Kategori: Hverdagshistorier

28.02.2017 kl. 19:58

Da er vinterferien godt igang, og de stakkars ungene mine må bare innfinne seg med vanlige dager, og ingen ferietur. Men jeg tror ikke de lider noen nød, og selv om det er skolefri kan ikke alle ta seg fri fra jobb/studier. Så minstemann er på sfo, selv om han er særdeles misfornøyd med at han ikke kan være hjemme som ALLE de andre. Eldstemann kan passe på seg selv og bruker dagene til å ringe og mase om et eller annet regelmessig. (Og det selv om han vet at han får nei på 90prosent av spørsmålene som kommer!)

Nå teller vel osloturen sist uke som en mini-vinterferie selv om formålet med turen var noe annet en ferie, så rampen burde være svært fornøyde uansett. Vi avventer enda en del prøvesvar og skal ta noen nye tester snart. Heldigvis kan vi gjøre det her i byen. Og så er det bare å vente på svarene før vi planlegger hva som skal gjøres videre. Til tross for litt trøbbel rundt legebesøket kan det ikke sammenlignes med hva vi opplever i offentlig sektor, og vi følte vi ble lyttet til. Så vi krysser enda fingrene.

Når vi var i Oslo fikk vi endelig hilse på en fantastisk søt liten tass vi skal bli guforeldre til, og det var godt å kjenne at jeg faktisk er klar til å få en baby i hus. Ingen ting er så koselig som å ha en varm sovende liten baby på magen. Flaks at jeg har baby i magen, for jeg tror faktisk jeg ville fått litt problemer med å holde stand på ønsket om å ikke få flere barn etter de dagene vi var der. Vi hadde i grunnen en fantastisk tur, selv om hjemreisen ble litt trøblete med dårlig vær på hjemmebane. Men hjem kom vi oss med kofferten full av klær som vi hadde kjøpt til ungene. (Alle tre faktisk, jeg har jo innsett at det ikke er så alt for lenge igjen til juni!)

Tror de to skal klare å være barnevakt på morgenen så mor og far får sove litt ekstra! Begge er morgenfugler, så da blir vel nummer tre det også!

Ellers er formen min ekstremt varierende, og jeg holder fortsatt på å bli småsprø av å gå på halv maskin. Heldigvis finnes det ikke noe som heter kronisk svangerskap, så det går over i juni!

PS. Jeg prøver å legge ut bilder regelmessig på Instagram siden jeg er så dårlig å blogge. Så du finner meg der som steinihavet 🙂

Straks klar for Oslo!

2 kommentarer

13.02.2017 kl. 20:17

Klokken seks i dag tidlig våknet jeg av to stykk unger som skravlet mer enn de vanligvis gjør hele dagen, og det er mye det. De er fryktelig klare for den kommende Osloturen og har muligens mistet evnen til å snakke om andre ting. Det var så morsomt å høre på dem at jeg ikke ble morgengretten, gleden deres har vist smittet over på meg.

Så da var tiden inne for å finne frem kofferten, nå skal vi ut på tur. To viltre unger, en gravid hormonell trollkjæring og den stakkars mannen som vil fungere som bærehjelp.. En aldeles nydelig kombinasjon, og jeg gruer meg! Jeg springer på do annen hvert minutt, jeg får ekstremt vondt i beina av å sitte for lenge i ro, jeg er kronisk tett i nesen med unntak av når jeg blør neseblod i mindre passende omgivelser. (Som i fly vi for eksempel.) For ikke snakke om at jeg reagerer fortsatt like ille på lukter som ikke passer inn i ja-listen min, og kvalmen er dessverre svært tilstedeværende. Det positive er at jeg holder på maten, så da skal jeg ikke klage så veldig mye, bare litt.

Vel, jeg må jo pakke til turen, og innser at det hadde vært så utrolig mye lettere om det var sommer og mindre behov for vinterklær. Jeg har nå kommet så langt at jeg har funnet frem klærne ungene skal ha med, og etter det ble jeg motløs, ramlet ned på sofaen og ga litt opp. Hva i alle dager skal jeg ha på meg og med meg? Klærne mine er irriterende trange over magen, og selv om jeg trodde jeg hadde mye som ville gå over magen var det feil. Det er vel ikke ok å gå naken, så jeg får vel finne ut av det litt fort.

Ellers har jeg laget meg en liste over ting vi må huske for jeg stoler virkelig ikke på egen hukommelse nå om dagen. Skulle tro den berømte ammetåken hadde landet litt i overkant tidlig. Kan også være at forkjølelsen henger litt for mye igjen, for de siste dagene har jeg vært rimelig slagen. Kunne jo ikke gå for lenge uten innblanding av basilusker.

Planen er å handle inn litt klær til ungene når vi er i sør, for jeg antar at utvalget er litt bedre enn her, så jeg pakker alt i en koffert, og stapper den ene i den andre. Kjekt at de ikke er like store, for det holder i massevis å drasse på en koffert og rullestol på tog og buss gjennom hovedstaden.

Men det viktigste formålet med turen er legebesøket til minstemann, og jeg kjenner det skal bli godt å bli ferdig med det. Vi vet at det ikke er sikkert vi kommer noe videre, men vil i de minste ha prøvd. Og det er verd det det koster både for lege, reise og opphold. Jeg tør ikke håpe at vi får noen svar, og tenker som så at vi får ta det som det kommer.

2 kommentarer

Hadepåbade 2016 og velkommen 2017.

01.01.2017 kl. 21:17

Da har vi vinket hade til 2016, og når jeg tenker meg om er det helt ok. Det var et slitsomt år på mange måter, men også uten tvil et år med mange gode minner. Og nå ser vi frem til 2017 og lurer veldig på hva det nye året skal bringe med seg, annet en et nytt familietilskudd. Lilleskatten i magen vokser, og mor i huset kan nok ikke skylde på julemiddagen om noen ser magen.

Det har vært en rolig jul for vår del, minstemann har vært i dårlig form og det har blitt noen legebesøk på den karen. Vi trodde han var på bedringens vei, så han fikk slippe ut en liten time på dagen i dag når vi skulle skuffe unna nattens snø, men det var en dårlig ide. Så i kveld var han full av feber å hadde vondt over alt, tett neste og en enda større kul på halsen. Men vi får vente å høre hva legen sier i morgen når han skal på ny kontroll.

Eldstemann dro til pappaen sin tidligere i uka, og jeg er faktisk glad for det. Ikke spesielt morsomt å være frisk og rask guttunge når familien må holde seg inne.

For første gang siden kvalmen om klarte jeg å gå tur for noen dager siden, og selv om været var litt tvilsomt tok vi turen i fjæra å så på bølgene. Det føltes rett og slett magisk ut å kjenne at kroppen fungerte igjen, selv om jeg innser at en del av muskelkraften min har forduftet. Tenk at et svangerskap skal kunne være så vanskelig, enda så naturlig det liksom skal være!

Nyttårsfeiringen i går ble i alle fall rolig, mannen hadde fått halsbetennelse, og heldigvis skulle vi bare opp en etg å spise middag. Tradisjon tro er vi hos mamma og pappa og spiser. Siden minstemann også var i dårlig slag innså vi at han neppe ville være våken til naboene fyrte opp raketter, så redningen ble at onkelen kom innom med fyrverkeri så han fikk se. Tidlig på kvelden var det et strålende vær, men det ga seg en time før klokken 12. Og da var det rimelig godt å sitte i egen sofa med treningsbukse på og se ut på sauene som ramlet ned fra himmelen. Det var så ille at fjellfyrverkeriet måtte avlyse oppskytingen, og det er vel 20år siden sist. Vi krysser fingrene for at det blir ny oppskyting i løpet av de neste dagene, og ikke godsakene er vannskadet etter gårsdagens fjelltur.

Her kommer noen bilder fra den iste uka i perfekt mobil kvalitetet!

Ikke helt været for en båttur, men gøy å se på bølgene.

Bevis på at jeg også var med.

Etter fjæraturen lagde vi snømann, dessverre glemte vi å sjekke værmeldingen før vi satte igang.

Så bare etter noen timer var Kalle blåst over ende og nesten opptint.

Nyttårsværet var ikke så veldig mye å skryte av, men litt snø og vind tåler vi.

Faklene vi prøvde å tenne blåste bare ut, så løsningen ble stjerneskudd.

Og det obligatoriske fyrverkeri-bildet i et sekund der snødrefset ikke var alt for ille.

Minstemann inspiserer mitt alternative bål i hagen i dag, og det brenner enda etter 10timer!

Penklærne på den lille stunda vi var å spiste middag hos mamma å pappa! Nydelig pinnekjøtt, men ikke like godt som det vi hadde laget selv til julaften. Så neste år blir det storproduksjon av både pinnekjøtt og fenalår.

Og til slutt et aldri så lite bilde av den voksende magen, og de lekre ull-tøflene mine som jeg syntes passet helt fint til penkjolen. Hva skal jeg med høye hæler liksom… Om jeg ikke husker helt feil er jeg rundt 16uker på vei, og dobbelt så stor som med de to andre. (Joda, er en smule bekymret for antallet som er inni der!)

Og med det sier jeg godt nytt år, måtte 2017 bringe med seg mye spennende!

Trollunger og julestress.

Facebooksiden min finner du her.

22.12.2016 kl. 19:35

Det slår altså aldri feil, men dagene før jul forvandles mine normalt så ok unger til ekte, slitsomme trollunger. Og jeg river meg i håret og du kan trygt si at tålmodigheten får kjørt seg. (Skal tro hvem de slektes på, jeg var i alle fall et englebarn når jeg var lita. Aldri sur eller utålmodig, nesten helt sant!)

Vel, jeg forstår selvfølgelig hvorfor det er slik, de er spente og kroppen hopper og kribler og klør av forventninger, men det betyr ikke at de får lov å oppføre seg dårlig mot andre. Det er fortsatt ikke lov å dytte lillebror for å være “morsom” og det er heller ikke lov å drefse storebror over kjeften når han “ser” på deg. De irriterer hverandre etter beste evne, som er ekstremt godt utviklet og jeg er ganske sikker på at om de satt ute på gårdsplassen ville de irritert på seg hver en gråstein som ligger der. Det er nesten så jeg mistenker at de lar det gå sport i negativ og ulovlig oppførsel. For ikke snakke om at de har mistet hørselen, så de hører bare det de vil når vi prøver å formidle beskjeder til dem med normal innestemme. Det hjelper for såvidt heller ikke å heve stemmen, det er fortsatt som å snakke til en vegg. Jeg “eksploderte” og ropte ut noen gloser i dag tidlig, og fikk beskjed om at det i grunnen var ganske fascinerende å høre på for jeg snakker mer dialekt enn ellers når jeg er sint og roper. (Ja tenk, så slem er jeg at jeg roper av og til, og det tror jeg faktisk ungene har godt av for ,også mamma kan bli sint, urimelig og frustrert. Ganske menneskelig i grunnen. Og ikke minst kan hun si unnskyld etterpå og forklare hvorfor hun tippet over.)

Nåja, jeg skal ikke utdype i det vide og brede hva trollene har trollet frem i dag, men jeg kan si noe om mine følelser. Og for å være helt ærlig hadde jeg lyst å avlyse julen, hoppe ut vinduet og finne første flyet til varmere strøk. Selvfølgelig vet jeg at disse slitsomme dagene vil være glemt når vi står opp på julaften vekket av ivrige unger som har funnet gavene fra nissen, men gudene skal vite at jeg trenger litt mental styrke for å overleve frem til den store dagen. Og hvor jeg skal finne den styrken innpakket i tålmodighet har jeg ikke funnet ut av enda. Men tatt årets kvalme i regnestyrket har jeg adskillig mindre å gå på en tidigere, og jeg tror at jeg skal innføre time-out for mor. Hver gang ungene bestemmer seg for å slite i tålmodigheten min skal jeg låse meg inn på soverommet å spise godt og blandet. (Som merkelig nok ikke gir ekstra kvalme…)

“Skal bare terrorisere storebror litt, så søskenbildene blir ekstra bra!”

Takk og pris for at både julematen og julepynten er på plass, og at det eneste som står på listen er noen småting som må handles, juletreet som skal pyntes og juleroen som skal senke seg. Vi holder ut i år også, vi må bare blitt litt småsprø og småsur først!

Lykke til i julestresset både deg med trollunger, engleunger og ingen unger 🙂

2 foreldre nede for telling!

4 kommentarer

06.12.2016 kl. 20:27

Neineinei, hvordan skal dette gå? (Jada, enda mer sutring fra meg, men jeg har liksom ikke så mye annet å fortelle om!)

Det holdt ikke at jeg er sengeliggende store deler av døgnet og ute av stand til å røre en muskel. Neida, det var da alt for lite å skulle plages med midt i planleggingen av julen og julegaver. (Jeg fant ingen stoppknapp for tiden, og det blir definitivt ikke hjemmelaga julekaker å rundvask i år!)

De siste månedene har mannen i huset måtte dra lasset her hjemme, ettersom mageinnholdet mitt kommer ut med den minste bevegelse og det har i grunnen gått greit selv om det er litt trøblete med lite nattesøvn. Men alle morsomme fornøyelser som besøk og ut på turer er avlyst og vi gjør det som er nødvendig for å få hverdagen til å gå rundt. Minstemann har vært inne i en god periode lenge, og det minsker jo litt av “foreldreoppgavene” våre.

Den haltende hverdagen ble i alle fall grundig rotet til med for et par dager siden, min bedre halvdel ble pjusk og vi regnet med at det bare var en aldri så liten vinterforkjølelse på gang. Men neida, formen ble ikke bedre og i går kveld toppet det seg med en fot som hovnet opp og ble rød. Han ble faktisk blekere enn meg, noe som skal godt gjøres. Og det viste seg i dag at han har en alvorlig betennelse i benet, så det er ikke rart at han er ubrukelig. Håper bare han kommer seg såpas at han klarer neste eksamen om noen dager!

Vel, du kan trygt si at det passer dårlig at begge foreldrene er syke samtidig og jeg priser meg lykkelig over at vi ikke har småbarn for øyeblikket. Her er det bare å krangle om hvem som skal gjøre hva, for egentlig burde vi ligge på hver vår plass. Middagen i dag reddet vi med en ferdigpizza, og det passer meg bra at vi ikke bor på landet for øyeblikket. Ellers ville det blitt skiver med ørret som sto på menyen. Noe som sikkert hadde gått helt fint, men ungene måtte uansett hentes på skolen.

Ellers har eldstemann sett sitt snitt til å tjene ekstra plusspoeng og har derfor hjulpet til med det meste. Regner med at det drypper litt ekstra lommepenger på han, for de våte vottene var det siste jeg ville vrenge å henge opp når de kom hjem. Bare lukten av våte uteklær på badet tvinger tårene frem på meg. Han disket opp med kveldsmat og tilbydde seg enda til å rydde etter broren. (Som på sin side var i elendig form, og insisterte på å rydde selv.)

Og sannelig var det ikke uten grunn at han var i ekstra dårlig humør, for ikke nok med t han har hatt veldig vondt i ettermiddag. Han er også blitt prikket, noe som betyr et besøk hos legen i morgen. Jeg krysser både fingre og tær for at det er en eller annen form for allergi, og at han ikke får feber i løpet av natten! Det blir uten tvil en lang natt uansett, og hvordan vi skal komme oss gjennom den vet jeg ærlig talt ikke. Men varmeteppet er funnet frem, mannen er fortsatt henvist til å sove på sofaen og så får minstemann sove lamme meg når han våkner.

Ja og når jeg tenker meg om har eldstemann tannlegetime i morgen i tillegg, for ikke snakke om foreldremøte jeg burde stille opp på…

O hellige mammalykke, måtte denne uken være fort over og at vi alle blir i toppform snart. Eller i alle fall i normal form.

4 kommentarer

Barnebursdag, skrevet med frysninger nedover ryggen!

Faecbooksiden min finner du her!

28.09.2016 kl. 20:25

Som vanlig er springer jeg om kapp med klokken, og som vanlig har jeg utsatt det jeg liker minst til slutt.

Eldstemann har bursdag i disse dager, og med det følger det en svær dose selvpåført ansvar. Ingen tvinger meg til å feire bursdagen hans, men selv om jeg mange ganger gnåler om å droppe selskaper, så vil samvittigheten min aldri nekte mine barn en bursdag. Ikke at de skal ha det dyreste og største altså, det får de klare seg uten. Men bursdagsfeiringen er en fin dag å gjøre ekstra stas på rampen, og så er det jo veldig koselig å gi bort gaver! (Og ikke minst få dem, men jeg liker i grunnen begge deler like mye.)

Denne gangen har vi slått oss sammen med flere foreldre, så en “Uberkul” feiring lar seg gjøre uten at jeg må ta opp lån. (Vet ikke hvordan kul det er, men har hørt eldstemann bruke det ordet!) Men selv om vi slipper “billig” unna rydding og vasking, må vi fortsatt holde styr på en drøss med 11åringer og ikke minst må det bakes. Kake er og blir obligatorisk når noe skal feires å enda så mye jeg elsker å spise kaker så hater jeg intenst å lage dem. Jeg får nærmest angst når slike dager nærmer seg, og jeg gjør alt for å utsette elendigheten. I januar klarte jeg til og med å få en alvorlig betennelse så jeg ble innlagt på sykehuset etter en uheldig tann-trekking, bare for å slippe å bake! (Nesten sant, jeg jublet over at kakene måtte bakes av noen andre enn meg i alle fall!)

Så når jeg kom hjem fra jobb i dag så jeg plutselig hundrevis at ting som bare måtte gjøres før jeg kunne bake. Først måtte jeg stelle med potteplantene siden de hang litt med hode, så oppdaget jeg at det måtte tørkes støv før en av oss fikk tette luftveier når det tykke grå laget av ymse substanser virvles opp i luften når ungene suser forbi. Videre innså jeg at beholdningen som skal være med på julemesse måtte sjekkes, og alt jeg har laget måtte føres på en liste. (Nja, sistenevnte hastet nok ikke så mye…) Så måtte jeg vaske klær, og jeg veide frem og tilbake om det måtte gjøres på gammel måten, men fornuften seiret så det holdt å sortere tøyet, kaste det i vaskemaskin, vente på at den skulle bli ferdig, fylle tørketrommelen og sette på en ny maskin, brette klærne, legge dem på plass og så hive på en ny runde med trommel og ikke minst en ny runde med bretting. Og når alt dette var gjort i tillegg til å være litt sammen med ungene, spise middag og surre rundt meg selv innså jeg at kaken ikke kunne utsettes mer.

Muffins jeg slapp å bake i januar!

Så derfor baker jeg muffins halv ti om kvelden, for at jeg skal rekke det. For de neste 24 timene er kalenderen så fullbooket at jeg muligens må droppe toalettbesøk, nødvendige timer med søvn og tannpuss!

Nå må jeg bare sette inn hilsen i avisen, tømme tørketrommelen og pakke sammen muffinsene som lukter himmelsk før jeg kan ta en kjapp dusj før jeg ramler sammen enten på badegulvet eller i sengen av trøtthet. Begge plasser fungerer utmerket til å sove på!

Hverdagen er på plass igjen.

Lik gjerne siden min på Facebook som du finner her!

26.09.2016 kl. 19:55

Da har hverdagen sakte men sikkert kommet seg på plass etter skolestart, og vi føler at vi har ørlite grann energi til overs. I grunnen er det så lite at det ikke er noe å skryte over, men på en annen side må man se positivt på livet for å komme noen vei.

Den ferske førsteklassingen synes det er tøft å mestre hverdagen, og det føles ikke godt i mammahjerte. Det gjør så ufattelig vondt å se barnet mitt vir seg i smerter, og tårene mine renner når han sier det er så urettferdig at han skal ha det sånn. Han har forstått at han ikke er helt lik de andre barna, og at noen ganger kan han ikke være med på det som er gøy. Det er ikke lett for en 6åring å måtte si at han ikke kan være med ut og sykle for at det gjør så vondt i beina. Det føles ikke godt for han å se kompisene sykle avgårde mens han selv bare orker å ligge inne. Heldigvis er ikke alle dager slik, men vi har sett at skolestart har økt smertene. Nå gjenstår det å finne tiltak som kan hjelpe han til en bedre hverdag.

At vi sover ekstremt lite har sin innvirkning på hverdagen, og nå som mørketiden nærmer seg går vi en tøff tid i møte. I alle fall jeg som sliter med å sove når mørke legger seg, selv om det burde være omvendt. Men neida, jeg bruker halve natten på å sovne, og resten av natten på minstemann. Heldigvis vet jeg at vi skal klare det helt fint, for vi har vært gjennom det 6 ganger tidligere.

Mangelen på energi har gjort at vårt sosiale liv har kollapset, hobbyvirksomhet er lagt på hyllen og vårt fulle fokus har vært på ungene. Og om jeg må si det selv synes jeg vi har klart å gjøre en god jobb med tanke på de dårlige forutsetningene. Guttene ser ut til å være lykkelige, og vi kan være stolte av dem.

Men nå er vi altså der at den ørlille biten av energi har bestemt at det er på tide at vi tar opp gamle tråder. Alle trenger vennskap og sosial omgang med andre, selv vi som ofte går rundt som zombier etter tøffe netter. Så får vi bare håpe at vi har noen venner igjen, for jeg har ikke forventet at andre skal orke å vente på oss i alle evighet.

Og ikke minst skal både strikkepinnene og skrivingen min på plass igjen, for det har jeg savnet. Men jeg har vært så ufattelig sliten at bare tanken på å formulere ord eller tråd har vært avskrekkende.

Denne dagen måtte jo komme!

10.08.2016 kl. 20:17

Sist fredag dro vi til legen med minstemann, hellig overbevist om at vi i grunnen var noen rimelig hysteriske foreldre. Ja jeg var faktisk overbevist om det, og regnet med at om ikke så alt for lenge skulle jeg dra på jobb ta fatt i arbeidet som ventet.

Men neida, vi er ikke overhysteriske vi nei, for etter en kjapp legesjekk konstaterte legen at nei, det er nok like greit dere drar i tar noen bilder på sykehuset.

Jeg tenkte jo fortsatt at vi bare var hysteriske alle mann, å ringte jobb å ga beskjed om at vi måtte en snartur på radiologisk avdeling. (Nåja, kjapt sa jeg vel ikke, for vi har tidligere fått erfare at det ikke bruker å gå så kjapt…) Men jeg sa i alle fall at jeg skulle komme så fort som mulig.

Den lille ulykkesfuglen vi hadde med var i grunnen i god humør, og pratet som en foss. Han var litt fornærmet over at dagen ikke gikk som planlagt, og informerte om at selv om det gjorde vondt klarte han det helt fint. Det var ikke noe vondere en hvordan beina vanligvis bruker å være. Og det er vel litt av årsaken til at det er så vanskelig å bedømme hvor vondt han har det, for ikke snakk om at vi gråter “unødvendig” her i huset. Nei her skal vi være døden nær før en tåre eller to triller. Ja foruten om når vi er sinte eller fornærmet. Og det gjør jo foreldrerollen ganske vanskelig, for noen ganger er det helt umulig å bedømme hvor mye smårampen egentlig har skadet seg. Og til min store frustrasjon gjelder det begge mine barn, til tross for mine forsøk på å lære dem at det er helt greit å gråte. Men det er større sannsynlighet at det ramler ut bannskap så mangefarget å det får fanden å gråte. Mulig jeg har meg selv å takke når jeg tenker meg om, jeg er muligens ikke den beste læremesteren når jeg slår meg, sparker i bordbein eller kræsjer i vegger.

Så der satt vi på sykehuset med en noe misfornøyd tass og ventet på at den søte lillefingeren skulle knipses bilde av.

Og konklusjon ble brudd, og gips i 14dager, og selvfølgelig var det høyrehånden. Hva annet kan vi vente med vår flaks?!

Så første uke på “skolen” kan oppsummeres med et heftig fall som resulterte oppskrapet albue og lår den ene dagen og knekt lillefinger den andre. Jeg håper virkelig ikke at dette skal farge resten av skoleårene vi har i vente…

Nå er det snart gått en uke, og etter de første 24timene mens gipsen ble herdet har det i grunnen gått greit. Ikke bra altså, for jeg sliter meg stadig vekk i håret og holder på å bli spør av en strålende fornøyd seksåring som påstår at han ikke klarer noen ting alene. For han har funnet ut at det er riktig så greit å få hjelp til både toalettbesøk, påkledning og det meste som han vanligvis omtaler som kjedelig.

Takk og pris skal den av om en ukes tid, og jeg priser meg lykkelig over at det var et ukomplisert brudd som forhåpentligvis gror som det skal. Men jeg har i alle fall lært å ta minstemann på alvor når han kommer å sier at han har knekt noe. For det sa han det da han kom hjem fra SFO samme dagen som skadden hendte. Men han lekte jo bare videre og jeg tenkte ikke noe mer over det før han sto der med en lillefinger som var dobbelt så stor som den andre og lurte på om det skulle vare lenge…

“Endelig” hjemme!

29.07.2016 kl. 13:09

Det fine med å bo i campingvogn i tre uker er å komme hjem å oppdage at den vanligvis så lille leiligheten vår er blitt enormt stor. Det er nesten så jeg ikke forstår hvorfor vi sier den er liten, men jeg regner med at det ikke tar mange dagene før jeg oppdager at jeg har tilpasset meg omgivelsene igjen. Og siden jeg er rimelig klosset så er det lykken å kunne bevege seg rundt uten å duke eller dytte bort i skap, skuffer, bordkanter og vegger. Ja i alle fall for det meste, jeg klarer fortsatt å treffe veggen innimellom, men det blir færre treff nå som jeg har mer plass å bevege meg på.

Det er også en lykke å komme hjem til vårt egent do, for de offentlige er ikke alltid like rene og mini-toalettet i vogna er ganske ubehagelig å gjøre sitt fornødne på. Så jeg hoppet litt av lykke når vi kom hjem klokken tre om natten og jeg kunne synke ned på toalettet tissetrengt som jeg var uten å sjekke det for spor av grisete mennesker som ikke er så nøye med hva de etterlater seg på både ringen og papirholderen. Og jeg måtte styre meg for å ikke hyle av lykke når jeg skulle dusje med visshet om at jeg vil kunne vaske håret uten å være redd for at vannet slår seg av når jeg står der med såpe i øynene.

Nåja, mine toalettvaner er vel ikke det morsomste lesestoffet, men jeg mistenker at mange kjenner seg god igjen i mine beretninger.

Det værste av ferien står for tur, for nå skal vogna tømmes og hundrevis av maskiner med klær skal vaskes. Alt skal ryddes på plass og midt oppe i det hele skal hverdagens rutiner sakte men sikkert på plass. Eller, det vil si at bare mine rutiner skal på plass, for denne uken har vi avlastning til minstemann og eldstemann skal til faren. Og vi har en uke full av planer. Men jeg vurderer faktisk å avlyse dem alle for å bare ligge på sofaen, strikke og lytte på gode lydbøker.

Jeg savner allerede sola, varmen og trollunger som spruter meg søkk våt med vannpistoler som hevn for at de ikke kan spise godteri hele dagen!

Sommeren 2016 har i grunnen vært veldig fin, selv om vi har opplevd at eldstemann fikk frastjålet telefon sin og at campingen rotet det til med bookingen vår så vi måtte returnere før planlagt. Og på grunn av det skal jeg nå lage en vurdering av alle campingene vi besøker, slik at andre kan få svar på de spørsmål man har som ikke står på nettsidene. Ikke alle plasser gir like gode opplevelser, og det er gjerne de vi forventer minst av som overrasker mest! Så kom gjerne med spørsmål som du ikke får svar på når du besøker nettsidene til de ulike campingplassene. Og jeg sier heller ikke nei til tips om gode campingplasser fra nord til sør i Sverige. Vår ferd går dit hvert år i sommerferien, og ferden vår bestemmes av dagsformen til minstemann så vi kjører ofte i rykk og napp. En dag kjører vi langt, en annen kort. Så vi besøker ganske mange plasser på vår ferd.