Eldstemann: “Joda, det er helt sant, alle mennesker er homo sapiens!”
Minstemann: “Nei, for jeg er Kaptein Morgan!”
Jeg måtte le høyt, for tonen på den minste var svært bestemt. Og så slo tanken meg at hvordan i alle dager kan han vite hva Captin Morgan er, ikke drikker vi aldri i nærvær av ungene og heller har vi ikkehatt noe slikt i hus.
Men etter litt ransakelser innerst i de minste krokene av hjernen kom jeg få at det er en sang som går slik, og siden vi som regel hører på radio i bilen må det være der han har fanget det opp.
Så om noen skulle høre at min søte lille sønn synger så høyt at hele nabolaget hører “Bli med meg og kaptein Morgan, trallalallaaaa” eller “plukket opp noe alkohol på danskebåten” eller “Hiv og hoi, og en flakse med rom, bli med meg og vi drikker den tom!” så har han tydeligvis klisterhukommelse når de kommer til sanger som ikke passer seg for barn!
(Og forhåpentlig vis vil jeg slippe opplevelsen med å hente han i barnehagen stående på et bort å synge “har du bæsj, har du prompa, har du danglebær i rompa!”, for det opplevde jeg med eldstemann! Da vurderte jeg å gå ut igjen og sende mannen for å hente han resten av året, i redsel for å bli beskyldt av andre foreldre for dårlig oppdragelse. Men jeg må innrømme at jeg lo så jeg nesten måtte grine når jeg fortalte det til mannen!)
Det hender at jeg og mannen er uenige, naturlig nok. Spesielt i uken rundt mine røddager, og da snakker jeg ikke om helligdager om jobb eller religiøs sammenheng. Jeg snakker om mensen, den naturlige faenskapen som kaster seg over meg like overraskende hver måned å får min ganske så gode tålmodighet å krympe til en tynn, tynn line.
Jeg er tydeligvis der nå, for da dusjhode ramlet av slangen så den slo meg i kneet fikk jeg et ganske så høylytt utbrudd. Det ramlet eder og galle ut av munnen min, og selvfølgelig var det mannen sin feil. Det er jo han som på død og liv må ha den gamle og ekle sparedusjen, som jeg helst skulle byttet ut for et år siden. Akkurat denne sparedusjen har han en personlig tilknytning til, likt som den gamle og veldig utvaska underbuksen som ligger gjemt innerst i skapet. (Men den trenger jeg heldigvis ikke se så alt for ofte, for vi vasker som regel klær så ofte at den ikke får komme frem i dagens lys!)
Så vi har med andre ord vært i en aldri så liten krig de siste dagene, og jeg vet faktisk ikke hva som gjorde at dusjhode tok turen til søppelbøtten. Mulig at han fikk samme opplevelse som meg med en slange i kneet, eller så er han lei av en usannsynlig sur og irritert kjæring som blir sur bare hun nærmer seg dusjen.
Men det er i grunnen ganske bra at den er byttet ut, for mitt neste trekk skulle være dusjnekt! Så jeg puster lettet ut, og kan gå resten av uken i møte med et litt bedre humør. Mine år med irritasjoner er over, så nå får jeg virkelig håpe at jeg liker det nye dusjhode, for jeg vil nødig går rundt å være sur på meg selv!
Våren er egentlig en ganske slitsom tid, med vær som skifter fra time til time og tonnevis med sand innendørs. Det er umulig å beregne hvor mye klær jeg skal ha på ungene, for vinterdressen blir for varm og vårdressen for kald. Men av og til får vi noen aldeles nydelige vårdager, med godt vær og forholdsvis greit temperatur. Og så lenge vi har muligheten, så bruker vi disse dagene ute. En annen dum ting med våren er at vi gjerne får en ganske kjip forkjølelse, og helst skal alle fire ta en runde med de ufine bakteriene før vi kan gå over til sommer.
En pakke kritt og en murvegg er perfekt underholdning for barna, og ikke minst tryggere enn veien som vanligvis brukes som tegneark. Og noe av det fineste jeg kan se er barnetegninger. Og om vi skulle gå lei er det bare å finne frem hageslangen og spyle det bort.
Vi måtte inspirer hullet i veien på Olderbakken, og ifølge eldstemann var det Hulken som var årsaken, mens minstemann syntes teorien om at Supermann hadde kræsj landet var mest sannsynlig.
Utsikten er helt fantastisk, og jeg skulle virkelig ønske vi kunne bygget oss en hytte akkurat der. Da skulle jeg sittet i timevis og sett utover fjorden og drømt meg bort. (Selv om det er lite realistisk å tro at en mamma kan sitte i ro og nyte utsikten over lang tid.
Noen tynne strå som har overlevd vinterstormene. Ganske utrolig egentlig, for det mangler ikke på snø eller vind i området!
Guttene finner spennende små skatter i fjæra, og min bedre halvdel lærer dem hva alt er. Og det mangler ikke på spørsmål, for alt skal undersøkes nøye.
Vi møtte også på to fugler, som ikke var helt fornøyde med vår tilstedeværelse i fjæra. Kjell1 og Kjell2 heter de, ifølge guttene.
Minstemann inspiserer den gamle båten som har ligget akkurat der i årevis. Når jeg var lita brukte jeg å leke der, og det er mange gode minner som strømmer på når jeg ser mine egne barn på samme plassen. Jeg vurderer nesten å få tak i en gammel trebåt som vi kan plassere i fjæra der pappa og søknene har naust. Så kan både mine gutter og resten av familien bruke den.
Hvem trenger vel lekeland når du finner store og spennende fjell i fjæra. Minstemann kunne fortelle at han var kongen på haugen, og eldstemann var storfornøyd med å hoppe fra stein til stein. Jeg igjen kjente at balansen min ikke er som den en gang var, og holdt meg på tryggere grunn med kamera.
Eldstemann først og minstemann etter. Det var så godt å se at minstemann hadde en så god dag, og ikke ble hemmet av smertene. Han gikk kjempelangt og var i et veldig godt humør. Og vi måtte bare bære han et lite stykke på hjemveien.
Eldstemann lekte farlig nært vannet, og det var ikke langt ifra at han også fikk et vår bad. Han prøvde seg på at han ville bade, men ombestemte seg da han kjente på vannet.
Eldstemann hoppet fra stein til stein i lynets hastighet, minst og minstemann studerte han og sa «Det der går aldri bra, du blir å ramle i havet!»
Det er godt å ha en storebror som kan holde deg i hånden når du skal ned en bratt bakke. Søskenkjærlighet på sitt beste, som fikk mammahjerte til å svulme av glede. Fineste guttene mine!
Og til slutt et bilde av meg selv, som nyter solen til tross for feber og vondt i halsen. Men jeg måtte bare være ute litt, selv om man helst ikke bør det når man er syk. Strikkingen er obligatorisk i fanget, og jeg ser at dagens farge tydeligvis var grønn.
Jeg er av den typen som ikke han sitte i ro mer enn fem minutter uten å holde på med noe, så for at jeg skal slappe av må jeg ha noe å bedrive tiden med. Så når ungene er i seng på kvelden og jeg er ferdig med å taste på dataen finner jeg frem et håndarbeidsprosjekt. Som regel strikker eller hekler jeg.
Den siste tiden har jeg laget ulltøfler til barn som jeg har tovet i vaskemaskin, og nå skal jeg lage noen i voksenstørrelser å ha liggende, enten for å selge eller for å gi bort. Så i dag tenkte jeg å vise frem noe av det jeg har laget.
Det første paret voksentøfler laget jeg til meg selv, og jeg må si meg veldig fornøyd med resultatet. De er gode og varme, og helt etter min smak. Mens min bedre halvdel igjen påstår at jeg ser ut som en dame på 200 år når jeg bruker dem.
Til et par dametøfler går det med ca fire nøster garn og jeg valgte lilla garn i flere fargetoner og grå. Kantene er heklet med gullfarget garn og knappene er jeg usikker på hvor jeg har funnet.
Selv om de er tovet er de lette på foten, ofte synes jeg mange typer garn kan blir litt tunge når de er krympet.
Som regel har jeg alltid håndarbeidet i vesken min, så når vi er på sykehustimer og det blir mye venting bruker jeg tiden effektivt, og det samme gjør jeg når vi kjører bil. Så selv om jeg har lite tid og hektiske dager, har jeg mulighet å drive med hobbyen min. Og nå som minstemann er i en dårlig periode får han medisin på natten, og da sitter jeg som regel våken til han har fått den. Og da er det fint å ha et nøste i fanget.
Noen søte små boots som er pyntet med gull, og søte knapper.
Alle er strikket i fritidsgarn og tovet i maskin. Så har jeg pyntet dem etterpå og festet knapper.
Disse er pyntet med gullkant, og knapper av tre.
For at ikke små aktive krabater skal skli og falle har jeg påført PopUp Liner under. Men ble ikke helt fornøyd så tror jeg skal prøve å finne noe annet som kan brukes.
Disse er en av favorittene mine, men kanskje ikke så rart siden jeg elsker lilla.
Jeg måtte også lage et par som det var litt flere farger på.
Kyllingen laget jeg i påsken, og den skal ikke være vanskelig å få øye på den så knallfarget garnet er. Guttene syntes den var veldig morsom, og så helst at jeg ikke pakket den bort lamme resten av påskepynten.
Om jeg går for lenge uten å bruke kreativiteten min, blir jeg rastløs og grinete, jeg liker følelsen av å bruke tiden min til noe nyttig. Og siden jeg selv blir veldig takknemlig for hjemmelagede gaver, liker jeg å tro at andre også blir det. Så jeg lager ofte ting vi gir bort i gave. Det hender at jeg strikker på bestilling, og jeg bruker også å lage opp litt ekstra småprosjekter frem mot juletiden så andre kan kjøpe enten til seg selv, eller for å gi bort.
Som om ikke litt feber i går holdt, så våknet jeg med en hals proppet full av tennisballer, store hårete gule tennisballer som gjør at jeg ikke får til å svelge på en normal måte. Jeg klarer ikke snakke heller, for tydeligvis har tennisballene hoppet litt for mye på stemmebåndene og de har gått i streik. Feberen er tydeligvis på vei ned, for jeg svetter sikkert så mye at jeg kan fylle en 30 liters bøtte, minst! Og det er jo egentlig en forbedring, for i går holdt jeg på å fryse meg stiv. Til tross for 27 grader inne! (Må muligens huske å kjøpe nye persienner til vinduene, ellers blir det en litt i overkant varm sommer, inne!)
Minstemann er også under angrep av noen ufine bakterier. Men merkelig nok har ikke han vondt i halsen, som mora. Så han bombarderer meg med spørsmål for å få meg til å snakke, så han kan le av den skurrete og pippete stemmen min. Han synes det er hysterisk morsomt at jeg hvisker, og han prøver selvfølgelig å gjøre masse som ikke er lov så jeg delvis skal gå i taket, men ikke har stemme til å stoppe han. Så han er med andre ord på bedringens vei, og siden han ikke har feber i dag blir han sendt i barnehagen i morgen!
At humøret ikke er på topp er vel ikke så rart, så jeg sitter her og furter som en sur treåring! Mannbisk som min eldste sønn sa i dag tidlig, når glefset til dørkarmen som traff lilletå mi! Så ikke bare er jeg syk, jeg har også ondt i lilletå mi!
Resten av dagen skal jeg bruke i sofaen, med en colaboks i umiddelbar nærhet og strikking i fanget, halvsovende og snorkende på grunn av enorme buser i nesen!
Mannen er heldigvis hjemme så minstemann blir altså passet på, selv om jeg er ubrukelig!
Hvorfor er det slik at det forventes at mor i huset skal huske absolutt alt? Når vi skal dra på tur er det jeg som pakker, jeg ordner med alt utenom mannens klær og toalettsaker! De får han klare å rote sammen selv, for det holder at jeg pakker til meg selv, og begge ungene.
Jeg husker undertøy, uteklær, ekstraklær, medisiner, kosebamser, kamera, mat for mange dager, småting vi trenger, hva som skal gjøres og i hvordan rekkefølge.
Og en ytterst sjelden gang kommandere jeg mannen til å pakke noe, og da forventer jeg at det gjøres. Han slipper tross alt meget billig unna om du ser på helhetsbildet.
Når noe glemmes kan du være helt sikker på at det er jeg som får skylden, uansett hva det er som mangler.
«Mamma, hvor er de blå sokkene det står onsdag på? Har DU glemt dem?»
Neida lille venn, jeg har ikke glemt dem. Jeg visste faktisk ikke at det var dem som skulle være med, og ikke de røde som sier mandag. Jeg kan fortsatt ikke lese tanker, og om du ikke sier dette til meg, så blir de liggende i skapet hjemme!
«Hvor er telefon min?»
Eh, om du ikke har tatt den med deg regner jeg med ligger der du la den sist, 10mil unna. Og nei det hjelper ikke bli sur å skylde på meg, for jeg har jo bare pakket og holdt orden på alt til meg, ungene og delvis deg. Ja det er surt å glemme telefon og ja det er ditt ansvar å huske den! Jeg gir ikke deg skylden hver gang jeg glemmer noe hjemme, eller kanskje jeg skal gjøre det.
Så neste gang vi skal dra bort skal jeg holde meg til å tømme søppel, bære bagasje og fylle drivstoff, gå i veien og spørre om hvor er ditt og hvor er datt. Så får mannen og barna i huset pakke, og bevise at de kan huske alt. Uten at jeg sier hva som trengs og når det trengs. Jeg skal selvfølgelig pakke mine egne ting selv.
Og om han klarer å få med seg alt, fantastisk! Da har han fått en ny oppgave i hjemmet. Om det ikke går så bra, ja så vil jeg minne han og ungene på det hver eneste gang jeg får skylden for alt som glemmes.
Om barna skulle pakket er jeg helt sikker på at dette ville blitt resultatet!
Jeg forventer heretter at jeg skal få ros for alt jeg faktisk husker, og ikke klaging på den eneste lille tingen på en to sider lang liste av hva vi må ha med. OG jeg vil ha meg frabed kommentarer om at jeg er PMS! (Den var rettet mot mannen i huset altså, det er stort sett bare han som våger seg med den typen kommentarer til meg.)
Siden formen til minstemann har vært dårlig en lang periode nå, fikk vi innvilget litt ekstra avlastning. Så de to siste dagene har minstemann vært med besteforeldrene på hytta, og vi har vært alene hjemme med eldstemann. Og selv om vi savner han fryktelig mye, er det godt å få ekstra med søvn. Og på to netter får vi hentet oss inn ganske mye. Vi er heldige som har foreldrene mine som kan stille opp, for jeg tror faktisk det vil bli svært vanskelig å finne noen som kan avlaste utenom. Lønnen er ikke spesielt god, og for alle som er vant til å sove om natten må de ta igjen tapt søvn på dagtid. Mamma tilpasser den andre jobben sin med oss, og pappa har tatt pensjonisttøflene på.
Når minstemann er borte prøver vi å få unna alt vi ikke orker å gjøre til vanlig. Vi tar turen innom apoteket å henter medisiner, vi handler ting vi må ha, men har utsatt i det lengste, vi tar unna forfallent husarbeid og vi prøver å slappe litt av i samme slengen.
Eldstemann for også litt ekstra oppmerksomhet, og vi prøver å få gjort ting vi vanligvis ikke kan. Så onsdag tok vi turen til min kjære venninne og spiste nydelig taco. Hun er verdens beste å lage mat, og alt hun spiser liker jeg også! Så er jeg usikker på om jeg vil spise noe, vet hun svaret. En ganske grei ordning for meg, og kanskje litt irriterende for henne. Jeg kan godt finne på å ringe å spørre om jeg liker noe, og det er også henne jeg sender melding i søvnen til.
Torsdag var det handletur som sto på programmet, og vi fikk hentet medisin, handlet mat, jeg fikk bestilt meg linser og nye glass til et par av mine gamle briller og en god del andre ærend vi vanligvis bruker helgene på. En aldri så liten sushimiddag ble det også!
Eldstemann var strålende fornøyd siden han fikk mulighet å møte på mange russ, og få seg russekort. Og jeg må si at mammahjerte hoppet litt ekstra da jeg hørte han si «Kan jeg få russekort vær så snill?». For det er ikke alle som spør pent, det husker jeg godt fra den tiden jeg selv vandret rundt i russeklær en måneds tid! Men det han kom med etterpå fikk meg nesten til å gråte litt av stolthet! «Kan jeg få et russekort til, det er til lillebroren min!» Jeg hadde faktisk ikke forventet at 9 åringen skulle huske på lillebroren sin i iveren etter russekort, og mammahjerte må jo bli litt ekstra stolt da. Vi passet på å skryte av hvor snill og godt storebror han er som gjør slikt for lillebroren sin.
Storebror hjelper lillebror!
Siden mannen har fungert som husmor de siste ukene trengte jeg heldigvis bare tenke på litt klesvask når vi kom hjem. Eller rettere sagt min klesvask som han ikke får røre. (Her snakker vi finvask av plagg som ikke tåler hardhendt behandling i vaskemaskinen, resten får han selvfølgelig vaske uten at jeg sier et eneste ord. Nesten i alle fall!)
Og i dag skal vi kjøre å hente minstemann som har vært på en aldri så liten hytteferie noen dager. Har fått rapport om at han har det strålende, og jeg mistenker at han kanskje blir litt fornærmet når vi kommer. For onsdag morgen når de skulle dra var han ikke helt enig i at han kunne være med å kjøre meg på jobb først, «Du må jo forstå mamma at jeg ikke kan komme for sent til å kjøre på hytta!». Jeg prøvde å forklare at de ikke ville kjøre uten han, men det var han ikke så sikker på.
Så nå må jeg bare finne frem bøttevis med tålmodighet og huske å gå på do før vi kjører, for jeg vil nødig være pissetrengt når vi kjører over veiene jeg beskrev i går!
Jeg ser med skrekk og gru på den dagen vi skal prøve å lure campingvogna hjem fra hytta, eller Ullsfjorden som kanskje blir en litt mer riktig beskrivelse. Veiene utover har virkelig overgått seg selv i år, og du kan trygt si at det er en fordel med nyrebelte og særdeles god helse, ja og ikke minst et kjøretøy som er beregnet for kjøring utenfor veibanen! Her snakker vi ikke om små humper, men om enorme fjell og daler over det hele, og jeg er helt sikker på at ikke en eneste millimeter av veibanen er på samme nivå. Ja for ikke glemme at veien fra før var et lappeteppe, bare ikke så fint som et teppe faktisk kan være. Du kan tydelig se forskjellen på hver eneste årgang av lapper, og du vil garantert slite om du prøver å telle dem. Det blir faktisk enklere å si hvor mange cm av veien som ikke er lappet, og her snakker vi om ganske mange kilometer med asfaltert veibane. Men dette er altså ikke det mest utfordrende problemet på vår ferd.
Her kan du vel trygt si at det er veiarbeid hvert eneste år, etter at veien raser ut på nøyaktig den samme plassen, av samme årsak som alle de andre årene. Kanskje vi bør lære litt om dette? Som for eksempel hvordan vi skal forebygge?!
Flere plasser finner du enorme hull, av typen du oppdager etter enorme meteoritter som smeller ned fra verdensrommet og lager enorme merker i landskapet. Veien har rett og slett bestemt seg for å stikke av, og etterlate en hinderløype som ikke er forenelig med campingvognfrakting. At den ene plassen med krater er en strekning der veien forsvinner nesten hvert år, er direkte irriterende. Jeg tipper at strekningen egentlig bør kartlegges, ombygges og at veibanen bør forsterkes. Og gjennom alle de årene som er gått, bør veivesenet ha ganske god kunnskap på hva som fungerer eller ikke, men hva vet vel jeg, en helt vanlig sutrete bilist som har fløte i handleposene som er krem når vi kommer frem.
Trappetrinn er en fin ting, når de er i trappen! Veibanen og kjørefeltet ditt bør helst holde samme nivå, og i alle fall merkes grundig i forkant!
På en måte kan du jo beskrive veien som en berg og dalbane, og det er helt klart en fordel å ikke ha magen full av sukkerspinn og annet snacks.
Så nå får jeg bare håpe at de største kratrene blir fikset, så vi kan få campingvogna hjem på en forsvarlig måte, uten at alt innholdet blir ristet i stykker og at vi må gå over hver eneste minste lille skrue for å være sikker på at den ikke ramler sammen etter at vi har slept den over et enormt ujevnt vaskebrett! Og den bør helst bli fikset før juni, noe som ser heller dårlig ut med tidligere erfaringer i forbindelese med andre år. Og jeg er ganske sikker på at veien er litt ekstra ille i år, noe som betyr at det vil ta litt ekstra tid å reparere den.
Se der ja, enda en utfordring i veien! Heldigvis er den litt bedre oppmerket, så jeg mistenker nesten at det faktisk har ramlet noe ned fra himmelen her!
Jeg er bare en stakkars liten helge turist som kan la være å ta turen utover, så jeg tør ikke tenke på de som faktisk bor der og holder liv i bygda! Og da spesielt de som jobber etter veiene og blir ristet rundt som en småstein i en blikkboks hver gang de tar turen frem og tilbake. Se for deg bonden som skal sende egg fra veis ende til mer sivilisert vei, som skal få dem trygt losset gjennom en jungel av fjell og daler! Se for deg posten som skal leveres, der brev og pakker flagrer rundt i en symfoni av kaos. Se for deg hjemmetjeneste som skal ut til brukere, som må bruke enda mer tid på kjøring og mindre på de som trenger hjelpen. Hvem trenger liksom morgenmedisin når det faktisk er morgen?! Nei sånt er vel ikke det miste viktig, la heller alle flytte på sykehjem i byen. (Vi kan jo bare stable i høyden på de allerede overfylte sykehjemmene vi har, hvem bryr seg vel om at de som blir flyttet rundt som sjakkbrikker, er de som har bygd opp landet og den såkalte velferdsstaten som vi skryter av skal gange alle?!) Se for deg alle som må ferdes på veiene. For det er dem det er synd på, ikke oss som faktisk har et valg. For det er ikke slik at alle kan bo i byene, og jeg tipper at det ville være lite populært med en gjeng med geiter i sentrum av de største byene, som spiser alt de kommer over og driter på trappa til eksklusive butikker. Eller en flokk høns som virrer rundt i rådhusene rundt omkring i skjønn symfoni med politikerne og resten av staben.
Her kan du tydelig telle alle lagene med asfalt som er lagt, samt studere grunnarbeidet i forkant nøye. Litt sånn oppdagelsesferd i tilfelle noen skulle ramle ned, og ikke komme seg opp!
Så det er kanskje like greit å bruke litt penger på veiene, ellers vil landbruket dø ut og byene fylles med enda mer folk som sliter med å finne tak over hode. Og selv om jeg nå har beskrevet strekningen mellom Laksvatn og Jøvik i Ullsfjord i Troms, så er jeg nesten hundre prosent sikker på at den også vil passe inn med tusenvis av andre strekninger i distriktene som blir nedprioritert når den feite pengesekken skal fordeles. Hvem bryr seg vel om disse veiene, som er levebrødet til en relativt stor gruppe mennesker, som faktisk ikke ville få plass i byene om de skulle bli møkk lei av krem i kaffen.
Og et til bilde i tilfelle du ikke fikk med deg hvor stort hull dette faktisk er, på en fra før av smal vei!
Så vær så snill, prøv å legg opp til at reparasjonene av veiene faktisk skal fungere over lengre tid, ikke bare kamufler skadene med små asfaltflekker som forsvinner bare man ser litt hard på dem!
Våren betyr ikke bare lysere dager, hestehov og russekort. De betyr også at lettere klær og sko skal finnes frem bakerst i skapet. Dessverre viser det seg gang på gang at ungene vokser i rasende fart, og skoene som passet for 6-7 måneder siden er blitt krympet på mystisk vis.
Så våren betyr med andre ord nye sko, og her er det en del jeg alltid vurderer nøye når de skal handles inn. De skal avlaste foten, være lette i bruk, praktiske for en fireåring å hive på seg i farten ut døren og ikke minst gi godt støtdemping til en aktiv krabat som gjerne hopper mer enn han går. Skoene skal være behagelige på foten og de skal ikke være for tette.
Første prøverunde gikk utmerket, og disse skoene finner du HER!
Det igjen betyr at det nesten er umulig å finne noen som passer både mine krav og smaken til en rimelig kresen fireåring som helst vil bestemme alt selv. Så skoene er selvfølgelig ikke et unntak, og stakkars oss om vi kjøper inn feil. Han vil for så vidt heller ikke høre på at skoene er bra for foten og ganske sikkert behagelige i bruk over lang tid. Og jeg må bare sitere han når pakken kom, og vi åpnet esken «De her råtøffe skoan va veldig bra mamma!».
” Det går helt fint å bruke dem ute mamma, det var veldig bra! Kan jeg få de blå også?!”
Så når jeg fikk tilbud om å reklamere for Gillmor og Kavat sko var det ikke nei i min munn. Kavat gode svenske sko vi lenge har brukt til guttene, for vi synes det er viktig at de har sko av god kvalitet. Jeg vet selv hvor vondt det kan gjøre i føttene etter en lang dag i aktivitet med noen mer eller mindre uvennlige sko på meg.
Skoene vi fikk ikke bare er godte å ha på foten, men de ser også veldig tøffe ut. De har praktisk glidelås på siden, slik at minstemann ikke må tenke på å knyte dem når de skal av og på i en fei. Sålen kan også byttes ut om ønskelig, og det var god plass til foten. Et veldig stort pluss siden vi som regel alltid har ullsokker på minstemann, som tar mer plass enn vanlige bomullssokker.
Skoene kan kjøpes i nettbutikken til Gillmor eller du kan dra innom butikken deres på st.Hanshaugen i Oslo. Der finner du også mange andre fine og gode sko til både større og mindre tasser, mamman og pappan og bestemor!
Jeg er ganske kresen når det kommer til å velge ut hva jeg ønsker å skrive om, så du trenger ikke bekymre deg for at jeg dynker bloggen i sponsede innlegg. Som regel velger jeg ut produkter jeg kjenner til, eller som er smarte dingser som muligens kan komme med i hverdagen som småbarns mamma.
I flere dager lå jeg lavt på facebook, og holdt meg godt unna alle innlegg og personer som kunne finne på å utfordre meg. Jeg er tidenes dårligste taper, og det sier seg selv at jeg ikke kan skade den stakkars stoltheten min! Her snakker vi om heder og nord-norsk ære, så til tross for 1 grader i lufta og sikkert det samme i sjøen har jeg selvfølgelig ikke noe valg.
Jeg tenkte lenge at jeg skulle være voksen og bare la være å bade, men så voksen er jeg altså ikke. Så når lillesøster Iselin først utfordret meg måtte jeg gå noen runder med meg selv, og kom frem til at det sikkert ikke var så lurt. (Kroniske smerter i beina som forverres med kulde er ikke helt forenelig med sjøbad i starten av mai, i Tromsø!) Men dessverre var det ikke bare hun som husket på meg! Min kjære Cecilie var også så omtenksom at hun husket at jeg var der, til tross for ekstremt lite aktivitet på sosiale medier de siste dagene! Og da gikk det selvfølgelig en faen i meg!
Så tusen takk til mamma og pappa som passet guttene så vi kunne dra ned i fjæra å ta et kveldsbad. Det var avsindig kaldt og ikke faen at jeg kommer til å gjøre det igjen de neste 10 årene! Og min teori om at vanne burde være litt varmt, så mange som har hoppet i det stemte dessverre ikke!
Jeg tenkte selvfølgelig sikkerhet og forfengelighet. Så jeg hadde redningsmann med meg og varme klær jeg kunne bytte til. Jeg holdt meg på grunt vann, og var passelig sint så jeg skulle holde temperaturen oppe i kroppen. Solbrillene hadde jeg bare på for syns skyld, sånn for å ha litt stil der jeg tasser rundt i ullundertøy, votter og enorme læsta!
Så til alle som vurderer å bade, det er ikke verd det!
Beklager språkbruken, vanligvis prøver jeg å snakke litt mer dannet. Jeg skal heller ikke lage noen vane med å legge ut video av meg selv, for jeg blir smårar hver gang jeg må se meg selv på film!
