Så kom det en gråværsdag, og det er jo i grunnen greit selv om vi er på ferie. Det gir oss tid til å rydde og vaske, ja i alle fall kattevask av vogna. Litt anstendig må vi jo være selv om det er ferie og vi nyter tiden uten noe hverdagslig mas. Det siste er for så vidt ikke helt sant, for noen ting kan vi ikke la være. Medisin skal følges opp og en liten gutt skal trøstes når han har vondt. De to siste nettene har ikke vært så bra, men det forventet vi når temperaturen endret seg.
I går var det ekstra ille for minstemann, og vi er virkelig glad for at vi har rullestolen med oss så vi ikke blir låst inne i campingvogna.
Guttene storkoser seg til tross for litt tilsnakk, for de er små engler med litt skit på vingene. Og de finner stadig på noe de ikke burde. Men ikke for mye heldigvis, så humøret er i grunnen på topp hos oss alle.
Et sekund av ekte søskenkjærlighet, der de pønsker på sprell!
De siste dagene har vi vekslet på å være på stranden, hvile i vogna eller dra på shopping til tross for store protester hos de to yngste i reisefølget. Men jeg har funnet både klær og sko til dem på salg, så jeg er fornøyd.
Om jeg skal klage på noe må det være at jeg stadig får meldinger hjemmefra om at det kommer små pakker i posten jeg ikke kan vente med å åpne. Ebay er tingen, og jeg har bestilt masse små fiffige håndarbeids dingser. Ellers er tilbakemeldingen fra husokkupanten vår at plantene mine fortsatt lever og at skoene mine en så lenge får stå i fred.
Nå håper vi bare på bedre vær så vi kan få sove hele natten igjen, og spesielt for minstemanns skyld. Vi ser hvor god fremgang språket har med det samme han sover og aktivitetsnivået hans øker betraktelig. Av og til svir det i hjerte å tenke på hva den lille pjokken går gjennom, for jeg kjenner virkelig hvor vondt det er å ha konstante smerter. Men vi må lære å leve med dem, for noe mirakel kommer neppe.
Da har samtlige rutiner klappet sammen som et korthus i vinden, og jeg innser at jeg må ta meg selv i nakken. Begge guttene har litt ferie fra en slitsomme mora, og jeg kan derfor suse rundt i egene tanker fra jeg kommer inn døra etter jobb og til jeg omsider står opp fra sofaen og går til sengs. Leiligheten ser hundre ganger verre ut en hva den vanligvis gjør med to voksen og to mellomstore gutter hus. Det skal sies at jeg har vasket klær, og i det minste er skittentøyskurven herlig tom, der er det bare et par plagg som venter på tur. Og det hender jeg setter meg litt på do-lokket og nyter synet, for gudene skal vite at det er et sjeldent og magisk syn.
Det var så ille at jeg spiste sjokolade og potetgull til både middag og kveldsmat i går, bare fordi jeg ikke giddet å smøre meg noen brødskiver. Ganske ille i grunnen, for selv om jeg nesten kan sove ubegrenset trenger kroppen næring. Luft og kjærlighet holde ikke som i gamle dager. Så min bedre halvdel tok ansvar i dag og lagde oss middag.
Selvfølgelig hjelper det ikke at vi har hatt noen dager med aldeles nydelig vær denne uka, og da må jeg jo benytte sjansen til å sitte ute lettkledd og vise frem den lekre bikinikroppen min, ikledd et par gamle truser og en bh som absolutt har sett sine bedre dager. D-vitamin skal samles så det holder til den lange, kalde vinteren. Og når vi først får sommer her i nord, må den nytes for vi vet ikke om det er et år eller to til neste gang.
Sommersesongen kan en sjelden gang nytes utendørs, og om det treffer når jeg har barnefri er dette en av stillingene jeg inntar. Til og med ullsokkene får hvile på slike dager! Dette er fra sist sommer, men jeg ser nesten lik ut nå. Ja hvis du ser bort fra at jeg endelig har klart å legge på meg enda litt til, noe jeg skal feire med en ny bikini. (Det må jo være lov, og ganske nødvendig så ikke puppene plutselig hopper ut på en fullstappet strand.)
Men til tross for grusomt forfall når det kommer til ansvar på hjemmebane kan jeg skryte av at jeg sover hele natten, ja eller i alle fall hele natte fra når jeg endelig sover. Varmegrader å sol rundt midnatt tuller med søvnmønsteret, og jeg ligger derfor å surrer rundt i senga noen timer før jeg får sove. Jeg er ifølge min bedre halvdel et mareritt å sove sammen med for tiden, og han har rømt på sofaen et par netter. At temperaturen på soverommet har minnet om det du opplever i en bastu hjelper nok på så jeg får sove helt alene. (Jeg skal være så ærlig å innrømme at jeg elsker å sove alene i en stor seng, uten å bli vekket opp et par ganger i timen.) Så jeg vet å verdsette muligheten når jeg får den, for det er ikke så alt for ofte. Heldigvis trenger jeg bare et par netter alene før jeg savner å ha min bedre halvdel sammen med meg, i alle fall når jeg skal sove og fryser på tærne.
Nå har jeg ca 15timer igjen med jobb før det er sommerferie, og jeg ser faktisk frem til disse timene. For selv jeg gjentar “snart ferie, snart ferie” ustanselig er jeg glad i jobben min, og det er noe befriende med å vite at snart er det neste fire uker med fridager som står for tur. Og med en god porsjon flaks treffer vi på godvær når vi hekter problembarnet på kroken og daffer avgårde til nabolandet. Omsider har vi fått fikset det som skal fikses på vogna, og nå håper jeg inderlig at den kan holder seg vanntett og uten andre feil og mangler en stund.
Dessverre betyr også en nært forestående ferie på ekstra arbeid, og de neste dagene vil jeg planlegge og pakke alt som skal til for at vi skal nyte noen skarve uker. Mulig jeg bør finne den listen min å notere opp temperaturmåler, varme-sokker, solkrem og gnagsårplaster som har ramlet inn i hode mitt mens jeg har skrevet. Det er i alle fall en start på pakkingen, om ikke annet. Så resten av kvelden skal jeg nyte med en lydbok på øre og strikkingen i hendene.
I dag er en av de dagene jeg virkelig lurer på hvorfor jeg ville bli mamma. Jeg sitter her med håret til alle kanter og føler meg mer som en levende død. Klokken fem valgte mine søte små å stå opp, og klokken fem startet dagens mareritt! Ikke snakk om at de skulle sove mer, og ikke snakk om at vi kunne få noen ekstra timer i sengen mens de så på tv. Nei det var krangling, diskusjoner og ulovlige handlinger i form av å saumfare skapene etter godteri. De spurte om å få gå ut i sekstiden, og du skal vite at jeg var svært fristet til å svare ja. Men det spør om naboene ville vært så fornøyde med to brølende gutter som brøt stillheten en søndags morgen. Så de ble inne.
Vel, du kan trygt si at tålmodigheten min har fått kjørt seg i dag, jeg har flere ganger dirret av sinne og måtte klipe meg i armen for å ikke brøle ut ord jeg ikke kan ta tilbake. Og dette var selvfølgelig etter at alle pedagogiske metoder var prøvd. Det endte med at sykkel, spilling og dessert ble inndratt. Noe som i grunnen betyr merarbeid for oss, for om vi hadde latt dem få ligge å spille hele dagen ville vi jo kunne sove mer. Dessverre blir ikke oppførselen til arvingene bedre av det, og for at de skal forstå at krangling og ulovligheter ikke er greit mister dem goder de har. Det kan sikkert diskuteres opp og i mente om det er rett metode, men hos oss fungerer det helt fint. Så i morgen vil de med stor sannsynlighet være enige når de tar morgen, og med litt flaks blir det en gang etter klokke 6. Bare synd at det er mandag og vi uansett må opp tidlig.
Og det hjelper ikke på at vi har sovet svært lite på grunn av minstemann, som har vært våken et par ganger i timen mellom klokken et og fem når han tok morgen. Så jeg trengte søvn jeg kunne ha fått om ungene var en smule mer enige og fulgte reglene vi har.
Nå sitter jeg her med øyne som går i kryss, og undrer meg over hvordan i alle dager jeg skal klare å holde ut resten av dagen uten å være urimelig og vanskelig overfor ungene. De har fått sine konsekvenser, og så lenge de følger reglene må jeg også gjøre det. Så får jeg heller brøle inn i sofaputen når det blir for ille, for i dag hyler virkelig kroppen etter søvn.
En harmonisk dag, veldig ulikt den vi har i dag.
Heldigvis er det bare på slike dager jeg lurer på hvorfor jeg tok valget om å bli mor, en tanke jeg er helt sikker på at alle foreldre tenker fra tid til annen. Jeg elsker mine barn høyere enn jeg kunne forstå var mulig før jeg fikk dem, men de kan også drive meg til kanten av galskap når de virkelig er i ulage. Og dette er tanker jeg skal dele med dem når de blir større, slik at de kan være forberedt på at det er helt normalt å få slike følelser innimellom når de selv får barn en dag.
Nå må jeg gå ut å sjekke hvorfor det ble så mystisk stille, for det betyr som regel at de holder på med noe som ikke er lov?
Hadde jeg ikke vært en av dem som liker å fortelle den fulle sannheten, så ville du nå fått servert en super historie om perfekte foreldre som strekker seg langt for å lage hjemmelagede leker til sine barn. Men en sånn person er jeg ikke, og helgen vår var noe helt annet en hva bildene tilsier.
Fredag bestemte vi oss for å dra utover til campingvogna, selv om vi har avlastnings helg og minstemann var med mine foreldre til hytta. Fem meter fra vogna. Formen min hadde vært dårlig de siste dagene, men jeg følte meg tross alt bedre. Så vi pakket de tre tingene vi trenger når vi er alene, og kastet oss i bilen. Det er ingen tvil om at vi trenger å få litt pauser fra hverdagen, og det smarteste vi kunne gjort var å legge oss i hver vår ende av sofaen og stirre på en firkanta skjerm.
Men, nå var det jo meldt strålende vær med unntak av lørdags formiddag, og som regel henter vi nye krefter der ute. Det var ganske seint når vi kom frem, og det tar noen timer å få vogna varm. Så der hutret jeg rundt med tre lag ull på bena og irriterte meg over at vi var å teite å ta den lange kjøreturen på elendige veier, med en henger på slep.
Den natta sov jeg elendig, og det ble ikke bedre av å stå opp om morgenen og se at bakken var hvit. Dessverre var værmeldingen til en forandring korrekt, og for å gjøre det hele litt bedre var halsen blitt Sahara med kaktuser og løpende struts og alt som hører til. Hva gjør man ikke for å dra i 80årsdag og få grillmat hos mamma og pappa. For grille skulle vi uansett vær, der stopper ikke litt snø oss.
Heldigvis var det en liten fornøyd gutt som så at vi var kommet frem, og han hadde selvfølgelig store planer for oss. På formiddagen var vi innom en meget sprek 80åring siden vi regnet med at det ville få haugevis av gjester på ettermiddagen, og så gikk turen tilbake til leiren. På dette tidspunktet hadde solen bestemt seg for å komme frem, men temperaturen var ikke noe å skryte over. Formen min var blitt betraktelig verre, men jeg trosset den for å sitte i solen. Siden jeg strikker ullgenser til minstemann var planen og tegne ferdig elg-mønsteret mens jeg fikk noen absolutt nødvendige doser D-vitamin. Mens jeg holdt på med det under et svært ullpledd var min bedre halvdel av det kreative slaget. Jeg har nemlig vært å slengt med leppa og informert minstemann om at pappaen garantert kunne bygge han en ny tilhenger til traktoren. Den gamle ga etter i vinter, og det var stor sorg i huset for den traktoren er i bruk like ofte som nettbrettene. Og det sier litt om favoritt-graden. En ny henger koster en formue, og den har jeg dessverre ikke på konto for øyeblikket, så da må vi være kreative. Ikke akkurat like søtt som å si at vi prioriterer å lage ting og oppfordrer våre barn til å skape lekene sine selv som i gamledager. For hadde jeg kunne brukt penger på en ny traktor og henger, ja da hadde jeg gjort det. Men det viktigste var i alle fall at minstemann var fornøyd, og jeg hjalp jo til noen minutter. Akkurat så mange at lillesøster kunne forevige oss, sånn i tilfelle jeg skulle pynte på sannheten under bryllupstalen til minstemann en gang i fremtiden. Ja om han velger å gifte seg da, det får tiden vise.
Første trinn på veien møt en ny henger, og selv om ikke intensjon bak prosjektet er like romantisk som jeg kunne fremstilt det må vi klappe oss lev på skulderene. Jeg tipper at minstemann vil huske dette som et godt minne fra barndommen. Utsikten var perfekt, men det var varmere i påsken når hele området var dekket av snø. Et bilde som kan fortelle en historie om aktive foreldre som er tilstede hele døgnet, men dette var stort sett det eneste øyeblikket jeg deltok i noe hele helgen. Utenom det sov jeg, tastet på telefon eller spiste sjokolade. Det ferdige resultatet, som er en brann/møkker vogn. Stor applaus til far i huset og bestefaren som sto for design og arbeid. Den skal garantert kjøre mange lass med ved i løpet av det neste halvåret. Minstemann arbeidsmann er klar for nye eventyr igjen.
Og til slutt mønsteret jeg ikke kom noen vei med.
Så ble det tid for grillmat, og mammas kokkelering sviktet ikke. Hun står for hovedjobben og pappa står ved grillen. Maten var så nydelig at jeg spiste meg kvalm, og rett etterpå sovnet jeg til tross for relativt mye skravling rundt meg. Jeg sov like greit hele veien til kvelden, så var jeg våken noen timer før jeg lutrygget sjanglet ned i campingvogna for å sove videre.
Natt til i dag har feberen vært en sann plage, og så mange mareritt på ei natt kan jeg ikke huske å h opplevd før. Så når det endelig var morgen ville jeg hoppe rundt og danse i ring, men Sahara stoppet meg og jeg kastet meg over colaflaska og en pose sjokolade.
Nå er jeg heldigvis mye bedre, og jeg er klar for en ny uke. Og selv om formen og været har lagt en demper på helgen var det godt å endelig være i Ullsfjorden igjen.
PS. Tusen millioner takk til min reddende engel som ga meg tilgang til drama på nett så jeg kunne ligge på sofaen å strikke med øynene klistret på skjermen. Du redda dagen min søta <3 (Legg merke til at du får et hjerte, det e ikke dagligdags fra mæ!)
Helgen gikk ikke helt som planlagt, og istedenfor å være sosial med venner har jeg sovet bort helgen. Jeg har faktisk vært så tappet for energi at jeg ikke engang orket å lage meg brødskiver innimellom. Så har trøstespist sjokolade med god samvittighet, for vanligvis spiser jeg vanlig mat før jeg trykker innpå snaks.
De opprinnelige planene var grillfest på fredag og bursdagsfeiring på lørdag, og jeg klarte å fullføre 1/4del. Lørdagen skulle vi også komme oss til byen og få ordnet med filterbrillene til minstemann som gikk i stykker i påsken, og rette på brillene som atter en gang henger på halv tolv. Eller jeg bør muligens skryte av dem, for det er mer en imponerende hva de har tålt.
Vel, alt så bra ut på onsdagen, og jeg var ikke mer en normalt sliten. Vi har heldigvis vedtak på litt ekstra avlastning, så selv om det har hadde vært noen netter med alt for lite søvn gikk det greit å kombinere med jobb og familieliv. Men det skulle snu på torsdagen, og det burde jeg forstått etter en veldig slitsom natt. En av de værste på lenge faktisk.
Torsdagen kom og om du ser bort ifra litt neseblod på jobben skulle jeg klare å slappe av den kvelden å natten og samle nye krefter. For etter eldstemanns trening var jeg fri til å ligge helt i ro og kanskje sovne på sofaen.
Men på dagen hadde minstemann vært utsatt for en akeulykke i barnehagen, og det så ut til å gå greit så vi leverte han til foreldrene mine og stresset avgårde med eldstemann som skulle på trening så vi kunne handle i mellomtiden. Dessverre hovnet han veldig opp i mellomtiden, og siden han var så veldig stille og rolig fant vi det tryggest å ringe legevakten når vi kom hjem med eldstemann. Og kort oppsummert ble det mye venting, CT og en veldig sein kveld på oss. Heldigvis viste bildene fra røntgenavdelingen at alt var fint, så vi trengte ikke dra tilbake på sykehuset dagen etter. (Han har tidenes blåveis på øye og kinnet, og er selv veldig fascinert over alle fargene.)
Når ungene ligger slik er det som regel et dårlig tegn, heldigvis gikk alt bra denne gangen.
Så ikke overraskende var jeg utslitt når jeg kunne synke ned i sofaen etter jobb på fredag. Så det var med tungt hjerte jeg løsrev meg og fant frem sminkekosten. Jeg tenkte som så at jeg sikkert ville bli i bedre form etter hvert for jeg hadde veldig lyst å være sosial, men etter bare noen timer måtte vi dra hjem. Det eneste jeg ville var å legge meg. Heldigvis fikk vi oss nydelig grillmat før vi dro hjem.
Og så sov jeg og sov, og var bare våken nok til å registrerer at jeg hadde ekstremt vondt i føttene på lørdagen og at jeg måtte avlyse bursdagsfeiringen til mitt kjære søskenbarn. Heldigvis har hun stor forståelse for hva jeg går gjennom, og jeg trengte ikke være redd for at hun skulle bli sur.
I dag har det vært litt mer energi tilstede, men dagen har ikke vært mye å skryte av. Ja foruten om den herlige søndagsmiddagen mamma laget oss, den var mer en nydelig. Og alle gullkornene til minstemann.
Får håpe vi går en ny og bedre uke i møte i alle fall!
Gi meg styrke, ørepropper og en bøtte med tålmodighet.
Klokken 5 var det morgen i dag, ikke helt som ønskelig når jeg har arbeidsfri og i det minste vil ligge i fred og ro i sengen og late som jeg sover til minst klokken 11. Minstemann var først oppe, og han vekket eldstemann, og de satte straks igang med en heftig diskusjon om hver som skulle bestemme hvordan radiokanal de skulle høre på. Det endte med at lyden kom opp i et ikke akseptabelt nivå og jeg ble bekymret for at politiet ville banke på døren for å roe ned festen. Det kunne foresten vært veldig fint når jeg tenker meg om, for jeg tror muligens ungene kunne lært noe av det. Men på en annen side hadde jeg sikkert besvimt av skrekk om de sto på døren, så bråket fra guttene er å foretrekke.
Vel, jeg klarte å holde meg i sengen til klokken åtte, med noen små unntak når jeg måtte innom barnerommet for å mekle mellom de krigende partene. Jeg var ikke i spesielt godt humør når jeg trampet inn i stuen og slang meg ned på sofaen, men minstemann var strålende fornøyd med at han kunne legge istappene av noen tær på magen min. (Muligens årsaken til at han våknet så tidlig.) Eldstemann på sin side synes jeg er rimelig dum for tiden, så han hadde nok sett at jeg holdt sengen. Sjarmerende, det blir foresten veldig gøy den dagen jeg fysisk må dra han ut av sengen om morgenen for å få han avgårde til skolen, men for øyeblikket hopper han gjerne opp først av alle og lager så mye lyd at ingen andre klarer å sove til ringeklokken gir beskjed om at det er morgen.
Siden guttene ikke har vært bestevenner tenkte vi at en tur i fjæra ville bli en fin avkobling, og etter litt klesvask på formiddagen ble sekken pakket med pølser, brus og lovnad om at vi skulle stoppe å kjøpe marshmallows. Minstemann er i et merkelig humør og ville faktisk ikke på tur. Det er veldig unormalt, for han elsker å være ute. Men vi kom oss avgårde og holdt ut 40minutter i bil på smale veier fulle av turister som burde fått et kjapt kurs i å kjøre på svingete landeveier med partier av is. Ja og ikke minst to stykk unger i baksete som fortsatte kranglingen. (Musikken var skrudd opp, men de klarte fortsatt å overdøve den.)
Når vi kom frem til den perfekte plassen vår var det bare å laste ut av bilen og få ungene avgårde. Det gikk greit ca fem minutter, så ble hylingen og herjingen i snøen avbrutt av mas om sjokolade og brus. Jeg vurderte å brøle litt på det tidspunktet, men var egentlig ganske harmonisk siden jeg omsider hadde kommet meg på tur, så de fikk beskjed å pelle seg på oppdagelsesferd til bålet var klart og middagen kunne lages.
Omsider kom dagens mest behagelige øyeblikk, når begge guttene var opptatt med å grille pølse på hver sin side av bålet. Og det er øyeblikket jeg velger å huske fra denne dagen.
Nå sover begge, og jeg krysser fingrene for at morgendagen blir bedre. For det vil være veldig kjedelig å ha en slik dag når eldstemann drar til faren sin for å bruke resten av påsken sammen med han. Men på en annen side vil jeg garantert tenke at det blir en smule godt å skille de to kranglefantene som kjeder seg hjemme.
Den følelsen når sjefen din avslører at du spiser sjokolade på jobb og minstemann i familien får det med seg. Jeg kan love deg at det ble oppvaskmøte i bilen?
Det har seg sånn at jeg gjerne kan finne på å putte i meg uante mengder sjokolade, og at det dukker opp på jobb er heller ikke så unormalt. Så når jeg satt å koste meg med de beryktede påskeeggene i dag, ble jeg observert. Ikke så mye fordi det var sjokolade og torsdag, men fordi jeg spiste kun kremen inni dem. Den er absolutt best. (Og sjokoladen sparer jeg til min bedre halvdel, snill som jeg er.)
Så når vi møtte på sjefen når jeg skulle fylle på lageret av påskeegg, måtte det jo nevnes. Og arvingen har jo superhørsel, og fikk med seg det hele. Jeg trodde først at han var for opptatt av sjokoladehyllen, og pustet lettet ut før vi fortsatte handleturen med godt humør. Kun ved bladhyllen dalte humøret litt siden minstemann insisterte på at han ville ha et blad, noe han ikke fikk. Jeg var dum og han ville aldeles ikke høre på at han kunne mase på besteforeldrene som skal ha han i helgen. (Avlastning og helt barnefri, kryss i taket!)
Ute i bilen satte han blikket i meg, og forlangte å få vite om jeg spiser sjokolade på jobb! Han så meget streng ut, og jeg har jo en intensjon om å ikke lyve så jeg måtte innrømme at sjokoladen var ikke den jeg hadde fått i dag tidlig, men en jeg hadde kjøpt tidligere i uken når jeg skulle jobbe litt ut over ettermiddagen. Og han var ikke fornøyd med svaret, og jeg fikk passet påskrevet. Det er absolutt ikke greit å spise sjokolade på jobb midt i uken, og når ikke guttene får lov til det så får ikke jeg heller. Jeg prøvde meg på at jeg trodde det var lov å spise lørdagsgodtet på en tirsdag, men det falt heller ikke i god jord. Og det var under tvil at jeg skulle få spise sjokoladen jeg fikk i gave. (Også sånne beryktede påskeegg, i tilfelle du lurte.) Men han kunne se mellom fingrene på det hele om han fikk sjokolade i dag og på lørdag, for ellers ville det være urettferdig. Jeg kasta inn håndkleet og innså at kampen var tapt før den starta.
Oss på tur hjem!
Men dagen har ikke bare gått med til skjenneprekner i bilen, i dag da jeg trøtt og sur kom for sent på jobb etter en endeløs kø som sneglet seg frem fikk jeg en veldig positiv overraskelse. En av mine søte kollegaer innom med blomster og sjokolade til meg, helt uventet. Og jeg kan ikke beskrive på noen god måte hvor godt det er å bli verdsatt, og jeg er virkelig takknemlig. Jeg elsker gaver, og jeg blir helt rørt over omtanken. Tenk å så snilt, å komme med blomster på en helt vanlig torsdag uten at jeg har gjort noe mer en jobben min. Det er godt det, og gir absolutt ekstra motivasjon i arbeidsdagen. Og nå står blomstene i vinduskarmen, og jeg sitter her med en god følelse. Det har vært en fin dag!
PS. Det var ikke noe sjakktrekk å be trollungen min om å mase på besteforeldrene, for han sladret selvfølgelig til mamma i det samme vi satte våre ben der. Sukk, avslørt igjen?
Vi var absolutt ikke ferdige med årets kvote av sykdom, for de siste ukene har vi vært syke alle mann. Hver sin tur selvfølgelig, og til og med eldstemann som vanligvis har et immunforsvar ut over normalen har hostet så innvollene var på vei ut. Og på symptomene ser det ut til å ha vært ulike virus som har vært innom. Denne helgen gikk turen tilbake til meg, og jeg har vært sengeliggende. Men nå er formen min bedre, og jeg krysser fingre og tær for at vi er ferdige for denne gang med papirlommetørkle, nesespray, febernedsettende og halspastiller.
Sykdom krever jo sitt fra oss alle, og du kan trygt si at vi kun gjør det aller viktigste og sparer kreftene til når de er helt nødvendige. Lite nattesøvn i kombinasjon av ulike kjipe og aggressive virus gjør sitt til at humøret faller og formen blir urven. Og når det blir slik drømmer jeg virkelig om at minstemann skal bli smertefri slik at han kan sove hele natten. (For da vil jo også vi sove.)
Heldigvis har vi fått ekstra avlastning, og jeg satser på at vi klarer å hente oss inn snart. Det er godt å se at tildelingskontoret behandlet forespørselen vår raskt og innvilget ekstra tid til oss. Takk og pris for at mamma ikke jobber fast så hun faktisk kan jobbe mer når vi trenger det. For kommunen betaler henne når hun har minstemann.
Så fort alle mann er friske skal vi omsider komme oss ut på tur. Skiene roper i boden, og det er faktisk litt unormalt for jeg trives best utendørs på sommeren. Snø og meg er liksom ikke de beste vennene. Men nå har jeg lyst å gå på ski, spise kvikklunsj og lage bål. Jeg må faktisk smile litt når jeg tenker hvor koselig det skal bli. (Om vi kommer oss så langt, vel og merke.)
Ekstra krevende hverdag betyr ekstra lite tid til å pleie kjærligheten, og jeg krysser fingrene for at alle holder seg frisk og at jeg og min bedre halvdel kan tilbringe en helg helt alene om et par uker. Selv om vi ikke kan ta oss råd til noen lengre tur bort, så satser vi på stabilt vær så vi kan dra å se hvordan campingvogna har det. Til nå i vinter har vi ikke kommet oss utover, og pappaen min har hatt oppdraget med å sjekke den når han er der ute. Siden vi må passere en veldig rasfarlig strekning er det risikosport å dra dit. Værmeldingen sjekkes nøye før avgang og det ville være kjipt å måtte ringe jobb å si at jeg ikke kommer på grunn av stengt vei. Vi må også klargjøre vogna og sjekke hva vi må ha med om vi skal dit i påsken. I år har jeg fri hele påskeuken og så lenge været er stabilt tar vi turen utover. Og det skal bli godt, jeg savner skogen, fjellene og havet. Naturen der ute gir meg energi og ro.
Jeg må også ta fatt på ny stønad om grunn og hjelpestønad, og jeg kjenner faktisk jeg gruer meg litt til prosessen. For det blir så fryktelig tydelig hvor mye ekstra belastning vi har når jeg skriver detaljert om hverdagen vår. For til vanlig ønsker jeg ikke at fokuset skal ligge på utfordringene. Men det er bare å hoppe i det, og få den klar. Regner med jeg kan beregne en del måneder behandlingstid, og jeg vil helst unngå at vi får avslag rett før sommerferien igjen. (Sist runde var et kapittel for seg selv, og jeg satser på bedre lykke denne gangen.)
Så dagene humper og går her hos oss, selv om jeg ikke har orket å skrive om det.
Jess, nede for telling med en heftig forkjølelse inkludert en ekstremt kjip hodepine. Å jeg som trodde kviten min var brukt opp etter den tanntrekkings episoden for noen uker siden. Heldigvis ser det ut til at jeg er på bedringens vei, og jeg kan faktisk se på tv og være i godt opplyste rom uten å grine. (Greit det var ikke så ille, men ikke langt unna.)
At jeg er dårlig til å være syk har jeg skrevet om flere ganger tidligere, så jeg skal spare dere den kjipe lesningen om grønne buser.
Humøret er i grunnen på topp, for snille mammaen min kjøpte meg skolebolle og en boks cola på dagen. Hun er og blir verdens bestem mamma. <3 (Hun fortjener det hjerte, selv om jeg hater å bruke dem!) Etter et besøk hos dem kom mannen hjem men nydelige roser til meg. (Han ble lei surkingen min tror jeg og stakk ut en times tid…) Han kan virkelig være romantisk om han bare vil, og han var vist blitt inspirert av lillesøstra mi som hadde kjøpt blomster til mamma. Jeg ble i alle fall superglad og smiler hver gang jeg ser på dem.
Nå har det seg slik at morsdagen og allehjertersdag faller på søndag, så min bedre halvdel tenkte det var greit å spre gavene utover. Så jeg krysser fingrene for en morsdagsgave, selv om jeg overhode ikke krever det. Men jeg digger gaver, og spesielt når dem er fra guttene mine.
Bilde illustrerer de siste dagene veldig bra!
Eldstemann på sin side skulle være gavmild, men ikke helt uten å få noe i gjengjeld. Men det fortjener et eget blogginnlegg senere. (Beklager til deg som hater å vente og kommer til å bli småsur på meg, men jeg kan liksom ikke skrive ferdig innlegget før søndag!)
Det eneste positive med å ha hold sofaen i dag også er at jeg har klart å hekle litt, og det føles i det minste litt givende å positivt når jeg føler meg overkjørt av en buss, et tog og hurtigruta. Du finner meg som @steinihavet på Instagram, og der legger jeg hovedsakelig ut bilder av det jeg lager.
Nå ser jeg at det meste jeg skriver dreier seg om hvor synd det er i meg, så jeg gir meg for i dag.
Vinter i nord betyr at vi måker snø, mens det snør. Om vi er så teite å vente kan vi bli overrasket av enorme mengder som krever adskillig mer tid enn det vi bruker ved hyppige treningsturer ut på trappen. Og i dag var det min tur, siden jeg overhode ikke ville støvsuge. Det siste året har vi vært mer en heldige siden min kjære pappa er blitt pensjonist, og det betyr at vi sjeldent vinner kappløpet om å komme ut til skufle eller snøfreser før han. Og det ser ikke ut til å plage han nevneverdig, for alle vår forsøk på å si at vi skal gjøre det blir “hmfet” bort. Og for all del, jeg klager virkelig ikke. Jeg har friskt i minne ettermiddager etter jobb der jeg måker til det verker i hver eneste lille muskel bare for å få en ørliten sti til ytterdøren. Snømåking er ikke min største hobby, og selv om det er gratis trening kan jeg klare meg uten.
Siden det er så fryktelig kjedelig å prøve å skyve bort isklepper som en svær hjullaster har tråkket sammen i oppkjørselen bestemte jeg meg for å joine ungene. De hadde et mye triveligere prosjekt på gang, nemlig snømann. For snøen var perfekt, sørpe våt, tung som faen og ikke minst perfekt til forming. Ungene tok styringen og jeg hjalp til. Vi fant frem småstein som ble øyne, en kongle som nese, noen vedpinner til armer og en bøtte til hatt. Den nye skapningen fikk hedersplassen til stuevinduet, og kan observere den lille og kaotiske familien vår fra første rad. De siste timene har den til og med strukket litt på seg for å få med seg alt som hender bak de tunge gardinene mine. Han er vist en av dem som ikke vil unngå moroa som kan oppstå.
Minstemann fikk ansvaret for tannpussen selv i dag, vi er i en slag selvstendighetsfase hvor vi foreldre er fryktelig kjipe. (Hans ord…) Og midt i pussen kommer han løpende, MAAAMMMAAA! Tanna er løs, og det er skummelt. Jeg mistenker at min ikke fullt så vellykkede tanntrekking har gått innpå han, men etter litt godsnakk ble vi enige om at jeg skulle ta den ut. (Vi snakker så løs at den bøyer seg alle veier, og henger fast i en ørliten bit av tannkjøttet.) Han satte seg på fanget og tenkte på badeland mens mammaen lekte tannlege. Tanna kom ut før han rakk å ble superredd, og han jublet så høyt at bestemor i overetasjen hørte han.
Vi har også vært på en kjøretur i dag tidlig, for å se på det snøfylte landskapet. Vi kunne jo se ut av tvbildene av NM at det var vinter ute, og siden eldstemann omentrent gikk rundt seg selv fordi han ventet på å dra i bursdag ble en biltur redningen. Guttene trives i bil, og jeg kan speide etter fine motiver jeg kan fange med kamera. Vinn vinn for oss alle, selv om de to yngste ikke var helt enige i forslaget. Det er ikke alltid så lett å kjøre turn når det sør så tett at vi flere ganger må ut å børste av frontlykter og vindusviskere, men fordelene veier opp for ulempene. Underveis møtte vi på et par svaner, og jeg måtte jo prøve meg selv om bildene ikke vil gi meg noen premier. Det var i alle fall et vakkert syn.
Kjøreturen var også et kamuflert forsøk på å få minstemann til å sove litt, for den siste tiden har han sovet dårlig. Han er mye våken og klager mye over vondt i knærne. Og selv om vi masserer og holde han varm vekkes han av smertene til stadighet. Det er vondt både for han og oss, så helgen har vi brukt på å slappe av og sove på skift.
Ellers har helgen gått med til koselig shopping med lillesøstra mi på fredagkvelden og lørdagen var guttene på Storelva og så på NM et par timer. Jeg har unngått alle former for husarbeid og har brukt mest mulig tid på sofaen. Formen er enda ikke helt på topp, selv om jeg er mye bedre enn sist uke.
