Steinihavet En slags mammablogg uten alt det rosa

I samarbeid med Netflix

Jeg er ikke redd for pirater, og kan fint se skumle filmer og serier med dem som hovedkarakterer uten å grine i etterkant av redsel. Og årsaken er ganske enkel, sannsynligheten er svært liten over at de vil nærme seg en liten robåt og på hurtigruta vil de støte på store problemer uansett. 

De få gangene jeg er på sjøen blir i pappas lille hvite robåt og forhåpentligvis i hurtigruten en eller annen gang i fremtiden. Så vi tar sistenevnte som eksempel i forklaringen min.

Pirater er gjerne noen sleipe typer og er velkjent for å heve det sorte flagget sitt for å skape frykt og kaos. Men selv dem kan møte sine overmenn, selv om de er nokså fryktløse. Det finnes faktisk en gruppe til som er likedan, og som ville få dem til å skjelve i buksen. 

Jeg ser ikke for meg at pirater skal legge seg til hurtigruta med et stjålet antikk skip fulllastet med svære kanoner og blodtørstige pirater væpnet til tennene med alle mulige former for kniver, klare til kamp. Der de kaster anker over ripa og drar hurtigrute-sjarken inntil, og kaster seg over kanten med ordre i form av rop, skrik og brøl om at kaptein skal overgi seg og lasten med. (Eller kanskje de brøler skatten.) Men om så skulle hende er jeg ikke bekymret, for scenarioet som vil utspille seg er en kamp de er dømt til å tape. 

Hva i alle dager en sjørøver skal med hundrevis av nikonkameraer, luksuriøse capser og håndvesker fullstappet av søte små trollfigurer og postkort med norske fjell og fjorder er jeg usikker på. Men kanskje skal de tømme ut trollene og fotografere dem med sitt nyrøvede kamera som krever data og strøm for at det skal gi noe utbytte. Mulig de planlegger å rane en elektroforretning etterpå, i ekte vikingstil. Men hva vet vel jeg om det.

Uansett ville planen slått feil for piratenes del, da turistene ville trodd at dette var en typisk norsk greie, og de ville klappet entusiastisk og tenkt at dette må være bedre enn å spise sauehoder og spa bort snø når det snør. De ville fyrt av kameraene sine i en slik fart at piratene ble blendet, og satt dem ut av spill de sekundene det tok før den fulle delen av passasjerene reagerte å komme frem. Slik at de kunne snuble over den i oppstyret av frykt for at det er tollere som skal ta fra dem smuglergods i form av alt for mange flasker sprit tatt med over Norges grenser, godt gjemt under kofferter og sko i bagasjerommet på bilene nede i lasterommet. Det er dyrt å drikke i Norge, og det vet selv dem som ikke vet hvor på karte vi holder til. De ville virret rundt som panikkslagende høns og skremt de stakkars piratene til å tisse på seg. 

Men da ville instinktet til mødreklubben innsett alvoret, og kommet på banen for fullt. De ville stått der med det ville i blikket de gjerne får når de ser en farlig situasjon og armene ville vært plassert sint i siden. Og de hadde brølt at kniver ikke er noe leketøy, og i alle fall ikke når du veiver rundt med dem. De ville trampet frem, nappet til seg knivene i lynets hastighet og beordret piratene i skammekroken for den ufine oppførselen, og gitt dem beskjed om at der fikk de stå til de kunne oppføre seg. Maken til oppførsel foran barn, og at de endatil står der å tisser seg ut istedenfor å gå på do. Uhørt rett og slett. 

Licensed from: Anna_Omelchenko / yayimages.com

Så med andre ord er jeg ikke spesielt bekymret for at pirater skal komme å skremme meg, og jeg kan trygt sove etter å ha sett film om dem på kveldene. 

Og med det vil jeg anbefale Black Sails som du finner på Netflix, en perfekt serie for tv-kvelder hvor du vil drømme deg bort til andre tider og en fantasiverden som ikke handler om skittentøyskurven, oppvask eller middagslaging. For ikke snakke om diskusjoner med sta unger og mannfolk som slenger sure sokker over alt. 

Hadde jeg ikke vært en av dem som liker å fortelle den fulle sannheten, så ville du nå fått servert en super historie om perfekte foreldre som strekker seg langt for å lage hjemmelagede leker til sine barn. Men en sånn person er jeg ikke, og helgen vår var noe helt annet en hva bildene tilsier.

Fredag bestemte vi oss for å dra utover til campingvogna, selv om vi har avlastnings helg og minstemann var med mine foreldre til hytta. Fem meter fra vogna. Formen min hadde vært dårlig de siste dagene, men jeg følte meg tross alt bedre. Så vi pakket de tre tingene vi trenger når vi er alene, og kastet oss i bilen. Det er ingen tvil om at vi trenger å få litt pauser fra hverdagen, og det smarteste vi kunne gjort var å legge oss i hver vår ende av sofaen og stirre på en firkanta skjerm. 

Men, nå var det jo meldt strålende vær med unntak av lørdags formiddag, og som regel henter vi nye krefter der ute. Det var ganske seint når vi kom frem, og det tar noen timer å få vogna varm. Så der hutret jeg rundt med tre lag ull på bena og irriterte meg over at vi var å teite å ta den lange kjøreturen på elendige veier, med en henger på slep. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Den natta sov jeg elendig, og det ble ikke bedre av å stå opp om morgenen og se at bakken var hvit. Dessverre var værmeldingen til en forandring korrekt, og for å gjøre det hele litt bedre var halsen blitt Sahara med kaktuser og løpende struts og alt som hører til. Hva gjør man ikke for å dra i 80årsdag og få grillmat hos mamma og pappa. For grille skulle vi uansett vær, der stopper ikke litt snø oss. 

Heldigvis var det en liten fornøyd gutt som så at vi var kommet frem, og han hadde selvfølgelig store planer for oss. På formiddagen var vi innom en meget sprek 80åring siden vi regnet med at det ville få haugevis av gjester på ettermiddagen, og så gikk turen tilbake til leiren. På dette tidspunktet hadde solen bestemt seg for å komme frem, men temperaturen var ikke noe å skryte over. Formen min var blitt betraktelig verre, men jeg trosset den for å sitte i solen. Siden jeg strikker ullgenser til minstemann var planen og tegne ferdig elg-mønsteret mens jeg fikk noen absolutt nødvendige doser D-vitamin. Mens jeg holdt på med det under et svært ullpledd var min bedre halvdel av det kreative slaget. Jeg har nemlig vært å slengt med leppa og informert minstemann om at pappaen garantert kunne bygge han en ny tilhenger til traktoren. Den gamle ga etter i vinter, og det var stor sorg i huset for den traktoren er i bruk like ofte som nettbrettene. Og det sier litt om favoritt-graden. En ny henger koster en formue, og den har jeg dessverre ikke på konto for øyeblikket, så da må vi være kreative. Ikke akkurat like søtt som å si at vi prioriterer å lage ting og oppfordrer våre barn til å skape lekene sine selv som i gamledager. For hadde jeg kunne brukt penger på en ny traktor og henger, ja da hadde jeg gjort det. Men det viktigste var i alle fall at minstemann var fornøyd, og jeg hjalp jo til noen minutter. Akkurat så mange at lillesøster kunne forevige oss, sånn i tilfelle jeg skulle pynte på sannheten under bryllupstalen til minstemann en gang i fremtiden. Ja om han velger å gifte seg da, det får tiden vise. 

Første trinn på veien møt en ny henger, og selv om ikke intensjon bak prosjektet er like romantisk som jeg kunne fremstilt det må vi klappe oss lev på skulderene. Jeg tipper at minstemann vil huske dette som et godt minne fra barndommen. 

Utsikten var perfekt, men det var varmere i påsken når hele området var dekket av snø. 

Et bilde som kan fortelle en historie om aktive foreldre som er tilstede hele døgnet, men dette var stort sett det eneste øyeblikket jeg deltok i noe hele helgen. Utenom det sov jeg, tastet på telefon eller spiste sjokolade. 

Det ferdige resultatet, som er en brann/møkker vogn. Stor applaus til far i huset og bestefaren som sto for design og arbeid. Den skal garantert kjøre mange lass med ved i løpet av det neste halvåret. Minstemann arbeidsmann er klar for nye eventyr igjen. 

Og til slutt mønsteret jeg ikke kom noen vei med.

Så ble det tid for grillmat, og mammas kokkelering sviktet ikke. Hun står for hovedjobben og pappa står ved grillen. Maten var så nydelig at jeg spiste meg kvalm, og rett etterpå sovnet jeg til tross for relativt mye skravling rundt meg. Jeg sov like greit hele veien til kvelden, så var jeg våken noen timer før jeg lutrygget sjanglet ned i campingvogna for å sove videre. 

Natt til i dag har feberen vært en sann plage, og så mange mareritt på ei natt kan jeg ikke huske å h opplevd før. Så når det endelig var morgen ville jeg hoppe rundt og danse i ring, men Sahara stoppet meg og jeg kastet meg over colaflaska og en pose sjokolade. 

Nå er jeg heldigvis mye bedre, og jeg er klar for en ny uke. Og selv om formen og været har lagt en demper på helgen var det godt å endelig være i Ullsfjorden igjen. 

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Tusen millioner takk til min reddende engel som ga meg tilgang til drama på nett så jeg kunne ligge på sofaen å strikke med øynene klistret på skjermen. Du redda dagen min søta <3 (Legg merke til at du får et hjerte, det e ikke dagligdags fra mæ!) 

De siste dagene har jeg gått noen runder med meg selv, og vurdert for og imot bloggingen min. Skal jeg forsette, eller la den gå inn i glemmeboken. Jeg har stadig temaer som dukker opp som jeg kan tenke meg å skrive om, men de kommer alltid på et like upassende tidspunkt, som når jeg står i dusjen alt for sent på kvelden eller når jeg stresser ut døra om morgenen. Og i begge situasjoner er det veldig sannsynlig at jeg glemmer det jeg har på hjerte, for jeg har liksom ikke mulighet å skrive det ned før andre tanker overtar plassen. Jeg har for lite tid om dagen, og om natten prøver jeg i det lengste å sove. Ikke for det, jeg har før klart å rydde timeplanen for skrivingen min, men nå er det bare lettere å dra frem garnnøstene og trylle frem et eller annet mens jeg nyter underholdningen andre lager når guttene sover. For ikke å glemme at jeg jobber 100%, det krever jo også ganske mange av døgnets våkene timer, og resterende skal brukes til det som så pent kalles «fritid». Misvisende ord, jeg føler meg ikke mye fri når jeg tømmer søppelposen som dryper ut av bøtten eller henger opp sokker. 

Så kommer det faktum at noen velger å stjele det jeg skriver, personlige ord som handler om meg og mine barn og den situasjon vi opplever. De lange timene når alt er vondt, og de tøffe følelsene jeg som mamma står med. Tvilen siger på, og hver eneste ord jeg skriver vurderes opp og i mente, er det for personlig, hva er sjansen for at det stjeles? Skal jeg la dette kvinnemenneske ødelegge det jeg har bygd opp, skal jeg legge terapien jeg får av å skrive på hyllen for henne? Det ligger på en offentlig nettside, alle kan lese det. 

Som igjen fører meg til spørsmålet om mine barns privatliv. Er det rett av meg å dele mine mammatanker? Det er jo ikke til å unngå at de dreier seg om barna mine, og for at jeg skal kunne beskrive og fargelegge det jeg vil frem til må jeg bruke små klipp av livet deres. Sier jeg for mye, eller er det helt ok mengde? Holder det for meg å tenke over om mine ord kan leses av mamma, naboen eller barn når de er 14år? Jeg deler langt fra alle situasjoner vi står i, og jeg håper egentlig at jeg har klart å skape en grei balanse som ikke vil gi mine barn en ubehagelig følelse når de blir eldre. Når det kommer til spørsmål om hvordan jeg er som person får de bare tåle det, for jeg regner med at de uansett kommer til å bruke mange år på å være flaue over foreldrenes umoderne oppførsel. De vet at jeg ikke er perfekt, og det er jeg i grunnen veldig glad for. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så hva skal jeg gjøre? Skal jeg forsette eller skal jeg la bloggen sakte men sikkert skyves ut av bevisstheten til alle dere fantastiske mennesker som leser. Ja faktisk både dere som er enige og dere som er uenige. Jeg har ingen problemer med at andre har ulike meninger enn meg, det er et forfriskende pust som får meg til å tenke. For innerst inne vil jeg være et uperfekt harmonisk menneske med rom for de som er det motsatte. 

Jeg er nok ikke ferdig med valget mitt, og jeg vet ikke hva veien blir videre.

Facebooksiden min finner du her. 

Atter en gang har damen bak bloggen gladehjem stjålet min tekst, og publisert den som sin egen både på bloggen og Instagram. Og det irriterer meg at jeg ikke kan anmelde henne, og se på saken som ute av verden. Men politiet har viktigere ting å gjøre, så jeg akter ikke å gå til det skritt at jeg skal bruke deres tid på å putte noen papirer i en skuff. Saken vil bli henlagt som de fleste av denne typen karakter. Det er ikke en alvorlig forbrytelse, men den er ille nok når du tenker over hva hun faktisk stjeler. 

Hadde hun bare valgt en av de mer humoristiske tekstene ville jeg ikke leet et øyelokk, men når hun velger å bruke mine ord om den påkjenningen det er å ha et sykt barn blir jeg kvalm og dårlig. Hvordan forbilde er du som mor når du velger å gjøre slikt, hva lærer du videre til dine egne barn? At de kan ta det de selv liker og lyve å si at det er deres? Vel, det forbilde ville ikke jeg selv hatt til mine barn. Når du har syke barn selv bør du vite hvordan det føles, og ikke hente teksten fra noen andre. For ikke har du spurt om lov, og ikke har du skrevet at du har lånt teksten hos meg. Og selv om jeg har publisert det offentlig, betyr det ikke at du kan gjøre som du vil med teksten. 

Teksten hun har lagt ut på sin blogg!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Teksten som er kopiert.

Nå tenker du kanskje som leser at mennesket kan være i psykisk ubalanse, men jeg antar at så lenge hun har omsorgen for barn så må hun være såpas tilregnelig at hun kan vurdere hva som er greit eller ikke på nett, og at hun kan ta følgene av egne handlinger. Jeg kan selvfølgelig ta feil på det punktet, men om så er bør noen passe på henne og rydde opp i hennes feil så det tviler jeg på. 

Og så over til hvorfor jeg velger skrive dette her, hvorfor jeg avslører henne på en offentlig nettside. Når absolutt alle andre forsøk på å kontakte henne blir avvist med blokkering eller taushet står jeg ikke igjen med så mange andre valg. Det er ikke greit at hun stjeler det jeg skriver, og når hun etter gjentatte beskjeder velger å fortsette må jeg prøve en annen løsning for å få stopp på plagiatet hun driver med. Jeg ser jo tydelig at hun leser bloggen min, ettersom hun så flittig kopierer den. 

Dette er kanskje ikke den beste måten å gjøre det på, og det er sikkert ikke den som er mest skånsom. Men når hun ikke vil høre eller handle når jeg tar kontakt får jeg bare stille meg selv i et dårligere lys. Jeg er ikke perfekt, og har heller ikke noe ønske om å være det.

Og nei jeg kan ikke «bare overse» det, for jeg synes ikke det er greit å la slikt passere uten konsekvens for henne som krenker det arbeidet jeg legger ned i min blogg. 

Hele teksten som er kopiert fra meg finner du her! 

Helgen gikk ikke helt som planlagt, og istedenfor å være sosial med venner har jeg sovet bort helgen. Jeg har faktisk vært så tappet for energi at jeg ikke engang orket å lage meg brødskiver innimellom. Så har trøstespist sjokolade med god samvittighet, for vanligvis spiser jeg vanlig mat før jeg trykker innpå snaks. 

De opprinnelige planene var grillfest på fredag og bursdagsfeiring på lørdag, og jeg klarte å fullføre 1/4del. Lørdagen skulle vi også komme oss til byen og få ordnet med filterbrillene til minstemann som gikk i stykker i påsken, og rette på brillene som atter en gang henger på halv tolv. Eller jeg bør muligens skryte av dem, for det er mer en imponerende hva de har tålt. 

Vel, alt så bra ut på onsdagen, og jeg var ikke mer en normalt sliten. Vi har heldigvis vedtak på litt ekstra avlastning, så selv om det har hadde vært noen netter med alt for lite søvn gikk det greit å kombinere med jobb og familieliv. Men det skulle snu på torsdagen, og det burde jeg forstått etter en veldig slitsom natt. En av de værste på lenge faktisk. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Torsdagen kom og om du ser bort ifra litt neseblod på jobben skulle jeg klare å slappe av den kvelden å natten og samle nye krefter. For etter eldstemanns trening var jeg fri til å ligge helt i ro og kanskje sovne på sofaen. 

Men på dagen hadde minstemann vært utsatt for en akeulykke i barnehagen, og det så ut til å gå greit så vi leverte han til foreldrene mine og stresset avgårde med eldstemann som skulle på trening så vi kunne handle i mellomtiden. Dessverre hovnet han veldig opp i mellomtiden, og siden han var så veldig stille og rolig fant vi det tryggest å ringe legevakten når vi kom hjem med eldstemann. Og kort oppsummert ble det mye venting, CT og en veldig sein kveld på oss. Heldigvis viste bildene fra røntgenavdelingen at alt var fint, så vi trengte ikke dra tilbake på sykehuset dagen etter. (Han har tidenes blåveis på øye og kinnet, og er selv veldig fascinert over alle fargene.)

Når ungene ligger slik er det som regel et dårlig tegn, heldigvis gikk alt bra denne gangen.

Så ikke overraskende var jeg utslitt når jeg kunne synke ned i sofaen etter jobb på fredag. Så det var med tungt hjerte jeg løsrev meg og fant frem sminkekosten. Jeg tenkte som så at jeg sikkert ville bli i bedre form etter hvert for jeg hadde veldig lyst å være sosial, men etter bare noen timer måtte vi dra hjem. Det eneste jeg ville var å legge meg. Heldigvis fikk vi oss nydelig grillmat før vi dro hjem.

Og så sov jeg og sov, og var bare våken nok til å registrerer at jeg hadde ekstremt vondt i føttene på lørdagen og at jeg måtte avlyse bursdagsfeiringen til mitt kjære søskenbarn. Heldigvis har hun stor forståelse for hva jeg går gjennom, og jeg trengte ikke være redd for at hun skulle bli sur. 

I dag har det vært litt mer energi tilstede, men dagen har ikke vært mye å skryte av. Ja foruten om den herlige søndagsmiddagen mamma laget oss, den var mer en nydelig. Og alle gullkornene til minstemann. 

Får håpe vi går en ny og bedre uke i møte i alle fall! 

Facebooksiden min finner du her. 

Greit, nå får det holde med superperfekte hjem for en stund, og siden det var så vanskelig å oppdrive noen interiørbilder med støvkorn og rot legger jeg det ut selv. (Sådeså!) Ikke at jeg har det så fryktelig uryddig, men de fleste bildene jeg har sett i ettermiddag (når jeg har klart å gjemme meg inne på do en stund) er av ryddige hjem der ingen barn kan bo. Eller i alle fall må det være veldig lydige barn som aldri springer inne, for så mange dyre og skjøre ting gir meg pusteproblemer.  Her i huset glemmes regelen om å gå inne hvert femte minutt, og det jeg har av verdi som jeg er redd for er langt unna rekkevidde for aktive barn. Ja utenom macen, men som regel holder dem seg langt unna strikkehjørnet mitt. Ingen ting ondt om de som verdsetter hjemmet sitt mer en meg, men jeg føler at vi av og til trenger å se noen vanlige hjem også. De med hybelkaniner og riper i gulvet. Og jeg er ganske sikker på at de fleste har det jeg beskriver som vanlige hjem, og det er ikke de folkene som poster bildene sine i sosiale medier. 

Mine bilder er selvfølgelig helt ferske, og jeg har ikke ryddet eller vasket før jeg tok dem. Jeg er irriterende sliten etter en lang dag og en enda lengre ettermiddag siden minstemann har hatt fryktelig vondt. Sist uke skrøt jeg til legen om at det var veldig, veldig lenge siden han har hatt smerteanfall av denne typen, så de ordne må jeg pent bite i meg. Og det virkelig river i hjerte når barnet mitt gråter og gråter fordi det gjør så fryktelig vondt. Det krever energi, og når guttene endelig hadde sovnet pustet jeg lettet ut både fordi han endelig fikk sove og fordi jeg omsider kunne slappe av. Jeg trenger noen timer pause før jeg skal legge meg og antakeligvis få en elendig natt med søvn. Og alt dette er grunnen til at jeg i dag ville se et helt vanlig hjem, bare for å få en bekreftelse på at jeg ikke er alene. 

Strikkehjørnet mitt, med noen få av alle prosjektene som er på gang. Genseren med traktor må jeg rekke opp igjen, den er ikke god nok. Dessverre kan jeg bare skylde på meg selv, for jeg kunne vært mer nøye når jeg strikket. Den rosa dotten vet jeg faktisk ikke hva er, men det tilhører en av ungene. Muligens er det en videreutviklet hybelkanin. Og av alle ting har Macen klart å støve ned, så det betyr at det er lenge siden sist jeg blogget. 

Kjapp tur innom badet, og der var det ingen som hadde ryddet siden i dag tidlig. Det ødelagte strikket kunne med fordel funnet veien til søppelbøtten bare en meter unna. Og om du er av det oppmerksomme slaget vil du se at jeg fortsatt ikke har gjort noe med hyllen, den er fortsatt like lekker som før der den pynter opp badet med sponplatene sine. 

Det skal egentlig ikke være klær på hyllen, men de finner stadig vekk veien dit. Ja å bare så det er informert om så er den ledningsbiten helt ufarlig, men veldig irriterende. Vaskemiddelet skal være på øverste hylle på grunn av sikkerhet, men når jeg tenker meg om klarer begge guttene å kom seg dit opp om de vil. Hva dopapiret gjør der vet jeg ikke, det skal egentlig være innen rekkevidde, og om du ikke har armer på 1,5meter så feiler den nye oppbevaringsplassen. 

De hyllene var en gang veldig ryddige, og det var når vi pusset opp rommet sist sommer. Etter det har ungene innredet etter eget ønske, og de foretrekker usymmetrisk oppstilling og et hint av uorden. Vaskekluten er faktisk limt fast i den skoesken, men jeg vet ærlig talt ikke hvorfor. 

“Mellomgangen” er oppsamlingsplass for alt, og der er det aldri orden. Jeg har fortsatt ikke funnet motivasjon til å prøve å lage noe fornuftig system, så alt bare stables der det er en liten overflate. Men siden jeg skulle ta bort duken for noen dager siden måtte jeg fjerne alt som var der, så nå ser det i grunnen ganske fint ut. Ellers er det vinteruke på skolen og i barnehagen så turutstyr ligger over alt.

Yttergangen som skal inneholder alle klærne våre. Dessverre er ikke “skal” et realistisk ord, så nå kryper klærne lengre å lengre inn sammen med all småstein vi drar med oss. Skoene kan stilles opp pent, men kun min bedre halvdel setter sine to par sko på plass. Rema-posen hører ikke til i lue/votter/hals hyllen, og teknisk sett kan de lukkes igjen. Men om jeg gjør det blir ungene sure, så jeg har gitt opp den kampen. 

Den evige papirmøllen har flyttet inn for godt, og nå er det en søknad om hjelpemidler som skal avgårde, heldigvis er den ferdig utfylt så jeg må bare signere og sende. De nøklene hører i alle fall ikke til der, og den skyldige kan du nesten se. Og sannelig fikk jeg ikke med meg all påskepyten, så det egget får bare ligge der frem til neste år. 

Kjøkkenkroken i all sin prakt, som gjerne blir en tiltrekkende oppsamlingsplass. Vinflaskene har jeg fått, og de skal forvandles til vaser når jeg finner limet jeg har kjøpt, men det er på mystisk vis forsvunnet. Jeg drikker så å si aldri vin, så da må jeg få flasker hos andre. 

Bordpynten min som dukket opp to sekunder etter at duken ble lagt på plass. 

Og til slutt har du påskepynten min som garantert blir stående der noen uker til, oppå er enda et klesskap. De klærne var jeg på jakt etter i dag tidlig, men da lå de en annen umerket plass. (Påskepynten fikk omhyggelig plass i esken, og jeg nekter å åpne den fordi jeg har glemt 1 egg!) 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vel da er dagens rundtur over, og jeg skal ta fatt på den kjipe oppgaven det er å rekke opp x-antall omganger på en genser som skulle vært ferdig for noen uker siden. Minstemann går rundt i en alt for kort genser, og selv om våren er i luften må han bruke den enda en god stund. Så de neste 4-5 dagene skal jeg strikke på meg brannsår i fingrene, ønsk meg lykke til! 

Facebooksiden min finner du her. 

#bakfasaden #interiør #hjem #mammalivet 

«Mamma, du e så fin og grå i håret!!» Min yngste sønn gliser mot meg, og min bedre halvdel knekker sammen i latter på trappen. Han som faktisk har noen grå hår…

Vel, det var ikke helt det jeg forventet å høre når vi kom i ytterdøren i ettermiddag, og jeg skal innrømme at jeg ble stående å se på den ungen som angivelig skal være en av arvingene mine. Hvor i himmelens navn har han sett de grå hårene?! Selv om jeg var trøtt når jeg sto opp i dag etter en natt med minimalt med søvn, så var jeg ikke så fjern at jeg glemte å se om noe hadde hendt med hårmanken på hode i løpet av natten. Jeg går jo stadig rundt og håper på at det skal være like fint som når jeg legger meg. Men som vanlig så det rimelig uryddig ut, og det skal mer en hårbørste til for å temme det. Jeg har tykt og umulig hår, og det slår seg virkelig løst i løpet av natten. Det jeg ikke så var grå hår i alle fall, og selv om det det har vært en hektisk dag på jobb så tviler jeg på at det er teknisk mulig å forandre farge uten å blande inn fiffige frisørprodukter. 

Selvfølgelig kunne jeg gjerne fått grå hår på leggene, det ville jo vært svært praktisk ettersom de er dekket med en svart urskog som vokser ut rimelig kjapt etter et forsøk på å kappe den ned. Men jeg synes det er litt tidlig å bli helt gråhåret før jeg er fylt 30. (De hårete leggene kan du lese om her.)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så der sto altså min kjære trollunge og fornærmet moren, vel vitende om at moren ville sette opp en snurt mine og springe inn på bade for å sjekke bare for sikkerhets skyld. Han vet veldig godt at jeg er lyshåret, og at hårfargen min ikke heter grå. Men han har gått i skole hos de to andre av samme kjønn han deler hjem med, og det betyr at mor skal tynes der det lar seg gjøre. 

Ingen grå hår, bare går røyk fra bålet!

Og jeg som trodde han ville fortsette å skryte av moren resten av livet, og komme med nydelige komplimenter som varmer et mammahjerte. Men det ser ut til at også han er blitt eldre, og da blir det jo plutselig veldig festlig å heller terge den stakkars moren. (Okei, stakkars er vel ikke rett beskrivelse av meg, men det passet bedre en tøffeste eller søteste.)

Facebooksiden min finner du her.

I mange, mange uker har jeg på trass latt håret på leggene vokse ekstra langt og jeg har med vilje spradet rundt uten ullsokkene jeg vanligvis bruker på hjemmebane. Jeg har passet på å fremheve de lekre, hårete leggene og det hele har jeg gjort med den største fornøyelse. 

«Å hærregud mamma, leggan dine e mer hårat en Roy sine! Wæææ?.» Eldstemann springer rundt seg selv og gjør seg til, og får massiv støtte fra min bedre halvdel. De har funnet ut at de skal danne en motstandsgruppe mot mine hårete legger, og som den rebellen jeg er så kjenner jeg trassen banke på døren. 

Jeg lekser dem opp med hvorfor kroppen har hår og informerer om at det de ser nå er en normal kvinnekropp slik den er skapt. Jeg dryler et par sofaputer etter dem, og poengterer at hårene blir, og alle forsøk på voksing når jeg sover vil bli straffet med inndragelse av datatid, ingen godteri resten av året og utkastelse av soverommet for han jeg deler det med. Her er ingen kjære mor. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ikke snakk om at jeg kommer til å fjerne det svarte teppe som pryder partier av leggene mine på oppfordring fra andre. Det kommer aldri til å hende. Selv om jeg ikke synes det er nevneverdig sexy med hår som nesten holder til en genser om jeg spinner meg garn, plager det meg ikke spesielt. Her er det jeg som bestemmer over kroppen min, og om jeg vil ha et ekstra lag med isolasjon på mine nederste kroppsdeler, ja så har jeg det. Vi har en lang vinter i nord, og det holder i massevis for meg å fjerne litt hår når anledningen byr seg de tre sommerdagene vi har. Så får jeg en jevn brunfarge ettersom hårene vokser i klynger og flekker på leggene. Det holder at jeg får noen hvite flekker på ryggen når jeg ikke får smurt meg ordentlig med solkrem. Men å skulle vokse eller barbere fordi guttene i huset har bestemt seg for at de kan snuble i håret er og blir uaktuelt. 

Dessverre for meg har jeg innsett at jeg må gi etter, for de siste dagene har jeg holdt på å bli sprø av luggingen som oppstår når jeg er påkledd med sokker og tights. Det tar seg ikke ut å gå i shorts på jobb eller butikken med minusgrader og stiv kuling ute. Luggingen er i grunnen kjipere en stoltheten jeg svelger når hårene fjernes. Hvorfor i himmelens navn må hårene lugge sånn, jeg hadde jo planer om å fortsette sparingen frem til sommeren. Jeg sparer jo penger på barberskum, barberblader og i værste fall voksing når jeg er for lat å gjøre noe med det selv. Men det får være måte på hvor mye lugging jeg skal takle for å understreke et poeng. Og ikke minst syne jeg eldstemann godt kunne leve med en mor med hårete legger så han får et litt mer realistisk syn på kvinnekroppen enn det som pryder forsiden på hovedsakelig kvinnebladene vi ser i butikken. (Merkelig egentlig, for de bør jo være de første til å vise litt hår og kviser, som vi alle har fra tid til annen. Selv dem som påstår noe annet.) 

Nå skal det sies at samtalene rundt leggene mine foregår i en svært humoristisk tone, så jeg tar meg ikke nær av klagingen deres. Jeg er på ingen måte traumatisert, og fordømmer dem bare i liten grad av “håpløse mannfolk”. Og jeg skal garantert finne noe å slå tilbake på før eller senere. Øye for øye, tann for tann. 

Facebooksiden min finner du her. 

#Verdensproblemer #Kvinneproblemer #Kvinnekamp #Latskap #Trass #Legg #Hår #Ogendaflereordsomjegikkegidderåskrive

Om mine gutter skriver noe nedsettende, svertende, diskriminerende eller ydmykende til andre på nett så håper jeg inderlig at jeg får beskjed om det. Jeg ber faktisk om at jeg informeres, slik at jeg kan gjøre noe med det. 

Stadig flere profilerte bloggere/offentlige personer velger å gi et hint, eller en direkte beskjed til foreldre når de opplever at deres søte små ikke er fullt så søte som utsiden viser, og jeg klapper i hendene for dem. Ikke for snørrungene altså, men for de offentlige personene som velger å sette foten ned for en oppførsel som er langt fra ok. 

Voksene kan vi ikke gjøre så mye med dessverre, men vi kan gjøre en jobb for at barna våre skal lære seg korrekt oppførsel. Og da er det en fin start å faktisk gi beskjed til foreldrene når vi opplever at barna deres oppfører seg dårlig. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har ikke mulighet å henge over skuldrene til barna mine hele tiden når de sitter på nett, og jeg ser for meg at det blir en enda større utfordring etter hvert som de blir eldre og får tilgang til sosiale medier på andre forum en i hjemmet. For jeg kan ikke følge etter dem til venner, på skolen, til klubben eller byen. Jeg kan ikke fotfølge dem, og selv om vi legger mye vekt på god oppførsel kan jeg aldri være sikker på at de faktisk bruker det de har lært i kontakt med andre. For alt jeg vet kan de bli snørrunger. 

Det kan være lett å slenge fra seg frekke og stygge kommentarer på nett når du sitter gjemt bak en dataskjerm eller på en mobiltelefon som voksen. Og det er nok ikke vanskeligere når du er barn og ikke har like god kontroll på konsekvens av egen oppførsel.

Nå har ikke min eldste sønn tilgang til sosiale medier enda, men når den dagen kommer kan jeg love deg at om han vil skjule sine spor fra sin mor, så vil han klare det. Så å ha tilgang til passord og brukerkonto tviler jeg sterkt på vil virke, og da er det utvilsomt bra at den som opplever hatske meldinger og hets kontakter meg. 

Jeg skal i alle fall ikke være den moren som sitter med skylapper og later som at hennes barn er englebarn. Jeg vet at dem ikke er det, og jeg vet at oppgaven med å oppdra dem er blitt vanskeligere jo mer tilgjengelig omverdenen er. Jeg skal ikke være deres bestevenn, men jeg skal være moren. Så får det så være at de blir sure på meg, men for å være ærlig driter jeg i det. Venner kan de finne på sin egen alder, min oppgave er å losse dem gjennom både gode og vonde dager slik at de blir skikket til å være selvstendige voksene med omsorg og omtanke for andre. Om jeg vil mestre oppgaven vet jeg ikke, men jeg skal i alle fall ikke sette meg passiv tilrette og la de gjøre som de vil. 

Selvfølgelig håper jeg at det vi prøver å lære dem går inn, slik at jeg aldri vil sitte i en situasjon der jeg får meldinger om dårlig oppførsel. Men jeg vet ikke, for hvem barnet mitt er når ikke jeg befinner meg i samme område kan være en annen en den jeg ser her hjemme. Jeg husker fortsatt hvordan jeg selv var som tenåring, og jeg kan love deg at jeg ikke sprang hjem til mamma og fortalte om hvor mye jeg drakk i helgen og hvor mye trollskap vi fant på. Men det ble heldigvis folk av meg, fordi mamma av en eller annen grunn alltid fikk vite det om jeg gikk over grensene for det som kan regnes som akseptabel oppførsel fra en opprørsk tenåring. (Ja nesten alle gangene?) 

Hvorfor skal vi alltid gjøre alt alene og ikke ta imot den hjelpen vi kan få fra andre? Selv om hjelpen kanskje ikke kommer fra den kanten vi tenkte og bringer med seg gode nyheter. 

Så til Sophie Elise, takk for at du varsler. Det gjør utvilsomt jobben som forelder enklere. Jeg sier ikke at alle barn er like enkle å oppdra, men i det minste vil du ha et forsprang om du vet hva arvingen holder på med. 

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Jeg vil ha meg frabedt idiotiske kommentarer som går på person jeg nevner, for de er og blir like dumme som trakasseringen enkelte tenåringer sender ut. Er du voksen finner du noe bedre å bruke tiden din på enn å kaste skit om andre på nett. Prøv å skrive noe fint om andre og forsett med det. Og ja, jeg er ikke perfekt jeg heller, men jeg prøver i det minste å gå foran som et god eksempel. 

Siden jeg av erfaring vet hva som venter oss når påskeferien starter laget jeg påskeverksted for noen uker siden. Jeg har en tanke om at påskepynten er mest koselig når den er hjemmelaget, så hvert år ordner jeg til så guttene kan lage nye, gule påskekreasjoner som kan pynte opp hjemmet vårt. Jeg har til og med tatt vare på ting jeg selv laget som lita jente. 

Prosessen med å lage pynten er preget av litt kos og mye stress, for ungene mine er ikke like tålmodige når vi setter i gang med liming og tegning. Men selv om det krever en god dose energi er det verd det, og jeg håper at ungene vil huske dette som gode minner. (Selv om mor sliter seg i håret noen ganger.) De er i alle fall veldig stolte av alt det fine de lager. 

Jeg kunne pyntet hjemmet vårt med ferdigkjøpt pynt, men det blir ikke så personlig og varmt som det vi har skapt selv. Kreativiteten trenger rom for å spire, og når jeg har muligheten å lage noe med barna griper jeg den. Forming var favoritten min på skolen, og det har jeg tatt med meg videre i livet. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her er noen bilder fra årets forberedelser til festen vi feirer over at solen er på vei tilbake og vi går mot lysere tider. Gult for solen, småfugler for livet og hybelkaniner under sofaen for et aktivt hjem med unger i. 

Eldstemann er skaperen av familien. 

Begge guttene har kommet hjem fra skolen/barnehagen med pynt i år. Ingen ting gleder mammahjerte mer.

Jeg har til og med kjøpt inn påskeblomster, for å få en følelse av vår. Ikke mye som minner om det ute i alle fall. 

Gult er rimelig kult, og vi håper at det kommer noe gult på himmelen også. 

Min og minstemanns familie, vi laget sammen så han bestemte hvordan de skulle være, og jeg adlød ordre.

Ikke alt er hjemmelaget, og de dansende kyllingene har garantert en av ungene maset seg til et år. 

Enda flere skatter fra barnehagen, pluss kyllingen jeg laget som barn.

Og når ungene var i seng måtte jeg lage meg litt på egenhånd. 

Også mitt verk, og den søtsete av dem alle. 

God Påske! 

Facebooksiden min finner du her.