nei dem heng nu der, ka æ liksom skal synes om dem?! Dem er vel bra, fin nok.» Så en liten pause, før det kom «Æ e nu ikke et sånn puppemenneske!»

Og facebook siden min finner du HER!

Silikonsnakk og puppeinformasjon!

6 kommentarer

22.06.2014 kl. 21:47

Tenkte jeg skulle skrive litt om puppene mine, selv om de er et ganske privat område. Jentene er liksom ikke de jeg snakker mest om, men nå er debatten om silikon på nytt blusset opp, og jeg føler for å ytre noen små ord om saken.

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg og jentene henger på stranda!

Men først tilbake til puppene mine, eller melkemaskinene som de egentlig er ment som. Den ene er litt større enn den andre, en sjarmerende liten asymmetri som spesielt vises når jeg er hormonell. Det skal sies at det kun er jeg som ser dette, men for all del, feilen er der.

Videre kan jeg informere om at de henger en del, så tyngdekraften har ikke gått meg hus forbi. Det er enda ikke så ille at de henger på knærne, men sikkert ikke langt unna om jeg legger godviljen til.

De er som regel litt mer faste når jeg er premenstruell og sur, så da har jeg egentlig liten glede av dem. Og selv om jeg hadde ønsket å vise dem frem, hadde ingen fått lov å røre dem siden de har en tendens å være ømme. Og da snakker vi om en følelse der selv lette avtrykk er som å kasten en hammer på et solid blåmerke på leggen!

Fra jeg fikk dem, til i dag har de hoppe opp og ned i størrelse, og du kan trygt si jeg har vært alt fra minimalt utrustet til meget godt utstyrt. Det siste var under graviditet og amming, så jeg hadde heldigvis en mage som holdt dem den første tiden. Dette har også medført en del slapp hud, som kan se ut som telt om jeg drar i den.

Ca. 245 strekkmerker har også fått plass på de små fettklumpene, og jeg må si at det er et ganske kunstferdig mønster på dem. Nesten som et landskap av inntørkede elver, eller et ørkenlandskap på mars. Disse fikk jeg da de plutselig poppet frem på brystet mitt, for sikkert 15-20 år siden. Husker ærlig talt ikke, og mistenker at jeg ikke brydde meg så nevneverdig om det.

I løpet av mine brysters levetid har jeg konsumert et enormt antall brystholdere eller «jurholdere», i alle mulige farger og fasonger. Og jeg har kommet frem til at de egentlig er et enormt pengesluk. De koster å holde jentene på plass, spesielt nå som de er litt mer aktive enn i mine yngre dager. De kan fort finne på å hoppe ut av skjorten om den er for utringet, og du kan ta deg en god faen på at de ikke bryr seg om jeg er i butikken eller på stranden. At jeg i tillegg er født som en lyktestolpe fører også til at det ikke er så godt utvalg i billige varianter.

Fra de dagene der brystene var litt større enn i dag. Bare 3-4 størrelser altså!

For meg er bryster melkemaskiner, to fettklumper kapslet av hud, hengende som et smykke på overkroppen og forteller at jeg er kvinne. Og som med alle andre smykker, kan de godt endres innimellom.

Men å ta silikon, det har jeg ingen planer om.

Nei jeg er ikke helt fornøyd med brystene, men heller ikke så misfornøyd at jeg ønsker å utsette meg for et medisinsk inngrep som er unødvendig og koster en formue. Da skal jeg heller leve med litt løs hud i form av vrengte bukselommer på overkroppen. Jeg har funnet meg i at jeg ikke kommer til å ha noen modellkropp, og jeg tror innerst inne at jeg egentlig er fornøyd med dem. De forteller historien om at jeg er gått fra å være en liten jente til å bli en kvinne.

For meg er naturlige bryster best, og det eneste tilfellet som kunne få meg til å endre på dem må være om jeg mistet det ene. For selv om de er slappe, så er de en del av min kvinnelighet.

Om andre velger å ta silikon respekterer jeg det, men jeg krever også at andre respekterer min mening. Jeg har stor forståelse for at kvinner kan føle seg mindre pene og ha dårlig selvtillit når de ikke er fornøyd med denne kroppsdelen, men jeg håper at alle tenker seg nøye om før de tar silikon. For det er ikke risikofritt, og kroppen vil fortsette å utvikle seg resten av livet. Og selv om du fyller brystene, betyr det ikke sikkert at du vil få det bedre med deg selv etterpå. Selvfølelsen ligger i hode, og uten at du jobber med tankene og følelsene dine kan ikke verdens største pupper endre dette.

Facebooksiden min finner du HER!

For mer silikonsnakk anbefaler jeg dette innlegget: Silikon, før og etterbilder.

6 kommentarer

Sykkelsnakk, obligatorisk med 8åring i hus!

21.06.2014 kl. 16:06

Eldstemann har fått ny sykkel, en sånn rar en som jeg ikke kan forstå er noe som helst praktisk å sykle på. Men det skal sies at han er strålende fornøyd, og om han får viljen sin så vil den sove i sengen lamme han. (Noe den ikke får, og heller ikke sykkelhjelmen!)

Han snakker stort sett ikke om annet, og det går merkelig lett å få unna leksene når han kommer hjem. Så forsvinner han ut døren og sykler og sykler og sykler. Og hadde det ikke vært for at jeg husker hvordan det var å være barn, ville jeg undret meg over hvor i alle dager han henter energien ifra.

Ny sykkelen er en triksesykkel har jeg fått høre, og den er meget tøff. Og noen dingser som står ut på hjulene er tydeligvis veldig viktige, og jeg er en håpløs mamma som ikke kan forstå noen ting.

Her snakker vi et totalt forskjellig språk, og jeg aner ikke hva halvparten av ordene han bruker betyr.

For meg er liksom en sykkel en sykkel, men så feil kan jeg altså ta.

Dessverre ser det ut til å ikke være en sykkel av den beste kvaliteten, så det var en misfornøyd gutt som måtte ofre to hele dager i påvente av reparasjon. Og der forstår jeg han godt, for tipper han sitter med samme følelsen som jeg ville hatt om huset ramlet i hode på meg. (Der var vi i alle fall enige!)

Tydeligvis deler faren hans samme tanker om mine sykkelferdigheter som sønnen, så han fant fort ut at det var like greit å få min bedre halvdel til å fikse opp i saken. Typisk mannfolk, jeg hadde helt sikkert klart å lire av meg noen rare fraser på butikken den er kjøpt, med beskjed om at den måtte fikses fort så husfreden kunne senke seg igjen.

Så er jo spørsmålet om jeg må bite i det sure eplet å gå til innkjøp av egen sykkel, for det har jeg ikke. Jeg vurderer å sende min bedre halvdel på handletur, for jeg tipper at han vet bedre enn meg hva jeg trenger, dessverre. Men den må i alle fall tåle bruk, og den må ikke veie for mye og jeg må være hundre prosent sikker på at den fungerer så den skal så jeg ikke kjører i grøfte. For det er tross alt over fem år siden sist jeg satt på et sykkelsete, og balansen fant jeg aldri igjen etter sist svangerskap. Takk og pris for sykkelhjelm og polstret utedress. (Håper i alle fall at en slik dress finnes, for jeg tror jeg trenger den!)

Avglemt, igjen!

Facebook siden min finner du her.

20.06.2014 kl. 21:47

Av og til får jeg lyst til å stange hode i veggen, men siden det mest sannsynlig vil medføre mer hodepine enn jeg allerede har, så er det kanskje like greit jeg lar være.

For i alle fall et halvt år siden var vi innlagt på sykehuset med minstemann, og ba om å få hjelp til å søke om rullestol. Dette skulle ordnes, og vi skulle kontaktes. Vi poengterte flere ganger at det var svært viktig at vi fikk det før vi skulle på sommerferie, selv om det enda var lenge igjen. Dessverre så står vi fortsatt uten stol, og etter flere uker med telefonsamtaler innom flere av kontorene som visstnok skal ha noe med dette å gjøre fant vi ut at ingen ting er gjort. Fantastisk, alt som normalt med andre ord.

Vi er som vanlig blitt kastet rundt i et system som har noen åpenbare svakheter som er til stort hinder for mennesker med spesielle behov!

Nå er det flere uker siden vi startet prosessen med å finne ut hva som er gjort, og hvem som har ansvar for å hjelpe oss. Noe som har vist seg å være langt fra lett. På et av kontorene fikk min bedre halvdel beskjed om at «dere må da vite at det ikke er oss som skal kontaktes!» Og det til tross for at det står på nettsiden at de kan svare på spørsmål rundt dette. Kjempeservice, får nesten lyst til å juble. (Og ja, nå var jeg både sarkastisk og ironisk!) Heldigvis har vi også møtt på dem som virkelig har prøvd å hjelpe oss, og som har gitt den servicen som forventes når man tar kontakt. Og uten dem hadde vi vel fortsatt sittet i telefon som noen store spørsmålstegn.

Men vi er i alle fall kommet frem til at det er UNN (sykehuset) sitt ansvar å hjelpe oss, men det kunne tydeligvis ikke svare før onsdag i neste uke. Og da er det en uke før vi skal på ferie, en ferie som vi har gledet oss stort til. OG hvordan skal de liksom klare å trylle fram en stol til oss, rett før vi skal dra?

Jeg kjenner at jeg blir oppgitt og lei, for jeg vet hvor krevende det er for oss å ikke ha avlastning til minstemann slik at han kan sitte når vi skal være mye i aktivitet. Vognen vi har brukt til i dag er blitt alt for liten, og han får ikke avlastet beina som han burde. At den i tillegg er på grensen til å klappe sammen når han sitter i den gjør at den ikke kan brukes til nød heller. Så vi står med andre ord foran en sommer med begrensede muligheter til hva vi kan planlegge og gjøre.

Så kan man jo spørre seg om grunnen til at vi er avglemt igjen, for det er ikke første gang vi har opplevd at ting som skal ha blitt ordnet er forsvunnet ut i løse luften. Og jeg kjenner at egentlig er tålmodigheten min på grensen til hva jeg kan godta. For det går ikke bare utover meg, det går utover barnet mitt som allerede har det vanskelig nok fra før. Skal han i tillegg bli begrenset av noe som egentlig bør være den enkleste sak i verden å ordne?