Greit, vi hater intenst å se de ekle gule lappen som hyler ut at vi har gjort feil, at vi har bæsjet på leggen, tråkket i salaten, der den henger rundt vindusviskeren på bilen.
Vi hater også når andre slenger fra seg bilen på en måte som hedrer det skjeve tårn i Pisa! Det får oss til å eksplodere i et aldeles fargerikt fyrverkeri der vi dømmer jævelen til et liv i evige pinsler med en sur megget svigermor og en grinete surluktende sofa.
Ja, også hater vi idiotene som elsker å parkere de feite glisene sine så nært inntil bilen din at selv ikke en tannpirker får plass imellom, bare fordi de vil gå over streken. Bokstavelig talt, de elsker å dumpe bilen på den hvite streken som skal indikere hvor du skal parkere.
Ja å du har vel opplevd de ufattelig smarte nautene som setter bilen ifra seg midt i veibanen, så du havner i en milelang kø, mistenker en dødsulykke og smser samtlige i familien, for så å oppdage at en eller annen tufs har bestemt seg for å plukke bær, midt i rushtrafikken!
For ikke å snakke om HC parkeringen, det er sikkert ingen som trenger dem. Som om liksom en rullestol skal være noe hinder, de triller jo rundt. Nei frata dem denne rettigheten så alle vi andre kan knive over de to-tre parkeringsplassene med ekstra oppmålt plass. Garantert ingen som fortjener den parkeringen mer enn meg selv.
Jada, vi bare elsker å hate alle disse idiotene som parkerer som blinde fluer, bare for å gjøre livet vårt surt.
Men er det en ting til vi virkelig hater, så er det parkeringsvaktene. Disse vandrende skyggene som lurer bak lyktestolpene å bare venter på å angripe den stakkars lille bilen vår, bilen som står parkert litt på tverre fordi vi var alt for sent ute til møte. Men pyttsann, skal vi liksom bry oss om at vi har okkupert to parkeringsplasser, det viktigste er jo at vi får plass. Ikke sant? Som om det har noe å si at vi står tre meter foran skiltet for lovlig parkering, og som om det er noen andre som har like stor rett til å parkere på parkeringen som er begrenset til en halvtime. Det er jo hårreisende at du ikke skal få stå der du vil, så lenge du vil, du er jo verdens midtpunkt.
Nei la oss avskaffe rasen parkeringsvakter, så får vi alle det så fantastisk mye bedre. Hvem bryr seg vel om biler som parkere midt på veien, stjeler to parkeringsplasser, hindrer fremkomst for utrykningskjøretøy eller parkerer deg inne så du ikke rekker det viktige møte.
Eller hvordan var det igjen, var vi ikke egentlig glade for at parkeringsvaktene faktisk holder trafikkbildet i sjakk og håndhever lover og regler.
Ps. Spar deg for slibrige kommentarer om de stakkars parkeringsvaktene som tross alt bare gjør jobben sin, i alle fall så lenge du ikke er en av dem som følger lover og regler til punkt og prikke med å aldri parkere ulovlig eller feil. Neste gang du parkerer får du parkere riktig og betale for mer tid en du planlegger å stå. Så vil du også unngå den sure gule lappen i vindusruten! OG om du vil ta helt av, kan du smile og si hei om du møter på en parkeringsvakt, akkurat som du ville gjort med en butikkansatt eller en lege.
Denne helgen har jeg lekt superhusmor, og må si at jeg fortjener rimelig mange voksenpoeng for mine innsatser i hjemmet. Jeg har endelig tatt meg tid til å skru fast noen hyller inni noen skap, som bestandig ramler ned når jeg hverken har tid eller lyst til å rydde opp alt rotet som kommer ramlende ut av skapene.
Jeg har bakt brød, som for første gang har vært svært vellykket! Trikset var å bytte ut gjær med bakepulver, og vips kunne også denne damen bake! Og det beste av alt var jo selvfølgelig at elting og heving var streket ut fra oppskriften! Oppskriften inneholdt dog noen ingredienser som aldri har funnet veien inn i mine kjøkkenskap, så det handlet jeg inn før helgen.
Så har jeg hatt høstrengjøring, og det trengtes. For når jeg nærmet meg sofaen ble jeg angrepet av hybelkaniner, som jeg etter mye om og men klarte å fange med støvsugeren. På forhånd hadde jeg kastet ut samtlige mannfolk som kunne finne på å gå i veien, så jeg har dessverre ikke øyevitner på denne kampen. Men etter mye slit, var leiligheten skinnende ren, eller i alle fall så ren som den kan bli på en lørdags formiddag.
Jeg har også ryddet, og lagt ut barneklær og ting til salgs på både finn.no og faecbook, i et håp om å få det ut av huset litt fort. Ikke for det, nå har jo enkelte ting vært lagret i skap og skuffer i fire år, så noen uker til overlever jeg sikkert. Men ut skal det. Det finer er jo også at det sikkert er noen andre som kan ha bruk for det vi ikke trenger.
En av de få babylekene som har sluppet inn i huset med lyd.
Også har også skiftet gardiner, noe jeg stort settgjør to ganger i året. Så nå er noen tunge mørke gardiner klasket opp, så jeg skal slippe å se så mye av regnet og etter hvert snøen utenfor. Det ble riktig så fint om jeg får lov å si det selv.
Guttene ble også tvunget med på gardinbutikk, for jeg hadde fått med meg at de solgte ut salgsvarer til halv pris. Egentlig skulle jeg se etter gardiner, men istedenfor fant jeg to ullpledd til minstemann og masse oppbevaring esker.
Når vi kom hjem kastet jeg meg rundt å organiserte sko i gangen, og måtte fint innse at jeg skulle kjøpt mange flere esker. Så forhåpentligvis er det forsatt salg i morgen, så jeg får kjøpt enda flere. System er absolutt nødvendig i en liten leilighet.
Lørdagen gikk med andre ord slag i slag, og det kjentes godt når jeg endelig satt meg ned i sofaen på kvelden. Smertene i bena var rimelig plagsomme, og jeg fikk rett i mine antagelser over at natten ville bli lang. Og denne gangen var det jeg som holdt meg selv våken, for beina verket bare mer og mer. Minstemann igjen hadde en veldig god natt, og sov i egen seng hele natten. Han var bare våken noen få ganger, men falt fort til ro igjen.
I dag har jeg tatt det litt mer med ro, men klesvask og litt hjemmearbeid har fått plass i tidsskjemaet. Også har jeg bakt noen flere brød, for det jeg laget i går forsvant veldig fort! (Ja tenk, så gode var de!)
Jeg har også skrevet litt på noen blogginnlgg jeg har planer om å legge ut, der det ene er en GIWE AWAY til en av dere som leser bloggen min 🙂 Facebooksiden min nærmer seg 1000 likerklikk, med små museskritt, og det må feires!
Beklager mitt fravær de siste dagene, men jeg har vært veldig opptatt. Jeg vurderte først å ta en real (hvit) løgn og si at jeg har vært så opptatt med mammating at jeg ikke har funnet tiden til å sette meg ned med datamaskinen og rablet ned en masse babbel. Jeg kunne for så vidt også sagt at jeg har brukt tiden til å sove, men der ville jeg blitt arrestert av de jeg omgås med daglig, for jeg har vært normalt trøtt og vimsete.
Så jeg går med andre ord for den ærlige biten, den som sier at jeg faktisk har stresset med å få unna husarbeid etter barnas leggetid, så jeg kunne krype opp i sofaen og sette på minst fem episoder av serien som stjeler all min fritid. Og hjelpe meg hvor fantastisk det har vært.
Men dessverre for meg er det ikke flere episoder igjen, og jeg kan herved utføre husarbeid i mitt vanlige tempo og slutte å overtale ungene til å lese tynne bøker på sengekanten. (I alle fall frem til jeg får tak i de tre neste sesongene, for da blir jeg muligens litt utilgjengelig igjen!)
Det verste av alt er at ikke engang et lite fiber i kroppen har dårlig samvittighet for dette, og jeg kan til og med skryte av at jeg og min bedre halvdel har hatt ekte kjærestetid hver kveld i noen uker. (Jeg snakker om å sitte i hver sin ende av sofaen og se på tv, ikke noe annet! For mamma, ungene kom med storken!)
Ekte kjærlighet, helt til jeg tar feil tannbørste!
Vi har med andre ord fulgt ekspertenes råd, men jeg kjenner egentlig ingen forskjell i dag, kontra for noen uker siden. Han irriterer meg fortsatt med sokker som ligger under stuebordet, og han irriterer seg garantert like mye over at jeg har en stygg uvane med å ta hans tannbørste! Vi har et lager med nye, sånn i tilfelle jeg faktisk klarer å oppdage at jeg har tatt feil, og kunne advare han før den ble tatt i bruk. Noen ting i et forhold bør være privat, så jeg har fått beskjed om å slutte å besudle hans tannbørste. Harde bud her i huset!
I dag har minstemann vært 776 meter over havet, og dit har han gått på sine egne små føtter. En bragd som hans mor mest sannsynlig ikke ville taklet. Hun ville antakeligvis ligget i en bærtue på vei opp, fullstendig utslitt!
Men den lille tassen har altså vært på toppen av Rødtinden i Tromsø, et av fjellene her på Kvaløya vi bor. Og han har kommet seg dit for egen maskin.
Da vi pakket tur sekken i dag tidlig, hadde vi ikke regnet med at han ville klare å gå hele turen. For vi vet av erfaring at lignende turer ikke har gått så bra, og at de har måtte blitt avbrutt underveis. Men vi ønsker at han ikke skal ha noen begrensninger, og om han vil får han lov.
Og den lille gutten vår er både sta og viljesterk, så når han bestemmer seg for noe, skal det godt gjøres at han gir seg med det første. Så når han sa at han skulle gå til toppen i det vi gikk ut ytterdøren, skulle vi bare tatt han på ordet.
Det er sjeldent vi har sett han være så stolt som da han kom ned fra fjellet og møtte oss! Vi har også sjeldent sett han så full av gjørme heller, og når vi dusjet han fant jeg sand både inn og utenpå klærne. Men det strålende fornøyde ansiktet vil jeg huske i lange tider, og den følelsen jeg fikk inni meg kan ikke beskrives. For det er ingen selvfølge at han vil klare en slik tur, og når han gjør det er det ekstra stas.
«Mamma, tenk, dem hadde en postkasse på toppen! Med en bok inni, og det var rart!»
Han var med andre ord tydelig fascinert over hva vi voksen finner på, for hva i alle dager skal vi med en postkasse på fjellet når ingen bor der!
Turen opp hadde ikke bare vært enkel, og han hadde falt en god del ganger, noe vi tydelig kunne se på fjeset og brillene. Men han hadde reist seg opp og gått videre, selv om han hadde valget om å la være.
Det høres kanskje ikke så stort ut, men for oss som lever i en hverdag der han til tider er svært plaget av smerter er det ingen selvfølge at han ville klare dette.
Ettermiddagen har ikke vært så lett, men varm dusj, massasje, skryt og ubegrenset med nettbrett i mammas armkrok har vært en god trøst, og ikke minst vissheten om at han har gått hele veien opp på rødfjellet som han selv omtaler det som.
Så i kveld sovnet han med et smil om munnen, og det vil jeg og pappaen også gjøre. Tenk at den tapre lille gutten vår har klart noe så stort! Så skal vi vel klare å komme oss gjennom natten som vil bli lang, for jeg tror at fordelene med det han mestrer er større en ulempene han opplever i etterkant. Plagene hans skal ikke bli et større hinder i hverdagen en hva som er absolutt nødvendig, og når han har en god dag skal ha få delta på det alle andre barn kan være med på!
Om du noen gang har reist med barn, vet du kanskje at dette kan være både stressende og til tider umulig. For et besøk innom flyplassen betyr mye venting, kø vandring og støy. Du må være ute i god tid, ha øyne i nakken og stålkontroll på barna i den enorme folkemengden som gjerne sluses gjennom lufthavnen. Og jo flere barn du har, jo mer supermenneske må du være. Har du i tillegg småbarn, må du også ha spesialbagasje i form av vogn og eventuelt bil stoler. For ikke snakke om klær og utstyr.
Du vet kanskje også hvor slitsomt det er å bære en unge på armen, samtidig som du håndterer all bagasjen, holder styr på billetter og manøvrerer deg frem til rett innsjekking og rett terminal. Det vises lite hensyn, og de fleste har mer en nok med sitt eget stress. Forståelig nok, ettersom de fleste opplever flyplasser som noe negativt, et nødvendig gjøremål som må til for å komme til belønningen.
Første og eneste gangen vi har reist med minstemann, ble en opplevelse vi helst aldri ville gjenta. Vi opplevde en time i før sikkerhetskontrollen, en gråtende gutt på armen, sure blikk fra våre medpassasjerer i køen som helst så at vi kom oss langt unna dem, svært mange spørsmål rundt medikamenter i håndbagasjen og absolutt ingen mulighet til å ta barnevogn med oss gjennom sikkerhetskontrollen.
Tiden det den gang tok i sikkerhetskontrollen resulterte i at vi måtte springe gjennom hele flyplassen, fortsatt med en gråtende unge på armen, flere kilo håndbagasje fordelt i ryggsekker og vesker, en ikke fult så samarbeidsvillig storebror på slep og navnene våre ropt ut på høyttaleranlegget med informasjon om at vi mest sannsynlig utsatte ganske mange mennesker for unødvendige forsinkelser fordi vi ikke klarte å innta supermannfart på vei til gaten. Og alt dette selv om vi ankom flyplassen nesten to timer før flyet skulle gå.
Og etter dette bestemte vi oss for at det mest sannsynlig skulle stå om livet for at vi skulle gjenta opplevelsen en gang til.
Men så fikk vi ordnet med rullestol, og plutselig kom muligheten for en reise plassert rett i fanget på oss. En reise som innebar kort svarfrist og flyreise. Så vi tenkte, ok, vi prøver igjen.
Og du kan tro at opplevelsen ble annerledes denne gangen, nesten så lett og enkelt at jeg mistenker at vårt første forsøk på flyreise var et mareritt av verste sort. For tenk, denne gangen gikk det smertefritt, ikke var vi utslitte i armene når vi kom frem og 95 prosent av ventingen var tryllet bort.
Vi sjekket inn som alle andre, fikk levert fra oss kofferter og registrert rullestol. For så å sikte oss inn på den verste etappen, sikkerhetskontrollen. Men nesten fremme ble vi stoppet av en fantastisk hyggelig dame, som viste vei hvor vi skulle, registrerte billetter og stoppet køen så vi fikk komme forbi. Det var nesten som at jeg kastet meg rundt halsen på henne av takknemlighet, for så mye som jeg hadde gruet meg var nervene tynnslitte. Vi fikk lagt håndbagasjen i x-antall esker, ingen spørsmål med posene med medisiner og stor forståelse for at vi brukte litt mer tid en andre. Minstemann fikk sitte i stolen, noe som var bra siden han ikke var i den beste formen. Han hadde vondt, og hadde ikke mye lyst å samarbeide med sine stressede foreldre som skulle holde styr på ungene, all håndbagasjen og få med oss informasjon fra vekterne. Det er dessverre ikke alltid så lett å planlegge reiser til gode dager.
Minstemann ble kroppsvisitert av vekterne, og jeg må skryte av at de var flinke å forklare hva de gjorde. Så den lille tassen i stolen så på det hele som en morsom ny opplevelse han kunne fortelle om hjemme. Og vips var vi ferdige i det som før har vært et langt og uutholdelig opplegg og grunn nok alene til at vi ikke reiser med fly.
Siden flyene hjem til Tromsø står helt på enden av jordkloden, eller i alle fall andre enden av Gardermoen, hadde vi en ca 15 minutter lang spasertur foran oss. (Den beryktede gate 19!) Og se for deg hvordan det er å ha en sekk på ryggen fylt av flytende medisiner og alt annet som ikke kan risikere blir borte i den vanlige bagasjen og en liten gutt på armen når du baner deg vei mellom folkemassene som overhode ikke leer et øyelokk når de står midt i veien og delvis tvinger deg til å smyge deg mellom benker, skilt og annet som står i veien. Og se så for deg lykken når du faktisk slipper dette, når du kan gå i vanlig tempo, slippe å bære og henge de tyngste tingene på rullestolen. Og ikke minst lykken når du oppdager at menneskene foran deg faktisk lager plass så du kommer frem, med et smil om munnen!
Det var ikke bare vi voksne som fikk en bedre tur, men også ungene, og da spesielt den minste som faktisk ikke har alle forutsetningene som andre barn har.
Fremme med utgangen til flyet fikk vi gå inn først, og var på plass når resten av passasjerene skulle på. Rullestolen fikk være med helt til døren, og vi kunne synke ned i flysetet uten å føle at vi hadde sprunget halvmaraton med en 20 kilos sekk i armene og en til festet på ryggen.
Rullestolen gjør med andre ord at vi kan fungere mer som en normal familie, uten begrensningene vi hadde før. For nå får minstemann den avlastningen han trenger når små føttene verker og han trenger hvile, og ikke minst slipper vi belastningen på kroppen av å faktisk bære han. For uansett hvordan du ser på saken, så vil han trenge litt mer hjelp en andre barn, og om vi ikke gir han den, ja da må vi bare bli hjemme.
Men det som virkelig gjorde denne reisen så utrolig mye bedre, var all forståelsen og medfølelsen vi faktisk opplevde fra andre reisende og ikke minst personalet vi møtte på vår vei!
Lekebutikkene er fulle av leker som er utformet som våpen, våpen som er laget for å drepe! Våpen som barn andre plasser i verden en trygge lille trygge Norge lever med daglig, i frykt.
Disse lekene er så virkelighetsnære at om du tar dem med deg på et offentlig sted vil alarmen gå av, og det vil bli slått full katastrofealarm. Det vil bli store overskrifter i media om forsøk på attentat, og hele nasjonen vil bli skremt.
Om du googler lekevåpen og konsekvens, vil du få opp hundrevis av artikler som omhandler situasjoner der lekevåpen er blitt forvekslet med virkelige våpen. Der situasjon er blitt kritisk, fordi en eller annen har funnet ut at de skulle true noen andre på livet for å få noe de ønsket. Og det er vel strengt tatt ikke rart at dette hender heller, for de har da vitterlige vokst opp med at å true sine venner på livet, ikke får konsekvenser. Og at alle som ble skutt kunne reise seg opp å vandre sin vei etterpå, eller skyte tilbake.
For om vi sier at våre barn ikke forstår forskjellen på en lakrispipe vi spiser, kontra den ekte som brukes til å røyke med, så kan de i alle fall ikke forstå at et lekevåpen ikke er det samme som et ekte. De to delene er jo faktisk i mange tilfeller helt identiske, og det kan du ikke si om en lakrispipe med noen søte små rosa kuler på tuppen, kontra en pipe laget i tre fylt av svart grums som lukter vondt.
Og dette skal våre barn leke med, dette skal kjøpes inn og forsvares med at barna en dag vil lære hva det er uansett.
Vi lar barna våre leke krig, vil lar dem sikte på andre med disse grufulle lekevåpnene. Vi lar dem leke massakre, leke at de dreper.
Men lakrispiper, gud forby! Disse skal vi ikke vise våre barn i Norge. De kan jo bli utsatt for røykepress, og i verste fall bli avhengige av denne formen for tobakk senere i livet. Vi gjemmer dem under disken, og har opprettet lov om at dette skal være skjult!
Er det bare jeg som ser galskapen i dette? Er det bare jeg som tenker at våpen burde vært ulovlig i lek, våpen som er så virkelighetsnære at de vil skremme alle dem som ikke vet at de er kjøpt på en lekebutikk? Hva er moralen i dette?
Loven som gjorde at lakrispiper ble ulovlige i godterihyllen kom som en konsekvens i jakten på å redusere antallet røykere, og den skulle minimere lysten til en feilt rullings eller en elegant sigarett, ved at du tok bort den synlige fristelsen. Det skulle blant annet være et forebyggende tiltak for våre barn. For hvem vil vel se sine søte små vandrede rundt med sneipen i munnviken som en imitasjon av voksene. Så også alle imitasjonsprodukter ble fjernet fra første hylle, og gjemt inni et mørkt skap.
For all del, jeg mener ikke vi skal bli helt hysteriske, og jeg mener heller ikke at vi skal se mellom fingrene på hva tobakk kan føre til, men er det virkelig nødvendig at en fireåring eier en identisk kopi av en AK47 eller en kalasjnikov, innkjøpt i nærbutikkens lekeavdeling. Ingen skal komme og fortelle meg at fireåringen forstår forskjellen på et ekte våpen, kontra et lekevåpen, når ikke engang erfarende politifolk ser om det er ekte eller ei.
I verden i dag kan du finne rundt 250 000 barnesoldater, som lever i en hverdag som selv ikke vi voksene kan forestille oss. En hverdag der trusler, psykisk stress, våpen og overlevelse har tatt plassen for fri lek. En verden svært få av dem kommer overlevende ut av. Og om de er så heldige at de får flytte til et trygt land som Norge, skal de da bli minnet på hvordan livet deres var hver eneste gang de åpner øynene? Skal vi bare drite i traumene svært mange av disse er påført og angsten som er banket inn i dem fra de var spedbarn.
Jeg sier ikke at vi skal undertrykke barns trang til å utforske grenser, eller omgjøre gutter til små smilende nikkedukker som leker med rosa biler som maks kan kjøre i 50km/h. Det jeg sier er at vi kan begrense hva de leker med, og tenke litt på andre barn, og ikke bare de vi selv har satt til verden.
Barn skal ikke trenge å leke realistisk krig når de bor i et land der vi har det svært godt og trygt, de skal slippe å lære om hvor grufulle mennesker kan være mot hverandre i virkeligheten, for de blir voksne fort nok og ser all ondskapen. Er det ikke et hån mot barn som lever som soldater, små gutter og jenter som går rund i frykt for livet sitt, at vi lar våre barn leke med virkelighetsnære torturinstrumenter, samtidig som vi er hysteriske for at de skal bli utsatt for godteri formet som tobakk.
Du vet den følelsen, den du kjenner når du våkner opp med en fot i ansiktet og noen som prøver å nappe hårene på leggene dine, bare for å se om du blir sur eller våkner? Den følelsen når du har sovet alt for lite siden du hele natten har blitt klasket til med armer og ben, dyttet ut av sengen og ikke minst pustet i ansiktet av en liten tass som ikke fikk sove. Den følelsen hadde jeg i dag, da jeg våknet med en unge som prøvde å putte en tå i nesen min og den andre som terroriserte leggen min bare for å se om jeg reagerte.
Humøret var med andre ord ikke på topp i dag, og ungene ble raskt kastet ut av rommet så de kunne springe å plage min bedre halvdel som trakk det lengste strået i går, og fikk sofaplass!
Siden vertskapet var ute en tur i går kveld/natt, hadde vi tenkt å prøve å begrense støynivået til barna i dag. I alle fall tidlig på morgenen, så vi ikke mister mulighet å ta dem med på besøk hit mer. Det sier vel seg selv at det er ganske umulig, og vi innså ganske fort at jo mer vi hysjet på dem, jo mer økte lydnivået. Så vi bestemte oss for å dra på ekte harry handel. (Slikt vi ikke har i Tromsø, for om vi skal over grensen der regnes det som en reise, ettersom vi blir borte hele dagen å vel så det!) Og selv om jeg egentlig bare ville sove, fikk vi samlet sammen de viltre guttene og puttet dem i bilen.
Turen gikk greit, om du ser bort ifra den idiotiske GPSen som overhode ikke kunne veien, og sendte oss på en ganske unødvendig rundtur. Det var minimalt med diskusjon fra baksetet, i alle fall de første 30 minuttene.
Jeg har selvfølgelig sett på tv hva harryhandel dreier seg om, men vi skulle altså verken kjøpe alkohol eller kjøtt. Og vi trasket for det meste rundt og så hva de hadde på butikkene. Men etter en stund kjente jeg at søvnmangelen førte til lav toleranse for sauene som sto i veien. Og her snakker vi om flokker av tobeinte som sperret absolutt hele muligheten til å gå forbi dem, og ikke reagerte før jeg nærmest glefset “Fløtt på ræva!”. Jeg hadde da opp til flere ganger prøvd å spørre høflig om de kunne flytte seg, så andre fikk passere. Men nei, ingen reaksjon. Så da måtte den ganske uhøflige nord-norske delen av meg komme til syne. Men om ikke annet flyttet de seg, og vi fikk gå videre. Men jeg innså fort at humøret mitt sank drastisk, og vi avsluttet handlerunden etter å ha spist litt fantastisk god og usunn hamburger mat!
I morgen går turen hjem igjen, og selv om vi virkelig har hatt det fint de siste dagene ser jeg frem til å komme hjem. Det merkes at vi ikke er alene når vi reiser, og det blir mer mas når vi ikke er i kjente omgivelser.
Så sitter jeg her og holder pusten, i redsel for at jeg skal vekke ungene som endelig sovnet! Det skal neimen ikke være lett å få de til å falle til ro i samme seng, og jeg har helt klart fått prøvd mine ferdigheter som mamma den siste timen! Men etter noen runder med alt fra godsnakk til trusler valgte jeg å legge den ene i fotenden, og den andre i hode-enden, samtidig som jeg bygget en mur mellom dem med puter og tepper! Det funket fint, i alle fall frem til en av byggets naboer fant ut at de skulle holde på med snekkerarbeid på en fredagskveld! Virkelig sjarmerende, for når de borrer eller sager høres det ut som de prøver å komme ned gjennom taket til oss. (Mulig det er det de driver på med altså, men jeg har ikke orket å gå å spørre.)
I dag flyttet vi oss fra vakre Brønnøya til en kompis og dama. De skal være så (u)heldige at vi skal bo hos dem frem til søndag, når flyet går hjem. Du tenker at jeg kanskje bør være sosial istedenfor å sitte klistret inn i PC-en, men ta det bare helt med ro. Jeg har sendt avgårde min bedre halvdel sammen med vertskapet på fest, så jeg kan tilbringe kvelden i sofakroken med selskap av to rotter.
Gårsdagen gikk over all forventning, i alle fall når det kom til reisen. Vi fikk reist med fly, tog, taxi og kabelferge, og guttene har garantert fått noen fine minner å ta med seg på veien videre. Flyturen gikk så utrolig lett, og hvem hadde vel tenkt at en rullestol kunne gjøre så mye. Stolen fikk være med oss helt inn til flyet, og vi fikk fantastisk god behandling av alle personene vi møtte underveis. Nesten, om du ser bort fra den ene flyvertinnen som bokstavelig talt glefset nei til oss, da vi spurte om dem hadde et pledd eller noe vi kunne låne å ha over beina på minstemann. Hva har hendt med «nei, dessverre?!», det var jo ikke som at vi ba hende om å lande flyet eller trylle frem et slott. Ungene satt til og med helt i ro, og lagde så lite lyd at jeg ble bekymret. Hun hadde tydeligvis en særdeles dårlig dag på jobben.
Minstemann følger nøye med på hva som hender utenfor, og forteller med stor iver om hver minste lille bevegelse til mannen som fyller drivstoff på flyet.
Men på toget møtte vi hennes absolutte motstykke, for der kom konduktøren og spurte flere ganger om vi var helt sikre på at han ikke skulle hjelpe oss av toget når vi skulle av. Vi forsikret han om at det gikk fint, og at det sikkert var noen som trengte mer hjelp enn oss. Men kjenner at han helt klart var dagens helt.
Så var det tid for tog, og litt venting ble det.
Åhh så godt det var med den kaffen! (Eller, melken med kaffe og sirup!)
Når vi kom oss av toget gikk vi å fant en taxi som kjørte oss til parkeringen ved kabelfergen som skulle føre oss over til øya der det ventet et innleid hus for oss bloggere som er med i netflix streamteam!
Kaker var det også, og selv om kremen var veldig mektig klarte jeg å spise både en og to og tre og muligens fire!
De dyktige damene som organiserte det hele kom oss i møte, og hjalp oss litt med all bagasjen vi må ha med på reisen. (Og det er ikke reint lite altså, selv om jeg hadde pakket minimalt! Og faktisk litt for lite …)
Flinke gutten som trillet kofferten nesten hele veien, og man skulle nesten tro den var tom så lett han håndterte den. (Men det var den altså ikke, den var rimelig stappet!)
Kanskje ikke mest praktisk med koffert her, men alt vi måtte ha med ville ikke fått plass i ryggsekkene som vi har hjemme.
Eldstemann tok rollen som fergefører, og imponerte de andre på fergen stort da han sveivet med stor iver hele veien!
Siste stykke måtte vi gå, for øyen er helt bilfri. Men det ble en fin treningstur der vi slepte på kofferter og minstemann i stolen sin. For på dette tidspunktet hadde han fått veldig vondt i beina, og ville helst bare hjem. Og det siste stykke ende med at jeg bar han.
Veien ned til kabelfergen! Ikke bare, bare med to kofferter og en rullestol. Men eldstemann tok den ene og var veldig flink.
På veien til huset møtte vi en sjarmerende liten frosk, men den stakk fort av da kamera kom frem!
Vi kom frem til det flotte huset de hadde leid, og ble tatt varmt imot. Her var det bare å føle seg som hjemme! (Okay, hjemme ville jeg stått for matlaging og husarbeid! Men det slapp jeg nå, så dette ble faktisk en ferie for mor også! Og du aner ikke hvor takknemlig jeg er for det!) Guttene fikk små vesker med noen lekesaker i, men for minstemann som var dårlig var det bare å finne frem en seng. Heldigvis hadde de nettbrett som han kunne låne, og da gikk det litt bedre.
Det var rett og slett nydelig på den fine lille plassen. Ingen støy fra biler, og stede bar preg av at det ønsket å frembringe ro hos de som besøkte det.
Spennende med overraskelser.
Etter hvert fikk vi selskap av flere andre bloggere i teamet og en representant fra Netflix og sønnen hennes. Og da måtte det snakkes engelsk, moe jeg virkelig er dårlig til. Jeg forstår godt alt som blir snakket om, men får liksom ikke ordene ut når jeg skal si dem selv. Veldig upraktisk, for jeg liker å snakke. Lunsj fikk vi også servert, og når vi skulle snakke om bloggene ville ikke minstemann være inne alene lengre. Så da fikk blogg være blogg, og mamma være mamma. Så jeg aner ikke hva de snakket om, og var litt trist for at jeg ikke fikk snakket om min blogg, selv om jeg sikkert ikke hadde klart å formidle alt jeg ønsket. Men for all del, minstemann er selvfølgelig mer viktig enn alt annet. Det endte med at han måtte få ekstra smertestillende, og etter hvert fikk vi han med ned til de andre. Så han holdt seg for det meste i ro.
Bildebevis på at mannen også var med.
Ekte bordpynt, mye finere enn designervaser og annet som gir en mamma små-angst på nye steder.
Men litt bloggprat ble det, og det var fint å bli kjent med personene bak noen av bloggene jeg av og til leser. Og en ting må jeg bare si, jeg beundrer virkelig damen bak denne bloggen:
Det hadde ikke vært jeg som hadde dratt på utflukt med så mange barn, i alle fall ikke når det nærmet seg kveld og tidspunktet der barna gjerne går over i overtrøttstadiet! Mulig jeg er litt pysete, men det holder liksom med de to jeg har! (Og til dels mannen, for han må også passet på. For eksempel når vi satt i flyet, og han spurte «Jeg glemte vel brillene ja?! Og det ville han også gjort, om ikke jeg hadde passet på å pakke dem!)
Godt å ha vann og saft tilgjengelig når det er varmt i luften.
Eldstemann som gjerne er høyt og lavt var merkelig rolig, og det er nesten så jeg mistenker at han er blitt ekte storgutt, og du kan tro jeg var fornøyd med det altså. For vanligvis hører du mine barn godt, og de sitter svært sjeldent i ro. At nettbrett og ubegrenset med filmer på netflix spilte litt inn, er ikke usannsynlig, og spesielt ikke når de fikk mulighet til å bruke det hele dagen.
Eldstemann oppdaget fort at det var nettbrett tilgjengelig, og tok livet veldig med ro.
Ikke alltid så lett å være liten, og kontrasten blir stor mellom den eldste som har det varmt i varmen, og den minste som fryser å har store ullsokker på.
Ved middagstider var det klart for tegnekonkurranse, og jeg kjente panikken komme! For jeg kjenner godt min yngste sønn, som hater å tegne når han blir bedt om det, og hater enda mer å tape. Så etter veldig mye motivering fra en mor som hørtes mer ut som en fotballkommentator tok han opp fargestiftene. Men jeg holdt fortsatt pusten, for jeg vet at ofte blir det en strek på arket så legger han det fra seg. Og når han da skal tegne en favorittfigur han har sett på Netflix, er det nesten å gi opp med det samme. (På dette tidspunktet hadde ham det mye bedre siden medisin virket, så derfor var det i det hele tatt mulig for han å delta.) Så han tegnet en snegle, og det så faktisk ut som den lille sneglen Turbo! I alle fall om du legger godviljen til. Han tegnet også en mini snegle, for han likte ikke at Turbo var ensom.
Premien var iPod, noe som minstemann har ønsket seg i lange, lange tider og det skulle trekkes to vinnere. Jeg kjente det knøt seg i magen, for jeg vet at om han taper står ikke verden til i morgen, og absolutt alle blir «dumminger».
Men tenk, minstemanns tegning ble valgt ut! Og du skulle sett reaksjonen på den lille gutten da han forsto at han hadde vunnet en iPod! Han jublet så gla han ble, og hele ansiktet lyste opp i et eneste stort smil. Han klemte iPoden inntil seg, og sa «Mamma, tenk at en sånn har jeg ønsket meg så lenge, takk!». Og denne mammaen fikk tårer i øynene. Men det var ikke bare reaksjonen til minstemann som gjorde meg utrolig stolt, det var faktisk at eldstemann smilte og gledet seg over brorens lykke! For det hadde jeg virkelig ikke forventet meg av en snart ni år gammel gutt! Ikke et eneste vondt ord kom, og han sa enda til «Så bra at lille bror vant den, det var kjempefint! Tenk så flink han var!».
Mulig jeg har brukt nydelig litt for mange ganger, men jeg sliter med å beskrive plassen. Hele opplevelsen var et friskt pust i hverdagen som vi vil leve lenge på.
Dagen var nydelig, og jeg må virkelig skryte av jentene som ordnet til dette for oss. De passet på at vi hadde det bra, disket opp med mat og hadde virkelig en jobb med å rydde opp. De ville ikke engang ha hjelp, så der gikk jeg rundt og vimset og visste ikke helt hva jeg skulle ta meg til.
Når kvelden kom gikk det merkelig lett å få ungene i seng, og jeg tror grunnen var alt det spennende som hadde hendt denne dagen. Og det var en sliten mamma som etter en stund sovnet da hun bare skulle massere bena til den minste i familien så han fikk sove videre.
Mor i huset klør seg i hode og lurer på hvem sine unger hun har tatt med på tur.
I dag tidlig sto vi opp til dekket bord med masse frukt, bær og pannekaker! Tenk for en luksus, det er virkelig ikke noe som gjør meg i bedre humør enn å få lov til å gjøre minimalt. Ikke det at jeg er lat altså, men til vanlig må jeg alltid gjøre hundrevis av ting.
Etter frokost måtte vi ta farvel med vertinnene våre, og jeg må virkelig rose dem for den gode behandlingen vi har fått! Og jeg håper vi vil møte på dem igjen!
Så gikk turen videre med taxi, for så å stoppe ved Ahus for å bytte til bil. For der jobber minstemanns gudfar som er så snill å låne oss den når han er på jobb! Så vi fikk kjørt til leiligheten å lagt fra oss all bagasjen vår. Så resten av helgen skal vi bruke her, før vi setter kursen hjem til Tromsø og hverdagen.
Ps. Håper ikke jeg har kjedet deg med all skrivingen min, og om du faktisk har lest alt må jeg bare si takk. Jeg hadde virkelig mange ord på hjerte, for dette har vært en fantastisk fin tur som jeg bare må fortelle om!
Da er det under 12 timer til vi skal sitte på flyet til Oslo, og jeg må innrømme at jeg faktisk er på god vei å bli ferdig med pakkingen. Jeg har funnet frem det meste, spredd det rundt i hele leiligheten og fundert på om jeg klarer å stappe det i en koffert, for så å legge den inn i den andre! Mulig at det er ganske stor risiko for at den blir å veie for mye, men tenk så enkelt det vil være å bare måtte tenke på å drasse med en enorm klumpete sak, når vi skal passe på to gutter, et par ryggsekker og en rullestol!
Jeg har funnet ut at om jeg stapper klær i praktiske lukkeposer fra Ikea, kan jeg sitte dem flate og får plutselig mye mer plass. Mulig det vil se litt suspekt ut i sikkerhetskontrollen, men pytt sann! Den risken kan jeg ta om vi ikke må bære begge kofferten! Og vi blir som regel tatt ut til grundig sjekk hver gang vi er å flyr, og jeg mistenker at vi ser ut som en eller annen form for terrorister, ville i blikket for å følge med på hva de to ungene våre driver med, samtidig som pc og div andre apparater skal passes der de ligger helt åpenlyst, med hundrevis av andre mennesker rundt oss. At vi i tillegg har en sekk med ganske mye medisin i gjør liksom ikke saken bedre, og det blir garantert noen blikk og spørsmål hva vi skal med alt. Jeg kan for så vidt informere om at du kan ha mer en 100ml med inn på flyplassen, såfremt det er medisin. (En hysterisk mamma ringte flyplassen i panikk i dag, i tilfelle vi plutselig ikke skulle få medisin med oss, og måtte oppsøke et apotek med det samme vi ankom hovedstaden så minstemann får medisin til rett tid.)
Jeg har også husket alt som trengs til nødhjelp, som plaster, rosiner og den slags greier. Og jeg har planlagt tid nok til et besøk innom en kiosk og kjøpe et blad til hver av ungene som holder dem opptatt i minst 20 minutter, og etter det har jeg tatt med små Nintendo greier, så de kan spille resten av tiden. Jeg har også funnet en bok til meg selv, og en skrivebok. Så vurderer jeg om strikkingen bør finne plass i kofferten, eller om jeg klarer meg fire dager uten den.
Jeg har også funnet frem klær som skal dekke alle årstider, for selv om det kanskje er sol i Oslo, må vi finne veien til flyplassen. Og det er dessverre ikke et tosifret tall på temperaturmåleren vår. Og med vår flaks slår sikkert været om, og det blir snø når vi lander i hovedstaden. (Men for sikkerhets skyld har jeg funnet frem solkrem og t-skjorter.)
Ca den veien skal vi ta i morgen!
Så er det bare å håpe at jeg har husket alt som bør være med!
Noe sier meg at jeg har litt dårlig tid, for i dag er det mandag og på torsdag reiser vi til Oslo. Jeg har selvfølgelig ikke pakket noe, og er ikke i nærheten av å fantasere ferdig om alt som kan gå galt før, under og etter reisen. Det trenger jeg minst tre uker på, og denne ganger har jeg bare en.
Koffertene er for så vidt funnet frem under støv og spindelvev! Men de er fortsatt like tomme, og en del av klærne som bør ligge inni dem, ligger fortsatt i skittentøyskurven og koser seg.
Ellers kom vi på at vi må søke om skolefri til eldstemann, noe jeg faktisk ikke har hatt behov for før. Så etter litt forskning fikk jeg vite at vi måtte søke på nett. Så nå blir det spennende å se om svaret kommer før torsdag. (Har snakket med læreren, så det skulle ikke være noe problem at vi drar bort to dager.) Men hva hender om vi får avslag? Blir jeg hentet av politiet og puttet i fengsel da? Hvordan vurderer de slike søknader? Hva gjør at man ikke får dem? Jeg har ca. hundre spørsmål av denne typen, og må vel bare innse at jeg muligens er en av de hysteriske mødrene som på død og liv skal gjøre alt rett og får panikk bare vi mister oversikten noen få sekunder.
Slik vil mest sannsynlig stuen min se ut på onsdag når alt må pakkes!
Medisin har vi også fått hentet, og siden jeg ikke vil risikere noen større opptøyer på flyplassen må jeg vel ha med originalpakningene. Og det blir noen esker som skal drasses med i håndbagasjen. (Livredd for at kofferten skal bli borte, og det er ikke langt fra unormalt at den blir det…) Og da kom selvfølgelig spørsmålet opp hvordan skal vi gjøre det med medisinflasken på 500ml som vi må ha med? Får vi den med oss inn på flyet?
Videre må jeg finne ut hvordan klær vi skal ta med, for ifølge værmeldingen er det meldt sommer i Oslo, og vi har jo etter hvert innsett at sommeren er over i nord.
Så de neste dagene blir veldig hektiske, med full jobb, bursdag, pakking og alle de andre faste tingene vi alltid holder på med i hverdagen.
Så nå gjenstår det å se om vi faktisk klarere å stå ferdig påkledd uten å mangle plagg, bagasje eller pengebok på flyplassen, torsdag morgen alt for tidlig!
Men vi ser absolutt frem til å møte de andre i Netflix teamet!
PS! Dere i familien som tenker på å gi meg gaver i morgen, jeg ønsker meg verktøy av god kvalitet! (Og jeg snakker om skrujern av ulike størrelser, ei god tang og annet småsnaks som er praktisk når jeg skal henge opp hyller, montere skap eller reparere et eller annet prosjekt jeg har funnet smart!
