Klokken seks i dag tidlig våknet jeg av to stykk unger som skravlet mer enn de vanligvis gjør hele dagen, og det er mye det. De er fryktelig klare for den kommende Osloturen og har muligens mistet evnen til å snakke om andre ting. Det var så morsomt å høre på dem at jeg ikke ble morgengretten, gleden deres har vist smittet over på meg. 

Så da var tiden inne for å finne frem kofferten, nå skal vi ut på tur. To viltre unger, en gravid hormonell trollkjæring og den stakkars mannen som vil fungere som bærehjelp.. En aldeles nydelig kombinasjon, og jeg gruer meg! Jeg springer på do annen hvert minutt, jeg får ekstremt vondt i beina av å sitte for lenge i ro, jeg er kronisk tett i nesen med unntak av når jeg blør neseblod i mindre passende omgivelser. (Som i fly vi for eksempel.) For ikke snakke om at jeg reagerer fortsatt like ille på lukter som ikke passer inn i ja-listen min, og kvalmen er dessverre svært tilstedeværende. Det positive er at jeg holder på maten, så da skal jeg ikke klage så veldig mye, bare litt. 

Vel, jeg må jo pakke til turen, og innser at det hadde vært så utrolig mye lettere om det var sommer og mindre behov for vinterklær. Jeg har nå kommet så langt at jeg har funnet frem klærne ungene skal ha med, og etter det ble jeg motløs, ramlet ned på sofaen og ga litt opp. Hva i alle dager skal jeg ha på meg og med meg? Klærne mine er irriterende trange over magen, og selv om jeg trodde jeg hadde mye som ville gå over magen var det feil. Det er vel ikke ok å gå naken, så jeg får vel finne ut av det litt fort. 

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

Ellers har jeg laget meg en liste over ting vi må huske for jeg stoler virkelig ikke på egen hukommelse nå om dagen. Skulle tro den berømte ammetåken hadde landet litt i overkant tidlig. Kan også være at forkjølelsen henger litt for mye igjen, for de siste dagene har jeg vært rimelig slagen. Kunne jo ikke gå for lenge uten innblanding av basilusker. 

Planen er å handle inn litt klær til ungene når vi er i sør, for jeg antar at utvalget er litt bedre enn her, så jeg pakker alt i en koffert, og stapper den ene i den andre. Kjekt at de ikke er like store, for det holder i massevis å drasse på en koffert og rullestol på tog og buss gjennom hovedstaden. 

Men det viktigste formålet med turen er legebesøket til minstemann, og jeg kjenner det skal bli godt å bli ferdig med det. Vi vet at det ikke er sikkert vi kommer noe videre, men vil i de minste ha prøvd. Og det er verd det det koster både for lege, reise og opphold. Jeg tør ikke håpe at vi får noen svar, og tenker som så at vi får ta det som det kommer. 

Facebooksiden min finner du her!