Greit, nå får det holde med superperfekte hjem for en stund, og siden det var så vanskelig å oppdrive noen interiørbilder med støvkorn og rot legger jeg det ut selv. (Sådeså!) Ikke at jeg har det så fryktelig uryddig, men de fleste bildene jeg har sett i ettermiddag (når jeg har klart å gjemme meg inne på do en stund) er av ryddige hjem der ingen barn kan bo. Eller i alle fall må det være veldig lydige barn som aldri springer inne, for så mange dyre og skjøre ting gir meg pusteproblemer.  Her i huset glemmes regelen om å gå inne hvert femte minutt, og det jeg har av verdi som jeg er redd for er langt unna rekkevidde for aktive barn. Ja utenom macen, men som regel holder dem seg langt unna strikkehjørnet mitt. Ingen ting ondt om de som verdsetter hjemmet sitt mer en meg, men jeg føler at vi av og til trenger å se noen vanlige hjem også. De med hybelkaniner og riper i gulvet. Og jeg er ganske sikker på at de fleste har det jeg beskriver som vanlige hjem, og det er ikke de folkene som poster bildene sine i sosiale medier. 

Mine bilder er selvfølgelig helt ferske, og jeg har ikke ryddet eller vasket før jeg tok dem. Jeg er irriterende sliten etter en lang dag og en enda lengre ettermiddag siden minstemann har hatt fryktelig vondt. Sist uke skrøt jeg til legen om at det var veldig, veldig lenge siden han har hatt smerteanfall av denne typen, så de ordne må jeg pent bite i meg. Og det virkelig river i hjerte når barnet mitt gråter og gråter fordi det gjør så fryktelig vondt. Det krever energi, og når guttene endelig hadde sovnet pustet jeg lettet ut både fordi han endelig fikk sove og fordi jeg omsider kunne slappe av. Jeg trenger noen timer pause før jeg skal legge meg og antakeligvis få en elendig natt med søvn. Og alt dette er grunnen til at jeg i dag ville se et helt vanlig hjem, bare for å få en bekreftelse på at jeg ikke er alene. 

Strikkehjørnet mitt, med noen få av alle prosjektene som er på gang. Genseren med traktor må jeg rekke opp igjen, den er ikke god nok. Dessverre kan jeg bare skylde på meg selv, for jeg kunne vært mer nøye når jeg strikket. Den rosa dotten vet jeg faktisk ikke hva er, men det tilhører en av ungene. Muligens er det en videreutviklet hybelkanin. Og av alle ting har Macen klart å støve ned, så det betyr at det er lenge siden sist jeg blogget. 

Kjapp tur innom badet, og der var det ingen som hadde ryddet siden i dag tidlig. Det ødelagte strikket kunne med fordel funnet veien til søppelbøtten bare en meter unna. Og om du er av det oppmerksomme slaget vil du se at jeg fortsatt ikke har gjort noe med hyllen, den er fortsatt like lekker som før der den pynter opp badet med sponplatene sine. 

Det skal egentlig ikke være klær på hyllen, men de finner stadig vekk veien dit. Ja å bare så det er informert om så er den ledningsbiten helt ufarlig, men veldig irriterende. Vaskemiddelet skal være på øverste hylle på grunn av sikkerhet, men når jeg tenker meg om klarer begge guttene å kom seg dit opp om de vil. Hva dopapiret gjør der vet jeg ikke, det skal egentlig være innen rekkevidde, og om du ikke har armer på 1,5meter så feiler den nye oppbevaringsplassen. 

De hyllene var en gang veldig ryddige, og det var når vi pusset opp rommet sist sommer. Etter det har ungene innredet etter eget ønske, og de foretrekker usymmetrisk oppstilling og et hint av uorden. Vaskekluten er faktisk limt fast i den skoesken, men jeg vet ærlig talt ikke hvorfor. 

“Mellomgangen” er oppsamlingsplass for alt, og der er det aldri orden. Jeg har fortsatt ikke funnet motivasjon til å prøve å lage noe fornuftig system, så alt bare stables der det er en liten overflate. Men siden jeg skulle ta bort duken for noen dager siden måtte jeg fjerne alt som var der, så nå ser det i grunnen ganske fint ut. Ellers er det vinteruke på skolen og i barnehagen så turutstyr ligger over alt.

Yttergangen som skal inneholder alle klærne våre. Dessverre er ikke “skal” et realistisk ord, så nå kryper klærne lengre å lengre inn sammen med all småstein vi drar med oss. Skoene kan stilles opp pent, men kun min bedre halvdel setter sine to par sko på plass. Rema-posen hører ikke til i lue/votter/hals hyllen, og teknisk sett kan de lukkes igjen. Men om jeg gjør det blir ungene sure, så jeg har gitt opp den kampen. 

Den evige papirmøllen har flyttet inn for godt, og nå er det en søknad om hjelpemidler som skal avgårde, heldigvis er den ferdig utfylt så jeg må bare signere og sende. De nøklene hører i alle fall ikke til der, og den skyldige kan du nesten se. Og sannelig fikk jeg ikke med meg all påskepyten, så det egget får bare ligge der frem til neste år. 

Kjøkkenkroken i all sin prakt, som gjerne blir en tiltrekkende oppsamlingsplass. Vinflaskene har jeg fått, og de skal forvandles til vaser når jeg finner limet jeg har kjøpt, men det er på mystisk vis forsvunnet. Jeg drikker så å si aldri vin, så da må jeg få flasker hos andre. 

Bordpynten min som dukket opp to sekunder etter at duken ble lagt på plass. 

Og til slutt har du påskepynten min som garantert blir stående der noen uker til, oppå er enda et klesskap. De klærne var jeg på jakt etter i dag tidlig, men da lå de en annen umerket plass. (Påskepynten fikk omhyggelig plass i esken, og jeg nekter å åpne den fordi jeg har glemt 1 egg!) 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vel da er dagens rundtur over, og jeg skal ta fatt på den kjipe oppgaven det er å rekke opp x-antall omganger på en genser som skulle vært ferdig for noen uker siden. Minstemann går rundt i en alt for kort genser, og selv om våren er i luften må han bruke den enda en god stund. Så de neste 4-5 dagene skal jeg strikke på meg brannsår i fingrene, ønsk meg lykke til! 

Facebooksiden min finner du her. 

#bakfasaden #interiør #hjem #mammalivet