For en stund siden var han der pappabloggeren uheldig og omtalte barnehageansatte som tantene, noe som har skapt rabalder av ulik karakter. Noen ser ikke problemet og andre føler seg tråkket på tærne, noe som er ganske naturlig med tanke på hvor forskjellig alle sammen er. (Pappabloggen finner du her!)
Jeg har selv noen tanker om saken, men dem er garantert representert av andre voksene som blogger, så jeg skal heller komme med 4åringens syn på saken.
For han blir det alt for vanskelig å omtale de voksene i barnehagen som terapeuter med spesialisering i en eller annen retning, og siden han slektes på både sin mor og far, har han ikke en sjanse i havet å huske navn. Så hva skal han da si til de voksene, som ikke gjør noen fornærmet eller som får folk til å sette spørsmålstegn til oss som foreldre og vårt syn på utdanning. Tante er jo helt utelukket, uansett hvor koselig jeg forestiller meg at det er. Og så lenge alle har veldig forskjellige syn på hva en tante gjør, ja så sier det seg selv at det blir totalt kaos for alle.
«Mamma, jeg sa det til voksingene!»
Ganske genialt om jeg må si det selv, han kaller dem bare for voksingene, og da forstår jeg med det samme hvem han snakker om. Enkelt og greit, og uten så mye som å fornærme en eneste person. For alle som jobber i barnehagen er jo voksene, og da blir det jo naturlig å omtale dem som det også.
(På vei inn i barnehagen for å være lamma barna og voksingene!)
Så fra og med i dag vil barnehagepersonale hete voksinger i vår familie!
Jeg får ofte spørsmål om hvordan vi klarer å leve med så lite søvn som vi får, og jeg kan godt forstå hvorfor det spørsmålet kommer. Og egentlig er det lett å svare på.
Før jeg fikk barn kunne jeg sove 12 timer hver natt, og jeg brukte enhver mulighet til å sove litt ekstra. Når jeg skulle opp om morgenen hadde jeg regnet ut nøyaktig hvor mange minutter jeg trengte for å få på meg klærne og springe til busstoppet, for at jeg skulle sove mest mulig.
Jeg kunne sove på de merkeligste plasser, og jeg prioriterte gjerne søvn før fornøyelser.
Når jeg fikk eldstemann ble antallet timer med søvn redusert ganske kraftig, naturligvis. Ikke kunne jeg sove hvor som helst og ikke kunne jeg planlegge morgenrutinene etter meg selv. Og når eldstemann var av den typen som gjerne tok morgen før småfuglene, måtte jeg lære meg å leve med et normalt antall timer søvn. Det gikk helt greit, selv om jeg stadig drømte om å legge meg ned å sove der jeg var. Som på vei til jobben i en grøftekant eller midt på butikkgulvet under en kjedelig hverdagshandling.
Så gikk det noen år, og jeg konstaterte at jeg fint kunne leve med 7 timer søvn i døgnet, uten at det påvirket meg spesielt mye.
Når minstemann kom til verden var jeg forberedt på en del våkenetter, og tenkte at pyttsann, det går jo over etter hvert. Og det var også det alle sa til oss når hverdagen viste seg å være langt fra det normale. Hvor mange ganger fikk vi ikke høre at han ville sove når han var 1 år?
Den første tiden kunne vi sove noen få timer usammenhengende i døgnet, og minnene er som pakket inn i tåke. Vi innså at her var noe veldig galt, for gråten til minstemann var ikke vanlig sutring. Han hadde vondt, fryktelig vondt. Så vi byttet på å sove, samtidig som vi bekymret oss for at lilleskatten fikk alt for lite søvn.
Årene gikk, og på et merkelig vis har vil lært oss å leve med hyppige oppvåkninger og lite søvn.
Ja vi er trøtte, men ikke i nærheten av hva vi var for fire år siden. Og jeg drømmer fortsatt om å sove i grøftekanter og på butikkgulvet, eller hvor det kan se merkelig behagelig ut i øyeblikket kroppen sier at nå vil jeg sove.
Så med andre ord takler vi alt dette fordi vi må, og fordi det er livet vi lever. Det er barnet vårt det er snakk om, og for barna kan man gå til verdens ende og tilbake i høye hæler.
Men for å hjelpe oss på veien har vi avlastning en natt i uken og hver tredje helg, slik at vi kan sove oss opp litt. Helgene tilpasser vi etter når eldstemann er hos sin pappa, så vi får helt barnefri og kan bruke tiden nøyaktig som vi ønsker. (Godt plantet i seng eller sofa!) Om sommeren har vi ekstra avlastning, så da prøver vi å klemme inn et helt år med manglende sosialt liv. Noe som ikke er så veldig lett å gjøre på en uke, ja også sover vi mye.
Ellers sover vi på skift. Den ene tar første delen av natten å den andre tar neste. Og ikke minst sover vi når vi kan, så er vi ekstra sliten ja så legger vi oss når ungene legger seg.
Mange vil sikkert si at vi er veldig kjedlige som ikke orker dra på besøk eller være med på ting, men for vår del handler det om å prioritere hva vi skal bruke krefter på. Er vi sliten, ja så presser vi ikke kroppen mer enn den trenger. For også vår helse merker at de siste fire årene har vært tøffe, og vi vet at det kan gå lenge mellom gode netter med mye søvn.
Men dette er hverdagen vår, og barna går alltid først for det er dem som er svaret på hvordan vi klarer det. Guttene er motivasjon og gleden som gir oss de ekstra kreftene som skal til, både når det kommer til å sove lite og til å kjempe oss frem.
Dag går over i natt.
Så svaret er enkelt, vi klarer det fordi vi kan , fordi vi har verdens fineste gutter som gir oss energi for å leve i vår hverdag.
Hvordan jeg tror jeg handler og hva jeg faktisk kjøper er to ganske ulike ting. Noen produkter blir tydeligvis laget på en måte som gjør at du glemmer dem med det samme de har landet i handlevognen, og ikke før du kommer hjem oppdager du hva som faktisk ble med hjem. Jeg blir alltid like forundret over hvor dyrt det jeg handler er, men egentlig så er grunnen at jeg har fortrengt halvparten av det jeg kjøper.
Handleposene er ofte litt avslørende, men som regel unnskylder jeg dem med at de er blitt mye mindre siden sist vi var på butikken.
Under ser du bilde av hva jeg tror er med hjem, og hva jeg kan ramse opp om noen spør meg hva vi har kjøpt. Men ganske beklagelig er det altså langt fra sannheten, og jeg blir alltid like overrasket når jeg pakker ut av posene. For vare etter vare avslører at jeg har handlet på tom mage, med hukommelsestap!
På dette bilde ser du hva vi faktisk handlet, og hva som var grunnen til at summen på kassa lappen ble adskillig høyere enn forventet.
Så skal jeg fra nå av handle utelukkende det som står på handlelisten, eller skal jeg fortsette å bruke min selektive hukommelse? Svaret blir at jeg forsetter som før, for ifølge mine bregninger spiser jeg såpas variert og sunt, at litt potetgull og annet snadder ikke skader mer en det behager. Jeg er laget for å nyte livet, og det inkluderer også god mat og drikke! Men ikke si det til ungene, for de får altså bare slikt i helgene og må vente til de blir voksen for å gjøre det samme.
Dobbeltmoral så det synger altså, men er ikke det slik alle voksene er?! Jeg husker enda godt at mamma luktet karamell, selv om hun påsto hun ikke hadde spist det!
Jeg er for så vidt helt sikker på at det var en mann som designet lyktene på bilen, for å slippe å bytte dem selv. For når jeg som er tynn og spinkel sliter med plassen når jeg skal ha pærene inn og ut, så kan umulig en mann få plass.
(Ikke mange cm å gå på nei, men fikk pæren på plass!)
Men pærene ble byttet og jeg kom meg nesten usett hjem. Jeg vil jo for all del ikke bli oppdaget i å stjele min manns oppgaver, ettersom jeg har forstått det slik at mannen har ansvar for bilen. (Selv om det er jeg som eier den?)
(Jeg må virkelig beklage min særdeles ufine oppførsel!)
En annen dag var vi på langkjøring, og ettersom det var jeg som måtte springe inn på do ble det naturlig for meg å ta med kost og vaskebøtte for å fjerne et tykt lag av salt på vinduene.
(At jeg i tilegg står med en hånd i lommen gjør vel ikke inntrykket bedre!)
Så sto jeg der med kosten i handen, offentlig og vasket av bilen uten den minste tanke for at andre husmødre kan reagere og se ned på meg.
(Vinduene trengte virkelig den vasken, men neste gansk skal selvfølgelig mannen få lov å gjøre dette!)
Og jeg vil jo for all del ikke bli oppfattet som en selvstendig kvinne som er for likestilling. Og stakkars mannen min som må leve med en kvinne som er uavhengig og gjør bilting. Grusomt, rett og slett.
(Jeg gremmes over hva jeg fikk meg til å gjøre, fysj og fysj. Beklager så mye kjære mamma!)
Og jeg skal ikke nevne antrekket jeg hadde på meg, det er jo hårreisende at jeg kan bevege meg offentlig i gamle treningsbukser. Det verste må jo være at jeg avslører mitt dårlige talent når det kommer til hår og makeup.
Jeg lover selvfølgelig forbedring i fremtiden, og skal virkelig gjøre mitt beste for å behage mannen min. Beklager så mye, jeg har mye å lære!
I dag startet jeg dagen med å våkne før ungene, og jeg kan faktisk ikke huske sist det hendte. Hva i alle dager jeg var våken for før klokken 06:00 spør jeg meg også om, for sist jeg sjekket var det faktisk lørdag i dag! Og på lørdag skal man liksom kunne sove lenge, i alle fall med et øye åpent om ungene står opp først.
Selvfølgelig måtte jeg på do når jeg våknet, men i panikk for å vekke ungene før de våknet av seg selv lå jeg å tvinnet beinene sammen og prøvde å ikke tenke på elver, hav, rennende vann, drikke og svømmebasseng. Og som du kanskje skjønner gikk ikke det så bra. Jeg klarte å holde meg i nøyaktig 27minutter før jeg kastet meg ut av sengen og snublet meg inn på badet.
Lykken over å treffe toalettringen kan ikke beskrives.
Etter hvert ble det liv i resten av familien, og morgenen gikk med til å være dommer, megler og advokat. Det var ikke mye enighet ute og gikk, og det endte med besøksforbud. Nr 1 fikk sitte på rommet i fred og nr 2 fikk sitte i stuen. En løsning som fungerte i ca 5 minutter.
(Litt blingbling må til i hverdagen, selv når man bare skal på rema å handle brød og dopapir!)
Så var det tur for hverdagshandling, eller det nærmeste jeg kommer regelmessig shopping! Vi valgte en av byens litt større rema butikker, og med minstemann godt plassert i handlevognen fant vi alt som sto på listen, og enda mer. I kassen fant vi frem minstemann igjen, som var strålende fornøyd med å passe på eggene. I god tro fant jeg frem bankkortet mitt, og tastet kode.
Det kom en høy pipelyd, og jeg registrerte at det sto “jaså ja, du er av typen som handler uten penger ja, snakk om å være uansvarlig voksen! Skal du liksom være mamma, når du ikke engang klarer å huske om du har penger eller ikke! Synk ned i gulvet og bli borte!” (Ok, mulig jeg overdriver litt nå, det kan være at det sto “ikke gyldig” eller “ikke dekning”!)
Jeg mumlet noe om at jeg skulle overfør penger og kastet meg over telefon. Takk og pris for mobilbank, og budsjettkonto der matpengene står, som jeg åpenbart ikke har overført fra denne uken. Og det beste av alt var at hun bak meg i kassen fikk til nøyaktig det samme som meg! Hva er liksom sannsynligheten for det?!
Når vi kom hjem husket jeg at det var noe jeg hadde glemt, og plutselig kom det en lyspære over hode mitt! Vi hadde helt glemt at eldstemann skulle i bursdag, og at han skulle vært der for 10minutter siden.
Resten av dagen gikk slag i slag, og når guttene endelig var i seng fant jeg ut at jeg virkelig trengte kake. Så på magisk og ganske grisete vis forvandlet jeg det ganske ryddige kjøkkenet til en matsal som har vært offer for matkrig. Men om ikke annet fikk jeg til kaken, og den ble faktisk så perfekt som den kan bli når det er jeg som lager den.
(En av mine søte små prøver seg på pynten min, igjen! Den eldste påstår det er den minste som er synderen, og den minste påstår at det er naboen…)
Merkelig nok kom minstesøsteren min på besøk, og jeg har en mistanke om at det var kaken som fristet mest. Ikke den ganske usosiale søsteren som sitter å trykker på en datamaskin.
(Om du ikke tåler litt sterke ord vil jeg anbefale deg å ikke lese de neste linjene! Du er herved advart!)
Nå må jeg for all del huske å stille den dumme klokken før jeg legger meg!
Satans jævla faenskap vi skal plages med hvert Svartens halvår! Som om ikke vi ikke slit nok med den jævla søvnen, enn at vi i tilegg skal rote med hode til oss sjøl å ungene med å stille klokka. En skikk som er idiotisk, latterlig og patetisk, før ikke snakke om totalt unødvendig i forhold til samfunnet vi leve i! JÆVLA PISS!
Det var alt for i dag, sov godt og drøm søtt. For i morgen blir du garantert å være forvirret siden klokken igjen lager hodebry med rutiner og vaner.
PS. Vi har fått nytt kjæledyr, han heter Eddis og er en edderkopp. Jeg er ikke så glad i den ennå, men ifølge ungene vil jeg bli det snart. Den lever på brødsmuler og bor i stuen!
Minstemann elsker å få post, dessverre kommer det bare kjedelige brev fra sykehus, nav, helfo og andre instanser som har med han å gjøre. Men i dag kom det en helt egen pakke bare til han, pakket inn i spennende gråpapir, og alle vet at slike pakker er magiske. Du kan tro det var en lykkelig liten gutt som skulle åpne denne. Han jublet og kunne ikke vente med å rive av papiret.
( “Se mamma, det er pakke til BARE meg!!” )
Inne i pakken var et nydelig hjemmestrikket ullteppe, som skal få varme lillegutten om natten når han sliter som mest med smerter og ubehag.
(Prøver nyteppe og studerer det fine brevet han fikk! Det skulle opp på veggen!)
Gleden vi så hos den lille gutten vår kan ikke beskrives, og jeg må si at mammahjerte gråt noen tårer av gleder når jeg så takknemmeligheten han viste.
(Nydelig håndarbeid og perfekt fargekombinasjon!)
Teppe ble selvfølgelig testet med det samme, og minstemann ga klar beskjed at det skulle han bruke når han skulle sove i kveld.
(“Mamma, kan ikke febern bli borte så jeg kan være ute snart?”)
Jeg kan nesten ikke beskrive hvor rørt og takknemmelig jeg er for at noen har tatt seg tid til å strikke til oss. Tenk at noen kan vise så mye omsorg uten å kjenne oss, og gi oss av sin tid! Jeg blir så utrolig rørt av den handlingen, og vet at dette teppe vil komme veldig godt med. Natten er en utfordring for oss, og det er en utfordring å holde skatten god og varm. Og når vi må bruke ull på han hele tiden, prioriteres klær først.
Så tusen, tusen takk til misshada.blogg.no for at du har gjort dette for oss! Det betyr enormt mye, og arbeide ditt er nydelig. Jeg fikk en tåre i øye når du sende meg mail om du kunne få lov til å strikke for oss, og du skal vite at dette er noe vi vil ta med oss i hjerte! Og når jeg vet at du ikke har det så lett selv, blir jeg enda mer rørt og glad!
Til og med baksiden av teppet er like fint, og jeg tør ikke tenke på hvor mange tråder det har vært å feste og hvor lang tid det tar!
At vi skulle klare å holde oss unna virus og bakterier var vel litt for mye å håpe på! Så i dag har jeg vært hjemme med en syk liten tass, som ikke har vært i slag. At han i tilegg ikke sov mer en noen timer natt til i dag kjennes godt på kroppen, og hadde det ikke vært for at jeg må henge opp klær før jeg legger meg hadde jeg sovet for lenge siden.
Minstemann kunne fortelle at han hadde vondt i halsen, og at han derfor ikke kunne snakke finsk i dag. Jeg viste faktisk ikke at han kunne det når han var frisk, men da vet jeg det med andre ord.
I natt skal han være hos besteforeldrene som avlaster oss, og jeg kjenner virkelig at kroppen min hyler etter å ligge i ro en hel natt. Selv om vi prøver å sove litt innimellom blir ikke kvaliteten på søvnen så bra. Og den siste uken har ikke vært god for lilleskatten.
Ellers har jeg brettet et fjell med klær, flyttet dem noen meter og heklet store deler av dagen. For når jeg ikke er opptatt med ungene, er på jobb, stresser med husarbeid eller skriver på bloggen prøver jeg å bruke mine kreative evner til håndarbeid.
Så nå skal jeg benytte muligheten til å skryte av noen av de siste tingene jeg har laget!
Som du vet formerer kaniner seg veldig fort! Heklet i bommul og tåler vask på 90 grader, så de er virkelig perfekte for småtasser som ikke bryr seg så mye om lekene får en runde i sølepytt eller matfat.
Jentekjole i str 3-6 mnd. Heklet i ull, så den passer best på vinterstid, eller i nord-norge!
Hjertedetalj på kjolen, har heklet fast perler så de ikke skal pilles bort av småramp som finner dem spisende!
Kanten på kjolen måtte også pyntes opp litt, og jeg sier meg fornøyd med resultatet.
Så en babykjole i 0-3 mnd, som tok veldig lag tid å lage. Mange små detaljer og et enormt skjørt som er verdig en dronning!
På denne kjolen har jeg pyntet med silkebånd, og heklet i ullgarn.
Så trengte en av dukkene nye sko, og jeg heklet noen mini-baby boots. Endelig fikk jeg bruk for de små knappene jeg hadde liggende. Disse kommer jeg til å lage flere av, koselig småpjusk som ikke tar så alt for mye tid.
Nå har jeg en babyjakke på kroken, og planen er å hekle både bukse, votter og sokker som skal passe til.
Å innrede en yttergang på 140 x 130cm elegant, praktisk og stilfullt er nesten like lett som å balansere på høye hæler på en islagt oppkjørsel eller bøye seg på en anstendig måte i et miniskjørt. Det krever planlegging og smarte løsninger. Når du i tilegg skal dele denne yttergangen med 3mannfolk og du selv er over gjennomsnitte glad i sko shopping, så har du virkelig en utfordring.
Så i dag skal jeg med andre ord illustrer hvordan jeg har klart å få en fungerende og praktisk gang, uten å betale skjorta og ræva for det. (Jeg kan verken spankulere rundt i høye hæler eller i det hele tatt bevege meg i skjørt, så ikke forvent elegant og stilfullt!)
Som du ser mangler vi ikke klær som skal få plass i det lille rommet som naturlig vis har to døråpninger, og minimalt med veggplass.
Gangen ser for så vidt grei ut når vi ikke har noe i denne, men med tanke på at vi er en familie på fire som skal ha plass, kunne den helt klart vært tre ganger så stor. Men det er den altså ikke, så da får jeg heller gjøre det beste ut av den. I dag må du nesten gå ut av rommet for å kle på deg, så du kan jo bare forestille deg kaoset når vi skal ut fire stykker tidlig om morgenen, og har dårlig tid. (Og det har vi jo som regel!)
At store deler av den 1 av de 2 brukbare veggene har måtte gi plass til et mindre pent sikringsskap er heller ufint, men jeg ser jo nødvendigheten med strøm. Så mulighetene for denne veggen er altså ganske begrenset, men et nøkkelskap fikk heldigvis plass, ja i tilegg til speilskapet.
Sko løsningen har hele tiden vært en enorm utfordring, ettersom mine sko dominere ganske mye av plassen. Jeg kunne for eksempel kjøpe mindre sko, men det ville være en særdeles dårlig løsning. Så jeg kjøpte en opphenggreie på IKEA, som kunne holde fast i støvlettene som jeg nesten aldri bruker. (Legg merke til nesten!) At skoene blir mindre synlig når jeg henger jakkene opp er helt klart en fordel, for vakkert og stilfullt kan jeg ikke skryte på meg at det er.
Vesken fikk jeg en gang jeg kjøpte sko, og den får æren av å holde på ski skoene som merkelig nok tar dobbelt så mye plass som vanlige sko, og som er meget ubehagelig å snuble i. Og om sommeren bytter de plass med sandaler og andre sommersko vi med litt flaks kan få bruk for.
Speilskapet er min store stolthet, og får gangen til å virke mye større enn den er. Den gir meg også en gylden mulighet til å ta et siste øyekast over meg selv før jeg springer ut døren. Viktig at jeg ser ut som en småsliten mamma, og ikke lurer noen til å tro det motsatte. Skapet har jeg kjøpt på Ikea, og har plass til enda flere av mine sko. Og alle skjerfene som bare henger til pynt, men som jeg ikke har hjerte til å gi bort fordi jeg kanskje får bruk for dem.
En kurv som jeg fant da min bedre halvdel flyttet til meg har også fått plass i skapet, og der har jeg faktisk enda flere sko. Og tanken var en gang at jeg skulle kjøpe flere slike, men så langt er jeg enda ikke kommet. Og ikke vet jeg hvor de kan kjøpes heller.
Gjemt bak alle skjerfene er det masse kroker, så der har jeg stukket unna enda flere sko som bare kan brukes på dager med 20+ ute. (Og det kan vi ikke skryte på oss å ha ofte her nord.)
Et par paraplyer har også fått plass, tydeligvis. Flaks at jeg har så god plass i skapet så vi kan ha dem, selv om de aldri er i bruk. Jeg kan jo ikke risikere at regn og vind ikke skal klare å omforme håret mitt til et kråkereir.
Skoskap kan helt klart brukes til mer en sko, og derfor har votter og luer fått plass i dem. En hylle for hver av oss.
Jakkeopphenghyllen eller hva det nå heter kunne helt klart vært både penere og mer praktisk, men den fungerer heldigvis til sitt bruk. Så lenge den fungerer skal den få lov å pryde veggen min. At vi kanskje kan ha litt mange jakker er ikke usannsynlig, men med vinter nesten hele året må jo det være lov. Ja også har jeg en krok til enda flere skjerf på denne veggen, og de er i nesten ukentlig bruk. Oppå hyllen oppbevarer jeg klær som er sjeldent i bruk, men som må brukes av og til. Og siden jeg som regel ikke går å ser i taket, plager de meg ikke mye.
Jeg bestemte meg også for å gi en forklaring til de som har vært på besøk hos oss, ettersom det kan se ganske kaotisk ut inne i resten av leiligheten. At plakaten også har en praktisk årsak er en god bonus. Den skygger for lyset som tvinger seg inn om natten i sommermånedene, og ber ungene mine stå opp lenge for småfuglene.
Ullsokkene mine har selvfølgelig fått en egen hylle, og jeg må si meg veldig fornøyd med samlingen. At jeg ikke har strikket dem selv er jo også en bonus.
Også enda litt mer sko, og denne gangen ikke bare mine. Guttenes peneste sko må også ha plass, slik at ikke minstemann krangler seg til å bruke dem i barnehagen.
Jeg er litt usikker på hva jeg faktisk har i min hylle, men de øverste lagene er votter, luer og alt jeg ikke finner plass til andre steder. Men hyllene får i alle fall plass til veldig mye og anbefales på det sterkeste, spesielt om man har litt mer en man muligens trenger.
En pitteliten yttergang som på merkelig vis fungerer ganske bra, selv når vi er fire stykker som prøver å samle oss i den på en gang. Som sardiner i boks.
Jeg tenkte det var på høy tid med et aldri så lite outfit innlegg, der jeg viser frem de nydelige klærne mine som er nøye valgt ut. Ingen tinger overlatt til tilfeldigheten, og jeg må virkelig si meg fornøyd. Klærne faller inn i kategorien «småsliten mamma» eller «teddybjørnjakter», der den første stilen er en jeg kjører ganske ofte. Jeg må jo si at jeg er litt redd for negativ oppmerksomhet ettersom jakken åpenbart er laget av en kosebamse. Men hva gjør man ikke for utseendes skyld?
Buksen er av typen ufattelig behagelig, og kan brukes til de meste. Den passer perfekt til sofasliting og har godt innarbeidet hengeknær og slapprumpe.
Jakken er laget av det beste teddystoff du kan finne, og den varmer like mye som en varm og god bjørneklem, eller noe sånt. God å ha på er den i alle fall, for når den er på er det merkelig nok lettere å få klem fra ungene! Vanligvis hyler de bare å springer bort når moren kommer å krever litt oppmerksomhet!
Som du ser har jeg lagt mye tid i poseringen! Skjerfet brukte jeg lang tid på å finne frem, faktisk 19sekunder siden det hang bak en jakke. Og fargekombinasjon passet godt med jakken.
Ullsokkene er av den gode gamle typen, strikket og tovet. Disse er kun til helgebruk, når jeg skal pynte meg litt ekstra. (Og fordi det er et hull under, som jeg ikke orker å stoppe!)
Skoene, eller tøflene om du vil er ekte Balsfjord boots, og kan brukes til ethvert antrekk med sin lekre utbrukte stil. Nesten litt retro om jeg må si det selv. De varmer ikke så mye, men læstan fikse den saken.
Vottene er gode og tykke, og ikke minst spesialdesignet. Ikke alle kan går rundt å si de eier et eksemplar av disse tøffe vottene. Det går ikke engang å sette pris på dem, så unike er de. (At de er laget av meg selv er kanskje den største grunnen til at ingen har maken…)
Spaden er en selvfølge for å pynte opp antrekket, siden jeg ikke fant noen vesker i samme slengen som jeg gikk ut døren. Men når jeg ser resultatet av bilde, så passet den kanskje bedre inn. Litt prøving og feiling i moteverden er jo vanlig, bare ikke for meg.
Kjære VG, jeg ser meg nødt til å komme med noen oppklarende fakta om Nord-Norge etter dagens sak om drømmeværet som skal fylle Norge med munterhet og latter. Ifølge overskriften kommer drømmeværet til landet, noe som gjerne tolkes til at det betyr sol.
Men med en kjapp realitetssjekk kan jeg observere at det snør småjævler ute, og at vinden prøver å røske ned kabelnettet fra veggen for å surre det rundt et uheldig tre og rive det ned i samme slengen så det knuser noen vindusruter.
Nå kan det jo være at dere tror at vi i nord elsker uvær siden vi har vært så tvilsomme at vi har bosatt oss på et ganske ugjestmildt område, som resulterer i endeløse dårlige veier, skredutsatte boligfelt og annet småsnaks som gjør hverdagen litt ekstra spennende. Men det har seg altså slik, at de fleste av oss liker sol! Og helst ser vi at den skal varme oss etter en lang periode med deprimerende mørke og spreng kulde som når inn i bein og marg. Om det er noen som virkelig drømmer om sol, så må det da være oss småbleike nordlendinger som trasser vind og vær i et heller ustabilt klima.
Egentlig er vi ikke så ulik mennesker sør for nordland, altså søringer. Vi har stort sett samme drømmer og behov som dem, og selv om vi bruker litt kraftigere utrykk når vi snakker, så har vi altså en like stor drøm om sol som resten av Norge. Ikke er vi et eget folkeslag og ikke har vi annen tempratur regulering som dem.
Så kjære VG, kan dere være så snill å gi oss beskjed neste gang det meldes fint vær her i nord og skitvær sørpå, så vi kan forberede oss på det mystiske fenomenet som lyser på himmelen i ny og ned, og som får oss til å kaste klærne og juble av lykke.
(Det hender faktisk at solen kommer frem her nord, og her har dere beviset!)
PS. Selvfølgelig lover vi å ikke mobbe søringene fordi de har dårlig vær, og for at de ikke kan kjøre bil på vinterføre! Helt sant, jeg lover!
