Steinihavet En slags mammablogg uten alt det rosa

2016 startet ikke så bra som jeg ønsket, og selvfølgelig måtte jeg klare å havne på sykehuset på grunn av en trukket tann. Den ufine slasken ville ikke ut frivillig, og hevnet seg. Og selvfølgelig hendte det den helgen vi hadde avlastning og egentlig skulle bruke tiden på å sove og hente oss inn. Er det virkelig mulig å ha så mye uflaks som oss? Planen var ikke å bruke de innbetalte skattepengene fra 2015 selv.

Natt til fredag merket jeg at det som bare var hovent gikk over til å være rødt og varmt, og jeg hovnet opp det dobbelte av sist bilde jeg la ut. Gjennom natten gikk også hevelsen nedover halsen, og det gir jo god grunn til å bli bekymret. Det verket både i øret og tinningen på den angrepene siden og det ble vanskelig å puste. Så turen gikk til tannlegen, så til sykehuset og der ble jeg. 

Jeg ble undersøkt, fotografert på innsiden og til slutt måtte en liten operasjon til for å tømme pusset fra såret. Og jeg tuller ikke når jeg sier at smertene jeg gikk gjennom da og natten etter kan sammenlignes med fødselssmerter. Dessverre fikk jeg ikke noe så fint som en baby ut av hullet, men usannsynlig mye gugge som smakte helt forjævlig. Beklager utrykket, men det har vært flittig brukt i det siste. Jeg gråt av smerter, og det har jeg vel ikke gjort på lange, lange tider. For selv om jeg fikk bedøvelse hjalp den ikke så godt som den burde. Men damene som sto for inngrepet skal ha ros, jeg følte meg godt ivaretatt selv om jeg overhode ikke var komfortabel med situasjon. Min bedre halvdel syntes et var på sin plass med noen bilder når de skjærte opp inne i munnen min og tømte kinnet for puss. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Neste steg var antibiotika og Pencilin intravenøst, samt dunger av piller for å døyve kvalme og smerten. Sistenevnte hjalp ikke, og der og da syntes jeg sykehuset var fryktelig kjipe som ikke ga meg mer. Jeg fikk en gang noe som slo meg helt ut, og etter en uke med smerter var det virkelig godt å bli litt likegyldig. 

Sympatibilde, jeg hater veneflon.

Til slutt sa blodprøvene at jeg kunne dra hjem, og jeg var ikke sen med å sjangle ut av sykehuset. For en lykke, ingen annen plass er bedre enn hjemme på badegulvet når jeg er dårlig. Men Øre, nese hals på UNN i Tromsø skal ha skryt, jeg er veldig fornøyd med oppfølgingen fra dem. (Ikke like mye for behandlingen, men det er vel kanskje naturlig når den førte til syke smerter…)

Fortsatt er munnen ute av drift og fast føde kan jeg se langt etter. Men kulen i ansiktet er bitt bitteliten og hevelsen er byttet ut med et blåmerke som går fra kinnet og ned til kragebeinet. Det er heldigvis blekt nå, og gulfargen er egentlig ganske fin. Det gjør ondt som faen hver gang jeg rører kjeven, og det største jeg får inn mellom tennene er en stor Paracet. 

Eneste form for næring jeg klarte å spise. Takk og pris for at det finnes sugerør…

Lørdagen skulle vi feire det berømte voksen-selskapet for minstemann, men siden jeg var helt ute av drift måtte mamma steppe inn. Og uten henne hadde det ikke blitt mye feiring, så jeg er henne evig takknemlig. Da slipper jeg i det miste å ha dårlig samvittighet for at han ikke fikk feire dagen sin. Han var strålende fornøyd med både gjester og kakker, så selv om det ikke ble Spiderman kake var dagen. Så takk til verdens beste mamma og pappa som hjalp oss <3 

Minstemanns egenproduserte bursdagsmuffins. 

Nå må jeg bare ta det med ro noen dager, og så blir neste kontroll på mandag. 

Facebooksiden min finner du her. 

Greit, nå som jeg vet hvordan jeg vil se ut på en liten prosent av kroppen min om jeg legger på meg 100kilo kan hevelsen bare gå ned. Det gjør vondt, jeg er sulten og jeg håper inderlig at de to resterende visdomstennene oppfører seg som tenner skal og ikke legger seg langflate i et forsøk på å få meg torturert i flere dager. For selv om selve trekkingen ikke tok så alt for mange timer, så stopper ikke mishandlingen der altså. Og det hjelper ikke at tannlegen var snill, omsorgsfull og alt annet en et troll der han så skånsomt som mulig fikk ut den umulige tanna mi så jeg ikke kunne beskylde han for å være slem! 

Men ut kom den, og der den ligger i glasset til tannfeen kan den ikke gjøre så mye galt. Dessverre valgte den å legge igjen litt gift så hele tryne mitt hovnet opp, å nå kan jeg hverken spise, snakke eller røre ansiktet mitt. Maten jeg får i meg kommer gjennom sugerør, og det er begrenset hvor lyst jeg har å spise suppe til hvert eneste måltid. Men etter forsøket på å spise nudler tidligere i dag har jeg funnet ut at jeg like greit får sulte resten av dagen, for jeg har ikke tenkt å kvele meg selv når jeg alt er i gang. Kanskje slå meg i svime så jeg ikke kjenner verkingen i munnen, men der går grensen. 

Selvfølgelig er det en hvis underholdningsverdi i å ta selfies når en svært kul har plassert seg i nedkant av kinnet mitt, men selv vindpustene som treffer huden i området får tårene til å trille. Det har blitt noen bilder, og etter reaksjon på min yngste søster ser jeg noe skrøpelig, men latterlig ut. Og for all del, jeg skulle også flirt høyt, men det er teknisk umulig for øyeblikket. Eldstemann måtte også vise frem moren til kompisen når han kom innom etter skolen…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Fra tidligere i dag, da jeg trodde kulen ikke kunne bli større. Jeg tok feil…

Nå sitter jeg bare å krysser fingrene for at kulen skal forsvinne fortest mulig, for også denne gangen har tanntrekkingen vært dårlig planlagt med tidsskjemaet mitt. Sist gang var samme uken som jeg skulle på julebord, og denne gangen er det bursdagsfeiringen til minstemann. Dessverre forsvinner ikke slike kuler så fort som ønsket, og jeg må smøre meg med tålmodighet. Og det er ikke lett når jeg er sur, sulten og lider under kjipe smerter hver gang jeg glemmer å ta smertestillende fort nok. 

For piller det putter jeg i meg, tro meg! Jeg har ingen plan om å spille helt, og stapper dem gladelig gjennom den lille glippen jeg klarer å lage med munnen. Ikke at de bedøver helt dessverre, men de gjør det i alle fall litt mer levelig de to første timene jeg har god virkning av dem. Jeg holder også på å bli gal av å ikke kunne bite tennene het sammen, for det er rett og slett umulig. Jeg glemte meg av et par ganger i natt og lå formelig i fosterstilling og hikstet etterpå. 

Denne gangen viste jeg i alle fall hva jeg gikk til, ikke at jeg egentlig ser på det som noe veldig positivt. Prøv å motiver deg selv til å gå inn hos tannlegen når du vet at du blir ubrukelig i flere dager og må betale en formue for det. Selv om jeg gikk så sakte jeg klarte nådde jeg døren alt for fort. 

Så hele dagen har jeg brukt på ligge helt i ro og ikke røre den minste muskel i nærheten av hode mitt, så jeg skulle klare å bygge lego-gaven sammen med minstemann når han kom hjem fra barnehagen. Og det funket dårlig, så jeg lå å så på at han bygde, og jeg må innrømme at han er svært dyktig. 

Jeg hadde tatt tanna med meg hjem i går for å motivere minstemann som hadde en løs tann han overhode ikke ville ta ut, men det viste seg at de dyktige damene i barnehagen. (Løs tann med skarpe kanter+ uhell ute =snørr og tårer.) Så selv der var jeg ubrukelig. Det endte med at jeg måtte lage to glass med vann til tannfeen, og bruke enda mer penger. Jeg prøvde å få mamma til å fylle glasset mitt, men ettersom hun nektet tror jeg at hun synes det er på tide jeg blir voksen. Nå skal de sies at den ene halvparten  går tilbake i lommeboken min og at den andre halvparten gir jeg bort med glede. Spesielt ettersom min søte sønn var mer opptatt om tannfeen hadde vært hos oss i dag tidlig enn å kreve bursdagsgaver, da han kom hoppende med verdens største smil om munnen inn i stuen og vekket meg der jeg lå på strikkepinner og fjernkontroller og sov. 

For tenk det, at den lille gutten min er ikke så liten lenger og jeg kan vel ikke omtale meg selv som småbarnsmor lenger.

Facebooksiden til bloggen min finner du her!

PS. Mens jeg har sittet her å tastet i vei har hevelsen økt, så alle tips som kan hjelpe taes imot med et stort takk! Og ja om jeg blir bekymret for at det kan gå mot betennelse skal jeg dra til legen og mamma jeg lover å høre etter deg og pappa og ikke gå ut i sprengkulden som er kastet over oss. (Okei, bare 10-12minus, men det er kaldt nok når du bor ved havet og det er vind i luften.) 

Ja og en til PS. Om jeg skriver feil og formulerer meg dårlig i dag er det pillene sin feil, og alle andre dager er det meg selv…

Jeg kjenner panikken tar meg, og kaldsvetten pipler i pannen. Ikke fordi jeg skal til tannlegen i morgen for å få ut en umulig tann som vokser feil vei, men fordi vi har en barnebursdag nært forestående. Den skal nemlig feires til helgen, og det fører jo med seg litt ekstra arbeid for oss foreldre. 

De to siste bursdagene vi har vært i stilte med fantastiske kaker, så tusen takk til de to skyldige som disket opp med prinsessekaker som vil få min kake til å se helt håpløs ut. For jeg må jo bake, selv om jeg sikkert vil ha tannpine resten av uka. Og min kjære sønn har ønsket seg Spiderman kake, som jeg i alle fall ikke kan lage. Selv om noen tenker at jeg bare kunne si nei, så er ikke det et alternativ. Skal jeg virkelig skuffe den forventningsfulle gutten som ser på meg med verdens søteste øyne og spør veldig pent om han kan få en sånn kake? Det går bare ikke, for det har jeg ikke samvittighet til. Og hadde jeg kunne, skulle jeg betalt meg ut av den knipen. Jeg får i alle fall god tid til å lete på nett etter inspirasjon når jeg er ferdig hos tannlegen i morgen. 

Jada, det blir så lett å gå fra å lage dette til å trylle frem en kake som forestiller Spiderman…

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Han har også bestilt muffins og jordbær/blåbærkake, og min mor meldte seg frivillig når vi fant ut at det var ei sånn Pavlova eller hva det nå heter han ville ha. Jeg er usikker på om hun er redd for at ingen kaker skal være spiselig eller om det er fordi hun ville bake den at hun meldte seg. Muffinsene skal vi klare å få til selv med en sånn 1-2-3pakke fra butikken du bare rører sammen og slenger i ovnen. 

Så skal det jo handles inn både vått og tørt. Ønsket er pappfat og kopper med “Dusty” på, og jeg priser meg lykkelig over at kaken ikke skulle formes som et småfly, for da ville jeg lagt meg ned på gulvet og hylt mens jeg slo armer og ben i gulvet. Han ville også har bordpynt, men det var vist ikke så viktig hva det var. Så jeg tenker at jeg bare kan bruke noen leker til pynt, om jeg skal være litt ekstra snill den dagen og innfri det ønsket. Og jeg må jo ikke glemme ballonger som jeg virkelig hater. (Ser på dem som livsfarlige leker som aldri skulle vært innen barns rekkevidde eller synsfelt så de kan mase om dem.) Lys til kaka må vi også ha, for det som står 2år på holder vel ikke mål når minstemann blir 6år…

Ja og så må jeg jo huske å invitere gjester, for jeg har ingen planer om at minstemann skal bli såret fordi moren glemmer å invitere familien i selskap. Ser for meg noen rystende avisoverskrifter om barnet som satt alene i bursdagsselskapet på grunn av morens glemsomhet. Det skulle virkelig tatt seg ut. 

Vi må også bestemme oss for når begivenheten skal være, og både lørdag og søndager er aktuelle dager. Og for vår del er det en fordel å ha det tidlig så vi ikke risikerer at formen hans er dårlig og han ikke vil feire sin egen bursdag. Det har hendt, og det var sårt for både mor og barn. Men det må heller ikke være for tidlig, for vi skal jo gjøre alt klart først og helst få slappet litt av før det braker løs. Selskaper er jo ikke kjent for å være så veldig rolige, og lyden som følger med er jo ofte høyere enn hva det burde. 

Og så skal vi finne frem penklær, for vi bør jo pynte oss litt. I alle fall har jeg fått beskjed om at jeg ikke får gå i nattbukse, og om jeg må pynte meg så skal ungene det også. Men da må vi sjekke at klærne passer, er uten hull og ikke inneholder flekker etter ketsjup og krem fra sist feiring. Nye klær blir det i alle fall ikke, så lenge dem ikke er alt for små eller full av hull.

Sukk, jeg får bare hoppe i det og håpe at vi kommer i mål også denne gangen. For vi er jo alltid sent ute, og mangler evne til å ta lærdom av det. 

Facebooksiden min finner du her. 

Hipp hurra, i morgen er det skole og barnehage igjen, og før jeg sier noe mer skal jeg bare informere om at jeg ikke hater ungene mine og ikke kan fordra å tilbringe tid sammen med dem, at vi ikke lever i et omsorgs og kjærlighetsløst hjem og at jeg selv som fikk høre dette som barn ikke har tatt skade av det. 

Sånn i tilfelle noen skulle tolke kommentaren “Hæregud det skal bli deilig å sende ungan på skolen” til det jeg nevnte over. Jeg ville aldri vært dem foruten, selv om de virkelig har evnen til å terge opp sin mor. 

Ferier for vår del er ofte mye mas, krangling og en god dose manglende hørsel, og denne har ikke vært utenom det vanlige. Og i perioder har de søte små trollungene mine vært i overkant “selvstendige” om jeg skal si det på en pen måte. (Eller umulig om jeg skal si det rett frem.) Jeg har flere ganger dratt meg i håret og hatt nedtelling til skolestart. For det er jo da begge guttene skal tilbake til hverdagen, også den minste siden vi ville unngå ekstra krangling. Det har også hendt at jeg har informert dem om at det skal bli deilig med skolestart, uten at jeg tror de har tatt det minste skade av det. 

Nyttårsaften var jeg og søstrene mine hos mamma og pappa, og to tredjedeler av oss hadde med familien. Det blir jo gjerne litt bråk, og etter en søskenkrangel mellom mine gutter sa mamma at det var som å se oss søstre som små. (Men det var de to søstrene mine som var verst!) Og hun husket veldig godt at hun brukte å se frem til skolestart, så hun regnet med at jeg tenkte at mine tanker ikke var så veldig ulike der jeg etter forsøk 10 endret taktikk og ropte at ungene mine skulle slutte. (Jepp, noen ganger hver jeg stemmen, men som regel er det for å overdøve dem jeg roper til..) Og minnene om en bisk mamma som var lei av krangling om barbiedukker dukket opp med beskjeden om at hun gledet seg til vi skulle på skolen. Jeg måtte le, og beskyldte henne for at jeg hadde store traumer. Jeg ser utfordringen hun hadde da vi var barn.  

Merkelig nok var det ingen negative følelser fra min side, så jeg regner med at jeg var like klar som hun når jeg skulle få være sammen med venner og komme inn i de normale rammene hverdagen hadde. Der og da var jeg sikkert dritsur, men så hadde jeg jo aldri lyst å gå frivillig på skolen. 

Så jeg tror nok mine gutter tenker det samme, selv om jeg fikk beskjed om at de gledet seg til å sende meg på jobb i retur.

Tipper jeg og mannen har sett slik ut opp til flere ganger de siste to ukene…

Selv om jeg gleder meg til å sende guttene på skolen og i barnehagen i morgen, så har vi hatt mange fine øyeblikk innimellom de ikke så veldig koselige som som har toppet seg de siste to dagene. Og selv om jeg blir lei, så betyr det ikke at ungene mine betyr noe mindre en dem som velger å tie om disse tingene. Mine barn vet hvor de har meg, og de vet også at jeg er uendelig gla i dem. Og jeg tror at litt tid fra hverandre bare er sunt, både for barn og voksene. 

Facebooksiden min finner du her. 

Ps. Jada, jeg kunne stått midt i sentrum å ropt dette ut uten bekymringer om at guttene skulle få høre det. Men det er lettere å gjøre det på bloggen siden jeg egentlig er en ganske ansvarsfull mor som ikke forlater hjemmet selv om hun vil klage litt over foreldrerollen. 

På årets siste dag fikk jeg familiebildet som er påkrevd hvert eneste år, et sånt som skal vise frem familien fra sin beste side og i beste fall skal brukes på et julekort påfølgende år. Det er viktig det bildet, og alle skal dresses opp etter beste evne og plasseres i perfekt oppstilling klar for å fanges av evigheten. Kravene er gjerne at alle skal være pyntet, håret skal ligge perfekt, huden skal være ren for matrester og barna skal sitte i ro og smile pent. Og det er mulig å få det til, men spørsmålet er om du virkelig vil gå gjennom helvete for å fange familien i et øyeblikk av total harmoni. 

For min del er svaret på spørsmålet nei, det holder i massevis å krangle på ungene pene skjorter og dressbukser, samt gjøre et forsøk på å treffe hodene med hårvoks når de springer rundt seg selv høye på sukker. Det blir sjeldent velykket uten bestikkelser. 

Så årets krav var rett og slett at alle skulle være i bildet og helst påkledd.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og det kravet var også tøft, men ikke umulig! 

Året 2015 oppsummeres som bildet, kaotisk og lykkelig. For mellom frustrasjon, lange netter og bekymringer har glimtene av total lykke dukket opp i form av herlige situasjoner og nydelige barn som innimellom glemmer at de skal krangle eller stå opp før småfuglene. Måtte 2016 bli litt mindre kaotisk, men fylt av minst like mye lykke og kjærlighet som 2015. 

Facebooksiden min finner du her. 

Selvfølgelig fikk vi for lite søvn natt til julaften og selvfølgelig sto ungene opp før fem og selvfølgelig ble humøret deretter. Men om jeg ser bort ifra blikk som kan drepe og sure kommentarer hadde vi for det meste en fin dag. At jeg tilbrakte julekvelden alene var ikke annet enn hva jeg kunne forvente, for sånn er det å ha et barn som sover svært lite i perioder. Jeg stjal meg noen timers søvn på dagen når tre nøtter til askepott gikk, og dermed var jeg overhode ikke trøtt selv om jeg burde være det. (Jada, jeg skulle se askepott, men sovnet etter fem minutter…) Julefrokosten ble en hitt og jeg må bare anta at den smakte godt, for jeg smakte overhode ingen ting. Tett nese og en ekstremt slitsom hoste var ikke drømmeformen, men om ikke annet skulle jeg jo bare være hjemme. Ungene var strålende fornøyd og for et øyeblikk glemte jeg av at vi ikke hadde sovet noe særlig og at ungene hadde kranglet store deler av dagen. Begge var takknemlige og jeg kan heldigvis skryte av at det ikke er de dyreste gavene som verdsettes høyest. (Tror muligens de ville fått en preken om det var omvendt, og det vil man jo helst unngå på julekvelden.) Etter middag og gave-åpning dro eldstemann til pappaen sin for å feire resten av dagen der, og jeg må innrømme at det var ganske greit. En unge mindre å krangle med, for på det stadiet var jeg også i et relativt kjipt humør. Mannen og minstemann var tidlig i seng, men siden minstemann var urolig valgte jeg å være våken litt lenger. Innimellom syntes jeg fryktelig synd i meg selv, men skammet meg like fort siden det er nok av dem som sitter alene i julen uten å selv ønske det. Jeg hadde i det minste nye tusjer og en fargebok for voksene og kose meg med. Så hobbyen jeg la bort for 10år siden er med andre ord plukket opp igjen.  

De mest verdifulle julegavene under treet og de vi var mest spent på!

1. juledag våknet vi til triste nyheter, nær familie hadde mistet hjemmet sitt i brann, og det var kun grunnmuren igjen på huset de bodde i. Siden jeg har ok kamera dro vi for å ta bilder som de kan ha i tilfelle det skulle bli noe tull med forsikringen i ettertid, og det var vondt å stå der å ta bilder av det som var et hus. Jeg har ikke ord som beskriver følelsene jeg hadde da jeg sto der i mørket med regnet som silte over oss og tok bilder. Ingen ting var igjen, og vår dypeste medfølelse går til alle som bodde i huset. Heldigvis var det ingen hjemme da brannen brøt ut, og det er vi veldig takknemlige for. Men det ga oss en støkk, og selv om vi er nøye fra før å passe på det elektriske tenker vi oss om litt ekstra. Måtte vi aldri oppleve det samme. Husk å bytte batterier i røykvarslerne, dra ut  ladere og elektriske artikler som ikke må være plugget i veggen, og slå av alle lys når du legger deg. Det er bedre å være i forkant av uhell, og sjansen for brann minskes fort når du tar forhåndsregler. Ja det kan bli brann uansett, men det skader overhode ikke å være forsiktig. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Resten av dagene har vi brukt på å slappe av og sove så mye som mulig, noe som har gjort at jeg sov lenge og gjerne en lur midt på dagen. Det igjen gjør jo at jeg sliter enda mer når jeg skal sove, som jeg gjerne gjør når mørketiden er over oss. Snart seks år med manglende nattesøvn har satt sine spor, og det blir hard å stå opp i morgen tidlig for å dra på jobb. Forhåpentligvis holder jeg ikke meg selv våken med hoste hele natten, for vi har avlastning å mulighet til å sove litt ekstra. 

Hva som hender når jeg snur ryggen til de tre jeg bor sammen med!

Jeg håper du har hatt en så bra jul som mulig, og at du har smakt alt du spiste og at ungene dine har oppført seg stort sett eksemplarisk om du har noen 🙂 

Facebooksiden min finner du her. 

Alt så ut til å være i orden, og det eneste som sto på planen før vi kunne starte julefeiringen var å handle inn matvarer for de neste fem dagene. Jeg hadde jublet høylytt over at jeg ikke skulle i nærheten av et kjøpesenter før neste år, og vi skulle få en koselig ettermiddag sammen. Vi skulle bare ta inn juletreet, det som vi kjøpte inn for en uke siden som stråler om kapp med solen og er så koselig at det like greit kunne stå der uten pynt. Ja det er nesten så jeg får tårer i øynene når jeg ser på det. Treet ble skrudd fast, og vi lente oss bakover for å nyte synet. 

Og her sier det seg selv at noe er feil, for jeg har ikke en perfekt blogg, og for at ting skal være uperfekt må noe gå rett til helvete. Og det gjorde det, for treet var like skjevt som et historisk tårn på en plass som heter noe som ligner på pizza. (Har snakket i koder noen dager, prøver fortvilet å skjule at det er jeg som er julenissen, så beklager den siste setningen.) Vi bestemte oss for å prøve på nytt, og jeg løsnet alle de seige, ufine drittskruene i juletrefoten som oppførte seg helt fint i fjor. Etter litt hepsing og bannskap ble på nytt treet festet, og vi gjorde andre forsøk på å senke skulderen, lene oss tilbake og nyte utsikten. Ja den ble faktisk så rettet at jeg hørte det knase fra nakken og helt ned i ræva. (Unnskyld språket, det heter “ned i halebenet”.) Men neida, buskjævelen sto fortsatt på skakke, og jeg mistenkte at skiten var sur fordi den var hugget ned og drasset helt til Nord-Norge. Jeg fyrte ut noen nye gloser og tok en ny titt under treet! Og hva var det jeg oppdaget? Joda, det var ikke den hærlige busken min som var problemet, men den sure juletrefoten som var lei av å bli tråkket på. Den hadde bøyd seg i trass. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så hva må vi gjøre? Jada, vi må atter en gang nærme oss det totale kaos som råder i byens butikker fordi alle andre er ekstremt treige med julegavehandlingen. (Med andre ord oss så langt tilbake i tid vi kan huske.) Men juletre skal jeg ha, om så jeg må ofre samtlige gaver og all maten utenom fenalåret. Så vi kjørte avgårde, og innså at det var en skrekkfilm vi nærmet oss, for hver eneste meter kjente jeg panikken stige og jeg ba en instendig bøn til samtlige guder jeg kan navnet på, og noen avguder om at vi skulle finne ledig parkering og en juletrefot før tålmdigheten min var over. Noe som ikke var så lenge, tatt i betrakning av at ungene har vært fryktelig spente hele dagen. Også oversatt til så umulige at jeg har truet med å avlyse julen gjentate ganger og lugget av meg halvparten av håret. 

Selvfølgelig var det ikke lett å få parkering og selvfølgelig møtte vi på (og her vil jeg skrive sauer, men lar være siden jeg er av samme rase som dem som vandret rundt…) en flokk med mennesker som så mer eller mindre ville ut i blikket. Du vet, sånn du ser ut når ulven kommer etter deg å du står som sild i tønne og ikke kan springe noen vei. Vi banet oss vei fremover og stupte inn på første og beste butikk. Vi stormet gjennom den for å komme fortset mulig til juletingene og kastet oss ut i en vil leteaksjon. Og der så jeg den, den eneste juletrefoten som var igjen av alle de som var der for bare noen dager siden! Jeg kastet meg gjennom luften og nappet tak i den så ingen andre skulle få den før meg. (Og nå ser jeg at det er her karmaen biter meg i ræva, men mer om det snart.) Den så noe pjusken ut, men vi var desperate på å slippe flere butikker og bestemte oss for å kjøpe den. 75kroner skal jeg klare å leve uten. 

Vi kom oss ut med å hoppe over, under og og springe slalåm mellom folk, og satte kursen hjemover. Nå skulle det ble andre boller! 

Men selvfølgelig ble det ikke det, for den spinkle juletrefoten klarte bare å holde treet rett. Men om du så mye som så på det, risikerte du at det tippet overende, og med tanke på de tre kulene i glass jeg har igjen så kommer det ikke på tale. Ungene skulle tross alt pynte hærligheten av et tre, og det går ikke om foten prøver å kaste det i gulvet. På dette tidspunktet hylte jeg, muligens bare i eget hode, men jeg er faktisk usikker. Jeg la meg ned på gulvet og skulle til å grine, før jeg kom på at vi kunne prøve å legge noe tungt på skiten. Men det er fantastisk hvor lite ting vi har som bare er noen cm og veier flere kilo. Og her slo den karmaen inn, ikke prøv å ta noe for å være sikker på at ingen andre får det før deg…

Vi valgte å ringe en venn, eller nærmere bestemt mine foreldre. De hadde en juletrefot som veide mer en meg, barna og bilen til sammen så den burde holde. Men selvfølgelig var det et stort MEN her. Vi hadde prøvd oss på den før, men hvorfor bestemte vi oss for å droppe det?! 

Jaja, vi ga faen i grublingen og mannen fikk hentet ned julenissen fra loftet til min foreldre. (En julenisse som ligger faktisk.) Med det samme han kom inn luktet jeg problemer, og det er ikke usannsynlig at synet mitt spilte litt inn også. Den var for smal til stammen, og jeg la meg igjen ned i fosterstilling klar for å tute. Men jeg var liksom ikke helt klar for det enda, for busken sto jo der å gråt siden den manglet sko. Helt hjerteløs kan jeg jo ikke være mot noe så vakkert som det fine treet som skal pynte stuen vår en ukes tid. Jeg bestemte meg for å operere, noe som kan funke bra, eller ikke i det hele tatt. Med tanke på tålmodigheten min på dette stadiet ville jeg veddet penger på at det ikke gikk. 

Men omsider snudde lykken, og mine små justeringer endte med at treet  sitter bom fast. Og med hjelp av juletrefoten som veier mer enn et par hjullastere så rikker det seg ikke av flekken. Men for sikkerhets skyld ba jeg mine to tornadoer springe en tur forbi det, og når det ikke engang veltet av dragsuget etter dem var det tommelen opp. Jeg tørket blod, snørr og svette, og annonserte at endelig kunne vi starte på pyntingen.

Det gikk som det måtte gå. Men av hensyn til kommentaren under bilde velger jeg å ikke fortelle det. 

Om du liker pyntingen av juletreet er det jeg som har pyntet, men hvis ikke er det ungene som har gjort det! 

God jul og lykke til i morgen. Måtte du i det minste få noen øyeblikk av lykke og kanskje en hel pose smågodt for deg selv! (Og det uansett om du feirer jul eller ikke!)

Facebooksiden min finner du her! 

For et par uker siden tenkte jeg at nå blir det rolige uker fremover, julegavene var stort sett handlet inn og ingen ting lå i veien for en rolig og fredelig førjulstid. Men selvfølgelig, som vanlig gikk det ikke sånn. Så det som skulle være harmonisk og fredelig har blitt ryddet av veien for en kjip influensa med ørebetennelse som bivirkning og ikke mindre en to eksterne harddisker som tok kveld. Og jeg har mange, mange bilder som betyr rimelig mye for meg. Og for de som har opplevd det samme så vet de at dette er fryktelig skummelt. Heldigvis var den ene med mest bilder såpass levende at jeg fikk hentet ut det meste, men å hente 20 og 20 bilder i slengen er ikke gøy. Så det jeg mangler er stort sett det siste året, og der har jeg jo en del bilder liggende på maskin. I løpet av julen får jeg skaffe meg full oversikt, og starte oppryddingen av de tusen mappene med bilder. 

Denne har jeg laget mens jeg lå på sofaen og plassert i hagen til det allergivennlige pepperkakehuset jeg heklet for noen år siden.

Utenom det har jeg laget oppskrift på en superenkel heklet viking-lue med refleks, som jeg før eller siden vil dele med dere. Den må bare finpusses og skrives forståelig for andre. Det siste blir en utfordring, for jeg er ekspert på merkelige forkortelser og kråketær. Men satser på at det blir forståelig når jeg slenger på noen bilder. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Søndag hadde vi juleverksted, og da ble det produsert noen veldig sjarmerende dorullnisser, og julekuler som skal pynte treet. Og etterpå hadde jeg juleverksted å laget pyntevaser med medisinflaske og barnematglass. Resultatet ble bra, men skal si det gikk mye tid på å tvinne tråden rund glassene og unngå å brenne fingrene på limet! Også et par julekranser av kongler ble tryllet frem. Det blir ikke jul uten å ha laget juelpynt, så det er bra vi fikk tid til det. 

Minstemann sin tur i år, og det svarte rundt øynene er briller. Litt usikker på hva som har hendt med juletreet, for fikk ingen forklaring. 

Litt nytt interiør som ikke koster en formue, men pynter opp i stuen. 

I dag avspaserte jeg og har brukt dagen til å vaske og rydde, for jeg har jo et ønske om at minst en dag i året skal leiligheten skinne. Nå må jeg kanskje innrømme at innsatsen var noe lunken, men ingen skal være inne i skap og skuffer i julen så det går fint. Formen er enda redusert, og til tider føles det ut som at en av lungene skal hostes ut. (Jeg gråter litt når jeg tenker på at jeg har tatt fri for å vaske, for fridager bør brukes til morsommere ting som å se på tv eller sove…) Golvet får mannen vaske i morgen når vi har fått inn juletreet gjennom den ørlille yttergangen full av klær og sko. Det blir spennende å se hvor lenge vi finner barnåler frem mot sommeren, sist nål som er observert fra fjordårets jul var i oktober. 

Vi gleder oss stort til julaften, noe som minner meg om at det muligens er lurt å handle inn mat. Kanskje jeg må legge vekk dataen og skrive handleliste. Da kommer vi hjem med det som trengs i hus og ikke det jeg har lyst på når jeg er på butikken. 

Forhåpentligvis blir det mer lyd fra meg fremover. 

Facebooksiden min finner du her. 

Se for deg at du har jobbet beinhardt i forkant av et foredrag om noe du virkelig brenner for, noe som gjør deg stolt og noe du vil vise frem. Tenk på sommerfuglene som svirrer rundt i magen og spenningen du føler der du står foran en stor folkemengde klar til å vise det du kan. Stolt,kry og veldig nervøs. 

Så ser du for deg at en etter en reiser seg og forlater lokalet. Du ser dem gå, og du lurer på hva du gjør feil. 

Det hendte i dag, med mange små ivrige barn som skulle vise seg frem til mor, far, bestefar eller noen andre de er glade i. Vise hva de har lært seg gjennom det siste halvåret med trening. En etter en reiste de voksene seg og gikk. Ikke fordi de ville skuffe barna, eller gjøre dem usikre. Jeg håper i alle fall at det ikke var årsaken. De reiste seg, tok jakken og gikk ut av salen, foran resten av publikum som spent fulgte med. Kanskje de passerte akkurat når en pappa skulle se sin sønn hoppe salto eller når en tante skulle se om treningen med spensthopp hadde hjulpet. Kanskje en mor eller bestefar måtte lyve å si at de så hva barnet hadde klart, fordi noen andre sto i veien. For det den voksene fikk se var en annen voksen, som kanskje ikke tenkte helt gjennom hva den gjorde. 

Tenk selv hva du ville følt om noen gikk når det var du som sto på scenen, og husk at barn tenker det samme. 

Ville du reist deg å gått når favorittartisten din var ferdig å spille i et juleshow? Ville du snakket så høyt at du til tider overdøvet den som sto med mikrofon i hånden? Eller er det bare på barns oppvisninger dette er lov? Mulig jeg er er for fersk i gamet med bare tre oppvisninger, men jeg får meg ikke til å forstå at det er greit å gå når noen står på scenen og viser seg frem. Skal vi ikke respektere barna på lik linje, og kanskje mer en voksene som skal fremvise noe for publikum. 

Om det hadde vært en eller to som gikk hadde det ikke gjort så mye, men når det er en jevn strøm ut av salen blir det så fryktelig feil for dem vi skal være der for, nemlig barna. Det skaper uro i salen, for når fem stykker reiser seg fem plasser i salen, fører det til at fem nye må reise seg for å slippe denne ut og at fem andre igjen blir forstyrret og plutselig er ikke fokuset på scenen mer. 

Ja jeg forstår godt at du kanskje er sliten etter en lang dag på jobb, er drittlei av mas fra søsken som ikke finner ettermiddagens opplevelse morsom eller at du holder på å bli sprø av det voldsomme lydnivået i salen, men du har et ansvar ovenfor både ditt å andres barn. Jeg var også det, og hadde mest lyst å putte papir i ørene. Men det stoppet meg ikke fra å vente, og fra å følge med alle de flinke barna som viste turn-kunster foran meg. 

Vær så snill å være et god forbilde. Vær stille når noen snakker i mikrofon, sitt i ro, følg med på dem som står i lyset fra lyskasterne, og om du må gå før så vent til pausen. Da kan du gå uten at du forstyrrer både de på og utenfor scenen. 

Så vær så snill, tenk deg om neste gang du er på et arrangement for barn! De har har også følelser, helt sant! 

Facebooksiden min finner du her. 

Jeg har et samarbeid med Netflix, selvfølgelig bare for egen vinning. Noe som gjør at jeg har fri tilgang til nettopp Netflix og får mystiske pakker i posten. Som regel er pakkene rettet mot ungene, og jeg må innrømme at det er litt kjedelig. Men for all del, jeg klarer fortsatt å glede meg på vegne av ungene, og jeg kan jo kose meg med de nye tingene når de er i seng. (For det er jo sånn det funker?!) 

Og i dag kom det hentelapp i posten, og spenningen vokste. Det er rimelig kjedelig å være syk, og det selv om jeg får ligge å se film hele dagen. Pakken ble hentet og denne gangen var innholdet treffende! 

Te, kopp, snørrpapir eller servietter for dem som er litt dannet og en liste med filmer som kan være underholdende. Dessverre eller heldigvis, så er formen min så bra at i morgen skal jeg på jobb igjen. Men et kjapt blikk på listen viste at jeg hadde sett halvparten av filmene, så resten kan jeg sjekke ut på kveldstid. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så tusen takk for pakken, den falt i smak! Så krysser vi fingrene for at dette blir siste runden med basiller før jul. (Og der var jeg en smule optimistisk.) 

For perfekt sykdoms-tidsfordriv, sjekk ut Netflix her! 

PS! Dagens favorittfilm var Maleficent, filmen som ikke stemmer helt overens med barneboken om Tornerose. 

Facebooksiden min finner du her. 

#streamteam #netflix