Steinihavet

21.03.2016 kl. 20:48

Det er så typisk at når hele leiligheten er tømt for hybelkaniner, smuler og ymse organismer som virker skremmende så tar det nøyaktig ti minutter før alt er som før. Nesten som en magnet som drar ut innmaten av sofa og puter og strør det utover gulvet, samtidig som brødboksen kastes rundt så smulene spres til alle kriker og kroker i vårt lille hjem.

Og her om dagen var ikke så ulikt de andre gangene, men vi var smarte nok å vente hel til slutten av dagen før vi vasket. Slik at virvelvindene kunne legge seg og vi kanskje fikk nyte noen timer med en ren og ryddig leilighet, noe vi ellers aldri får. Som regel kan jeg rydde noe og de to sekundene jeg snur meg bort har leker og andre ting på mystisk vis krøpet tilbake der de ikke skal ligge. Og det er ikke sånn at vi ikke har faste plasser til ting, for det er helt nødvendig når vi bor fire stykker i ei lita leilighet. Problemet er at det stort sett bare er jeg som husker at bøkene skal stå i bokhylla og at klærne skal i skittentøyskurven eller i klesskapet. Ja for ikke å glemme at jeg er den eneste som husker at legoklossene som ikke brukes skal i de svære eskene fulle av lego under sengen til ungene.

Men i alle fall, kvelden kom og jeg tenkte at den skulle nytes med knekkebrød med et tonn av pålegg, riktig sløsing for at ikke tapet av kalorier etter dagens vasking skulle gå ut over vekten min. Sokkene var av så jeg kunne nyte å trø på gulvet uten å risikere at føttene ble fulle av smuler, eller at jeg tråkket på en av de grusomme torturinstrumentene lego egentlig er. Jeg var strålende fornøyd i grunnen, for ikke bare hadde jeg det rent og ryddig rundt meg, det vi trodde var omgangssyke var ikke det. (Usikker på hva det var, men ingen flere tegn til sykdom etter det fatale besøket på lekebutikken.) Jeg labbet i et bedagelig tempo og tenkte at livet er virkelig ikke verst. Jeg tråkket ned, og kjente noe mykt under foten. Noe som var klissete og hadde en ganske uformelig konsistens. Jeg grøsset og var helt sikker på at jeg hadde tråkket på en rotte. Jeg har jo lest at det bare blir mer og mer av dem i kloakken, kanskje dem omsider hadde funnet veien opp gjennom de hårete rørene våre. (Jeg røyter, så jeg har krysset fingrene for at håret fungerer som et nett som holder dem ute. Veldig realistisk, jeg vet.) Jeg moter meg opp, løfter foten og kaster et blikk den akkurat var plantet. Og hva ser jeg der, joda, en brødskive som tydeligvis har hoppet ut av matavfallsdunken og bestemt seg for å treffe gulvet med pålegget opp. Hva er oddsen for det? Det må jo være nøye planlagt så jeg skulle få foten innsmurt i ketsjup. Jeg var tydeligvis litt for fornøyd med livet, så jeg måtte bare bli minnet på at jeg ikke vil få et rent og ryddig hjem med det første. Og den tanken om at vi ikke hadde fått spysjuke i hus kunne jeg glemme, for brødskiven tilhørte minstemann og han må være syk for at han ikke spiser opp ostesmørbrødet sitt.

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

PS. Ser ut som vi gikk fri for sykdom denne runden, minstemann er i grei form og ingen andre springer ned toalettet heller. Hurra, endelig litt flaks! (Bank i bordet og alt det der?)

Søndag med Netflix på tv, data og mac!

20.03.2016 kl. 13:49

I dag har vi en sløvedag hjemme, ingen planer og ingen mål. Guttene ser på film på Netflix, jeg på macen og min bedre halvdel på sin data. Og vi bare koser oss.

Vi har regler for bruk av tv, film, data og nettbrett, så når ungene får ekstra tid med det er gleden stor. Og jeg føler det er viktig at de skal få gleden med en filmdag på lik linje som jeg følte da jeg var ei lita jente. Ikke snakk om at vi fikk ligge inne hele dagen å se på TV hele dagen. (Jeg var lita før det fantes data og nettbrett i det norske hjem, og det nærmeste jeg kom spill var en ødelagt boks jeg kunne spille Tetris på om jeg klemte hardt nok rundt den.)

Jeg har til og med gitt guttene popkorn nå før middag, og det bør gjøre at jeg får minst en halvtime med serien min. For jeg har dilla på The Reign som handler om de kongelige for lenge siden. Det er en fin flukt fra virkeligheten tilbake til en annen tid og mennesker med luksus på alle kanter. Ja eller i alle fall luksus for årstallet de var i.

Jeg har også laget meg en liste over alternative filmer og serier jeg skal sjekke ut etter leggetid for guttene i kveld.

PS. Om du ikke har sett Hundreåringen anbefaler jeg filmen på det varmeste. Jeg lo så tårene trillet første gangen jeg så den.

Påskeferien startet som vanlig.

5 kommentarer

19.03.2016 kl. 21:24

Jeg viste det var for godt til å være sant, men det tok altså 10 år fra jeg ble mamma til katastrofen inntraff. Noe som i grunnen er ren flaks.

Dagen startet relativt bra med at minstemann vekket eldstemann før halv seks, men med det samme påskemorgen startet glemte de kranglingen og vi fikk sove litt ekstra. (Men de var innom soverommet med gjevne mellomrom å passet på at vi ikke sov for godt.) Alt som normalt og vi bestemte oss for bytur siden vi uansett måtte dit for å ordne med de nye brilleglassene til minstemann. Han hadde klaget en del over vondt i bena på morgenen så vi tok med rullestolen, for vi ville ikke risikere å bære han gjennom hele byen om det skulle knipe om. (Dette er egentlig den andre lørdagen på rad at han er i dårlig slag fra morgenen av, så vi har en anelse om at det er en sammenheng mellom det og svømmetreningen på fredagen. Men vi er langt fra sikre.) Men tilbake til saken, for at byturen skulle bli så bra som mulig bestakk vi guttene med et besøk på lekebutikken etterpå, begge hadde spart opp en god slump penger og de brant i lommen. Underveis ble minstemann litt mer stille enn normalt, med unntak av noen sure utbrudd når vi ikke gjorde som han ville, men vi la skylden på at han hadde vondt.

Vi gjorde oss ferdige i byen, fikk nye glass på brillene og tok kjøreturen til lekebutikken når vi ga opp å få parkeringsautomaten til å virke. Det ble en særdeles dyr parkering, irriterende nok siden det ikke funket å dra kortet for å avslutte betalingen. (Idiotisk system som krever at vi estimerer hvor lang tid vi skal bruke, som om det er mulig med to unger på slep.) Men vi lærte, så det blir en annen parkeringsplass neste gang, selv om det betyr at vi må stå ute og risikere at vi må koste bilen etter en time med ekte nord-norsk vintervær.

Når vi omsider ankom lekebutikken var den eldste meget ivrig, mens den minste bare sånn passe entusiastisk. Og der burde det ringt en varselklokke, for han bruker vanligvis å juble høylytt. Vi gikk inn, og jeg hengte meg opp i noen tegnebøker jeg så nytten i til våren når vi kan dra til campingvogna uten å risikere at vi blir innesperret av ras. (For som vanlig starter påskeferien med stor skredfare i fjellet, og stengt vei.) Plutselig hører jeg min bedre halvdel rope, helt i andre enden av bygget. Og jeg får med meg kun et ord som er SPY! Jeg kaster meg rundt, og innser at dette blir stygt. Jeg har alltid fryktet dette øyeblikket og har tusen ganger tenkt gjennom hvordan jeg skal reagere. Så jeg springer til kassen, ber om MYE papir og springer i den retningen jeg hørte utropet fra. (Jeg glemte å si at ungen hadde kastet opp, og at vi trengte bøtte og vann?)

Synet som møtte meg var akkurat som jeg hadde forestilt meg, men heldigvis var ikke lukten så ille som den kan være. (De som ikke har opplevd oppkast skal slippe forklaringen, og alle andre vet hva jeg snakker om så detaljene dropper jeg denne gangen.) Jeg tar et kjapt overblikk over skadeomfanget og ser at ingen av lekene i nærheten er truffet, og finner ut at det er best å starte øverst. Så jeg tørker i vei og forteller til den triste gutten at det går helt fint og at uhell hender alle. Jeg forteller om gangen storebror måtte spy i en rundkjøring og at vi alle før eller siden kaster opp på litt dumme plasser. Jeg passer på å understreke at det ikke er hans feil og sier at selvfølgelig skal han få kjøpe leken han så på. Videre roper jeg på eldstemann som har gjemt seg et godt stykke unna og krever at han ofrer genseren sin til broren. (Eller, ofre er vel ikke rett ord siden han var svært fornøyd med å gi den fra seg, for han var alt for varm.) Jeg innser at vi må gi beskjed til betjeningen og sender han avgårde som budbringer. Jeg lurer enda på hvordan han fremla budskapet, for han kan være noe dramatisk til tider. Når det var gjort gikk jeg over til å bekymre meg for andre i nærheten, enn om det er noen der som kan bli smittet om han faktisk er syk. Men det er vanskelig å beregne nøyaktig når vi skal bli syke, dessverre og jeg tipper at vi ikke er de enste med smittsomme bakterier ute i offentligheten i disse dager. Jeg får bare håpe at ikke noen med dårlig immunforsvar var en av dem som møtte oss i dag.

Etter det gikk jeg over til å bekymre meg for hva alle andre tenkte om oss, for det kunne helt sikkert se ut som at vi var sånne dårlige foreldre som tar ungene med på handling selv om de er syke og burde holdt sengen. Men heldigvis forkastet jeg tanken ganske raskt, for jeg tenker aldri sånn om andre og jeg tror at de aller fleste med barn vet veldig godt at når ungene først kaster opp så har du ingen mulighet å vite det på forhånd.

Bilde fra sist påske, og ganske lik det jeg kunne tatt i dag!

Det skal ikke være lett å være forelder, og heller ikke butikkansatt så vi paset på å beklage oss veldig og hjalp til som best vi kunne før vi betalte leken og kom oss ut av butikken så fort som mulig med en neve poser i hånden i tilfelle mer oppkast på vei hjem.

Når jeg tenker meg om er det ganske imponerende at vi har klart oss gjennom ti år uten å spy på butikken, for minstemann er plaget med gulping/oppkast. Og vi har heller ikke vært fritatt for omgangssyken, heller tvert om.

Så nå venter vi i spenning på om det er omgangssyken eller bare «vanlig» oppkast på grunn av refluks. Som vanligvis bare kommer om natta, eller etter å ha stått på hode rett etter måltider. Men vi har aldri før klart en påske uten at en av oss er syke på en eller annen måte, så jeg mistenker at vi har noen runder med vaskebøtta og vaskemaskin foran oss. Flaks at vi ikke har reist i campingvogna, for det ville gjort ting litt mer kompliserte. (Vi har prøvd det før, og det er ikke å anbefale.)

PS. Jeg ryddet unna alt som kunne komme til skade rundt sengen til minstemann og har satt en bøtte inn til han sånn i tilfelle natten blir av det ubehagelige slaget.

5 kommentarer

Kvinnegrupper på facebook.

14.03.2016 kl. 20:18

Jeg har så lite drama i livet mitt at jeg stadig tar meg i å lese kommentarer i diverse kvinnegrupper på facebook, for der er takhøyden så lav at du skaller panna bare du tenker på å stå oppreist. Det beste er nok å faktisk bli liggende når jeg tenker meg om. Mulig jeg egentlig leser det fordi jeg av og til virkelig føler for å ta andre i forsvar når de sparkes mens de ligger nede. For i mange tilfeller er det mengden mot den ene som tør å være ærlig. (Og ja, jeg er ganske sikker på at mange av dem som dømmer ikke har helt rent mel i posen selv?)

“La oss alle ha piggene ute, det blir riktig koselig jenter!”

Men i alle fall, det som forundrer meg er at det er så liten takhøyde for andres meninger, for svært ofte er det krasse personangrep som er svaret på spørsmål og utsagn. Og nå er jeg fra Nord-Norge så det skal litt til før jeg regner noe som et personangrep.

Det må da være helt unødvendig å slenge drit til andre? Hva i alle dager oppnår hun med å utøve hersketeknikk og ungdomsskolementalitet i samme setningen? Føler hun seg bedre med seg selv eller klapper man seg selv på skulderen og sier god jobba? Jeg klarer liksom ikke helt å forstå hva som er gleden i å være slem med andre, for det er det man er når man ikke kan skriver et motsvar i en saklig tone uten å blande inn et frodig språk som får selv meg til å rødme, trusler om barnevern og sladring til arbeidsgivere. (Jepp, har sett alt det, uten at jeg og mange med fant saken graverende.)

Nå skal jeg være den første til å innrømme at jeg er langt fra perfekt, det er jeg virkelig ikke. Men jeg jobber i alle fall mot å være den beste utgaven av meg selv, for å kunne være et forbilde for barna mine. Og ikke bare når de er til stede, jeg er sånn også når de ikke ser. Som når jeg kommenterer på facebook eller når jeg snakker med andre. For det eneste jeg personlig oppnår med å slenge med leppa til andre er å en ekkel følelse i magen og et dårlig humør.

Og er jeg uenig i noe, så skriver jeg det på en konstruktiv og saklig måte. Om jeg synes noen har stygge gardiner, ja så blir den tanken inne i hode mitt med vissheten om at det garantert er noen andre som synes mine er det samme. Du må ikke på død og liv si alt du mener. Ikke alle tanker egner seg på trykk og særlig ikke dem som er til for å rakke ned på andre.

Ps. Om du går lei av drama i div grupper og forum anbefaler jeg serier som handler om dyreriket, der har du ekte drama som bør holde i massevis. (Selv om div aper kan være vel så ufine som oss mennesker?)

Irettesatt og avslørt!

10.03.2016 kl. 20:36

Den følelsen når sjefen din avslører at du spiser sjokolade på jobb og minstemann i familien får det med seg. Jeg kan love deg at det ble oppvaskmøte i bilen?

Det har seg sånn at jeg gjerne kan finne på å putte i meg uante mengder sjokolade, og at det dukker opp på jobb er heller ikke så unormalt. Så når jeg satt å koste meg med de beryktede påskeeggene i dag, ble jeg observert. Ikke så mye fordi det var sjokolade og torsdag, men fordi jeg spiste kun kremen inni dem. Den er absolutt best. (Og sjokoladen sparer jeg til min bedre halvdel, snill som jeg er.)

Så når vi møtte på sjefen når jeg skulle fylle på lageret av påskeegg, måtte det jo nevnes. Og arvingen har jo superhørsel, og fikk med seg det hele. Jeg trodde først at han var for opptatt av sjokoladehyllen, og pustet lettet ut før vi fortsatte handleturen med godt humør. Kun ved bladhyllen dalte humøret litt siden minstemann insisterte på at han ville ha et blad, noe han ikke fikk. Jeg var dum og han ville aldeles ikke høre på at han kunne mase på besteforeldrene som skal ha han i helgen. (Avlastning og helt barnefri, kryss i taket!)

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ute i bilen satte han blikket i meg, og forlangte å få vite om jeg spiser sjokolade på jobb! Han så meget streng ut, og jeg har jo en intensjon om å ikke lyve så jeg måtte innrømme at sjokoladen var ikke den jeg hadde fått i dag tidlig, men en jeg hadde kjøpt tidligere i uken når jeg skulle jobbe litt ut over ettermiddagen. Og han var ikke fornøyd med svaret, og jeg fikk passet påskrevet. Det er absolutt ikke greit å spise sjokolade på jobb midt i uken, og når ikke guttene får lov til det så får ikke jeg heller. Jeg prøvde meg på at jeg trodde det var lov å spise lørdagsgodtet på en tirsdag, men det falt heller ikke i god jord. Og det var under tvil at jeg skulle få spise sjokoladen jeg fikk i gave. (Også sånne beryktede påskeegg, i tilfelle du lurte.) Men han kunne se mellom fingrene på det hele om han fikk sjokolade i dag og på lørdag, for ellers ville det være urettferdig. Jeg kasta inn håndkleet og innså at kampen var tapt før den starta.

Oss på tur hjem!

Men dagen har ikke bare gått med til skjenneprekner i bilen, i dag da jeg trøtt og sur kom for sent på jobb etter en endeløs kø som sneglet seg frem fikk jeg en veldig positiv overraskelse. En av mine søte kollegaer innom med blomster og sjokolade til meg, helt uventet. Og jeg kan ikke beskrive på noen god måte hvor godt det er å bli verdsatt, og jeg er virkelig takknemlig. Jeg elsker gaver, og jeg blir helt rørt over omtanken. Tenk å så snilt, å komme med blomster på en helt vanlig torsdag uten at jeg har gjort noe mer en jobben min. Det er godt det, og gir absolutt ekstra motivasjon i arbeidsdagen. Og nå står blomstene i vinduskarmen, og jeg sitter her med en god følelse. Det har vært en fin dag!

PS. Det var ikke noe sjakktrekk å be trollungen min om å mase på besteforeldrene, for han sladret selvfølgelig til mamma i det samme vi satte våre ben der. Sukk, avslørt igjen?

Barn, spørsmål og mensen.

07.03.2016 kl. 20:41

Ja, du kan trygt si at vi snakker om det meste her hjemme, og takket være Newton har min kjære sønn blitt informert om puberteten. Og han er svært fascinert av det hele, for tenk at kroppen gjør så mye rart. Og i dag var det mensen som var tema for ettermiddagen, og som enste kvinne i huset er det vel ikke så rart at jeg får spørsmålene. Før du leser videre bør du tenke over om du vil høre om det temaet, for jeg har stor forståelse for at ikke alle vil høre om de samme tingene som ungene gjerne spør om?

Første spørsmål i forhøret, for det føltes som det så fort spørsmålene haglet over meg, var om jeg hadde mensen. Når han fikk ja til svar konstaterte han at jeg kan med andre ord kan bli gravid. Og det er jo bra, han kunne godt tenke seg søsken. (Jeg kan ikke tenke meg å være gravid, bare så det er sakt.) Han har fått med seg all informasjon, og han har vist tenkt en del på dette før han bestemte seg for å sjekke ut sin nylig lærte kunnskap på området. Jeg tipper han vil ha en stor fordel når de skal lære om det på skolen. Neste spørsmål var om det kom blod ut av «tisshønsa» mi, han hadde vist glemt hva det het. Jeg svarte som sant er, at ja det kommer blod ut. Så fikk jeg til spørsmål om det kom klumper ut også?! Ehh, trenger de være så detaljerte på tv liksom, men ja det kan komme klumper også. Han nikket fornøyd, for det er tydelig at mine svar samsvarer med det han har sett?! på tv.

Videre kunne han informere om at det kommer et egg ut, og det var ikke et sånt vi hadde i kjøleskapet. Litt av en kombinasjon av emner, mat og mensen i samme slengen. Men han har forstått poenget, og det er jo bra. Like greit at han ikke går rundt å tror at det er jeg som lager egga i kjøleskapet.

Så ville han vite om jeg hadde mensensmerter, for det var det noen som hadde. Og jeg svarte at det stemmer, for det er da jeg gjerne ligger på badegulvet en gang innimellom. Og da var jo selvfølgelig neste spørsmål om det var en gang i måneden, og jeg svarte at ja det tror jeg. Han himlet med øynene og synes vist ikke moren har helt kontroll på det området. At jeg ikke kan huske sånne ting liksom, det må jo alle ha kontroll på.

Neste spørsmål var om jeg brukte bleier, og da fniste han litt over. Han synes det er svært festlig, og roper gjerne «Hadepåbade, du bruke bleia!» etter meg. Han lurte også på om jeg brukte tamponger og hvordan det føles. Nå måtte jeg også le litt, for det var da måte på spørsmål. Og hvordan i alle dager skal jeg liksom forklare hvordan en tampong føles? Det er ikke akkurat som om jeg har viet det spesielt mye oppmerksomhet. Jeg tror faktisk ikke jeg har tenkt mer over det enn at jeg ikke synes det er så gøy å putte dem inn og dra ut. De er nødvendige for min egen komfort, og da får jeg leve med dem. Jeg valgte å svare at jeg vet ikke hvordan det føles, med et håp om at han godtok det. Han var ikke fornøyd med svaret, men lot det passere. Men han informerte om at jeg ikke måtte kaste tamponger og bind i do, de hører hjemme i søpla.

Videre ville han vite om jeg viste når jeg fikk mensen, og der måtte jeg svare nei. Jeg er og blir distre, og mensen er ikke noe jeg vier mye oppmerksomhet. Så når jeg kjenner det verker i magen og humøret daler så vet jeg hva jeg har i vente. Det syntes han var ganske teit av meg, for hvordan skulle jeg vite når jeg måtte bruke bleien?! Men det var altså helt greit at jeg hadde uhell i trusa av og til sa han, for sånt hender innimellom. Snakk om å være pedagogisk riktig?

Utspørringen var ferdig og han rundet av det hele med «å du mamma, du er veldig PMS for det vet jeg!». Jeg hevet øyenbrynene og vurderte å be om en forklaring. Men når jeg tenkte meg om var det kanskje best å avrunde det hele. For uansett hva jeg måtte si, ville min bedre halvdel stille seg på lag med sin sønn, for det er han som har lært ungene å terge moren med dette. Spesielt den ene uka i måneden når jeg kan finne på å glefse til svar. Riktig sjarmerende.

Samtaleemnene er mange, og jeg regner nesten med at det er flere som kjenner seg igjen. For ungene bryr seg fint lite om hva vi regner som ok å snakke om, eller ikke. Og i grunnen er det ganske fint, for hvorfor skal vi ikke kunne snakke om de mest naturlige tingene i livet. Mulig jeg er miljøskadet etter mange år i helsevesenet, men kropp er liksom like naturlig å snakke om som snøen som ligger utenfor.

Mamma trenger også å være alene.

6 kommentarer

01.03.2016 kl. 21:05

Tirsdag betyr fotballtrening på minstemann og et par timer med en helt stille leilighet. Faktisk så stille at tven nesten må stå på. Jeg har nemlig inntil videre meldt meg ut av «fotballmamma klubben», og lar faren følge som er lidenskapelig opptatt av den typen sport. Jeg holder meg til å være super engasjert før de drar, og når de kommer tilbake. Og i mellomtiden ligger jeg på sofaen og stirrer i taket eller ser på tv og tenker på alt jeg skulle ha gjort. Jeg trenger vel ikke å nevne at tiåringen svært sjeldent gidder å sitte hjemme med moren på en helt vanlig tirsdag uten bestikkelser, så han fordufter rimelig fort. Og hvis ikke blir han med dem på trening.

Det er ikke det at jeg ikke vil støtte guttungen altså, jeg oppfordrer han mer en gjerne til å være aktiv, og jeg skal heller ikke skryte på meg at jeg viker til siden for at far skal få verdifull pappatid med guttungen. Jeg vil bare veldig gjerne ha noen timer i løpet av en uke der jeg er helt alene, for resten av tiden er jeg alltid sammen med noen. Jeg er aldri alene, og det er i grunnen en ganske stor forvandling fra da jeg en gang var ung. (Greit, jeg er ganske ung enda, men når jeg refererer til ung er det til tiden før jeg fikk barn og grå hår.) Jeg var den som gjerne kunne bruke mange timer i eget selskap. Og jeg kunne også bli ganske sur og grinete om det var litt for mange rundt meg, og jeg ikke fikk ro når jeg hadde behov for det.

I dag er det ikke så ille, men om det hender mye rundt meg og jeg har mange bekymringer kjenner jeg trangen til å være alene melde seg. Som regel setter jeg det behovet til siden, for det er ikke alltid like gjennomførbart i hverdagen med små barn, familieliv og arbeid på toppen. Så når jeg endelig ser muligheten til en pust for meg selv, griper jeg sjansen med åpne armer. Jeg blir mer harmonisk når jeg får litt egentid, og da blir jeg en bedre mamma.

(Selfie, med god hjelp fra fjernutløser og kamerastativ.)

Heldigvis har jeg ikke det minste dårlig samvittighet for det, så jeg nyter mine små timer mens jeg drømmer om hobby prosjektene jeg gjerne vil prøve. For det var ikke husarbeidet jeg nevnte når jeg sa jeg tenkte på alt jeg skulle ha gjort. Det kan jeg heller bry tankene med resten av uken, til lørdagen kommer og jeg må kaste den bort på rydding og vasking for at hjemmet vårt skal se sånn passe anstendig ut.

#egentid #familieliv #ensomhet #bakfasaden #fotballmamma

6 kommentarer

Snufs, host og hark.

28.02.2016 kl. 15:14

Vi var absolutt ikke ferdige med årets kvote av sykdom, for de siste ukene har vi vært syke alle mann. Hver sin tur selvfølgelig, og til og med eldstemann som vanligvis har et immunforsvar ut over normalen har hostet så innvollene var på vei ut. Og på symptomene ser det ut til å ha vært ulike virus som har vært innom. Denne helgen gikk turen tilbake til meg, og jeg har vært sengeliggende. Men nå er formen min bedre, og jeg krysser fingre og tær for at vi er ferdige for denne gang med papirlommetørkle, nesespray, febernedsettende og halspastiller.

Sykdom krever jo sitt fra oss alle, og du kan trygt si at vi kun gjør det aller viktigste og sparer kreftene til når de er helt nødvendige. Lite nattesøvn i kombinasjon av ulike kjipe og aggressive virus gjør sitt til at humøret faller og formen blir urven. Og når det blir slik drømmer jeg virkelig om at minstemann skal bli smertefri slik at han kan sove hele natten. (For da vil jo også vi sove.)

Heldigvis har vi fått ekstra avlastning, og jeg satser på at vi klarer å hente oss inn snart. Det er godt å se at tildelingskontoret behandlet forespørselen vår raskt og innvilget ekstra tid til oss. Takk og pris for at mamma ikke jobber fast så hun faktisk kan jobbe mer når vi trenger det. For kommunen betaler henne når hun har minstemann.

Så fort alle mann er friske skal vi omsider komme oss ut på tur. Skiene roper i boden, og det er faktisk litt unormalt for jeg trives best utendørs på sommeren. Snø og meg er liksom ikke de beste vennene. Men nå har jeg lyst å gå på ski, spise kvikklunsj og lage bål. Jeg må faktisk smile litt når jeg tenker hvor koselig det skal bli. (Om vi kommer oss så langt, vel og merke.)

Ekstra krevende hverdag betyr ekstra lite tid til å pleie kjærligheten, og jeg krysser fingrene for at alle holder seg frisk og at jeg og min bedre halvdel kan tilbringe en helg helt alene om et par uker. Selv om vi ikke kan ta oss råd til noen lengre tur bort, så satser vi på stabilt vær så vi kan dra å se hvordan campingvogna har det. Til nå i vinter har vi ikke kommet oss utover, og pappaen min har hatt oppdraget med å sjekke den når han er der ute. Siden vi må passere en veldig rasfarlig strekning er det risikosport å dra dit. Værmeldingen sjekkes nøye før avgang og det ville være kjipt å måtte ringe jobb å si at jeg ikke kommer på grunn av stengt vei. Vi må også klargjøre vogna og sjekke hva vi må ha med om vi skal dit i påsken. I år har jeg fri hele påskeuken og så lenge været er stabilt tar vi turen utover. Og det skal bli godt, jeg savner skogen, fjellene og havet. Naturen der ute gir meg energi og ro.

Jeg må også ta fatt på ny stønad om grunn og hjelpestønad, og jeg kjenner faktisk jeg gruer meg litt til prosessen. For det blir så fryktelig tydelig hvor mye ekstra belastning vi har når jeg skriver detaljert om hverdagen vår. For til vanlig ønsker jeg ikke at fokuset skal ligge på utfordringene. Men det er bare å hoppe i det, og få den klar. Regner med jeg kan beregne en del måneder behandlingstid, og jeg vil helst unngå at vi får avslag rett før sommerferien igjen. (Sist runde var et kapittel for seg selv, og jeg satser på bedre lykke denne gangen.)

Så dagene humper og går her hos oss, selv om jeg ikke har orket å skrive om det.

Ung kjærlighet.

(Han har jo sine meninger om shopping, så jeg er vel det beste alternativet.)

14.02.2016 kl. 21:32

“Om du skal ha morsdagskort må du lage valentinsgaven for meg!” Eldstemann ser på meg med et lurt blikk, vel vitende om at jeg er fryktelig gla i gaver. (Og at jeg ikke sier nei til å lage ting til han.)

Min sønn er tydeligvis av det romantiske slaget, noe som gjør at jeg blir fryktelig stolt. Da må vi jo ha gjort noe som er bra med tanke på oppdragelsen vi gir. Han skal nemlig ordne gave til sin utkårede til selveste Valentines, og jeg velger å ignorere det faktum at han kjøpslår med meg for å få meg til å ordne gaven.

Han har jo funnet seg “dame”, noe som ikke er så unormalt når dem kommer i 10årsalderen. Jeg liker å tro at det hele begrenser seg til å holde i hånden, men jeg synes å minnes at mitt første kyss var i den alderen. (Eller 6år senere, om du leser dette mamma!) Det får det til å knyte seg i magen, for jeg husker hvor nervøs jeg var. Hvor spennende det opplevdes og hvor kry jeg var etterpå. Ikke at jeg gikk rundt å skrøyt av det altså, for det var vår lille hemmelighet. Så for alt jeg vet kan det hende eldstemann og kjæresten gjøre det samme. Men jeg velger å ikke tro det, for det er alt for skummelt for en nybakt storebarnsmamma å fordøye.

Så i går kveld satt jeg å heklet så jeg fikk blemmer på fingrene og tryllet frem hjerte han ville ha. Det skulle være rosa og måtte ha fyll. Han ville det skulle ha øyne og munn og det måtte være ferdig til søndagen så han kunne gi det til frøkna si. Og helst burde den ha et skilt hvor det står “be my valentine” på.

Hjerte ble godkjent av rampen min som plutselig er blitt veldig stor, og jeg håper det faller i smak når han gir det videre For tenk det, dette er hans første kjærestegave av det jeg håper blir mange opp gjennom årene.