Jess, nede for telling med en heftig forkjølelse inkludert en ekstremt kjip hodepine. Å jeg som trodde kviten min var brukt opp etter den tanntrekkings episoden for noen uker siden. Heldigvis ser det ut til at jeg er på bedringens vei, og jeg kan faktisk se på tv og være i godt opplyste rom uten å grine. (Greit det var ikke så ille, men ikke langt unna.)
At jeg er dårlig til å være syk har jeg skrevet om flere ganger tidligere, så jeg skal spare dere den kjipe lesningen om grønne buser.
Humøret er i grunnen på topp, for snille mammaen min kjøpte meg skolebolle og en boks cola på dagen. Hun er og blir verdens bestem mamma. <3 (Hun fortjener det hjerte, selv om jeg hater å bruke dem!) Etter et besøk hos dem kom mannen hjem men nydelige roser til meg. (Han ble lei surkingen min tror jeg og stakk ut en times tid…) Han kan virkelig være romantisk om han bare vil, og han var vist blitt inspirert av lillesøstra mi som hadde kjøpt blomster til mamma. Jeg ble i alle fall superglad og smiler hver gang jeg ser på dem.
Nå har det seg slik at morsdagen og allehjertersdag faller på søndag, så min bedre halvdel tenkte det var greit å spre gavene utover. Så jeg krysser fingrene for en morsdagsgave, selv om jeg overhode ikke krever det. Men jeg digger gaver, og spesielt når dem er fra guttene mine.
Bilde illustrerer de siste dagene veldig bra!
Eldstemann på sin side skulle være gavmild, men ikke helt uten å få noe i gjengjeld. Men det fortjener et eget blogginnlegg senere. (Beklager til deg som hater å vente og kommer til å bli småsur på meg, men jeg kan liksom ikke skrive ferdig innlegget før søndag!)
Det eneste positive med å ha hold sofaen i dag også er at jeg har klart å hekle litt, og det føles i det minste litt givende å positivt når jeg føler meg overkjørt av en buss, et tog og hurtigruta. Du finner meg som @steinihavet på Instagram, og der legger jeg hovedsakelig ut bilder av det jeg lager.
Nå ser jeg at det meste jeg skriver dreier seg om hvor synd det er i meg, så jeg gir meg for i dag.
“Roy, æ forstår mæ ikke på jente!!” 10åringen slår ut med armene og ser helt oppgitt ut, man skulle nesten tro at verden var på vei å gå under. Han var akkurat kommet hjem fra handletur sammen med venninna si.
“Oi, ka har hendt? Har du fått oppsigelsen fra dama?” Min bedre halvdel svarer, og selv min oppmerksomhet rettes fra innsiden av øyelokkene mot den oppgitte gutten i sofaen. Han har kjæreste, og selv om det er langt til et seriøst forhold kan det jo være trøbbel på tråden.
“Hæregud, dæm blir jo aldri lei av å gå i butikka!” Han ser på stefaren med et oppgitt blikk, og er tydeligvis ute etter en god dose sympati. Dagens shoppingrunde har vært hard, og han har kommet til den samme konklusjon som veldig, veldig mange andre mannfolk. Shopping er kjedelig, spesielt når du tasser etter en dame i endeløse butikker med markedsføring rettet mot kvinner.
På dette tidspunktet lå jeg på sofaen med tårer som trillet av latteren, for dette hadde jeg ikke forventet, enda. Og jeg ser dem for meg der hun går først i godt humør, og han slepende etter med det litt forvirrede blikket menn ofte har i den situasjon.
Og det er vel ingen overraskelse at det ble sendt noen sure blikk i min retning. For jeg er åpenbart en av de jentene som aldri blir lei av å gå i butikker ifølge han. (Vet ikke om jeg er helt enig altså.)
“Ikke være med på shopping nei, tenkte mæ det…”
Eldstemann er på god vei mot tenårene, og lærer seg stadig mer om livet som som venter. Og heldigvis er noen av problemstillingene enklere og mer humoristiske enn andre.
Jeg fikk spørsmål om hvordan det går med minstemann og ser at det er en god stund siden jeg har skrevet noe om plagene hans. Hverdagen vår er liksom det vi kjenner til, så selv om vi har litt ekstra utfordringer glemmer jeg det litt. Og jeg er redd for å bli stemplet som en sutrekjærring som baserer bloggen sin på å få medlidenhet fra andre og for at den skal bli kjedelig fordi jeg skriver om de samme tingene. Men på en annen side er dette en del av hverdagen vår, og da bør jeg jo kunne skrive om det uten å bekymre meg for hva andre tenker om saken.
For oss er det viktig å ha minst mulig fokus på minstemanns plager og smerter, for han skal får muligheten på lik linje som alle andre barn å faktisk være et barn. Men selvfølgelig tenker vi gjennom enkelte ting flere ganger før vi bestemmer oss. Og det er ikke til å legge under en stol at alt for lite nattesøvn kjennes veldig godt på kroppen både for liten og stor. Heldigvis takler minstemann dette veldig bra, men han vet jo ikke noe annet heller.
Nyttårsaften fikk guttene være våkne til klokken 12 for å se på fyrverkeriet, og det ble sent før minstemann var i seng. Den natta var han våken en halvtimes-times tid før han sov videre og tok morgen klokken 6. Uhyre tidlig, spesielt etter så lite søvn. Han vekket broren, og ut over morgenen var det ikke vanskelig å se at den eldste hadde sovet alt for lite. Mens minstemann på sin side var i helt normalt humør, helt uanfektet av at han bare hadde sovet rundt 5 timer den natta. Og da gikk det virkelig opp for meg at det er jo slik det kan være for han. I en dårlig periode er han våken mange ganger i løpet av natten, og om vi slår sammen timene er summen den samme eller mindre. Hadde det bare vært sånn at han våknet av at han var uthvilt og ikke fordi det verker i bena. Han vil så gjerne sove mer, men våkner gang på gang av at det gjør vondt. Og når han våker må vi våkne, og trøste, masere eller i værste fall fylle badebaljen med varmt vann så han kan få lindring på den måten.
Vi har også varmeteppe som er flittig i bruk, men ikke om natten. Og varme-sokkene vi har fra hjelpemiddelsentralen har begrenset batterikapasitet. Vi må også passe på dem når de er i bruk, så de får også hvile om natten. Men ullkær innerst, ulldress over og tykke hjemmestrikka ulltøfler er gull verd. (Bokstavelig talt, det koster en formue for hvert plagg og siden de slites mye forene enn andre klær går det med enorme mengder i løpet av et år.) Han holder seg i alle fall varm med ull på, og vi vet godt at om han fryser blir smerten verre. Mange ganger skulle jeg ønske jeg kunne spinne, veve og strikke med lynets hastighet så jeg kunne laget klærne selv, for å spare litt utgifter. Heldigvis har de jevn temperatur på rommet etter at vi pusset det opp i sommer.
Den siste tiden har været skiftet fra time til time, og det går fra mange pluss til mange minus og det gir utslag på smertene. Så det blir lite søvn og mye frustrasjon. Det er i slike perioder jeg sender noen sure tanker til helsevesenet om at de trenger mer kunnskap så de kan finne ut årsaken. Men jeg vet jo godt at selv om vi får en årsak, vil det jo ikke trylle smertene bort. Kanskje det kan finnes en behandling, men jeg tviler. Vi prøver i det lengste å unngå smertestillende, men er det for ille får han selvfølgelig det. Vi får bare håpe at sommeren kommer tidlig i år og med mye varme, for da får han det litt bedre.
Han er en ivrig liten tass, og har lenge hatt lyst å starte på fotballtrening. Det sa vi selvfølgelig ja til og det går over all forventning, han stortrives og springer rundt som en helt ifølge faren som har æren med å følge han dit. (Jeg har lovet å stille opp når det blir turneringer, men tenker at det holder at en av oss følger til trening.) Han får så mye positiv energi og glede av det, at den ekstra vanskelige natten etterpå er verd det. For vi vet jo at jo mer aktiv han er, jo mer intense blir smertene om natten. Og når han er sliten og har vært veldig aktiv, ser vi at han halter og han vil helst ikke vil gå. Men han har godt av trening, og siden han er hypermobil er det bare postivt å styrke muskelaturen rundt leddene. Han har også bassengtrening i gruppe med fysioterapeut hver fredag i et godt og vamt basseng, og etter den aktiviteten har han som regel en usedvanlig god ettermiddag. Så det varme vannet lindrer godt.
Den siste tiden har han klaget veldig mye over smerter i det ene kneet og påpekt flere ganger at det er ekstra ille der. Men vi må bare vente å se hvordan det går. Vi skal også prøve et annet behandlingsopplegg som går på hypnose og avspenning på sykehuset, men det får jeg skrive mer om etter hvert.
Ellers jobber vi fortsatt med språket, men det er litt vanskelig å motivere når han sover lite. Jo mindre søvn jo mer uklar blir ordene som kommer ut. Det er kun uttalen som er problemet, for han har et godt ordforråd og skravler fra han står opp til han legger seg. Han har alltid noe på hjerte, og kommer stadig med gullkorn som virkelig beriker hverdagen vår.
Vi voksene er slitene etter en lang vinter med lite søvn, for vi takler det ikke like bra som han. Og selv om vi prioriterer søvn og deler på “nattevaktene”, er det langt fra så mye som vi burde få. Så selv om vi skulle ønske vi kunne være mer sosial blir gjerne søvn og rolige kvelder foran tv prioritert når vi har avlastning samtidig som eldstemann er hos pappaen sin. Heldigvis har vi en dag/natt i uken med avlastning, ellers tror jeg at det kunne vært veldig vanskelig å klart å stå i full jobb. For jeg skal innrømme at noen dager er det ufattelig tungt å skulle komme seg ut av sengen og avgårde når hvert eneste lille fiber roper etter søvn. Jeg er også selv veldig plaget med verking i bena og hoftene, så jeg håper bare at det ikke utvikler seg feil vei.
Så kort fortalt er ting som før, like frustrerende men like fullt normale. Hverdagen humper og går og jeg drømmer stadig om bedre tider, lottopremie eller sydentur til varme strøk.
(PS. Om du har noen spørsmål er det bare å skrive dem her, så skal jeg prøve å svare innen rimelighetens tid. Jeg vet jeg burde prioritere å svare oftere, men hater å gjøre det på telefon og orker ikke dra frem dataen hver gang jeg skal svare. Der er jeg en smule lat dessverre.)
Jeg håper det usle krapylet av et menneske som har sendt bombetrussel til et par skoler i dag får straffen den fortjener, for det er ikke rent lite folk han berører av det egoistiske, ondskapsfulle tullet. Mennesker som er uskyldige og ikke skal trenge å utsettes for dette.
Så om intensjonen med trusselen var å berøre flest mulig må jeg si godt jobbet(dryppet med sarkasme). Du har virkelig klart det store.
Skolene ble stengt, noe som selvfølgelig har mye å si både for elever og de som er ansatt ved skolen. Redselen og bekymring var garantert til å ta og føle på, for selv om det stadig vekk ropes om bombetrusler må man ta det alvorlig. Man vet jo aldri om akkurat denne gangen er da det smeller.
Videre ble politi, ambulansetjenesten og brannvernet berørt, for politiet skal etterforske, brannvesenet skal være bredt om det smeller, klare til å slokke brann. Og ikke minst skal helsetjenesten forberede seg på det som kan skje. Det blir unntakstilstander, og det andre arbeidet stopper opp. De sakene som ikke er akutte der og da legges bort, saker kanskje er mindre viktige i det store bildet, men enormt viktig for enkeltpersoner. Kanskje det må kalles inn flere på jobb, folk som har en etterlengtet fridag. Arbeid legges bort, og bunken på skrivebordet vokser.
Se på omgivelsene rundt, på naboer som blir bekymret, redde og skrekkslagne. Kanskje de må beordres til å forlate hjemmet sitt. Se damen som har hjemmekontor og jobber med en viktig oppgave, som må utsettes slik at flere andre arbeidstakere må vente på det de trenger for å jobbe videre. Eller se på mannen som har en ekstra fridag som er lovet bort til kakebaking sammen med barnehageungen sin. En pappa som jobber turnus og ser sine barn mindre enn andre på grunn av kveldsjobb. En pappa som må skuffe barnet sitt på grunn av andres egoistiske og slemme handlinger.
Se på aktivitetene som foregår på en skole, kveldskurs og treningshall. Se på alle dem som ikke kan delta på aktiviteten de bruker denne kvelden. Barn som har gledet seg til trening, være seg fotball eller turn. Se redselen hos mange av barna, som blir usikre og utrygge.
Og alt dette har mest sannsynlig et enkelt menneske klart å stelle i stand.
Det er så fryktelig unødvendig å gjøre dette mot andre, og jeg håper at den eller de ansvarlige får dårlig samvittighet og den straffen de fortjener. For det er overhode ikke greit å true på denne måten. Det er dårlig gjort, umodent, lite gjennomtenkt og ekstremt ufint.
Selv om dette berører oss litt ekstra i dag, har jeg samme tanker om alle andre tilfeller hvor noen velger å true offentligheten. Det er så feil, og det gjør vondt å vite at vi mennesker kan være så dumme og tankeløse. For selv om ingen bombe går av, er konsekvensene store.
Og om det advares mange nok ganger uten en reel fare, så vil vi til slutt ikke reagere. Å den dagen det faktisk er en bombe der, vil skadene bli større enn dem skulle vært.
Vinter i nord betyr at vi måker snø, mens det snør. Om vi er så teite å vente kan vi bli overrasket av enorme mengder som krever adskillig mer tid enn det vi bruker ved hyppige treningsturer ut på trappen. Og i dag var det min tur, siden jeg overhode ikke ville støvsuge. Det siste året har vi vært mer en heldige siden min kjære pappa er blitt pensjonist, og det betyr at vi sjeldent vinner kappløpet om å komme ut til skufle eller snøfreser før han. Og det ser ikke ut til å plage han nevneverdig, for alle vår forsøk på å si at vi skal gjøre det blir “hmfet” bort. Og for all del, jeg klager virkelig ikke. Jeg har friskt i minne ettermiddager etter jobb der jeg måker til det verker i hver eneste lille muskel bare for å få en ørliten sti til ytterdøren. Snømåking er ikke min største hobby, og selv om det er gratis trening kan jeg klare meg uten.
Siden det er så fryktelig kjedelig å prøve å skyve bort isklepper som en svær hjullaster har tråkket sammen i oppkjørselen bestemte jeg meg for å joine ungene. De hadde et mye triveligere prosjekt på gang, nemlig snømann. For snøen var perfekt, sørpe våt, tung som faen og ikke minst perfekt til forming. Ungene tok styringen og jeg hjalp til. Vi fant frem småstein som ble øyne, en kongle som nese, noen vedpinner til armer og en bøtte til hatt. Den nye skapningen fikk hedersplassen til stuevinduet, og kan observere den lille og kaotiske familien vår fra første rad. De siste timene har den til og med strukket litt på seg for å få med seg alt som hender bak de tunge gardinene mine. Han er vist en av dem som ikke vil unngå moroa som kan oppstå.
Minstemann fikk ansvaret for tannpussen selv i dag, vi er i en slag selvstendighetsfase hvor vi foreldre er fryktelig kjipe. (Hans ord…) Og midt i pussen kommer han løpende, MAAAMMMAAA! Tanna er løs, og det er skummelt. Jeg mistenker at min ikke fullt så vellykkede tanntrekking har gått innpå han, men etter litt godsnakk ble vi enige om at jeg skulle ta den ut. (Vi snakker så løs at den bøyer seg alle veier, og henger fast i en ørliten bit av tannkjøttet.) Han satte seg på fanget og tenkte på badeland mens mammaen lekte tannlege. Tanna kom ut før han rakk å ble superredd, og han jublet så høyt at bestemor i overetasjen hørte han.
Vi har også vært på en kjøretur i dag tidlig, for å se på det snøfylte landskapet. Vi kunne jo se ut av tvbildene av NM at det var vinter ute, og siden eldstemann omentrent gikk rundt seg selv fordi han ventet på å dra i bursdag ble en biltur redningen. Guttene trives i bil, og jeg kan speide etter fine motiver jeg kan fange med kamera. Vinn vinn for oss alle, selv om de to yngste ikke var helt enige i forslaget. Det er ikke alltid så lett å kjøre turn når det sør så tett at vi flere ganger må ut å børste av frontlykter og vindusviskere, men fordelene veier opp for ulempene. Underveis møtte vi på et par svaner, og jeg måtte jo prøve meg selv om bildene ikke vil gi meg noen premier. Det var i alle fall et vakkert syn.
Kjøreturen var også et kamuflert forsøk på å få minstemann til å sove litt, for den siste tiden har han sovet dårlig. Han er mye våken og klager mye over vondt i knærne. Og selv om vi masserer og holde han varm vekkes han av smertene til stadighet. Det er vondt både for han og oss, så helgen har vi brukt på å slappe av og sove på skift.
Ellers har helgen gått med til koselig shopping med lillesøstra mi på fredagkvelden og lørdagen var guttene på Storelva og så på NM et par timer. Jeg har unngått alle former for husarbeid og har brukt mest mulig tid på sofaen. Formen er enda ikke helt på topp, selv om jeg er mye bedre enn sist uke.
Da var tiden inne for en romantisk “date” med kjæresten, noe som er ekstremt viktig i hverdagen med barn, kjedelige gjøremål og bekymringer som hører voksenlivet til. Vi trenger å bruke litt av tiden på oss selv, men har innsett at vi må fire litt på kravene til de vi anser som en romantisk aften sammen.
Jeg forbereder meg nøye, finner frem den mykeste nattbuksen med bare 2-3hull og rydder alt som er synlig av rot fra sofaen. Jeg tørker støv av stuebordet og drar på butikken og kjøper inn popcorn, smågodt og cola. Så beordrer jeg min bedre halvdel til å legge fra seg telefon, for nå er det tid for film.
(Okei, muligens jeg lyver litt, det er kanskje han som beordrer meg til å legge bort telefon og mac…)
For en romantisk kveld er like så greit å se en film på Netflix der vi ligger i hver vår ende av sofaen og krangler om bollen med smågodt.
Og jeg må innrømme at jeg synes vi er svært flinke til å prioritere parforholdet, selv om vi ikke må ut av døren for å gjøre det.
Det jeg ønsker meg mest for øyeblikket er en husmorferie, enn sånn en som gjør at jeg kan sitte med bena høyt hevet i solen og bare nyte varmen som stråler mot meg. Gjerne med et glass med paraply i hånden og en god bok hvor ordene formes til romantiske bilder, langt unna alle former for støy foruten om bølgeskvulp og noen enslige måkeskrik i det fjerne.
Tenk hvor godt det kunne vært å vandret rundt på en sandstrand i en flagrende sommerkjole og kjent den varme sanden mellom tærne, senkede skuldre og vakkert hår som flagrer i fønvinden. Jeg skulle pustet dyp og kjent at jeg levde i hele i kroppen. Ja jeg skulle til og med danset i rundt og vasset i det svale vannet mens jeg speidet ut over det åpne havet.
Jeg skulle stått opp til utsikten av det vakre havet, og spist en eksotisk frokost som ga ro i sjelen ute på en solfylt terrasse i mitt eget selskap. En frokost jeg ikke laget selv og en frokost som noen andre ryddet opp.
Så skulle jeg fått en massasje fra topp til tå, med herlige aromaer i et rom med duse farger, levende lys og magisk musikk i bakgrunnen. Jeg skulle kjent spenningen og stresset slippe taket fra kroppen litt etter litt, og vandret ut fra rommet som et nytt og bedre menneske.
Jeg skulle sovet hver gang jeg følte meg søvnig, mellom myke lakener i et svalt rom mens solstrålene danset utenfor og stått opp når jeg var uthvilt.
Men bare i drømmene altså, for om jeg hadde reist bort alene uten mann og barn ville jeg hatt tidenes dårlige samvittighet og antakeligvis brukt store deler av dagen på å savne dem og lure på hva de gjorde. Det hadde nesten vært bedre å sende dem avgårde, så husmorferien ble tatt hjemme istedenfor. Jeg hadde ikke klart meg langt, langt borte alene og ville mest sannsynlig kjedet meg aldeles fryktelig etter en dag eller to. Jeg ville stresset med den dårlige samvittigheten og konstant tekt på hvor fint det ville vært å ha de andre med seg. Jeg ville plaget meg selv med tanker om at jeg var en dårlig og egoistisk mor. Og sikkert googlet opp skremselspropaganda om hvor alvorlig slemt og skadelig det er at foreldre prioriterer seg selv en gang innimellom, skrevet av disse superforeldrene som lever i en verden med rosa skyer av søtt sukkerspinn med barn snillere en utstillingsdukker. De som aldri har problemer eller negative tanker og tror at kun deres måte er rett, og at alt annet er avvik som er graverende og burde straffes på det hardeste.
Det er kanskje på tide jeg får meg en sydentur, som aldri har vært i varmere strøk, men da må nesten mann og barn være med. Og i alle fall mannen så han kunne informert om at den dårlige samvittigheten var unødvendig bruk av tid. For den er jo det, ungene trenger ikke henge i skjørtekanten min til enhver tid og ingen av oss tar skade av å være borte fra hverandre en stund. Og jeg har garantert godt av en virkelighetsflukt innimellom hvor jeg bare er “meg”, og ikke “mammameg”. En flukt som ville gi meg ny energi til å stå i hverdagen og faktisk være den gode moren jeg er. For selv om jeg drømmer om tid for meg selv lider ikke barna mine noen nød, men av og til glemmer jeg det. Og da er det godt at noen andre minner meg på det.
Men det blir bare med drømmen også denne gangen, og det nærmeste jeg kommer en husmorferie er når jeg er syk og hjemme fra jobb. Ikke akkurat noe jeg foretrekker, men om ikke annet har jeg null dårlig samvittighet på de dagene. For det er det ikke plass til mellom feber, snørr og vondt kropp eller utallige turer innom toalettet. Og spesielt ikke når man trekker tenner som fører til manglende evne til å spise, ekstreme smerter og ubehag som ikke kan beskrives.
Jeg er en av dem som gikk gjennom tenårene med 2-3kviser og helt fin hud til tross for dårlig kosthold og stress. Jeg var en av de heldige, men dessverre skulle det vise seg at det ikke varte evig. Så godt opp i 20årene fikk jeg et kviseproblem uten sidestykke, selvbilde dalte mildt sagt når de små tytene klatret frem fra porene i huden. Jeg følte meg ikke bra, og huden så ikke bra ut. Jeg ble satt på medisiner som tok vekk det værste, men dessverre var huden blitt stygg og hullete, og det poppet stadig opp små troll som forsuret hverdagen min.
Så når jeg fikk tilbud om å prøve noen nye produkter før jul kunne jeg jo ikke si nei, selv ikke når det viste seg at jeg skulle rulle over huden med små nåler. Om det kunne hjelpe meg til å få en finere hud kunne jeg sikkert gått gjennom ilden for det. Jeg hater når huden er uren og innrømmer glatt at jeg har redigert bort de værste partiene på noen av bildene jeg bruker. Ikke alle, men noen.
Når pakken kom i posten med âme pureface roller og collagen therapy gel hoppet jeg av spenning, for ut i fra før og etterbildene jeg hadde sett var disse produktene geniale. (Jepp, jeg sjekket på forhånd opp hva dette var og leste andres erfaringer. Både positive og negative.) Jeg rev opp pakken og så gjennom innholdet. Det ga meg en følelse av luksus, noe jeg synes er ganske deilig i en hverdag der vi må tenke gjennom hva pengene brukes på. Rullen hadde et flott design og var god å holde i.
Siden jeg har sensitiv hud var jeg bekymret for at jeg ikke ville tåle produktene og fikk nesten angst når jeg kjente sitrus lukten av desinfeksjonssprayen som skulle brukes. Bare jeg ser på appelsiner blir huden min full av eksem. Men heldigvis var bekymringen bortkastet og ikke en eneste eksemflekk har dukket opp.
Serumet som skal brukes etter behandling hadde en deilig konsistens som var god å smøre inn ansiktet med, og det har mye å si for hele opplevelsen.
Oppstarten var spennende, og til å begynne med prøvde jeg meg på et lite parti i ansiktet. Jeg rullet huden og skal innrømme at det ikke var det mest behagelige jeg har prøvd. Rullen er jo tross alt full av små nåler, så det sier seg selv at det stikker. Det fine er at etter en stund vil du bli vant til stikkingen, og til slutt bryr du deg ikke om det.
Jeg hadde lest at jeg kunne bli rød i huden, ikke ulikt slik du ser ut etter en dag i sterk sol uten solkrem. Og det stemte bra for meg, men etter 4-5 behandlinger ble det mindre ubehagelig. Rødfargen går heldigvis fort over, så etter noen timer var jeg presentabel for resten av verden igjen.
Siden det ikke er noe fasit for hvordan huden oppfører seg kom jeg frem til at jeg kunne rulle hver tredje dag, og etter noen uker kunne jeg se forskjell på huden. Mange av de små arrene etter kviser bleknet bort, og til en forandring var huden myk når jeg strøk over den.
De 10minuttene jeg bruker hver tredje dag faller inn i kategorien “god bruk av tid”, for jeg føler meg absolutt bedre når huden ser bra ut. Litt forfengelig må jeg jo være.
Før og etterbilder, tror ikke det er nødvendig å merke bildene med hva som er hva. Etter behandling har jeg oppdaget at huden min takler sminke bedre, og det er helt slutt på eksemet jeg alltid fikk når jeg hadde brukt sminkefjerner. Det er blitt mindre kviser og de 2-3 som dukker opp en og annen gang kan jeg fint leve med. Mange av de stygge arrene er nesten helt borte og noen “sint-rynker” i pannen er nesten helt borte. Og det vil jeg påstå er et strålende resultat.
Behandlinger passer for alle med aknearr, rynker, store porer, hudormer og uren hud. Og âme pure sin behandling er en av de veldig får som har rollere og kosmetiske formuleringer med dokumentert effekt. Uten Collagen Therapy Gel vil man ikke kunne oppnå gode resultater og hunden vil være vondt og rød i lang tid etter rulling av huden. Så snarveier blir fort lange omveier med andre ord.
Kan jeg være så snill å få være tynn i fred? Uten at noen skal tilegne meg sykdommer jeg ikke har, og aldri har hatt i ymse forum som overhode ikke er egnet til denslags diagnostisering?
Dessverre eller heldigvis alt ettersom hvordan jeg ser det så skulle jeg ramle innom kommentarfeltet under blogginnlegget mitt som ble delt i går, og for det meste var det en fornøyelse å lese det som ble delt der. Men når det kommer til en kommentar føler jeg faktisk for å ta meg selv i forsvar, av den enkle grunn at jeg er dritt lei av at kroppsformen min skal diskuteres i det vide og brede, helt lovlig uten at noen så mye som leer på et øyelokk.
Ja jeg er tynn, ja jeg har vært det hele livet, ja jeg spiser mer en nok og ja jeg har et sunt og variert kosthold uten at det har noe å si for kroppsvekten min. Jeg er og blir den jeg er, selv etter to barnefødsler og ganske mange år på baken. Det er ingen sykdom, men gener jeg dessverre var så uheldig å få utdelt uten at jeg fikk komme med noe ønske for kroppsform.
Det nærmeste jeg har vært en spiseforstyrrelse er presset fra andre rundt meg som har diagnotisert meg og prøver å snik-mate meg uten at jeg skal forstå det. Jeg har faktisk vært så langt nede at jeg begynte å lure på om det var sant, at jeg bare ikke ville innse det selv. Men det skulle vise seg å være et helt annet problem som lå i grunnen, og det var holdningene andre har til meg om min kropp. For gudene skal vite at jeg til stadighet får høre hvor feil det er å være så tynn. Det var så ille at jeg var redd for å vise frem armene og bena mine, jeg var grusomt ukomfortabel i alle situasjoner der andre kunne finne på å kommentere dem og jeg var helt sikker på at jeg bare var stygg og ekkel. Det hjalp lite at mine nærmeste sa noe annet når det alltid var en eller annen vennlig sjel som bare skulle bekymre seg litt for meg. Ja det er fint at andre bryr seg, men om du ikke står meg nær kan du spare deg ordene. De gjør det bare vondt verre. For ordne svir ekstra mye når kroppen min er helt frisk, og at uansett hvor mye jeg spiser så legger jeg på meg minimalt, kilo som forsvinner like fort jeg går over til et normalt og sunt kosthold igjen.
Jeg har egentlig vært usedvanlig flink å stenge ute kommentarer om vekten min, men da jeg smalt i veggen etter en ufattelig tøff periode i livet mitt for noen år siden gikk alt gjennom huden på meg. Synet på meg selv ble endret og mitt normalt så gode selvbilde ble knust. Og jeg har mange ganger lurt på om ting hadde vært lettere, om jeg ikke i tillegg skulle holde ut med det faktum at verden syntes jeg var ekkel. Som om ikke det holdt at jeg følte meg som verdens dårligste mamma, nå skulle jeg også være verdens dårligste forbilde i tillegg.
Og når jeg i dag leser slike kommentarer blir jeg ikke såret mer, men forbannet fordi noen andre som er i samme situasjon som meg kan lese dem, og miste troen på seg selv. Troen på at de er gode nok slik de er født. Og sist jeg sjekket er det jo en sterk oppfordring fra folk flest at vi skal være fornøyde med den vi er, uansett hvordan form og farge vi har. Ja spiseforstyrrelser er et viktig tema, men det må da gå an å snakke om det uten å beskylde absolutt alle under en en vis kilo for å ha det? For sist jeg sjekket var det ingen fasit på vekt i forhold til hvor syk du er av spiseforstyrrelser.
Så du som skrev dette til meg, tenkte du noen gang over at jeg faktisk kan være født slik, og at dette er kroppen min helt uretusjert og uforandret etter andres ønske? Det er fint at du er bekymret for min helse, men jeg tviler sterkt på at jeg tar døden av å gå rundt som mine foreldre skapte meg. Og til syvende og sist er ikke kommentarfeltet på nettavisen plassen å ytre slike bekymringer.
Minstemann kommer inn i stuen med strenge øyne og utbryter “Hey, hey, hei, voksene skal ikke krangle!” Han står med armene i sidene og skuler på oss, ikke ulikt det vi gjør når ungene krangler så bustene fyker alle veier.
Jeg om min bedre halvdel diskuterte neste ukers middager og var begge sure og grinete. Han mest selvfølgelig, selv om han sier noe annet. Vi “diskuterte” hvem som alltid måtte tenke ut middager, og hadde begge veldig forskjellige meninger om saken. Det var selvfølgelig lite fokus på at vi bare kunne komme med forslag og skrive dem ned på et ark.
Jeg svarer minstemann at vi bare diskuterer, og han ser oppgitt på oss og klasker seg i pannen. “Mamma, det der er ikke å diskutere, dere krangler og det er ikke lov!”.
Vi innser at vi like greit kan legge oss langflate, for den lille tassen har helt rett. Vi krangler, og når vi gjør det handler det stort sett om middager av en eller annen merkelig grunn. Egentlig er det helt greit, for det betyr at vi har det ganske så bra i lag. Middagen er en bagatell, og når vi ikke har noe bedre å krangle om må jo parforholdet ligge langt oppe på pluss siden.
Jeg innser at minstemann speiler vår oppførsel, og utbryter “unnskyld, jeg lover å slutte med det!” i et håp om at han og broren vil gjøre det samme neste gang jeg prøver å megle mellom dem 5:48 om morgenen.
Slik jeg ser ut når vi krangler! Jeg var uenig om hvordan bildet skulle være, klaget og han klaget tilbake. Jeg var uenig og han ble i alle fall uenig. Jeg regner med du skjønner tegningen og det hele endte i en aldeles umoden kranglen som fikk oss begge til å le til slutt. Dessverre var minstemann opptatt av noen steiner den gangen og fikk ikke stoppet oss.
(Vi klarte til slutt å finne middager for hele neste uke, selv om vi skulte litt på hverandre underveis.)
