Endelig ser vi et glimt av lys fremfor oss. Minstemann har veldig god virkning av kuledynen, faktisk bedre enn hva vi hadde håpet. Så den siden den kom i hus har han sovet mye,mye bedre enn før. Det er enda perioder med oppvåkninger, men de kommer ikke like ofte. Natt til lørdag hadde det ikke vært mye søvn for han, men natt til i dag sov han hele natten! Fra halv åtte når han la seg til syv, noe som er veldig unormalt. Så selv om det forsatt er vanskelige netter, så har han det mye bedre. Og om vi kan oppnå mer og bedre søvnkvalitet så ser jeg virkelig frem til tiden fremover.
Og jeg må si at mammahjerte gleder seg, ikke minst over den fornøyde lille gutten som springer rundt og er i et fantastisk humør. Han har selvfølgelig mye mer energi når han får sove, språket er bedre og han blir ikke irritert for småting.
Så i dag har han og pappaen prøvd skiene siden det er litt varmere ute. Og ifølge minstemann skulle han lære seg å hoppe i dag, så vi måtte finne frem hjelm. Ikke noe å si på troen på seg selv. Men etter litt snakk gikk han med på at han kunne lære å snu, gå i oppoverbakke og ikke minst gå i nedoverbakke først.
Så krysser jeg bare fingrene for at natten blir rolig, for i morgen skal jeg på kurs. Og da kan det være en fordel at jeg ikke er så alt for trøtt.
Det ble faktisk mer søvn natt til i dag, på minstemann. Den håpløse moren våknet minst en gang i timen fordi hun ikke kunne forstå at ungen faktisk sov. Ikke før i halv firetiden våknet han, og jeg må si at mammahjerte gleder seg. Dette lover virkelig godt for nydyna.
Nå skal minstemann være noen dager hos besteforeldrene på avlastning, og vi skal ta igjen litt tapt søvn. Noe jeg tydeligvis trenger ettersom jeg har vært ganske distre i dag, ja altså mer enn normalt! Får bare håpe at jeg ikke rotet det unødvendig mye til for meg selv på jobb. Fant egentlig fort ut at et var like greit jeg holdt meg til relativt enkle oppgaver, som å makulere noen esker med papir som har samlet seg opp. Så jeg fant frem en liten barnestol og satt meg ned foran makuleringsmaskinen. Den igjen ville ikke sammarbeide, så den streiket hver gang den hadde jobbet for mye. Snakk om å være ufin! Så jeg gikk over til å rydde kontoret, og må bare takke den som bærte bort alt rote jeg hele tiden la utenfor kontordøren som jeg skulle ta unna selv! Fantastisk, for så svimmel som jeg har vært ville jeg sikkert glemt det også. For når jeg endelig gikk hjem glemte jeg å låse ut vaktpermen, noe som ikke er så koselig for dem som er på jobb. Jaja, det kommer en bedre dag i morgen, håper jeg på.
Min bedre halvdel er av typen som er ganske flink, så han hadde handlet nye vintersko til guttene i dag. Det er jo så kaldt at selv helvette fryser, og jeg kan vel ikke la dem bruke små sko som er beregnet for regn, sludd og litt bedre temperatur enn vi har. Så vi tok turen til eldstemann som er hos pappaen sin å fikk sjekket at dem passet, med ullsokker!
Her skulle det egentlig være et bilde, men det gikk altså ikke. Ikke engang datamaskinen sammarbeider i dag!
God natt!
Ps. I går fikk jeg melding hos min sønn der det sto «god natt», jeg ble utrolig sjarmert og stolt, og svarte noe slikt «God natt gullskatten min, masse glad i deg.» Og fikk til svar «ja». Jeg kjente at mammahjerte nesten hoppet ut av brystet av kjærlighet! Bare minutter etterpå ringer telefon, og det er en rørt og stolt bestemor med tårer øynene i andre enden. Hun hadde også fått nattamelding, men der hadde den lille rampen skrevet «god natt, gla i dæ!»…
Første natten med kuledyne ble ikke som håpet, men vi ville ikke sett noen forskjell uansett ettersom dette var en av de vanskligste vi bruker å ha.
Minstemann har også en tilstand som gjør at han gulper mye, noe som er vondt, ubehagelig og smaker fryktelig ekkelt. Som regel er han ikke så plaget med dette, men i natt var det ekstra ille. (Ganske typisk når vi liksom skal prøve noe nytt for å få sove mer…) Så han våknet hele tiden, og jeg måtte ha han halvsittende i sengen igjenom natten. Jeg valgte å ikke bruke dynen, annet en å ha den i sengen. Det er viktig at han blir vant med den i positive situasjoner, og en natt med ubehag er ikke godt.
I tilegg hadde han vært utrolig aktiv hele dagen i går, særlig på ettermiddagen. Da ser vi gjerne at han får mer smerter om natten og det blir mindre søvn. Han blir selvfølgelig frustrert selv, og da er det i alle fall ikke en god ide å skulle bruke noe nytt til han.
Men vi prøver på nytt i dag, han er fortsatt veldig bestemt å ha den på når han legger seg.
Dynen er litt kald, så nå må jeg henge i å få strikket et lett og varmt ullteppe han kan ha under. Men det ser ut til at jeg mangler litt timer i løpet av døgnet til å rekke det, så vi får klare oss med et fleecpledd i første omgang. (Selv om det ikke kan måle seg med ull.) Han blir veldig fort kald, og det hender ofte at den synker mye. Vi bruker stort sett bare ull til han, for da ser vi at det blir mindre lav tempratur. Og ikke minst blir det mindre smerter. Etter hvert skal jeg få strikket flere pledd så han har, for vi må bytte sengklær veldig ofte pga av de sure oppstøtene han har. (Har vel egentlig skulle strikket dette for lenge siden, men har liksom ikke funnet motivasjon.)
Ettermiddagen ble brukt i sofaen for minstemann, han var trøtt og sliten etter en dag i barnehagen og alt for lite søvn. Så han fikk sitte med nydynen i fanget og se på mikkes klubbhus. Jeg fant en liten motivasjonsbit og ryddet klesskapet til ungene. Der fant jeg litt i overkant mange små klær, og det vi ikke har bruk for skal jeg gi bort til noen som trenger det mer enn oss. Jeg kunne sikkert lagret en del, men vi har rett og slett ingen plass til det. Så da kan jeg heller glede noen andre med dem.
Nå skal jeg rydde siste rest, så skal jeg synke ned i sengen å forhåpentligvis sove litt flere timer enn sist natt.
PS. Regner nesten med at innlegget er proppet av skrivefeil og dårlig formulering, men er ikke i skrivemodus og konsentrasjon min har gjemt seg. Så istedenfor å se hva jeg skriver har jeg sjekket facebook, sett på tv, skravlet i telefon og småsmist sjokolade.
Tenkte jeg skulle skryte litt over kjolen jeg har heklet, for jeg må bare si som sant er, den ble fin! (Om du liker rosa og bling, samt babyklær!) En sjarmerende kjole som mest sannsynlig vil forme en liten jente til å bli rikmansfrue, eller noe sånt. (Har fått med meg debatten i media om de stakkars bodyene med feil tekst!)
(Litt stor for dukken, men det må den vel nesten være for å passe en baby. Om jeg ikke husker helt feil!)
Jeg har heklet den i ullgarn så den skal være god og varm og har delvis fulgt en oppskrift. Men som vanlig måtte jeg rote den til med noen egene innslag, men den ser ganske lik ut som den egentlige kjolen. Vil jo ikke fornærme damen som har laget den!
(Et av mine innfall når det kom til endringer på oppskriften!)
Jeg tenkte det skulle være en veldig rosa kjole, og jeg må si at det rykket litt i egglederen når jeg var ferdig! Tenk om jeg hadde en liten jentebaby som kunne ha den på seg! (Det gikk over fort, så bare ta det helt med ro!)
For å gjøre den litt ekstra søt heklet jeg en knallrosa pyntekant rund, med små glassperler.
Knappene brukte jeg litt tid på, ikke bare fordi jeg har en merkelig greie med knapper og liker å se gjennom dem innimellom. (Tror ikke jeg noen ganger vil få for mange, og det beste jeg vet er å finne gamle esker med knapper hos andre, som jeg kan få! Det er nesten litt som med sko!)
Siden det er en baby som skal bruke denne kunne ikke knappene være for store, og jeg sier meg fornøyd med dem jeg fant.
Nå må jeg bare finne en passende utvalgt som kan få kjolen, og som får tilatelse av sine foreldre til å bruke den. (Det er kanskje en fordel at det er en jente, om jeg skal tolke debatten som går rett! Selv om jeg er bekymret for å skape et lite prinsessemonster!)
Endelig kom kuledynen vi har ventet på, som kanskje vil gi lilleskatten en bedre nattesøvn. Vi har ventet og ventet, for det er tydeligvis noe rot i systemet en eller annen plass, etter at helseforetakene overtok denne typen hjelpemiddel fra Nav-hjelpemiddelsentral. I alle fall er det forklaringen jeg har fått.
(Ser kanskje ikke så stor ut på bilde, men den er altså det! Ser for meg at det kan bli litt dårlig plass når vi skal på tur, men om den virker er der det helt klart plassen den tar!)
Den ble levert på døra på dagen, så jeg er nesten litt glad for at jeg er syk, og har holdt meg hjemme i dag. (Men bare nesten altså, jeg liker jobben min å synes ikke noe om å ligge hjemme å slenge!) Så jeg fikk pakket opp og lagt den på plass i sengen. Vel å merke etter en god del klumsing der jeg pustet som en hval. Den er ganske stor, tung og umulig å behandle, så det blir nesen som å putte en elefantfot i en menneskesokk!
Minstemann har gledet seg, for han husker veldig godt «kuledyna full av kuler» som han fikk prøve på sykehuset. Og har snakket en del om den etter at vi var der.
Ser ut som en helt vanlig dyne når den ligger på senga, men den kjennes nesten som en ballbinge tømt inni et teppetrekk!
Jeg hadde forventet litt protest når han skulle legge seg og hadde planen klar for tilvenning. Dynen veier 7kilo, og det kan bli litt skummelt om du legger den på for fort, men der tok jeg tydeligvis feil. Minstemann skulle ha den helt på, og det var ikke snakk om å ta den av etter en stund. «Det kan du bare glømme mamma!» fikk jeg beskjed om. Men skal innrømme at jeg har vært noen turer innom soverommet etter at han sovnet.
Jeg er spent på natten, og om dette kanskje kan gjøre at han ikke trenger smertestillende om natten. Kuledynen skal være beroligende og stimulerende, så den har i mange tilfeller god effekt hos mennesker med blandt annet nervesmerter.
Lilleskatten og blåblå(bamsen) var veldig fornøyd når de la seg, så håper de får sove hele natten til en forandring!
Jeg tenkte jeg skulle skrive mer om kuledynen, funksjonen og hvordan den brukes. Men jeg vil først sjekke opp de fakta jeg kan for å se at dem faktisk stemmer. Det er vel ikke så mange som vet hva dette er, selv om den har vært brukt som hjelpemiddel i Norge i over 10år.
I dag er også soldagen i Tromsø, og siden vi har et strålende klarvær måtte jeg ta et bilde av den. (Så jeg kan ha når været snur, og vi bare får kjipt snø eller regnvær!) Men kjenner jeg er litt lei kulden, for det er ikke lenge jeg kan være ute før jeg nesten hoster ut en lunge eller to. Og det er heller ikke godt for minstemann som har sovet mye dårligere enn vanlig, og klaget mer over smerter.
Solen som lyser opp Tromsø, kan ikke klage på utsikten vår! Og skal si det var godt å se den lyse inn vinduene etter en hel vinter i mørke!
Nå skal jeg slappe litt av resten av kvelden. (Les: Rydde stuen, se gjennom posten, henge opp en maskin klær, brette et fjell av klær, legge dem på plass, finne frem alt til i morgen, pakke tingene til minstemann siden vi har avlastningshelg, dosere opp medisiner,hekle litt videre på en babykjole, spise kveldsmat nr2, ta en dusj og til slutt legge meg!)
Også barna blir preget av brannen i Lærdal, av den fryktelige tragedien som har rammet så alt for mange.
«Jeg er redd mamma, for hva om det hender oss! Huset vårt står veldig nært de andre sitt!»
Så hvordan skal jeg som mamma berolige disse små skattene mine, hvordan skal jeg trygge dem så de fortsatt kan leke bekymringsløst rundt?
For jeg er redd selv, hva om dette faktisk hender meg? Det skal så utrolig lite til, et lite lys, en dårlig sikring, en skadet ledning, en gnist fra ovnen. Vil jeg klare å redde dem ut, vil jeg klare å varsle de andre i tide? Vil jeg i det hele tatt komme meg ut?
Etter nyhetene kom tok jeg en runde gjennom leiligheten vår, jeg sjekket brannvarslerne, jeg sjekket at det ikke var fyrstikk innen barns rekkevidde, jeg flyttet unna det som sto for nært vedovnen. Og jeg tenkte så bra at vi med jevne mellomrom sjekker ledninger for brudd. Jeg tenkte så bra at vi har det elektriske i huset i orden, og så bra at vi aldri går fra stearinlys når de brenner. Jeg tenkte at så bra vi har plassert brannslokningsapparatet på en god plass, selv om det ikke ser bra ut. Jeg tenkte at det var en god vane at vi trekker ut kontakter og ladere fra stikkontaktene, og at vi alltid bruker de som hører til det som skal lades.Jeg tenkte at vi er flinke som passer på hvordan pærer vi bruker i lampene og jeg tenkte at det var godt gjort av oss å slå av alle julelys når vi sov. Og jeg tar alltid en ekstra runde før vi legger oss å sjekker at komfyr er av og at ingen ting dekker til varmekilder. Jeg tenkte så bra at jeg har snakket med barna mine om hva vi skal gjøre om det blir brann, hvem vi skal varsle og hvordan vi skal oppføre oss.
Jeg har snakket om hvor farlig røyken kan være, og at den er tykkest oppe i taket, og at hvis det er mye må vi krype. Jeg har fortalt at åpne vindu og dører gjør at flammene blir sterkere og jeg har snakket om hvor viktig det er at de aldri rører brannslokningsapparatet uten at det er en nød situasjon. Jeg har latt dem få høre brannvarsleren, slik at de ikke skal bli så alt for redd når den hyler og jeg har forklart at det viktigste er at vi kommer oss ut, selv om både klær og Blåbamsen blir igjen inne. Jeg har lært dem nødnummeret og jeg har forklart hva som hender om de misbruker det. Vi har snakket om hva de skal si, og hva som er adressen vår. Jeg har lært dem at ild er trygt om du behandler det riktig, men farlig når du ikke passer på. Jeg har lært dem de viktige ordene “REDDE, VARSLE, SLOKKE.”
Så får jeg bare håpe at alt det som vi har snakket om aldri vil bli bruk for!
Og til slutt tenkte jeg at selv om jeg virker overbeskyttende for disse tingene, så er det verd det. For om den ene lille tingen jeg gjør kan forhindre at det blir brann, så kan resten av verden tenke hva de vil om meg. Det er viktigere at jeg kan si til mine barn at vi har gjort alt vi kan for at vi skal være så trygge som mulig, slik at de kan sove godt om natten.
Mine tanker går til alle disse menneskene som har mistet sine hjem, som har vært gjennom en fryktelig katastrofe og som nå må bygge opp livene sine på nytt. Og jeg beundrer dem for at det gikk så bra, for det er alle de unike menneskene som handlet rett som gjorde at ingen menneskeliv gikk tapt. Og selv om det er trist og vondt med alt de mistet, så er de viktigste at ingen gikk bort.
«Hvorfor er det så mye klaging fra gravide over hvor fælt dem har det? Leser utrolig mange statuser der gravide klager! Synes dem heller skal glede seg over alt det spennende som hender…?»
(Jeg har fått tillatelse fra den som skrev dette til å bruke ordene, og jeg har skrevet det om fra dialekt til bokmål. Personen mener heller ikke at all klaging er feil, men overdervet mye av den siden det overskygger faktumet at du faktisk skal få noe så fantastisk som et barn. Jeg velger å vinkle til at all klaging er galt i mitt innlegg, fordi jeg litt for ofte får høre at ingen får lov å klage og at det er usmakelig. Personangrep er ikke lov i mitt kommentarfelt, og vil bli slettet om jeg synes det er rettet mot den som har startet denne diskusjonen. )
Kyss meg en vis plass, når jeg var gravid fant jeg ikke mye glede med å konstant henge over toalettet, uansett hvor mye jeg prøvde å fokusere på hva som ville komme når jeg var ferdig med mishandlingen. Ja du hørte meg rett, å være gravid var for meg mishandling, med konstant kvalme og oppkast. Bare jeg tenkte på mat vrengte magen seg, og jeg måtte vagge meg til nærmeste toalett, søppelbøtte for å unngå ekstraarbeid i etterkant. Om du har vært gjennom en real runde med matforgiftning er du inne på hvordan det er, men i dette tilfelle gikk det ikke over etter noen dager. Nei det fortsatte i rundt 9mnd. Det var jo selvfølgelig litt spennende å observere hvordan de ulike matsortene så ut når de kom i retur, men jeg kunne altså klart meg uten den studien.
Og for å gjøre det hele litt mer spennende var kroppen så fylt av hormoner at jeg i det ene sekundet kunne være strålende fornøyd, til å være sikker på at hele verden hatet meg i det neste.
Jeg koset meg også med vann i kroppen, og krampene i bena som vekket meg hver natt var jo en fin øvelse til mitt liv som mamma.
Og når termin nærmet seg kunne jeg jo fryde meg med en kropp som følte seg stappet, og som la sin flid i å øve på fødsel. Kynnere dag og natt som gjorde at jeg nesten ramlet i gulvet av ubehag.
Du tenker kanskje at ja, men du valgte jo dette selv?! Men før jeg fikk mitt første barn fikk jeg fremstilt et bilde av at det var så fantastisk å være gravid, det var den beste tiden i livet og jeg kom til å stråle av glede. En fremstilling som dessverre bare omhandler en liten brøkdel av kvinner. Ingen sa noe om hvor tøft følelsesmessig jeg kunne få det, ingen sa noe om smerter og ingen sa noe om at jeg kunne spy hele svangerskapet, ikke bare de tre første månedene.
Nå tenker du kanskje at barna mine vil få alvorlige traumer fordi de leser at mammaen ikke taklet å være gravid, men når jeg kjenner etter har jeg ingen problemer med at min egen mor fortalte meg sannheten om hennes svangerskap. Jeg forstår henne faktisk veldig godt, og føler på ingen måte at jeg er mindre ønsket selv om hun hadde det vanskelig. Og jeg er faktisk veldig glad for at hun valgte å være ærlig, slik at jeg fikk et mer realistisk bilde av hva jeg skulle gjennom den gangen for åtte år siden, da jeg hang over toalettskålen og hadde mest lyst å synke ned i bakken.
Når det kommer til om folk har lov å klage eller ikke så har jeg den oppfatningen at folk kan gjøre hva de vil. Jeg vet hvor jævlig det kan være, og når folk spurte hvordan jeg hadde det svarte jeg som sant var, grusomt!
Dette gjør meg ikke mindre glad i mine barn om du tror det, jeg er garantert like glad i dem som alle andre. Jeg elsker dem like høyt, for jeg har tross alt gitt dem ni måneder av mitt liv der jeg ble redusert til en sengeliggende hvalross, uten evne til å fungere som mor, kjærest eller arbeidstaker.
Så kjære deg, om du har problemer med at noen klager mye, ikke les hva de skriver! De gjør det mest sannsynlig fordi de trenger omtanke og støtte, for uansett hvordan du vrir og vender på det så er det en prøvelse for kroppen å bære frem barn.
Og om du synes det blir mye negativt skader det jo ikke å si noen hyggelige ord til den det gjelder, kanskje ordene er det som gjør at de faktisk klarer å se opp av toalettskålen en liten stund.
Og hvorfor skal det liksom være så galt å klage på svangerskap, når man kan klage på bilen, på jobben, på maten og på livet generelt. Er ikke klaging en helt normal del av det å leve? Vi har gode og dårlige dager, og det ville være løgn og alltid fremstille et bilde der alle er lykkelige til enhver tid.
Så neste gang du ser en gravid klage, gi henne noen oppmuntrende ord eller send henne til meg så jeg kan gjøre det. For jeg synes det er helt greit å klage, ja takk til virkeligheten og nei takk til fasadebygging.
Men selvfølgelig, jeg kan forstå at 4-5 klage statuser iløpet av en dag kan få enhver til å irritere seg, men du har jo da valget å ikke lese dem?!
Selvfølgelig kan du også henge med hode når du er gravid!
Ps. Jeg var ikke en av dem som klaget på facebook da jeg var gravid, så jeg føler meg ikke truffet av statusen. Men gudene skal vite at jeg hadde god grunn til å klage, for jeg hadde det ikke bra. Og selv om jeg fikk verdens fine barn ut av prøvelsen, så var det ikke like lett å se det når jeg lå der helt ubrukelig.
Å hjelpe meg, nå hender det igjen. Nesen tetter seg med noe ubestemmelig gugge, noe med mistenksom farge. Halsen fylles av kaktuspigger som overhode ikke synes noe om maten jeg prøver å få ned gjennom den, og bankingen i hode når nye høyder. Og for å gjøre det hele litt mer underholdene verker kroppen litt i overkant av hva jeg vanligvis tåler, eller så er det bare at grensen for hva jeg takler har flyttet seg. (En tier på det siste alternativet!)
Når jeg blir syk får jeg manneinfluensa, jeg blir som en krøpling uten evne til å tenke eller ta vare på seg selv. Men ikke før jeg har ignorert alle symptomer noen dager, i et håp om at det bare er pollenallergi mitt på vinteren. (Hvem vet, det kan da blomstre litt selv når vi har mellom 10-15 minus hver dag!?) Og som du kanskje forstår klager jeg helt forferdelig mye, faktisk så mye at ungene påstå at mamma «kjenner litt god etter!». Snakk om oppførsel, der slektes de på fedrene. (Helt sant, jeg bruker da aldri å si til min bedre halvdel at ha kjenner godt etter, helt sant!)
At jeg må fungere som mor samtidig som jeg er syk er heller vanskelig, og alle mine intensjoner om å være en konsekvent men rettferdig mor blåses bort som små støvkorn i sommervinden. Jeg glemmer alt som heter regler, og blir ufattelig svak for smisk og smiger. Så når den lille ser på meg med store øyne og et veldig søtt smil, og spør om å få se på tv sier jeg ja med det samme. (At det frister med litt rolige barn som er opptatt av TVen kan jo være litt av grunnen.) Og når eldstemann tilbyr seg å lage mat til den minste, og spør på sitt peneste vis om han kan få nugatti er det jo klart at jeg svarer ja uten å tenke meg om.
Men om ikke annet kan jeg se frem til en dag med fri i morgen, med hårklipp og en tur innom nåledamen så jeg slipper å ha vondt i helgen. (Så får jeg bare ignorere det faktum om at jeg er rimelig redusert i skrivende stund, for ikke snakk om at jeg ofrer en dag med avspasering på å ligge halvdød på sofaen med tidenes største medfølelse for meg selv!)
Jeg krysser bare fingrene for at termostaten lar seg justere av noen piller iløpet av morgendagen, så skal jeg vel klare det meste. Alt fra å løse verdensproblemer med barna til å nyte litt fantastisk egentid. Ja også kommer svigermor på besøk, å jeg er ganske sikker på at hun sikkert lager oss middag om jeg spør veldig pent!
(Bilde har ingen ting med teksten å gjøre, men det var det første jeg fant da jeg skulle finne et som passet! Så du får ta til takke med det, skal gjøre mitt beste å legge ut et bedre i morgen!)
Igjen er vi inne i en dårlig periode, en periode der minstemann har det vondt, enda mer vondt en vanlig. Det igjen fører til veldig lite søvn, og i løpet av sist natt var han våken minst en gang i timen fra han la seg til vi sto opp i sekstiden.
Vanligvis sover lilleskatten helt til i 1-2tide om natten, men i det siste har han våknet lenge før dette. Han surker, han vrir seg og han spør hvorfor det gjør så vondt. Og som vanlig må jeg svare, at nei det vet jeg ikke. Hvor mange ganger har jeg ikke ønsket at jeg kunne overta alle plagene han har?!
Vi venter på om søknaden om kuledyne blir godkjent, for vi har et håp om at denne kan hjelpe han. Men selv om det er veldig lenge siden søknaden ble sendt, har vi fortsatt ikke fått noen tilbakemelding. Dessverre betyr det at vi må ringe rundt å forhøre oss om hva som hender, noe jeg helst vil slippe når vi har evig nok med alt det andre. Og den evige ventingen er ganske slitsom.
Kuledynen er et hjelpemiddel, en dyne full av plastkuler som skal gi lett trykk mot kroppen. Den er ofte brukt til personer som av ulike årsaker ikke får til å ligge i ro og finne roen selv når de skal sove, og den gir også lindring gjennom massasje når kulene rører seg har jeg lest. Og siden lilleskatten ønsker å ha trykk på bena når det gjør vondt, kan kanskje dette hjelpe oss til mer søvn og mindre smertelindring. Om vi skulle være så heldig å få dette uten noe om og men skal jeg skrive mer om hva det innebærer og hvordan du bruker dette.
Ellers må vi bare holde ut og prøve å gjøre det best mulig for han. Vi merker at han er sliten etter en hel dag i barnehagen, og ofte gråter han mye på ettermiddagen og ligger i fanget vår. Han vil ikke gå selv, noe som er vanlig når han har vondt. Men vi er heldigvis to, så når den ene sitter med han i fanget styrer den andre med matlaging og storebror. Og vi synes det er så veldig godt å vite at dagen er såpas grei, så han har det godt i barnehagen. Så på dagen lørdag og søndag har vi tid til å gjøre familieting sammen, selv om fristelsen er stor å bare ligge i ro hjemme uten å gjøre noe.
Det er nesten litt rart hvordan man tilpasser livet når ikke alt blir som det var tenkt, og på en måte går det veldig bra, selv om vi gjerne skulle hatt litt mer tid å hente oss inn, i alle fall nå om vinteren.
Siden jeg jobber full tid på dag blir det ikke mye søvn på dagen, men i det siste har jeg måtte få meg en halvtime på øyet før middag. Og vi bytter på nattevåkingen, men som regel tar jeg natten og pappaen morgenen etter, slik at jeg kan ligge en liten time for meg selv å sove. Jobben min er til tider krevende, og jeg har mye ansvar, så det er ganske frustrerende nå som jeg har mindre energi en ellers. Men jeg føler ikke at dette går ut over jobben jeg gjør, og jeg har heldigvis muligheten til å komme senere slik at vi ikke må stresse de dagene som starter dårlig.
Siden vi er så slitne nedprioriterer vi alt som ikke er viktig, og jeg blir derfor veldig lite aktiv på nett. Jeg håper jo at folk har forståelse for det, selv om jeg ser at lesertallene mine virkelig daler. Men sånn er det bare, jeg har ikke mer å gi enn det jeg gjør nå. Så om det går noen dager uten skriverier er det rett og slett fordi jeg ikke har de ekstra kreftene som skal til. Men jeg skal prøve å legge ut litt nå og da.
Jeg blir uendelig glad når jeg ser at dere liker det jeg skriver, og tipser andre om Facebook siden min og ikke minst bloggen. Og alle de fine tilbakemeldingene varmer virkelig, selv om det går utrolig lang tid før jeg svarer. Jeg bruker som regel å ta meg en time å svare på alt når muligheten byr seg!
(Bilde forklarer på en måte hvordan vi har det, vi står i gråsonen og ser mot lyset, og vet at selv om det blir borte en stund, vil det etter hvert komme tilbake!)
Når facebooksiden min når 600liker vil jeg trekke ut en heldig vinner som følger siden min til å få en ting. Jeg både strikker og hekler og tenkte jeg skulle lage noe selv. For i mine øyne betyr hjemmelaget litt ekstra, siden noen har brukt tid og krefter på å skape noe til meg. Så om du har forslag til hva blir jeg glad for tips. Så kan jeg se hva det blir til etter hvert.
På vei til skolen, barnehagen og jobben i dag satt de to minste i familien å kranglet i baksetet. Eldstemann slektes litt for mye på meg og blir sur når han vekkes, og minstemann hadde sovet alt for lite. Vi to som er foreldre var så trøtte at vi ikke orket å hysje på de krigerske guttene, og fant ut at det var et fint tidspunkt for dem å øve seg på forhandlinger til senere i livet, eller noe sånt.
Plutselig hyler minstemann ?Ananas!?
Eldstemann blir stille og kommer med ?Hæ, ka du sa???
