Jeg ser at det er veldig populært å legge ut undertøysbilder på populære blogger, og jeg vil jo selvfølgelig ha en populær blogg jeg også. Så i dag skal dere få se undertøyet mitt! Jeg har plukket det nøye ut for anledningen. (Helt sant, de lå ikke bare øverst i skuffen!!)
Siden jeg desverre ikke vasker undertøyet mitt alene, blir alltid blondekanten misfarget, men om ikke annet så forandrer det jo seg underveis, så trenger ikke kjøpe nytt for å endre stil. Nå kan det sikkert diskuterers hvor sexy det er, men pyttpytt. Rene klær er tross alt bedre enn pene!
Som du ser er jeg blitt ferdig med tråtiden, eller stringtruseperioden. Ikke snakk om at jeg ønsker å gå rundt å føle at noe gir meg gnagsår i rumpen. (Eller ræva som jeg helst sier!) Jeg tipper at jeg får ganske mange voksenpoeng for dette!
Min favoritt er de nye bommulstrusene jeg kjøpte i sommer, fant dem i en tilbudskurv og tenkte at 34kroner er noe jeg helt klart kan ofre for egen velfølelse. Så kjøpte inn ganske mange, siden jeg ikke regner med jeg får kjøpt nytt undertøy med det første. Disse er jo også praktisk med tanke på at fargen, de blir ikke like fort misfarget!
BHen har krypet en del de siste årene, desverre! Jeg husker enda den tiden da 70DD passet meg perfekt, men det er lenge siden. (Veldig lenge siden…) Men for all del, jeg klager ikke. Det er mange flere fordeler med små bryster enn store, og det er helt klart enklere å komme over en BH som passer i dag. Jeg kan til og med gå uten ca 4dager i mnd. (De dagene jeg har «blødersykdom» som min bedre halvdel omtaler det!)
Den nest beste underbuksen jeg kan bruke er de godt utvaskede bokserne mine. De varmer rumpen om vinteren og holder passformen godt. De tåler kokvask og holder godt på fargene. (At det blir litt misfarging går helt greit, skal ikke på noe moteoppvisning med det første!)
Sokkene mine har mange farger, slik at det skal være enkelt å finne maken når jeg bretter klær. Om natten foretrekker jeg korte sokker, slik at de er lett å ta av om jeg skulle ønske det. Jeg har dem som regel alltid på, til min bedre halvdels store frustrasjon når vi skal bedrive voksenaktivitetet.
Over sokkene har jeg alltid gode, varme ullsokker. De må være strikket i ull, og jeg er helt avhengi av dem. Som du ser har disse sett bedre dager, men jeg har ingen uten hull. Og jeg hater å strikke lester selv, så det blir ikke noen nye med det første. (Skal huske å ønske meg nye hos julenissen!!!)
(Tror faktisk disse har kommet over stadie der du kan stoppe dem!!)
(Også kommer de teite taggene slik at alle kan søke opp innlegget: #undertøy #undertøysbilder #nakenbilde )
Etter et kjapt overblikk på facebook kunne jeg konstantere at det finnes mange typer «facebookmammaer». Jeg skal nå ramse opp noen av disse, og om du ikke passer inn i dem, kan du puste lettet ut. Da er du en helt normal mamma, og heldigvis er vi forsatt i flertall.
Den mindre smarte mamma.
Denne mammaen tenker ikke før hun skriver noe, og hun utleverer hele livet til barna ned i minste detalj. «7åringen min tisset seg ut på butikken i dag.» «Hihi, tenk at guttungen lå å dro i sneipen i dag, morsomt!» Hun har ingen filter når det kommer til hva som passer seg å skrive, og du kan nesten være sikker på at hun også utleverer personlige opplysninger om seg selv som du IKKE vil vite!
Hysteriskmamma.
Denne mammaen får panikk om barnet får en flis i fingern, og du kan nesten være sikker på at hun ringer 113. Hun får panikk om barnet har 37,7 i temp, og er alltid sikker på at alt håp er ute. «Stakkars gullskatten, hun fikk flis i fingern. Legevakten neste!» Om hun kunne ville hun garantert pakke inn barnet i bobleplast, isolere det hjemme og fjærne alt som kan være en fare. Og hun skriver om alle små katastrofer i statusen sin, flere ganger om dagen!
Sparemamma.
Denne mammaen kjøper alt brukt, og er en flittig bruker av sosiale medier til dette. Hun kjøper aldri noe til full pris, og barna går alltid rundt i utvaskede klær. Hun vil bestandig betale så lite som mulig, og om hun selv skal selge noe tar hun blodpris for det. «Noen som har truser i str 104 å selge/gi bort!» Hun har som regel god økonomi, men bruker sparing som hobby. Hun er alltid på jakt etter et kupp, og spesielt når det kommer til barneutstyr.
Surkemamma.
Dette er den dårligste mammaen, hun som aldri skulle satt et barn til verden. Hun finnes i alle aldere, og er ikke spesielt glad i livet som forelder. «Typisk, må ofre treningen fordi minstemann er syk!!» «Kjeder meg sååå mye, typisk at barnevakten ikke kunne komme!» Hun setter alltid seg selv først, og bruker hver eneste mulighet til å klage over hvor kjipt alt er. Hun skryter aldri av barna, og passer hele tiden på å kritisere dem om hun får muligheten. “Guttungen fikk bare 3 på prøven, elendig altså!!!”
Perfektmamma.
Denne mammaen lyver faktisk så mye at hun tror det det selv. Alt i hennes verden er perfekt, og livet går henne aldri imot. Hun lever i en rosa sky, og har verdens nydligste mann, verdens snilleste barn og verdens beste hus. Hun bruker ekstremt mange hjerter og smiletegn når hun skriver noe, for å understreke poenget.«Jeg har veeeerdens beste mann, han er bare sååå snill altså <3 <3 <3 Tenk å få blomster hver dag, fantastisk ikke sant? :)))) <3 <3 » Og dette skriver hun gjerne flere ganger om dagen!
Partymamma.
Denne mammaen går aldri glipp av en fest, og om hun er så uheldig å mangle barnevakt kan du være helt sikker på at hun spør etter dette i statusen på facebook. Og dette til tross for at hun har barnefri annen hver helg. Om dette heller ikke skulle hjelpe inviterer hun desverre til sosialt samvær hjemme hos seg selv, når barnet har sovnet. «Noen som kan passe småtrollet, skulle vært en tur på party!!! Pliiiissss <3<3<3» «Fikk ikke barnevakt, noen som kommer over å drikker vin lamme meg??! <3<3 :))))» Hun er ganske drikkeferdig, og skryter alltid uhemmet av hvor fyllasjuk hun er, og hvor mye ungene bråker når hun er det.
Bedrevitermamma.
Denne mammane skriver ikke så mange statuser selv, men hun er alltid uenig med oppdragelsen andre har på sine barn. Hun kommenterer veldig ofte negativt om noen er så uheldige og nevne at det ble is til middag, noe hun regner som barnemishandling. Hun bruker aldri smiletegn og skriver ofte med mange store bokstaver. «HERREGUD, gir du dem is til middag? VET du ikke hva det gjør med kroppen? VIL du at de skal bli overvektige? Uansvarlig, rett og slett!» Hun vet alltid best, tror hun!
Usikkermamma.
Denne mammen er usikker på alt, og livredd for å ta egene avgjørelser. Hun spør om hver minste ting og kan ikke tenke selvstendig. « Hvordan sokker skal jeg ta på gullet i dag???» «Hvor kan jeg kjøpe bleier????» «Hva gjør jeg når ungen ikke vil spise potet?????» Spørsmålene kan være forståelig noen ganger, men hovedsaklig er de alle mer eller mindre unødvendige. Får hun ikke svar spør hun igjen og igjen og igjen.
Forvirretmamma.
Denne mammaen glemmer alt, og da mener jeg bokstavelig talt alt. «Herregud, glemte å hente ungen på skolen!!!» Hun svirrer rundt som en hodeløs høns, men er som regel ganske så lykkelig. (Mye mulig fordi hun glemmer alt det som kan være litt småslitsom rundt rollen som mamma!)
Stressmamma.
Denne mammaen tvinger barna til å være med på ALLE aktiviteter som er å oppdrive, og stiller ALLTID opp når noe hender. «Hente minstemann i b.hagen, kjøre han på trening, foreningsmøte og syklubb etterpå! Godt med en rolig dag!» Hun har et energinivå som er langt over normalen og ofte ser du henne springende rundt med barnet på slep etter seg, sovende.
Sportymamma.
Denne mammaen fikk tydelivis barn for at hun kunne bruke dem som vekter, hun trener minst tre ganger om dagen, jogger i skogen med barnevogn, vasker huset samtidig som hun danser zumba og har barnet på skuldrene. Hun skryter uhemmet av sin innsats og skriver ofte statuser som innebærere barn som treningsmetode. «Fikk tatt benkpress i dag, hvem sier at ikke stuebord og en liten tass på 20kilo kan brukes?!» «Joggeturen gikk strålende, punkterte i skogen med vogna, så tok den på ryggen og barnet på magen på hjemtur!»
Sunnmamma.
Denne mammaen er så opptatt av kosthold, og rett kosthold at hun veier opp maten hun gir til alle rundt seg. Hun blir hysterisk om hun ikke ser noe grønt på bordet, og du kan være helt sikker på at barna hennes aldri har spist vanlig pizza eller taco. Hun har retter som med disse navnene på, men de er laget av suspekte ingredienser ingen andre har hørt om. (Men som hun sier er bra for kroppen!) Hadde hun fått bestemme hadde normal husmannskost vært ulovlig. Som regel skriver hun aldri status, men poster bilder av maten med kommentarer som «Hærlig spinatstuing, barna synes det var snadder!!!»
Shoppingmamma.
Denne mammaen har tydeligvis ubegrenset med penger, til tross for at hun klager over dårlig økonomi. Hun ser på kjøpesenter som en egnet lekeplass og bruker mange,mange timer der hver eneste dag. Hun har alltid med seg en venninne uten barn, og er mer opptatt av henne enn barna som river ned hyller. «Shopping med bestisen <3<3<3 hærlig!!!» Om hun nevner barna er det fordi hun har fått inn penger fra nav. «Hurra barnetrygden kommet på konto, stikker ned på sentre!!! :D:D:D»
Ingenbarnmamma.
Denne mammaen har bestemt seg for at barna hennes ikke skal finnes i mediaverden, så hun unngår for alt i verden å nevne dem. Er noen så uheldige og skrive navnet på barna hennes på facebook, lager hun en stor sak av det. (Og jeg tørr ikke tenke på resultatet om noen legger ut bilder av dem!!) Utifra det hun skriver på facebook kan du ikke tyde at hun har barn. «Lag dag på jobb, skal bli godt å hvile på sofaen resten av dagen!» «Nydelig dag med sol og avslapping!»
(En nesten normal facebookmamma!!)
Del gjerne videre om du ønsker, og ha en strålende helg. (Både med og uten facebookmammaer!)
Hadde flere tema jeg kunne skrive om i dag, og må si at det ikke var så lett å velge.
Jeg kunne for eksempel skrive om hvor jævlig dopapiret på ulike offentlige toaletter er, og hvor sår du blir i stumpen av det. Men siden det bare er drittsnakk lar jeg være.
Så gikk tanken innom den litt småkompliserte helsesituasjon min, for ikke snakk om at jeg kan være syk på normalt vis. Her snakker vi om snodig utslett, feber og andre suspekte symptomer. Men når jeg tenker meg om er ikke dette noe jeg synes er spesielt morsomt, så jeg dropper det også.
Neste tanke var de nye skoene jeg kjøpte i går, både til meg og guttene. Jeg brukte salget som en unnskyldning til å kjøpe nye til meg også, for det var jo urettferdig at bare ungene fikk.
Jeg ble også veldig bekymret når jeg tok meg selv i å si «jeg husker før i tiden…», for ikke snakk om at jeg vil tjene inn gamlingpoeng enda. Så dette er vel et tema jeg skal prøve å tie ihjel.
Nysenga er jo også noe jeg kunne tenke meg å skrive om, spesielt med tanke på hvor lenge jeg har ønsket en ny. Den er alltids litt mindre enn den gamle, men 10cm kan jeg ofre med tanken på hva jeg måtte betale.
Og når vi snakker om sengen kan jeg jo nevne at jeg også kjøpte meg klesskap, så endelig har jeg mitt eget. Desverre var det første vi fikk feil, noe jeg ikke oppdaget før jeg hadde fått det sammen. (Så jeg skal aldri mer prøve å skru sammen ting når jeg er full av feber og paracet!) Så to dager på rad måtte jeg skru sammen skap, og jeg HATER flatpakker. De er garantert laget for å torturere folk som virkelig trenger nye møbler. (Faens jævleskap…bokstavelig talt!) Men heldigvis hadde jeg et så stort ønske om eget skap, så glemte fort frustrasjon over arbeide jeg måtte utføre først.
Kan også skrive om den enorme mengden klær som må vaskes, har tydeligvis glemt plikten min som husmor, eller så har vi brukt ekstremt mye klær denne uken. Mulig at begge deler stemmer.
Jeg fikk også brev hos #NAV i dag, et ganske koselig der de beklaget så mye på mine opplevelser med dem den siste tiden. MEN det fortjener et helt eget innlegg, for har aldri sett så mange «beklager» på samme ark fra dem før. (Nesten så jeg mistenker dem for å være ironisk…)
Det er jo mange som skriver om mat, så kanskje jeg kunne skrive litt om den nydlige sushien jeg spiste til middag. Den var nydelig! (Det var liksom alt jeg klarte å få ut om maten, så tror ikke matskriveri er noe for meg!)
Ser at jeg ikke klarer bestemme meg, så dette får holde for i dag. Kan tross alt ikke skrive hver eneste tanke jeg kommer innom, det ville bli lang og komplisert lesing. (Og det forklarer vel også den meningsløse overskriften!)
(Klarte ikke engang å finne et egnet bilde til teksten!)
Det gikk endelig opp for meg at vi faktisk fikk medhold hos NAV, at den lange kampen for å få den støtten vi har rett på skal være over for denne gang. Skal vi virkelig få pengene nå, uten flere nedturer og bekymringer? (Du kan lese mer om bakgrunnen for det jeg skriver her og her.)
Denne gangen tok det dem to uker og behandle klagen, til tross for brevet som varslet oss om at normal saksbehandling tok 4-6mnd. Og mine tanker går selvfølgelig til hvorfor går det så lett nå? Var klagen jeg skrev såpas god at de ønsket å få saken ut av verden eller gi oss rettferdighet, har kontoret som behandlet denne saken fått tilsnakk etter servicklagen jeg sendte eller har de lest innlegget mitt på bloggen min?
Jeg ble faktisk så glad for dette at jeg hadde lyst til å gråte, og skal det virkelig være slik? Er det rett at du skal sitte med en følelse av å ha vunnet en million i lotto når du får hjelp fra en etat som faktisk er laget til dette formålet?
Forstå meg rett, jeg er svært takknemlig for at vi har mulighet til å få denne støtten, og enda mer fornøyd med at vi ikke måtte vente mange mnd på nytt for å få et svar som mest sannynlig blir nei. For min personlige erfaring med NAV når det kommer til slike saker er at det så og si er umulig å få noe uten en utmatende kamp.
Jeg bekymrer meg for alle de andre som ikke har de samme resusjene som oss, de som ikke har krefter til å ta opp kampen. Jeg synes det er på tide at noe gjøres med et system som har tydlige feil og mangler, og som gir mer frustrasjon enn nødvendig. Det er ikke greit at mennesker som sitter i en krisesituasjon ikke skal få nødvendig hjelp, spesielt ikke når de har rett på den. Norge skryter av å være et land med god velferd og vi betaler inn skatt hvert år for å kunne få denne hjelpen når vi trenger den. Og det er når vi trenger hjelpen vi burde bli møtt av medmennesker som lytter og tar seg tid til å lese papirene våre. Som ser mennesket og faktisk følger det lovverket de skal følge.
Men jeg er desverre redd for at vi som foreldre til syke barn alltid vil måtte kjempe for å få den hjelpen vi trenger, og ikke minst har rett på. Så frem til denne dagen kommer vil jeg aldri skryte av hvor godt veldferdssystem Norge har. Ja det er godt å bo i Norge, med systemet rundt veldferd fungerer ikke i praksis slik som det sies det skal gjøre i teorien.
(Om du føler for å spy ut noen ord om hvor grusomt det er å bo i USA uten forsikring, kan du bare la være. Jeg er fulstendig klar over hvordan det er der, men min hverdag foregår i Norge, et land som sier det hjelper alle. Noe jeg ser at det ikke gjør daglig. Så selv om ikke vi er det dårligste landet på dette punktet, har vi fortsatt en veldig lang vei å gå før det blir som det burde være!)
Siden jeg et sekund var bekymret for fritidsproblemer bestemte jeg og mitt kjære søskenbarn oss for å ordne til slekstreff på pappas hjemplass, og smart som vi var hadde vi bestilt strålende være og varme sommerdager.
Den fine lillesøstra mi som er veldig lik meg, når jeg ringer til henne er det som å høre seg selv i telefon.
Meg i bilen til svigerbror. (Jeg bruker belte når vi kjører, men der står vi i ro og venter på resten av familien!)
Den nydlige utsikten fra kirkegården, var der for å plante blomster på graven ti besteforeldre og annen slekt.
Nydlige plassen i sol, en ekte sommerdag med andre ord.
Lillesøstra og svigerbrodern på klining i fjæra, veldig romantisk…
Nyter utsikten, vurderte lenge å droppe hele slektstreffet for å dra ut med båten, men det ville vel ikke passet seg helt.
Meg, søstrene og mamma. (Hun synes vi er for lange, så jeg og minstesøster måtte ta av oss skoene….)
Enda et bilde av meg, for enhver god blogg må jo publisere hundrevis av bilder av den som skriver?!!
Ikke like lett å bevege seg rundt, tror vi må øve mer å gå uten sko i fjæra!
Fikk endelig til å stå i ro, og begge ser normale ut. (Eller så normale som vi kan være!)
Minstemann fant et dinosauregg som han bært med seg.
Så kom resten av slekta, og vi måtte gå opp fra fjæra.
Kirkegården som ligger i Straumen, det har sikkert et annet navn men kommer ikke på noe i farten.
Hadde kjøpt for lite colabokser og manglet noen andre småting så vi måtte kjøre til butikken i lakselvbukt, og underveis stoppet vi i Ura.
Det var helt vindstille på lørdagen, og veldig varmt til tross for noen skyer.
Storegullet var med på handletur, veldg fornøyd med å sitte i tanten sin bil. (BMW, mye bass og høy musikk!)
Av og til kan eldstemann bli litt vanskelig å ha med å gjøre, og da fant onkel og tante ut at de kunne kaste han på havet…(De gjorde altså ikke det, og herjet bare…)
Finn en feil!?
Snø, etter det enorme raset som gikk i vinter. Så det ser ikke ut som den smelter før vinteren kommer igjen.
Og er veldig fasinert over hvor mye som faktisk er igjen der, til tross for en varm sommer her i nord.
Min bedre halvdel, flaks at han fant meg! (Eller var det omvendt?!)
Og meg som poserer i hagen på gammelstua, verdens fineste plass med mange minner fra en god barndom.
Søndagen kom uværet, heldigvis etter at vi hadde pakket alt å var på hjemveien.
Har aldri opplevd så mye regn, ikke engang når vi har vært andre plasser der det kan komme ekstreme mengder på kort tid. Vindusviskerne hadde ikke en sjangse og det føltes som å sitte i en vaskehal. (Bilen ble faktisk veldig ren, helt til vi kom på grusveiene i malangen…Da var den ikke like pen mer!)
Jeg er flink til mye, men å være syk er ikke en av de tingene. Jeg sutrer og klager og synes usannsynlig synd i meg selv, og lar alle som er i min nærhet få høre dette. (Noe som garantert er ganske irriterende…)
Så i dag holdt jeg ut halve dagen på jobb, før jeg måtte gi etter for trangen å finne en hodepute. (Ikke for det, jeg kunne sikkert funnet en på jobb altså, men med tanke på smitte ville ikke det være spesielt bra!)
En paracet måtte til så jeg kom meg til manuellterapauten, etter en lang sommerferie. For ikke snakk om at jeg vil takle en forkjølelse og de irriterende smertene bekkene mitt gir meg. (Og selv om de ikke blir helt borte, så hjelper det en god del uansett!)
Mannen kjenner meg godt, så han kjørte så jeg fikk meg en varm kaffe før han låste meg inn hjemme. (Vet ikke om han ønsket å beskytte resten av verden, eller om han var bekymret for at jeg skulle rømme.) Men i min form tror jeg det beste er å holde seg på sofaen. Og han glemte å ta sikringen, så jeg hadde fortsatt muligheten til å klage over min uhelige situasjon på nett.
Siden jeg var døden nær minst, laget mamma oss middag. (Hun igjen var bekymret for at mannen og ungene ikke skulle få mat, det er jeg HELT sikker på!) Og siden jeg tross at surker så mye fikk jeg velge hva vi skulle ha, bare synd at maten ikke smakte noe særlig.
Jeg har et håp om å sove bort febern og kaktusen i halsen til i morgen, for jeg har ikke lyst til å ligge syk hjemme!
Om jeg får sove da, for nå ser det dårlig ut selv om jeg er ekstremt trøtt! Pappa klippet gress for en stund siden, og nå lukter det tran i leiligheten. (Tror det må være en eller annen teknisk svikt i nesen min, for resten av gjengen sier det bare lukter gress.) Jeg må også ta på og av teppe hele tiden, for tempraturen nekter å fungere den også. Må være noe feil med varmekablene, helt sikkert!
Sukk…
(Og siden jeg ikke orker ta bilde av meg selv som passer til teksten, får dere et fra helgen. Var litt småsyk dag også, så det burde jo duge…)
Joda, til en forandring bestemte vi oss for å ta en takeawaypizza fra en av byens populære pizzasteder. Det er ikke så ofte vi har muligheten til dette, og i alle fall ikke ofte vi har en romatisk tv kveld med pizza etter at ungene har sovnet. Men i går skulle vi altså hente oss en pizza, eller mannen skulle hente den. (Noen må jo passe ungene!) Det er lenge siden sist, og vi tenkte at den plassen vi spiste mest på før var et trygt valg, for han vil jo ikke risikere en dritsur kjæreste resten av kvelden. (Jeg er ikke snakkende til om maten min er dårlig, spesielt ikke når jeg ofrer mye penger på den!)
Siden vi var ganske sultene fant vi ut at en stor pizza var det beste, og om det evt skulle bli noe igjen kunne jeg ta det til lunsj dagen etter.
Vi spør alltid om hvor lang leveringstid der er, for ikke snakk om at jeg orker å vente en time på en pizza som jeg kan kjøpe noen andre plasser også.
De kunne fortelle at det tok maks 30min, og det er en tid jeg kan leve med, selv om maten helst skulle vært på bordet i det sekundet jeg kjente sulten melde seg.
Det varte og det rakk, og jeg vurderte å bli sint på mannen, ettersom han sikkert hadde glemt veien hjem. (Lite sannsynlig kanskje, men hvem vet!)
Når han endelig kom hjem kunne han fortelle at pizzaen var lagt fra ferdig til avtalt tid, og han måtte vente enda et kvarter før han fikk den. (Kanskje ikke så mye i den store sammenhengen, men når du er sulten og vil ha mat virker det som flere år!)
Jeg tok pizzaen og tenkte som så at den ville veie opp for ventetiden, den var tross alt favoritten for en del år siden, på den tiden jeg enda hadde et sosialt liv.
Til min store skrekk var det mange sorte flekker på pizzaen, og faktumet var at den hadde stekt alt for lenge! (Kanskje 15min for alt jeg vet…) OG er det noe jeg hater så er det å spise brent mat. Ikke engang myten om at du får pene barn hjelper, og når jeg tenker meg om har jeg heller ingen planer om å få flere enn de to jeg alerede har.
Når jeg kom over faktumet at pizzaen var alt for mye stekt oppdaget jeg størrelsen på den! Skulle dette være en stor pizza? Hvordan fuglemager hadde de tenkt å mette? I mine øyne er en stor pizza mer en nok mat til to voksene, spesielt med tanke på hva det koster.
(Og det er en liten t-skje…)
Så det som skulle bli et nydelig måltid ble en skuffelse og jeg vurderte neste å felle noen tårer. (Nevnte jeg at jeg ikke takler å få mat som ikke er god?! Mat er noe av det viktigste i livet, og jeg foretrekker å spise noe jeg liker!)
Så det blir med andre ord ingen Yonaspizza på meg flere ganger, da kan jeg heller gå sulten. Jeg hadde aldri forventet at en så stor «levrandør» av takeaway hadde så dårlig standar.
Desverre var jeg alt for sulten til at jeg orket å kjøre tilbake for å klage, så jeg spiste den kjipe pizzaen. Men jeg har ingen planer om å handle der flere ganger i fremtiden, for prisen sto ikke i stil til produktet.
(Nå kan det sikkert diskuteres hvor rett det er av meg å publisere dette uten å ha gitt dem en sjangse til å ordne opp, men ikke snakk om at jeg gidder å bruke mer krefter på et måltid jeg håper å glemme ganske fort!)
Det er ikke mange negative kommentarer jeg får på bloggen, men det hender at en eller annen idiot forsøker å lage kvalme fordi de mangler oppdragelse og sosial inteligens.
Som regel synes de jeg er stygg, noe de selvfølgelig får lov til å synes, jeg vil mest sannsynlig tenke det samme om dem, men jeg har i det minste såpas mye dannelse at jeg ikke sier det til dem. De har også dårlig utviklet norsk skriftspråk, så du kan vel si at det noen ganger kan være litt vanskelig å forstå hva de prøver å si. Ikke fordi det er stavefeil, men fordi de lager seg egene ord. Det bør også brukes en god del «fyord» i det de skriver, men det biter ikke på meg ettersom jeg tross alt er nordnorsk og jævlig kan være både positivt og negativt. (Jævlig bra, jævlig idiotisk osv.)
Men en ting som går igjen er at de hele tiden ber meg finne meg en jobb, eller sette meg i kassa på butikken. (Som oftest rema100…) Og her kommer jeg til poenget med det jeg skriver. Hvorfor er det en selvfølge at jeg ikke har en jobb? Ser jeg ut som en spesiell type person som ikke jobber, er det fordi jeg her et sykt barn det hender jeg skriver om, eller sitter alle bloggere hjemme? Snodig at så mange kan forhåndsdømme meg på denne måten.
Om jeg ikke hadde hatt en jobb, hvorfor må jeg finne meg en butikkjobb? Kan jeg ikke jobbe som renholder feks? Skal liksom jobben i kassa på rema hjelpe meg med problemene mine, som jeg skriver en del om? Eller er det slik at de som skriver slikt enda lever i troen om at det er negativt å sitte i kassen på butikken? Hva skulle de liksom gjort om det ikke var noe butikk? Skulle de sultet ved brødboksen. Tipper de ville endret mening om så skulle hende.
Jeg funderer også på hvordan glede folk kan ha når de sitter og trykker ut oppgulp som de postert til andre? Er det virkelig så fint å skrive stygge ting til andre? Det er helt greit at folk er uenige, men må de si det på en usakelig og smaksløs måte med store bokstaver?
Til slutt vil jeg tilføye at jeg har en jobb, en veldig meningsfull og viktig jobb som jeg liker svært godt, og som har tatt hensyn til min hjemmesituasjon slik at jeg faktisk kan jobbe hundre prosent. Så da ville det jo være veldig idiotisk av meg å bytte til en annen, som jeg helt sikkert ikke vil like og som i alle fall ikke vil kunne tilrettelegge for mine behov. Så skal du komme med noe negativt får du finne noe mer oppfinsomt enn at jeg skal finne meg en jobb, det funker ikke!
Ps. Jeg får en ganske ufin glede av å svare på negative kommentarer, for i mitt hode er det faktisk lov å være småfrekk tilbake. For det er vel lov å være litt udannet selv, når andre er det mot deg. Er det ikke noe som heter «en tann for en tann» eller «likt skal være likt»?
Og til deg som ba meg finne meg en jobb istdendenfor å publisere åpenbare ting på facebooksiden min, kunne du ikke gitt meg gleden av å svare deg? Om du skriver noe ufint kan du i det minste stå for det, og la være å slette kommentaren etter en liten stund. Jeg har jo en jobb, så derfor kan jeg ikke svare i tide og utide…
Siden jeg blir motarbeidet av vår internert leverandør får jeg ikke blogget denne helgen. Jeg hater å skrive mer en ok, ja eller nei på telefon, så dette blir ikke noe langt skriveri!
Dagen startet med sure barn og trøtte foreldre, minstemann insisterte på skinnlue og jeg orket ikke krangle han fra det. ( Og ettersom det er sommer og ganske mange varmegrader burde han klare seg uten. Men neida, han synes ikke nordnorsk sommer er noe å skryte av.) Så kom jeg meg til slutt på jobb, og fant ut at det ville bli en ganske så slitsom dag med få utsikter til å gå tidlig hjem.
Men midt på dagen snudde humøret seg, vi fikk brev fra nav. Og de har ombestemt seg så nå får vi stønaden vi har rett på. Jeg hadde lyst å grine av lykke!! Skal skrive mer om det når jeg kommer meg på nett med noe annet enn telefon.
Trodde jeg aldri skulle bli så glad for noe det står nav på, men en enormt stor bekymring er nå fjernet fra våre skuldre.
Desverre er jeg kommet så langt at jeg vil kaste telefon ut vinduet av irritasjon, så nå blir detvikke skrevet mer i dag!
