Greit, nå som jeg vet hvordan jeg vil se ut på en liten prosent av kroppen min om jeg legger på meg 100kilo kan hevelsen bare gå ned. Det gjør vondt, jeg er sulten og jeg håper inderlig at de to resterende visdomstennene oppfører seg som tenner skal og ikke legger seg langflate i et forsøk på å få meg torturert i flere dager. For selv om selve trekkingen ikke tok så alt for mange timer, så stopper ikke mishandlingen der altså. Og det hjelper ikke at tannlegen var snill, omsorgsfull og alt annet en et troll der han så skånsomt som mulig fikk ut den umulige tanna mi så jeg ikke kunne beskylde han for å være slem! 

Men ut kom den, og der den ligger i glasset til tannfeen kan den ikke gjøre så mye galt. Dessverre valgte den å legge igjen litt gift så hele tryne mitt hovnet opp, å nå kan jeg hverken spise, snakke eller røre ansiktet mitt. Maten jeg får i meg kommer gjennom sugerør, og det er begrenset hvor lyst jeg har å spise suppe til hvert eneste måltid. Men etter forsøket på å spise nudler tidligere i dag har jeg funnet ut at jeg like greit får sulte resten av dagen, for jeg har ikke tenkt å kvele meg selv når jeg alt er i gang. Kanskje slå meg i svime så jeg ikke kjenner verkingen i munnen, men der går grensen. 

Selvfølgelig er det en hvis underholdningsverdi i å ta selfies når en svært kul har plassert seg i nedkant av kinnet mitt, men selv vindpustene som treffer huden i området får tårene til å trille. Det har blitt noen bilder, og etter reaksjon på min yngste søster ser jeg noe skrøpelig, men latterlig ut. Og for all del, jeg skulle også flirt høyt, men det er teknisk umulig for øyeblikket. Eldstemann måtte også vise frem moren til kompisen når han kom innom etter skolen…

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Fra tidligere i dag, da jeg trodde kulen ikke kunne bli større. Jeg tok feil…

Nå sitter jeg bare å krysser fingrene for at kulen skal forsvinne fortest mulig, for også denne gangen har tanntrekkingen vært dårlig planlagt med tidsskjemaet mitt. Sist gang var samme uken som jeg skulle på julebord, og denne gangen er det bursdagsfeiringen til minstemann. Dessverre forsvinner ikke slike kuler så fort som ønsket, og jeg må smøre meg med tålmodighet. Og det er ikke lett når jeg er sur, sulten og lider under kjipe smerter hver gang jeg glemmer å ta smertestillende fort nok. 

For piller det putter jeg i meg, tro meg! Jeg har ingen plan om å spille helt, og stapper dem gladelig gjennom den lille glippen jeg klarer å lage med munnen. Ikke at de bedøver helt dessverre, men de gjør det i alle fall litt mer levelig de to første timene jeg har god virkning av dem. Jeg holder også på å bli gal av å ikke kunne bite tennene het sammen, for det er rett og slett umulig. Jeg glemte meg av et par ganger i natt og lå formelig i fosterstilling og hikstet etterpå. 

Denne gangen viste jeg i alle fall hva jeg gikk til, ikke at jeg egentlig ser på det som noe veldig positivt. Prøv å motiver deg selv til å gå inn hos tannlegen når du vet at du blir ubrukelig i flere dager og må betale en formue for det. Selv om jeg gikk så sakte jeg klarte nådde jeg døren alt for fort. 

Så hele dagen har jeg brukt på ligge helt i ro og ikke røre den minste muskel i nærheten av hode mitt, så jeg skulle klare å bygge lego-gaven sammen med minstemann når han kom hjem fra barnehagen. Og det funket dårlig, så jeg lå å så på at han bygde, og jeg må innrømme at han er svært dyktig. 

Jeg hadde tatt tanna med meg hjem i går for å motivere minstemann som hadde en løs tann han overhode ikke ville ta ut, men det viste seg at de dyktige damene i barnehagen. (Løs tann med skarpe kanter+ uhell ute =snørr og tårer.) Så selv der var jeg ubrukelig. Det endte med at jeg måtte lage to glass med vann til tannfeen, og bruke enda mer penger. Jeg prøvde å få mamma til å fylle glasset mitt, men ettersom hun nektet tror jeg at hun synes det er på tide jeg blir voksen. Nå skal de sies at den ene halvparten  går tilbake i lommeboken min og at den andre halvparten gir jeg bort med glede. Spesielt ettersom min søte sønn var mer opptatt om tannfeen hadde vært hos oss i dag tidlig enn å kreve bursdagsgaver, da han kom hoppende med verdens største smil om munnen inn i stuen og vekket meg der jeg lå på strikkepinner og fjernkontroller og sov. 

For tenk det, at den lille gutten min er ikke så liten lenger og jeg kan vel ikke omtale meg selv som småbarnsmor lenger.

Facebooksiden til bloggen min finner du her!

PS. Mens jeg har sittet her å tastet i vei har hevelsen økt, så alle tips som kan hjelpe taes imot med et stort takk! Og ja om jeg blir bekymret for at det kan gå mot betennelse skal jeg dra til legen og mamma jeg lover å høre etter deg og pappa og ikke gå ut i sprengkulden som er kastet over oss. (Okei, bare 10-12minus, men det er kaldt nok når du bor ved havet og det er vind i luften.) 

Ja og en til PS. Om jeg skriver feil og formulerer meg dårlig i dag er det pillene sin feil, og alle andre dager er det meg selv…

Jeg kjenner panikken tar meg, og kaldsvetten pipler i pannen. Ikke fordi jeg skal til tannlegen i morgen for å få ut en umulig tann som vokser feil vei, men fordi vi har en barnebursdag nært forestående. Den skal nemlig feires til helgen, og det fører jo med seg litt ekstra arbeid for oss foreldre. 

De to siste bursdagene vi har vært i stilte med fantastiske kaker, så tusen takk til de to skyldige som disket opp med prinsessekaker som vil få min kake til å se helt håpløs ut. For jeg må jo bake, selv om jeg sikkert vil ha tannpine resten av uka. Og min kjære sønn har ønsket seg Spiderman kake, som jeg i alle fall ikke kan lage. Selv om noen tenker at jeg bare kunne si nei, så er ikke det et alternativ. Skal jeg virkelig skuffe den forventningsfulle gutten som ser på meg med verdens søteste øyne og spør veldig pent om han kan få en sånn kake? Det går bare ikke, for det har jeg ikke samvittighet til. Og hadde jeg kunne, skulle jeg betalt meg ut av den knipen. Jeg får i alle fall god tid til å lete på nett etter inspirasjon når jeg er ferdig hos tannlegen i morgen. 

Jada, det blir så lett å gå fra å lage dette til å trylle frem en kake som forestiller Spiderman…

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Han har også bestilt muffins og jordbær/blåbærkake, og min mor meldte seg frivillig når vi fant ut at det var ei sånn Pavlova eller hva det nå heter han ville ha. Jeg er usikker på om hun er redd for at ingen kaker skal være spiselig eller om det er fordi hun ville bake den at hun meldte seg. Muffinsene skal vi klare å få til selv med en sånn 1-2-3pakke fra butikken du bare rører sammen og slenger i ovnen. 

Så skal det jo handles inn både vått og tørt. Ønsket er pappfat og kopper med “Dusty” på, og jeg priser meg lykkelig over at kaken ikke skulle formes som et småfly, for da ville jeg lagt meg ned på gulvet og hylt mens jeg slo armer og ben i gulvet. Han ville også har bordpynt, men det var vist ikke så viktig hva det var. Så jeg tenker at jeg bare kan bruke noen leker til pynt, om jeg skal være litt ekstra snill den dagen og innfri det ønsket. Og jeg må jo ikke glemme ballonger som jeg virkelig hater. (Ser på dem som livsfarlige leker som aldri skulle vært innen barns rekkevidde eller synsfelt så de kan mase om dem.) Lys til kaka må vi også ha, for det som står 2år på holder vel ikke mål når minstemann blir 6år…

Ja og så må jeg jo huske å invitere gjester, for jeg har ingen planer om at minstemann skal bli såret fordi moren glemmer å invitere familien i selskap. Ser for meg noen rystende avisoverskrifter om barnet som satt alene i bursdagsselskapet på grunn av morens glemsomhet. Det skulle virkelig tatt seg ut. 

Vi må også bestemme oss for når begivenheten skal være, og både lørdag og søndager er aktuelle dager. Og for vår del er det en fordel å ha det tidlig så vi ikke risikerer at formen hans er dårlig og han ikke vil feire sin egen bursdag. Det har hendt, og det var sårt for både mor og barn. Men det må heller ikke være for tidlig, for vi skal jo gjøre alt klart først og helst få slappet litt av før det braker løs. Selskaper er jo ikke kjent for å være så veldig rolige, og lyden som følger med er jo ofte høyere enn hva det burde. 

Og så skal vi finne frem penklær, for vi bør jo pynte oss litt. I alle fall har jeg fått beskjed om at jeg ikke får gå i nattbukse, og om jeg må pynte meg så skal ungene det også. Men da må vi sjekke at klærne passer, er uten hull og ikke inneholder flekker etter ketsjup og krem fra sist feiring. Nye klær blir det i alle fall ikke, så lenge dem ikke er alt for små eller full av hull.

Sukk, jeg får bare hoppe i det og håpe at vi kommer i mål også denne gangen. For vi er jo alltid sent ute, og mangler evne til å ta lærdom av det. 

Facebooksiden min finner du her. 

På årets siste dag fikk jeg familiebildet som er påkrevd hvert eneste år, et sånt som skal vise frem familien fra sin beste side og i beste fall skal brukes på et julekort påfølgende år. Det er viktig det bildet, og alle skal dresses opp etter beste evne og plasseres i perfekt oppstilling klar for å fanges av evigheten. Kravene er gjerne at alle skal være pyntet, håret skal ligge perfekt, huden skal være ren for matrester og barna skal sitte i ro og smile pent. Og det er mulig å få det til, men spørsmålet er om du virkelig vil gå gjennom helvete for å fange familien i et øyeblikk av total harmoni. 

For min del er svaret på spørsmålet nei, det holder i massevis å krangle på ungene pene skjorter og dressbukser, samt gjøre et forsøk på å treffe hodene med hårvoks når de springer rundt seg selv høye på sukker. Det blir sjeldent velykket uten bestikkelser. 

Så årets krav var rett og slett at alle skulle være i bildet og helst påkledd.

Og det kravet var også tøft, men ikke umulig! 

Året 2015 oppsummeres som bildet, kaotisk og lykkelig. For mellom frustrasjon, lange netter og bekymringer har glimtene av total lykke dukket opp i form av herlige situasjoner og nydelige barn som innimellom glemmer at de skal krangle eller stå opp før småfuglene. Måtte 2016 bli litt mindre kaotisk, men fylt av minst like mye lykke og kjærlighet som 2015. 

Facebooksiden min finner du her. 

Selvfølgelig fikk vi for lite søvn natt til julaften og selvfølgelig sto ungene opp før fem og selvfølgelig ble humøret deretter. Men om jeg ser bort ifra blikk som kan drepe og sure kommentarer hadde vi for det meste en fin dag. At jeg tilbrakte julekvelden alene var ikke annet enn hva jeg kunne forvente, for sånn er det å ha et barn som sover svært lite i perioder. Jeg stjal meg noen timers søvn på dagen når tre nøtter til askepott gikk, og dermed var jeg overhode ikke trøtt selv om jeg burde være det. (Jada, jeg skulle se askepott, men sovnet etter fem minutter…) Julefrokosten ble en hitt og jeg må bare anta at den smakte godt, for jeg smakte overhode ingen ting. Tett nese og en ekstremt slitsom hoste var ikke drømmeformen, men om ikke annet skulle jeg jo bare være hjemme. Ungene var strålende fornøyd og for et øyeblikk glemte jeg av at vi ikke hadde sovet noe særlig og at ungene hadde kranglet store deler av dagen. Begge var takknemlige og jeg kan heldigvis skryte av at det ikke er de dyreste gavene som verdsettes høyest. (Tror muligens de ville fått en preken om det var omvendt, og det vil man jo helst unngå på julekvelden.) Etter middag og gave-åpning dro eldstemann til pappaen sin for å feire resten av dagen der, og jeg må innrømme at det var ganske greit. En unge mindre å krangle med, for på det stadiet var jeg også i et relativt kjipt humør. Mannen og minstemann var tidlig i seng, men siden minstemann var urolig valgte jeg å være våken litt lenger. Innimellom syntes jeg fryktelig synd i meg selv, men skammet meg like fort siden det er nok av dem som sitter alene i julen uten å selv ønske det. Jeg hadde i det minste nye tusjer og en fargebok for voksene og kose meg med. Så hobbyen jeg la bort for 10år siden er med andre ord plukket opp igjen.  

De mest verdifulle julegavene under treet og de vi var mest spent på!

1. juledag våknet vi til triste nyheter, nær familie hadde mistet hjemmet sitt i brann, og det var kun grunnmuren igjen på huset de bodde i. Siden jeg har ok kamera dro vi for å ta bilder som de kan ha i tilfelle det skulle bli noe tull med forsikringen i ettertid, og det var vondt å stå der å ta bilder av det som var et hus. Jeg har ikke ord som beskriver følelsene jeg hadde da jeg sto der i mørket med regnet som silte over oss og tok bilder. Ingen ting var igjen, og vår dypeste medfølelse går til alle som bodde i huset. Heldigvis var det ingen hjemme da brannen brøt ut, og det er vi veldig takknemlige for. Men det ga oss en støkk, og selv om vi er nøye fra før å passe på det elektriske tenker vi oss om litt ekstra. Måtte vi aldri oppleve det samme. Husk å bytte batterier i røykvarslerne, dra ut  ladere og elektriske artikler som ikke må være plugget i veggen, og slå av alle lys når du legger deg. Det er bedre å være i forkant av uhell, og sjansen for brann minskes fort når du tar forhåndsregler. Ja det kan bli brann uansett, men det skader overhode ikke å være forsiktig. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Resten av dagene har vi brukt på å slappe av og sove så mye som mulig, noe som har gjort at jeg sov lenge og gjerne en lur midt på dagen. Det igjen gjør jo at jeg sliter enda mer når jeg skal sove, som jeg gjerne gjør når mørketiden er over oss. Snart seks år med manglende nattesøvn har satt sine spor, og det blir hard å stå opp i morgen tidlig for å dra på jobb. Forhåpentligvis holder jeg ikke meg selv våken med hoste hele natten, for vi har avlastning å mulighet til å sove litt ekstra. 

Hva som hender når jeg snur ryggen til de tre jeg bor sammen med!

Jeg håper du har hatt en så bra jul som mulig, og at du har smakt alt du spiste og at ungene dine har oppført seg stort sett eksemplarisk om du har noen 🙂 

Facebooksiden min finner du her. 

For et par uker siden tenkte jeg at nå blir det rolige uker fremover, julegavene var stort sett handlet inn og ingen ting lå i veien for en rolig og fredelig førjulstid. Men selvfølgelig, som vanlig gikk det ikke sånn. Så det som skulle være harmonisk og fredelig har blitt ryddet av veien for en kjip influensa med ørebetennelse som bivirkning og ikke mindre en to eksterne harddisker som tok kveld. Og jeg har mange, mange bilder som betyr rimelig mye for meg. Og for de som har opplevd det samme så vet de at dette er fryktelig skummelt. Heldigvis var den ene med mest bilder såpass levende at jeg fikk hentet ut det meste, men å hente 20 og 20 bilder i slengen er ikke gøy. Så det jeg mangler er stort sett det siste året, og der har jeg jo en del bilder liggende på maskin. I løpet av julen får jeg skaffe meg full oversikt, og starte oppryddingen av de tusen mappene med bilder. 

Denne har jeg laget mens jeg lå på sofaen og plassert i hagen til det allergivennlige pepperkakehuset jeg heklet for noen år siden.

Utenom det har jeg laget oppskrift på en superenkel heklet viking-lue med refleks, som jeg før eller siden vil dele med dere. Den må bare finpusses og skrives forståelig for andre. Det siste blir en utfordring, for jeg er ekspert på merkelige forkortelser og kråketær. Men satser på at det blir forståelig når jeg slenger på noen bilder. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Søndag hadde vi juleverksted, og da ble det produsert noen veldig sjarmerende dorullnisser, og julekuler som skal pynte treet. Og etterpå hadde jeg juleverksted å laget pyntevaser med medisinflaske og barnematglass. Resultatet ble bra, men skal si det gikk mye tid på å tvinne tråden rund glassene og unngå å brenne fingrene på limet! Også et par julekranser av kongler ble tryllet frem. Det blir ikke jul uten å ha laget juelpynt, så det er bra vi fikk tid til det. 

Minstemann sin tur i år, og det svarte rundt øynene er briller. Litt usikker på hva som har hendt med juletreet, for fikk ingen forklaring. 

Litt nytt interiør som ikke koster en formue, men pynter opp i stuen. 

I dag avspaserte jeg og har brukt dagen til å vaske og rydde, for jeg har jo et ønske om at minst en dag i året skal leiligheten skinne. Nå må jeg kanskje innrømme at innsatsen var noe lunken, men ingen skal være inne i skap og skuffer i julen så det går fint. Formen er enda redusert, og til tider føles det ut som at en av lungene skal hostes ut. (Jeg gråter litt når jeg tenker på at jeg har tatt fri for å vaske, for fridager bør brukes til morsommere ting som å se på tv eller sove…) Golvet får mannen vaske i morgen når vi har fått inn juletreet gjennom den ørlille yttergangen full av klær og sko. Det blir spennende å se hvor lenge vi finner barnåler frem mot sommeren, sist nål som er observert fra fjordårets jul var i oktober. 

Vi gleder oss stort til julaften, noe som minner meg om at det muligens er lurt å handle inn mat. Kanskje jeg må legge vekk dataen og skrive handleliste. Da kommer vi hjem med det som trengs i hus og ikke det jeg har lyst på når jeg er på butikken. 

Forhåpentligvis blir det mer lyd fra meg fremover. 

Facebooksiden min finner du her. 

Jeg for øyeblikket er ute av drift har jeg ikke så mye å meddele, men jeg kan i det minste skryte av at julebaksten kom i hus på lørdag. Å den var hjemmebakt, ja altså i et annet hjem en mitt da. Vi kan til og med skryte på oss to sorter, både kakemann og pepperkake har fått plass i de nyinnkjøpte kakeboksene. De gamle har på mystisk vis forsvunnet, og jeg mistenker at husnissene har vært på ferde. De som lurer bak ryggen din og gir deg en følelse av at noen ser på deg. Så fremst du ikke har en forfølger, men det slipper heldigvis de fleste av oss. Dem bruker også å nisse bort ting, og det heter seg fra gammelt av at de så ekstra godt etter dyrene i jula. Nå er det ikke så mange dyr her i huset, så det kan jeg ikke bekrefte. 

Hadde det ikke vært for at vi ble invitert på baking hadde det blitt dårlig med julebakst, for jeg er ikke et god husmoremne som trives på kjøkkenet. Det er ikke det at jeg misliker bakingen, men jeg misliker alt arbeide det fører med seg i form av planlegging og logistikk mellom bakeplate og steikeovn. Men nå var vi altså så heldige å få hjelp, og guttene fikk delta på de samme juletradisjonene som jeg fikk på samme alder. (Mamma er en dreven husmor, og hun fikset julebakst og urolige unger på beste måte. Hun var dagmamma å bakte med både oss som hører til i huset og de hun lånte. Jeg bøyer meg i støvet!) Vår kjære hjelper er også av denne typen dyrebare materiale, og vi sender henne en stor takk for en fantastisk dag. 

Utstikking, det som er mest gøy med bakingen! 

Litt høyt, men det går fint.

Perfekte småkaker, passe dynket i mel for sikkerhets skyld!

Eldstemann tok ansvaret for pepperkakehjertene, og de fleste av pepperkakene. Minstemann gikk lei halvveis i bakingen, slik det gjerne er når man baker med ungene.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Kakene ble strålende, og egentlig skulle vi pynte pepperkakehjerter på søndag. Men da la jeg meg ned syk, og har vært det siden. Jeg har store deler av dagen innbilt meg at jeg var på bedringens vei, men for et par timer siden ramlet jeg sammen igjen. Og for å toppe det hele måtte vi gjennom en ny runde neseblod med minstemann, som ikke er så lett når mor allerede sliter med å holde på maten. 

Men kakenehjertene skal pyntes, jeg må bare bli en form som er akseptabel i kombinasjon med matvarer. Og før den tid skal jeg ligge i fosterstilling og synes fryktelig synd på meg selv. Jeg er ikke så flink til å være syk ser det ut til…

Ja og til slutt får jeg bare beklage at jeg snakker om julekaker og sykdom i samme slengen, men etter 10år som mor og enda flere år i helsevesenet mangler jeg naturlige filtre for hva som hører sammen i en samtale. Men om ikke annet har jeg sensurert detaljer rundt egen form, for mamma blir så sur når jeg om slike ting under middagen. Og det kan jo være at hun spiser når hun leser dette. Hun er jo pliktet til å lese alt jeg skriver, for at jeg i det minste skal ha en leser om dagen! 

Facebooksiden min finner du her! 

Egentlig bør jeg gå å legge meg, men nå som jeg er overtrøtt etter litt for lite søvn det siste døgnet er det bare å glemme. Så da kan jeg like greit skrive noen små ord om denne vanlige, normale og trøtte hverdagen. 

Når jeg ble rykket ut av sengen alt for tidlig i dag av krangling, på grunn av en kalenderluke som var åpnet av feil unge, hadde jeg lyst å grine. Jeg kunne jo sovet to minutter til, men neida mor skal ikke få de to ekstra minuttene etter at de andre har stått opp i fred. Så jeg spratt opp, eller rettere sakt trillet ut av sengen og sjanglet i stuen. Etter mye om og men roet situasjon seg, og jeg innså at jeg sto i en hullete truse midt på gulvet i den fullt opplyste stuen, mens morgen bussene ute i mørket stadig vekk kjørte forbi, å ga passasjerene orkesterplass. Så beklager til dem som så inn i mine julepyntede vindu og observerte huldra stå å veive med armene. Men det var altså meg da som prøvde å få ungene til å bli venner igjen, med hår til alle kanter, puppene hengende som et smykke til almen beskuelse og tidenes sureste morgentryne. Det er nå en gang sånn virkeligheten ser ut i et familiehjem, til tross for hva enkelte røster påstår. 

Når jeg endelig kunne trampe inn på badet traff jeg for første gang i dag en dørkarm, og humøret ble om mulig enda dårligere. Som om ikke det holder med verkingen i beina som har økt den siste tiden til et nivå som er jævlig irriterende, og det i kombinasjon med mensensmerter tvinger meg nesten sammen i fosterstilling. (Og hadde det ikke vært for at jeg er mor ville jeg garantert ha ligget sammenrullet på badegulvet, men det er altså ikke et alternativ.) Jeg var helt overbevist om at noen hadde flyttet døren i løpet av de får timene jeg sov i natt. Men til tross for verkende skulder, føtter og mage sovnet jeg sittende på do, men ble heldigvis vekket av min kjære sønn som skulle hente sokker. De tynne ankelsokkene som kun skal brukes om sommeren når temperaturmåleren viser over 17grader! Som du sikkert skjønner ble det en ny diskusjon, men jeg våknet i alle fall. Når pøbelfrøet var kastet ut av badet var det på tide å finne klær for dagen. Nattbuksen som hang på knaggen var fristende, og jeg sto sikkert i fem minutter å vurderte om jeg kunne slippe unna med å bruke den på jobb. Men kom frem til at det muligens ikke ville ta seg så bra ut, og fant fram en kjip strømpebukse. Mulig at det var redselen for eldstemanns smarte hode som gjorde at jeg droppet nattbuksen, for jeg kan love deg at han ikke ville brukt ullsokkene om moren fikk gå i nattbukse. OG den kampen skulle jeg ikke tape. 

Spørsmål: Kan jeg gå slik på jobb neste gang?! Bare sånn i tilfelle spørsmålet kommer opp igjen…

Etter mye om og men kom vi oss ut døren, og det første jeg gjorde da jeg satt meg inn i den iskalde bilen var å sovne. Og det sier jo litt om nivået av trøtthet, for det er som regel ikke så lett å sove når man fryser så tenne smeller rytmisk sammen og man nesten ikke klarer å puste av kuldesjokk. (Har feil på motorvarmeren, så venter på at bilen skal inn på sjekk. Blæ er alt jeg har å si om den saken for øyeblikket!) Heldigvis er det min bedre halvdel som kjører, ellers ville vi vel stått i oppkjørselen enda. 

Resten av dagen har jeg brukt på å unngå drømmer om sengen. Til og med en buke papirer har minnet om en hodepute i et svakt øyeblikk, og H så mistenksomt ut som en seng hver gang bokstaven dukket opp på skjermen foran meg. Jeg har flere ganger tatt meg i å dagdrømme om hvor myk madrassen min er, før oppmerksomheten kom tilbake til virkeligheten. 

Men jeg kunne jo ikke sove etter jobb, for da var det på tide å dra innom skolen for å få en oppdatering om eldstemanns prestasjoner. Å nå må jeg advare, for om noen få ord vil jeg skryte høyt og uhemmet av han! Han skårer øverst på de nasjonale prøvene, og så mye tid han bruker på å unngå skolebøkene hadde jeg ikke regnet med det. Vi er vel der mange andre familier er, med barn som ikke synes skolen er den morsomste plassen i verden.

Jeg vet altså godt at han er smart og det fikk jeg spesielt erfare for en stund siden når jeg skulle ta han på å ikke øve på engelsk glosene. Så jeg fant dem frem og ba han fortelle. Men tror du ikke rampen kunne ordene? Joda, og for å sette moren enda litt mer på plass stavet han dem feilfritt for å understreke poenget som fikk moren til å se ut som en dust. Kjære vene, han slår meg ned i støvlene der. Men i alle fall, jeg er så stolt at jeg har lyst å rope litt, for hvem vil ikke ha en smart unge når man kanskje har fått høre mer om negativ en positiv adferd opp gjennom årene? Han kan om han vil, og det var en fryd å se stoltheten hans. Og tro meg, jeg bare elsker å høre hvor fantastisk barna mine er, for de er jo to englebarn sånn helt egentlig. Eller en blanding mellom englebarn og trollunger, for mora kan være et godt troll innimellom. 

Etterpå var det kjøring av eldstemann som sto på planen, han har turn på andre kanten av byen og på grunn av en stengt tunell må vi kjøre LENGE i kø for å komme frem. Men det viste vi jo ikke når han startet der altså, jeg så bare at det sto lite dugnadsarbeid på nettsidene og jublet uten å ense statens veivesen med en tanke. Når han var sluppet av dro jeg innom en venninne for å ligge litt på sofaen, for det sosiale livet må jo også pleies selv om dagen ikke er av de beste. Heldigvis har hun ingen problemer med at jeg slenger meg ned som om jeg skulle være hjemme og pakker meg under et pledd. Hun holdt på med sånn baking, husmoremne som hun er, og det fikk frem en herlig julefølelse. Jeg fikk smake, og de som skal få nyte godsakene er heldige. 

Neste uke er det juleoppvisning, så når vi var ferdige måtte vi på jakt etter en sort singlet , og med tanke på at vi er midtvinters så er det litt vanskelig. De hadde til jenter, og til slutt gikk han med på å å prøve en. Jeg er helt sikker på at ingen ser forskjell om det er til jente eller gutt, men alle grimasene hans var ikke enige i den tanken. Men han gikk til slutt med på å bruke den, med lovnad om at han så veldig kjekk ut. 

Vel hjemme måtte jeg innom mamma med kalenderpakken til minstemann, for jeg tror ikke det hadde vært så populært om jeg glemte det. Vi har avlastning i natt, så selv om jeg er overtrøtt nå og ikke får sove den nærmeste timen vil jeg få hentet meg inn litt. Og det bør jeg for i morgen er det først jobb, så terapisvømming med minstemann utpå dagen, så ortopedisk verksted for å tilpasse inneskoene til barnehagen, så hjem for å spise middag og slappe litt av på sofaen før sparkel og maling finnes frem. Jeg skal på stand-up show med lillesøstra på kvelden, og tenker at jeg til en forandring kan se litt ok ut. 

Facebooksiden min finner du her. 

Som jeg nevnte i går skulle lørdagskvelden brukes i voksenbursdag, helt uten unger som maser, kaster poteter og grønnsaker på de andre gjestene eller roper mamma hver gang jeg gjør et forsøk på å kommunisere med andre voksene. Med andre ord lå en herlig kveld foran oss, i selskap med en gjeng som har humøret på rett plass. Det er viktig å le når man først skal være lenge våken frivillig, så da er selskapet ekstremt viktig. Vi går ikke ut for maten sin del med andre ord, å når jeg tenker meg om er det faktisk like greit…

Nåja, mer om det etterpå. I alle fall ankom vi et av byens populære spiseplasser litt for seint, som vanlig. Jeg kan ikke engang skylde på sminken, vi var rett og slett bare trege. Resten av gjestene var allerede ankommet og henvist til bordet. Det lå perfekt til om du velger å lukke øynene for at vi alle måtte trekke inn magen for at de andre skulle gå forbi, så vi diskuterte at det sikkert ikke hadde vært så dumt å kappe av en bit fra det enorme bordet. (Her snakker vi enormt, og ikke engang den lengste av oss ville klart å nå det på midten. Heldigvis har de fleste god stemme, så vi klarer utmerket å føre en samtale med de andre en mil foran oss. Vi satte oss ned, og oppdaget at her manglet det en stol. Noen kan ikke telle, men om det var oss i selskapet eller spiseplassen er jeg i grunnen usikker på, men som de voksene folkene vi er var vi løsningsorienterte og trakk oss sammen. Litt kroppskontakt skader ikke, og det ble dekket opp til en til. 

Spiseplassen var mer eller mindre stappa, og det var ikke vanskelig å se og høre at her var det julebord på gang. De usannsynlig korte skjørtene er kun fremme en gang i året, og alkoholen renner ut av flaksene. Riktig sjarmerende og det får frem minner fra bygdefester man snublet innom en gang for mange, mange år siden. 

Siden det er passelig varmt i lokalet, innså vi at litt drikke var på sin plass, og etter hvert kom servitøren og tok imot bestilling. Det gikk i rødvin, øl, hvitvin, cola, øl og rødvin som skulle fordeles ut til alle gjestene, som satt rundt det ekstremt store bordet i det ikke fult så store rommet. Etter en god stund, og flere samtaler kom drikken innen rekkevidde, og et og et glass ble satt på bordet. Ja faktisk var det vel bare 2-3glass som nådde bordflaten, for plutselig hørte vi et megabrak og det ble stille som i graven, i hele lokalet. Servitørene hadde kræsjet, og ut over gulvet fløy 10-12 glass fulle av drikken vi ventet på. Det hele ble veldig grisete og du kan trygt si at den følelsen fra bygdefester kom tilbake av lukten som spredde seg fra blandingen på gulvet. Den lyse jakken full av rødvin kan forhåpentligvis reddes av en tur på renseriet, men jeg har mine tviler. I alle fall fikk den uheldige unge damen beskjed om at hun skulle komme med regningen så de kunne gjøre opp for seg. Ja og vi ble lovet ny drikke. Og den ene av servitørene forduftet så enten satt han i garderoben og gråt eller så var han arrestert. (Eller en smule forlegen, men det trenger han ikke være altså!) 

Drikken kom, og sannelig hadde det blitt feil i bestillingen og flere benyttet sjansen til å bestille litt mer drikke. Hva er vitsen med et glass øl, når du kan bestille en hel mugge?! 

Så var det tid for bestilling, og i grunnen skulle de fleste ha biffen medium stekt, med noen få unntak. Og her må jeg jo være litt vanskelig, for jeg kan ikke spise pepper. (Hver gang jeg gjør det får jeg sår i munnen og i ekstreme tilfeller har jeg også hovnet opp.) Så jeg understreket at det var veldig, veldig viktig at maten min var uten pepper! På grunn av kluss i bestillingen med drikken kjente jeg  en vag følelse i magen, men valgte å ignorere den. Selv om det klarte å glemme meg sist, ville de helt sikkert ha orden i sakene sine i dag. 

Etter lenge, og nå snakker jeg veldig lenge for vi fikk tid til flere taler til bursdagsbarnet, røykepauser og diskusjoner som løser samtlige verdensproblemer kom poteter, løkringer, saus og soppstuing på bordet, ja og 1 skål gratinert brokkoli som skulle deles på 15 stykk. Og jeg formelig jublet høylytt for dette betyr jo at hovedmaten er på vei, et forhåpentligvis perfekt stekt stykke biff som får meg til å sikle. Men jeg tok feil, og maten på bordet ble kald før biffen kom. Og nå passer det med en trommevirvel full av sarkasme og ironi! Biffen min var ikke laget, så der satt jeg så på de andre kjøtteterne som stakk gaffelen i kjøttet. Jeg formelig skummet over av sjalusi, og skulte stygt på andre. Jeg er ekstremt dårlig på tålmodighet når jeg er sulten, og ser andre spise. Men før jeg fikk skult meg ferdig hørte jeg høylytt klaging, en fjerdedel av biffene var ikke stekt som de skulle, og de som skulle ha gjennomstekt fikk rå mat, medium var blitt rå, og rå var blitt medium. Jeg skal la være å fordele skylden, men det var i alle fall ikke vi i selskapet. Vi satt på samme stolene som når bestillingen ble tatt. Maten ble sendt tilbake, og jeg ventet fortsatt. På dette tidspunktet ville det være ganske dårlig stemning rundt bordet i de fleste selskap. Men nå var vi ute for å feire bursdag som hovedmål, så litt feil i bestillingen la ikke en demper på humøret. Vi lo og skravlet med dem som spiste. (Manerer er utelukket, og her snakker vi med mat i munnen, men ikke si det til ungene mine.) 

Omsider kom maten min, og igjen drar jeg frem den trommevirvelen. Maten min var full av pepper, og nå måtte jeg for alvor bite meg i tungen så ikke “faen heller, jeg kan lage den jævla maten selv så jeg ikke må sulte i hjel her, jeg har allerede alt for lite kilo på kroppen og nå er det tett før jeg mister et par av dem!”. Frøken takler ikke å være sulten var blitt lei av ventingen, men måtte bare innfinne seg med at hun fortsatt måtte vente. Så kom maten tilbake, og jeg fikk beskjed at det bare var sot fra grillen. Men jeg kan love deg at det var det ikke, men ikke faen at jeg giddet å vente mer. Så jeg sa med surgjeipen på knærne at det får bare være, jeg får heller ha sår i kjeften i morgen. Jeg fikk tilbudet om at de kunne steike en til, men ærlig talt, nå var de kiloene borte og det var på tide å redde resten før muskelmassen sto for tur. Siden det nå først var peper på maten bestemte jeg meg for å spise soppstuing også, som nå var iskald. Men jeg fikk i alle fall opp blodsukkeret og humøret. (Og i dag er kjeften full av sår, som verker og gjør at jeg ikke kan spise potetgull uten å grine! Og det gjør jeg, for søndag er potetgullspisedagen min.)

En kopp kaffe og baileys hjalp også på humøret, eller to for å være korrekt. De små dråpene du får i bunnen av glasset er alt for lite for å få den perfekte miksen. Så jeg tømte like greit alt i en kopp, og kunne synke tilbake med et smil om munnen, mett på kaldt tilbehør og brødet vi fikk inn en stund før resten av maten. Og selv om hele selskapet konsumerte en god del alkohol, var vi i godt humør og oppførte oss som folk. Mulig vi var en smule høylytte og noen ganger vulgære i språket, men sånn er det med Malangs folket jeg var der sammen med. Vulgær blir foresten feil,  ærlig og frittalende er mer passende. 

Passe størrelse på koppen kaffe og baileys, så kan man blade sammen uten søl og du tenger ikke forsyne deg så alt mange ganger! 

Det var faktisk så mye tull med vår mat at vi fikk dessert og kaffe, det i seg selv ville ikke være kompensasjon nok siden de mest sannsynlig måtte ha kastet desserten etter at vi gikk uansett, når spiseplassen stengte. Men når de ga oss rabatt på maten og trakk min fra regningen kunne vi leve med det. Vi er heldigvis ikke en gjeng som bærer nag til andre, og selv om det meste gikk galt rundt det der måltidet vårt, så hadde vi alle en strålende kveld.

Det er lenge siden jeg har flirt så mye på en kveld, så takk til bursdagsbarnet og dere andre. 

PS. Om noen fra spiseplassen leser dette, så kan jeg nevne at dere må bytte lyspærer i lyset over bordet. Det manglet flere og for de litt tvilsomme av oss, så stjeler det ganske mye oppmerksomhet! Ja og foresten vi bærer ikke nag til hverken plassen, kokkene, servitørene som muligens satt å gråt på do når vi var gått, men som den ærlige bloggeren jeg er må jeg jo nesten fortelle om en av de ekstremt få kveldene i året jeg er ute å spiser mat laget av noen andre enn meg selv eller min bedre halvdel. 

Facebooksiden min finner du her! 

“Æ e full av blod mamma,pappa”.

Mammaradaren slo inn så fort at jeg nesten ble satt ut av spill i natt, da minstemanns stemme nådde ørene mine i det mørke soverommet. Jeg kavet for å komme meg løs av teppet og fomlet etter lysbryteren. Jeg myste med øynene ut i mørke og kjente at jeg toppen hadde sovet noen få timer. Og jeg tenkte gjennom utallige skumle og hårreisende scenarier som kunne være årsaken til setningen jeg nettopp hørte. Jeg bestemte meg for å ikke få panikk eller grine uansett hva det måtte være. Om jeg ikke akkurat hadde blitt revet ut av søvn ville jeg oppfattet at min kjære sønn bare var litt småredd i stemmen og ikke var panisk, noe som ville vært en indikasjon på at dette ikke var dødsalvorlig. Men som den overbeskyttende hønemoren jeg er var jeg hellig overbevist om at de skumle lekene på rommet hadde angrepet han og at kosedyrene ikke hadde klart å holde forsvaret oppe, eller at han hadde stått opp får å lage seg mat og skjært seg på kniven. Eller noe sånt, mulig jeg ikke var helt våken da tankene raste gjennom hode.

Når jeg omsider traff lysbryteren på veggen med et brak og nesten slo den i stykker var det om å gjøre å få øynene til å se, til tross for at de var tørre som sandpapir. At det svake lyset fra lampen kjentes ut som en lyskaster hjalp heller ikke på der jeg blinket febrilsk og prøvde å manøvrere meg ut av den alt for myke sengen. Jeg er helt klart ikke like spretten som for ti år siden, og med en mann som ligger i veien er det ikke så lett. Han forøvrig sov fortsatt, og jeg skal innrømme at jeg tenkte “faens mannfolk, det kan jo stå om livet å der ligger han å snorker og leer ikke på et øyelokk…”.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Takk og pris for at jeg ikke hadde brillene på med det samme jeg klarte å myse ut i rommet, for synet som kom imot meg var bokstavelig talt fult av blod. Jeg kastet meg rundt så jeg fikk tak i brillene mens jeg fordøyet signalene de svekkede øynene mine sendte hjernen. Og nå hadde jeg vist glemt at jeg har stivnet til de siste årene, så jeg spratt ut av sengen og var på gulvet på sekundet. 

Den lille pjokken som sto der var dekket av blod fra topp til tå, og jeg hadde mest lyst å griner når jeg så det redde lille ansiktet. Tårene veltet i øynene og jeg sa med grøtete stemme “stakkars lille skatten min”, og var på nippe til å sipe høylytt. Ganske fort klarte jeg å lokalisere hvor blodet kom fra, og husket at vi hadde jo en runde med neseblod også på kvelden. Lettelsen var til å ta og føle på, og jeg løftet opp den lille tassen og fikk han inn på badet. Jeg fant frem vaskeklut og nye klær, og tørket etter beste evne der jeg sto og svaiet av søvnmangel mens jeg sa trøstende ord. 

Så skulle sengen sjekkes, og med tanke på hvordan den lille pjokken så ut hadde jeg vage anelser om hva som ville møte meg. Jeg så for meg blodige kosedyr, blod på både tak og vegger og en seng som var forvandlet til noe skummelt som ville gi meg mareritt resten av livet. Jeg bestemte meg for å se bare med det ene øyet når vi kom inn på rommet, for dette ville være mer enn hva denne følsomme mammaen ville takle å se når hun er overtrøtt og allerede på gråten. 

Og synet som møtte meg fikk meg nesten til å gråte, igjen. Men heldigvis av glede denne gangen, for det eneste som var gjennomtrukket var teppe. Den lille tassen hadde som normalt vært urolig, så når kranen i nesen åpnet seg hadde han ligget oppå teppet. Så slo instinktene inn, og jeg bykset meg inn på rommet og rev teppet ut av sengen. Se for deg det synet der jeg panisk river av teppet iført en gammel utvasket truse gått ut på dato og pupper flyvende alle veier. De får den effekten når de ikke er sperret inne i en bh. Ikke snakk om at jeg skulle kaste bort dyrebare minutter på å filosofere over livet om jeg kunne redde meg selv fra å skifte laken i tillegg til å vaske blodig tøy!

Når den minste endelig var lagt i seng med kyss på pannen og storebrorens teppe pakket godt rundt seg, inspiserte jeg mengden blod, og kom frem til at minstemann ikke ville trenge en blodoverføring så lenge nesen holdt seg tett resten av natten.  Jeg ba en instendig bønn om at det ikke ville bli flere slike runder med det første, og ryddet forsiktig unna de bamsene som ikke tåler en runde i vaskemaskinen. Så gikk jeg inn på badet og startet jobben med å få det blodige trekket separert fra teppet, og innså at blod størkner rimelig fort. Jeg vurderte frem og tilbake hva jeg kunne ofre, siden ikke alt får plass i maskin på en gang. Jeg er fremdeles usikker på hvordan valg jeg tok, og mistenker at det ikke var rasjonelt i det hele tatt. Så mye kan man ikke kreve midt på natten. 

Hverken minstemann eller blodtrykket mitt har godt av dette, så jeg håper inderlig at vi ikke får en ny runde til natten. Da blir jeg garantert å grine mine modige tårer, for jeg er ikke så sterk at jeg takler to netter med alle følelsene i følelsesregisteret trykket inn en liten time.

Og på en annen side frykter jeg at en naken mamma to dager på rad med hengepupper, slapp bestemortruse, bilringer under øynene, en snufsen nese og blodflekker på armene vil gi minstemann traumer for resten av livet.

Facebooksiden min finner du her. 

I dag kan du takke vinden for at jeg skriver, for den gjør sitt aller ytterste for å sabotere tv-kvelden. Teksten “ingen signal” pryder skjermen irriterende ofte, og det er ekstremt irriterende. Jeg hadde kanskje taklet det tidlig på dagen, men når natten nærmer seg og humøret er i dalende baner funker det svært dårlig. Heldigvis oppfører skjermen jeg har foran meg nå eksemplarisk, og humøret svinger igjen oppover. 

Helgen har jeg brukt svært fornuftig, og mitt mål om å bruke 50prosent av tiden på sofaen har gått helt etter planen. Resterende av tiden har jeg brukt på handletur, julemesse, kjøre minstemann i bursdag og holde hjemmet sånn passe ryddig. Ja også har jeg sett gjennom gamle bilder hos mine foreldre, og følelsene jeg sitter igjen med er ganske motstridende. Noen av bildene bør aldri komme frem i dagens lys, men på en annen side er det jo de bildene som underholder alle andre. (For å si det sånn, skinnjakke, slengbukse, platåsko og resten av familien kledd i turklær på polar-zoo er et sjarmerende syn.) 

Minstemann har fortsatt dårlige dager, og vi er sikrere enn noen gang på at været har mye å si for smertene. De siste ukene har vi gått fra full vinter til sommertemperaturer, til iskald vinter og til sommer igjen. Så det har vært noen dager der hvert eneste overflate har sett ut som en seng. (Men det skulle tatt seg ut at jeg la meg på et møtebord eller under en skrivepult for å sove på jobb.) Dagen går greit for minstemann, men når ettermiddagen kommer er han fryktelig sliten og får veldig vondt utover kvelden. I helgene er det jo bedre siden han er i mindre aktivitet enn i barnehagen. Men han trenger både aktiviteten og leken med andre barn så å ikke ha han der er ikke et alternativ. Det er vondt å se at han plages så mye.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Hverdagen går fremover uansett, og i grunnen har vi lite fokus på utfordringene. Hverdagen består av små og store gleder, diskusjoner om Nugatti, uteklær og ingen godteri i ukedagene. Livet er her og nå, og vi vet aldri hva som møter oss bak neste sving. Men jeg skal innrømme at jeg håper det er en enorm pengepremie som kan gi oss hus med egne soverom til guttene, 20par nye sko til meg og et par utenlandsferier i året til varmere strøk. 

Facebooksiden min finner du her.