Dette kunne vært en skrytehistorie, men jeg dropper rosemalingen.

Hadde jeg ikke vært en av dem som liker å fortelle den fulle sannheten, så ville du nå fått servert en super historie om perfekte foreldre som strekker seg langt for å lage hjemmelagede leker til sine barn. Men en sånn person er jeg ikke, og helgen vår var noe helt annet en hva bildene tilsier.

Fredag bestemte vi oss for å dra utover til campingvogna, selv om vi har avlastnings helg og minstemann var med mine foreldre til hytta. Fem meter fra vogna. Formen min hadde vært dårlig de siste dagene, men jeg følte meg tross alt bedre. Så vi pakket de tre tingene vi trenger når vi er alene, og kastet oss i bilen. Det er ingen tvil om at vi trenger å få litt pauser fra hverdagen, og det smarteste vi kunne gjort var å legge oss i hver vår ende av sofaen og stirre på en firkanta skjerm. 

Men, nå var det jo meldt strålende vær med unntak av lørdags formiddag, og som regel henter vi nye krefter der ute. Det var ganske seint når vi kom frem, og det tar noen timer å få vogna varm. Så der hutret jeg rundt med tre lag ull på bena og irriterte meg over at vi var å teite å ta den lange kjøreturen på elendige veier, med en henger på slep. 

Den natta sov jeg elendig, og det ble ikke bedre av å stå opp om morgenen og se at bakken var hvit. Dessverre var værmeldingen til en forandring korrekt, og for å gjøre det hele litt bedre var halsen blitt Sahara med kaktuser og løpende struts og alt som hører til. Hva gjør man ikke for å dra i 80årsdag og få grillmat hos mamma og pappa. For grille skulle vi uansett vær, der stopper ikke litt snø oss. 

Heldigvis var det en liten fornøyd gutt som så at vi var kommet frem, og han hadde selvfølgelig store planer for oss. På formiddagen var vi innom en meget sprek 80åring siden vi regnet med at det ville få haugevis av gjester på ettermiddagen, og så gikk turen tilbake til leiren. På dette tidspunktet hadde solen bestemt seg for å komme frem, men temperaturen var ikke noe å skryte over. Formen min var blitt betraktelig verre, men jeg trosset den for å sitte i solen. Siden jeg strikker ullgenser til minstemann var planen og tegne ferdig elg-mønsteret mens jeg fikk noen absolutt nødvendige doser D-vitamin. Mens jeg holdt på med det under et svært ullpledd var min bedre halvdel av det kreative slaget. Jeg har nemlig vært å slengt med leppa og informert minstemann om at pappaen garantert kunne bygge han en ny tilhenger til traktoren. Den gamle ga etter i vinter, og det var stor sorg i huset for den traktoren er i bruk like ofte som nettbrettene. Og det sier litt om favoritt-graden. En ny henger koster en formue, og den har jeg dessverre ikke på konto for øyeblikket, så da må vi være kreative. Ikke akkurat like søtt som å si at vi prioriterer å lage ting og oppfordrer våre barn til å skape lekene sine selv som i gamledager. For hadde jeg kunne brukt penger på en ny traktor og henger, ja da hadde jeg gjort det. Men det viktigste var i alle fall at minstemann var fornøyd, og jeg hjalp jo til noen minutter. Akkurat så mange at lillesøster kunne forevige oss, sånn i tilfelle jeg skulle pynte på sannheten under bryllupstalen til minstemann en gang i fremtiden. Ja om han velger å gifte seg da, det får tiden vise. 


Første trinn på veien møt en ny henger, og selv om ikke intensjon bak prosjektet er like romantisk som jeg kunne fremstilt det må vi klappe oss lev på skulderene. Jeg tipper at minstemann vil huske dette som et godt minne fra barndommen. 

Utsikten var perfekt, men det var varmere i påsken når hele området var dekket av snø. 

Et bilde som kan fortelle en historie om aktive foreldre som er tilstede hele døgnet, men dette var stort sett det eneste øyeblikket jeg deltok i noe hele helgen. Utenom det sov jeg, tastet på telefon eller spiste sjokolade. 

Det ferdige resultatet, som er en brann/møkker vogn. Stor applaus til far i huset og bestefaren som sto for design og arbeid. Den skal garantert kjøre mange lass med ved i løpet av det neste halvåret. Minstemann arbeidsmann er klar for nye eventyr igjen. 


Og til slutt mønsteret jeg ikke kom noen vei med.

Så ble det tid for grillmat, og mammas kokkelering sviktet ikke. Hun står for hovedjobben og pappa står ved grillen. Maten var så nydelig at jeg spiste meg kvalm, og rett etterpå sovnet jeg til tross for relativt mye skravling rundt meg. Jeg sov like greit hele veien til kvelden, så var jeg våken noen timer før jeg lutrygget sjanglet ned i campingvogna for å sove videre. 

Natt til i dag har feberen vært en sann plage, og så mange mareritt på ei natt kan jeg ikke huske å h opplevd før. Så når det endelig var morgen ville jeg hoppe rundt og danse i ring, men Sahara stoppet meg og jeg kastet meg over colaflaska og en pose sjokolade. 

Nå er jeg heldigvis mye bedre, og jeg er klar for en ny uke. Og selv om formen og været har lagt en demper på helgen var det godt å endelig være i Ullsfjorden igjen. 

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Tusen millioner takk til min reddende engel som ga meg tilgang til drama på nett så jeg kunne ligge på sofaen å strikke med øynene klistret på skjermen. Du redda dagen min søta <3 (Legg merke til at du får et hjerte, det e ikke dagligdags fra mæ!) 

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg